Finansiell Endring Publisering 1 Marius Knudssøn m_knudsson@yahoo.no

Transkript

1 Finansiell Endring Publisering 1 Marius Knudssøn m_knudsson@yahoo.no Oppgave 1 Definisjon av pengemengdebegrepene M0 og M2 Gjennom historien har vi hatt penger i ulike former. Økonomer har en bred definisjon av penger, fritt gjengitt som; hva det måtte være som generelt er akseptert som betalingsmiddel 1. Følgelig er det ikke bare kontanter som er penger, men også en sjekk, bankkonto, obligasjoner eller liknende. Pengers funksjon i en økonomi er uvurderlig i forbindelse med reduksjon av transaksjonskostnader. Man kan tenke seg hvor tungvint det ville vært om man alltid måtte byttet til seg en vare mot en annen vare eller tjeneste. Tidligere kunne man veksle inn kontanter til gull, men dette er ikke lenger mulig. Dette systemet vi har i dag, hvor pengenes fundamentale verdi ikke er annet enn papiret det er trykket på, kalles for Fiat-penger 2. Årsaken til at dette aksepteres er tillit til at myndighetene vil følge opp lovverket. Det er ikke lov å nekte dersom man blir tilbudt kontanter som betaling for varer eller tjenester, og dette er helt nødvendig for at pengene skal opprettholde sin verdi. Hadde man mistet troen på pengenes verdi ville hele det monetære systemet ha brutt sammen. I denne oppgaven skal vi se hvordan man måler penger, og hvilken betydning de ulike pengemengdene har. I hvert enkelt land har sentralbanken sin egen definisjon av pengemengder. Under følger Norges-Bank sin definisjon av pengemengdene M0 og M2. M0 Også kalt for basispengemengden, eller den monetære base, defineres slik: Summen av bankenes og pengeholdendes sektors (publikum og andre finansielle foretak enn banker og statlige låneinstitutter) beholdning av norske sedler og mynter i omløp samt deres innskudd i Norges Bank. Fra definisjonen av M0 kan vi se at den monetære basen, heretter omtalt som MB (Monetary-Base) består av to komponenter, henholdsvis sedler og mynt i sirkulasjon (Currency, C) og publikums innskudd i Norges-Bank (Reserves, R). Dette stemmer godt med Mishkin s definisjon på basismengemengden 3 : Mishkin referer også til basispengemengden som high-powered money. Vi skal straks se på multiplikatoreffektene, og hvorfor dette er et passende kallenavn. 1 Mishkin, Kap 3. Side 54f 2 Mishkin, kap 3. Side 57ff 3 Mishkin, kap. 14. Side 347ff

2 M2 kjent som det brede pengemengdebegrepet, eller publikums likviditet. Definisjonen lyder: Pengeholdende sektors (publikum og andre finansielle foretak enn banker og statlige låneinstitutter) beholdning av norske sedler og mynter, ubundne bankinnskudd og banksertifikater Dette omtales også som det samlede pengetilbudet i økonomien. Sammenhengen mellom MB og M2 skrives av Mishkin på følgende vis: 4 2 Hvor m er den såkalte pengemultiplikatoren. En fullstendig utledelse av pengemultiplikatoren kan leseren finne i Mishkin, kapittel 14. For vårt vedkommende vil jeg kun gjengi resultatet, og gi en intuitiv oppsummering av sammenhengen. En forståelse av hva dette tallet betyr og hvorfor det er slik, krever en viss innsats. Til gjengjeld vil jeg påstå at det er vel verdt strevet ettersom man får en betraktelig bedre forståelse av hvordan sentralbanken kan styre pengetilbudet i økonomien, samt hvilke utfordringer den vil møte. Årsaken til at en slik multiplikator eksisterer kommer av at vi har et banksystem som kalles for fractional-reserve banking. I praksis betyr dette at når du gjør et innskudd i banken, vil den låne pengene ut til sine kunder. Dette illustreres best med et enkelt eksempel; Vi tenker oss at vi setter 100 kroner i banken. Av disse 100 er banken pålagt å beholde en viss andel, r, som en sikkerhet i tilfelle du skulle ønske å ta ut penger. Det som er igjen, vil banken enten velge å beholde som overskuddsreserver, e, eller låne ut til en kunde. Hvis banken må ha 10% i reserver, og velger å ytterligere holde 40% i reserver, vil 50 av dine 100 kroner lånes ut til nestemann. Resultatet er da at du sitter med et innskudd på 100 kroner, samt at en annen person sitter med 50 kr. Totalt har dere da en kjøpekraft på 150 kroner! Anta at vedkommende ønsker å holde en andel, c, i kontanter, resten forsvinner inn i banksystemet ved at pengene blir brukt til å kjøpe varer, gjøre innskudd eller lignende transaksjoner. Pengene som går inn i banksystemet går gjennom den samme prosessen igjen, og pengene vokser videre. Ut i fra dette eksempelet har vi sett at med r=10%, e=40% vil en økning i basispengemengden minst gi utslag i en 50% økning i den brede pengemengden, etter bare et ledd. Prosessen vil foregå helt til det ikke er mulig å låne ut mer penger. Tallene r, e og c er derfor svært viktige for en sentralbank å følge med på, ettersom MB er den eneste pengemengden som sentralbanken direkte kan påvirke ved markedsoperasjoner. 4 Mishkin, kap. 14. Side 362f

