Fagbrev på jobb. Videregående opplæring på arbeidsplassen

Transkript

1 Fagbrev på jobb Videregående opplæring på arbeidsplassen

2 Fagbrev på jobb Videregående opplæring på arbeidsplassen Lars Helljesen, Vigdis Lahaug, Randi Storli, Margrethe Marstrøm Svensrud Vox 2015 ISBN: Design/produksjon: Vox

3 VIDEREGÅENDE OPPLÆRING PÅ ARBEIDSPLASSEN 3 Forord Denne rapporten er svar på Kunnskapsdepartementets oppdrag til Vox med å utvikle og prøve ut nye modeller for videregående opplæring på jobben for voksne ufaglærte. Prosjektperioden var 2011 til Brynhild Totland var prosjektleder fra oppstart i Våren 2013 gikk Totland over i ny jobb, og Lars Helljesen overtok som prosjektleder. Vigdis Lahaug og Randi Storli har vært prosjektmedarbeidere. Avdelingsdirektør Margrethe Marstrøm Svensrud har hatt det faglige ansvaret. I forbindelse med prosjektet opprettet Vox en referansegruppe. Referansegruppen har hatt en veiledende faglig rolle og gitt innspill til prosjektet og til Vox. Følgende representanter har sittet i referansegruppen: Kunnskapsdepartementet v/ Kristin Evensen Helse- og omsorgsdepartementet v/ Trond Nygaard Helsedirektoratet v/ Tonje Thorbjørnsen Utdanningsdirektoratet v/ Åge Hanssen KS - Kommunesektorens organisasjon v/ Eli Sogn Iversen Faglig råd for helse- og oppvekstfag v/ Wenche Skorbakk Følgende personer har vært prosjektledere i de respektive fylkeskommunene: Nord-Trøndelag: Annikken Kjær Haraldsen Hordaland: Mary Monsen Rogaland: Siri Eidissen Hedmark: Lucie Furulund Vestfold: Tina Svendsen

4 VIDEREGÅENDE OPPLÆRING PÅ ARBEIDSPLASSEN 4 Innhold Oppsummering Innledning...6 Om oppdraget...6 Rapporten...7 Bakgrunn for prosjektene...7 Prosjektorganisering...8 Overordnede kriterier for prosjektene...8 Deltakelse...9 Evaluering Forsøksstatus...10 Veier til fagbrev for voksne...10 Utdanningsdirektoratets vurdering Fritak for skriftlig eksamen Vg Fritak for fellesfag Kort beskrivelse av modellene...12 Hedmark Hordaland Rogaland Vestfold...16 Nord-Trøndelag Grunnpilarer i modellene...18 Praksiskrav...18 Realkompetansevurdering og individuell tilrettelegging...19 Veiledning på arbeidsplassen Bærekraft...21 Bærekraft for deltakeren...21 Bærekraft for virksomheten...22 Bærekraft for fylkeskommunen...22 Prosjektenes samlede suksesskriterier for bærekraftige modeller Ny vei til fagbrev for voksne...24 Forslag til ny modell...24 Utdanningsdirektoratets vurdering av konsekvenser for regelverket Konklusjon og anbefaling...28

5 VIDEREGÅENDE OPPLÆRING PÅ ARBEIDSPLASSEN 5 Oppsummering Denne rapporten oppsummerer erfaringer fra prosjekter i fem fylkeskommuner som fikk tilskudd i 2011 for å prøve ut nye modeller for fagopplæring på arbeidsplassen for at flere voksne skal ta fagbrev. Vox mener det bør innføres en ny vei til fagbrev der voksne kan få fag- og yrkesopplæring på arbeidsplassen. På bakgrunn av erfaringer har Vox i samarbeid med referansegruppen foreslått en skisse til en ny vei til fagbrev for voksne. Beskrivelsen av prosjektene vektlegger realkompetansevurdering, praksiskrav til fagbrev og individuell veiledning på arbeidsplassen. Det har vært et uttrykt mål at opplæringsmodellene skulle kunne videreføres etter forsøksperioden. Opplæringen skulle være individuelt tilpasset blant annet på grunnlag av realkompetansevurdering. I tillegg skulle opplæringen foregå i tilknytning til arbeidsplassen. Samarbeid mellom deltaker, arbeidsgiver og fylkeskommune er sentralt. Skisse til modell for ny vei til fagbrev er beskrevet i kapittel 6. Modellen rokker ikke ved nåværende modeller for voksne (praksiskandidat og voksenlærling), men er ment som et alternativ. Modellen forutsetter en endring av opplæringsloven med forskrift.

