Det foreligger klart en "avgjørelse", og ettersom denne typen avgjørelser er særpreget det offentlige er det "utøving av offentlig mydnighet".

Transkript

1 Spørsmål 1 Den overordnede problemstillingen er om kommunestyrets avgjørelse er et enkeltvedtak. Kommunestyret er "et organ for [...] kommune" jf. forvaltningsloven 1967 (fvl.) 1. Forvaltningsloven kommer derfor til anvendelse. Det fremgår av fvl. 2 bokstav b at et enkeltvedtak er et "vedtak" som gjelder "en eller flere bestemte personer". Avgjørelsen retter seg mot kommunen som eier at huset. Kommunen er å anse som et privat rettssubjekt jf. fvl. 1 siste punktum, og er derfor å regne som en juridisk person. Vilkåret "en eller flere bestemte personer" er følgelig oppfylt. Spørsmålet er om det foreligger et "vedtak" jf. fvl. 2 bokstav a. Et "vedtak" er en "avgjørelse" som treffes under "utøving av offentlig myndighet" og som er "bestemmende for rettigheter eller plikter" til "private personer". Det foreligger klart en "avgjørelse", og ettersom denne typen avgjørelser er særpreget det offentlige er det "utøving av offentlig mydnighet". Ettersom kommunen er et privat rettssubjekt jf. fvl. 1 siste punktum, er vilkåret "private personer" oppfylt. Spørsmålet er om avgjørelsen om å rive Haugenhuset er "bestemmende for rettigheter eller plikter" jf. fvl. 2 bokstav a. En naturlig tolkning av ordlyden til "bestemmende for rettigheter eller plikter" tilsier at det må foreligge et rettskrav. Lovforarbeidene er imidlertid klare på at denne tolkningen er for snever, og at vilkåret skal leses "bestemmende for rettsstillingen". Det fremgår av faktum at debatten om Haugenhuset vakte sterke følelser. Det ble også opprettet en organisasjon for å verne huset. At saken skapte så stort samfunnsengasjement trekker i retning av at avgjørelsen påvirker noens rettsstilling. Samtidig hadde huset stått ubebodd til forfall de siste tjue årene. Dette tyder på at huset ikke betydde noe særlig for innbyggerne i kommunen, og at avgjørelsen om å rivet huset ikke kan anses som "bestemmende for rettigheter eller plikter". I en dom fra 2011 ønsket en pasient å hindre at sin journal ble utlevert til NAV fra en lege som skulle kontrolleres. I dommen ble det uttalt at saken var mellom NAV og

2 legen. Opplysningene om mannen var beskyttet av taushetsplikt, og hans rettsstilling ble således ikke påvirket. Dommen fra 2011 har overføringsverdi fordi avgjørelsen om å rive Haugenhuset i utgangspunktet er en sak mellom Storevik kommune og kommunestyret. Dette trekker i retning av at avgjørelsen ikke var bestemmende for rettsstillingen til noen. Ettersom spørsmålet bare var til politisk behandling, tyder dette på at det ikke forelå et endelig vedtak om rivning. En prosessledende avgjørelse er ikke å regne som et enkeltvedtak jf. en dom fra barnevernet fra 2003 og NAV fra 2011, der en undersøkelsessak ikke ble regnet som enkeltvedtak. Etter en konkret helhetsvurdering, vil avgjørelsen ikke være "bestemmende for rettigheter eller plikter" ettersom den ikke påvirker noens rettsstilling, hvilket gjør at det ikke foreligger et enkeltvedtak jf. fvl. 2 bokstav b jf. bokstav a. Konklusjonen er at det ikke foreligger et enkeltvedtak. Spørsmål 2 Den overordnede problemstillingen er om Peder Ås var inhabil. Forvaltningsloven kommer til anvendelse jf. spørsmål 1. Det fremgår av fvl. 6 at en "offentlig tjenestemann" kan være inhabil til å "tilrettelegge for en avgjørelse" eller til å "treffe avgjørelse". Peder Ås var "ansatt i [...] kommunens tjeneste" og derfor en "offentlig tjenestemann" jf. fvl. 2 bokstav d. Videre var Ås i sin stilling med å "tilrettelegge for en avgjørelse" og å "treffe avgjørelse" Ingen av vilkårene i fvl. 6 første ledd gjør seg gjeldende. Peder Ås kan likevel være inhabil dersom det foreligger andre "særegne forhold" som er "egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet".

