DN-notat Blomster og bier = sant. - om økosystemtjenesten pollinering

Transkript

1 DN-notat Blomster og bier = sant - om økosystemtjenesten pollinering

2 Blomster og bier = sant - om økosystemtjenesten pollinering DN-notat Utgiver: Direktoratet for naturforvaltning Dato: juni 2010 Antall sider: 14 Emneord: Humler, bier, økosystemtjenester, pollinering, landbruk, kulturlandskap, slåtte mark Bestilling: Direktoratet for naturforvaltning 7485 Trondheim Telefon: Telefaks: Refereres som: Bollingmo, Tor Blomster og bier = sant. Om økosystemtjenesten pollinering. Direktoratet for naturforvaltning. Notat Forsidefoto: Sissel Rübberdt ISBN (Trykt): ISBN (PDF): ISSN (Trykt): ISSN (PDF): EKSTRAKT: Denne sammenstillingen beskriver situasjonen i dag når det gjelder økosystem tjenesten pollinering (bestøving) og bestandene av humler og bier. Den viser til kollapset av tamme honningbier over store deler av verden mot 1900-tallet og tar opp årsakene til at ville bier og humler også er i tilbakegang. Betydningen av intakte økosystem, som de gamle kulturmarkene med høyt antall blomstrende planter og høyt artsmangfold omtales. Videre handler sammenstillingen om utviklingen i landbruket og de pollinerende humlers og biers betydning i matproduksjonen. Kunnskapsmangelen knyttet til økosystemtjenesten pollinering omtales også. De økonomiske konsekvensene av tapt globalt mangfold av planter og dyr er iferd med å bli dramatiske. Tidligere var det naturvernere og eksperter innen biologifagene som sto fremst og advarte mot utviklingen. Slik er det ikke lenger. Nå er det FN og nasjonale myndigheter over hele verden som leder arbeidet med å redde det biologiske mangfoldet. Store matvareprodusenter og industrielle aktører i landbruket er blant dem som bekymrer seg aller mest. Årsaken er at bestøvningen av planter til menneskeføde og dyrefór er iferd med å svikte. Det antas at mer enn en tredjedel av all matvareproduksjon i verden er avhengig av bestøvende insekter. Norge kan ha et hittil ukjent hovedansvar for noen av verdens viktigste pollinerende insektarter. 2

3 Forord Dette notatet er skrevet etter oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning (DN). Bakgrunnen er den foruroligende situasjonen globalt, angående bestanden og artsmangfoldet av pollinatorer, særlig humler og bier. Det er stort behov for mer kunnskap om pollinatorer og deres krav til leveområde. Humler og bier er viktige pollinerende insekter og pollinering er en livsviktig økosystemtjeneste. Den har avgjørende betydning for matproduksjonen i verden. Ville humler og bier trenger områder for å lage reir og blomster for å samle nektar og pollen. Ødeleggelse og fragmentering av de ville pollinatorenes levesteder er årsaken til den negative utviklingen i bestand og artsmangfold. De gamle kulturmarkene, særlig slåttemarkene som har et meget høyt antall blomstrende planter, har for eksempel blitt betydelig redusert i vårt århundre. Driftsformene i landbruket er endret. Landskapet er endret og blitt mer ensformig. Sammenhengen mellom disse forholdene er viktig å få belyst og få mer kunnskap om når naturen skal forvaltes slik at biologisk mangfold ikke tapes. I arbeidet med å ivareta det biologiske mangfoldet har DN utarbeidet en handlingsplan for slåttemark i tråd med regjeringens hovedprioriteringer, jfr. St. meld. Nr. 21 ( ) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand. Opprettholdelse av viktige økosystemtjenester omfattes av planen. Trondheim, juni 2010 Yngve Svarte direktør, artsforvaltningen 3

4 Innhold Forord... 3 Innhold... 4 Innledning... 5 Betydningen av intakte økosystemer... 5 Pengeverdien av bestøvende insekter... 5 Fra tambier til villbier... 6 Pålitelige humler... 7 Evolusjonært tungekyss... 7 Kunnskapsmangel... 8 Situasjonen i Norge... 8 Det industrielle landbruket... 9 Betydningen av norsk artsmangfold Honningbien er utslitt av redusert plantemangfold Humlene i slåtteenga Hva slags ny kunnskap trenger vi mest? Kilder og lesestoff Jordhumle på prikkperikum, Lade - Trondheim. Foto Sissel Rübberdt. 4