6 VIDEREGÅENDE OPPLÆRING PÅ ARBEIDSPLASSEN 6 1Innledning Om oppdraget Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet lyste i 2011 ut midler til fylkeskommunene 1 til forsøk med å utvikle og prøve ut opplæringsmodeller for ufaglærte ansatte i omsorgsektoren og barnehagesektoren. Hovedformålet var å utvikle opplæringstilbud i fylkeskommunal regi som kan bidra til at flere voksne ufaglærte i omsorgssektoren og barnehagesektoren tar fagbrev. Opplæringsmodellene måtte være bærekraftige og kunne videreføres etter prosjektperioden. På bakgrunn av erfaringene fra de fylkeskommunene som mottok midler, har Vox i samarbeid med referansegruppen foreslått en skisse til en ny vei til fagbrev for voksne. Ni fylkeskommuner søkte om å delta i prosjektet. Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet valgte ut de fem fylkeskommunene Rogaland, Vestfold, Nord-Trøndelag, Hedmark og Hordaland til å delta. Hedmark, Hordaland og Rogaland søkte Utdanningsdirektoratet om dispensasjon fra opplæringsloven for å prøve ut nye modeller, og fikk innvilget dette. Prosjektstøtten fra de to departementene var i 2011 totalt 12 millioner kroner; i 2012 og 2013 ble det tildelt seks millioner kroner årlig. Fylkene fikk 4,8 millioner kroner hver over en treårsperiode. Midlene skulle brukes til administrasjon i forbindelse med utvikling og utprøving av modellene. I brev datert 30. september 2013 frasa Rogaland fylkeskommune seg den siste tildelingen på 1,2 millioner kroner. Etter å ha konferert med Kunnskapsdepartementet ble disse midlene fordelt mellom de fire andre deltakerfylkene med kroner hver i ekstramidler. 1 Forsøk med videregående opplæring på arbeidsplassen kunngjøring

7 VIDEREGÅENDE OPPLÆRING PÅ ARBEIDSPLASSEN 7 Prosjektperioden for utvikling og utprøvingen var , men ble utvidet ut 2015 slik at alle deltakerne skulle rekke å ta fagbrev. Utdanningsdirektoratet innvilget forlengelse av forsøksperioden til for Rogaland, Hedmark og Hordaland. Vox fikk i oppdrag å følge opp og forvalte prosjektene. 2 I 2014 ble det utlyst nye midler, seks millioner kroner, for å stimulere til utvikling og utprøving av lokale opplæringsmodeller for ufaglærte basert på erfaringer de fem prosjektene som er beskrevet i denne rapporten. Ni fylkeskommuner har fått tilskudd for å prøve ut modeller innen servicenæringen, transportnæringen og primærnæringene, og Vox har fått ansvar for å følge opp også disse utprøvingsprosjektene. 3 Rapporten Denne rapporten oppsummerer erfaringene fra de fem prosjektene. Den baserer seg på fylkenes halvårsrapporter og sluttrapporter høsten 2014, presentasjoner og diskusjoner på prosjektledersamlingene, samt erfaringer fra besøk i prosjektene. Modellene i de ulike prosjektene er beskrevet kort og med vekt på det Vox anser som relevant for å foreslå en ny vei til fagbrev. Rapporten dreier seg i hovedsak om tre elementer ved modellene: realkompetansevurdering, praksiskrav til fagbrev og veiledning på arbeidsplassen. Disse elementene var grunnpilarer i prosjektenes modeller og er det også i den foreslåtte modellen for en ny vei til fagbrev for voksne i kapittel seks. Bakgrunn for prosjektene Bakgrunnen for forsøk med nye modeller for ufaglærte voksne var blant annet beregninger fra SSB 4 som viste at det vil bli stor mangel på helsefagarbeidere de nærmeste årene. Helsesektoren preges i dag av mange ufaglærte i deltidsstillinger og i små stillingsbrøker. I barnehagesektoren hadde 23 prosent av alle ansatte grunnskole som høyeste utdanning ifølge SSB, og av assistenter var det uten barnefaglig utdanning. En rapport fra SSB 5 peker på utfordringer som hindrer voksne i å delta i kompetanseutvikling generelt: det å miste eller å gå ned i lønn, knapphet på tid under opplæring i skole og bedrift, og manglende støtte fra arbeidsgiver. I tillegg er praksiskandidatordningen utenfor rekkevidde for mange på grunn av vansker med å opparbeide tilstrekkelig og relevant praksis. Det var derfor behov for å se på nye modeller som kunne bygge ned disse hindringene og øke rekrutteringen av voksne til både disse og andre fag. Utprøving av ulike modeller var også et ledd i Ny GIV-satsningen for bedre gjennomføring i videregående opplæring. 2 Tildelingsbrev 2011 Tillegg 11/ 2011 Forvaltning av ordning med utprøving av modeller for videregående opplæring på arbeidsplassen Saksnr Prop. 1 S kap. 258 tiltak for livslang læring

8 VIDEREGÅENDE OPPLÆRING PÅ ARBEIDSPLASSEN 8 Prosjektorganisering Ansvar Vox har hatt det nasjonale ansvaret for forvaltning av prosjektet og har fulgt opp utprøvingen i samarbeid med Kunnskapsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet og Utdanningsdirektoratet. Fylkeskommunene hadde det operative ansvaret i sine prosjekter og ansvar for at forsøkene ble gjennomført i nært samarbeid med virksomhetene. Referansegruppe Vox opprettet en referansegruppe med representanter fra Kunnskapsdepartementet, Helseog omsorgsdepartementet, Utdanningsdirektoratet, Helsedirektoratet, KS (kommunesektorens organisasjon) og Faglig råd for helse- og oppvekstfag. Referansegruppen har hatt ett til to møter per halvår. Gruppen ble også invitert til prosjektledersamlingene. Utdanningsdirektoratet har deltatt mer aktivt med innspill til Vox og innlegg på samlinger, da de har det formelle ansvaret for videregående opplæring. Utdanningsdirektoratet har vært behandlingsinstans der fylkene har søkt om dispensasjon fra opplæringsloven. Oppfølging Vox har fulgt opp prosjektene ved å arrangere og delta på prosjektsamlinger, besøke prosjekter, innhente statusrapporter og ha kontakt med de prosjektansvarlige i fylkeskommunen. Vox opprettet også prosjektbloggen hvor prosjektene hadde tilgang til å legge ut og dele informasjon. Overordnede kriterier for prosjektene 6 Samarbeid En forutsetning for hvert prosjekt var at fylkeskommunen samarbeidet med virksomheter i de valgte sektorene om utvikling av modellen. Prosjektene brukte mye tid i starten på å informere og rekruttere samarbeidspartnere. Samarbeidspartnerne var i hovedsak kommuner/ kommunale institusjoner knyttet til omsorgssektoren og barnehagesektoren. Målgruppe Målgruppen var ufaglærte voksne i de nevnte sektorene. Prosjektmidlene skulle dekke utgifter til å utvikle og prøve ut opplæringsmodeller på arbeidsplassen for voksne med rett til videregående opplæring. Personer uten rett kunne også tas inn, men alle kostnader knyttet til disse måtte dekkes av fylkeskommunen selv. Tilpasset opplæring Opplæringen skulle være tett knyttet til arbeidsplassene og være tilpasset den enkelte ansattes behov, og realkompetansevurdering var en forutsetning for det. 6 Forsøk med videregående opplæring på arbeidsplassen kunngjøring

