Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av øsofaguscancer (spiserørskreft)

Transkript

1 Nasjonale faglige retningslinjer IS-1526 Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av øsofaguscancer (spiserørskreft)

2 Heftets tittel: Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av spiserørskreft Utgitt: 06/2012 Bestillingsnummer: IS-1526 ISBN-nr Utgitt av: Kontakt: Postadresse: Besøksadresse: Helsedirektoratet Avdeling sykehustjenester Pb St Olavs plass, 0130 Oslo Universitetsgata 2, Oslo Tlf.: Faks: Nettadresse: Forfattere: Overlege, professor Asgaut Viste, Avdeling for gastro- og akuttkirurgi, Haukeland universitetssykehus Overlege Reidun Fougner, Radiologisk avdeling, St. Olavs Hospital Overlege dr. med. Gunilla Frykholm, Kreftavdelingen, St. Olavs Hospital Overlege dr. med. Nils Glenjen, Kreftavdelingen, Haukeland universitetssykehus Overlege dr. med. Truls Hauge, Gastromedisinsk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål Overlege dr. med. Anne-Birgitte Jacobsen, Avdeling for kreftbehandling, Oslo universitetssykehus, Radiumhospitalet Overlege Gjermund Johnsen, Gastrokirurgisk avdeling, St. Olavs Hospital Overlege, professor Egil Johnson, Avdeling for gastroenterologisk kirurgi Oslo universitetssykehus, Ullevål Overlege, professor Jørn Kjæve, Gastrokirurgisk avdeling, Universitetssykehuset i Nord-Norge Liv-Marit Dørum, Kreftregisteret Siv Elisabeth Frøland, Kreftregisteret 1

3 Forord Mange medisinske faggrupper har i en årrekke lagt ned et betydelig arbeid for å komme frem til konsensusbaserte faglige anbefalinger for diagnostikk og behandling av ulike typer kreft. Faggruppenes anbefalinger har til nå manglet offisiell status, men har likevel dannet grunnstammen for tilbudet ved sykehusene. Som ledd i Nasjonal strategi for kreftområdet ( ) fikk Helsedirektoratet i oppdrag å videreutvikle og oppdatere faggruppenes anbefalinger til nasjonale handlingsprogrammer for kreftbehandling, i nært samarbeid med fagmiljøene, de regionale helseforetakene, Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten og andre relevante myndigheter. På denne måten vil de nye handlingsprogrammene fra Helsedirektoratet representere en videreføring og en formalisering av faggruppenes anbefalinger. Som ledd i videreutviklingen er det også utarbeidet et forslag til organisering av kontinuerlig oppdatering av handlingsprogrammene, herunder tidlig varsling av ny teknologi og metoder. Nasjonale handlingsprogrammer for kreftbehandling skal bidra til at det offentlige tilbudet i kreftomsorgen blir av god kvalitet og likeverdig over hele landet. Disse Nasjonale retningslinjene for diagnostikk, behandling og oppfølging av spiserørskreft er en del av Nasjonalt handlingsprogram for spiserørskreft. Målgrupper for retningslinjene er spesialister innen medisin, kirurgi, onkologi, radiologi og patologi. De vil også være av interesse for allmennleger, pasienter og pårørende. Handlingsprogrammet vil etter hvert suppleres med veiledere for allmennpraktikere, sykepleiere og andre faggruppers arbeid med kreftpasienter. Målet er å dekke hele pasientforløpet for kreftpasienter. Detaljerte anbefalinger for stråleterapi, som utarbeides av fagspesialister innenfor stråleterapi i samarbeid med KVIST-gruppen (Kvalitetssikring i Stråleterapi) ved Statens strålevern, vil bli lenket til handlingsprogrammet. Nasjonale retningslinjer fra Helsedirektoratet er å betrakte som anbefalinger og råd, basert på oppdatert faglig kunnskap som er fremskaffet på en systematisk og kunnskapsbasert måte. De nasjonale retningslinjene gir uttrykk for hva som anses som god praksis på utgivelsestidspunktet og er ment som et hjelpemiddel ved de avveininger tjenesteyterne må gjøre for å oppnå forsvarlighet og god kvalitet i tjenesten. Nasjonale retningslinjer er ikke direkte rettslig bindende for mottagerne, men bør langt på vei være styrende for de valg som skal tas. Ved å følge oppdaterte nasjonale retningslinjer vil fagpersonell bidra til å oppfylle kravet om faglig forsvarlighet. Dersom en velger løsninger som i vesentlig grad avviker fra de 2

