C.J. Daugherty. Opprør. Oversatt av Ulrik Farestad

Transkript

1

2 C.J. Daugherty NIGHT SCHOOL Opprør Oversatt av Ulrik Farestad

3 Originaltittel: Night School Resistance Copyright originalutgave Christi Daugherty 2013 All rights reserved. First published in Great Britain in 2013 by Atom. Permission for this edition was arranged through Madeleine Milburn Literary, TV & Film Agency. Copyright norsk utgave Forlaget Vigmostad & Bjørke AS 2017 Tilrettelagt for e-bok ved Type-it AS Omslagsdesign: Becky Glibbery Omslagsillustrasjon: Becky Glibbery ISBN: ISBN: (trykt) Oversatt av Ulrik Farestad Spørsmål om denne boken kan rettes til Forlaget Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien Bergen Telefon Eller e-post til Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

4 D 1 «u må slappe av,» sa Sylvain. «Hvis du er anspent, synker du bare.» Allie skulte på ham. Hver eneste muskel i kroppen hennes spente seg som en streng. «Jeg er avslappet.» Det kjølige vannet rakk dem til livet, og bølgene skvulpet varsomt mot dem. Sanden var myk under tærne deres, og Allie kjente den sterke solen mot huden der hun sto og så utover det koboltblå vannet. Det ene øyenbrynet til Sylvain skjøt i været. «Du er ikke avslappet.» Han pekte på de stive skuldrene og de knyttede nevene hennes. «Se på deg. Vi bader i Middelhavet man skulle tro det var en form for tortur.» Allie trakk på skuldrene. Hun prøvde å virke nonsjalant, men sannheten var at hun knapt kunne tro at hun var her. Sammen med ham. At de gjorde dette. Jeg er i Sør-Frankrike, tenkte hun, og Sylvain lærer meg å svømme. Hva skjer? Sylvain ventet fortsatt på at hun skulle si noe, så hun mumlet et eller annet om vanntortur. Det rykket i munnviken hans. «Sånn,» sa han. «Det er lett. Bare sett deg ned.» Allie så seg rundt, uten å få øye på noe sted å sitte. «Skal jeg sette meg?» sa hun og myste mistenksomt mot ham. Han demonstrerte ved å senke seg ned, og det var som om vannet løftet og bar ham som om han slappet av i en usynlig stol. Så lente han seg bakover og fløt opp, lett som en fjær. «Ser du? Det er enkelt.»

5 Allie gjorde som ham og senket seg nølende ned i vannet, men med det samme hun løftet føttene fra sjøbunnen, sank hun som en stein. Hun plasket vilt, fikk fotfeste igjen og snudde seg forferdet mot ham mens hun spyttet vann. «Jeg kan ikke sitte,» raste hun, «på vann.» Sylvain prøvde å sette opp en medfølende mine, men øynene hans glitret, og leppene kruset seg. «Det var uflaks.» «Uflaks?» Allie hadde fortsatt smak av saltvann i munnen, og hun hadde visst mistet evnen til å sette sammen hele setninger. «Se her,» sa han og kom mot henne. «Prøv en gang til. Denne gangen skal jeg holde deg.» «Å, nei.» Allie hadde fått nok bading for i dag og skyndte seg vekk fra ham. Men Sylvain lo og fulgte etter. «Å, jo.» Allie prøvde å løpe mot stranden, men sanden og vannet rottet seg sammen og sinket henne, og snart grep han henne rundt livet. Han halte henne tilbake mens hun fektet indignert med armene og fniste hjelpeløst. «Jeg kan ikke svømme. Ikke tving meg til å lære det, vær så snill,» tryglet hun. «Jeg hater å lære. Læring er teit. Læring er kjipt.» «Læring,» sa Sylvain rolig, «er vidunderlig.» Nå svømte han ved siden av henne, og føttene hennes berørte ikke bunnen. Han holdt godt tak rundt livet hennes, og hun fløt i vannet uten at hun helt skjønte hvordan det hadde gått til. Sylvain trådte vannet langsomt i en sirkel og førte henne forsiktig med seg mens hun lå på ryggen og stirret opp på den perfekte, blå himmelen. «Ser du?» sa han. «Jeg visste du ville klare det.»