9 VIDEREGÅENDE OPPLÆRING PÅ ARBEIDSPLASSEN 9 Bærekraft Modellene skulle være bærekraftige. En definisjon på bærekraft i denne sammenhengen er at aktørene fortsetter å samarbeide om at ufaglærte ansatte kan ta fagbrev på arbeidsplassen. Modellen må driftes innenfor fylkeskommunenens ordinære rammer. Bærekraftige modeller må derfor gjennomføres innenfor dagens finansiering av videregående opplæring av voksne. Med finansieringsordninger menes her både rammefinansiering av fylkeskommunene, medfinansiering av arbeidsgiver, egenbetaling, statlige tilskudd med mer. Modellen må være attraktiv både for ansatte og arbeidsgivere. Deltakelse Gjennom prosjektene har i alt 262 arbeidstakere deltatt i fagopplæring på arbeidsplassen. Per hadde 170 bestått fagprøven, kun 28 hadde falt fra og sju hadde ikke bestått. På grunn av utvidet prosjektperiode for tre fylker vil flere avslutte med fagbrev i løpet av av deltakerne hadde rett til videregående opplæring. I tillegg tok fylkene inn 77 deltakere uten rett. En stor del av deltakerne hadde lang erfaring i yrket, og det var få med fremmedspråklig bakgrunn. Evaluering Proba samfunnsanalyse fikk i oppdrag av Kunnskapsdepartementet å følgeevaluere forsøkene. Proba skal beskrive opplæringsmodellene, inklusive samarbeid mellom tilbydere og virksomheter, og deltakernes erfaringer med opplæringen. Proba skal på bakgrunn av erfaringene i prosjektene også vurdere om det er sider ved dagens regelverk og tiltaksapparat som hindrer eller vanskeliggjør videregående opplæring for voksne. Rapporten skal være ferdig i løpet av våren 2015.

10 VIDEREGÅENDE OPPLÆRING PÅ ARBEIDSPLASSEN 10 2Forsøksstatus Veier til fagbrev for voksne Det er to veier til fagbrev for voksne: Praksiskandidater må dokumentere allsidig yrkespraksis. Den må være minst 25 prosent lenger enn læretiden i faget, for de fleste fag fem år. Praksiskandidater er fritatt for kravet om bestått i fellesfag, men må bestå en tverrfaglig teorieksamen for å melde seg opp til fag- eller svenneprøve uten å ha hatt opplæring 7. Denne ordningen reguleres av 3-5 i opplæringsloven. Voksne elever i ordinært løp trenger i de fleste fag ikke å gå opp til skriftlig eksamen på Vg3, men må ha godkjent fellesfagene på lik linje med de andre fagene i læreplanene for det aktuelle fagbrevet. Voksne elever uten relevant praksis, må normalt ha to år læretid. Denne ordningen reguleres av 3-3 i opplæringsloven. Ifølge Utdanningsdirektoratet er kravet om minst fem års praksis et kjennemerke ved praksiskandidatordningen, 8 men forskrift til opplæringsloven 3-5 åpner for at kortere praksistid kan godkjennes i særlige tilfeller. Praksiskandidater er fritatt for eksamen i fellesfagene. Begrunnelsen kan ses i lys av at voksne med lang erfaring fra arbeidslivet får en generell kompetanse tilsvarende kompetansemål i fellesfagene. For mange voksne er praksiskandidatordningen derfor en effektiv vei til fagbrev. I de aktuelle opplæringsmodellene som ble prøvd ut, var deltakerne verken ordinære praksiskandidater eller voksenlærlinger. To av prosjektene la kravene til praksiskandidatordningen til grunn i prosjektet, men deltakerne ble realkompetansevurdert og fikk tilrettelagt opplæring. I de øvrige prosjektene var deltakerne registrert som elever, mens fritakene var i forhold til krav for praksiskandidater. I ett prosjekt var likheten med lærlingeordningen stor: prosjektet innførte prinsippet om at veiledet praksis i to år og godkjenning av oppnådde kompetansemål kvalifiserte deltakerne for fagprøven. 7 Regulert i forskrift til opplæringsloven Ibid.

