RAPPORT NHOS KOMMUNE-NM 2017 MENON-PUBLIKASJON NR. 54/2017. Av Annegrete Bruvoll, Anne Espelien, Rasmus Bøgh Holmen, Simen Pedersen og Siri Voll Dombu

Transkript

1 RAPPORT NHOS KOMMUNE-NM 2017 MENON-PUBLIKASJON NR. 54/2017 Av Annegrete Bruvoll, Anne Espelien, Rasmus Bøgh Holmen, Simen Pedersen og Siri Voll Dombu

2 Forord Prosjektet har vært ledet av Annegrete Bruvoll, med Anne Espelien, Rasmus Bøgh Holmen, Simen Pedersen og Siri Voll Dombu som prosjektmedarbeidere. Anne Espelien har kvalitetssikret rapporten. Vi takker NHO for et spennende oppdrag og vår kontaktperson Hilde Karoline Midsem for interessante innspill og diskusjoner. Forfatterne står ansvarlig for alt innhold i rapporten. August 2017 Annegrete Bruvoll Prosjektleder Menon Economics M E N O N E C O N O M I C S 1 R A P P O R T

3 Innhold SAMMENDRAG 3 1. INNLEDNING OG BAKGRUNN 5 2. INDIKATORSETTET 6 3. FYLKER Næringslivet Arbeidsmarkedet Demografien Kompetansenivået Kommuneøkonomien Endringer i fylkene siden KOMMUNER Næringslivet Arbeidsmarkedet Demografien Kompetansenivået Kommuneøkonomien Endringer i kommunene siden DRØFTING AV EIENDOMSSKATTEN SOM INDIKATOR Eiendomsskatt i kraftkommuner Eiendomsskatt og handlingsrom Oppsummering 38 REFERANSER 39 VEDLEGG 1: INDIKATORER FOR PRODUKTIVITETEN I NÆRINGSLIVET 40 VEDLEGG 2: RESULTATER FRA ALLE KOMMUNER 47 M E N O N E C O N O M I C S 2 R A P P O R T

4 Sammendrag Kommune-NM er en årlig rangering av de økonomiske prestasjonene og rammebetingelsene i norske kommuner, utført i regi av NHO. Kommune-NM 2017 dekker fem temaområder: Næringsliv, arbeidsmarked, demografi, kompetanse og kommuneøkonomi. På fylkesnivå kommer Oslo best ut samlet sett, og på alle områdeindikatorene, bortsett fra for kompetanseindikatorene. Fylkene med de største byene og tett befolkede kommunene Oslo, Akershus, Sør- Trøndelag, Rogaland og Hordaland rangeres høyest. De nordligste fylkene, innlandsfylkene og fylker uten større byer rangeres generelt lavere etter NHOs indikatorer. Av kommunene kommer Sola samlet sett best ut, fulgt av Bærum og Oslo. Kommunene som rangeres høyest følger et mønster over Østlandsområdet fra Eidsvoll til Kongsberg i vest og Råde i sør, og videre rundt kysten, langs Vestlandet og opp til Sunnfjord. I tillegg kommer bykommunene Hamar, Lillehammer og Gjøvik, enkelte kraft- reiselivskommuner, og kommuner i tilknytning til de større byene Ålesund, Molde, Trondheim, Bodø, Tromsø langs kysten nordover. Innenfor næringslivsindikatorene kommer Austevoll best ut. Austevoll er et eksempel på en oppdrettskommune med høyt inntektsnivå og høy privat sysselsetting, men som kan være sårbar gjennom et ensidig næringsliv. Averøy, Giske og Herøy er andre havbrukskommuner som gjør det godt innenfor næringsliv, med store fiskeflåter og oppdrettsvirksomhet, i kombinasjon med et diversifisert næringsliv. Asker har landets nest høyeste inntektsnivå, som er en indikator på høy kjøpekraft og produktive produksjonsressurser. Videre rangeres Lier høyt på grunn av høy andel privat sysselsetting og høyt kjøp av private tjenester fra kommunesektoren. Oppegård og Klepp trekkes ned av lavt kjøp av private tjenester fra kommunesektoren, mens de rangeres høyt på de øvrige indikatorene. Innenfor arbeidsmarkedsindikatorene dominerer kommuner i Sogn og Fjordane og Akershus, samt Utsira. Leikanger, med fylkesadministrasjonen som dominerende arbeidsplass og høy netto innpendling, rangeres høyest med svært høy sysselsettingsandel, lav grad av uføre og få arbeidsledige. Sola rangeres nest høyest med høy sysselsettingsandel og få uføre, men er blant kommunene med høyest arbeidsledighetsnivå. Oslo rangeres høyest på demografiindikatorene med høy befolkningsvekst og høyest andel unge i forhold til eldre i arbeidsstyrken. Frøya har høyest befolkningsvekst av alle kommunene med 2,8 prosent. Kommunene følger ikke et klart mønster over landsdeler, men hovedtrekket er at kommuner nær større byer og langs kysten opp til Sør-Trøndelag har høyest befolkningsvekst og yngst befolkning, mens kommuner i innlandet og i Nord-Trøndelag og Nordland er svakest på demografiindikatorene. Det er en sterk korrelasjon mellom kommunestørrelse og unge i forhold til eldre, i tillegg til at befolkningsveksten er høyest i de største kommunene. Innenfor kompetanseindikatorene dominerer kommuner med universiteter og andre læresteder som de store byene, Ås og Molde, og kommuner med kompetansearbeidsplasser som Leikanger, Sola, Kongsberg, Sunndal og Årdal. Leikanger med fylkesadministrasjonen som dominerende arbeidsplass rangeres høyest. Kongsberg har høyest nivå innen teknisk og naturvitenskapelig utdanning. Sola, Sunndal, Årdal, Sirdal og Odda rangeres høyt først og fremst på grunn av høy andel faglærte. Førde og Stord har mer sammensatt næringsstruktur som trenger både faglærte og høyere utdannede og kommer relativt godt ut innenfor alle de tre utdanningsnivåene. Innenfor kommuneøkonomi dominerer de store byene og kommuner i randsonen til disse, kommuner i Rogaland tilknyttet oljevirksomheten, og i tillegg Frøya. De lavest rangerte er generelt små, desentrale kommuner fordelt over hele landet. Mange av disse, som Sørfold, Røyrvik, Tysfjord, Namsskogan, Bindal, Eidsfjord, Modalen og M E N O N E C O N O M I C S 3 R A P P O R T