3 En naturlig tolkning av ordlyden til "særegne forhold" tilsier at det må være et forhold utenom det vanlige, og at det foreligger en høy terskel. Sivilombudsmannen har imidlertid uttalt at forholdet ikke trenger å være unikt for å være "særegent". "[E]gnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet" tilsier ikke at tilliten må være svekket, bare at den objektivt sett har mulighet for å bli det. Spørsmålet er om Ås' stilling som både brannsjef og ansatt i Seksjon for saksbehandling og kontroll der rivningssøknaden for Haugenhuset kom våren 2016, er å regne som et "særegent forhold" som er "egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet". Det fremgår av fvl. 6 at det skal legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære "særlig fordel, tap eller ulempe" for ham selv eller noen som han har nær tilknytning til. "Særlig" tilsier at graden av fordelen, tapet eller ulempen må være stor. Haugenhusets venner viser til at Ås hadde vært involvert på flere trinn i saken. I kommunestyret er det åpenbart positivt å fremme sine politiske meninger, og styret består av mange folk, men det samme gjelder ikke som ansatt i kommunen. Det er det viktigere å holde seg objektiv, og det er tvilsomt om han hadde grunnlag til det ettersom han fremmet og kom gjennom med sine meninger i kommunestyret. Dette trekker i retning av at det foreligger et "særegent forhold som er "egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet". Samtidig skal ikke rollekombinasjoner i seg selv være nok til å utløse inhabilitet etter forvaltningsloven. Haugenhusets venner anfører at Ås hadde klare private interesser i saken som brannsjef. Peder Ås var ansatt i kommunen: 50% som brannsjef og 50% som saksbehandler, og det forelå en avtale der brannvesenet skulle bli tildelt fra kommunekassen for å utføre jobben på dugnad. Ås' tilknytning til brannvesenet taler det for at avgjørelsen om å rive huset kan innebære en "særlig fordel", og dermed er å anse som et "særegent forhold som er "egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet".

4 Samtidig må det legges vekt på at det forelå objektive grunner til å rive huset, som at det hadde stått til forfall i tjue år. Haugenhusets venner besto av ikke mer enn 10 personer, og ettersom det var en debatt, er han åpenbart ikke alene om å synes at rivning er det beste alternativet. Dette trekker i retning av at det ikke foreligger et "særegent forhold" som er "egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet". I tillegg var Peder Ås var folkevalgt inn i kommunestyret for å representere sine meninger. Det fremgår av lovforarbeider at toleransen for at folkevalgte politikere har forhåndsbestemte meninger er større enn ved vanlige offentlige tjenestemenn. Dette trekker i retning av at Peder Ås ikke var inhabil. I Hegnar Hotell-dommen ble det imidlertid uttalt at dersom en offentlig tjenestemann kan anses å ha særegne interesser i en sak, er han inhabil, selv om det kan foreligge "ikke-inhabiliserende" grunner for meningene. Dette trekker i retning av at selv om Ås har objektive grunner for meningene sine, er han likevel inhabil dersom det foreligger forhold som taler for det. Haugenhusets venner viser til kommuneloven nr. 3 bokstav b, der det står at "kommunalt [...] ansatte" som har "medvirket ved tilretteleggelse av grunnlaget for en avgjørelse" eller "ved avgjørelse i samme sak", alltid skal anses som inhabile når saken behandles i "folkevalgt organ". I denne saken er det imidlertid ikke tale om å behandle saken i et "folkevalgt organ" etter å ha deltatt i behandlingen av samme sak som "kommunalt [...] ansatt(e)", men motsatt. Bestemmelsen er likevel grunnlag for å fremme en skepsis til rollekombinasjoner på disse trinnene. Uten å kunne ha avgjørende betydning trekker dette i retning av at Peder Ås er inhabil. Etter en konkret helhetsvurdering, med avgjørende vekt på Ås' tilknytning til brannvesenet og sin rollekombinasjon som både folkevalgt i kommunestyret og ansatt i kommunen, er det klart at Peder Ås må anses inhabil. Konklusjonen er at Peder Ås er inhabil. Spørsmål 3 Den overordnede problemstillingen er om Haugenhusets venner hadde rett til innsyn i notatet laget av Peder Ås.

5 Ettersom Haugenhusets venner ikke er "part" i saken, må spørsmålet løses etter Offentleglova 2006 (offl.). Hovedregelen er at "saksdokument" er åpne for innsyn. Det er klart at notatet er et "saksdokument" jf. offl. 4 andre ledd jf. første ledd, og utgangspunktet er derfor at Haugenhusets venner har rett til innsyn i notatet. Kommunen anfører imidlertid at notatet var et internt dokument. Det fremgår av offl. 14 at et organ kan gjøre unntak fra innsyn for dokumenter som organet har "utarbeidd for si eiga saksførebuing", altså dersom det er et organinternt dokument Spørsmålet er derfor om notatet som er laget på bakgrunn av samtalen han overhørte i butikken kan anses som et organinternt dokument jf. fvl. 14. Den naturlige tolkningen til ordlyden tilsier at det er et dokument som er laget for opplysning innad i organet, men at det ikke er avgjørende for sakens utfall. Dokumentet har ikke vært avgjørende for sakens utfall, hvilket taler fort at det er organinternt. Det må imidlertid legges vekt på dokumentets formål. Det fremgår av faktum at det sterke politiske ønsket om å bli kvitt huset overskygget nødvendigheten av å gjøre noe med dokumentet. Dette taler for at dokumentet ikke hadde til formål å bli ytterlige utredet, og taler klart for at det var organinternt. Selv om notatet ikke har blitt tillagt vekt i avgjørelsen, er det likevel klart et viktig dokument for saken, da det kunne ha endret sakens utfall. Dette trekker i retning av at notatet ikke er organinternt. Samtidig er det bare et notat av en overhørt samtale, og det er ikke tatt noen vurdering på hvorvidt de to lokale byggmestrene har rett eller ikke. Det fremgår ikke av faktum hvor godt byggmestrene kjente til huset og dermed hvilket grunnlag de hadde for sine uttalelser. Dette trekker i retning av at notatet ikke var viktig for saksutredningen og trekker i retning av at dokumentet var organinternt. En konkret helhetsvurdering med vekt på at det ikke var til formål å undersøke notatets innhold ytterligere, er det å anse som organinternt jf. offl. 14.

6 Det fremgår imidlertid av offl. 11 at selv om det er mulighet for å gjøre unntak fra innsyn, skal organet likevel vurdere å gi helt eller delvis innsyn. Dette bør gis dersom hensynet til offentlig innsyn veier tyngre enn behovet for unntak. Notatet er av offentlig interesse, og formålet med offentleglova er å legge til rette for at offentlig virksomhet er "open og gjennomsiktig". Dette trekker i retning av å gi innsyn. Samtidig kan innsyn i notatet svekke tilliten til forvaltningen, ettersom de ikke har undersøkt saken nærmere. Dette trekker i retning av at det ikke bør gis innsyn. Innsyn føre til en grundigere utredning av saken, som i utgangspunktet skal være "så godt opplyst som mulig" jf. fvl. 17 første ledd. Dette vil sørge for at tilliten til forvaltningen likevel opprettholdes. Dette taler for at det burde gis innsyn. Etter en konkret helhetsvurdering må det legges vekt på hensynet til meroffentlighet, og at innsyn fører til grundigere saksutredning som i det store bildet vil styrke tilliten til forvaltningen, bør Haugenhusets venner ha rett til innsyn i notatet laget av Peder Ås på bakgrunn av samtalen han overhørte i butikken. Konklusjonen er at Haugenhusets venner har rett på innsyn. Spørsmål 4 Den overordnede problemstillingen var om begrunnelsen for vedtaket var i samsvar med forvaltningsloven 25 tredje ledd. Forvaltningsloven kommer til anvendelse jf. spørsmål 1. Ettersom det dreier seg om prosess mot et enkeltvedtak, kommer reglene i kapittel V til anvendelse jf. fvl. 3. Det fremgår av 25 tredje ledd at "de hovedhensyn som har vært avgjørende" ved utøving av forvaltningsmessig skjønn "bør" nevnes. En naturlig tolkning av ordlyden tilsier at det foreligger en oppfordring om å begrunne det som har vært lagt vekt i en avgjørelse.

7 Forarbeider og rettspraksis er imidlertid klare på at "bør" skal leses som "skal", og at hovedregelen er at hovedhensynene skal nevnes. I Isene-dommen mistet en bonde sitt livsgrunnlag ettersom staten brukte sin forkjøpsrett til å kjøpe jord som bonden hadde leid i lang tid. Det fremgår av denne dommen at dersom vedtaket er særlig inngripende, skal kravene til begrunnelsen skjerpes. Å rive et hus som ingen har antydet å ha et nært forhold til på tjue år kan ikke anses å være like inngripende som i for bonden i Isene. I Gausi-dommen ble statens forkjøpsrett brukt for noen naboeiendommer, og i denne dommen kommer det frem at også mindre inngripende saker kan få skjerpet begrunnelseskrav. Begrunnelsen skal avpasses etter hvor inngripende saken er. Spørsmålet er derfor om begrunnelsen, ut fra sin grad av inngripelse, er tilstrekkelig begrunnet. Kommunen anfører at begrunnelsen var god nok i en sak som ikke gjaldt inngrep mot private. At saken i utgangspunktet ikke gjelder private, og at "part" i saken finner begrunnelsen tilstrekkelig, taler for at avgjørelsen er begrunnet tilstrekkelig. Samtidig må det legges vekt på at saken vekket stort samfunnsengasjement. Dette tilsier at mange blir påvirket av saken og vil oppleve den som inngripende, selv om den ikke retter seg mot dem. Dette er et argument for at begrunnelsen ikke er tilstrekkelig. Det foreligger et effektivitetshensyn. I begrunnelsen er det nevnt de hensyn som har vært avgjørende, og avgjørelsen er således godt begrunnet. Det fremgår ikke av loven at det skal brukes tid og ressurser på å ramse opp de hensyn som ikke har vært avgjørende, hvilket taler for at avgjørelsen er tilstrekkelig begrunnet. Peder Ås har i sin begrunnelse i hovedsak kommet med vurderinger som taler for rivning. Begrunnelsen er ikke nyansert og diskutert "pro et contra". Det må åpenbart foreligge argumenter for å ikke rive huset som kunne vært nevnt uten for stor ressursbruk. At mange mennesker blir påvirket er uansett et argument for at det burde vært brukt mer tid og ressurser på utredning og videre begrunnelse av

8 vedtaket, for eksempel ved å ta notatet i saksmappa til følge. Dette taler for at begrunnelsen ikke er tilstrekkelig. En konkret helhetsvurdering, med vekt på at et stort antall mennesker blir berørt, og at saken burde vært sett fra flere side, da det åpenbart foreligger argumenter mot rivning også, er ikke begrunnelsen tilstrekkelig jf. fvl. 25 tredje ledd. Konklusjonen er at begrunnelsen for vedtaket ikke var i samsvar med forvaltningsloven 25 tredje ledd. Spørsmål 5 Den overordnede problemstillingen er om Haugenhusets venner hadde klagerett. Forvaltningsloven kommer til anvendelse jf. spørsmål 1. Avgjørelsen dreier seg om et enkeltvedtak jf fvl. 2 b jf a, og reglene i kapittel VI kommer derfor til anvendelse jf. fvl. 3. Det fremgår av fvl. 28 at enkeltvedtak kan påklages av "part" eller annen med "rettslig klageinteresse". Ettersom Haugenhusets venner klart ikke er "part" jf. fvl. 2 bokstav e, er spørsmålet om de har "rettslig klageinteresse". En naturlig tolkning av ordlyden tilsier at at det må foreligge en interesse i saken og den avgjørelse som blir fattet. Det fremgår av lovforarbeidene at bestemmelsen skal leses på bakgrunn av tvistemålsloven (tvl.) 54, som i dagens lov inngår i tvl Dette er fordi adgangen til å påklage et vedtak ikke skal være mindre enn søksmålsadgangen. Det fremgår av fvl. 1-3 at den som reiser saken må påvise et "reelt behov" som avgjøres ut fra en samlet vurdering av sakens aktualitet og partenes tilknytning til det. En naturlig ordlydstolkning av "reelt behov" tilsier at det må være en faktisk interesse i å prøve vedtaket på grunnlag av virkningen utfallet får.

9 Ettersom skjebnen til Haugenhuset skapte debatt i samfunnet og hadde betydning for mange, er det tydelig at saken er aktuell. Part i saken, kommunen, er fornøyd med utfallet. Dette er et argument for at saken likevel ikke er særlig aktuell. Samtidig på det at kommunen er part i saken settes i en særstilling, selv om de skal anses som privat rettssubjekt i denne typen saker. Kommunen handler på vegne av befolkningen, og at befolkningen er engasjerte og at ikke alle sider av saken er kommet frem, trekker i retning av at saken likevel er aktuell. At saken ikke påvirker noen av medlemmene direkte er et argument for at de ikke burde tilkjennes rettslig klageinteresse. I Alta-dommen, det Naturvernforbundet påklaget utbygging av Alta-vassdraget, ble det imidlertid uttalt at organisasjoner likevel, etter en konkret vurdering, kan tilkjennes rettslig klageinteresse, selv om ingen av medlemmene deres påvirkes direkte. I ettertid av Alta-dommen er det i tvl. 1-4 laget særskilte regler for søksmålsadgang for organisasjoner. Det fremgår av tvl. 1-4 (2) at foreninger og stiftelser kan reise søksmål, og spørsmålet blir om saken ligger innenfor "organisasjonens formål og naturlige virkeområde". En naturlig tolkning av ordlyden tilsier at søksmålsadgangen gjelder det organisasjonen har særlig interesse og saken faller innenfor det de i utgangspunktet har valgt å jobbe for. Kommunen viser til et særlig lavt medlemstall i organisasjonen. Organisasjonen har ikke mer enn 10 medlemmer, og det følger riktighet med at medlemstallet ikke er særlig høyt. Dette trekker i retning av at Haugenhusets venner ikke skal tilkjennes rettslig klageinteresse. Samtidig er det bare 3000 medlemmer i kommunen, og prosentvis er ikke nødvendigvis medlemstallet så lavt. Tidligere var det et større krav om representativitet, men det er i stor grad gått bort fra i dagens rett, og flere har i dag

10 adgang til å saksøke og påklage vedtak. Dette trekker i retning av at Haugenhusets venner skal tilkjennes rettslig klageinteresse. Kommunen viser til at foreningen var løst organisert. At organisasjonen mangler en del av momentene som er sentrale for å være en seriøs organisasjon trekker klart i retning av at de ikke burde tilkjennes rettslig klageinteresse. Samtidig ble Haugenhusets venner opprettet for kort tid siden, nettopp i forbindelse med debatten om rivningen. De har dermed hatt begrenser tid til å etablere seg, og tidspunkt for opprettelse og at Haugenhus- saken er den eneste de har jobbet med og uttalt seg om, viser at saken ligger innenfor deres formål. Dette trekker i retning av at de burde tilkjennes rettslig klageinteresse. En konkret helhetsvurdering, med vekt på at organisasjonens representativitet ikke lenger er like viktig, uttalelser fra rettspraksis og at Haugenhusets venner er opprettet spesielt for denne saken, er det åpenbart innenfor deres formål og virkeområde å påklage avgjørelsen etter fvl. 28. Konklusjonen er at Haugenhusets venner hadde klagerett.