Hva skjer med blinken (sjørøya) i Nord-Norge?

Transkript

1 Hva skjer med blinken (sjørøya) i Nord-Norge? Langs Nord-Norges lange kyst munner det ut mer enn 400 vassdrag som har en slik størrelse at fisk kan vandre opp i dem for å overvintre eller gyte. Etter siste istid har laksefiskene, laks, sjøørret og sjørøye konkurrert om å utnytte de mange vassdragene i landsdelen. De tre artene benytter vassdragene til gyting og oppvekst, fordi det er mye tryggere der enn i havet. Havet er derimot mye mer produktivt enn vassdragene, og forskjellene i produktivitet øker når vi beveger oss nordover på kloden. Det er derfor mer vanlig med sjøvandrende laksefisk dess lengre nordover vi beveger oss. Morten Halvorsen I dag fins det sjørøyebestander i ca. 100 av 400 aktuelle vassdrag i Nord-Norge. Hvor mange fins det om 20 år? utbredelse faller tilfeldigvis sammen med fylkesgrensen mellom Nordland og Nord-Trøndelag. Hvis man er ute etter sjørøye, er det mest lønnsomt å prøve fiskestanga i et vassdrag i Finnmark, dernest i Troms og til sist i Nordland. For i Finnmark finner vi sjørøye i omtrent halvparten av vassdragene, i Troms i vel en tredjedel (35 %), og i Nordland i ca. 15 %. Men siden Nordland har langt over halvparten av de 400 aktuelle vassdragene, er det faktisk i dette fylket at det er flest sjørøyevassdrag (38 stk.), mens Finnmark har 36 og Troms 24. Disse tallene er selvfølgelig avhengig av hvor mange sjørøyer som må vandre, før vi kan kalle det et sjørøyevassdrag. Bestander i elv og innsjø I tidligere tider fanget folk laksefisk i elvene med ulike redskaper, men i dag forgår fangsten stort sett med stang. Noen sportsfiskere er spesielt interessert i den nordnorske spesialiteten sjørøye eller blink, fordi den er en ypperlig matfisk. Den sjøvandrende formen for røye fins i omtrent 100 vassdrag i fastlands-norge, og sørgrensen for dens 48 Sjørøya kalles også for blink. Sjørøyevassdragene kan inndeles i to hovedtyper: de som har innsjøer som fisken kan vandre opp i (innsjøbaserte bestander), og de som kun består av elvestrekninger (elvebaserte bestander). Når man beveger seg nordover i landsdelen, blir det mer og mer vanlig med elvebaserte sjørøyebestander. I Nordland fins det omtrent bare innsjøbaserte bestander, og kun Beiarelva har litt sjørøye. I Troms er det Foto: Lisbeth Jørgensen.

2 17 innsjøbaserte og syv elvebaserte bestander, mens det i Finnmark er 25 innsjø- og 11 elvebaserte bestander. I Nordland og nordover til Midt-Troms finner vi i det hele tatt sjeldent røye i elvene. Det er litt stasjonær røye i Ranaelva, samt gyting av sjørøye på innløpselva til Botnvatn i Saltdal. I motsetning til dette, finnes det røyebestander i ni elver i Midt- og Nord- Troms. De fleste av disse har sjørøye. I tillegg gyter sjørøya på innløpselvene i fem vassdrag i Troms, men dette fenomenet er enda mer vanlig i Finnmark, hvor det forekommer minst ni steder, i tillegg til de 11 elvebaserte bestandene som allerede er nevnt. Hittil har vi ikke skilt mellom «gode» og «dårlige» sjørøyevassdrag, dvs mellom vassdrag hvor bare noen få, og vassdrag hvor flere tusen sjørøyer vandrer. Her er det store forskjeller. Antall fisk, eller bestandsstørrelsen, er i utgangspunktet avhengig av hvor stort vassdraget er, Gytemoden sjørøye fra Julelva i Tana. Foto: Christoffer Aalerud/Morten Halvorsen. 49

