Nasjonalt referansesystem for landskap Beskrivelse av Norges 45 landskapsregioner

Transkript

1 av Oskar Puschmann, NIJOS Side Landskapsregion 03 Leirjordsbygdene på Østlandet Referanse: Puschmann, Oskar Nasjonalt referansesystem for landskap.. NIJOSrapport 10/2005. Norsk institutt for jord- og skogkartlegging, Ås. Side

2 Kart: Landskapsregion 03 Leirjordsbygdene på Østlandet. NIJOS-rapport 10/2005 Side 18

3 LANDSKAPETS HOVEDFORM * mektige leirdekker * sletteland * lave mellomliggende åser LANDSKAPETS SMÅFORMER * bølgende sletter * raviner (rasgroper) * bakkeplaneringer * morenetrinn * grus- & sandur * lave åser, småkoller VANN OG VASSDRAG * stilleflytende elver * store elveslynger * lite synlige elver * gråfarget elvevann * noen større sjøer * småvann LANDSKAPSREGION 03 LEIRJORDSBYGDENE PÅ ØSTLANDET Regionen består av åtte underregioner Landskapets hovedform dannes grovt sett av et sletteland med mektige løsmasseavsetninger, vesentlig av marin opprinnelse, som samlende kriterium. Slettelandet er imidlertid mosaikkpreget og oppstykket av lave åser som skaper større og mindre landskapsrom. Regionens hovedform, slettelandet, er et tema med variasjoner som kommer til uttrykk i underregionenes vekslende småformer. De videste landskapsrommene ligger på Romerike. Lenger sør får mellomliggende åser økt betydning, men her kan også stedvis små og mellomstore innsjøer stykke opp landskapet. Vide flater er karakteristiske i deler av ytre Vestfold. Slettelandskapet har stedvis preg av svake daldrag, bl.a. Nittedal og Høland. De mest oppstykkede landskapene fins i indre Vestfold hvor steile koller stadig splitter de smale leirslettene. Forskjellige løsmassetrinn, bl.a. raet og sandurlandskapet på Romerike, virker også lokalt inn på landskapets storformer. Hav- og strandsedimenter dominerer regionens løsmasser. Disse danner ofte større og mindre sletter med rolig bølgende topografi. Ravineringer har mange steder gitt særprega erosjonslandskap. Ravinene kan variere, fra noen få og lite markante, til omfattende og mangfoldige ravinesystemer. Der massene er mektige kan ravinene være dypt nedskåret og skarpt avgrensa mot et flatere omland, noe som gir et variert landskap. Nedskjæringer i løsmasser ses også langs elver. Stedvis fins også rasgroper. Mye av ravinelandskapet er planert og forenklet til større og flatere former. Regionen har flere morenetrinn som hever seg over det øvrige leirlandskapet. Atypisk er sandurlandskapet på Gardermoen med sine mektige grus- og sandavsetninger. Sør i regionen er slettene splittet av mange lave grunnfjellsåser med sprekkedalstopografi. Disse åsdragene har ofte tynt løsmassedekke og mange fjellblotninger, stedvis med innslag av leirjord og morene i sprekkene. I Vestfold gir småkoller leirslettene et småskalert landskap i vest, mens det i øst er åpnere strukturer på større og mer intakte havbunnsletter. Regionens vassdrag preges av stilleflytende elver. De mektige elvene Glomma og Vorma følger dype sprekker i bergrunnen, noe som gjør at de i liten grad kan meandrere. Flere mindre og mellomstore elver har derimot mange sirlige og velutviklede meanderslynger som snor seg gjennom ofte godt oppdyrka leirjordsbygder. Selve elveløpet er ofte skjult av kantvegetasjon, og vassveiene er helst lite synlig fra eksisterende ferdselsårer. Elvevannet er som oftest gråfarget som følge av leirmassene, men også pga. avrenning fra dyrka mark. Et utall av bekker renner fra mange ravineområder eller fra omkringliggende åser, men mange bekkeløp er også lagt i rør. Her fins enkelte større sjøer. Øyeren, med Nord-Europas største innlandsdelta, er størst. Til tross for et stort areal er Øyeren lite synlig på avstand, da den ligger nedsenket i terrenget. Sør i regionen ligger Vannsjø oppdemt av raet med en karakteristisk flisete vannkontur. Bortsett fra enkelte steder er sjøene generelt lite synlig i det lave åslandskapet. I Vestfold fins kun enkelte småsjøer på leirslettene. BE- TYD- NING -/ VEGETASJON * barskog, oppstykket av jordbruksmark * granskog vanligst * furu; karrige koller * edellauvskog * mye kantvegetasjon * gjenværende moser Barskoger preger skogbildet, men oppstykkes ofte av jordbruksmark. Granskog er vanligst på tykkere løsmasser, stedvis også i barblanding- eller som blandingsskog. Undervegetasjonen varierer, men oftest ses blåbærdominerte skogtyper med innslag av rikere småbregne-, lågurt- og høgstaudeskog. Grunnlendte koller og åspartier har mye barblanding eller karrig furuskog, mens raviner og elvedaler helst har frodigere lauv- eller blandingsskoger. Mellom og rundt dyrka mark er lauvtreinnslaget stort, enten som linjedrag mellom jorder, som skogskanter eller som kantvegetasjon langs bekker og elver. Edellauvskoger fins spredt, både i elvedaler og raviner eller som små varmekjære lokaliteter i solvendte skrenter og lier. Mest typisk er det i Østfold og Vestfold, hvor også innslaget av bøk (Vestfold) og eik (til dels store trær) er vanlig. Romerikes sandurlandskap har mye furu- og barblandingsskog. Søndre del av regionen tilhører nordlige bar- og edellauvskogssone, mens nordre del tilhører den sørlige barskogsone. Mye myr er oppdyrket, men fortsatt fins enkelte større nedbørsmyrer (moser) igjen. JORDBRUKS- MARK * mest oppdyrka reg. * 30 % av totalareal * kun 5 % ute av drift Leirjordsbygdene på Østlandet er landets mest kultiverte region, og bygdene her har alltid hørt blant våre beste jordbruksområdene. Vel 30 % av regionens areal er oppdyrka, med ureg. 3.3 Slettebygdene i Vestfold som den største (49 % av totalarealet). Her er totalt dekar dyrka mark. Av dette drives 70 % av egne eiere, 25 % er leid jord og bare 5 % er tatt ut av drift (marginal innmark/nedlagte småbruk). 1 U.reg. er: 03.1 Jord- og skogbygder i indre Vestfold, 03.2 Slettebygdene i Vestfold, 03.3 Østfoldraet, 03.4 Rasjøene i Østfold, 03.5 Flatbygdene i Follo og indre Østfold, 03.6 Bygder ved Øyeren, 03.7 Høland, 03.8 Romerike og 03.9 Odalen. 2 3 underregioner er flyttet fra landskapsregion 03; Våler til region 07, + Lierdalen og Skoger/Sandedalen til region 04. NIJOS-rapport 10/2005 Side 19

