Påvirkbare drivkrefter for vekst i byutvikling

Transkript

1 FoU-rapport nr. 4/2013 Påvirkbare drivkrefter for vekst i byutvikling Kunnskapsgrunnlag for næringsmelding i Kristiansand kommune Jørn Cruickshank Hans Kjetil Lysgård

2 Tittel Påvirkbare drivkrefter for vekst i byutvikling- Kunnskapsgrunnlag for næringsmelding i Kristiansand kommune Forfattere Jørn Cruickshank og Hans-Kjetil Lysgård Rapport FoU-rapport nr. 4/2013 ISSN-nummer Utgiver Agderforskning Gimlemoen 19 N-4630 Kristiansand Telefon E-post post@agderforskning.no Hjemmeside i

3 Forord I kommuneplanen for Kristiansand «Styrke i muligheter» pekes det på at kommunen opplever vekst i arbeidsplasser, ikke minst takket være de internasjonalt konkurransedyktige virksomhetene. Det heter videre at «[F]fra 2010/11 har næringsveksten avtatt og ligger litt under gjennomsnittet sammenlignet med øvrige regioner. Kristiansand har utfordringer med å knytte til seg segregert arbeidsliv og olje- og gass-industrien sliter med å få tak i kvalifisert arbeidskraft» (s.7). Dette danner en viktig bakgrunn for følgende i Kristiansand kommunes handlingsprogram : «Kommunens eierskapsmelding foreslås revidert i 2014 og det skal utarbeides en næringsmelding for å klargjøre status og strategi for kommunens fremtidige næringspolitikk». Det er i forbindelse med utarbeidingen av en slik næringsmelding at Agderforskning har fått i oppdrag å bidra med et kunnskapsgrunnlag. Vi takker for oppdraget. ii

4 Innholdsfortegnelse FORORD... II INNHOLDSFORTEGNELSE... III SAMMENDRAG... IV INNLEDNING NÆRINGSSTRUKTUR OG -UTVIKLING I KRISTIANSAND Robusthet/ sårbarhet Nyskaping Attraktivitet og omdømme Oppsummering NÆRINGSPOLITISKE STRATEGIER OG ARBEIDSMÅTER Tre strategier Entreprenørskapspolitikk Klynge- og systempolitikk Attraktivitet gjennom kultur- og livsstilsperspektiv Arbeidsmåter og tiltaksformer på kommunalt nivå EKSISTERENDE POLITIKK I KRISTIANSANDSREGIONEN Næringspolitikkens volum og omfang Næringspolitikkens innretning Oppsummert ALTERNATIVE STRATEGIER Nyregionalisme «Wicked problems» Eksempler fra andre byregioner Samordne med regionen Samordne med kommuneplanen Oppsummert LITTERATURREFERANSER FOU INFORMASJON iii

5 Sammendrag Vi har gjort sammendraget av denne rapporten relativt fyldig slik at lesere som ikke har anledning til å lese hele rapporten likevel skal få med seg hovedfunnene og anbefalingene. Næringsstruktur Næringsstrukturen i Kristiansandsregionen fremstilles innledningsvis på to ulike måter. I en fersk rapport fra Telemarksforskning konkluderes det med at bransjestrukturen er robust, fordi den avviker lite fra landsgjennomsnittet. Regionen har med andre ord et bredt utvalg av næringer og er derfor også mindre sårbar for endringer innenfor enkeltbransjer. Et diversifisert arbeidsmarked øker også muligheten for at begge foreldrene i en familie kan få en relevant jobb ved en eventuell tilflytting. I andre nylig gjennomførte analyser fra Agderforskning og Oxford Research er det foretatt en kvalitativ vurdering av ulike næringers avhengighet av markedet innen olje og gass, og disse analysene viser betydningen av denne sektoren for regionen. Oxford Research finner at hver tredje krone kommer fra petroleumsrelatert virksomhet. I et utvalg foretatt av Agderforskning, med 525 bedrifter innen 12 bransjer på Agder, fremkommer det at 36 % av driftsinntektene i dette utvalget kommer fra olje- og gassrelatert industri. Dette kan tolkes som positivt fordi veksten i sysselsettingen ser ut til å skje i den delen av arbeidsmarkedet som har størst produktivitetsvekst. Et annet positivt element er den solide teknologikompetansen som utvikles innenfor denne sektoren som sannsynligvis kan benyttes i andre bransjer i fremtiden. Et alternativ til disse to fremstillingene, som begge konkluderer med at næringslivet er robust, er å vektlegge at Kristiansandsregionen gjør det svakt både på lønnsomhetsindeksen og vekstindeksen (vekst i omsetningen) de siste årene (Vareide og Storm 2012). At en er blitt iv

6 relativt avhengig av èn bransje samtidig som lønnsomheten for næringslivet totalt sett har hatt en negativ utvikling kan sies å være bekymringsfullt. Vi mener det i utforming av næringspolitikken er viktig å reflektere over hvordan en ønsker å forholde seg til risiko og hvilket mål for robusthet en vil legge seg på. Skal man styrke det man allerede er sterke på eller skal man forsøke gjennom ulike virkemidler å bidra til en diversifisering av næringsstrukturen i regionen? Nyskaping Nyskapningsevnen i Kristiansand er og har lenge vært god. Dette er solid dokumentert i de studiene vi har basert oss på i denne rapporten. Dette kan tyde på at det er en god kultur for å etablere nye foretak og kanskje også at Kristiansand kommune er gode til å stimulere til nyetablering. Det vil imidlertid være nyttig å skaffe seg en bedre oversikt over hva som ligger bak den høye nyskapingen, utover at en i kommuneplanen sier at «Noe av dette kan tilskrives satsing på høy kompetanse og forskning i samarbeid med Universitetet i Agder». Hva er driverne for den høye nyskapingen, hvem er de viktige aktørene, hvilken rolle spiller kommunen og hvilken effekt vil det derfor ha om kommunen endrer strategi på dette området? Når det gjelder indikatorer som handler om nyskapingen i det eksisterende næringslivet ser det derimot ut som Kristiansand ikke presterer like godt. Dette kan skyldes at måten en måler innovasjon i næringslivet på ikke fanger opp den typen nyskaping som kjennetegner næringslivet på Agder, men det kan også skyldes at det mangler mekanismer for å holde på nyetablerte bedrifter i landsdelen. Attraktivitet Sett i lys av det robuste næringslivet og den gode nyskapingsevnen er det interessant at Kristiansandsregionen kommer dårligere ut enn Stavanger-, Bergens-, Trondheims- og Osloregionen på nordmenns v