5 Innledning De økonomiske konsekvensene av tapt globalt mangfold av planter og dyr er iferd med å bli dramatiske. Tidligere var det naturvernere og eksperter innen biologifagene som sto fremst og advarte mot utviklingen. Slik er det ikke lenger. Nå er det FN og nasjonale myndigheter over hele verden som leder arbeidet med å redde det biologiske mangfoldet. Store matvareprodusenter og industrielle aktører i landbruket er blant dem som bekymrer seg aller mest. Årsaken er at bestøvningen av planter til menneskeføde og dyrefôr er iferd med å svikte. Det antas at mer enn en tredjedel av all matvareproduksjon i verden er avhengig av bestøvende insekter. Norge kan ha et hittil ukjent hovedansvar for noen av verdens viktigste pollinerende insektarter. Da bestandene av tamme honningbier kollapset over store deler av verden mot slutten av 1900-tallet, ble det innledet forsøk med mer hardføre villbier og humler. Men det ble snart gjort en ny og enda mer skremmende oppdagelse. Også villbier og humler var iferd med å forsvinne, spesielt i og ved åkerlandskapet. Ingen ting var blitt gjort for å ta vare på det genetiske kildematerialet til fremtidens bestøvende insektarter. I Europa hadde mange arter vært i sterk tilbakegang over lang tid, og i Storbritannia begynte man å erklære de første humleartene for utryddet. Antall medlemmer i den britiske organisasjonen for vern av humler nærmer seg nå , og hele åkerlandskap blir kjøpt opp for å sikre næringsplanter for humlene. Både folk flest og myndighetene er iferd med å våkne. Men er det tidsnok? Betydningen av intakte økosystemer Den langsiktige løsningen på den globale svikten i bestøvningen av planter til menneskeføde og dyrefôr, ligger i opprettholdelse av økosystemer med et naturlig høyt mangfold av planter og insekter. Uten nye løsninger på bestøvningen av planter i landbruket, kan verden stå foran et sammenbrudd i produksjonen av en rekke helt sentrale matvarer. Norden, Alpene og Himalaya er blant de regionene som har flest økosystemer med høyt antall villbier og humler. De gamle norske slåtte- og beitemarkene har et unikt mangfold av blomsterplanter, humler, villbier og andre pollinerende insekter. Disse artene har påvirket hverandres utvikling gjensidig i mer enn 100 millioner år (såkalt co-evolusjon), og utviklet meget robuste og avanserte pollineringsløsninger. Men nå er slåttemarker og utmarksbeite iferd med å gro igjen, og de gamle metodene med nitrogengjødsling ved såkalt rotasjonsdyrking av rødkløver er iferd med å opphøre. Rødkløver har spesielt stor betydning for mange pollinerende insektarter. Ved å skjøtte og opprettholde disse gamle landsbruksmetodene kan vi gjøre verden en betydelig økologisk tjeneste. Vårt nasjonale biologiske mangfold er iferd med å få økt internasjonal betydning, og kan i fremtiden bli av mye større verdi enn vi er istand til å se i dag. Pengeverdien av bestøvende insekter Det er gjort mange forsøk på å beregne pengeverdien av insektenes bestøvning av planter til mat og dyrefór. Hver gang det settes igang slike beregninger, finner man raskt ut at den forrige utregningen resulterte i grove underestimater. Årsaken ligger både i at matvarer øker i verdi, at næringslivet rundt matvareproduksjonen er komplekst og at bestøvende insekter er en uunnværlig del av økosystemer som har konsekvenser for det meste av livet på landjorda. Beregninger av slik pengeverdi må derfor baseres på verdien av konkrete matvarer og tjenester idet de når frem til markedet. Estimert verdi av insektenes pollineringstjenester i USA har variert fra 5 til 14 milliarder amerikanske dollar (USD) pr. år, tilsvarende 30 til 82 milliarder norske kroner. Av dette har tamme honningbier alene stått for 4.5 milliarder dollar. Men birøkt i USA er mer enn halvert de siste 50 årene av mange årsaker, noe som har gått sterkt ut over produksjonen av insektpollinerte matplanter som mandler, tomater, agurk, gresskar, meloner, sennep, blåbær, tyttebær, bringebær, epler, moreller og en lang serie andre produkter. Mest dramatisk har svikten vært for produksjonen av alfalfa eller lusern, en kløverlignende erteplante som brukes som dyrefór blant annet i USA, Storbritannia, Sør-Afrika, New Zealand 5