3 Oppgave 2 Historisk oversikt over pengemengdene i Norge, Under følger en graf som viser utviklingen i M0 og M2 i Norge, fra 1819 frem til M0 M Kilde: Norges-Bank 5. Som vi ser var M0 og M2 like i starten av perioden. Dette impliserer en pengemultiplikator på 1, og dette stemmer godt overens med hva vi skulle forvente da den første banken ikke kom til Norge før i Særlig interessant er det at gjennom hele 1800-tallet, parallelt med utviklingen av bankvesenet og norsk industrialisering vokser M2 raskere enn M0. Dette henger sammen med at folk begynte å spare penger i banken, og fra det vi lærte om pengemultiplikatoren over betyr en lavere kontantandel en høyere multiplikatoreffekt. Særlig i 1850-årene da Norge også fikk forretningsbanker har pengemultiplikatoren steget jevnt frem til 1900-tallet. I 1914 ser vi at basispengemengden begynner å stige kraftig. Dette skriver jeg mer om i senere publiseringer, men forklaringer på dette henger sammen med at gullstandarden ble suspendert. Gullstandarden hindret Norge fra å kjøre en selvstendig pengepolitikk, som vi skal se mer på i publisering 4. Da dette stabiliserende regimet ble suspendert satte Norges-Bank i gang seddelpressen. Senere ble det initiert politikk for å komme tilbake igjen til utgangspunktet med tanke på kroneverdien, og dette omtales som paripolitikken. Dette ble styrt av sentralbanksjef Nicolai Rygg som så det som sin viktigste oppgave å bekjempe inflasjonen. Derfor kan vi observere en synkende basispengemengde på 1920-tallet. Bankene var samtidig i alvorlige problemer, og i kombinasjon førte dette til lavere pengetilbud og deflasjon. 5 Tilgjengelig fra 6 Se publisering 2, oppgave 3.

4 Neste punkt som kan være verdt å merke seg er den kraftige økningen i basispengemengden som finner sted fra rundt Tyskerne brukte seddelpressen aktivt da de hadde okkupert Norge, og Norges-Bank var nødt til å foreta en pengesanering etter krigen for å få bukt med økende inflasjonsfare 7. Likevel ser det ikke ut til at pengetilbudet vokser like kraftig som basispengemengden skulle tilsi. Det kan være flere årsaker til dette, men kanskje den mest nærliggende ligger i omstendighetene rundt andre verdenskrig. Etterspørselen etter lån var trolig ikke så veldig stor når hverdagen var preget av såpass mye usikkerhet. Det kan også tenkes at folk var mer interessert i å holde kontanter som de ville gjemme bort. Den samme tankegangen kan overføres til bankene som kanskje valgte å ha en økt andel overskuddsreserver. Dette er ting som hindrer bankvesenet i å låne ut pengene til produktive anvendelser med dertil vekst i pengemengden. Nedenfor følger en graf som viser kontanter som andel av M2, og jeg har også lagt inn pengemultiplikatoren på høyre akse. Pengemultiplikatoren er da regnet ut som M2/M0. 100,00 % 90,00 % 80,00 % 70,00 % 60,00 % 50,00 % 40,00 % 30,00 % 20,00 % 10,00 % 0,00 % Currencyandel M2 pengemultiplikatoren 7 Norges-Bank. Tilgjengelig fra: aspx

5 Oppgave 3 Mishkin Kapittel 12 Banksektoren Struktur og konkurranse I 1782 ble Bank of America startet opp og dette ble opptakten til den moderne forretningsbanksektoren. I 1791 startet the bank of the United States opp som en blanding av privat og offentlig/sentralbank. Denne banken hadde ansvaret for pengemengden og kreditten i økonomien, men i 1811 ble den stengt som følge av sterk motstand - spesielt blant bønder. Det gikk for øvrig ikke mange årene før behovet for en sentralbank meldte seg, og allerede i 1816 ble the second bank of the United States oppstartet av James Madison, som en konsekvens av borgerkrigens økonomiske utfordringer. I 1832 fikk Andrew Jackson lagt ned den andre banken, og helt frem til 1863 ble alle banker drevet lokalt. Det var ingen nasjonal valuta, men bankene skaffet seg penger ved å utstede såkalte bank-notes som var forankret i gull. Et tilbakevendende problem var at bankene stadig gikk konkurs, og bank-notes`ene ble følgelig verdiløse. For å hamle opp med denne problematikken ble det laget et nytt banksystem med nasjonale banker, dette omtales som the national banking act of Denne skulle oppfordre til å utvikle en nasjonal valuta, og startet samtidig OCC, eller Office of the Comptroller of the Currency som en nasjonal tilsynsmyndighet. Hensikten var å tørke opp tilgangen til kapital for statlige banker ved å beskatte bank-notes. Dette gikk ikke etter hensikten, og som et resultat av dette har USA i dag et todelt banksystem, bestående av statlige og nasjonale banker. Føderal bankdrift forsvant frem til 1913 da Federal Reserve System ble opprettet. Statlige banker fikk mulighet til å bli med, nasjonale banker derimot pliktet å være med. Under den store depresjonen i gikk hele 9000 banker konkurs, og tapte masse av innskyternes penger. Dette førte til at Federal Depositor Insurance Corporation ble opprettet. Ved at banker kjøpte denne forsikringen ble innskyternes penger garantert for, og man ville unngå hysteriske kunder som tok ut alle pengene fra banken. Banker som valgte å ta denne forsikringen ble også pålagt Glass-Steagall Act, som separerte forretningsbanker fra investeringsbanker. Regulering av forretningsbanker i USA har utviklet seg til et voldsomt lappeteppe; -OCC har ansvar for 1850 nasjonale banker -Federal reserve og de statlige bankmyndighetene har ansvar for 900 statlige banker som er medlemmer av Federal reserve. Fed regulerer også selskaper som eier en eller flere banker. -FDIC har sammen med statlige bankmyndigheter ansvar for ca banker som er forsikret gjennom FDIC men som ikke har medlemskap i federal reserve. -Statlige bankmyndigheter har eneansvar for om lag 500 banker som ikke er forsikret gjennom FDIC. Det har blitt foreslått sentralisert tilsyn, men dette har ikke kommet gjennom kongressen.

6 Innovasjon På samme måte som andre bransjer vil også finansinstitusjoner tilpasse seg for å møte kundenes behov. Endringer i reguleringer og finansielle omgivelser vil stimulere til innovasjon. For eksempel har dette ført til at tradisjonell bankdrift i stor grad har gått over til såkalt shadow banking. Det vil si at banken funder seg i finansmarkeder istedenfor tradisjonelle innskudd fra kunder. Dette er bare ett eksempel på innovasjon, og vi skal se på tre ulike krefter som fremmer innovasjon. 1) Endringer i etterspørsel 2) Endringer i tilbud 3) Unngå reguleringer 1) Økt volatilitet i rentemarkeder fører til at etterspørselen etter tjenester endrer seg. Dette har gitt opphav til eksempelvis finansielle derivater og gjeld med flytende rente. Førstnevnte har bidratt til at kunder kan redusere, eller skreddersy risiko og sistnevnte har gjort at banker kan utstede gjeld med lavere rente i utgangspunktet enn de ellers ville vært nødt til. 2) -Kreditt- og bankkort var tidligere dyre å drifte, og ble følgelig kun utstedt til forretninger og privatpersoner hvis kjøpekraft var betydelig. Ettersom teknologiske nyvinninger har gjort det svært billig å drifte kreditt- og bankkort har tilbudet økt betraktelig. -Elektroniske banktjenester har ytterligere presset kostnadene ved bankdrift ned, spesielt viktig har fremveksten av minibanker vært da de verken krever overtidsbetaling eller søvn. - junk bonds har blitt mer vanlig ettersom investorer har fått stadig bedre tilgang på informasjon. Dette har gjort at selskaper som tidligere ville ha problemer med å få lån, nå kan finne investorer som vil være villige til å låne dem penger. - Commercial-paper markeder har gjort det mulig for bedrifter å skaffe seg penger uten å gå gjennom en bank ved at tilgang på informasjon har blitt betraktelig mye bedre. -Verdipapirisering betegnes som prosessen å gjøre lite likvide eiendeler om til svært likvide verdipapirer. Standardisering har vært et viktig stikkord. 3) Innovasjoner som kan øke profitten blir svært godt mottatt. Spesielt er det to reguleringer som har vært viktige for innovasjonen i amerikanske banker, henholdsvis krav til reserver og maksimal rente på innskudd fra kunder.

7 -Pengemarkedsfond fungerer på samme måte som en sjekk-konto men her får man renter på innskudd. Disse ble svært populære i USA etter hvert som renten begynte å stige og førte til høy alternativkostnad for kunder som hadde behov for penger på en sjekk-konto. - Sweep accounts gjorde det mulig for banker å unngå skatt på reservekrav. Dette fungerte ved at bankene satt ethvert beløp, utover en grense, i rentebærende verdipapirer over natten som ikke stilte krav til kapitalreserver. Tilbakegangen for tradisjonell bankdrift? Tradisjonelle banker har merket press både på eiendels- og gjeldssiden av balansen. -Fall i kostnadsfordeler som følge av at den tidligere maksrenten på innskudd fra kunder forsvant, samtidig ble inflasjonen høyere og gjorde investorer mer følsomme overfor rentenivå. Dette gjorde bankene mer konkurransepreget. Fall i intektsfordeler som følge av at markedet for commercial-papers og junk-bonds har gjort det enklere for bedrifter å skaffe seg penger uten å gå via banken. Dette har lagt press på bankene og gjort dem mindre lønnsomme. Bankenes respons på disse endringene har ført til økt risiko ved å eksempelvis investere i kommersielle eiendommer og vært mer aktiv ved oppkjøp, selskaper imellom. Andre konsekvenser har vært økte offbalance aktiviteter som igjen gir reguleringsmyndighetene hodebry. Strukturen til banksektoren i USA Per i dag eksisterer det over 7000 kommersielle banker i USA og de ti største utgjør kun 53% av de totalene eiendelen i bransjen. Det er naturlig å spørre seg om denne bransjen er enda mer konkurransepreget enn andre bransjer siden det er så mange aktører? Restriksjoner på filialer gjennom tidene har gjort det umulig for banker å etablere seg i fler stater. McFadden act og Douglas amendment forhindret banker fra å drive filialer på tvers av de statlige grensene. En annen forklaring bygger på amerikanernes tilsynelatende fiendtlige holdning mot store banker. Bankenes respons på filialrestriksjoner: -Holdingselskaper har ikke blitt nektet å eie flere banker som ikke ligger i samme stat. Et holdingselskap som eier banker i ulike stater kan derfor drive med leasing, rådgivning kredittkort og så videre, på tvers av de statlige grensene. -Minibanker ble ikke ansett som en bankfilial, og kunne derfor plasseres hvor det måtte være ønskelig. Så lenge de verken eide eller leiet minibanken ville det heller ikke være mulig å forhindre bankene fra dette og de tjente penger ved å kreve avgifter for å la andre bruke dem.