7 oppfatninger av dette. Regionen har et svakere omdømme når det gjelder troen på at man tilrettelegger for næringsutvikling, har et nyskapende næringsliv og at regionen er i kontinuerlig utvikling. Her er det utfordringer i forhold til å gjøre de gode indikatorene for nyskaping og det internasjonalt konkurransedyktige næringslivet kjent utenfor landsdelen. Særlig sett i lys av problemene med å rekruttere arbeidskraft er dette en relevant problemstilling. Når det gjelder attraktivitet er det vanskelig å overse at med unntak av lave boligpriser, god infrastruktur (men dårlig kollektivtilbud) og forestillinger om bedre oppvekstsvilkår, trygghet, fin natur, godt klima og miljøvennlighet så ligger Kristiansand bak andre sammenlignbare byer på flere indikatorer. Dette gjelder særlig forestillinger om interessante og varierte arbeidsplasser, spennende forskningsmiljøer, toleranse, kulturvariasjon, likestilling og et bredt kulturtilbud. Det kommer også frem i sammenligningene med de andre byregionene at Kristiansand har relativt mange på sosialhjelp og trygd, svak likestilling, høyere kriminalitet og lavere formelt utdanningsnivå i befolkningen og næringslivet. Kristiansandsregionen har altså et stykke igjen før den er på nivå med resten av storbyene på flere av indikatorene. Ambisjonsnivå I rapporten sammenligner vi byregionen Kristiansand med de andre storbyregionene i Norge. Det kan være gode grunner for å velge dette som et politisk ambisjonsnivå for Kristiansandsregionen. For det første har kommunen sammen med sitt omland i flere sammenhenger definert seg selv som en av de norske storbyene. For det andre konkurrerer Kristiansand med disse byregionene om å tiltrekke seg den samme kompetansen, de samme studentene, de samme kreative menneskene og den samme kapitalen. vi

8 Hvorvidt Kristiansand tar mål av seg å være like robust, nyskapende og attraktiv som disse byregionene er et strategisk valg. Ønsker en i stedet å sammenligne seg med andre regioner og tenke på Kristiansand mer som en stor småby så forsvinner mange av utfordringene vi peker på i denne rapporten. I Ordkraft (2011) sitt omdømmebarometer scorer Kristiansand best eller nestbest på så å si samtlige indikatorer i sammenligning med regionene rundt Grenland, Haugesund og Arendal. Kunnskapskapitalen er også høy i Kristiansand kommune, hvis vi sammenligner med resten av Agder. Dagens næringspolitikk i Kristiansand Kristiansand har ikke høye utgifter til næringsutvikling sammenliknet med de andre storbyene. Kristiansand har et årlig budsjett på ca. 6 mill. kroner hvorav omtrent 3 mill. kroner er lønnsrelaterte utgifter, mens det tilsvarende benyttes til tilrettelegging og bistand for næringslivet. Trondheim er den storbyregionen som totalt sett allokerer minst penger til næringsutvikling av storbyene med kr. 66 per innbygger. Kristiansand ligger sammen med Bergen i det nedre sjiktet med henholdsvis 74 og 72 kr. per innbygger mot Tromsøs 97 kr. og Stavangers 123 kr. per innbygger. Stavanger, Bergen og Trondheim inngår i interkommunale næringssamarbeid og dersom vi tar med de midlene som bevilges til dette, bruker Kristiansand nest minst av storbyene per innbygger til næringsutvikling. Dette forutsetter at vi ikke tar med at Kristiansand bevilger i overkant av 3 mill. per år til Knutepunkt Sørlandet. Når det gjelder de næringspolitiske tiltakene i Kristiansand kommune fant vi at hvis vi holder Sørlandets Europakontor utenfor så ser vi at i underkant av 2/3 av midlene har som formål å styrke stedets attraktivitet og omdømme. Den siste tredjedelen går primært til å utvikle og stimulere til entreprenørskap, mens klyngeutvikling mottar en svært liten andel av tilskuddene. Sett i forhold til beskrivelsen av vii

9 utfordringer for Kristiansand sammenlignet med andre storbyregioner kan det virke fornuftig å fokusere 2/3 av næringstilskuddene på attraktivitet. Men når stedsattraktivitet fremstår som den tyngste satsingen i denne oppstillingen, skyldes dette primært bevilgningene til Visit Kristiansand, altså stimulering av attraktivitet i forhold til turisme og turistnæringer. I vår analyse av utfordringer er det imidlertid særlig lav score på utdanning, mangel på interessante og varierte arbeidsplasser, svake forskningsmiljøer, lite kulturvariasjon, svak likestilling og mange på sosialhjelp og trygd som peker seg ut, sammen med at Kristiansandsregionen gjør seg mindre gjeldende nasjonalt. Sett i lys av dette vil kanskje en større satsing på omdømmebygging kunne forsvares. At det er en stor utfordring å rekruttere kompetent arbeidskraft til industrien støtter opp om dette. Tilnærming til utfordringen Vi mener det er viktig å anerkjenne at næringspolitikk i norske storbyer representerer et «vrient problem», altså et problem som er vanskelig å definere tydelig. Problemets natur og omfang avhenger av hvem man spør og ulike aktører og forskningsrapporter har ulike versjoner av hva problemet består i. Dette kjenner vi godt igjen i forhold til næringsutviklingen i Kristiansand kommune, både når det gjelder hvem en skal sammenligne seg med, hvordan en skal forstå robusthet og attraktivitet. Hvordan en forstår problemet har unektelig stor betydning for hvordan en velger å løse det. Hvis en tilnærmer seg problemet som om det er «tamt» vil også søkingen etter løsninger tendere mot det enkle og avgrensbare. Har man derimot en kompleks forståelse som utgangspunkt, vil man gjerne også se etter sammensatte måter å tilnærme seg temaet. Det er etter vårt syn en strategisk avveining hvordan en forholder seg til dette spørsmålet. viii

10 Samordne med regionen Stavangerregionen har siden 1998 holdt fast ved de strategiske målsettingene mat og energi, har tidlig institusjonalisert et interkommunalt næringssamarbeid og har utviklet en metodisk ramme for måling og oppfølging av strategien. Dette kan sees som en måte å forsøke å temme «vriene» problemer på. Man holder fast ved målene og en holder fast ved hvilke indikatorer en skal styre etter. Dette er èn vei å gå, og mange byer følger, hver på sin måte, i Stavangers fotspor. Dette er selvsagt noe Kristiansand også kan vurdere. Èn strategi for næringspolitikken i Kristiansand kommune er altså å søke en bedre samordning med de andre kommunene i Kristiansandsregionen, hvor det er naturlig at Kristiansand tar lederskapet, og med andre kapitalsterke institusjoner i regionen som også har næringsutvikling som en del av sin virksomhet. Det er imidlertid i dag ikke lett å få øye på noen store udiskutable målsettinger eller utfordringer som forener aktørene i regionen. Vi utelukker ikke at en tydeligere forståelse av målsettingene for byregionen, slik vi inviterer til debatt om i kapittel 1 ville kunne muliggjøre en bedre samordning med andre kommuner og også andre aktører i regionen, som også har næringsutvikling som del av sin virksomhet. Kristiansand og omegnskommunene har kanalisert kraftpenger inn i to store fond (Cultiva og Kompetansefondet) som også utøver næringspolitikk, på samme måte som Kristiansand kommunes Næringsselskap gjør det. Samarbeidet i Knutepunkt Sørlandet er også en naturlig arena for en mer samordnet næringspolitikk i regionen. Det er naturlig at en næringsmelding tematiserer om et slikt samarbeid etter hvert kan la seg formalisere og om det kan kanaliseres midler inn i et felles selskap fra eierkommunene og eventuelt andre aktører, slik eksempelvis tomteselskapet Forus Næringspark bidro til i Stavanger. ix

