Imiddelalderen var landbruksområdene

Transkript

1 Barentshavet et globalt spiskammer Knut Sunnanå Verdens økende befolkning har behov for mat. Fisk fra havet dekker store deler av dette behovet. Langs verdens kyster tas det hver dag fisk som enkelt blir mat for dem som fisker og dem som bor langs kysten. Men ikke alle bor ved havet, og de er avhengig av at fisken transporteres til markeder og butikker der den kan kjøpes. Imiddelalderen var landbruksområdene rundt de store byene i Europa i ferd med å bli utarmet og paven i Roma bestemte at det skulle spises fisk i inntil 150 dager i året. Dette kunne skje fordi de norske fiskeriene allerede da hadde utviklet seg til å levere fisk som en av de viktigste matkildene til Europa. Torsk kan både tørkes og saltes og sild kan saltes. Det gjorde at disse fiskeslagene allerede den gangen kunne transporteres over lange avstander til markedene. På dagens markeder rundt i verden vil man finne fisk fra Barentshavet, og mange vil vite at dette er fisk av god kvalitet som er fisket i et bærekraftig fiskeri. Barentshavet er et av verdens største spiskammer for fisk og bidrar dermed til en betydelig del av verdens behov for protein. I dag leveres mye av fisken i fersk eller fryst tilstand, men tørrfisk og saltfisk står fortsatt for en stor del av den norske fiskeeksporten. Hvitfisk viktigst I Norge ble fiskeriene tidlig organisert forskjellig om det var torskefiskerier eller sildefiskerier, og både redskap, områder og sesong kunne være forskjellig. Dette har i dag utviklet seg til to sektorer. I hvitfisksektoren tar fartøyene slikt som torsk, hyse, sei, uer og blåkveite. Dette er fisk som holder til nær bunnen. Den fiskes med garn, line, jukse, bunntrål og snurrevad. Sildefiskeriene har utviklet seg til det vi kaller pelagisk sektor. Disse fartøyene fisker med snurpenot og flytetrål Tørrfisk var lenge Norges viktigste eksportprodukt. Eksporten startet for omtrent 1000 år siden, og den fikk god drahjelp fordi Paven i Roma hadde bestemt at det skulle spises fisk 150 dager i året. Bildet er fra Røst. Ottar (1): Ottar nr.1/2015.indd :52

2 etter lodde, sild, kolmule og makrell, pelagiske arter som holder til i de åpne vannmassene Hvitfisk og pelagisk fisk fiskes altså av forskjellige deler av fiskeflåten og sendes til forskjellige markeder rundt i verden. Annen pelagisk fisk som sild, ansjos, ansjoveta osv. finnes i store mengder i verdenshavene, og selges i større mengder enn hvitfisk i markedene sett på verdensbasis. Men slik er det ikke for fisken fra Barentshavet. Her dominerer hvitfisken. Havforskerne bruker en forskningstrål som er tilpasset til å vise endringer i fisketetthet på en god måte. Foto: Kjartan Mæstad/Havforskningsinstituttet. Høy produktivitet Barentshavet er unikt i verden med sin store grunne havbunn som strekker seg fra kysten av Norge og Russland i sør til kanten av Polhavet i nord. Det mest unike er hvordan varmt vann fra sør møter kaldt vann fra nord og skaper vannmasser som gir grunnlag for høy produksjon av plankton. Planteplankton er havets gress og blir spist av dyreplankton, oftest små krepsdyr, som i sin tur blir til mat for fisk, sjøpattedyr og sjøfugl. Slik legges grunnlaget for at det er så mye fisk i Barentshavet. Fisk, sjøpattedyr og sjøfugl vandrer over store områder i Barentshavet på jakt etter mat som produseres der varmt, næringsrikt vann kommer til overflaten i de store strømsystemene. Derfor kan vi finne store mengder fisk og hval langt nord for Svalbard i varme år, mens is fra nord tvinger fisken lenger sør i kalde år. De fleste fiskeslag som lever i Barentshavet må likevel helt ned til norskekysten for å gyte om våren. Her slepper de rogn og melke ut i vannet: nye små «fiskebarn» blir skapt, og Barentshavet er et økosystem snudd på hodet. Det grønne «gresset» i havet produseres på taket av økosystemet (i vannflata) og heter planteplankton. Produksjonen av planteplankton i Barentshavet er på flere hundre millioner tonn, og vi høster bare to tre millioner tonn fisk, så det er store mengder som går til mat for alle organismene som lever i havet og på havets bunn. Ilustrasjon: Arild Sæther/Havforskningsinstituttet. 4 Ottar nr.1/2015.indd :52

3 deretter driver de med strømmen nordover. På veien til Barentshavet vil fiskelarvene og yngelen finne mat som er av passelig størrelse, og småfisken vil være godt tilpasset et liv i Barentshavet når den når frem dit et stykke ut på høsten. Mye av fiskeriene i Norge var tidligere basert på at gytemoden fisk kom til kysten, som skrei og sild, men i dag foregår fisket også på fiskefelt ute i det åpne havet. Vi har likevel stort fokus på skreien, den gytemodne torsken som kommer fra Barentshavet for å gyte i Lofoten og andre steder på kysten. Innsiget av skrei er på mange måter en indeks for hvor bra det står til i økosystemet ute i Barentshavet, og vårt viktigste mål for forvaltningen av torsken er at gytebestanden skal være stor. Råd basert på viten Allerede i 1864 ble de første havforskerne ansatt av myndighetene for å forske frem kunnskap om hvordan sammenhengene var i havet og hvorfor mengden fisk kunne variere fra år til år. I 1900 ble Havforskningsinstituttet startet som en del av den daværende Fiskeristyrelsen, og avdelingen i Tromsø ble startet i 1991 som en del av Fiskeriforskning og ble en del av Havforskningsinstituttet i Havforskerne gir råd til myndighetene om hvordan fisket skal gjennomføres og hvor store kvotene skal være. Hensikten er å beskytte fisken frem til den er utvokst og sørge for at det blir nok gytemoden fisk som får lov å formere seg. For å kontrollere dette driver Havforskningsinstituttet overvåking av havområdene. Da samles det inn data om alle mulige ting som har med havet, økologien og fiskebestandene å gjøre. Fiskebestandene i Barentshavet overvåkes med forskningstokt både om vinteren og om sommeren, og dette gir et godt grunnlag for å gi råd om fisket. Når skreien ikke er i Lofoten for å gyte, er den på vandring i Barentshavet for å finne mat. Der treffer den også sine yngre artsfrender som er i Barentshavet hele året. De aller yngste torskene som bare er ett eller to år gamle kjemper en ganske hard kamp for tilværelsen. De har behov for å finne områder i Barentshavet der det er lite større fisk, ellers kan de lett bli spist torsken selv er ikke så nøye med å beskytte sine egne og spiser gjerne artsfrender som er mindre enn den selv. For det meste er torsken å finne nært bunnen, men en del av den minste fisken kan tilbringe flere år oppe i vannmassene uten å søke til bunns i påvente av ledig plass. Det er vanskelig å få gode mål på mengden fisk i havet når det er slike variasjoner. Derfor bruker våre undersøkelser data fra både bunnen og oppe i vannet. Havforskerne gir råd til myndighetene om hvordan fisket skal gjennomføres og hvor store kvotene skal være. De siste årene har rekordstore torskekvoter gitt gode inntekter til den nordnorske kystflåten. 5 Ottar nr.1/2015.indd :52