5 Tydal, er kraftkommuner med god kommuneøkonomi, men rangeres lavt på grunn av beskatningen av kraftinntektene (eiendomsskatten). Kraft- og reiselivskommunen Bykle har gått klart mest fram de siste fem årene, med 214 plasser, hovedsakelig på grunn av en dreining i netto utflytting på til netto innflytting i Etter Bykle kommer Fjaler med en framgang på 157 plasser, også hovedsakelig på grunn av demografiske forhold. Stordal har gått mest tilbake, med 163 plasser. I perioden har befolkningsveksten snudd fra positiv til negativ, unge i forhold til eldre har gått ned og netto innflytting har gått ned. Bokn har gått nest mest tilbake, med 144 plasser, med skifte fra positiv til negativ befolkningsvekst. M E N O N E C O N O M I C S 4 R A P P O R T

6 1. Innledning og bakgrunn Siden 2011 har NHO publisert indikatorer for kommunene langs dimensjoner som er viktige for eller gjenspeiler vekst i næringslivet. Årets indikatorsett dekker fem temaområder; næringsliv, arbeidsmarked, demografi, kompetanse og kommuneøkonomi. Innenfor hvert av temaområdene er det spesifisert tre til fem enkeltindikatorer som gir et bilde av utviklingstrekk over tid og sammenligningsgrunnlag på tvers av kommuner og fylker. Samlet sett inneholder indikatorsettet 20 enkeltindikatorer, 5 områdeindikatorer og 1 totalindikator for 426 kommuner og 19 fylker og for 6 årganger. Indikatorsettet er utviklet i samarbeid, og det endelige indikatorsettet er fastlagt av NHO. Indikatorsettet er tilgjengelig på NHOs nettsider. I rapportens kapittel 2 beskrives innholdet i indikatorsettet og definisjonene av de enkelte indikatorene. Rapporten oppsummerer videre de sentrale utviklingstrekkene over tid og på tvers av fylker i kapittel 3 og kommuner i kapittel 4. For kommunene fokuserer vi på de høyest og lavest rangerte, og de som har gått mest fram og tilbake de siste fem årene. For fylkene har vi fokusert på de store linjene i næringssammensettingen og nasjonale fortrinn. Indikatorsettet gir ikke direkte grunnlag for å trekke årsakssammenhenger, men i gjennomgangen kommer vi inn på noen mulige forklaringer. Rapporten fungerer først og fremst som en inngang til videre dypdykk i den mer detaljerte informasjonen som framkommer i databasen. Det er også gjort to utdypende analyser, der den ene drøfter indikatoren for eiendomsskatt i kapittel 5. Den andre analysen drøfter alternative vurderinger av lønnsomheten i næringslivet og inngår i et eget avsnitt i avsnitt 4.1 med ytterligere dokumentasjon i Vedlegg 1. En fullstendig oversikt over indikatorene for alle kommuner i 2011 og 2016 er gjengitt i Vedlegg 2. M E N O N E C O N O M I C S 5 R A P P O R T