11 Samordne med kommuneplanen En annen eller en supplerende strategi er å søke en bedre samordning og forankring av næringspolitikken inn mot samfunnsdelen i kommuneplanen. En vanlig kritikk av planleggingen i kommunene er at samordningen er dårlig, at sektorplanene lever sitt eget liv, at det er dårlig kopling mellom lang og kort sikt, at det er dårlig kopling mellom plan og økonomi og at der er en dårlig kopling mellom ulike enkeltprosjekter og den langsiktige kommuneplanen. En måte å håndtere kompleksiteten på er å sørge for at samfunnsutvikling innenfor svært forskjellige tema graviterer mot kommuneplanprosessen. Slik fører ikke kompleksitet til sterk fragmentering og manglende oversikt; men mestres gjennom aktivering av, eller tilkopling til de institusjonaliserte kommunale planprosessene. På dette området er Kristiansand kommune etter vårt skjønn kommet langt. Det er i By- og samfunnsenheten trukket en linje fra de tre overordnede satsingsområdene, som er gjort med bakgrunn i kommunens utfordringsbilde og ned til 7 ulike periodemål, som igjen har 17 delmål under seg. Det gjenstår å utvikle indikatorer for disse. Det er altså gjort forsøk på å koordinere arbeidet i By- og samfunnsenheten med kommuneplanen, og forankre aktivitetene i enheten med de overordnede målene i samfunnsdelen av kommuneplanen. Vi oppfatter at dette er planarbeid under utvikling og at det vil bli utviklet mer detaljerte mål og indikatorer fremover. Beskrivelsen av næringsutviklingen i Kristiansand i kapittel 1 i denne rapporten kan forhåpentligvis bidra inn i arbeidet med å beskrive både et utfordringsbilde og å utvikle periodemål og indikatorer. Under temaene robusthet, nyskaping og attraktivitet/omdømme ligger det en rekke sammenligninger med de andre storbyene som kunne egnet seg som indikatorer inn i handlingsprogrammet. Det er midlertid først og fremst behov for å arbeide videre med utfordringsbildet, som i dag ser ut til å danne utgangspunkt for x

12 operasjonaliseringen av politikken i By- og samfunnsenheten. Utfordringsbildet for Kristiansand slik det er beskrevet i kommuneplanen danner utgangspunkt for innholdet i de tre satsingsområdene. Her savner vi spørsmålene om ambisjonsnivå/ sammenligningsgrunnlag, sårbarhet/risiko, nyskaping i det eksisterende næringslivet og ikke minst utfordringene når det gjelder attraktivitet og da særlig dette som går på utdanning i befolkningen og attraktive jobber for de med høy utdanning. Uansett hvilken strategi en velger er det nødvendig med et mer avklart syn på hvilke langsiktige og overordnede mål Kristiansandsregionen står overfor. Vi har i denne rapporten søkt å bidra i en debatt som kan føre frem mot en mer avklart strategi. I de to strategiene vi foreslår anbefaler vi tydeliggjøring og samordning, men advarer også mot å i for stor grad tvinge arbeidet med næringsarbeidet inn i et fastlåst plansystem. Anbefalinger Agderforskning anbefaler Kristiansand kommune i det videre arbeidet å både jobbe videre med det gode arbeidet som de allerede gjør for å samordne næringspolitikken med kommuneplanen. Samtidig anbefaler vi at kommunen søker å samordne næringsarbeidet bedre med de andre kommunene og sentrale aktører i regionen som også driver med næringsutvikling som Sørlandet kompetansefond, Cultiva, Kristiansand kommunes Næringsselskap og ikke minst Knutepunkt Sørlandet. I begge tilfeller er det viktig at en utvikler en tydeligere profil for hva en ønsker å få til i næringsarbeidet. I den forbindelse anbefaler vi en målrettet innsats mot å skape flere høykompetanse arbeidsplasser som kan bidra til en økt diversitet i næringsstrukturen og gjøre regionen mer attraktiv for høyt utdannet arbeidskraft. Vi mener videre kommunen bør fokusere på økt innovasjon og klyngeutvikling i det eksisterende næringslivet, i tillegg til de allerede xi

13 etablerte og sterke klyngene i regionen. Tatt i betraktning Kristiansandsregionens svake omdømme på en rekke faktorer anbefaler vi også at innsatsen dreies noe fra ren støtte av reiselivsnæringen til et mer bredt anlagt omdømmearbeid. Vi mener videre at ambisjonsnivået må være for Kristiansandsregionen å konkurrere med og sammenligne seg med de andre storbyregionene. Det er til slutt ikke vår anbefaling å utelukkende forsøke å «temme» den utfordringen som nærings- og samfunnsutvikling i norske storbyregioner representerer. Vi mener tvert imot det er fornuftig å tilnærme seg dette som et sammensatt og «vrient» problem. xii

14 Innledning Kristiansand kommune ønsker å skape en dynamisk vekstregion gjennom å etablere en fremtidsrettet strategi for å sikre en fremtidig befolknings- og sysselsettingsvekst. I dette arbeidet vil det være sentralt å fange opp kjennetegn ved regionen knyttet til næringsstruktur, trender, krav fra næringslivet og hvordan kommunen kan ivareta de ulike behov for å skape den ønskede vekst. Denne rapporten baseres på datamateriale Agderforskning har innsamlet i prosjektet Scenarier 2029 som ble lagt fram høsten 2012, og prosjektet Krise, omstilling og vekst, som Kristiansand kommune delfinansierer, men også andre foreliggende rapporter som omhandler næringsutviklingen i Kristiansand. Det er et mål at funnene også skal være praktisk anvendbare for politikkutformingen i Kristiansand. I første kapittel beskriver vi næringsstrukturen og andre relevante utviklingstrekk i byregionen Kristiansand, sammenlignet med de andre storbyregionene i Norge. I neste kapittel tegnes et teoretisk bakteppe for resten av analysen. Kapittel 3 beskriver omfanget på og innretningen i næringspolitikken i Kristiansand, før det fjerde kapittelet lanserer strategier for å møte de utfordringene som næringsutvikling i norske storbyer representerer. 1

