SELVHJELP I ARBEIDSLIVET FAGBEVEGELSEN SOM ARENA

Transkript

1 Innlegg på konferansen 20. april 2010 Norge satser på selvhjelp III Selvhjelp i arbeidslivet Problemet som ressurs Roy Pedersen, leder SELVHJELP I ARBEIDSLIVET FAGBEVEGELSEN SOM ARENA Gode venner Dere kjenner sikkert til at fagbevegelsen er best på krav og forhandlinger og litt analyse av situasjonen en er oppe i. Som en bakgrunn til dagens tema åpner jeg med litt beskrivelse av arbeidslivet. Vi har vært vant til at arbeidslivet i Norge har vært rimelig bra organisert og ordnet. Det er det fortsatt. Men det skjer viktige endringer. Den største er at målsettingen om at alle skal ha jobb er forlatt, til fordel for det som på fagspråket heter likevekstledighet. Denne økonomiske teorien legger til grunn at det i et samfunn må være noe arbeidsløshet, brukt som virkemiddel for å styre priser og lønninger. I slike samfunn vil folk oftere enn før være arbeidsløse i perioder. Presset på den enkelte og på sosiale ordninger som sykelønn og uførertrygding vil øke. I samme retning fungerer mer marked og en mer uregulert kapitalisme, som vi i LO i Oslo kaller det. Det gir kriser og større svingninger i økonomien slik finanskrisa har vist oss. Flere har allerede i dag en løsere tilknytning til arbeidslivet enn før. Noen har deltid, men ønsker inderlig heltid. Andre er midlertidig ansatt der oppsigelsen er underskrevet samtidig med ansettelsen eller man er innleid fra et bemanningsfirma til en produksjonsbedrift. Jeg mener alt det som nå er nevnt endrer folks hverdag for de som rammes. Hele tilværelsen blir mer usikker. Det skjer hyppigere skifter av sosiale miljøer, arbeidsmiljømessige utfordringer blir større og det blir vanskeligere for alle å ha et ordnet arbeidsliv slik vi har vært vant til.

2 Jeg sier ikke at hele arbeidslivet er sånn, men det omfatter mange nok til at vi må ta det på alvor. Vi har heldigvis ikke mange arbeidende fattige som man for eksempel finner i USA. Vår konferanse handler ikke om hva vi gjør med denne utviklingen, men mere om hva dette gjør med dem som står igjen på perrongen. Denne utviklingen bidrar til at flere opplever mindreverdighetsfølelse, blir passive, føler angst for framtida og liknende. Altfor ofte ser en at dette er bakgrunn for at et økende antall unge uføretrygdes. Det kan ikke være tvil om at det som her skjer har betydning for folkehelsa. Arbeidslivet vil uansett være i stadig endring. Krav til omstilling og effektivitet øker. Det må antas at de psykososiale forholdene vil prege utfordringene mer enn før. Omkring en fjerdedel av alt sykefravær skyldes psykiske helseproblemer og belastningslidelser. Vi skal heller ikke underslå at det i arbeidslivet også foregår mobbing og annen trakassering det kan være vanskelig å få øye på. Ikke sjelden fører slike belastninger til mistrivsel, utbrenthet og depresjoner. Det finnes ulike måter å reagere på i forhold til denne utviklingen. En måte er å gå i seg sjøl og anklage seg sjøl. For de som ikke rammes skjer det på den andre sida at man lar individet aleine få skylda for det som skjer. Det enkleste er jo å individualisere årsakene til at er på deltid eller uten jobb, med de følelsemessige resultatene dette kan medføre. Fagbevegelsen har som motto at man må stå sammen for å løse problemene og at enhver ikke skal være sin lykkes smed. Slik oppfatter jeg også den nasjonale satsingen på selvhjelp. Fokus på psykisk helse handler om livet i hverdagen. Det handler om vår håndtering av ufordringer vi møter, som utbrenthet, stress og konflikter. God psykisk helse er å våge å være i det smertefulle som slike opplevelser kan føre til og ikke flykte vekk fra eller fortrenge det som er vanskelig. Også det som er vanskelig kan noen ganger være sundt å dele med andre Derfor er det viktig at man selv forsøker å håndtere problemene så langt det er mulig, skaffer seg sjøltillit og kunnskap for å komme over kneika. Det er 2