3 eller størrelsen på gyte-, oppvekst- og overvintringsområdene. Men hvor mange som faktisk vandrer, er like avhengig av hvilke valg den enkelte fisk gjør. I noen vassdrag vandrer så godt som alle bare de er store nok; i andre vandrer bare noen få, mens det vanlige er noe midt i mellom. Hvis vi holder oss til de innsjøbaserte bestandene, vandrer en stor andel av bestanden i 20 % av tilfellene i Nordland, mens denne andelen øker til 50 % i Troms og til % i Finnmark. Nok en gang er det Finnmark som troner på toppen. Årsakene til variasjonen Det er altså en tydelig tendens til at det blir mer røye i vassdragene når man reiser nordover i landet. Samtidig er det klart at temperaturene stort sett blir lavere når man beveger seg nordover. For et vekselvarmt dyr som fisk, er veksthastigheten svært avhengig av vanntemperaturen. Røyas vekst er dermed avhengig av hvor i vassdraget den får lov til å oppholde seg, noe som i stor grad styres av de to mer aggressive konkurrentene laks og ørret. Røya taper også på at den er en dårligere svømmer enn de andre to, spesielt i sterk strøm. Røya må dermed ha andre våpen dersom den i det hele tatt skal kunne få seg en plass i vassdragene. Røyas fordel er at yngelen kun trenger et par grader over null for å få til positiv vekst den første tiden, mens ørreten krever 4 ºC og laksen 7 ºC. Røya kan dermed formere seg i svært kalde omgivelser. Den vokser også svært raskt i ungfiskfasen, og kan vokse bra selv om temperaturene er lave, fordi den har en lavere optimaltemperatur enn de andre to. Den er heller ikke så kresen i matveien, og tar til takke med det som byr seg. Veksthastigheten de første årene er dessuten med på å avgjøre om laksefisk, deriblant røye, skal vandre på beite i havet eller ikke. På individnivå er det slik at svært dårlig eller svært god vekst fører til tidlig kjønnsmodning og stasjonær atferd (ikke vandring), mens middels veksthastighet disponerer for sjøvandring. Nå er ikke hurtig vekst noe omfattende problem i Nord-Norge, men i klekkerier og settefiskanlegg kan vi se at dette fører til tidlig kjønnsmodning, og hos hannfisken gjerne allerede første året etter klekking. Innsjøbaserte bestander 50 Hos innsjøbaserte bestander har innsjøens dyp og form stor betydning, fordi dette er med på å bestemme både temperaturforholdene og Antall vandrende sjørøye registreres i Leirelva i Leirfjord. Foto: Morten Halvorsen.

4 produktiviteten. I Nordland og Sør- Troms vil grunne (maks 5 m), varme og produktive sjøer være dominert av ørret og til dels av laksunger. I slike sjøer vil det vanligvis ikke være plass til noe røye, ettersom de andre laksefiskene jager den vekk. En alternativ eller medvirkende årsak til at grunne sjøer ikke har røye, er at siden ørreten og laksen vanligvis utnytter omtrent alle tilgjengelige gytebekker og -elver, så må røya gyte i selve innsjøen. Grunne sjøer er som oftest fulle av planter og dødt plantemateriale, noe som resulterer i dårlige gytemuligheter. I litt dypere innsjøer vil det være plass til en røyebestand i dypet samt i de frie vannmassene midt ute i innsjøen. I middels dype innsjøer med godt utviklet strandsone kan en dermed få som resultat at en stor del av fiskene vandrer ut. I enda dypere innsjøer kan en få en splitting mellom relativt hurtigvoksende individer som vandrer, og mere saktevoksende, stasjonære individer. Disse siste vokser så sakte at de må skynde seg å formere seg mens de ennå har livet i behold. kan temperaturene i slike små elver fort bli for høye for røya, for temperaturer over det optimale fører til at veksthastigheten stuper dramatisk. Slikt sett tilbyr innsjøer mye bedre muligheter for røya, med sine tilbud av stadig kaldere temperaturer nedover i dypet. I de litt større elvene, som oftere har røyebestander, er veksten til ung røye imidlertid mye bedre enn i innsjøer. Dette fører til at smoltalderen, dvs. antall år røya må være i ferskvann før den kan vandre ut, er mye lavere i elver (i Troms ca. 3 år) enn i innsjøer (5 6 år). I elvebaserte bestander vandrer som regel flesteparten av ungfiskene ut, og det fører til at det blir få stasjonære individer tilbake i elva. Men også i elvebaserte bestander er det en viss variasjon i hvor stor andel som vandrer. I mange elver er det kun hannfiskene som har stasjonære individer. I andre elver igjen er det enkelte stasjonære individer av begge kjønn. Ett eksempel er Julelva i Tana, hvor det er minst like vanlig å finne tidlig kjønnsmodne, stasjonære smårøyer som det er å finne umodne sjørøyesmolt som skal vandre til havs. I enkelte, spesielt ressursfattige elver i Nord-Troms og Finnmark, fins det kun stasjonær røye, til tross for gode vandringsforhold. Ett slikt eksempel er Sandfjordelva i Båtsfjord, hvor røya kjønnsmodner allerede ved lengder på 9 10 cm. Klimaendringer Hvis vi ser for oss at lufttemperaturene i framtiden stiger med et par grader, hvordan går det med sjørøya da? Først og fremst påvirker temperaturen konkurranseforholdet mellom de tre artene: laks, sjøørret og sjørøye. Dette medfører store negative konsekvenser for røya. Pr. i dag er det nesten ikke Elvebaserte bestander Foto: Morten Halvorsen. I små elver er det vanligvis ikke noe ledig plass til røya ved siden av sjøørreten og laksen, noe vi kan observere i mer enn 100 elver i Nordland. I tillegg To gytemodne hofisk (liten stasjonær og sjørøye) fra Veidneselva. 51