6 «Men du holder meg oppe,» sa hun. «Nei, det gjør jeg ikke.» Og det var sant. På et tidspunkt hadde han sluppet henne. Hun fløt helt av seg selv. «Jeg kan ikke tro det,» hvisket Allie. Men det var sant. Hun sank ikke, hun svelget ikke vann. Hun ble holdt oppe som av varsomme hender. Hun følte seg trygg. Et sekund lukket hun øynene. Det var så stille og fredelig, og det eneste hun hørte, var bruset fra bølgene mot stranden, og sukket når de trakk seg tilbake mot havet. Det var perfekt. Og så ble luften flerret av det første skuddet. Lyden runget i den stille viken. Allie rykket til og begynte å synke, men Sylvain grep henne før hun gikk under, og trakk henne inntil seg. Øynene hans saumfor stranden. Allie klamret seg til skuldrene hans og fulgte blikket hans. Alt var som før: den myke sanden, de tårnende klippene, det blå havet. Men plutselig så det annerledes ut; det så farlig ut. Et irrasjonelt sinne blusset opp i henne. Dette var første gangen de hadde vært utenfor det inngjerdede området siden de kom til huset til Sylvains familie for en måned siden. Nå ville de aldri få lov til å gå ut igjen. Var det slik livet hennes skulle være nå? Måtte hun være på flukt konstant? Måtte hun være redd hele tiden? Hun tenkte på Rachel, som hadde sittet ved svømmebassenget utenfor villaen til Sylvains familie da de gikk. Hva hvis hun også var under angrep? De måtte

7 komme seg vekk herfra. Komme seg tilbake til henne. Hun ba en stille bønn om at Rachel skulle være trygg. Sylvain holdt henne fast mens han begynte å svømme mot en steinmolo som kantet stranden og skjøt ut i havet. Allie følte seg som dødvekt og prøvde å gjøre seg så liten og lett som mulig. Men han var en god svømmer og beveget seg raskt og sikkert. Hele tiden holdt de øye med stranden. Det var ingenting å se. Så lød enda et skudd. Smellet ga gjenlyd i klippene, og Allie og Sylvain så sjokkert på hverandre. De skjønte begge at de måtte være helt stille. Uten å si noe tok han henne i den andre armen og flyttet seg mellom henne og stranden, som plutselig var blitt livsfarlig. Vannet føltes kaldere nå; Allie begynte å hakke tenner. Skytevåpen. De hadde møtt mange farer i England, men aldri skytevåpen. Man kunne ikke løpe fra en kule. Eller svømme fra en. I tre måneder hadde hun og Rachel flyttet fra skjulested til skjulested. Det ene mer elegant enn det andre. Mer isolert. Mer ensomt. For et par uker siden hadde de kommet til Frankrike, hvor Sylvain hadde ventet på dem. Det var nesten som å være hjemme. Og de hadde faktisk hatt det gøy Helt til nå. Jeg burde ha visst at det ikke ville vare. Så snart de kom frem til moloen, styrte Sylvain mot en bortgjemt krok hvor de var skjermet av steiner på alle sider som i et hus uten tak. Her huket de seg sammen med nervene i høyspenn. Nå som de var skjult bak steinene, følte Allie at det var trygt å hviske. «Hva?»

8 «Jeg vet ikke.» Stemmen hans var anspent, og det rykket i kjevemusklene. «Men jeg skal finne ut av det.» Frykten sved som syre i magen til Allie. Ansiktet måtte ha røpt hvor redd hun var, for han tok henne i skuldrene. Hendene hans var stødige, og blikket var insisterende. Han ville at hun skulle gjøre som han sa. «Bli her.» Det var som om ordene ga gjenlyd rundt dem, selv om han hvisket. «Vær så snill, Allie. Jeg skal undersøke hva som foregår, og så kommer jeg rett tilbake. Det lover jeg.» Hele kroppen hennes ristet av frustrasjon. Hun burde bli med ham hun hadde trent på slike situasjoner. Men hun kunne ikke svømme. Hvis hun insisterte på å bli med, kunne det bli farlig for dem begge. Hun så ham innstendig inn i øynene. «Vær forsiktig.» Et øyeblikk så han på henne som om han ville si noe, men i stedet trakk han henne inntil seg og ga henne en fast klem. Huden hans føltes våt og kald mot hennes. Så snek han seg ut mellom steinene, stupte i vannet og forvant, nesten uten å kruse vannflaten. Med det samme han var ute av syne, ønsket Allie at han skulle komme tilbake. Det verket i brystet, og hun la armene tett rundt seg selv. Folk kom alltid til skade på grunn av henne. Først Ruth, så Jo, og så Rachel. Hvis Nathaniel fikk tak i Sylvain Tre skudd ble løsnet like etter hverandre, og hun gispet og dukket. En kule traff et eller annet og rikosjetterte med en skingrende lyd. Allie grep tak i den svarte steinen foran seg og stakk neglene inn i en sprekk. Rurene føltes som barberblader under fingertuppene, og smerten var kjærkommen. Den