6 og Asia. Her har det vist seg at ville bier, spesielt buksamlerbier (Megachilidae) er betydelig mer effektive pollinatorer enn tambier. Men de mektige birøkternes innflytelse kombinert med bøndenes uvilje mot nye metoder, gjorde at buksamlerbier ikke kom skikkelig i bruk før ut på 1980-tallet. Beregninger av insektbestøvningens verdi i Australia har ligget over 100 milliarder USD, og tilsvarende tall for EU-området lå på rundt 7 milliarder USD allerede i Beregninger fra 2008 indikerer at pollinerende insekter årlig bidrar med minst 153 milliarder Euro til verdensøkonomien, tilsvarende 1200 milliarder norske kroner eller hele det norske oljefondet på drøyt to år. Insektenes utrettelige transport av pollen fra en plante til en annen resulterer i nesten ti prosent av all landbruksproduksjon i verden, og da er pollineringens betydning for dyrefôr, melk- og kjøttproduksjon og andre økosystemtjenester ikke tatt med. Hvis man gjør det, blir andelen over 30 prosent, altså rundt en tredjedel av landbruksproduksjonen. Insektenes betydning er spesielt stor for produksjonen av frukt, bær og grønnsaker. Men effektene på produksjonen av fôr til spekteret av melk- og kjøttproduserende husdyr, kommersiell frøproduksjon og opprettholdelse av funksjonene i alle typer økosystemer på landjorden, er meget vanskelig å tallfeste. Kanskje er det heller ikke nødvendig med enda større tall for å motivere myndighetene verden over til å ta problematikken på alvor. Når matvareprisene skyter i været som følge av redusert produksjon og voksende marked, er det allerede for sent å lage regnestykker. Da snakker vi om utsiktene for den globale produksjonen av menneskeføde. Fra tambier til villbier Pollinering av planter handler ganske enkelt om å flytte pollen fra støvbærerne på den hannlige delen av planten over til arret på den hunnlige delen. I noen tilfeller vokser hunnblomster og hannblomster på forskjellige planter, som for eksempel hos selje og vier (Salix). For mange plantearter er det viktig å få transportert pollen over en viss distanse, for å sikre den genetiske variasjonen. Genetisk variasjon er plantens beredskap for å møte endringer i miljøet. Dette problemet løser de ved å tilby insekter og andre dyr en belønning for å gjøre bestøvningsjobben. Belønningen gis oftest som energirik nektar eller proteinrikt pollen, og det glade budskapet signaliseres ved hjelp av fargerike blomster og behagelige dufter. Rundt om i verden finnes det utallige eksotiske varianter når det gjelder metoden for bestøvning av planter. Både fugler, flaggermus og et vidt spekter av insekter som sommerfugler, biller, maur og andre, bidrar til pollineringen av blomsterplanter. Men det er i første rekke biene som har vært brukt til bestøvningstjenester i hage- og landbruket, og som dermed har fått størst direkte økonomisk betydning. Til tross for dette er det nå en raskt økende oppmerksomhet knyttet til helt andre arter enn tambiene, fordi bestandene av honningbier nærmest har kollapset. Villbier, humler og tamme honningbier tilhører alle den samme insektfamilien (Apidae), som skilte lag med vepsene for rundt 130 millioner år siden, på samme tid som blomsterplantene (Angiospermae) begynte sin vellykkede utvikling. Derfor har bier og humler svært mange fellestrekk, blant annet fórer de larvene sine med pollen. Etter de stadig større problemene i birøktnæringen, har aktørene i det internasjonale hage- og landbruket begynt å forstå at det finnes alternativer til de tamme honningbiene, og at disse alternativene i mange tilfeller representerer mer effektive løsninger når det gjelder pollinering. Tambiene har riktignok en serie fortrinn som bestøvere av kommersielle planter. De danner svære, flerårige samfunn med tusenvis av individer som raskt kan bestøve planter over store arealer. Det finnes en betydelig kompetanse om hvordan tambier best skal håndteres og ikke minst, de lager honning. Men tambiene har også sine begrensninger. For det første er de solskinnsdyr. Når det regner eller været er kjølig, holder de seg hjemme og nyter varmen og matlageret inne i bikuben. I tempererte områder med uberegnelige værforhold, som i det nordlige USA, England, Skottland og Norge, kan dette være en betydelig ulempe. Spesielt når den aktuelle blomstringen skjer over en kort periode tidlig på sesongen, som for eksempel hos epler, pærer, moreller og mange arter bær. Dessuten har det vist seg at de lette tambiene med sine relativt korte tunger faktisk har problemer med å utføre bestøvning av en del avlinger, blant annet mange erteplanter som rødkløver og lusern. Noen plantegrupper som søtvierfamilien (Solanaceae), som omfatter arter som potet, tomat, aubergine, paprika og tobakk, har støvbærerne plassert i trange kammer slik at 6