4 Snudd på hodet På bunnen brukes en forskningstrål som er tilpasset til å vise endringer i fisketetthet på en god måte. Oppe i vannet brukes det akustiske metoder, lyd som sendes fra forskningsskipet ned i vannet og reflekteres av fisk og andre organismer, og dette kan måles. Det gir et bilde av hvor mye fisk og andre dyr som befinner seg i vannet, og et trålhal med flytetrål kan gi sammensetningen av de artene som måles akustisk. Om sommeren gjennomføres et forskningstokt som er knyttet studier av økosystemet sin virkemåte. I motsetning til økosystemene på land, er Barentshavets økosystem snudd på hodet. Det grønne «gresset» i havet produseres på taket av økosystemet og heter planteplankton. Små alger trenger mineraler og sollys, så vokser de og formerer seg slik at det blir tilgjengelig store mengder mat for dyr som også svømmer rett under overflaten. Produksjonen av planteplankton i Barentshavet er på flere hundre millioner tonn, og vi høster bare to tre millioner tonn fisk, så det er store mengder som går til mat for alle organismene som lever i havet og på havets bunn. Havforskernes institutt Forskningsgruppene ved Havforskningsinstituttet har hver sine spesialfelt å jobbe med. Forskningsgruppen for plankton kartlegger hvor mye plankton det er i havet og hvordan mengden er fordelt. For å få et bilde av produksjonen i havet trekkes det en håv med finmasket nett gjennom vannet. I en slik håv kan man samle plankton av forskjellig størrelse, alt etter hvor finmasket nettet er. Det er god sammenheng mellom områder med mye plankton og områder med mye fisk. Det viktigste for fisken gjennom livet er å finne mat. I tillegg til planktongruppen arbeider også oseanografigruppen med de grunnleggende mekanismene i havets økosystem. Oseanografene måler temperatur, saltholdighet, vanntransport og strømsystemer, innhold av næringssalter og den grunnleggende produksjonen i havet. Tradisjonelt har både sel og hval vært viktige ressurser i våre farvann. Noen av artene, for eksempel grønlandssel og vågehval som begge beskattes i dag, er dessuten så tallrike at de gjør betydelige innhogg i Barentshavets matfat. Sjøpattedyrene har derfor fått sin egen forskningsgruppe som både måler størrelsen av bestandene og analyserer deres rolle i økosystemene. Bardehval og sel spiser både små fisk og plankton hvis de er av rette sorten, mens tannhval vil ha større organismer som blekksprut Oseanografene bruker en såkalt CTD til å måle temperatur og saltholdighet i havet. Målinga omfatter hele vannsøyla, og CTD-en senkes i havet med en hastighet på én meter i sekundet. Den stanses like over bunnen og kjøres opp igjen med samme hastighet. 6 Ottar nr.1/2015.indd :52

5 og fisk. Felles for sjøpattedyrene er at de vandrer over store avstander på jakt etter konsentrasjoner av mat som gir solide måltider. Sammen med sel og hval finner vi også ofte sjøfugl av forskjellige typer. De er også avhengige av god produksjon i havet. Sel og sjøfugl trenger begge fast grunn når de skal formere seg, enten på drivis eller i høvelige områder i fjæra. Det betyr også at de vandrer mellom disse områdene og beiteområdene. Den andre ytterlighet er fisk som trekker ned på de store havdyp, dypere enn 400 meter og noen helt ned til tusen meter. Disse artene har også sin egen forskningsgruppe som i større grad jobber i det dype Norskehavet. Mange av dyphavsartene, som blåkveite og snabeluer, har også en sterk tilknytting til Barentshavet ved at de trekker i skråningene der Barentshavet slutter i vest og nord. Larver og yngel av blåkveite og uer har dessuten Barentshavet som oppvekstområde og er derfor en del av Barentshavets økosystem. Forskningsgruppen har også ansvar for haier og skater. Disse fiskene er tallrike i Barentshavet, spesielt skatene. Lodde og polartorsk er tallrike fiskearter som befinner seg i området der vi har den såkalte polarfronten. Dette er de områdene der det varme vannet fra sør møter det kalde vannet fra nord, og hvor næringsrikt vann bringes til overflaten og vi får produksjon av plankton. Lodda står på den varme siden og polartorsken er på den kalde siden av denne polarfronten. Forskningsgruppen som arbeider med disse artene er ansvarlig for alle pelagiske (frittsvømmende) fiskeslag, som også omfatter blant annet sild, makrell, tobis og kolmule. Torsk, hyse, sei, og en lang rekke arter av flatfisk, svømmer i vannmassene nær bunnen, selv om de også kan gå lenger opp i vannet. Det er selvfølgelig en egen forskningsgruppe for slike fiskeslag også. Disse fiskeslagene spiser mye større plankton som krill, men også mye småfisk som lodde og polartorsk. Mange av fiskeslagene i Barentshavet har en svært stor utbredelse og finnes også i andre områder av Atlanterhavet og de nordlige hav. De har ofte flere forskjellige gytefelt, og dette gir opphav til å karakterisere disse artene som flere bestander. Noen bestander kan også deles i grupper som kalles populasjoner. Kartlegging av disse strukturene gjøres ofte ved å merke fisken med synlige merker som sendes tilbake til Havforskningsinstituttet av fiskerne når de fanger merket fisk i forskjellige områder. I de seinere år er det også tatt i bruk genetiske metoder for å skille bestander og populasjoner. Dette arbeidet gjennomføres av en egen forskningsgruppe som arbeider med genetikk. Havforskningsinstituttet sender hver vinter ut en gruppe som tar prøver av fisk som landes i den mest hektiske skreisesongen. Her er det Karl Erik Karlsen og Kjell Gamst som er i sving hos fiskeforedlingsbedriften Aksel Hansen AS i Senjahopen. 7 Ottar nr.1/2015.indd :52

6 Dyreplankton, små krepsdyr, blekksprut, maneter, fisk, sel og hval er altså dyregrupper som tar for seg av matfatet i vannet. Noen spiser jevnt og trutt, andre finner store konsentrasjoner av mat og tar grådig for seg av disse. Men mye av denne maten synker likevel til havets bunn, enten som plankton, døde organismer eller som avføring fra alle som spiser. Omtrent halvparten av produksjonen synker ned på denne måten, og det betyr at flere hundre millioner tonn mat blir tilgjengelig på havets bunn hvert år. På havets bunn Det bor mange organismer på og i havets bunn. Mange ser ut som planter, men nede på bunnen av Barentshavet er det for mørkt for planter til å leve, så alle er dyr. Mange kan ikke bevege seg og står fast på bunnen, andre graver seg ned i bunnen og lager sin bolig der, og stikker bare ut for spise litt. Flere dyr har også samme funksjon som meitemarken på landjorda, spiser søle, leire og fin sand der den suger i seg næring og skiter resten ut. Dermed blir også havets bunn pløyd opp av disse dyrene, og dette gir grunnlag for et rikt dyreliv nede i havbunnen. To forskningsgrupper tar for seg det som skjer på havets bunn. Den ene arbeider med alle dyrene som lever på og i havbunnen, slike som skalldyr, dyr som har skall utenpå kroppen slik som krabber, reker og skjell, og andre bløtdyr. Den andre gruppen arbeider med selve havbunnen og økosystemet knyttet til denne, både i det dype havet og inne på kysten. Produksjonen som skjer på havbunnen i Barentshavet har nok større betydning enn hva som tidligere har vært kjent. På mange måter kan maten som er tilgjengelig for fisk og andre dyr på bunnen ses på som en matpakke. Den tilberedes i de årene det er høy produksjon og varmt vann i overflaten. Da er det også mange dyr som spiser og vokser på bunnen. Disse dyrene blir i neste omgang mat som kan spises av fisk og andre dyr i år med kaldt vann og lav produksjon oppe i vannet. Fisk er gull Det observeres ofte store endringer i temperaturen i Barentshavet, noe som gir variasjoner i samlet produksjon i havet. Selv om det gjennom de siste 30 årene har vært en betydelig samlet økning av gjennomsnittstemperaturen, og dermed produksjonen, så er det likevel store variasjoner i dette bildet. Sammenhengen mellom lodde og torsk er også viktig kunnskap som brukes for å forvalte disse to bestandene, og loddas tilgang på mat oppe i vannet og torskens tilgang på mat nede på havbunnen er viktige faktorer å forstå for å kunne gi gode råd til forvaltningen. En egen forskningsgruppe for økosystemprosesser finnes også, og denne gruppen forsker på å se alt som skjer i havet under ett. Guppen skal beskrive sammenhengene som finnes, og som kan ha betydning for formidling av kunnskap og for rådene som gis til forvaltningen. Verdien av det Norge og Russland tar opp av fiskeressurser fra Barentshavet er på mer enn 20 milliarder kroner hvert år. I tillegg tjener fiskeindustrien penger på å bearbeide fiskeprodukter og eksportere slike produkter verden over til store verdier. Forvaltningen av våre havområder er basert på at kunnskap innhentes gjennom overvåking og forskning, og Havforskningsinstituttet har derfor et stort samfunnsansvar for å sikre at kunnskapsgrunnlaget er godt nok til å gi forvaltningen rådene den trenger for sitt arbeid. Klimaendringer, biologisk mangfold og vern av den marine naturen er tema som gjør forvaltning av våre havområder til en utfordrende aktivitet for vårt samfunn. Det blir da en utfordring for Havforskningsinstituttet å følge med i tiden og være i front på metoder og kunnskap. Knut Sunnanå er havforsker, og har ledet Havforskningsinstituttets Barentshavprogram fra 2007 til Sunnanå har sittet i en rekke internasjonale råd og utvalg som arbeider med bestandsvurderinger og kvoterådgivning. E-post: knut.sunnanaa@imr.no 8 Ottar nr.1/2015.indd :52