11 VIDEREGÅENDE OPPLÆRING PÅ ARBEIDSPLASSEN 11 Utdanningsdirektoratets vurdering Tre av prosjektene, Hedmark fylkeskommune, Rogaland fylkeskommune og Hordaland fylkeskommune, søkte Utdanningsdirektoratet om å gjennomføre forsøk i henhold til 1-4 i opplæringsloven. Alle tre fikk innvilget søknaden. I svar på søknad om forsøksstatus skrev Utdanningsdirektoratet: «Den nye opplæringsmodellen er et avvik fra de nåværende opplæringsordningene i den videregående opplæringen, jf. opplæringsloven 3-3. På bakgrunn av forsøk med en ny opplæringsmodell, herunder de avvik fra opplæringsloven med forskrifter det vil medføre, er innvilget søknad betinget av at de forutsetninger som er satt, (-) følges.» Ifølge Utdanningsdirektoratets vurdering var søknadene ikke identiske, med hadde flere fellestrekk i sine beskrivelser av modellene: veiledet praksis/opplæring kontraktfestes i en opplæringsavtale ansettelsesforhold i en virksomhet fritak for fellesfag for kandidater som har minst fem års allsidig yrkespraksis tilpasset opplæring basert på realkompetansevurdering minimum ett års relevant praksis for å være med i forsøket Fritak for skriftlig eksamen Vg3 Forsøksprosjektene hadde fritak for skriftlig eksamen Vg3. I disse prosjektene ble fritaket sett som et grunnleggende premiss for bærekraften i modellen deres. Alternativet til eksamen var underveisvurdering. Kompetansemål som ikke var godkjent i realkompetansevurderingen, ble vurdert underveis i opplæringsløpet av faglærer og veileder og sjekket ut etter hvert som deltakerne nådde målene. Fritak for fellesfag Forsøksprosjektene hadde også fritak fra fellesfagene, som for praksiskandidater. Til forskjell fra praksiskandidatordningen gjaldt fritaket for alle med minst fem års allsidig yrkespraksis, ikke bare for dem med erfaring fra det aktuelle fagområdet de søkte fagbrev innenfor. Begrunnelsen var at også voksne med fem års allsidig yrkeserfaring opparbeider generell kompetanse som gir grunnlag for fritak fra fellesfagene.

12 VIDEREGÅENDE OPPLÆRING PÅ ARBEIDSPLASSEN 12 3Kort beskrivelse av modellene I alle prosjektene var samarbeidet mellom fylkeskommune, skole og arbeidsplass sentralt og en forutsetning for modellen. Nord-Trøndelag og Vestfold utviklet og prøvde ut modeller som bygget på praksiskandidat ordningen. Hedmark, Rogaland og Hordaland søkte Utdanningsdirektoratet i henhold til opplæringslovens 1-4 om dispensasjon fra opplæringsloven og fikk fritak fra opplæringsloven 3-3 for å prøve ut sine modeller. Fritakene er spesifisert i beskrivelsene av de enkelte prosjektene nedenfor. Uavhengig av om modellene hadde forsøksstatus eller ikke, hadde de flere fellestrekk: krav til praksis i faget (men av ulikt omfang) og ansettelse i barnehage- eller omsorgssektoren for å være med i forsøket tilpasset opplæring basert på realkompetansevurdering veiledet praksis/opplæring kontraktfestet i en opplæringsavtale fritak for fellesfag for deltakere med minst fem års allsidig yrkespraksis

13 VIDEREGÅENDE OPPLÆRING PÅ ARBEIDSPLASSEN 13 Hedmark Prosjektet utviklet og prøvde ut en modell som innebar fritak fra opplæringsloven 3-3 i prosjektperioden. Dette innebar at deltakerne i modellen fikk fritak for skriftlig eksamen på Vg3 fritak for fellesfag ved minst fem års allsidig yrkespraksis i 100 prosent stilling, eventuelt omregnet til 100 prosent stilling, eventuelt inkludert opplæring i faget Krav til deltakelse Deltakerne måtte være i et ansettelsesforhold, og de måtte dokumentere arbeidspraksis innen faget tilsvarende minimum ett år fulltid (regnet om til fulltid). Prinsipper i Hedmark-modellen realkompetansevurdering med utgangspunkt i Vg3 ved inntak, og restopplæring ut fra denne realkompetansevurdering av fellesfagene for deltakere uten tilstrekkelig praksis kartlegging og vurdering av praksis opplæring tilpasset den enkelte med hensyn til innhold, nivå og tid forpliktende opplæringsplan settes opp av deltaker, arbeidsgiver og skole opplæring i form av gruppesamlinger med veiledning av faglærer parallelt med individuell veiledning av kollega på jobben veilederopplæring for alle veilederne underveisvurdering og dokumentasjon av oppnådd kompetanse godkjenning av alle kompetansemål på Vg3 før oppmelding til fagprøven Tilrettelegging og oppfølging Senter for voksnes læring ved en videregående skole i fylket hadde ansvar for opplæringen i samarbeid med deltaker, veileder og leder på arbeidsplassen. Deltakerne fikk opplæring og veiledning på samlinger med faglærer tre ganger per måned på dagtid, á fem timer. Hver deltaker fikk avtalefestet minimum 45 minutters individuell veiledning på arbeidsplassen per uke av en kollega med relevant fagbrev og yrkeserfaring. Det ble organisert bytter, vikariering eller hospitering der det var nødvendig for å få dekket opplæring i alle kompetansemålene. Veilederne fikk opplæring i veiledning og voksenpedagogikk på egne samlinger. Resultater Totalt 83 kandidater fra fem kommuner deltok i opplæringen, 38 med rett til videregående opplæring, 45 uten voksenrett. Per hadde 71 deltakere bestått fagprøven. En deltaker hadde strøket, og sju hadde avbrutt. Prosjektet fikk utvidet forsøksperioden inn i 2015, slik at flere deltakere vil kunne ta fagbrev etter forsøksmodellen. I 2015 har ytterligere fem deltakere bestått fagprøven.