7 pollenet kun løsner ved fysisk vibrasjon, omtrent som ved å riste salt ut av et saltkar. Tambier er ikke istand til å utføre slike vibrasjoner (buzz pollination) og kan dermed heller ikke pollinere disse planteartene. Et tredje problem er knyttet til tambienes mange parasitter og sykdommer. Når kommersiell pollinering er basert på bare én art, blir konsekvensene enorme ved eventuelle sykdomsutbrudd, slik situasjonen faktisk har vært de siste årene. Pålitelige humler Forskning og forsøk med ville humler og bier av forskjellige arter, viser at et godt fungerende insektsamfunn kan løse de fleste av de utfordringene som tambiene har i pollineringen. Humler er svært hardføre og holder seg i aktivitet både når det regner og temperaturen nærmer seg null. På våren er humledronninger sett i aktivitet selv i minusgrader. Forklaringen ligger i humlenes evne til å produsere egen kroppsvarme, opptil drøyt 40 grader i forkroppen. Det finnes humler helt nord på Grønland, og i Norge er de utbredt fra fjæra til høyfjellet over hele landet. I den skandinaviske sommeren er humlene aktive gjennom hele døgnet. De har vist seg å starte arbeidet tidligere og avslutte senere enn tambiene under pollinering av matplanter i USA som agurker, søtmeloner, squash, gresskar og vannmelon. Under ellers like forhold arbeider humlene også raskere enn tambiene, og pollinerer flere planter pr. individ. Humlene er med andre ord svært pålitelige bestøvere av kommersielle matplanter, uansett vær og vind. På grunn av sin store kropp og vibrerende vingemuskulatur, er de også istand til å utføre buzz pollination av avlinger innen søtvierfamilien, til og med under tropiske forhold. Slik humlebestøvning er også en fordel i produksjonen av kiwifrukt og i pollineringen av alle slags tempererte lyngarter som blåbær og tyttebær, samt bringebær og bjørnebær. karakteriseres som et evolusjonært tungekyss. De ulike plantefamiliene og -artene tilbyr sine belønninger gjennom forskjellige fristende farger og søtstoffer, og har plassert sin nektar- og pollenvaluta på steder med svært forskjellig tilgjengelighet. Noen har dype og trange kronblader og sporer som er spesielt tilpasset de mest langtungede humleartene (f.eks. erteplanter), mens andre har fargerike og duftende blomster med åpne støvbærere der blomsterstøvet lett kan feste seg til humlepelsen (f.eks. nyperoser). På den måten har evolusjonen resultert i humler og villbiearter med svært ulik tungelengde. Planter som spesialiserer seg på å friste humler har gjerne blomster som er bilateralt symmetriske (symmetriske på hver side av en strek) og med sterke farger i gult, rødt og blått. Slik symmetri har trolig betydning for insektenes bedømming av plantenes kvalitet og nektarproduksjon. I Norge har vi mer enn 30 regulært forekommende humlearter (totalt er det påvist 34 arter), fra svært langtungede til meget korttungede arter, samt nærmere 200 arter av solitære villbier (danner ikke samfunn). Dermed kan humler og villbier som gruppe bestøve et meget stort spekter av plantearter. De korttungede jordhumlene (flere arter) kan bestøve den oljerike rapsplanten i all slags vær, mens humler med lange tunger som hagehumle og markhumle kan gjøre jobben på erteplanter som grønnerter, gule erter og ulike bønne- og kløverarter. Villbiene kan bestøve frukttrær og bærlyng. Evolusjonært tungekyss Utviklingen av det gjensidige samarbeidet mellom blomsterplanter og insekter innen biefamilien, kan Rødknapp er en svært populær plante blant humler og andre pollinerende insekter. Foto Sissel Rübberdt. 7

8 Generelt kan vi si at bestøvning både av ville og kultiverte planter forutsetter en god overensstemmelse mellom utformingen av plantens blomst og anatomien hos bestøveren. For svært mange plantearter har det vist seg at humler og villbier er betydelig mer egnede pollinatorer enn tambier. I tillegg til humleartenes ulike tungelengder har humlene også en lang og tett pels som effektivt samler opp pollen, trolig forsterket av statisk elektrisitet mellom hårene. Ved hjelp av buzzing og fikserte bevegelser med de to fremre benparene, kammer humlene pelsen, skyver pollenet utover på innsiden av det midtre benparet og gnir det inn i pollenkurven på det bakerste benparet, der det kan transporteres akkumulerte pollenklumper av betydelig størrelse. Humlene bruker pollenet som næring for larvene hjemme i humlebolet. Uten pollen, ingen nye humler eller villbier. Kunnskapsmangel Både i Europa og Nord-Amerika er humlene blant de viktigste viltlevende bestøverne av avlinger. Innen EU-området besøker humlene mer enn 25 av de aller viktigste planteartene i landbruket, inkludert bønner, raps, alle typer erteplanter, rødkløver, lusern, frukttrær, bærbusker og bærlyng. Samtidig er kunnskapsmangelen betydelig med hensyn til hvilke ville og kultiverte planter som bestøves av hvilke insektarter, og hvilket potensial ville bier og humler kan ha i det fremtidige landbruket. Dette paradokset blir desto større når vi vet at de fleste naturlige økosystemer og biotoper der villbiene lever er iferd med å gå tapt, og at det moderne landbruket er en av de viktigste årsakene. Flere humlearter er iferd med å forsvinne fullstendig både i Europa og Nord-Amerika, på et tidspunkt der vi ennå ikke kjenner deres potensial i fremtidens matproduksjon. For mange lands vedkommende er dokumentasjonen av den historiske faunaen av humler og villbier dårlig. Norge og England er blant de landene som er best stilt i så måte. I England er den sjeldne frukthumlen Bombus pomorum ikke observert siden rundt 1864, mens kalklandsarten steppehumle B. cullumanus ikke er sett siden En tredje art, slåttehumle B. subterraneus, ble erklært utdødd i år 2000 etter å ha vært intensivt ettersøkt siden Denne arten hører hjemme i de gamle rødkløverengene også i Norden, men har ikke vært vanlig i nyere tid. I tillegg er arter som skoghumle B. sylvarum, kløverhumle B. distinguendus, kysthumle B. muscorum, bakkehumle B. humilis, lundhumle B. soroeensis, grashumle B. ruderarius, berghumle B. monticola og kratthumle B. ruderatus forsvunnet fra storparten av sitt tidligere utbredelsesområde i England, flere av dem bare med restbestander i det nordlige Skottland. For en rekke arter er situasjonen tilsvarende dramatisk også på det europeiske kontinentet, og kunnskapen om årsakene til tilbakegangen er ufullstendig. Situasjonen i Norge Etter at den internasjonalt anerkjente humleforskeren Astrid Løken fullførte sitt livsverk Studies on Scandinavian Bumble Bees med sin doktordisputas ved Universitetet i Bergen i 1973, har lite vært gjort i kartleggingen av norske humler og villbier. Løken baserte i stor grad sitt arbeid på muséenes vitenskapelige samlinger, og kontrollerte artsbestemming og geografisk funnsted for nærmere humleindivider. I dag er disse samlingene ikke lenger representative for de faktiske forhold i den norske insektfaunaen. Sporadiske undersøkelser de siste årene tyder på at situasjonen er alvorlig også for mange norske humlearter og villbier. I tillegg ser det ut til at Norge sitter med hovedansvar for flere humlearter som praktisk talt er forsvunnet fra resten av Europa. Det gjelder både kysthumle Bombus muscorum, kløverhumle B. distinguendus og trolig flere arter. Museumssamlingene og utbredelseskartene hos Løken tyder på at den store, gyldengule kløverhumla må ha vært en forholdsvis vanlig art over deler av kulturlandskapet i Sør-Norge, men også Løken anførte at arten var i tilbakegang. Kløverhumla tilhører de langtungede humleartene som dukker opp sent på våren, og er spesielt egnet til bestøvning av planter som rødkløver, fuglevikke og storengkall. Erte plantene (Fabaceae) og spesielt rødkløveren, har vært meget viktige planter i åkerlandskapet. Kløverplantene lever i symbiose med bakterier som binder nitrogen fra lufta, slik at åkerjorda nitrogengjødsles. Veksling mellom kløverdyrking og gressarter har dermed bidratt til økt fôrproduksjon for husdyrholdet. Men med de nye dyrkingsmetodene er rødkløveren i stor grad blitt erstattet med kunstgjødsel, og åkrene 8

9 Blomsterrikt habitat, Lade, Trondheim. Dette er ei gammel beitemark som i dag skjøttes ved slått av WWF med støtte fra Trondheim kommune. Skjøtselen opprettholder et rikt plante- og insektliv. Foto Sissel Rübberdt. blir brukt til siloslått med blomsterløse gressarter som høstes opptil tre ganger i året. Dermed forsvinner både blomsterplantene, humlene og villbiene. De siste årenes leting etter kløverhumla tyder på at arten ikke bare er sterkt truet i Norge, men at den allerede kan være iferd med å dø ut, slik som i Storbritannia og på kontinentet. Noen få eksemplarer er observert langs åkerkanter rundt Trondheim på og 1990-tallet, men ingen observasjoner er gjort i Trøndelag etter Senere er kun ett funn publisert fra Norge, en dronning i Hedemark fylke i I et langsiktig økonomisk perspektiv kan kløverhumla være en viktigere dyreart å ta vare på enn for eksempel fjellreven. Det industrielle landbruket Gjennom en serie internasjonale forskningsarbeider er det dokumentert at utarmingen av mangfoldet av villbier og humler i første rekke skyldes endringene i det moderne, industrielle landbruket. I det sentrale og sørvestlige England, som er blitt betegnet som the central impoverished region, finnes nå bare 6 humlearter regulært av øyrikets ialt 27 arter. Dette området består nesten utelukkende av intensivt drevet dyrket mark og voksende urbane områder. Situasjonen er tilsvarende over store deler av Vest- Europa, der reduksjonen i mangfoldet av bier og humler er langt større i lavlandets ensformige jordbrukslandskap enn i de mindre intensivt drevne åkrene i fjellområdene og ved Middelhavet. Industrielt drevet jordbruk innebærer en serie endringer som rammer det biologiske mangfoldet på en negativ måte. Reduksjonen i antall plantearter gjennom oppdyrking og drenering er det aller viktigste. Bruk av kunstgjødsel og ulike sprøytemidler bidrar dessuten til ensidig dyrking av utvalgte gressarter. Bruken av kunstgjødsel har ført til at rotasjonsdyrking med kløverarter så og si helt har opphørt, noe som har rammet de langtungede humleartene spesielt sterkt. Ødeleggelse av ulike landskapsfragmenter som kratt, hekker, vegkanter, slåttenger, naturbeiter, bekker, dammer og vilt 9

10 voksende åkerkanter, har hatt dramatisk negative konsekvenser for både planter, fugleliv, pattedyr, reptiler og insekter. For humler og villbier, som bare legger opp små lager av pollen og nektar for sine larver, er det utilstrekkelig med en diger rapsåker midt på sommeren for å kunne overleve. Humledronningens etableringsfase på våren er en spesielt kritisk periode med hensyn til tilgangen på nektar og pollen, mens rapsåkrene kun blomstrer i en kort periode oppunder midtsommer. Humlene må ha tilgang til en jevn serie av næringsplanter gjennom hele sesongen, som hos oss gjerne starter med blomstringen av selje og vier på våren, og fortsetter gjennom sommeren med med bærlyng, løvetann, hegg, rogn, skjermplanter og erteplanter, og ulike kurvplanter og tistler utpå høstparten. Studier i Polen, Finland og Storbritannia har påvist en direkte sammenheng mellom mangfoldet av blomsterplanter og antall arter av villbier og humler. Reduksjonen av landskapsfragmenter og blomstermangfold blir nå ansett for å være den viktigste årsaken til tapet av biologisk mangfold i kulturlandskapet. Mangel på kontinuitet i blomstringen gjennom sommeren gjør det umulig både for humler og mange andre arter å overleve. Betydningen av norsk artsmangfold På grunn av klimaet, topografien og geologien, har Norge et mer mangfoldig landskap av naturtyper enn de fleste andre land i Europa, og det norske landbruket er ikke like sterkt preget av arealkrevende monokulturer. Men det moderne norske landbruket, med mye ensidig kornproduksjon og intensiv siloslått, er likevel preget av flere av de trendene som har slått negativt ut for det biologiske mangfoldet andre steder i verden. Reduksjonen i mangfoldet av norske humler og villbier i kombinasjon med en betydelig kunnskapsmangel, tilsier at vi nå bør ta et krafttak i skjøtselen av blomsterrike enger, slåttemarker, vegkanter og fragmentert åkerlandskap. Hvis vi ser inn i fremtiden, med utvikling av stadig nye krysninger og varianter av matplanter i den globale matproduksjonen, vil vi få bruk for et høyt antall insektbestøvere med svært ulik bestøvingsatferd og morfologi. Våre robuste villbier og humler, spesielt tilpasset de tempererte områdenes krevende klima og intense somre, representerer betydelige fremtidige ressurser og verdier uansett hvilken valuta man velger å beregne det i. It is probably not going too far to say that if humans are to thrive in the future, and having anything like the standard of living that we in the developed world enjoy today, then we simply have to look after our bumblebees. Dave Goulson 2010, forfatter av referanseverket Bumblebees, Behaviour, Ecology, and Conservation (2010). Honningbien er utslitt av redusert plantemangfold De siste 50 årene har bestandene av kultiverte honningbier gått kraftig tilbake både i USA, Europa, Kina, Japan og andre steder i verden. Konsekvensene for produsentene av frukt, bær og grønnsaker er enorme. Franske forskere har nå funnet ut at det ensidige kostholdet hos dagens honningbier reduserer fysiologiske prosesser som skal hindre infeksjoner i bikubene. Bisamfunn er et eldorado for utallige mikroorganismer og parasitter som honningbiene normalt kan beskytte seg mot eller leve med. Men redusert mangfold av planter viser seg å gi proteinmangel som kan gjøre biene syke. Birøkt er kjent helt fra egypternes Første dynasti ( f.kr.), men planmessig tilgang til bienes honning har trolig vært et innslag i kostholdet helt tilbake hos våre apelignende forfedre. Moderne birøkt i vår tid har antatt industrielle dimensjoner, både når det gjelder honningproduksjonen og bestøvningen av ulike planter i landbruket. I USA gjennomføres slik pollinering ved at svære semitrailere fulle av bikuber kjøres fra det ene åkerlandet til det neste. Ofte er det monokulturer av lusern (alfalfa), mandler eller andre plantasjer av enkeltarter som skal bestøves. En birøkter sa nylig til BBC: My bees are in California pollinating almonds (mandler). In 10

