HISTORIEN OM VAKRE JENTE

Transkript

1

2 RACHEL SIMON HISTORIEN OM VAKRE JENTE OVERSATT AY LISA VESTERÅS Silke FORLAG

3 Historien om Vakre jente av Rachel Simon Originaltittel: The Story of Beautiful Girl Copyright 2011 by Rachel Simon Oversettelse: Lisa Vesterås Tilrettelagt for ebok av Prograph as ISBN ISBN (trykk)

4 Til alle som ble gjemt bort

5 Vår historiefortelling er et hellig virke. PASTOR NANCY LANE

6 D E L 1 FLUKTEN

7 Brudens bønn ENKEN MOT SLUTTEN AV den kvelden som forandret alt, sto enken på verandaen og så etter den unge kvinnen som ble ført nedover oppkjørselen og inn i bilen. Jenta gjorde ikke motstand, bundet som hun var. Ikke ropte hun heller, ut i den kjølige høstluften, så legen og assistentene trodde nok at de hadde vunnet. Men det de ikke visste da bildørene slo igjen, motoren ble slått på og sjåføren kjørte nedover den gjørmete åssiden mot veien var at enken og jenta i baksetet hadde lurt dem. Enken ventet til baklysene hadde forsvunnet ut av syne, før hun gikk inn. Et øyeblikk ble hun stående nederst i trappen. Hun var bekymret for mannen som var forsvunnet, og håpet at de ville være barmhjertige mot den unge kvinnen. Da hørte hun lyden som legen ikke hadde lyttet etter. Lyden som skulle knytte henne til jenta for alltid, og aldri la henne glemme mannen. Det var den søte lyden av en fremmeds dype pust. En sovende fremmed. Et barn. Denne novemberdagen hadde begynt som alle andre dager i enkens sytti år. Postmannen hadde kommet med brev, fuglene hadde fløyet mot sør over åkrene, og mørke uværsskyer hadde dekket himmelen over Pennsylvania. Husdyrene var blitt foret, oppvasken tatt og nye brev blitt lagt i postkassen ved veien. Det begynte å skumre. Enken tente opp i

8 peisen og satte seg i lesestolen. Så, kanskje tretti sider senere, begynte det å regne, et skybrudd så voldsomt at hun kikket over brilleglassene og ut av stuevinduet. Det pøste ned så voldsomt at hun nesten ikke kunne se ut. I løpet av snart et halvt århundre på denne gården hadde hun aldri sett på maken. Hun måtte nevne det i brevene sine i morgen. Hun trakk lampen nærmere og fortsatte å lese. I flere timer stengte hun regnet ute og konsentrerte seg om boken en biografi om Martin Luther King Jr. som var gått bort for et par måneder siden men så var det noen som banket på døren. Hun snudde seg. Like etter bryllupet, da mannen hennes holdt på å bygge på huset for å gjøre plass til sin kone, innså hun at han aldri hadde nevnt den fantastiske utsikten: de vidstrakte åkrene, de majestetiske skogene og fjellene under den fargerike himmelvelvingen. Han bodde her fordi familien hans eide gården, som lå femti kilometer, en times kjøring og en kommunegrense unna nærmeste by, Well s Bottom, der hun arbeidet som lærer. Da hun så veggene bli reist, la hun merke til hvor få vinduer han laget, og hvor små de var, og innså at hun måtte ta til takke med små porsjoner av dette landskapet. Inngangsdøren, for eksempel, hadde ikke noe vindu, og veggen til venstre hadde bare et lite ett. Det voldsomme regnet gjorde nå at det var umulig å se ut av dette vinduet også, så kvinnen gikk bort og åpnet døren. Først trodde hun at de bare var to. En mann og en kvinne. Mannen som sto på trammen, stirret skremt på henne, som om han ikke hadde lagt merke til at døren han akkurat hadde banket på, var blitt åpnet. Kvinnen som sto ved siden av, så ikke engang opp. Huden hennes var blek, og hun bet seg i leppen. Skyggene spilte over det magre ansiktet. Var kvinnen så tynn som hun så ut som? Det var umulig å si, for hun hadde et svært, grått teppe rundt seg. Nei, flere tepper. Ulltepper, slike som ble brukt under krigen, var drapert rundt henne i flere lag. Mannen holdt armen beskyttende rundt skuldrene hennes.

