C.J. Daugherty. Arven. Oversatt av Ulrik Farestad

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "C.J. Daugherty. Arven. Oversatt av Ulrik Farestad"

Kaare Axel Borge
7 år siden
Visninger:

2 C.J. Daugherty NIGHT SCHOOL Arven Oversatt av Ulrik Farestad

3 Originalens tittel: Night School Legacy Copyright originalutgave Christi Daugherty 2013 All rights reserved. First published in Great Britain in 2013 by Atom. Permission for this edition was arranged through Madeleine Milburn Literary, TV & Film Agency. Norsk utgave Forlaget Vigmostad & Bjørke AS 2016 Elektronisk utgave 2016 Første versjon, 2016 Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS, Trondheim Oversatt av: Ulrik Farestad Forsidedesign: Atom/Kathe Skandar KS Design Forsidebilder: Kvinne Paul Gooney/Arcangel Images Slott plainpicture/by ISBN: ISBN: (trykt) Spørsmål om denne boken kan rettes til Forlaget Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien Bergen Telefon Eller e-post til Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med KOPINOR.

4 Til Jack Min navigatør

5 En for sorg, to for hell, tre for Kari, fire for Kjell, fem for sølv, seks for gull, sju er alltid gåtefull. Gammel engelsk barneregle

6 I 1 «sabelle, du må hjelpe meg!» Allie satt sammenkrøpet i mørket og hvisket fortvilt inn i telefonen. I et snaut minutt lyttet hun til stemmen i den andre enden. Av og til nikket hun så det mørke håret gynget. Da stemmen hadde snakket ferdig, fjernet hun dekselet på telefonen, tok ut batteriet og moste SIM-kortet ned i jorden med skohælen. Hun klatret over muren som gikk rundt den lille, kvadratiske hagen hvor hun hadde gjemt seg, hoppet ut på en folketom gate og løp videre, nesten usynlig i den måneløse London-natten. Da hun passerte en søppelkasse, sakket hun farten og kastet den hule telefonen. Noen gater bortenfor pælmet hun batteriet over et høyt gjerde, inn i en privat hage. Så hørte hun noe en annen lyd enn hennes egne sko mot fortauet og hun dukket bak en hvit varebil som sto parkert ved siden av veien. Her holdt hun pusten og lyttet. Fottrinn. Hun så seg rundt i den stille gaten. Det var rekkehus på hver side, men få gjemmesteder. Forfølgeren satte opp farten hun hadde ikke tid. Allie kastet seg ned på bakken og ålte seg inn under varebilen. Lukten av asfalt og olje fylte neseborene. Så ble hun liggende, med kinnet mot den ru asfalten, som var kald og fuktig etter høljregnet tidligere på dagen. Hun lyttet intenst og prøvde å puste rolig. Skrittene nærmet seg. Da de nådde frem til bilen, holdt

7 Allie pusten. Men uten å stanse gikk forfølgeren videre. Hun pustet lettet ut. Så stoppet skrittene. Det var som om all lyden ble sugd ut av luften, og et øyeblikk kunne ikke Allie høre noe som helst. Hun rykket til idet noen bannet lavt. Etter et par sekunder hørte hun en dempet mannsstemme. «Det er meg. Jeg mistet henne av syne.» En pause. «Jeg vet det.» Tonen var defensiv. «Jeg vet det Hør her, hun er rask, og hun kjenner området, som du sa.» Enda en pause. «Jeg er i» Han gikk bort til det nærmeste skiltet. «Croxted Street. Jeg venter her.» Den påfølgende stillheten varte så lenge at Allie lurte på om han hadde listet seg bort uten at hun oppfattet det. Hun kunne ikke høre noen bevegelser. Men akkurat idet musklene begynte å verke fra den ubekvemme stillingen, hørte hun en lyd som ga henne frysninger. Flere skritt. De lød klart og tydelig i den kjølige natteluften. Da skrittene nærmet seg gjemmestedet, reiste hårene seg på armene. Pulsen dunket i ørene. Håndflatene var glatte av svette. Rolig, tenkte hun desperat. Hold deg rolig. Hun gjorde pusteøvelsene som Carter hadde lært henne den sommeren ved å puste svært langsomt inn og ut, kunne hun unngå de ukontrollerbare panikkanfallene. Tre pust inn, to pust ut. «Hvor så du henne sist?» Den lave, truende stemmen drev gjennom luften over henne, og hun fortsatte å puste rolig. «Et par kvartaler den veien,» svarte den første