11 the middle of March they are going to be trucked all the way across the Unites States back to Florida to pollinate oranges. Then they are trucked another thousand miles north to pollinate apples in Pennsylvania. Reduksjonen i antall tambier i USA har artet seg som et kronisk og mystisk forsvinningsnummer. Biene har ganske enkelt forduftet en etter en, og ved starten av sesongen har talløse bikuber rett og slett vært tomme. Birøktere og biforskere lanserte begrepet Colony Collapse Disorder, uten at de egentlig hadde noen anelse om hva som foregikk. Birøkterne motsatte seg dessuten at bevilgninger til forskning på problemene ble brukt til annet enn tamme bier. Ville bier og humler var et ikke-tema. Det ble antatt at sprøytemidler, innblanding fra andre bistammer, ukjent sykdom, eller til og med svikt i subsidiene til næringen kunne ligge bak massedøden. En gruppe franske forskere publiserte nylig et arbeid som kan gi et viktig bidrag til nytenkning rundt problemet. Bier som ble gitt en blanding av fem ulike typer pollen, hadde høyere nivåer av glukose oksydase enn bier som fikk pollen fra bare én plantetype, selv om denne planten ga pollen med høyere proteininnhold. Glukose oksydase (GOx) er en katalysator som beskytter bienes honning og larvenes føde mot sykdomsfremmende mikrober, og hindrer sykdom i bisamfunnet. GOx på honningens overflate omdanner atmosfærisk oksygen til hydrogenperoksyd, som blir liggende som et beskyttende lag mot mikroorganismer. Mangelen på slik antiseptisk beskyttelse oppstår ved ensidig kosthold, noe som er typisk for de amerikanske industri-biene. Bier som får en variert pollendiett produserer og lagrer også mer fett i kroppen, og opparbeider et sterkere immunforsvar fordi også fettcellene produserer anti-mikrobielle kjemiske forbindelser. Redusert plantemangfold og utarmede proteinkilder for både tamme og ville bier blir nå sett på som en mulig årsak til den sterke reduksjonen i antall bier. Biene gjør det faktisk bedre i villastrøk og områder med variert hagelandskap, fordi tilbudet på planter er mer variert der. Løsningen på problemet med svikt i pollineringen av de store og ensidige plantasjeaktige avlingene kan derfor ligge i vern og utvikling av stabile og biologisk mangfoldige økosystemer som en normal del av åkerlandskapet. Humlene i slåtteenga Noen plantefamilier er i all hovedsak avhengig av villbier og humler i pollineringen. Dette gjelder blant annet rubladfamilien Boraginaceae, lyngfamilien Ericaceae, sverdliljefamilien Iridaceae, leppeblomstfamilien Lamiaceae, kattostfamilien Malvaceae, orkidéfamilien Orchidaceae, erteblomstfamilien Fabaceae, maskeblomstfamilien Scropulariaceae, søtvierfamilien Solanaceae og fiolfamilien Violaceae. Nedgangen i antall arter og individer hos humler og villbier må antas å ha resultert i redusert pollinering av planter innen disse vikige plantefamiliene. Konsekvensen av slik redusert pollinering avhenger av hvilke følger det har for frøsettingen, og i hvor stor grad fremveksten av nye plantespirer blir påvirket av redusert frømengde. Selv om problematikken er kompleks, er det intuitivt rimelig å anta at redusert pollinering over lang tid vil redusere plantemengden, som i sin tur reduserer mengden insekter. Slik kan reduksjonen av plantemangfoldet føre til en negativ spiral av ukjent omfang. Redusert pollinering kan også føre til økt innavl. Når planter blir så sjeldne at de bare finnes som små, fragmenterte forekomster, kan redusert insektpollinering derfor føre til redusert genetisk mangfold og en ytterligere forverring av situasjonen. Truede planter er avhengig av å stå i et funksjonelt økosystem av tilstrekkelig størrelse. Dette krever spesiell oppmerksomhet når truede plantearter vokser i tilknytning til det moderne landbruket. For fler- eller mangeårige planter kan det ta lang tid før slike negative effekter kommer til syne. Restaurering av ødelagte økosystemer i jordbrukslandskapet er svært kostbart og komplisert, og krever omfattende kunnskap om hvilke arter som bør være tilstede. De gamle norske slåtteengene og husdyrbeitene representerer derimot kulturpåvirkede økosystemer med et høyt naturlig innhold av arter som har sin opprinnelse i landskapet umiddelbart rundt kulturbeitet. Slik kulturmark har også en fullstendig og fortløpende suksesjon av arter gjennom sesongen, noe som sikrer humler og villbier en variasjon av næringsplanter gjennom hele sommeren. En sommerlig rusletur i slåtteenga vil raskt resultere i observasjon av et titalls humlearter, som jordhumler (flere arter), lynghumle, trehumle, åkerhumle, hagehumle, berghumle, fjellhumler (flere arter), tyvhumle og lushatthumle. 11