15 1 Næringsstruktur og -utvikling i Kristiansand De siste årene er det gjennomført en rekke analyser av næringsstruktur og utviklingstrekk i nærings- og samfunnsliv hvor Kristiansand kommune inngår. I noen av kartleggingene beskrives utviklingen på Agder under ett, i andre er det Kristiansandsregionen som er enheten og i ytterligere en av undersøkelsene er utviklingen i Kristiansand kommune beskrevet for seg. International Research Institute of Stavanger (IRIS) har i flere omganger beskrevet verdiskapingsevnen i norske storbyregioner, Oxford Research har utarbeidet konjunkturbarometeret for Agder, NHO har utviklet et nyskapingsbarometer, Telemarksforskning har utarbeidet en regional analyse av Kristiansandsregionen og Agderforskning har nylig analysert regional utvikling på Sørlandet i prosjektet: Krise, omstilling og vekst en regionanalyse av Sørlandet. I tillegg har Ordkraft i flere omganger målt omdømmet til norske byregioner i det såkalte omdømmebarometeret. Selv om oppdragsgiver har tilgang til alle disse rapportene skal vi her, som en del av kunnskapsgrunnlaget for en næringsmelding for Kristiansand kommune, sammenfatte og drøfte det vi oppfatter som de viktigste funnene fra disse undersøkelsene. En sentral utfordring i ethvert planarbeid er å omsette kunnskap til handling og anvende beskrivelsen av nåsituasjonen inn i utviklingen av virkemiddel og tiltak. Ingen av de foreliggende rapportene kopler kunnskap til handling eller gir anbefalinger om politikkimplikasjonene av funnene. Det er ambisjon i denne rapporten å lukke noe av dette gapet. Hvilken type kunnskap en baserer seg på i utviklingen av en plan, hvordan denne fortolkes, ikke minst hvem en velger å sammenligne seg med og på hvilke indikatorer, er ikke likegyldig for den videre planprosessen. I oppstarten av planarbeidet, som Kristiansand 2

16 kommune er i nå, er det særlig nåsituasjonen en har behov for kunnskap om, sammen med en refleksjon over de prosesser som har skapt nåsituasjonen (Aarsæther 2012a). Vi vil nå i første omgang holde åpent hvilke slutninger en skal trekke av det foreliggende materiale og fokuserer isteden på de sentrale avveiningene som bør gjøres før en omsetter denne kunnskapen til handling og eventuelt går videre med å foreslå tiltak og strategier for næringsutvikling i Kristiansand. Vi har delt kapittelet inn i tre ulike tema. Først sorterer vi ulike fremstillinger av næringsstruktur under temaet robusthet/ sårbarhet og kopler dette til hvordan en forholder seg til risiko, så beskriver vi nyskapingsevnen og til slutt presenteres spørsmålet om kompetansekapital, attraktivitet og omdømme. 1.1 Robusthet/ sårbarhet Robusthet i næringslivet kan måles på flere måter. Ett mål er det private næringslivets andel av sysselsettingen sammenlignet med sysselsettingen i offentlig sektor. Om en for stor andel av sysselsettingen er i det offentlige kan dette være en indikator på en manglende evne til å skape arbeidsplasser i det private. Denne figuren viser tallene offentlig versus privat sysselsetting for 2011: 3

17 Statlig forvaltning Fylkeskommunal forvaltning Kommunal forvaltning Privat sektor og offentlige foretak 100 % 90 % 80 % 70 % 58% 69% 75% 71% 66% 60 % 50 % 40 % 15% 30 % 14% 20 % 17% 13% 14% 10 % 12% 9% 14% 18% 24% 0 % Kristiansand Stavanger Bergen Trondheim Tromsø Figur 1 Sysselsatte etter bosted og sektor, 2011, kilde ssb.no Her ser vi at det bare er i Bergen og Stavanger at andelen sysselsetting i privat sektor er større enn i Kristiansand. Kristiansand har den største andelen sysselsatte innen kommunal forvaltning, men samtidig er det ut fra denne målingen ingenting som tilsier at næringslivet i Kristiansand ligger tilbake for de andre storbyregionene. I en rapport fra Telemarksforskning (Vareide og Storm 2012) diskuteres begrepene sårbarhet og robusthet på en annen måte enn den enkle todelingen i offentlig versus privat sektor. Det konkluderes i denne rapporten med at bransjestrukturen i Kristiansandsregionen (her definert som Kristiansand, Søgne, Songdalen, Iveland, Vennesla, Birkenes og Lillesand) er svært lik den strukturen vi ser nasjonalt. Med bransjestruktur menes de ulike bransjenes andel av den totale sysselsettingen. På dette grunnlaget hevdes det at Kristiansandsregionen er næringsmessig robust, altså ikke for ensidig eller sårbar fordi næringsstrukturen er variert med innslag fra mange bransjer. 4

18 Hvilken type tiltak leder denne observasjonen mot? Rapporten konkluderer ikke med konsekvensene av å være robust på denne måten, eller om det å ligge nær gjennomsnittet er positivt eller negativt. Det hevde at å ligge nærme gjennomsnittet og å ha en god spredning på ulike bransjer gjør at svingningene i sysselsettingen blir mindre som en følge av konjunkturendringer enn om noen få bransjer er dominerende. En atypisk bransjestruktur gir altså normalt større svingninger enn en gjennomsnittlig bransjestruktur, fordi konjunkturendringer innenfor èn bransje får større utslag, positivt eller negativt, når regionen har en stor andel av sin sysselsetting og verdiskaping innenfor denne bransjen. Implikasjonen av funnet over avhenger av hvilket syn kommunen har på risiko. En økt sårbarhet, altså en økt satsing på de bransjer der man er sterk, kan medføre større svingninger i sysselsettingen, på godt eller vondt. Hvis kommunen, med denne definisjonen av robusthet, setter seg som mål å unngå for store svingninger, vil tiltak for å satse diversifisert og kanskje også i de bransjene eller klyngene som vokser raskest nasjonalt være fornuftig. Å satse på IKT-klyngen Digin og klyngenettverket innen reiseliv, opplevelse- og kulturnæringen (Arena USUS) vil være eksempel på en satsing som bidrar til diversifisering og en mindre avhengighet av prosessindustri og leverandørindustrien, på samme måte som stimulering av entreprenørskap og nye bedrifter. Motsatt vil en økt stimulering av de bransjene der en allerede er god, i Kristiansandsregionens tilfelle prosess- og leverandørindustrien, kunne gi vekst i sysselsettingen, men da blir en mer sårbar, i henhold til Telemarksforsknings definisjon. Det ovenstående gjelder for hele Kristiansandsregionen. Måler man på et lavere geografisk nivå vil sårbarheten normalt øke, og slik er det også for Kristiansand kommune hvor sårbarheten, definert som avvik fra gjennomsnittlig bransjestruktur, i tillegg er større enn for omlandskommunene. Dette gjelder imidlertid ikke ifølge Vareide og Storm (2012) hvis en kun måler sårbarhet ved hvor stor andel av 5