4 nasjonale retningslinjene, bør en dokumentere dette og være forberedt på å begrunne sine valg. Sykehusenes eiere og ledelse bør tilrettelegge virksomheten slik at de nasjonale retningslinjene kan følges. Innholdet i Nasjonale retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av spiserørskreft vil vurderes årlig og om nødvendig oppdateres. Oppdateringen utføres av en redaksjonskomité som består av representanter fra fagmiljøet, Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenester og Helsedirektoratet. Disse nasjonale retningslinjene ble første gang publisert 20. desember 2007, og er gjennomgått og revidert høsten 2011/våren Følgende er av vesentlig nytt i revidert handlingsprogram for øsofagus i forhold til første utgave (2007): Det er foretatt en betydelig språkrevisjon av anbefalingene Diagnostikk: PET: nye studier tyder på at PET ikke er av stor betydning i diagnostikken Klassifisering: Ny TNM-klassifikasjon: UICC 7. utgave. Svulster i cardiaområdet klassifiseres som spiserørskreft til 5 cm ned på magesekken. Cytostatika: Det anbefales neoadjuvant radiokjemoterapi til alle pasienter i god allmenntilstand Helsedirektoratet takker forfatterne for stor innsats i utarbeidelsen av de nasjonale retningslinjene. Vi håper retningslinjene vil være et nyttig arbeidsredskap for spesialister som behandler pasienter med spiserørskreft. Disse nasjonale retningslinjene for diagnostikk, behandling og oppfølging av pasienter med spiserørskreft er publisert Bjørn Inge Larsen Helsedirektør 3

5 Innhold Forord 2 Sammendrag av retningslinjene 6 1 Innledning 8 2 Forebygging 10 3 Forløpstider Vurdering av henvisning: 5 virkedager Oppstart utredning: 10 virkedager Oppstart behandling: 20 virkedager 11 4 Diagnose og utredning Symptomer Utredning Stadieinndeling 14 5 Behandling med kurativ intensjon Kirurgisk behandling Valg av operasjonsmetode Lymfeknutedisseksjon Postoperativt regime Komplikasjoner Resultater ved antatt kurative inngrep Overlevelse relatert til stadium Onkologisk behandling Neoadjuvant/adjuvant behandling Kombinert radikal cytostatika- og strålebehandling med kurativ hensikt Radikal strålebehandling Organisering av behandling Ernæring 23 6 Oppfølging og kontroll etter avsluttet kurativ behandling 25 7 Behandling av metastaserende sykdom/ livsforlengende og palliativ behandling Behandling av lokale symptomer Behandling ved metastatisk og utbredt sykdom Supplerende behandling 29 8 Prosess og metode for utarbeiding av retningslinjene 30 4

6 8.1 Hva er nasjonale retningslinjer? Kunnskapsbasert prosess Gradering av kunnskapsgrunnlaget Bakgrunn og arbeidsprosess Habilitet Ressursmessige konsekvenser Oppdatering av retningslinjene 33 9 Referanser 34 5

7 Sammendrag av retningslinjene Retningslinjer Diagnostikk: Pasienter over 40 år med nyoppstått dysfagi skal snarest henvises til øvre endoskopi. Kunnskapsgrunnlagets evidensgrad D Ved Barretts øsofagus og kontroll av dysplasi skal det tas biopsier av alle fire kvadranter med to cm avstand i hele utstrekningen av Barrettforandringene. D Ved påvist spiserørskreft tas CT av thorax og abdomen med intravenøs kontrast. B Alle pasienter som vurderes for øsofagusreseksjon, bør ha foretatt endoskopisk ultralyd. B Det er ikke avklart hvilken rolle PET har ved preoperativ utredning B MR er ikke indisert rutinemessig A Utredning, staging og planlagt behandling bør diskuteres i multidisiplinært team med spesialister i radiologi, kirurgi, onkologi, fordøyelsessykdommer og helst også patologi. C Behandling og oppfølging: Pasienter med høygradig dysplasi bør orienteres om mulighet for endoskopisk behandling. C 6