12 Blomsterrik habitat, Helset i Rissa. Foto Sissel Rübberdt. Hittil er det ikke gjort tilstrekkelige beskrivelser av forholdet mellom blomsterplanter og insektpollinatorer i slåtteeng og kulturbeite i Norge. Men vi vet at disse tempererte landskapstypene og økosystemene er noen av de mest robuste og artsrike som finnes, og at mange av de insektartene som finnes der har et både økologisk, morfologisk og genetisk potensiale som setter dem istand til å spille en betydelig rolle i fremtidens produksjon av menneskeføde. Hva slags ny kunnskap trenger vi mest? For de aller fleste ville blomsterplanter er pollinatoren ukjent. For de fleste norske ville bier og humler er også de viktigte næringsplantene svært dårlig kartlagt. Det meste av forskningen innen denne dyregruppen har vært sentrert om systematikk, utbredelse og sosial atferd. Internasjonalt har humlene vært mye studert innen testing av matematiske modeller for næringsopptak og beslutningsteori (optimal foraging theory). Dette skyldes både at humler er store, vennlige og lette å observere, de etablerer små samfunn og er nært beslektet med de tradisjonelt økonomisk interessante tambiene. I Norge trenger vi kunnskapsutvikling og formidling ved hjelp av to faglitterære sjangere. For det første er det et akutt behov for å gjøre eksisterende vitenskapelig kunnskap tilgjengelig for allmennheten, forvaltningen og beslutningstakerne gjennom populærvitenskapelig publisering. Med bakgrunn i betydelige fremskritt innen systematikkens metode og teori er det dessuten behov for en vitenskapelig revisjon av deler av den norske humlesystematikken 12

13 Kilder og lesestoff: Litteratur: Goulson, D., Bumblebees. Behaviour, Ecology, and Conservation. Oxford University Press. XI pp. Nicola Gallai, Jean-Michel Salles, Josef Settele, Bernard E. Vaissière, 2008: Economic valuation of the vulnerability of world agriculture confronted with pollinator decline. Ecological Economics. Internett: Eurekalert: / haog-evo php Research projekt ALARM: Center for environmental research UFZ: European Pollinator initiative: EPI/ 13

14 14

15 DN-notat oversikt : Blomster og bier = sant - om økosystemtjenesten pollinering : Handel med truete arter sjekkliste for CITES : Register over leverandørar av kalk, utstyr og tenester for kalking av vatn og vassdrag : Kalking i laksevassdrag. Effektkontroll i Sammendragsrapport : Kalking i laksevassdrag. Effektkontroll i : Bestandsutvikling hos sjøørret og forslag til forvaltningstiltak. Notat fra arbeidsgruppe : Kalking i laksevassdrag. Effektkontroll Regionale og vassdragsvise utviklingstrekk : Kalking i laksevassdrag. Effektkontroll av større prosjekter : Handel med truete arter sjekkliste for CITES : Landskonferanse Friluftsliv Kristiansand : Kalking i vann og vassdrag. Effektkontroll av større prosjekter : Strategi for bruk av midler til tiltak i verneområder : Kalking i vann og vassdrag. Effektkontroll av større prosjekter : Kalking i vann og vassdrag. Effektkontroll av større prosjekter : Handel med truete arter sjekkliste for CITES : Landskonferanse Friluftsliv Tromsø juni : Kalking i vann og vassdrag - Effektkontroll av større prosjekter : Traditional cultural landscapes in the Barents Region - the KNP modell - Report on the initial phase of the project : Historien om Songli : Kalking i vann og vassdrag - Effektkontroll av større prosjekter : Terrengkalkingsprosjektet Årsrapport 2001 Terrengkalking for å avgifte surt overflatevann : Handel med truete arter sjekkliste for CITES : Fisketrapper i Norge : Villaksseminaret Lærdal 4.-5.september Gyrodactylus salaris kveletak på laksen? : Kalking i vann og vassdrag. Effektkontroll av større prosjekter 2001

16 KONTAKTINFO Direktoratet for naturforvaltning. Besøksadresse: Tungasletta 2. Postadresse: Postboks 5672 Sluppen, 7485 Trondheim. Tlf.: , faks: E-post: Direktoratet for naturforvaltning har sentrale, nasjonale oppgaver og ansvar i arbeidet med å forvalte norsk natur. Det innebærer å bevare naturmangfoldet og legge til rette for friluftsliv og bruk av naturens ressurser. Direktoratet for naturforvaltning er en råd givende og utøvende etat, underlagt Miljøvern departementet. Vi har myndighet til å forvalte naturressurser, gjennom ulike lover og forskrifter som Stortinget har vedtatt. Ut over lovbestemte oppgaver har vi også ansvar for å identifisere, forebygge og løse miljøproblemer. Direktoratet for naturforvaltning samarbeider med andre myndigheter og gir råd og informasjon til befolkningen.