3 viktig at folk tar ansvar for egne liv, klarere å ha kontroll over egne liv, blir seg bevisst sin egen situasjon og ikke går inn i passivitet. Man må satse på seg sjøl, sammen med andre og på samme tid som Michael Wiehe sier i ei vise. På sett og vis det motsatte av individualisering. Fagbevegelsen er best på forholda i arbeidslivet og krav til arbeidsgiver om forbedringer. Vi er ikke like flinke på det som noen vil si ligger på sida eller er individuelle problemer. Men jeg tror spesielt verneombud innen våre rekker ser at det er behov for noe mer enn den tradisjonelle fagforeningsrollen og krav til endringer av det vi kan kalle det fysiske arbeidsmiljøet. Nå begynner vi ikke heilt på bar bakke. AKAN, for eksempel, har eksistert siden I dag stå bokstavene for Arbeidslivets kompetansesenter for rusog avhengighetsproblematikk. AKAN er partssammensatt med LO, NHO og myndighetene. Spesielt har dette initiativet fungert i forhold til ansatte med alkoholproblemer. Sånn sett har dette vært en del av et inkluderende arbeidsliv, lenge før begrepet oppsto. AKANs arbeid bygger på felles handtering og erfaringer, mellom ansatt, tillitsvalgt/verneombud og arbeidsgiver for å takle slike problemer. Dette er erfaringer som kan brukes i det arbeidet vi her er opptatt av. For eksempel har AKAN mye viktig kunnskap om systematisk informasjonsarbeid. Kanskje en ide at Selvhjelp Norge tar initiativ overfor AKAN, for å se om det er mulig å utfylle eller eventuelt å lære av hverandre. Sjøl om mange tillitsvalgte og verneombud har erfaring med ansattes psykiske helse så må det innrømmes at tema vi her er innom, veldig ofte oppleves som vanskelig å gripe fatt i på den enkelte arbeidsplass. Det er sikkert mange av oss som trenger skolering mht. psykisk helse, hva selvhjelp er og hvordan selvhjelpsgrupper kan være til nytte for den enkelte. Det er behov for at tillitsvalgte og verneombud får en skolering i hvordan dette verktøyet kan brukes. En idé er at Selvhjelp Norge tar kontakt med kurstilbydere for verneombudskurs, den obligatoriske 40 timers opplæringen, slik at selvhjelp bli en del av verneombusopplæringen. 3

4 De erfaringer som kommer fram i selvhjelpsgruppearbeid med hensyn til psykososiale forhold i arbeidslivet, bør systematiseres og tilflyte partene i arbeidslivet slik at denne kunnskapen kan legges til grunn for utvikling av nye initiativ og tiltak i virksomheten. Som jeg sa innledningsvis så tror jeg framtidas arbeidsliv vil by på omstillinger, oftere permitteringer og oppsigelser hvor mange er ute av arbeidslivet for en forhåpentligvis kortere periode. Kanskje får vi et mer individuelt rettet arbeidsliv. Det betyr normalt flere både små og store konflikter. Samtidig er det også sånn at fagbevegelsen i Norge i den seinere tida ikke har vært særlig opptatt av å organisere de arbeidsløse, men kun de som er i arbeid. Mange arbeidsløse havner på sida av sin viktigste interesseorganisasjon. Fagbevegelsen bør vurdere hvordan vi bedre kan stille opp i denne sammenhengen. Selvhjelp Norge verken kan eller skal løse disse utfordringene, eller arbeidsløshet som et samfunnsproblem. Men selvhjelpsarbeid kan være et bidrag for folk i en vanskelig situasjon der og da. For å gjøre dette mulig må arbeidslivet åpne opp for informasjon om selvhjelpsmåten å tenke på. Med forbehold om at jeg nå driver innblanding i indre anliggender så mener jeg det må være mulig å få til en tettere kontakt med NAV, tillitsvalgte og verneombud, ved omstillinger og nedbemanninger. I slike prosesser vil kunnskap om selvhjelp være viktig å hente inn. NAV trenger også å spille på lag med flere dersom de skal klare alle sine pålagte oppgaver, inkludert nye initiativ i forbindelse med den nye avtalen om inkluderende arbeidsliv, IA-avtalen, for å gjøre det mulig å la mennesker utnytte sine egne ressurser og potensiell på en konstruktiv måte. Representanten fra NAV vil sikkert si noe om hva som er mulig å få til når de etterpå får ordet. 4

5 Jeg ser at det er flere eksempler på samarbeid mellom organisasjoner som Norsk Handikapforbund, Mental Helse Norge og i arbeidslivet. Det høres både viktig og riktig ut, fordi tilhørighet i en organisasjon ofte gir tryggere rammer for å iverksette initiativ. Jeg tror selvhjelpstanken kan nå ut til flere hvis det samarbeides med flere organisasjoner også innen fagbevegelsen. Som dere jo veit så er planen at Oslo-området skal vokse med et par hundre tusen flere innbyggere på rimelig kort tid. Hvorvidt dette tallet er riktig vites ikke, men vi blir mange flere. En må anta at det betyr nye omstillinger for folk. Noen av disse vil rykkes opp med rota som vi sier og komme fra andre land og kulturer. De skal vi ta imot på en skikkelig måte. Det er rimelig å regne med at dette også i noen sammenhenger betyr nye utfordringer for byens innbyggere og for fagbevegelsen. Allerede i dag er en fjerdedel av Oslos innbyggere ikke rotnorske. Jeg tror selvhjelp med hynsyn til både arbeidsliv og framtidig helse kan være et bidrag for å handtere utfordringer vi møter her. Kanskje kan dette arbeidet bidra til å bygge ned fordommer som vi alle veit fordummer. Et forvaltingsorgan i Oslo som sitter på mye oversikt over byens befolkning er bydelene. Her finnes også fagbevegelsen, kanskje først og fremst Fagforbundet. Jeg veit at det foregår en viss kontakt overfor bydeler gjennom LINK Oslo, noe som er bra og som sikkert kan videreutvikles og systematiseres. Kjære gode venner! Jeg har prøvd å tenke igjennom situasjonen i arbeidslivet samt hvordan selvhjelp kan være et nyttig bidrag til lavere sykefravær, et mer inkluderende arbeidsliv og ei bedre folkehelse. Selvhjelp vil kunne være et supplement i et knippe av andre og større tiltak. Kunnskapsformidling og informasjon er avgjørende i denne sammenhengen. Dette kan være en viktig begynnelse, for noen ganger er det bedre å tenne et lys framfor å fordømme mørket. Takker for at dere ville høre på. 5