4 * kornåkre dominerer Korndyrking dekker det meste av åkerarealet (ca 80 %). Grasfôr til slått og kulturbeite * lite husdyrhold er mer beskje-dent (13 %), men ses tettere i regionens kjerneområder for storfe- og * beiteraviner sauehold. Noen få steder dominerer jordbær-, potet og grønnsaksproduksjon åkerbruken. Regionen har høyest andel av gule rapsåkre, men de dekker kun 2,5 % av * matjord nedbygges dyrka marka. I forhold til jordareal er husdyrholdet beskjedent. I dag er det ca storfe, og storparten tilhør-er besetninger i ravineområdene i Østfold. Her er beita ravinedaler en kulturmarkstype som tidligere var svært utbredt. Bakkeplanerte kulturbeiter på god åkerjord er likevel mest utbredt. Her er lite sau (ca dyr), mens hesteholdet er høyest i landet (vel 3000). Årlig nedbygges store areal dyrka mark rundt urbane strøk/hovedflyplassen. BEBYGGELSE OG TEKNISKE ANLEGG * gårdstun dominerer * østlandsk 4-kanttun * mange tettsteder * urbane kjerneomr. * nedbygging åkerjord * jernbane, veier, flyplass, industri, hytter Visuelt er de mange gårdstuna regionens mest betydningsfulle bygningsmasse. Dette fordi gårdene er spredt og tuna lett synlige pga. snaue arealer rundt. Landformer og gårdenes størrelse avgjør ofte hvor tett tuna ligger. Tette tungrupper ses ofte der jordeiendommene er små. Deler av Vestfold har et av landets mest særpregede storgårdslandskap. Her har tunet flere store hus, ofte med klart skille mellom inn- og uttun. Østlandsk firkanttun er overalt vanligst. Små og store tettsteder er jevnt fordelt, og mange fungerer som bosatellitter til Oslo eller regionens egne byer. Her fins flere sammenhengende urbane kjerneområder. De fleste fortsatt i sterk vekst. Da slike urbane strøk helst er omgitt av dyrka mark, blir stadig større biter av landets beste matjord nedbygd. Nå skjer det særlig på Øvre Romerike rundt landets hovedflyplass. Det meste av regionens jordbrukslandskap har ellers spredt bebyggelse. Noe industri ses langs store elver, helst nær større utløp. Hytter ses spredt, både langs vassdrag og oppe i åsene, eller mer konsentrert bl.a. nær kysten i Øst- og Vestfold. Både jernbane og hovedveier har betydning som lokaliseringsfaktor for bolig- og industriutviklingen. Samferdselsnettet er særdeles godt utbygd, et tett nettverk av veier spriker i alle retninger. LANDSKAPS- KARAKTER * det meste av reg. er over marin grense * store sammenhengende leirdekker * Raet / morenerygger * store elver, oftest lite synlig i landsk. * meandreringer * vassdragene som oftest lite tilgjengelig * Vestfold; slettepreg eller knauslendt * ellers; raviner av ulik dybde/særpreg * barskog i åsene = vegger i lsk.rom * edellauvskog rundt tun, innmark, raviner * blant landets beste jordbruksbygder * kornåkre dominerer * beite ravinelandskap * bakkeplaneringer * gårdstun = blikkfang * fornminner, industri * byer, tettsteder & spredte boligfelt * nedbygging av landets beste matjord Med unntak av enkelte ås- og høydedrag ligger det meste av regionen under marin grense, dvs. under m o.h. Dette har gitt store sammenhengende og mektige leiravsetninger i senkninger. Flere breframstøt under isens tilbaketrekning avsatte randmorener med en framtredende plass i dagens landskap. Mest kjent er Raet, men også mindre morenerygger ligger godt synlig i landskapet, og demmer stedvis også opp større innsjøer bl.a. Farrisvannet og Gokstadvannet i Vestfold og Vannsjø i Østfold. Den lavt oppstikkende berggrunnen har betydelig topografi, og særlig i områder med lavabergarter er berget knattet med trange kløfter og sprekkedaler. I østre deler er terrenget mer rolig og avslepet. Storelvene Glomma og Vorma renner gjennom regionen, men fordi de følger eldre prekvartære dalganger har de i liten grad slynget seg utover leirslettene. Flere mellomstore og små elver har derimot meandrert kraftig og uhindret gravd seg dypt ned i leirmassene. Dette gjør at vannveiene helst er godt senket i landskapet, og dermed svært lite synlig fra det omkringliggende slettelandet. Der elvene ses er de viktige blikkfang og av stor betydning for lokal landskapskarakter. De fleste steder har opphør av beite langs vassdragene bidratt til at tett lauvskog og kjerr omkranser vannløpene, og dermed gjør dem vanskeligere tilgjengelig. Leirmassene er jevnt over godt ravinert, noe som har gitt en tett og kraftig kupering, unntatt i Vestfold. Vegetasjonen preges av barskog i åsdragene og lauv- eller blandingsskog i ravinene. Innslag av edellauvskog eller enkeltstående varmekjære trær (helst eik) er vanlig nær tun og jordbruksmark, eller i byer og tettsteders grøntområder. De mange små og store åsdrag som skiller regionens mellomskalerte bygdelag danner mange steder lave kulisser av betydning for opplevelsen av landskapsrommet. Her er som aller oftest høy himmel og flate gulv. Leirjordsbygdene på Østlandet er den mest oppdyrka regionen, og bygdene her har alltid hørt til landets beste. Nær sagt all dyrka mark ligger på leiravsetninger. I landsmålestokk har gårdene gjennomgående mye innmark, og korndyrking er dominerende arealbruk. Et tidligere svært så ravinert landskap er mange steder godt planert, og urørte ravinelandskap i bruk som beite er i dag ferd med å bli sjeldne. Lave åser omgir som nevnt dyrkingslandet, men her er også utallige randsoner og mindre skogsområder. Regionen har en jevn, tett jordbruksbosetting, og gårdsbebyggelsen danner de fleste steder blikkfang i et forholdsvis åpent og flatt terreng. Flere av gårdsbygningene er knyttet til tradisjonell husdyrdrift, selv om husdyrholdet de fleste steder har opphørt. Kirker av ulik alder er landemerker i mange bygder. Søndre regiondeler hører til blant landets rikeste fornminneområder. I Østfold ligger gamle industribyer ved elveutløpene, mens ulike anlegg fra industri og tømmerfløting fins oppetter vassdragene. Regionen har flere byer, bygdebyer, mindre tettsteder og spredtliggende boligområder. Her fins flere større urbane kjerneområder, og i deler av regionen holder flere byer/tettsteder på å vokse sammen. Presset på omkringliggende jordbruksareal i regionens mest urbane/sentrale strøk er stort. Årlig forsvinner mye av landets beste jordbruksmark pga nedbygging. I dag skjer dette særlig i tilknytning til utbyggingen rundt hovedflyplassen på Øvre Romerike. Framtidens storby rundt Gardermoen/Jessheim og omkringliggende bygdebyer vil trolig sluke enda mer. NIJOS-rapport 10/2005 Side 20