8 -Konsolidering i form av oppkjøp og sammenslåinger førte til at antallet kommersielle banker sank betraktelig fra 1985 og utover. Årsaken var at bankdrift på tvers av statene ble mer akseptert og bankene så da diversifiseringsgevinster samt skalafordeler. Riegle-Neal Interstate Banking And Branching efficiency act of 1994 tillot banker å ha så mange filialer de måtte ønske - hvor de måtte ønske. Dette la grunnlaget for landsomfattende bankdrift. Hvordan vil bankstrukturen se ut i fremtiden? En spådom sier at USA vil ende opp med et par hundre banker som dominerer bransjen. Andre mener at konsolideringen i banksektoren vil avta når antallet kommersielle banker er på flere tusen, i motsetning til flere hundre. Noen mener at denne konsolideringen vil gjøre banksektoren sunnere og mer effektiv. Andre er redd for at små selskaper i lokalmiljøene ikke vil få tilgang til den fundingen de har behov for. Videre fryktes det at et lite antall store banker vil gjøre sektoren mindre konkurransepreget. På den andre siden vil økt diversifisering redusere sannsynligheten for en bankkrise selv om den samtidig vil gjøre nye geografiske områder mer attraktive. Separasjonen av banker og andre finansinstitusjoner Glass-Steagall act fra 1933 regulerte hvilke tjenester en bank fikk lov til å selge til publikum. Eiendom og forsikring er to eksempler på tjenester som kommersielle banker ikke fikk lov til å selge. Til tross for dette ble det likevel gjort via enkelte smutthull i loven, som videre ble godkjent av høyesterett. Dette førte til at banker beveget seg inn i verdipapirmarkedet, og med Gramm-Leach-Bliley financial services modernization act of 1999 ble Glass-Steagall ikke lenger en hindring for bankene. I publisering nummer 3 som omhandler den aktuelle internasjonale finanskrisen skal vi se at dette har en nær sammenheng med krisen. Uten restriksjoner på antall filialer, geografisk plassering og nå på hvilke tjenester bankene fikk drive med har det vist seg at skalafordeler stimulerer til stadig flere sammenslåinger og oppkjøp. Det kan se ut som om det går mot færre men større banker.

9 Sparebanksektoren De fleste sparebanker er medlem av Federal Home Loan Bank System, eller FHLBS, som ble etablert i 1932 utformet av Federal reserve. FDIC forsikrer opp til $ Kontoret for sparebanktilsyn holder øye med minimumskrav til kapitalreserver. Drift på tvers av statlige grenser har for sparebanker vært akseptert i større grad enn for forretningsbanker. På samme måte som Federal Reserve gjør for sine medlemmer, låner FHLBS ut penger til sine medlemmer ved å utstede obligasjoner, tidshorisonten er i motsetning mer langsiktig enn Federal Reserve sine utlån. Internasjonal Bankdrift På 1960-tallet var det kun åtte amerikanske banker som drev forretninger i utlandet, men disse var ikke spesielt store. Per i dag er det om lag hundre av dem, og denne veksten kan forklares ved tre faktorer. -vekst i internasjonal handel -svært lønnsomt for amerikanske banker å drive globalt -Store mengder innskudd i utlandet ved dollar. I dollar sier du? Eurodollar-markedet Hvorfor skulle folk utenfor USA ønske å ha innskudd i dollar? En forklaring ligger i dollarens internasjonale omfang - den er den desidert største valutaen på det internasjonale handelsmarkedet. Videre vil dollar sees på som offshore -penger og vil følgelig være regulert på en annen måte enn den lokale valutaen. Eurodollarmarkedet har vist seg som en god mulighet for amerikanske banker til å skaffe seg funding. Amerikanske Banker i utlandet har i stor grad blitt mer vanlig som følge av eurodollar-markedet, disse reguleres av Federal Reserves regulation K. i 1981 ble det også vedtatt at amerikanske banker med IBF (International banking facilites) kan ta innskudd fra utlendinger uten å være nødt til å ta hensyn til kapitalkrav og maksimumsrente. IBF s blir behandlet som utenlandske banker, slik at de slipper lokale skatter og avgifter. Hensikten med dette var å oppfordre bankene til å drive forretninger hjemme i USA. Utenlandske Banker i USA har vært svært suksessrike og er per dags dato en stor del av banksektoren i USA. Før 1978 var det mye enklere for utenlandske banker å operere på tvers av de statlige grensene og var heller ikke regulert like stramt som de lokale bankene. Etter 1978 da The International Banking Act ble vedtatt ble utenlandske og Amerikanske banker mer sidestilt. Alt dette har ført til større grad av internasjonalisering, og det har vært diskutert behov for internasjonale reguleringer. I 1988 foreslo Basel å standardisere minstekravene til kapitalreserver for banker i industrialiserte land.