8 Endoskopisk behandling av dysplasi bør sentraliseres til få sykehus. D Ved lokalavansert øsofaguscancer anbefales konkomitant stråling og kjemoterapi C Pasienter med distal øsofaguscancer som tåler større kirurgisk inngrep, bør få utført transtorakal reseksjon. B Ved svulst i spiserørets øvre og midtre tredjedel anbefales to-felts lymfeknutedisseksjon (evidensnivå 2). B Etter øsofagusreseksjon bør pasientene få tidlig enteral ernæring. B Postoperativ kontroll er viktig for å sikre adekvat ernæringsfunksjon. D Rutinemessig postoperativ kontroll er kun indisert dersom en ved tilbakefall av sykdommen planlegger radiokjemoterapi D Ved lokalavansert spiserørskreft uten fjernmetastaser anbefales samtidig strålebehandling og cytostatika med cisplatin og 5 fluorouracil A Ved teknisk operabel svulst hos medisinsk inoperabel pasient kan radikal strålebehandling være indisert D Doseplanlegging og feltoppsett skal gjøres CT-basert. D Palliativ kjemoterapi kan vurderes ved tumorrelaterte symptomer hos pasienter i god allmenntilstand (WHO grad 0-2). A 7

9 1 Innledning I Norge oppdages årlig rundt 200 nye tilfeller av spiserørskreft. Insidensen er svakt stigende (1). Gjennomsnittlig alder ved påvisning av spiserørskreft er 70 år, og kreftformen er 7-8 ganger hyppigere hos menn enn hos kvinner (1). De to hovedformene av spiserørskreft er plateepitelkarsinom og adenokarsinom, med en liten overvekt av adenokarsinom. Plateepitelkarsinom utgår fra slimhinnen i spiserøret og er assosiert med tobakk og alkohol (brennevin) (2). Antall nye tilfelle har sunket jevnt gjennom de siste tiår. Fordi risikofaktorene er de samme som for plateepitelkarsinom i øre-nese-halsregionen, forekommer en del tifelle med samtidig (synkron) eller etterfølgende (metakron) spiserørskreft og kreft i ØNH-området. Adenokarsinom i spiserøret er den kreftformen som prosentvis øker mest i verden også i Norge, og en antar at dette er relatert til økende overvekt og gastroøsofageal refluks (3;4). Langvarig refluks kan føre til intestinal metaplasi av stamcellene i de basale lagene av plateepitelet i distale øsofagus (Barretts øsofagus). Dette er en premalign tilstand. Hvorvidt alle tilfeller av adenokarsinom er assosiert med Barretts øsofagus er ikke sikkert avklart (5). Frekvens, varighet og alvorlighetsgrad av refluks er assosiert med økende forekomst av Barretts øsofagus. Selv om overvekt er assosiert med refluks, synes også overvekt i seg selv å være en risikofaktor for adenokarsinom i øsofagus (4). I kontrast til plateepitelkarsinom i øsofagus og adenokarsinom i proksimale ventrikkel er det ved adenokarsinom i øsofagus betydelig overvekt av menn (6-8:1). Adenokarsinom er ikke assosiert med alkohol og kun svakt assosiert med røyking. Det er funnet en invers sammenheng mellom Helicobacter pylori-infeksjon type Cag A og adenokarsinom i øsofagus (6). De fleste tilfellene av spiserørskreft, uansett histologi, blir diagnostisert i avansert stadium. 8

10 Insidens av spiserørskreft i Norge: (Kilde: Cancer in Norway 2008) 9

11 2 Forebygging Spiserørskreft er klart relatert til livsstil, med tobakk og brennevin som viktigste risikofaktorer for plateepitelkarsinom. Foruten overvekt kan høyt inntak av fett, mettet fett og kolesterol være assosiert med adenokarsinom i øsofagus. Motsatt mener man at slanking og inntak av planteprodukter som inneholder fiber, vitamin C, betakaroten og folat kan redusere risikoen. Det er videre allment antatt at høyt inntak av frukt og grønnsaker reduserer risikoen (7-9). En antar at det for adenokarsinom er forebyggende å unngå overvekt og å behandle eventuelle refluksplager. En har ikke kunnet dokumentere at antirefluksmedikasjon eller antireflukskirurgi reduserer forekomsten av adenokarsinom i øsofagus. 10