5 Landskapets hovedform er grovt sett et sletteland med mektige leiravsetninger. Det har gjort regionen godt egnet til oppdyrking, og bølgende store åkerflater er vanlig å se. Hammer, Gjerdrum/Akershus. Regionen har mange elver, bl.a. Glomma og Vorma. Pga et ofte lavt terreng rundt er imidlertid ikke elvene særlig dominerende i landskapet før man kommer tett innpå elvekanten. Glomma, Nes/Akershus. I deler av Vestfold gir småkoller i leirslettelandskapet et småskalert terreng. Her skaper småkoller og trevegetasjon vegger i små landskapsrom, og hvor tun danner naturlige blikkfang. Andebu/Vestfold. Regionen er landets mest oppdyrka, og bygdene her har alltid hørt til blant landets beste jordbruksomr.. Gårdstuna ligger ofte åpent til og fungerer derved ofte som blikkfang. Dingstad, Spydeberg/Østfold. Beita ravinedaler er regionens mest særegne landskastype. Ingen andre har hatt så mange. I dag er større åpne beiteraviner trua pga stor nedgang i husdyr og omfattende gjengroing. Hekseberg, Sørum/Akershus. I 1970 og 80 åra fikk man tilskudd for å bakkeplanere for å få større åkerflater. Det gjorde at mange bekker og småraviner forsvant, noe som i etterkant har skapt en del miljøproblemer. Askim/Østfold. NIJOS-rapport 10/2005 Side 21