7 2. Indikatorsettet Indikatorsettet består av 20 enkeltindikatorer som samles under 5 områdeindikatorer. Indikatorene bygger på offisielle statistikker fra Statistisk sentralbyrå og NAV (uførepensjonister). (+) angir høyere rangering ved høyere verdi, og (-) angir lavere rangering ved høyere verdi. Tabell 2.1 Definisjoner av indikatorene OMRÅDER ENKELTINDIKATORER Næringsliv Næringslivsvariasjon: Målt ved 1 minus summen av kvadrerte andeler sysselsetting etter næring (+) Inntektsnivå: Gjennomsnittlig bruttoinntekt per person 17 år og over, kroner (+) Privat sysselsetting: Sysselsatte i privat sektor og offentlige foretak som andel av total antall sysselsatte, prosent (+) Kommunenes kjøp av private tjenester: Kommunens kjøp av tjenester fra private i prosent av brutto driftsutgifter (+) Sysselsettingsandel: Sysselsatte personer etter arbeidssted i prosent av arbeidsstyrken (+) Sykefravær: Tapte dagsverk på grunn av egen sykdom i prosent av avtalte dagsverk (-) Uføre: Uførepensjonister år i prosent av befolkningen (-) Arbeidsledige: Registrerte ledige i prosent av arbeidsstyrken (-) Arbeidsmarkedsintegrasjon: Innpendling i prosent av sysselsatte etter arbeidssted pluss utpendling i prosent av sysselsatte etter bosted (+) Demografi Befolkningsvekst: Gjennomsnittlig årlig vekst i befolkningen over tre år. Prosent (+) Unge i forhold til eldre: Innbyggere år som andel av innbyggere år. Prosent (+) Nettoinnflytting: Netto innflytting mellom kommunene i prosent av befolkningen (+) Kompetanse Minst fire års høyere utdanning: Sysselsatte med utdanning på universitets- og høyskolenivå over 4 år etter arbeidssted i prosent sysselsatte alder etter arbeidssted (+) Fagprøver: Sysselsatte med beståtte fagprøver som høyeste utdanningsnivå i prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder (+) Arbeidsmarked Kommuneøkonomi Teknisk og naturvitenskapelig utdanning: Sysselsatte med universitets- og høgskoleutdanning 1-4 år, naturvitenskapelige, håndverks- og tekniske fag i prosent av sysselsetting etter arbeidssted (+) Administrasjonsutgifter: Netto driftsutgifter til administrasjon per innbygger, kroner (konsern) (-) Eiendomsskatt: Skatt for annen eiendom per sysselsatt etter arbeidssted, kroner (-) Kommuneinntekter: Inntekter fra eiendomsskatt, inntekt og formue, andre salgs- og leieinntekter i prosent av driftsutgifter (konsern) (+) Kommunal betalingsevne: Arbeidskapital i prosent av brutto driftsinntekter (konsern) (+) Aldring: Befolkningen over 80 år i prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder i 2037 (-) M E N O N E C O N O M I C S 6 R A P P O R T