9 hjalp henne med å tenke klart. Tiden gikk, og Sylvain kom ikke tilbake. Det begynte å bli vanskelig å puste. Hun kunne ikke bli her, kunne hun vel? Han kunne være skadet. Kanskje han trengte henne. En lang stund satt hun på huk og prøvde å avgjøre om hun skulle styrte ut og finne ham eller gjøre som han hadde sagt. Hun tellet åndedragene. Femtitre pust inn. Femtifire. Femtifem Han burde ha vært her nå. Omsider fikk hun nok. Hun kunne ikke svømme, men hun kunne vasse eller gå. Hva som helst. Hun sprang opp. I samme øyeblikk kom han tilbake, dryppende av sjøvann. Hun ble så lettet at hun nesten fikk tårer i øynene. Da han så henne, ble minen hans litt mindre anspent. Han beveget seg raskt inn mellom de trygge steinene. «Jeg var sikker på at du ikke var her,» sa han. «Jeg kan ikke svømme, for faen.» Følelsen av frustrasjon og hjelpeløshet fikk henne til å heve stemmen, og hun tvang seg selv til å hviske igjen. «Hva er det som skjer?» Uttrykket hans endret seg og ble mer alvorlig. «Det er to skyttere. Vaktene våre holder dem unna inntil videre, men det kan komme flere. Vi må komme oss vekk herfra, og vi må bevege oss raskt.» Han stirret på henne, og de blå øynene var mørke av bekymring. «Hold deg inntil meg uansett hva som skjer. Lover du?» Allie hadde ingen planer om å slippe ham av syne igjen, så hun nikket heftig. «Jeg lover.» Han tok hånden hennes og bøyde seg ned idet de kom frem fra skjulestedet og ut i det kjølige vannet. Frykten skjerpet sansene til Allie hun syntes hun kunne se ting

10 som rørte seg i vannet; følte liksom at de strøk mot huden. Sylvain holdt henne inntil seg, akkurat som før, og drev seg fremover gjennom vannet med sterke spark. Men i stedet for å sette kurs mot stranden beveget han seg vekk fra den. Langsomt svømte han mot strømmen, helt til de kom til enden av moloen og rundt på den andre siden. Her var det ikke noen vakker strand. Den ubeskyttede kystlinjen var blitt forrevet av bølger og vind og var overgrodd av busker og ugress. Et sted i det fjerne var det noen som ropte. Sylvain festet grepet rundt henne, bet tennene sammen og sparket hardere. Nå som de hadde bølgene i ryggen, gled de raskt mot land. Så snart de kom inn på grunnen, reiste de seg og løp. Sylvain holdt hånden hennes i et fast grep mens de snublet ut av sjøen og kjempet mot bølgene som nappet i beina deres, som om de ville holde dem igjen. Da de kom til kampesteinene som skjermet bukten, stanset de for å få igjen pusten. Landskapet foran dem var blekt i det sterke solskinnet og hadde en gyllen, tåkete glød. Fra steinene kunne Allie se vaktenes SUV-er. Og like bortenfor så hun et glimt av noe rødt motorsykkelen til Sylvain. Flere rop lød et stykke unna. Ukjente stemmer slynget franske ord frem og tilbake. Allie kunne ikke se noen vaktene gjemte seg sikkert i klippene. «Hysj» Sylvain løftet hånden og lyttet. Så snudde han seg og så innstendig på henne. «De beveger seg. Gjør deg klar.» Noen løp over den harde sanden. Flere rop. Et skudd