12 3 Forløpstider Forløpstid beskriver når de forskjellige elementer i et behandlingsforløp (vurdering, utredning og behandling) senest bør starte etter at spesialisthelsetjenesten har mottatt en henvisning. Forløpstidene er normerende og førende for helseforetakenes organisering og logistikk, og et budskap om hva pasienter med kreft generelt bør forvente av tidsforløp for de ulike ledd i helsehjelpen. Forløpstidene er imidlertid ikke en ny pasientrettighet. Fortsatt er det lovmessige grunnlaget pasientrettighetsloven 2-2 og forskrift om prioritering av helsetjenester. Målsetningen med innføringen av forløpstidene er at 80 prosent av pasientene kommer innenfor de foreslåtte forløpstidene. Innen de fleste kreftformer vil det imidlertid variere hvor aggressiv kreften er og det vil derfor alltid være variasjoner i hastegrad til behandling. Det er behandlende lege/behandlingsteam som må vurdere hva som er medisinsk forsvarlig helsehjelp i det enkelte tilfelle og om pasienten for eksempel trenger raskere behandling enn de normerende forløpstidene. Av og til vil det av faglige grunner være noen pasienter som ikke kan utredes ferdig innen normerende forløpstid for oppstart av første behandling. Dette gjelder spesielt innen noen kreftformer for pasienter med uklare symptomer og uavklarte tilstander. Årsaker til avvik fra de normerte forløpstidene bør dokumenters i pasientjournalen. 3.1 Vurdering av henvisning: 5 virkedager Målsetningen er at henvisningen skal være vurdert av spesialist innen 5 virkedager fra spesialisthelsetjenesten har mottatt henvisningen. 3.2 Oppstart utredning: 10 virkedager Målsetningen er at utredning i spesialisthelsetjenesten skal være påbegynt innen 10 virkedager fra mottatt henvisning. 3.3 Oppstart behandling: 20 virkedager Målsetningen er at første behandling skal starte innen 20 virkedager fra mottatt henvisning. 11

13 4 Diagnose og utredning 4.1 Symptomer Debutsymptom er hos de aller fleste pasienter relatert til primærtumor, og dette kan være svelgvansker, slimdannelse og vekttap. Mange erfarer at kjøttbiter setter seg midlertidig fast, og at dette tiltar i hyppighet. Smerter, heshet (innvekst i nervus recurrens), hoste og aspirasjonspneumoni (gjennomvekst til trachea/bronkier) er sene symptomer. Ved gastroøsofageal refluks som årsak til cancer er det kun omtrent halvparten av pasientene som tidligere har oppsøkt lege for refluksplager, og mange kommer til sin første gastroskopi i forbindelse med cancerdiagnosen. Øsofaguscancerpasienter med reflukssymptomer har gjerne hatt dette i en årrekke. 4.2 Utredning Skopi: Når pasienter over 40 år med nyoppstått dysfagi oppsøker lege, bør terskelen for å henvise til øvre endoskopi være lav. Ved berettiget mistanke om kreft på grunnlag av kliniske opplysninger, bør pasienten gis time til slik undersøkelse innen 2 uker (dvs 10 virkedager). Halvparten av pasientene har ikke tidligere vært til gastroskopi, mens et lite fåtall har gått til årelange kontroller for øsofagitt og celleforandringer i spiserøret (Barretts-forandringer med dysplasi). Synlig tumor skal biopseres, og i skopibeskrivelsen skal avstand fra tannrekken til tumors proksimale og distale begrensinger angis. I tillegg skal det angis hvor stor del av omkretsen tumor inntar. Det samme gjelder ved eventuell multiplisitet. Ikke sjelden finnes submukosal vekst, noe som kan gi seg til kjenne ved multiplisitet endoskopisk, og som diskrepans i tumorlengde mellom skopi- og CT-funn. For å oppdage minimale og tidlige celleforandringer har man de senere år utviklet en rekke former for spesialisert endoskopi: kromo-endoskopi, høyoppløsningsendoskopi, visuell kromoendoskopi og konfokal endoskopi. Det har vært vanskelig å påvise en nytteeffekt av de ulike metodene. Derfor er det ikke aktuelt å innføre disse som rutinemetode (10). Ved Barretts øsofagus og kontroll av dysplasi er det av stor betydning å følge en strukturert protokoll for biopsitaking. Det skal ved første undersøkelse tas biopsier av alle fire kvadranter med to cm avstand i hele utstrekningen av Barrett-forandringene (11-13). Videre oppfølging avhenger av histologiske funn. Ved lett dysplasi kan det foretas kontrollendoskopi og nye biopsier etter ett år. Endoskopisk reseksjon (ER) av et område med dysplasi vil kunne være avklarende diagnostisk. Ved uforandrede funn kan man utsette neste kontroll i 3 år. Dersom det ikke finnes dysplasi men kun intestinal metaplasi, er det ikke nødvendig med videre planlagte kontroller. Anamnese/funn: Aktuell vekt, vekttap siste seks måneder og funksjonsgrad (ECOG/WHO) skal registreres i pasientjournalen da det har betydning for prognose, valg av behandling og behov for ernæringstiltak. 12