8 Områdeindikatoren for næringsliv uttrykker vekstkraften i privat næringsliv og omfatter fire enkeltindikatorer. Indikatoren for næringslivsvariasjon angir hvor robust næringslivet er med hensyn til spredning over flere sektorer. En høy verdi indikerer at næringslivet har flere bein å stå på, mens kommuner med ensidig næringsliv er sårbare for enkeltnæringers markedsutvikling. Inntektsnivå inngår som en indikator for den private kjøpekraften i kommunen, og privat sysselsetting indikerer omfanget av privat sektor. Kommunenes kjøp av private tjenester er en indikator på kommunesektorens privatisering og bruk av næringslivets tilbud. Høy deltakelse i arbeidslivet er viktig for vekst og verdiskaping. Områdeindikatoren for arbeidsmarked dekker sysselsettingsandel, sykefravær, uføreandel og arbeidsledighet, som alle gir uttrykk for ulike sunnhetstrekk ved arbeidsmarkedet. Arbeidsmarkedsintegrasjon uttrykker graden av pendling og samhandling med andre kommuner. Områdeindikatoren for demografi er basert på befolkningsvekst og nettoinnflytting mellom kommunene. Høy vekst i befolkningen kan indikere attraktive arbeidsmarkeder og forventninger om vekst i næringslivet. Videre uttrykker unge i forhold til eldre forskjeller i graden av aldring i arbeidsstokken mellom kommunene. Høy grad av utdannet arbeidskraft er viktige faktorer for kvaliteten i det kommunale tjenestetilbudet og for næringslivets konkurranseevne. Områdeindikatoren for kompetanse viser kompetansenivået i kommunene både med hensyn til høyere utdanning, minst fire års høyere utdanning og teknisk og naturvitenskapelig utdanning, og tilbudet av arbeidskraft med fagprøver. Områdeindikatoren for kommuneøkonomi gjengir ulike sider ved kommunesektorens inntekter og utgifter. Administrasjonsutgifter måler belastningen av netto driftsutgifter til administrasjon per innbygger, og lave utgifter indikerer effektiv drift. Høye kommuneinntekter, målt i forhold til driftsutgifter, og høy kommunal betalingsevne, målt som arbeidskapital i prosent av brutto driftsinntekter, indikerer god økonomistyring. Eiendomsskatt på næringseiendom indikerer denne skattleggingens belastning for næringslivet. Aldring, som måler andelen av befolkingen over 80 år 20 år fram i tid, indikerer den framtidige belastningen av eldrebølgen. For områdeindikatorene er hver enkeltindikator er gitt lik vekt, og for totalindikatoren er hver områdeindikator gitt lik vekt. For hvert av indikatorsettene rangeres kommunene fra 1 for høyest score til 426 for lavest score. Tilsvarende rangeres fylkene fra 1 til 19. M E N O N E C O N O M I C S 7 R A P P O R T

9 3. Fylker Oslo kommer best ut av fylkene både samlet sett og på fire av fem områdeindikatorer. Tendensen er at fylkene med de største byene og tett befolkede kommunene er rangeres høyest; Oslo, Akershus, Sør-Trøndelag, Rogaland og Hordaland. De nordligste fylkene og typiske innlandsfylker eller fylker uten større byer rangeres generelt lavere etter NHOs indikatorer. Figur 3.1 Rangering av fylkene, totalindikator, 2016 Tett befolkede områder muliggjør tilbud av spesialiserte varer og tjenenester og bidrar således til næringslivsvariasjon. Det samme gjør sysselsetting i privat sektor. I flere av fylkene som rangerer høyt på NHOs indikatorer finner vi sterke næringsklynger. Disse bidrar til sysselsetting i privat sektor, et høyt inntektsnivå, høy sysselsettingsandel og behov for flere typer kompetanse og nye arbeidstakere. Sterke næringsklynger er i kombinasjon med tett befolkning viktig for å skape vekst og utvikling. De nordligste fylkene, innlandsfylkene og fylker uten større byer kommer rangeres generelt lavere etter NHOs indikatorer. I disse fylkene er det et fåtall kommuner som er drivere for vekst og utvikling, noe som bidrar til et svakere resultat på aggregert nivå. Fylker med stor intern variasjon, som Buskerud, kommer godt ut på indikatorsettet. Buskerud er på mange måter Norge i miniatyr, med byene Drammen og Hønefoss, distrikter der primærnæringen og offentlig sektor står sterkt, i tillegg til nasjonalt ledende miljøer, som teknologiklyngen på Kongsberg og reiselivet i Hallingdal. Det er bredde og variasjon mellom fylkene i hvordan de skårer på de ulike indikatorene. Like fullt finner vi variasjoner av de samme fylkene i hver ende av skalaen. Unntakene er Sogn og Fjordane og Østfold. Begge fylker ligger generelt i den nedre delen på de fleste rangeringene. Østfold rangeres imidlertid som nummer 4 på demografivariabelen, mens Sogn og Fjordane rangeres som nummer 3 på arbeidsmarked og nummer 6 på kompetanse. Det er altså ikke slik at de fylkene som skårer høyest gjør det alltid på alle indikatorene. Av fylkene som totalt sett ligger i øvre del av rangeringene er Vestfold nummer 11 på arbeidsmarked og nummer 12 på kompetanse, og Buskerud som nummer 11 på kompetanse. I begge fylker finner vi sterke næringsklynger som bidrar til gode resultater. M E N O N E C O N O M I C S 8 R A P P O R T