19 sysselsettingen den største bedriften i kommunen har. Det er som kjent flere store bedrifter, og ikke bare èn, innenfor leverandørindustrien (National Oilwell Varco, Aker Solutions og Cameron, for å nevne noen) i Kristiansand, og dette forklarer hvorfor Kristiansand på bransjenivå er sårbar, med 10,8 % av sysselsettingen innenfor den samme bransjen (olje og gass). I tillegg har denne andelen økt siden år Likevel er konklusjonen i rapporten at sårbarheten for Kristiansandsregionen er lav målt mot resten av landet, hele bransjestrukturen sett under ett. Dette er basert på Telemarksforsknings definisjon av olje og gass næringer, som tar utgangspunkt i rene næringskoder fra SSB/Brønnøysund. Som vi skal se endrer bildet seg når man også vurderer tilgrensende næringers markedssegmenter. Skal vi tolke disse observasjonene inn mot en anbefalt strategi for næringsutvikling er altså budskapet at det er liten grunn til bekymring for at næringsstrukturen er for ensidig og sårbar. I den grad en skal forsøke å styre mot vekst i noen bransjer fremfor andre legger vi merke til at rapporten peker på at de regionene som er mest robuste også er de som erfaringsmessig har størst vekst. Med andre ord vil økt sårbarhet øke risikoen for mindre vekst. Anbefalingen må være å søke mot størst mulig diversitet, og ikke mot å styrke de mest dominerende næringene på bekostning av andre. Vareide og Storm (2012) mener riktignok at Kristiansandsregionen er så robust at det er liten fare for at en skal bli for sårbar, selv om en satser mer på den delen av næringslivet der en er sterkest (olje og gass). Bildet av et robust næringsliv i Kristiansandsregionen bekreftes av andre undersøkelser. For hele Vest-Agder fylke har Blomgren et al. (2013) (International Research Institute of Stavanger, IRIS) beregnet at den petroleumsrelaterte 1 sysselsettingen står for 8,2 % av samlet sysselsetting i fylket (11,8 % av sysselsettingen i næringslivet). Dette 1 Definisjonen av petroleumsrelatert sysselsetting i Blomgren et.al (2013) samsvarer ikke nødvendigvis med Vareide og Storm (2012) sin definisjon av olje- og gassbransjen. 6

20 kan høres mye ut, men det påpekes samtidig at alle fylkene i Norge har høy petroleumsrelatert sysselsetting. Gjennomsnittet i landet er 6,9 % av samlet sysselsetting og Vest-Agder er dermed ikke markert mer ensidig enn landet for øvrig, selv om det bare er Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal som har en større andel sysselsatte i petroleumsrelatert virksomhet. Hadde vi slått sammen de to Agderfylkene ville andelen sysselsatt i olje- og gassindustrien blitt enda lavere og nærmere landsgjennomsnittet. Bildet bekreftes i IRIS analyse av verdiskapingsevne i norske storbyregioner (Blomgren, Gjelsvik og Holmen 2011) der «bare» 6,1 % av alle sysselsatte i Kristiansandsregionen 2 er sysselsatt i olje- og gassindustrien, en andel som er omtrent på landsgjennomsnittet og som er høyere både i Bergens- og Stavangerregionen. Disse funnene kan bestrides på to viktige områder, noe som gjør at politikkimplikasjonene ikke er selvsagte. For det første fremstår ikke næringsstrukturen på Agder 3 som gjennomsnittlig når en måler på driftsinntekter og lønnsomhet, og altså ikke bare på sysselsetting som over. I et utvalg med 525 bedrifter innenfor 12 ulike bransjer foretatt av Agderforskning, representerer olje- og gassrelatert industri 4 hele 36 % av driftsinntektene fra disse aksjeselskapene på Agder (Wallevik, Jørgensen, Svarstad og Ricke 2013). Innenfor Agder står i tillegg Kristiansandsregionen for 82 % av den petroleumsorienterte omsetningen i landsdelen (Furre, Meltevik, Brastad og Hunnes 2013). Det er viktig å presisere at det benyttes ulike utvalgskriterier og 2 Blomgren et. al (2011) bruker samme inndeling av Kristiansandsregionen som Vareide og Storm (2012) bortsett fra at førstnevnte også har med Marnardal kommune. 3 Statistikken her gjelder altså for et større geografisk område enn i rapportene fra IRIS og Telemarksforskning. Vi antar likevel at siden spriket i olje- og gassindustriens andel av verdiskapningen versus dens andel av sysselsettingen er så stort så ville vi også sett det samme bildet om Agderforsknings utvalg var basert kun på bedriftene i Kristiansandsregionen. 4 Igjen er det ikke helt samsvar med definisjonen av hvilke næringer som sorterer under oljeog gassindustrien i denne undersøkelsen sammenlignet med IRIS og Telemarksforskning. Vi tar forskernes egne vurderinger av hva de inkluderer i begrepet som utgangspunkt. 7

21 definisjoner av bransjer og resultatene må ses i lys av dette. Fordi en bruker andre data og andre metoder fremstår altså regionen nå på den ene siden som mer ensidig og kanskje sårbar? På den andre siden kan man tenke at det utvikles teknologi og kompetanse som kan benyttes i andre bransjer noe som i tilfelle fører til lavere sårbarhet. Det er et sprik mellom de nokså lave tallene for andelen sysselsatte i olje- og gassindustrien over, eksempelvis 11,8 % av sysselsettingen i Vest-Agder (Blomgren et. al. 2013) og de høye tallene i Agderforskning og Oxford Research sin rapport (som sier at hver tredje krone kommer fra petroleumsrelatert virksomhet). Noe av forklaringen til dette er at i tillegg til at det kan være forskjell på bare Vest-Agder og hele Agder, så er utvalget, definisjonene og bransjeinndelingene i de ulike rapportene forskjellige. Dette ser vi ved at Agderforskning kommer til at 23 % av de sysselsatte, nesten hver fjerde arbeidstaker i deres utvalg (og ikke under hver femte som hos IRIS), sorterer under det som defineres som olje- og gassindustri, og at andelen øker. Hvilket mål som treffer best skal vi ikke vurdere her, men vi ser uansett at målt i verdiskapning er det liten tvil om at Sørlandet er i ferd med å bli både avhengige av og sterke på produkter og tjenester til den olje- og gassrelaterte næringen. Dette er også konklusjonen i Konjunkturbarometeret fra februar Hvis vi kombinerer dette med målingene av lønnsomhet og vekst i næringslivet på Agder totalt sett, altså ikke bare olje og gass (Vareide og Storm 2012), der Kristiansandsregionen gjør det svakt både på lønnsomhetsindeksen og vekstindeksen (vekst i omsetningen) de siste årene, burde dette skape bekymring. Man er blitt relativt avhengig av èn bransje og lønnsomheten for næringslivet totalt sett har hatt en negativ utvikling. Her kan implikasjonen for politikk være at en søker mot et mer diversifisert næringsliv. Et mer diversifisert næringsliv, altså at en sprer risikoen for konjunkturnedgang på flere næringer vil også ha den positive konsekvensen at det blir et større utvalg av jobber i regionen, 8

22 noe som øker muligheten for at begge foreldrene i en familie kan få en relevant jobb ved en eventuell tilflytting. Men påstanden om at det er negativt at sysselsettingen i den største bransjen øker, altså at dette gjør at risikoen for lavere vekst øker, kan bestrides. Tenkningen er motsatt i eksempelvis Sørlandet kompetansefonds strategi, hvor det heter at «Næringsutvikling skjer lettest på områder og i bransjer der det allerede finnes et velutviklet næringsliv og sterke fagmiljøer. Kompetansefondet søker derfor å rette sine satsinger inn på de næringer og områder som allerede har en viss styrke eller kritisk masse» (Kompetansefondet 2011). Ut fra regionens eksisterende næringsliv og muligheter generelt har Kompetansefondet valgt ut de fire satsingsområdene maritim sektor/offshore, prosessindustri/materialteknologi, fornybar energi og opplevelsesøkonomi. Wallevik et al. (2013) tolker også veksten i sysselsettingen i olje- og gassrelatert virksomhet som positivt. Dette fordi Agder derfor skiller seg fra gjennomsnittet for landet ved at veksten i sysselsettingen skjer i den delen av arbeidsmarkedet som har størst produktivitetsvekst, mens nedgangen kommer der produktiviteten er dårligst, såkalt «Creative destruction» (Schumpeter-effekt). Definisjonen av robusthet vil her være bort imot motsatt av den Telemarksforskning bruker. Her fører altså økt sysselsetting i petroleumsrelatert virksomhet til økt robusthet, fordi lønnsomme bedrifter er robuste bedrifter: «I et slikt perspektiv er utviklingen av næringsstrukturen på Agder med stor vekst i olje og gass svært positiv. Fremfor å snakke om oljeavhengighet som et problem, bør man se det som en mulighet for aktivitet med høy lønnsomhet» (Wallevik et al. 2013, s. 87). Wallevik et al. (2013) legger seg dermed på samme linje som lederen for NODE-klyngen, Kjell Johannesen, som i en kronikk i Fædrelandsvennen ( ) påpeker at olje- og gassindustrien er produktiv, men også at den ikke er så sårbar som mange mener fordi 1) en selger på et globalt marked og er ikke avhengig av norsk sokkel 9

23 og 2) det er den teknologiske kompetansen som er ettertraktet, og denne kan eventuelt utnyttes i helt andre bransjer i fremtiden. Vi kan ikke konkludere denne diskusjonen, men mener det er riktig å reflektere over spørsmålet om sårbarhet og risiko i de strategiske valgene en skal foreta i næringsmeldingen. I dette bør en også reflektere over hvilken rolle kommunen skal spille i forhold til andre aktører i regionen som også satser på de allerede tunge næringene i regionen; eksempelvis, som allerede nevnt, Sørlandets kompetansefond, men også Regionale Forskningsfond Agder (RFF Agder), som har olje og gass, samt prosessindustri som to av satsingsområdene, noe også VRI Agder har. Diskusjonen her har rotert rundt olje og gass og prosessindustrien, men spørsmålet om robusthet går selvsagt utover denne tidsspesifikke problemstillingen og disse næringene. 1.2 Nyskaping I kommuneplanen for Kristiansand heter det at: «Kristiansandsregionen utmerker seg ved å være ledende på nyskaping, vekst og etablering av nye virksomheter» (Kristiansand kommune 2011). Dette finner vi også støtte for i det materialet vi tar for oss her. Et søk i ssb.no på antall nyetablerte foretak i løpet av et år viser at Kristiansand kommune er sjette best i landet når det gjelder evnen til å skape nye bedrifter, med 951 nye foretak i Antall nyetablerte foretak var bare høyere i Oslo, Bergen, Trondheim, Bærum og Stavanger, alle mer folkerike og befolkningstette områder enn Kristiansandsregionen. Denne enkle målingen bekreftes av alle de studier vi legger til grunn i denne analysen, som viser at Kristiansand er god på nyskaping. Blomgren et al. (2011) sammenligner storbyregionene Oslo, 10

24 Kristiansand, Bergen, Trondheim og Tromsø eller de fylkene som disse ligger i når det gjelder nyskaping. Kristiansand scorer i 2011 best av alle på indikatoren nyetablerte foretak som overlever minst 1 år. Samtidig ser vi at den samme undersøkelsen viser at Kristiansand scorer svakt på næringslivets FoU-utgifter, meddelte patenter og andel i befolkningen i aldersgruppen år. Disse tre variablene er ment å si noe om nyskapningen eller evnen til nyskapning i det eksisterende næringslivet. Også her er bildet i overensstemmelse med andre undersøkelser; slik at vi kan si at Kristiansand er god på etablering av nye bedrifter, men scorer lavere på de offisielle målene og indikatorene knyttet til innovasjon i det eksisterende næringslivet. Stavanger scorer også høyt på mange nyetablerte foretak, men også de har lave FoU-utgifter per innbygger (Blomgren et al. 2011), som i Kristiansand. Kristiansand og Stavanger er også like i den forstand at de har en relativ lav andel sysselsatte som har høyere utdanning. Delvis kan dette imidlertid forklares med at de andre storbyregionene er gamle universitetsbyer. Den svake FoU-innsatsen i næringslivet på Agder bekreftes også av Cruickshank og Johnsen (2009) som finner at mens FoU-utgiftene for Agder i 2007 var på kr. per innbygger, var utgiftene for landet totalt sett på kr. per innbygger. I henhold til innrapporterte offisielle tall betyr dette at FoU-aktiviteten på Agder er under halvparten så stor som gjennomsnittet for landet, sett i forhold til folketall. I tillegg kommer at næringslivet på Agder bidrar markert mindre til FoU-virksomheten i regionen enn Universitets- og høyskole-sektoren og det offentlige, sammenlignet med landet for øvrig. Det er imidlertid ikke usannsynlig at den reelle forskningsinnsatsen i næringslivet på Agder er betydelig høyere enn det rapporteringen til SSB har kunnet fange opp, fordi en stor andel av utviklingsarbeidet i næringslivet på Agder ikke måles gjennom de indikatorer som SSB 11

25 ber bedriftene rapportere på. I en undersøkelse gjort av VRI Agder fant man eksempelvis at: the dominating mode of innovation in the four industries at Agder agrees mostly with the DUI 5 model. Experience based knowledge developed in work life is very important for most of the firms (86.9 %) (Johnsen 2008, s. 23) Hvorvidt næringslivet på Agder skiller seg markert fra resten av landet på dette punkt er det imidlertid vanskelig å si noe om. Det er de gamle universitetsbyene som trekker opp landsgjennomsnittet, med Oslo og Sør-Trøndelag som de desidert mest forskningstunge regionene. Men Agder ligger også lavt i forhold til mange av de andre fylkene, og i 2005 var bare Nord-Trøndelag, Nordland, Finnmark og Hedmark bak Agder på FoU-utgifter per innbygger. Dette forsterkes av (Karlsen, Flåten, Isaksen og Pinheiro 2013) som måler andel bedrifter med innovasjonsaktivitet, og hvor Kristiansand kommune kommer dårligere ut enn landet generelt. Det todelte bildet av nyskapingen på Agder bekreftes av andre undersøkelser. I Vareide and Storm (2012) kommer Kristiansandsregionen svært godt ut på indikatoren «nyetableringer» i 2011, også når man justerer for bransjestrukturen. Nyskapingsbarometeret (NHO 2010) forsterker dette inntrykket når Vest-Agder er fjerde høyest i landet på etableringsindeksen for fylkene, riktignok på en litt svakere tiendeplass når en kun ser på regionen Sørlandet (Birkenes, Vennesla, Songdalen, Kristiansand, Søgne, Lillesand og Iveland). Når det gjelder innovasjon i næringslivet er bildet noe dystrere, også i denne målingen. Basert på en spørreundersøkelse er innovasjonen i norske bedrifter kartlagt (NHO 2010) og her kommer Vest-Agder ut som det 5 DUI=Learning by Doing, Using and Interacting mode refers to experience-based, implicit, embedded and embodied knowledge. Settes oftest som kontrast til STI=Science-Technology- Innovation mode, characterised by science-approach formalisation, explicitation and codification 12

26 tredje dårligste fylket i landet. Regionen Sørlandet er den 64. beste av totalt 83 regioner i Norge. Dette kan tyde på at det er en god kultur for å etablere nye foretak og kanskje også at Kristiansand kommune er gode å stimulere til nyetablering. Når det gjelder indikatorer som handler om nyskapingen i det eksisterende næringslivet ser det derimot ut som Kristiansand ikke presterer like godt. I Ordkrafts «Omdømmebarometeret» (Ordkraft 2009, 2011c) får man en pekepinn på hvor attraktiv Kristiansandsregionen fremstår i sammenligning med andre storbyregioner når det gjelder tilrettelegging for næringslivet. Kristiansandsregionen kommer dårligere ut enn Stavanger-, Bergens-, Trondheims- og Osloregionen på nordmenns oppfatninger av om regionen tilrettelegger for næringsutvikling, har et nyskapende næringsliv, at regionen er i kontinuerlig utvikling og at det er spennende forskningsmiljøer i regionen. Her er det fortsatt utfordringer i forhold til å gjøre de gode indikatorene for nyskaping kjent utenfor landsdelen. Heller ikke her skal vi dra raske slutninger i forhold til næringspolitikken, men vi mener dette godt dokumenterte bildet må danne utgangspunkt for vurdering av tiltak og strategier. Hvorfor er bildet slik og hvilke aktører bidrar? Hvilke konsekvenser vil det ut fra dette ha om kommunen endrer sin politikk i forhold til nyskaping? 1.3 Attraktivitet og omdømme I dette tredje delkapittelet har vi samlet funn som på ulikt vis beskriver attraktivitet til Kristiansandsregionen. Både hvor sterk den sosiale kapitalen ser ut til å være og hvilke oppfatninger andre har av regionen. Vi ser på ulike indikatorer for levekår, utdanning, likestilling osv. fra flere rapporter, og kopler dette til Ordkrafts 13

27 omdømmebarometer som måler hva befolkningen i Norge forventer eller forbinder med ulike regioner. Vi mener disse to måtene å beskrive Kristiansands attraktivitet og det potensiale som ligger i humankapitalen og kulturen i regionen med fordel kan ses i sammenheng. Utdanning Kristiansandsregionen er den eneste av storbyregionene som ligger under landsgjennomsnittet når det gjelder andelen innbyggere med høyere utdanning (Blomgren et al. 2011). Dette bekreftes av Karlsen et al. (2013) hvor Kristiansand kommune riktignok har den høyest utdannede arbeidsstokken på Agder, men hvor kommunen ligger klart under landsgjennomsnittet på andelen med høyere utdanning 6. Dette gjelder imidlertid bare universitets- og høyskoleutdanning lengre enn 4 år, mens Kristiansand scorer over landsgjennomsnittet på høyere utdanning av kortere varighet, typisk tradisjonelle høyskolefag. Kristiansandsregionen kommer også dårligst ut av storbyene når en måler andel sysselsatt i kunnskapsnæringer (Blomgren et al. 2011). I Onsager, Gundersen, Langset og Sørlie (2010) påpekes det riktignok at Sørlandet, Vestlandet og Trøndelag har hatt de høyeste vekstratene av arbeidsplasser det siste tiåret ( ), både innenfor kompetanseintensive og mindre kompetanseintensive næringer og tjeneste, men det fremgår ikke av dette hvilket nivå Sørlandet lå på i utgangspunktet. Det danner seg etter vårt syn et bilde av en region som henger etter når det gjelder formell kompetanse i befolkningen og næringslivet. Teknologikompetansen i oljerelatert næring som er beskrevet i kapittel 1.1 gjenspeiles ikke i disse målingene av formell utdanning. 6 Når det gjelder ansatte i offentlig sektor kommer imidlertid Kristiansand bedre ut i forhold til andre storbyer, men er ikke «best i klassen» her heller 14

28 Ordkrafts omdømmebarometer er målinger av nordmenns oppfatninger av byregioner. Første måling var i 2006 og den siste i Ut fra rapportene kan en sammenligne hvor stor andel av et representativt utvalg som er enig i ulike påstander om byregionene. Flere av påstandene dreier seg om utdanning. En påstand er: Regionen har mange interessante jobber for folk med høyere utdanning. Mellom 92% og 97% var enige i denne påstanden når det gjelder Stavanger-, Trondheims-, Bergens- og Oslo-regionen. For Kristiansandsregionen var det bare 77% som var enige (Ordkraft 2011c). Mønsteret gjentar seg på påstander om det er lett å finne jobber til begge når et par flytter til regionen og at det er gode forskningsmiljøer i regionen. I forhold til undersøkelsen fra 2009 har det vært forbedring på noen av disse variablene for Kristiansandsregionen. Spesielt markert forbedring finner vi når det gjelder mulighet for jobb nummer to, mulighet for interessant jobb hvis du har høy utdannelse og regionen som utdanningssted. At Høgskolen i Agder har fått universitetsstatus, og at dette etter hvert blir bedre kjent, kan nok forklare noe av denne forbedringen. Problemet i konkurranse med de andre storbyregionene er imidlertid at også de andre byene er gjenstand for de samme forskyvningene i omdømme, med ett unntak: På spørsmål om regionen er et godt sted å ta høyere utdanning er Kristiansand nå nærmere de andre enn for to år siden. Toleranse/åpenhet Attraktivitet kan måles på mange måter. Et mål baserer seg på at en region med et velutbygd ute- og kulturliv antas å være viktig for å tiltrekke og beholde kompetent arbeidskraft. Dette kan måles ved antall ansatte i hotell, restaurant, kultur og underholdning, hvor Kristiansand har lavest andel (Blomgren et al. 2011). Kristiansand har sammen med Stavanger også dårlig score på likestilling, spesielt når det gjelder andel sysselsatte i deltid og andel kvinnelige ledere. Det er 15