14 ECOG/WHO funksjonsgrad: 0 Asymptomatisk, 1 Symptomatisk, oppegående, kan utføre daglige gjøremål 2 Symptomatisk, sengeliggende mindre enn 50% av tiden, klarer personlig stell. 3 Symptomatisk, sengeliggende mer enn 50% av tiden, klarer begrenset personlig stell 4 Sengeliggende hele tiden, klarer intet personlig stell 5 Død Blodprøver skal inkludere hemoglobin, leukocytter, trombocytter, nyre- og leverprøver samt elektrolytter. CT: Videre utredning består av CT-thorax og øvre abdomen, hvor man kan få en god fremstilling av T3 T4 svulsters utbredning i både lengde og dybde, infiltrasjon i naboorganer og metastaser til lever og lunger. Halsen bør inkluderes dersom tumor sitter i øvre del av spiserøret. CT har relativ lav sensitivitet og spesifisitet for deteksjon av spredning til mediastinale lymfeknuter, bedre for lymfeknuter i cøliacagebetet (14) (evidensnivå 1b). CT-undersøkelsen bør ved endoskopisk verifisert malignitet utføres ved avdeling med spesiell radiologisk kompetanse, og helst ved institusjon hvor pasienten skal behandles. Undersøkelser som ikke er utført og tolket på riktig måte, kan føre til feilstaging eller forsinkelse av behandling. Undersøkelser som ikke gir svar på de nødvendige spørsmål for staging, fører ofte til fornyet undersøkelse, hvilket av strålevernmessige og helseøkonomiske hensyn bør unngås. MR: Det finnes ingen dokumentasjon for at MR gir en mer korrekt stadieinndeling enn CT (15) (evidensnivå 1a). Endoskopisk ultralyd (EUS) er indisert ved utredning for eventuell radikal kirurgi: Ved EUS kan man med god nøyaktighet anslå T-status, mens N-status er mer usikkert (16) (evidensnivå 1a). Undersøkerens kompetanse er av stor betydning for metodens treffsikkerhet. Punksjon av lymfeknuter kan være avklarende for videre behandling. Diagnostisk laparoskopi kan utføres som første trinn ved planlagt radikal kirurgi av svulster i den gastroøsofageale overgang. Peritoneal cytologi gir ingen sikker tilleggsinformasjon og får ingen sikker konsekvens for behandlingen (17) (evidensnivå 2b). Bronkoskopi er indisert ved billedmessig eller klinisk mistanke om gjennomvekst til bronkialtreet. Vurdering ved øre-nese-hals-lege kan være indisert ved svulster i øvre del av spiserøret. 13

15 PET: Det er ikke endelig avklart hvilken rolle PET-CT skal ha i utredning av øsofaguscancer. Tidligere studier tydet på at man ved PET oppdaget fjernmetastaser og at man derved kunne avstå fra operativ behandling hos en større andel pasienter (18-22). Ved bruk av de nyeste og mest avanserte CT-maskiner har man imidlertid øket sensitiviteten for påvisning av fjernmetastaser, slik at tilleggsgevinsten ved å anvende PET er redusert. I en større prospektiv studie fra Nederland fant man nye metastaser hos 4 % av pasientene, hvorav alle var i stadium III-IV. Konklusjonen fra denne studien var at PET som rutineundersøkelse var av begrenset verdi og at en kunne stille spørsmål ved om det var riktig å implementere PET som generell undersøkelse ved utreding av mulig operabel øsofaguscancer (23). I tidligere studier fant man også at PET var av nytte for å vurdere tidlig behandlingseffekt etter radiokjemoterapi (24-26). Nyere studier har imidlertid ikke kunnet bekrefte dette (27-29). Ut fra dette er det foreløpig heller ingen sikre holdepunkter for å anbefale rutinemessig PET for å monitorere behandlingsforløp ved neoadjuvant radiokjemoterapi (evidensnivå 2). Røntgen øsofagus/ventrikkel har ingen rutinemessig plass i primærutredningen, men kan eventuelt gjøres som tilleggsundersøkelse for å utrede stenoser Anbefalinger: Pasienter over 40 år med nyoppstått dysfagi skal henvises til øvre endoskopi (evidensgrad D). Ved Barretts øsofagus og kontroll av dysplasi skal det tas biopsier av alle fire kvadranter med to cm avstand i hele utstrekningen av Barrett-forandringene (evidensgrad D). Ved påvist øsofaguscancer tas CT av thorax og abdomen med intravenøs kontrast (evidensgrad B). Alle pasienter som vurderes for øsofagusreseksjon, bør ha foretatt endoskopisk ultralyd (evidensgrad A). MR er ikke indisert rutinemessig (evidensgrad A). Utredning, staging og planlagt behandling bør diskuteres i multidisiplinært team med spesialister i radiologi, kirurgi, onkologi, fordøyelsessykdommer og helst også patologi (evidensgrad C). 4.3 Stadieinndeling Klassifikasjon og stadieinndeling skal utføres i henhold til UICC/TNM klassifikasjon 7. utgave, 2010 (30). 14

16 Spiserøret deles etter denne klassifikasjon inn i følgende avsnitt: Cervikale del: Fra krikoidbrusken til thoraxinngangen Regionale lymfeknuter: Cervikale, periøsofageale, ved jugularis interna, scalenus og supraklavikulære. Torakale del: Øvre del: Fra thoraxinngangen til vena azygos Midtre del: Fra vena azygos til nedre lungevene Nedre del: Fra nedre lungevene til overgang cardia Abdominal del: Overgang øsofagus / cardia til 5 cm distalt for cardia Regionale lymfeknuter: Øvre og nedre periøsofageale, subkarinale, mediastinale, perigastriske og cøliakale TNM-klassifikasjon TX = Primærtumor kan ikke vurderes T0 = Ikke påvist primærtumor Tis = Carcinoma in situ/høygradig dysplasi T1 = Infiltrasjon i lamina propria, muscularis mucosae eller submucosa T1a = Infiltrasjon i lamina propria, muscularis mucosae T1b = Infiltrasjon i submucosa T2 = Infiltrasjon i muscularis propria T3 = Infiltrasjon i adventitia, men ikke inn i andre organer/strukturer T4 = Infiltrasjon i andre organer eller strukturer T4a = Resektabel tumor som infiltrerer plevra, perikard eller diafragma T4b = Irresektabel tumor som infiltrerer nabostrukturer som f. eks. aorta NX = Regionale lymfeknuter kan ikke vurderes N0 = Ingen regionale lymfeknutemetastaser N1 = Spredning til 1-2 regionale lymfeknuter N2 = Spredning til 3-6 regionale lymfeknuter N3 = Spredning til 7 eller flere regionale lymfeknuter M0 = Ingen fjernmetastaser M1 = Fjernmetastaser 15

17 5 Behandling med kurativ intensjon Inntil nylig har det ikke foreligget sikker evidens for å skille mellom behandling ved plateepitelcancer og adenokarsinom. Internasjonalt gis samme behandling uansett histologisk cancertype, og i studiene inngår også begge typer av cancer. Kirurgi har vært standardbehandling for pasienter som vurderes å være aktuelle for behandling med kurativ intensjon. I randomiserte studier og i metaanalyser er det beskrevet overlevelsesgevinst for pasienter som fikk preoperativ cytostatika - eventuelt med samtidlig strålebehandling - sammenlignet med kirurgi alene (31;32). Radiokjemoterapi kan også gis i kurativ hensikt. Overlevelse i én randomisert studie og i ikke-randomiserte studier har vært likeverdig med kirurgi (33) (evidensnivå 2). 5.1 Kirurgisk behandling Kirurgisk behandling planlegges nærmest uten unntak i kurativ hensikt. Det har vært en generell internasjonal oppfatning at kirurgi er eneste behandling med mulighet for langtidsoverlevelse (34) (evidensnivå 4). Resultatene etter kirurgi er imidlertid dårlige da en stor andel av pasientene har fjernmetastaser, særlig til lunger og benmarg. Totalt regner en med at omkring 20% av pasientene med spiserørskreft gjennomgår operasjon med kurativ intensjon (35). Kriterier for preoperativ inoperabilitet Pasienter med følgende funn bør primært ikke tilbys kurativ kirurgi: Pasienter med fjernmetastaser, innvekst i lunge, trachea, pericard, aorta eller spredning til supraklavikulære lymfeknuter. Pasienter med alvorlig hjerte/lungesykdom som medfører sterkt begrenset fysisk aktivitet, er heller ikke kandidater for kirurgi. I review-undersøkelser har man funnet at resultatene med henblikk på stadieinndeling, beslutning vedrørende behandling, komplikasjoner og perioperativ mortalitet er bedret når pasientene blir behandlet av flerfaglige tverrfaglige team ved høy-volum sentra (36-38) (evidensnivå 3). Premaligne tilstander/grov dysplasi Ved grov dysplasi er endoskopisk reseksjon et alternativ til kirurgi. Unntaksvis kan endoskopisk reseksjon også utføres ved infiltrerende cancer stadium T1 uten lymfeknutemetastaser. Dette er spesielt aktuelt for pasienter med komorbiditet som utelukker kirurgisk reseksjon. Det er imidlertid vanskelig med rimelig sikkerhet å avgjøre om det foreligger lymfeknutemetastaser. Endoskopisk behandling gir lav behandlingsrelatert morbiditet og mortalitet samt bevart fordøyelsesfunksjon. 16

18 Rapporter fra ekspertsentra viser likeverdige resultater som etter kirurgisk behandling (39-41) (evidensnivå 3). Bortimot 50% av disse pasientene har imidlertid ukorrekt preoperativ stadieinndeling, med funn av infiltrerende cancer i resektatet, og i sentra hvor en sjelden ser slike tumorformer, vil kirurgisk behandling være det sikreste. Et alternativ er at disse behandlingene sentraliseres. Endoskopisk reseksjon foretas i lett sedasjon eller narkose. Det finnes to metoder; suck and cut eller multibånd ligatur med reseksjon. I det siste er det også utviklet metode og instrumentarium for endoskopisk radiofrekvens (RF)- ablasjon av Barretts slimhinne med eller uten dysplasi. Teknikken gjennomgår utvikling og evaluering, men foreløpige resultater synes lovende (42). Høyfrekvent ablasjon er tilgjengelig ved enkelte skandinaviske sentra, foreløpig ikke i Norge. I enkelte tilfeller kan man også vurdere fotodynamisk terapi. Spiserørskreft stadium I: primær operasjon, transhiatal eller transtorakal reseksjon. For pasienter med sykdom i mer avansert stadium bør man overveie neoadjuvant behandling. Anbefaling: Pasienter med nyoppdaget spiserørskreft bør behandles ved sentra med spesiell kompetanse (evidensgrad C) Pasienter med høygradig dysplasi bør orienteres om mulighet for endoskopisk behandling (evidensgrad C) Endoskopisk behandling av dysplasi bør sentraliseres til få sykehus (evidensgrad D). Inndeling av cancer i overgangen mellom øsofagus/ventrikkel Siewerts klassifikasjon: I følge UICCs klassifikasjon av 2010 er Siewerts klassifikasjon av cardia-nære tumores ikke lenger relevant da den ikke er relatert til prognose. Klassifikasjonen er imidlertid fortsatt nyttig til planlegging av behandling. Type I: Sentrum av tumor proksimalt for den gastroøsfageale overgang Utgangspunkt i Barrettslimhinne. Type II: Omfatter den gastroøsofageale overgang, både proksimalt og distalt (den egentlige cardiacancer) Type III: Lokalisert vesentlig distalt for den gastroøsofageale overgang (ventrikkelcancer) 17