14 VIDEREGÅENDE OPPLÆRING PÅ ARBEIDSPLASSEN 14 Hordaland Hordaland fylkeskommune hadde fritak for opplæringsloven paragraf 3-3: fritak for skriftlig eksamen på Vg3 fritak for fellesfag for ved minst fem års allsidig erfaring Krav til deltakelse Deltakerne måtte være i et ansettelsesforhold ved inntaket, og de måtte ha godkjent ett års praksis i faget i 100 prosent stilling eller omregnet til 100 prosent stilling. Prinsipper i Hordaland-modellen realkompetansevurdering på Vg3 ved inntak tilbud om realkompetansevurdering av fellesfagene for deltakere uten tilstrekkelig praksis opplæringen tilpasset den enkelte med hensyn til innhold og nivå avtale mellom virksomhet, skole og deltaker om opplæring og roller krav om to års opplæringstid i skole/veiledning på arbeidsplass før fagprøven praksis og opplæring må til sammen tilsvare minimum 80 prosent stilling i perioden veilederopplæring for alle veilederne underveisvurdering og dokumentasjon av oppnådd kompetanse godkjenning av alle kompetansemål på Vg3 før oppmelding til fagprøven Tilrettelegging og oppfølging Modellen innebar at deltakerne fikk opplæring og veiledning på samlinger på skole. Parallelt fikk de veiledning på arbeidsplassen gjennom hele det toårige løpet. I tillegg til samling med faglærer på skolen og veiledning på arbeidsplassen ble deltakerne jevnlig fulgt opp av faglærer på arbeidsplassen. En videregående skole i fylket hadde ansvar for opplæringen i samarbeid med deltaker, veileder og leder på arbeidsplassen. Deltakerne fikk tildelt en veileder på arbeidsplassen, og det ble inngått en avtale om veiledning. Veilederen skulle primært være en fagarbeider, men det var ikke alltid mulig, for eksempel der veilederens turnus ikke passet med deltakernes. Veilederne ble kurset i voksenpedagogikk og veiledning. For helsearbeiderfaget var det lagt opp til en hel opplæringsdag hver tredje uke. For barneog ungdomsarbeiderfaget var det en halv opplæringsdag hver tredje uke. Årsaken var at de fleste deltakerne på barne- og ungdomsarbeiderfaget jobbet fulle stillinger. For at belastningen ikke skulle bli for stor for virksomhetene, ble det lagt opp til halvdagssamlinger. Resultater 38 deltakere fra ulike kommuner ble tatt inn til opplæringen. 31 deltakere hadde voksenrett, sju ikke. Per hadde 20 deltakere bestått fagprøven, to hadde ikke bestått, sju hadde sluttet. Opplæringsmodellen forsetter ut utvidet forsøksperiode 2015, og flere vil dermed avslutte med fagbrev.

15 VIDEREGÅENDE OPPLÆRING PÅ ARBEIDSPLASSEN 15 Rogaland Rogaland fylkeskommune søkte om og fikk dispensasjon fra opplæringsloven 3-3: fritak for fellesfag for deltakere med minst fem år allsidig yrkespraksis i 100 prosent stilling eller omregnet til 100 prosent stilling, opplæringstid i faget kan være inkludert opplæringsavtale på Vg3 Krav til deltakelse Deltakerne måtte være i et ansettelsesforhold innenfor helse- og oppvekstsektoren og ha, eller i løpet av forsøksperioden få, minst fem års allsidig yrkespraksis i 100 prosent stilling eller omregnet til 100 prosent stilling, eventuelt inkludert opplæring i faget. De måtte videre ha fullført norsk grunnskole og oppnådd bestått karakter i norskfaget, eller ha bestått Norskprøve 3 skriftlig og muntlig. Prinsipper i Rogaland-modellen realkompetansevurdering først på Vg1 og Vg2 av programfagene restopplæring utenfor arbeidstiden på Vg1 og Vg2 og tverrfaglig praktisk eksamen på Vg2 realkompetansevurdering og restopplæring på Vg3 all opplæring på Vg3 i form av veiledning på arbeidsplassen opplæringsavtale mellom aktørene for å dekke opplæringen på Vg3 opplæringen tilpasset den enkelte med hensyn til omfang og lengde realkompetansevurdering med to fagkonsulenter for å sikre kvalitet fagsamlinger for fagkonsulentene for å sikre lik praksis av vurderingen oppnådde kompetansemål dokumenteres fortløpende godkjenning av alle kompetansemål på Vg3 før oppmelding til fagprøve Tilrettelegging og oppfølging Fylkeskommunene ved voksenopplæringen hadde ansvar for opplæringen på Vg1 og Vg2. Bedriften hadde ansvar for opplæring på Vg3 i henhold til opplæringsavtalen. Egen opplæringsavtale ble utarbeidet og godkjent av KS. Voksenopplæringen hadde ansvar for oppmelding til fagprøve, og fagopplæringsavdelingen hadde ansvar for at fagprøvene ble gjennomført innen to måneder etter avsluttet opplæringsavtale. Opplæringen på Vg1 og Vg2 ble gitt på kveldstid en til to ganger per uke. Deltaker og arbeidsgiver samarbeidet om å tilpasse arbeidstid/vakter, slik at samlingene kunne legges i fritiden. Deltakerne beholdt normal lønn og arbeidsgiver slapp vikarutgifter. Opplæringen på Vg1 og Vg2 ble avsluttet med standpunktkarakter og eksamen. Realkompetansevurderingen på Vg3 ble lagt til grunn for opplæringsavtale mellom deltaker og arbeidsgiver. På grunnlag av realkompetansevurderingen ble det laget en opplæringsplan for hver enkelt deltaker for ikke godkjente kompetansemål på Vg3. Opplæringen på Vg3 foregikk innenfor normal arbeidstid. Instruktører med erfaring fra lærlingeordningen fungerte som veiledere. Ved behov for mer breddepraksis, byttet deltakere stilling/arbeidsplass med en annen ansatt.