8 stemmen. Hun kunne høre raslingen fra jakken da han pekte. «Hun har sikkert sneket seg inn i en hage og gjemt seg. La oss gå tilbake. Og sjekk bak søppelkassene hun er ikke veldig stor.» Han sukket. «Nathaniel kommer til å bli rasende hvis vi ikke finner henne. Du hørte hva han sa. Så la oss fikse dette, ok?» «Hun er jævlig rask,» sa den første mannen. Han hørtes nervøs ut. «Ja, men det visste vi fra før. Du går langs den andre siden av gaten. Jeg går her.» Skrittene deres fjernet seg. Allie lå i ro til det ble helt stille. Omsider, etter å ha tellet til femti, krøp hun ut fra skjulestedet, gjemte seg mellom bilene og kikket rundt seg i alle retninger. De var ikke å se. Så løp hun videre så kjapt hun kunne, forhåpentligvis i riktig retning. Under normale omstendigheter elsket hun å løpe. Beina beveget seg kjapt og automatisk, og pusten roet seg da hun kom inn i den jevne rytmen. Men disse omstendighetene var slett ikke normale. Hun kjempet mot trangen til å se seg over skulderen, for hun visste at hun ville bli oppdaget hvis hun snublet og slo seg. Og hva ville skje da? Husene fløy forbi henne i mørket, som om det var de, og ikke hun som beveget seg. Det var sent det var ingen ute. Bevegelsessensorer var en stadig trussel hvis hun løp på fortauet, ble hun både blendet og opplyst av utelysene som skrudde seg på. Derfor holdt hun seg i midten av veien, selv om det betydde at hun var lett å se i det grelle skinnet fra gatelyktene. Plutselig kom hun til et kryss. Hun bråstanset og hev

9 etter pusten mens hun så opp på gateskiltene. Foxborough Road. Hva var det Isabelle sa? Hun gned seg i pannen og prøvde å huske. Hun sa jeg skulle ta til venstre når jeg kom til Foxborough Road. Det måtte stemme. Og så til høyre når jeg kommer til High Street. Men hun var slett ikke sikker. Alt hadde skjedd så raskt. Hun tok av mot venstre og så de lysende butikkskiltene på High Street, og da visste hun at hun hadde valgt riktig. Men da hun løp mot dem, lurte hun på om det egentlig var tryggere for henne her, med alle taxiene, bussene og varebilene som drønnet forbi på veien. Nå var hun ute i åpent terreng. Uten å sakke farten styrtet hun bortover High Street og så etter stedet Isabelle hadde fortalt om. Der! Allie svingte brått til høyre ved en glorete sandwichsjappe og fant det lille smuget hvor Isabelle hadde bedt henne om å vente. Uten å se seg tilbake, spurtet hun inn i skyggene mellom to svære søppelkasser. Endelig kunne hun lene seg mot veggen og få tilbake pusten. Håret hang foran øynene og klistret seg til det svette ansiktet, og fraværende strøk hun det tilbake mens hun rynket på nesen. Fy faen, for en stank. Søppelkassene luktet ille nok, men det var også noe annet, noe langt mer motbydelig, og hun ville helst ikke tenke på hva det kunne være. Med blikket rettet mot inngangen til smuget, ventet hun på redningen. Isabelle hadde sagt at hun ikke skulle trenge å vente lenge. Men minuttene gikk, og hun ble utålmodig. Selv her i skyggene følte hun seg utsatt. Det ville være lett å oppdage henne. De kommer garantert til å undersøke smuget. Hvis jeg

10 lette etter meg, ville dette vært en av de første stedene jeg så, tenkte hun. Hun rynket pannen og tygget åndsfraværende på tommelneglen, da en plutselig lyd fikk henne til å se ned. En sandwicheske hadde satt seg i bevegelse. Først skjønte hun ikke helt hva som skjedde, men hun måpte av forbauselse da den nærmet seg beina hennes. Og da den kom inn i lyset, så hun den tynne, ekle halen som slepte langs bakken. Allie tok seg til munnen for å dempe et skrik. Hun sto midt i et rottereir. Med stigende desperasjon så hun seg rundt, men det var ingen andre steder å gjemme seg. Sandwichesken fortsatte mot henne, og hun kjente at hjertet slo raskere og frykten grep tak. Hun måtte bli stående. Men da rotteesken dunket mot den venstre foten, ble det for mye hun styrtet ut av smuget som om hun hadde brent seg. Da hun var ute på gaten igjen, stoppet hun. Hva skulle hun gjøre nå? I samme øyeblikk bråbremset en svart luksusbil like foran henne, og før Allie rakk å reagere, hoppet en høy mann ut fra førersetet og snudde seg mot henne i én kjapp bevegelse. «Allie! Fort! Sett deg inn.» Hun stirret forfjamset på ham. Isabelle hadde sagt at hun skulle sende noen for å hjelpe, men hun hadde ikke nevnt noe om en fyr i en fancy bil. Han liknet i grunnen på mennene som hadde fulgt etter henne dressen var fin og dyr, og det mørke håret var kort. Allie løftet haken trassig. Ikke tale om at jeg setter meg inn i den bilen. Men idet hun snudde seg for å løpe, kom to skikkelser ut av skyggene i Foxborough Road. De løp rett mot

Like dokumenter

Lars Joachim Grimstad STATSMINISTER FAHR & SØNN EGOLAND

Lars Joachim Grimstad STATSMINISTER FAHR & SØNN EGOLAND Om boken: Mennesker skal falle om Alle har en hemmelighet. Men få, om noen i hele verden, bar på en like stor hemmelighet som den gamle mannen