5 sjøørret i elvene i den aller nordligste delen av landet vårt, nord for Tana bru. Det er ikke lett å forstå hvorfor det er slik, siden det fins laks i flere av disse elvene, og laksen er kjent for å være minst like avhengig av «høye» temperaturer som ørreten er i de fleste faser av livet. Øker temperaturen vil det sannsynligvis føre til at sjøørreten flytter nordover, og erfaringer fra vassdragene lenger sør tilsier at det vil gå utover røya, og dermed sjørøya. Nå er det ikke så enkelt å forutsi hvor store effekter økte lufttemperaturer vil få på vanntemperaturene der røya faktisk oppholder seg. Vanntemperaturen i ett vassdrag er bestemt av en rekke faktorer, som for eksempel nedbørmengdene i form av vann og snø, om det er isbreer i nedbørfeltet, hvor høyt over havet nedbørfeltet ligger, dvs. andel fjell mot lavland. Videre er innsjøene viktige; temperaturen påvirkes både av hvor store og hvor dype de er. Grunne innsjøer varmes selvsagt mye raskere opp enn dype sjøer, mens dype innsjøer fungerer som varmemagasin utover høsten. Til slutt kommer grunnvannet, som har nesten konstant temperatur, og som virker avkjølende om sommeren og oppvarmende om vinteren, og når det er frost er grunnvann omtrent eneste tilsig til elvene. Elvebaserte bestander er mest sårbare for temperaturstigninger, siden røya i de fleste tilfelle ikke har noen steder å rømme for å finne lavere temperaturer. Spesielt i små vassdrag vil vanntemperaturen raskt følge endringene i lufttemperaturen. Temperaturer over 14 ºC er lite gunstig for røya, og blir det over 20 ºC blir det fort kritisk. I en del elver er det kalde sideelver som kommer fra høye områder med mye isbreer og snø, og i slike tilfeller vil ikke vanntemperaturene øke like raskt som lufttemperaturen. Dette gjelder ikke minst sideelver som har sitt opphav i grunnvann, som for eksempel Dilljohka som munner ut i Stabburselva i Porsanger. I innsjøbaserte bestander vil konsekvensene av økte lufttemperaturer variere med innsjøtypen. I grunne sjøer og sjøer som ligger i et åpent terreng, transporteres en stor del av varmen ned til største dyp, hvor røya vokser opp. Oardujávri på Båtsfjordfjellet er en slik innsjø som er nesten like varm nede som oppe, selv om den ikke er spesielt grunn (18 m). Som tidligere nevnt kan grunne innsjøer dessuten fort bli for «varme» for røya. Økte temperaturer kan også føre til at ørreten går dypere ned, og dermed fortrenger røya. Dype sjøer, og sjøer som ligger mellom trange fjell, er vanligvis lagdelte med henhold til temperatur, og i slike tilfeller kan en risikere at temperaturene i dypet er svært forskjellig fra temperaturene oppe. Tennvatnet på Senja er et slikt eksempel; det kan være omtrent 20 ºC i overflata, men bare 6 ºC på største dyp (20 m). I tillegg til laks og ørret er det omtrent bare stasjonær røye til stede. I dette spesielle vassdraget kan økte temperaturer i dypet medføre bedre vekst som igjen kan føre til sjøvandring i et vassdrag hvor det tidligere bare forekom stasjonær røye. For å oppsummere kan vi si at det ikke er så lett å gi noen enkel oppskrift på effektene av en eventuell økning i lufttemperaturene. Men dersom temperaturen øker slik at produktiviteten i ferskvann øker mer enn den gjør i havet, så minker selve lønnsomheten ved å vandre. Dersom dødeligheten i de to miljøene samtidig ikke endrer seg, vil det sannsynligvis bli mindre «blink» å få på stanga (og i sekken) i vår nordligste landsdel. Litteratur: Halvorsen, M. 2010: Sjørøyevassdragene i Nord-Norge; 100 eller 400? Rapport. Nordnorske Ferskvannsbiologer/Museum Nord. 40 s. Forfatteren: Morten Halvorsen, dr. scient. Førstekonservator og avdelingsleder ved Museum Nord- Vesterålsmuseet, 8445 Melbu E-post: morten.halvorsen@museumnord.no 52