19 5.1.1 Valg av operasjonsmetode Kirurgisk tilgang: Spiserøret kan fjernes kirurgisk med tilgang via brysthule (vanligvis høyresidig torakotomi) eller via mellomgulvet (transhiatalt) og jugulum. I en europeisk randomisert studie fant man ingen forskjell i 5-års overlevelse ved transtorakal versus transhiatal reseksjon ved distale adenokarsinomer. Ved Siewert type I-svulster var det imidlertid 14% bedre overlevelse etter transtorakal reseksjon og utvidet to-felts lymfeknutedisseksjon enn ved transhiatal tilgang (43). Det er antatt at komplikasjonsfrekvens hos pasienter som får utført transhiatal tilgang, er lavere enn ved transtorakal tilgang, og denne tilgangen bør derfor anbefales hos gamle og skrøpelige pasienter (44;45) (evidensnivå 1b). Noen sentra utfører operasjonen helt eller delvis med minimal invasiv teknikk, mens de fleste foretrekker åpen operasjon. Laparo-/thorakoskopi krever lang tid, det er teknisk krevende, og det foreligger ingen dokumentasjon som tilsier at dette gir bedre resultater enn ved konvensjonell åpen kirurgi. Når svulsten er lokalisert nederst i spiserøret, kan man foreta distal øsofagusreseksjon, men hyppig fjernes hele spiserøret. Som erstatning konstrueres et rør av ventrikkelen, som anastomoseres til proksimale del av øsofagus, enten i øvre del av thorax eller på halsen. Som alternativ til ventrikkel kan man også bruke colon som substitutt for spiserøret. Et tredje alternativ er tynntarm, som rekker opp til carina. Ved svulster lokalisert i cervikale del av spiserøret, kan man erstatte denne delen med et fritt transplantat av tynntarm. Del av ventrikkel som fjernes Neoøsofagus FIG Teknikk ved konstruksjon av ventrikkelrør (Sabiston Textbook of surgery 2012) Lymfeknutedisseksjon Spesielt fra japanske serier har man oppnådd svært gode resultater ved anvendelse av tre-felts lymfeknutedisseksjon (abdomen, thorax og hals). Det er publisert 5-års total overlevelse på 69%; 41% for stadium III og 15% ved stadium IV (46) (evidensnivå 3). I en tilsvarende studie fra Europa fant man 42% 5-års total overlevelse (47) (evidensnivå 3). Det har imidlertid i den vestlige verden vært en generell oppfatning at 18

20 overlevelsen er så dårlig ved spredning til lymfeknuter på halsen, at lymfeknutedisseksjon her ikke er hensiktsmessig. Av denne grunn utføres det i Norge to-felts lymfeknutedisseksjon (abdomen + mediastinum) ved radikal transtorakal reseksjon. Ved transhiatal operasjon anbefales lymfeknutedisseksjon i abdomen og nedre mediastinum (evidensnivå 4). Anbefaling: Ved svulst i spiserørets øvre og midtre tredjedel anbefales to-felts lymfeknutedisseksjon (evidensgrad B) Postoperativt regime Postoperativt kan pasienten begynne å drikke etter få dager. Tidlig enteral ernæring via jejunumkateter eller nasoduodenal sonde reduserer postoperativ morbiditet. Med epidural smertelindring kan pasientene mobiliseres nærmest umiddelbart. Anbefaling: Etter øsofagusreseksjon bør pasientene få tidlig enteral ernæring (evidensgrad B) Komplikasjoner De hyppigste komplikasjonene er pneumoni og plevravæske. Anastomoselekkasje forekommer i 2-5%, lymfelekkasje 1 2% og recurrensparese 1-2%. Ved bruk av ventrikkel som øsofagussubstitutt er en del pasienter plaget med ventrikkelretensjon. Det er ingen dokumentasjon for at pyloroplastikk reduserer postoperativ ventrikkelretensjon (48) (evidensnivå 1b) Resultater ved antatt kurative inngrep Totalt finner en komplikasjoner hos bortimot 40% etter øsofagektomi. Sykehusmortalitet bør være under 5%. I enkelte høyspesialiserte sentra rapporteres 5- års overlevelse på 20 25% (43-45), (evidensnivå 3).Behandling av øsofaguscancer er krevende både med hensyn til diagnostikk, utvelgelse av pasienter til operasjon og per- og postoperativ behandling. Behandlingen bør derfor sentraliseres. Dette er i tråd med nasjonale anbefalinger fra så vel England som Skottland (13;49;50) (evidensnivå 4). 19