6 Om nasjonalt referansesystem for landskap Interessen for landskapet som en ressurs, er økende både nasjonalt og internasjonalt. Dette kommer også til uttrykk gjennom den europeiske landskapskonvensjonen, en konvensjon Norge var et av de første landene til å signere. For å kunne forvalte landskapet som en ressurs er vi imidlertid avhengig av å ha en oversikt som viser de landskapsmessige og regionale forskjellene. Dette gjør NIJOS sitt nasjonale referansesystemet for landskap. Systemet deler Norge inn i 45 landskapsregioner basert på fellestrekk i landskapet. Hver region har sin særegne landskapskarakter basert på sammensetningen av de seks grunnleggende landskapskomponentene: landskapets hovedform landskapets småformer vann og vassdrag vegetasjon jordbruksmark bebyggelse og tekniske anlegg Mulig å se utviklingstrender NIJOS har valgt å bruke data fra landbrukstellingene som grunnlag for overvåking og utvikling innen de enkelte landskapsregionene. Data fra landbrukstellingene er sammenlignbare over tid. Dette åpner for en spennende 10- årig rapportering på status og utviklingstrend for de ulike landskapsregionene. Ved beskrivelse av landskapskomponenten jordbruksmark har vi benyttet data fra landbrukstellingen Dette fører til at oppgitte driftstall under jordbruksmark vil være noe for høye i forhold til dagens situasjon. Kontakt NIJOS Vi innser at det til tross for vår kvalitetssikring kan forekomme feil eller mangler i beskrivelsene. Finner du slike, eller er det noe du lurer på, vil vi gjerne høre fra deg. Send en e-post til: oskar.puschmann@nijos.no eller ring oss på tlf: For mer info se Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) skaffer informasjon om jorda, skogen, utmarka og landskapet i Norge til bruk i planlegging, offentlig forvaltning og næringsutvikling. Instituttet er et nasjonalt fagorgan og har ansvar for flere langsiktige nasjonale program for overvåking og kartlegging av landets arealressurser. Her inngår et nasjonalt referansesystem for landskap. NIJOS, Raveien 9, Postboks 115, 1431 Ås, Tlf: , Faks: , E-post: nijos@nijos.no, Hjemmeside: