Oppgaven legger til grunn at forvaltningsloven gjelder for politiets saksbehandling. Spørsmålet løses på bagrunn av fvl. 17.

Transkript

1 Mønsterbesvarelse i forvaltningsrett I Skoleåret 2015/2016 Kandidatens navn: Hanna Haugtomt Spørsmål 1 Overordnet problemstilling er om det var en saksbehandlingsfeil at politiet nektet å utstede pass uten å innhente annen informasjon enn straffedommen. Oppgaven legger til grunn at forvaltningsloven gjelder for politiets saksbehandling. Spørsmålet løses på bagrunn av fvl. 17. Det fremgår av 3 at 17 kun gjelder enkeltvedtak. Ettersom oppgaven forutsetter at nektelse av pass er et enkeltvedtak, kommer reglene til anvendelse. Etter 17 skal forvaltningen "påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes." En naturlig språklig forståelse tilsier at forvaltningen har ansvar for å sørge for at all informasjon som kan ha betydning for saken er innhentet, i den grad det er mulig. Spørsmålet etter passloven 5, tredje ledd, bokstav b, er om det er "skjellig grunn til å tro" at hensikten med reisen er lovstridige handlinger. Knoch anfører at politiet har gjort en saksbehandlingsfeil, ettersom de kun har basert nektelsen av pass på den tidligere straffedommen, uten å ha vurdert situasjonen utover det. Utifra faktum, synes bakgrunnen for nektelsen å være Kripos sin bekymringsmelding om at det ville være sannsynlig at Knoch ville foreta liknende straffbare handlinger som han var domfelt for. Det fremgår imidlertid av faktum at Knoch hadde vært i behandling under soningen, i tillegg til at det i forbindelse med løslatelsen ble uttalt at det ikke forelå gjentakelsesfare. Ettersom Knoch ble løslatt nettopp på bakgrunn av svekket gjentakelsesfare, strider dette mot Kripos sin mistanke om at gjentakelse var sannsynlig. Slik informasjon synes derfor å være høyst relevant ved vurderingen av hvorvidt det er sannsynlig at Knoch vil begå liknende

2 lovstridige handlinger på nytt. Dette taler mot at all informasjon av betydning har blitt inhentet, og at utredningen ikke var tilstrekkelig. Etter Vaktmester-dommen blir Høyesterett kraftig kritisert av juridisk for å ikke ha kjent et ansettelsesvedtak ugyldig. Dommen gjaldt ansettelse av en vaktmester, hvor to søkere var like kvalifisert for jobben, og den ene søkeren ble ansatt på bakgrunn av sosiale omstendigheter. Liknende velferdsgrunner gjaldt for den andre søkeren uten at dette ble utredet. Forvaltningen blir derfor kritisert i juridisk teori av å ikke ha utredet saken tilstrekkelig, jf. 17. Det fremgår derfor av juridisk teori at dersom det er forhold som kunne vært avgjørende for sakens utfall ikke er innhentet og vurdert, taler dette for at utredningen ikke er tilstrekkelig. Ettersom Knoch sin behandling under soningen og det faktum at fengselsmyndigheten ikke fant at det forelå gjentakelsesfare åpenbart ville vært avgjørende for sakens utfall, taler dette for at saken ikke er utredet tilstrekkelig, jf. 17. Forsvarlig saksbehandling forutsetter effektivitet. Forvaltningen må derfor avgjøre hvor viktig det er å innhente visse opplysninger i frohold til saken, med tanke på effektivitetshensynet. Det vil imidlertid ikke være svært ressurskrevende for politiet å innhente informasjon fra fengselspsykolog og fengelsmyndighet. Det ville derfor ikke hindret effektivitet, noe som taler for at utredningen var utilstrekkelig. Ettersom avgjørende og betydningsfull informasjon ikke ble inhenhtet i forbindelse med vedtaket, er konklusjonen at forvaltningen ikke har påsett at saken er "så godt opplyst som mulig". Konklusjonen på overordnet problemstilling er derfor at det var en saksbehandlingsfeil at politiet nektet å utstede pass uten å innhente annen informasjon enn straffedommen. Spørsmål 2 Hovedproblemstilling er om det var en saksbehandlingsfeil at vedtaket ikke var oversatt til engelsk eller tysk.

3 Forvaltningsloven gjelder, jf. spørsmål 1. Man har i utgangspunktet ingen krav på å få vedtak på et språk annet enn norsk etter norsk lov. Det følger imidlertid av 11 at forvaltningen skal veilede parten slik at parten på best mulig måte skal kunne "ivareta sitt tarv". Det følger også av ulovfestede prinsipper om god forvaltningsskikk og forsvarlig saksbehandling at man sørge for at parten forstår vedtaket rettet mot seg, så langt det er mulig. Før forvaltningsloven ble vedtatt, eksisterte mye av de samme reglene på ulovfestet grunnlag. Hensikten med å kodifisere disse reglene, var først og fremst av hensyn til parten og rettssikkerhetsprinsipper i forhold til parten. Et viktig hensyn i forvaltningsloven er at parten skal kunne ivareta sine interesser når i sak med forvaltningen, noe som også følger av god forvaltningsskikk. Det må anses avgjørende for parten å kunne forstå vedtaket og derfor vite hva det handler om og hvilke konsekvenser det har for vedkommende. For en som ikke forstår norsk, vil vedtaket følgelig gi lite mening for personen, og har derfor ingen mulighet til å ivareta sine interesser. Dette strider med god forvaltningsskikk og taler for at det foreligger saksbehandlingsfeil. Videre er retten til kontradiksjon også et grunnleggende hensyn i forvaltningsloven. Det følger av god forvaltningsskikk å gi parten mulighet til å kontrollere og kommentere anførsler og vedtak som blir rettet mot ham, for å sørge for at bakgrunnen for vedtaket ikke er feilaktig eller uforsvarlig. Retten til kontradiksjon kan umulig bli ivaretatt når parten ikke forstår vedtaket. Dette trekker i retning av at det var en saksbehandlingsfeil. Politiet anfører at de hadde knappe ressurser og at oversetting dermed ikke lot seg gjøre. Effektivitet og ressurser er ofte kryssende hensyn i forhold til grundig og forsvarlig saksbehandling. Foraltningen må vurdere viktigheten av grundig saksbehandling opp mot tilgjengelige ressurser. Å oversette et vedtak til engelsk kan imdilertid ikke anses som særlig ressurskrevende, ettersom man kan forvente at de fleste voksne nordmenn har tilstrekkelige

4 engelskkunnskaper til slikt. Hensynet til forvaltningens ressurser kan derfor ikke vektlegges i denne saken. Dette trekker i retning av at det var en saksbehandlingsfeil. Det fremgår av Isene-dommen, som gjaldt landbruksdepartementets begrunnelse av et forskjøpsvedtak, at ved særlig inngripende vedtak, skjerpes kravene til saksbehandlingen. Vedtaket gjorde at Isene mistet sitt levebrød, og Høyesterett stilte krav til saklig og forsvarlig saksbehandling. Videre fremgår det av Gausi-dommen(Rt s. 1056) at kravene må avpasses etter hvor inngripende vedtaket er. Dette viser at kravene følger en relativ skala. Spørsmålet blir dermed hvor inngripende nektelse av pass er. Man har i utgangspunktet rett til pass som norsk statsborger, jf. passloven 1. Pass er nødvendig for å få godkjent innreise og opphold i de fleste landene i verden. Nektelse av pass medfører dermed fratatt mulighet til å reise utenlands. Et slikt vedtak vil derfor være ekstremt uheldig, særlig for en reiseglad person, vil være inngripende i noen grad. Dette vitner om at det ikke stilles rekativt skjerpede krav til saksbehandlingen i denne saken. Det stilles derfor av ulovfestede rettsprinsipper om forsvarlig saksbehandling og god forvaltningsskikk visse krav til saksbehandlingen. Ettersom sentrale hensyn det er forventet at forvaltningen ivaretar, som retten til kontradiksjon og mulighet til å ivareta sine interesser, ikke er ivaretatt, var saksbehandlingen ikke tilstrekkelig. Konklusjonen på hovedproblemstillingen blir dermed at det var en saksbehandlingsfeil at vedtaket ikke ble oversatt til engelsk eller tysk. Spørsmål 3 Overordnet problemstilling er om Oda Helle er inhabil til å forberede eller treffe avgjørelse i klagesaken. Forvaltningsloven gjelder, jf. spørsmål 1.

5 Inhabilitet reguleres i fvl. 6. Inhabilitet gjelder for en "offentlig tjenestemann". Oda Helle jobber i Politidirektoratet, og er derfor "ansatt i statens [...] tjeneste", og er derfor å regne som en "offentlig tjenestemann, jf. 2 d). 6 kommer til anvendelse. Inhabilitetsreglene gjelder forberedelse av saken og fatte avgjørelse. Helle deltar i saksforberedelsen, og reglene kommer til anvendelse, jf. 6, første punktum. I 6 første ledd presenteres en rekke forhold som automatisk fører til inhabilitet dersom de er innfridd. Ingen av disse gjør seg gjeldende. Det blir derfor relevant å se på 6, annet ledd. Etter annet ledd er en person inhabil dersom det foreligger "andre særegne forhold" som er "egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet". Underodnet problemstilling blir derfor om Helle sin tidligere deltakelse i straffesaken mot Knoch kan regnes som "særegne forhold" som er "egnet til å svekke tilliten til [hennes] upartiskhet". En naturlig språklig forståelse tilsier at det må være snakk om ekstraordinære omstendigheter som potensielt kan hindre tjenestemannen i å forbli nøytral eller påvirke vedkommende sin dømmekraft. Sivilombudsmannen har uttalt prinsipielt at kravet ikke forutsetter at forholdet er unikt, men at det er ulikt fra de fleste i liknende situasjon. Dette senker terskelen for inhabilitet. Det er på det rene at det ikke er særlig ekstraordinært for en politiadvokat å senere jobbe som saksbehandler i Politidirektoratet. Som politiadvokat har man å gjøre med mange forskjellige saker, og det kan derfor ikke regnes som "særegent" at man havner i samme sak med samme person to ganger. Dette trekker i retning av at hun ikke er inhabil. Det heter i 6 annet ledd at man i vurderingen kan legge vekt på om avgjørelsen vil innebære "særlig fordel [..] for han selv".

6 Ordlyden "særlig fordel" tilsier at det må innebære positive konsekvenser av en viss betydning. Avgjørelsen om å innfri klagen til Knoch eller ikke, kan ikke sies å innebære spesielt betydningsfulle positive konsekvenser overhodet for Helle. Utfallet vil ikke påvirke hennes vedkommende på noen åpenbar måte. Dette taler mot inhabilitet. I Hegnar Hotell-dommen(Rt s. 64), hvor et kommunestyremedlem ble funnet inhabil i skjenkesak om et hotell som var hans fremtidige nabo, ble det understreket at det ikke er krav om faktisk eller påviselig upartiskhet, men at sannsynlighet eller en viss sjanse for upartiskhet er tilstrekkelig for at en person anses inhabil. Det kan ikke sies å foreligge noen grunner til at Helle skulle ønske å hindre at en tidligere straffedømt får pass, selv om hun selv deltok i straffesaken. Det foreligger derfor veldig lav sannsynlighet, om noen, for at hun skal være upartisk i saken. Dette trekker i retning av at hun ikke er inhabil. Nærhet og aktualitet har også betydning for inhabilitet. Det fremgår av faktum at det er mer enn 15 år siden straffesaken mot Knoch pågikk, i tillegg til at Helle ikke prosederte saken selv, men kun bistod aktor. Tilknytningen var derfor av avledet karakter. Dette øker sannsynligheten for at hun er nøytral, og trekker i retning av at hun er habil. Det fremgår av 6, annet ledd, siste setning at det skal legges vekt på om "Ugildhetsinnsigelse er reist av en part". Det var Knoch som ba om at Helle fratrådte, og det er på det rene at Knoch er part, jf. 2, bokstav e. Det fremgår imidlertid av juridisk teori at dette momentet skal tillegges lite vekt, og kun er relevant i tvilstilfeller. Basert på en helhetsvurdering av forholdets art og hensyn som gjør seg gjeldende, er det lite som taler sterkt for at Helle er inhabil. Det er forleligger derfor ikke ekstraordinære omstendigheter som kan hindre at Helle er nøytral. Svaret på den underordnede

7 problemstillingen er derfor at Helles tidligere deltakelse i straffesaken ikke er "særegne forhold" som er "egnet til å svekke tilliten til [hennes] upartiskhet." Konklusjonen på overordnet problemstilling blir da at Oda Helle ikke er inhabil til å forberede eller treffe avgjørelse i klagesaken. Spørsmål 4 Hovedproblemstilling er om begrunnelsen for Politiets skjønnsutøvelse var tilstrekkelig. Forvaltningsloven gjelder, jf. spørsmål 1. Regler for begrunnelse for skjønnsutøvelse finnes i fvl. 25, tredje ledd. 25 gjelder kun enkeltvedtak, jf. 3, første punktum. Oppgaven forutsetter at avgjørelsen er et enkeltvedtak, og reglene kommer til anvendelse. Hjemmelen for politiets skjønnsutøvelse er passloven 5, tredje ledd, bokstav b). I fvl. 25 tredje ledd heter det at "de hovedhensyn som har vært avgjørende ved utøving av forvaltningsskjønn, bør nevnes". Naturlg språkforståelse av "bør" tilsier at forvatningen oppfordres til å forklare hvilke hensyn som er vektlagt ved skjønnet, men ikke er pliktig, som ved de to første kravene, jf. 25 første og annet ledd. Det uttales imidlertid i forarbeidene at "bør" som hovedregel skal tolkes som "skal", og at det forventes at hovedhensynene er nevnt. Spørsmålet blir derfor om hovedsynene som har vært avgjørende er nevnt i begrunnelsen. I begrunnelsen forklarer Politiet at med hensyn til vanskeligheter for politiet å avdekke lovbrudd begått i utlandet, vil avslag være forholdsmessig med hensyn til samfunnsvernet. Knoch anfører at det er utilstrekkelig at de ikke har vurdert grad av inngripelse og tidsaspektet.

8 Som tidligere nevnt viser Isene-dommen at det er skjønnsmessige grenser ved krav til begrunnelsen, og at grad av inngripelse har avgjørende betydning, særlig dersom vedtaket fremstår urimelig. Videre viser Gausidommen at kravene til begrunnelsen skal stå i samsvar med hvor inngripende det er. Det fremgår ikke av begrunnelsen om politiet har tatt i betraktning hvor inngripende tiltaket er ovenfor Knoch. Etter begrunnelsen har politiet tilsynelatende kun vurdert hensynet til politiet selv og samfunnet, men ikke noe vedrørende Knoch og hans situasjon. Begge sider av saken er derfor ikke vurdert, noe som taler for at begrunnelsen ikke var tilstrekkelig. Videre viser Skotta-dommen (Rt s. 1066) at det kreves at alt som har vært avgjørende for vedtaket, skal grunngis. Vedtaket, som også gladt landbruksdepartementets forkjøpsrett, ble kjent ugyldig som følge av mangelfull begrunnelse. Vurderingen politiet skal begrunne er om det er "skjellig grunn" til mistanke om gjentakelse, jf. passloven 5, tredje ledd, bokstav b. Ordlyden tilsier at det må være sannsynlig at vedkommende vil gjenta liknende straffbare handlinger. Det er derfor dette vurderingen og skjønnet skal handle om. Ettersom begrunnelsen ikke vitner om at politiet har vurdert hvorvidt gjentakelse er sannsynlig, men kun om utreise er rimelig og forholdsmessig av hensyn til politiet selv og samfunnet, taler dette for at det som skal være avgjørende ved forvaltningsskjønnet ikke er begrunnet. Dette trekker i retning av at begrunnelsen ikke er tilstrekkelig. Formålet med begrunnelse med tanke på parten er at parten lettere skal forstå vedtaket og kunne forsone seg med det, noe som vil hindre videre overprøving og være ressursbesparende. I tillegg gjør det at parten skal kunne kontrollere at riktige forhold og forsvarlige og rimelige hensyn er lagt til grunn.

9 I forhold til forvaltningen, er formålet med begrunnelse å skjerpe grundigheten, oppmerksomheten og kvaliteten av arbeidet, i tillegg til å gi retningslinjer for hvordan rettsreglene skal anvendes, forholdene vurderes og skjønnet vektlegges i senere saker. Ettersom Knoch føler vedtaket er såppass urimelig, i tillegg til at han ikke kan vite hvordan politiet har vurdert gjentakelsesfaren, taler dette for at formålet i forhold til parten ikke infris. For forvaltningen, gir ikke begrunnelsen særlig mye retningslinjer for hvordan gjentakelsesfare og "skjellig grunn" skal vurderes. Formålene i forhold til forvaltningen blir derfor heller ikke møtt. Dette taler for at begrunnelsen ikke er tilstrekkelig. Etter en helhetsvurdering av graden av inngripelse, skjønnsvurderingen og formålene, kan ikke begrunnelsen sies å være tilstrekkelig, jf. fvl 25, tredje ledd. Konklusjonen er dermed at Politiets skjønnsutøvelse ikke var tilstrekkelig. Spørsmål 5 Overordnet problemstilling er om Voldsofferalliansen kan påklage avgjørelsen om å utstede pass. Forvaltningsloven gjelder, jf. spørsmål 1. Klageadgang finnes i fvl. 28. Oppgaven forutsetter at det er et enkeltvedtak, og bestemmelsen kommer til anvendelse, jf. 3. Det fremgår av 28 at en "part" eller en med "rettslig klageinteresse" kan påklage et vedtak. Spørsmålet blir således om Voldsofferforeningen er "part" i saken. "Part" defineres i 2 e), som en person "avgjørelsen retter seg mot" eller en avgjørelsen "ellers direkte gjelder". Det er på det rene at avgjørelsen hverken "retter seg mot" foreningen, da den retter seg mot Knoch, eller "direkte gjelder" foreningen, da avgjørelsen ikke medfører noen direkte konsekvenser for foreningen.

10 Det blir dermed relevant å se hen til "rettslig klageinteresse". Underproblemstillingen blir da om Voldsofferforeningen har "rettslig klageinteresse" i saken om utstedelse av pass til Helmut Knoch. Ordlyden av "rettslig klageinteresse" tilsier at vedkommende må ha en viss tilknytningn til saken. Noe videre forståelse fremgår ikke av lovteksten. Det fremgår av forarbeidene at "rettslig klageinteresse" skal tolkes på bakgrunn av uttrykket "rettslig klageinteresse" i Tvistemålsloven(1915) 54. Uttrykket er videreført til Tvisteloven 1-3 hvor enhver med et "reelt behov" har søksmålsadgang, hvor vedkommendes tilknytning og kravets aktualitet skal vektlegges. Det fremgår videre av Tvisteloven 1-4 at "foreninger og stiftelser kan reise søksmål [...] om det ligger innenfor organisasjonens formål og naturlige virkeområde å ivareta". Det er derfor relevant å vurdere alliansens tilknytning til saken, formål og aktualitet ved spørsmålet om "rettslig klageinteresse". Det fremgår av faktum at Voldsofferalliansens formål er å ivareta rettssikkerheten til fornærmede i volds- og overgrepssaker. Deres tilknytning til saken vil derfor være ønske om hindre at forholdene legges til rette for gjentatte overgrep mot barn. De har derfor en klar interesse i å få saken overprøvd. Dette taler for at alliansen gar "rettslig klageinteresse". I Alta-kjennelsen gir Høyesterett Naturvernforbundet søksmålsadgang ved "rettslig interesse" i en sak om utbygging av Alta-elven. Det ble lagt til grunn at interessene og verdiene forbundet søkte å ivareta samstemte med verdiene vedtaket truet, og at forbundet var representativt for en allmenn samfunnsinteresse. Videre fremgår det av Fri Film-dommen(Rt s.1272), hvor foreningen ikke ble ansett å ha "rettslig interesse" da medlemstallet var for lavt og foreningen ikke var representativ for det norske kinopublikum, at det er skjønnsmessige grenser.

11 Dommene viser at det forutsettes at formålene samsvarer, samt at organisasjonen anses som representativ for verdiene og prinsippene den ønsker å fremme. Voldsofferalliansen søker å verne om rettssikkerheten til vold- og overgrepsofre. Det fremgår av faktum at medlemstallet er på 2000 på landsbasis. Det er altså en landsdekkende forening med er relativt høyt antall medlemmer. Den vil derfor anses å være tilstrekkelig representativ for landets fornærmede, noe som taler for at foreningen har "rettslig klageinteresse". Et viktig hensyn i klagesaker hensikten med klagen, altså hvorfor vedkommende har ønsker om å få overprøvd vedtaket. Voldsofferallinsen ønsker å hindre at Knoch vil begå liknende lovbrudd han har gjort tidligere ved reise til Thailand. Knoch er en fri mann uansett om han får utstedt pass eller ikke. Knoch vil derfor i realiteten kunne forgripe seg på barn uansett om han får pass eller ikke. Det er derfor ikke utenkelig at dersom hensikten med reisen var nye overgrep, at han foretar samme handlinger hjemme i Norge isteden dersom han ikke får pass. Det er derfor ikke åpenbart at nektelse av pass vil hindre nye overgrep og dermed verne rettssikkerheten til eventuelle ofre. Dette taler mot at alliansen bør ha "rettslig klageinteresse" i denne saken. Videre tilsier hensynet til effektivitet at man skal søke å hindre en utstrakt klageadgang, da det vil svekke effektiv saksbehandling for forvaltningen. Dette tilsier at klageadgang bør være forbeholdt de som blir betydelig berørt av vedtaket. Dette trekker i retning at alliansen ikke bør ha klageadgang. På den annen side, er formålet med klageadgang er retten til kontradiksjon og kontroll med forvaltningen. Det er viktig at et vedtak som synes å være urimelig, ukorrekt eller uforholdsmessig blir overprøvd, for å sikre forsvarlig saksbehandling. Dette taler for at alliansen bør ha "rettslig klageinteresse". Forarbeidene legger dessuten til grunn at det vil være lavere terskel ved "rettslig klageinteresse" enn ved "rettslig interesse". Dette begrunnes i det faktum at en forvaltningsklage er mindre tid- og ressurskrevende enn et søksmål for domstolene.

12 Etter en konkret vurdering av forholdene, hvor sakens art, alliansens tilknytning og formålet med klage blir vektlagt, er konklusjonen at Voldsofferalliansen har "rettslig klageinteresse", jf. 28, første ledd. Svaret på den overodnede problemstillingen er derfor at Voldsofferalliansen kan påklage avgjørelsen om å utstede pass.