16 VIDEREGÅENDE OPPLÆRING PÅ ARBEIDSPLASSEN 16 Resultater I alt 31 arbeidstakere fra tre kommuner deltok i opplæringen. Per hadde 28 deltakere fått fagbrev, mens tre var sykemeldt. Det var ingen som avbrøt opplæringen. 21 deltakere hadde rett til videregående opplæring, ti hadde ikke. Vestfold Vestfold fylkeskommune utviklet og prøvde ut en modell med utgangspunkt i praksiskandidatordningen, men med opplæring. Deltakere fikk en individuell plan og fikk i hovedsak opplæring i form av veiledet praksis på arbeidsplassen frem til teorieksamen og fagprøven. Prosjektet hadde ikke fritak fra opplæringsloven. Krav til deltakelse Deltakerne måtte være ansatte i helse- og oppvekstsektoren. De måtte ha tilstrekkelig erfaring i faget til at de tilfredsstilte praksiskravet til praksiskandidat løpet av prosjektperioden før de meldte seg opp til fagprøven. Prinsipper i Vestfold-modellen samarbeid mellom fylkeskommunen og arbeidsgivere/virksomheter arbeidsgiver ansvarlig for rekruttering av deltakere kontinuerlig inntak til opplæringen praksisvurdering og realkompetansevurdering på Vg1 og Vg2 ved inntak individuell plan for restopplæringen opplæring i form av samlinger og veiledet praksis tilrettelegging for å dekke praksisbehov opplæringslengden individuell, fra tre til ni måneder godkjenning av alle kompetansemål før oppmelding til eksamen og fagprøve Tilrettelegging og oppfølging Opplæringsmodellen er basert på veiledere som fungerer som bindeledd mellom deltakerne, virksomheten og utdanningsavdelingen i fylkeskommunen. Deltakerne fikk opplæring av faglærere på fagsamlinger en halv dag i måneden. Parallelt fikk de veiledning på arbeidsplassen en halv dag hver uke. Prosjektet ansatte en faglærer i hvert lærefag. De reiste rundt og veiledet kandidatene på arbeidsplassen. I tillegg fulgte veilederne opp deltakerne via e-post og digital læringsplattform. Det var en viktig målsetting i prosjektet at deltakerne hadde ferdigheter i ikt, og de fikk opplæring i starten av opplæringen. For deltakere som ikke fikk tilstrekkelig breddepraksis på egen arbeidsplass, ble det opprettet såkalte praksisringer for praksisrullering. Deltakere som benyttet dette tilbudet, mente at denne ordningen var den enkeltfaktoren som betød mest for dem. Deltakerne som ikke hadde mulighet til å bytte arbeidsplass, eller som hadde mangler på tid i forhold til praksiskravet, ble praksisvurdert på Vg3-nivå for å dokumentere måloppnåelse. Dette ble gjennomført ved at veileder og leder for virksomheten fulgte deltakerens aktivitet i løpet av en arbeidsdag, etter modell av yrkesprøving. Hensikten var å kvalitetssikre at kandidatene var klare for fagprøven.