9 Kvinnen snudde seg mot mannen igjen. Han var også drapert i tepper, men de var av en annen type enn kvinnens. BRUKTBILER sto det på det ene. ÅPENT TIL 21 sto det på et annet. Kvinnen gjenkjente teppene; det var bannere fra butikker i Well s Bottom. Både mannen og kvinnen var dryppende våte, det rant fra de søkkvåte ullteppene, og vannet lagde en dam på trammen hennes. Kvinnen kjente frykten som en klo i brystet. Det var fem år siden hun pensjonerte seg, det var lenge siden hun hadde kjent alle i Well s Bottom, og hun kjente ikke disse to. Hun burde låse døren og ringe politiet. Ektemannens rifle lå i andre etasje rakk hun å løpe opp på soverommet? Men da uttrykket til mannen foran henne gled over i desperasjon, innså hun at de to var på flukt fra et eller annet. Enken pustet tungt. Hun ønsket at hun ikke var alene. Men disse to var også alene, og kalde og redde. Hvem er dere? spurte enken. Kvinnen løftet blikket langsomt. Enken registrerte bevegelsen og så opp hun var lav, omtrent én seksti, og kvinnen foran henne var høy, om enn ikke like høy som mannen men kvinnen vendte blikket ned igjen like raskt. I motsetning til kvinnen, hadde ikke mannen reagert på enkens stemme. Men han la merke til kvinnens reaksjon og strøk henne ømt over skulderen. Det var en øm gest, og selv i halvmørke forsto enken at det var et uttrykk for kjærlighet. Men det hun ikke visste, der hun sto oppslukt i noe hun selv hadde følt en gang, var at også hennes eget ansikt avslørte mye. Mannen stirret på enken. Blikket hans var bedende, og han løftet den ledige hånden. Enken trodde han skulle slå henne, og skvatt til. Men isteden gestikulerte han inn i rommet. Da gikk det opp for enken at mannen var døv. Å, sa hun overrasket. Kom inn.

10 Hun tok et skritt til siden. Mannen beveget hendene foran kvinnens ansikt. Kvinnen nikket og grep hånden hans, og sammen gikk de over dørstokken. Dere må være... er dere... mumlet enken, før hun lukket døren og den tynne skolefrøkenstemmen endelig fant de rette ordene: La oss få av dere de våte teppene. Hun følte seg dum med det samme hun hadde sagt det: Mannen kunne ikke høre, kvinnen stirret på lampen, og begge sto med ryggen til henne. Hånd i hånd gikk de gjennom stua mens det dryppet fra de provisoriske regnfrakkene, men enken fikk seg ikke til å si noe. De virket lettet over å være innendørs og hadde bare øyne for hverandre. Mannen hadde en kropp som tydet på at han var vant til fysisk arbeid, men enken undret seg over at han gikk med bare føtter i november. Kvinnen var så inntullet i tepper at det var umulig å se noe annet enn skoene som for øvrig var altfor store. Hun gikk litt skjevt og fremoverbøyd. Lyse krøller stakk ut av ullteppet, og enken tenkte Hun ligner et lite barn. Det hadde sloknet i peisen, og enken la på en vedkubbe til. Plutselig stønnet kvinnen bak henne, og hun snudde seg. Kvinnen stirret inn i flammene. Mannen holdt armen tettere rundt skuldrene hennes. Det var bare to stoler ved peisen: lenestolen hennes med musselintrekk over armlenene, og pinnestolen hvor mannen hennes hadde pleid å sitte og lese sportsblader og westernromaner. Sofaen sto lenger unna. Jeg burde tilby dem sofaen, tenkte hun, men før hun rakk å si noe, hadde de satt seg på stolene. Enken ble stående og betrakte dem. Før han gikk bort, hadde mannen hennes mistet hørselen på det ene øret; før det hadde hun aldri kjent noen som ikke kunne høre. Og hun hadde aldri møtt noen som denne kvinnen. Jeg burde være redd, sa hun til seg selv. Men hun kom til å tenke på sitatet fra Matteus, som hun ikke hadde hørt på årevis, ikke