29 derfor interessant at i Ordkraft (2011b) sin måling av byenes omdømme så ligger Stavanger omtrent på nivå med resten av storbyene på indikatoren for likestilling, mens for Kristiansands del er både indeksen for likestilling og som vi skal se folks oppfatning av likestillingen markert bak de andre byene. Her har Stavanger klart å skape seg et image som ikke nødvendigvis svarer til virkeligheten. I Ordkrafts «Omdømmebarometeret» (Ordkraft 2009) får en også en pekepinn på hvor attraktiv Kristiansandsregionen fremstår i sammenligning med andre storbyregioner når det gjelder toleranse og åpenhet. Kristiansandsregionen scorer lavere enn Oslo, Stavanger-, Bergens- og Trondheimsregionen på mange av spørsmålene. Regionen kommer dårlig ut på nordmenns oppfatninger av åpenhet og toleranse. Påstanden i spørreskjemaet er: Regionen er preget av åpenhet og toleranse. For Kristiansandsregionen er 48% enige, mens tallene for Stavanger, Trondheim og Bergen ligger fra 65% til 72% 7. Også på påstander om at likestillingen er kommet langt, at regionen er positivt preget av ulike kulturer, at regionen har et attraktivt kulturtilbud, og muligheter for et variert uteliv skiller Kristiansand seg tydelig ut i negativ retning i forhold til de andre storbyregionene. I undersøkelsen fra 2011 er det en viss forbedring på noen av disse variablene, men ikke på likestilling. Dersom man hadde brukt andre byer som sammenlikning ville dette bildet sett annerledes ut. Levekår Sammenlignet med de andre storbyregionene er gjennomsnittlig lønnsnivå i Kristiansand lavere enn Stavanger, Oslo, Bergen og Tromsø, men høyere enn i Trondheim. Hvis vi legger til grunn 7 Oslo scorer svakt, og markert svakere enn tidligere på både dette og påstanden om åpenhet for nye kulturer. Det kan tenkes at disse funnene skyldes at undersøkelsen fant sted noen måneder etter Utøya-tragedien 16

30 Blomberg et. al. (2011) ser vi videre at levekårsproblemene er større i Kristiansand enn i de andre storbyregionene, i 2011 så vel som i Når de to «oljetunge» og ferske universitetsbyene Stavanger og Kristiansand begge har utmerket seg negativt på flere indikatorer (FoU-utgifter, likestilling, andel høyere utdanning) i forhold til de andre storbyene, så skiller de lag når det gjelder indikatormålingene knyttet til levekår. Kristiansand er dårligst i 2011 og i 2007, slik Stavanger er best begge disse årene. Spesielt er forskjellen stor når det gjelder antall lovbrudd og andel av befolkningen som er på sosialhjelp eller trygd. Kristiansandsregionen scorer dårligst av storbyregionene på tre av de fire (den siste er boligpriser) indikatorene for bo- og levekår i Blomgren et al. (2011). Lav boligpris er vurdert positivt av Blomgren, og dette forklares i andre sammenhenger med at det har vært mye boligbygging de siste årene, altså at tilbudet av boliger er bedre enn før. At dette kan oppfattes som positivt bekreftes i Ordkrafts måling av byers omdømme hvor Kristiansand scorer best av storbyene i undersøkelsen på folks inntrykk av at en får mye igjen for pengene i boligmarkedet. Kristiansandsregionen ligger også bedre an når det gjelder forventninger til lite kriminalitet (Ordkraft 2011a), selv om en altså scorer dårlig på faktisk kriminalitet i Blomgren et al. (2011). I omdømmebarometeret scorer regionen også godt på transportforbindelser til utlandet og i den siste undersøkelsen fra 2011 også transportforbindelser mellom regionen og resten av landet (det kan være den nye fire-felt motorveien mellom Kristiansand og Grimstad som gjør utslaget). Kristiansand ligger godt an på folks inntrykk av at regionen har vakker natur (kun slått av Bergen), gode oppvekstsvilkår og trygghet. Det er i 2011 kommet til et spørsmål om tilrettelegging for gående og syklende, og her scorer Kristiansand godt, og langt bedre enn Oslo og Bergen. Også på spørsmål om regionens prioritering av miljø scorer Kristiansand høyt og på spørsmål om oppfatningene av været («Regionen har et godt klima») i 17

31 regionen kommer Kristiansand ut svært mye bedre enn de andre regionene (for eksempel 84% mot 19% i Bergen). Samlet attraktivitet I Vareide og Storm (2012) konkluderes det med at Kristiansand har middels bostedsattraktivitet, begrunnet med at man i 2011 hadde en tilflytting som tilsvarte arbeidsplassveksten. Hadde Kristiansandsregionen vært lite attraktiv som bosted ville tilflyttingen vært lavere enn veksten i arbeidsplasser er antakelsen. I størstedelen av den siste niårs-perioden har imidlertid Kristiansand ligget under forventningslinjen, altså med noe lav bostedsattraktivitet. Vi mener denne indikatoren er for generell og at den ikke gir et godt bilde av bostedsattraktivitet. Vårt inntrykk, basert på de andre undersøkelsene vi her har referert er at Kristiansandsregionen ligger godt bak de andre storbyregionene når det gjelder attraktivitet/ omdømme/ levekår/ kompetansekapital. Hvorvidt dette er et problem som en bør søke å løse er et viktig spørsmål som en bør reflektere over i det videre planarbeidet. Ønsker en å sammenligne seg med de andre storbyene og er det realistisk å nå disse igjen? Ønsker en å ligne på disse, konkurrere langs de samme parameterne eller dyrke det særegne ved Kristiansand (klima, billige boliger, infrastruktur, trygghet, oppvekst)? Det er i denne sammenheng tankevekkende at Kristiansand kommer dårlig ut i omdømmemålingene av storbyene på påstanden om at regionen er synlig nasjonalt. Her er avstanden til de fire andre storbyregionene betydelig (59% er enig i forhold til Kristiansand mot tilsvarende 75%- 87% i de fire andre regionene). Vi sammenligner i dette kapittelet byregionen Kristiansand med de andre byregionene i Norge. Slik skiller funnene i dette kapittelet seg fra andre fremstillinger av byregionen som ikke nødvendigvis 18