17 VIDEREGÅENDE OPPLÆRING PÅ ARBEIDSPLASSEN 17 Resultater Totalt deltok 44 deltakere fra ulike kommuner i opplæring i løpet av prosjektperioden. 29 kandidater hadde rett til videregående opplæring, og 15 deltakere hadde ikke rett. Per hadde 15 kandidater bestått fagprøven. En deltaker hadde strøket. 32 kandidater hadde bestått sentralt gitt skriftlig Vg3 eksamen. Sju kandidater hadde avbrutt opplæringen. En kandidat vil ta fagprøven hos Kompetansebyggeren. Fem kandidater opparbeider seg fortsatt praksis i henhold til praksiskravet for praksiskandidater. Nord-Trøndelag I Nord-Trøndelag tok prosjektet utgangspunkt i praksiskandidatordningen. Prosjektet hadde ikke fritak fra opplæringsloven. Deltakerne, med unntak av to, var praksiskandidater, men fikk personlig opplæringsplan og avtale om opplæring i skole og veiledet praksis på arbeidsplassen fram til eksamen og fagprøve. Krav til deltakelse Deltakerne måtte være ansatt, enten i heltid, deltid eller som vikarer på en arbeidsplass innenfor omsorgs- og oppvekstsektoren. Det var ingen praksiskrav ved inntak til prosjektet. Prinsipper i Nord-Trøndelag-modellen samarbeid mellom fylkeskommunen og arbeidsgivere/virksomheter arbeidsgivere ansvarlig for rekruttering av deltakere praksisvurdering og realkompetansevurdering på Vg1 og Vg2 ved inntak personlig opplæringsplan og plan for praksis til hver deltaker karrieresamtaler ved karrieresentret for motivasjon og gjennomføring opplæring i skole og veiledning på arbeidsplassen opplæring og oppfølging ved bruk av digitale læremidler og digitalt dokumentasjonsverktøy godkjenning av alle kompetansemål på Vg3 før oppmelding til eksamen og fagprøve Tilrettelegging og oppfølging Opplæringsbehovet ble dekket gjennom samlinger på skole med faglærer og ved veiledet praksis på arbeidsplassen. Det varierte fra skole til skole hvordan opplæringen ble organisert. Digitale læremidler og digitalt dokumentasjonsverktøy var sentrale i oppfølgingen av hver enkelt deltaker, og deltakerne fikk opplæring i bruk av disse. Erfarne instruktører fungerte som veiledere ute på arbeidsplassen. Instruktørene fikk kurs i veilederrollen, bruk av Nasjonal digital læringsarena (NDLA) og det digitale dokumentasjonsverktøyet Dokker. Veilederne hadde ansvar for å legge til rette for at kandidatene fikk allsidig og dekkende praksis. Det var et krav at de kjente kompetansemålene i det aktuelle lærefaget og jobbet konkret med disse. Resultater I alt 66 deltakere deltok i opplæringen. 49 av deltakerne hadde rett til videregående opplæring, mens det ble tatt inn 17 deltakere uten rett. Per hadde 36 deltakere bestått fagprøven, sju kandidater hadde avbrutt opplæringen og fem hadde ikke bestått fagprøven. 57 deltaker hadde bestått sentralt gitt skriftlig Vg3 eksamen. Det var ikke praksiskrav ved inntaket, og det var derfor mange som ikke hadde nok praksis til å melde seg til fagprøven. De følges opp til fagprøven er avlagt.

18 VIDEREGÅENDE OPPLÆRING PÅ ARBEIDSPLASSEN 18 4Grunnpilarer i modellene Prosjektene bygget i stor grad sine modeller på de tre elementene fastsatte praksiskrav, realkompetansevurdering og tilpasset opplæring, og veiledning på arbeidsplassen. I dette kapittelet ser vi nærmere på disse tre grunnpilarene. Praksiskrav Alle prosjektene rapporterte om utfordringer knyttet til praksiskravet. I de sektorene som var aktuelle i prosjektet, helse- og omsorgssektoren og oppvekstsektoren, er mange ansatt i deltidsstilling, noe som gjør det vanskelig å opparbeide tilstrekkelig praksis for å ta fagbrev som praksiskandidat. Siden det var et krav i alle prosjektene om at deltakerne skulle være i et ansettelsesforhold, hadde deltakerne mulighet til å opparbeide seg praksis også i løpet av i opplæringsperioden. Utover det løste prosjektene utfordringen med praksis på ulike måter. I to av prosjektene ble kravet om fem års allsidig praksis i faget før fagprøven konsekvent opprettholdt. Deltakerne i disse prosjektene hadde gjennomgående lang erfaring da de ble tatt inn som deltakere. For de som ikke tilfredsstilte praksiskravet ved opptak, ble det lagt vekt på at de skulle få opparbeide seg nok praksis i løpet av opplæringsperioden gjennom avtaler om en viss stillingsprosent. Dermed fikk kandidatene en forutsigbar mulighet til å samle tilstrekkelig praksis for å tilfredsstille kravene om allsidighet og lengde. 9 I tillegg ble den praksisen de fikk i løpet av opplæringen regnet inn. En mulighet var også at virksomhetene i prosjektene samarbeidet om tilrettelegging for at deltakerne skulle opparbeide tilstrekkelig praksisbredde, blant annet ved å bytte arbeidsplass og stillinger. 9 Opplæringsloven 3-5

19 VIDEREGÅENDE OPPLÆRING PÅ ARBEIDSPLASSEN 19 I de tre øvrige prosjektene ble det satt krav om relevant praksis i minimum ett år for å være deltaker i prosjektet. Det hadde sammenheng med at modellen skulle være ressursintensiv for aktørene. I disse prosjektene så man at et praksiskrav på fem år kunne være vanskelig å oppnå, og holdningen til praksiskravet var mer pragmatisk. Praksiskravet i disse prosjektene ble ikke tolket som krav om antall måneder/timer, men som krav om oppnådd kompetanse på Vg3. Kompetanse ble målt i kvalitet, ikke kvantitet. 10 Løsningen ble å foreta en vurdering på Vg3-nivå for å dokumentere måloppnåelse. Vurderingen ble i ett prosjekt gjort ved at veileder og leder for virksomheten fulgte deltakeren en arbeidsdag, etter modell av yrkesprøving. Oppfatningen var at det var oppnådde kompetansemål som skulle ligge til grunn for oppmelding til fagprøven, ikke lengden på arbeidspraksisen. For fritak fra fellesfagene satte de krav om fem års allsidig praksis. Realkompetansevurdering og individuell tilrettelegging Samtlige prosjekter har lagt til grunn at realkompetansevurdering var sentralt, og at opplæringsmodellene skulle baseres på tilpasset opplæring for den enkelte. De ulike prosjektene valgte likevel ulike tilnærminger til realkompetansevurderingen. Generelt foretok prosjektene vurderingene på grunnlag av både skriftlig dokumentasjon, dialog og/eller gruppesamtaler med tre til fire deltakere. I to av prosjektene ble kompetansemålene på Vg3 lagt til grunn for vurderingen av deltakernes realkompetanse. Eventuelle gap på Vg1 og Vg2 ble samtidig identifisert og innarbeidet i opplæringsplanen til den aktuelle deltakeren. Også praksis ble kartlagt og vurdert, og ut fra resultatet ble det laget en plan for hvordan eventuelle mangler i praksis skulle fylles. I to andre prosjekter ble kandidatene realkompetansevurdert i to omganger: først på Vg1 og Vg2 ved inntak. Etter restopplæring på Vg1 og Vg2 og eksamen ble deltakerne så realkompetansevurdert på nytt på Vg3-nivå som grunnlag for restopplæring på dette nivået. I alle prosjektene ble realkompetansevurderingen lagt til grunn for individuelt tilpassete opplæringsplaner for de kompetansemålene som ikke var godkjent. De som hadde realkompetansevurdering i to omganger, utarbeidet slike planer etter begge vurderingene. De som la Vg3 til grunn for vurderingen, hadde også lagt vekt på å avdekke eventuelle mangler på Vg1 og Vg2, og mangelfull kompetanse herfra ble lagt inn i den enkeltes plan der det var behov for det. Opplæringsløpene i de ulike prosjektene var ulikt lagt opp. I et prosjekt var opplæringen for eksempel standardisert med to år for alle, uansett utfallet av den enkeltes realkompetansevurdering. Modellen ble likevel vurdert som fleksibel, fordi deltakerne innenfor denne tidsrammen selv kunne tilpasse opplæringen etter eget opplæringsbehov og livssituasjon. I en annen modell var målet å få fagbrev så raskt som mulig, og opplæringstiden varierte fra tre til ni måneder. Opplæringen ble dels gitt på samlinger med faglærer, både i og utenfor arbeidstid, avhengig av avtaler i de ulike prosjektene, dels gjennom veiledning på arbeidsplassen av en instruktør/ veileder og kollega. I de ulike prosjektene ble de to metodene ulikt vektet, for eksempel fra at all opplæring på Vg1 og Vg2 ble gitt på samlinger utenfor arbeidstid, til at all opplæring på Vg3 ble gitt utelukkende i form av veiledning på arbeidsplassen, i arbeidstiden. 10 Opplæringsloven åpner at praksis for praksiskandidater kan være kortere enn fem år (se mer i kapittel 4, om forsøk med fritak).

20 VIDEREGÅENDE OPPLÆRING PÅ ARBEIDSPLASSEN 20 Samtlige prosjekter har vært opptatt av at opplæringen etter deres modell skal sikre kompetanse på rett nivå. I ett av prosjektene ble det derfor brukt to fagkonsulenter, både for å sikre kvalitet, men også for å sikre lik praksis i vurderingene. I dette prosjektet ble det ved oppstart brukt ressurser på å utarbeide felles kriterier for hvordan kompetansemål skulle vurderes og hvilke metoder som skulle benyttes. Veiledning på arbeidsplassen Samarbeid mellom fylkeskommunen og virksomheter har vært sentralt i alle prosjektene. I starten brukte prosjektene mye tid og ressurser på å informere og rekruttere virksomheter. Virksomhetene hadde en viktig rolle både i rekruttering av deltakere/kandidater, for tilrettelegging for veiledning, og for gjennomføring av fagprøven. Veiledning på arbeidsplassen var et bærende element i alle modellene. I alle prosjektene fikk deltakerne veiledning på arbeidsplassen i kombinasjon med samlinger. Hvor hovedvekten ble lagt, varierte. Samtlige deltakere hadde fått en individuell plan hvor både opplæringsbehov og manglende praksisområder var beskrevet. Planen ble lagt til grunn for samlingene og for individuell veiledning på arbeidsplassen. Løsningene på hvordan veiledningen ble organisert og gjennomført, var ulike. For å dekke kravet til breddepraksis, la noen arbeidsgivere til rette for jobbrotasjon. Det ble satt opp en plan for hver kandidat, slik at alle fikk den praksisen læreplanen krevde. Deltakerne byttet oppgaver med en kollega i friperioder, eller de fikk permisjon for å ta praksis et annet sted. Instruktørene fikk kurs i veilederrollen og i bruk av digitale læremidler for å følge opp deltakerne. Veilederne hadde ansvar for at kandidatene fikk allsidig og dekkende praksis og fikk veiledning i forhold til kompetansemål i den enkeltes opplæringsplan. I prosjektene varierte det hvor mye hver enkelt deltaker fikk veiledning på arbeidsplassen. I ett prosjekt fikk deltakerne avtale om 45 minutters veiledning per uke, mens de i et annet prosjekt fikk avtale om en halv dag veiledning i uka. Omfanget av veiledning var satt i forhold til omfanget på samlingene. Der det var lagt stor vekt på samlinger, var det forholdsvis mindre veiledning. I noen av prosjektene fikk deltakerne i tillegg til fellessamlinger og veiledning av instruktør også oppfølging av en faglærer som kom ut på arbeidsplassen. De fleste veilederne var fagarbeidere med erfaring fra veiledning av ordinære lærlinger. Det kunne også være at en kollega med relevant fagbrev og yrkeserfaring fikk kurs i veiledning og voksenpedagogikk i forbindelse med prosjektet. I noen tilfeller ble det av praktiske årsaker på arbeidsplassen brukt høyskoleutdannete fagfolk.