10 Tabell 3.1 Rangering av fylkene, totalindikator, 2016 TOTAL Næringsliv Arbeidsmarked Oslo Akershus Sør-Trøndelag Rogaland Hordaland Buskerud Vestfold Vest-Agder Demografi Kompetanse Kommuneøkonomi Møre og Romsdal Østfold Aust-Agder Sogn og Fjordane Troms Nord-Trøndelag Oppland Telemark Hedmark Nordland Finnmark M E N O N E C O N O M I C S 9 R A P P O R T

11 3.1. Næringslivet Næringslivet er sammen med befolkningsutvikling antatt viktige drivere for vekst. Mulighetene for å få en interessant jobb og det å ha flere valgmuligheter er viktig for å tiltrekke seg nye innbyggere. Av Figur 3.1 ser vi at det sentrale Østlandsområdet, Sør-Vestlandet og Sør-Trøndelag kommer best ut på næringslivsindikatorene. Norges fem største byer er lokalisert her. Høy befolkningstetthet gir grunnlag for et variert næringsliv med tilbud av spesialiserte varer og tjenester. Samlet sett gir dette en positiv spiral som styrker utviklingen. Figur 3.2 Rangering av fylkene, områdeindikatoren for næringsliv, 2016 Olje, gass og maritim næring står sterkt i fylkene som kommer best ut på næringslivsindikatorene. Kombinasjonen av en sterk universitets- og høgskolesektor, ledende næringsmiljøer, markeder i høy vekst over tid og tilgang til høyt utdannet arbeidskraft har bidratt til å forsterke næringslivet. Samtidig har den samme delen av næringslivet nylig vært gjennom en lengre periode med ordretørke som av fall i oljeprisen. Deler av næringslivet har omstilt seg inn mot nye markeder. Hedmark og Troms rangeres lavest på næringslivsindikatorene. Mens Hedmark skårer i nedre sjiktet på flere av indikatorene, er det et ensidig næringsliv og lav andel privat sysselsetting som bidrar til resultatet for Troms fylke. Inntektsnivået er klart høyest i Oslo og Akershus, med gjennomsnittsinntekter på over kroner. Gjennomsnittsinntekter under kroner finner en i Østfold, Hedmark, Oppland, Telemark, Nord-Trøndelag, Nordland og Finnmark. Felles for flere av disse fylkene er at primærnæringene står sterkt. Gjennomsnittsinntekten trekkes ikke opp av større byer med høyere utdannings- og inntektsnivå. Industrien står fremdeles sterkt i Østfold og Telemark. Selv om behovet for kompetanse og faglært arbeidskraft er økende, er lønnsnivået fremdeles lavt i enkelte deler av industrien. Privat sysselsetting er også klart høyest i Oslo, Rogaland og Akershus, med andeler over 70 prosent, mens den er under 60 prosent i Troms og Finnmark. Det er en tendens til høyere andel i større fylker. Mens offentlige tjenester produserer ut fra et krav om lovpålagte tjenester til innbyggerne, er privat sysselsetting et resultat av etterspørsel og bedriftsøkonomiske resultater. M E N O N E C O N O M I C S 10 R A P P O R T

12 Høyere rangering i befolkningstette fylker gjelder også kjøp av private tjenester, der andelen er klart høyest i Oslo og lavest i Sogn og Fjordane. Tilbudet av private tjenester rettet mot kommunal sektor er særlig utviklet i områder med tett befolkning. Etterspørselen gir mulighet for å utvikle og tilby offentlige tjenester i privat regi. I fylker med spredt befolkning og få innbyggere er det mindre interessant for private å tilby denne typen tjenester, da de kommer i konkurranse med kommunal produksjon. Særlig innenfor barnehager og sykehjem er det flere private leverandører. M E N O N E C O N O M I C S 11 R A P P O R T

13 3.2. Arbeidsmarkedet Høy sysselsetting er en forutsetning for den norske velferdsmodellen. Tilgang til arbeidstakere med nok og rett kompetanse er en forutsetning for vekst og utvikling av næringslivet. Høy arbeidsdeltakelse er særlig viktig i områder med lav befolkningsvekst. For arbeidsmarkedsindikatorene er det Sogn og Fjordane og Buskerud ved siden av Oslo og Akershus som kommer best ut, som kan illustrert i Figur 3.3. Sogn og Fjordane har lavest arbeidsledighet, nest høyest sysselsettingsandel og nest lavest sykefravær av fylkene. Akershus har særlig høy arbeidsmarkedsintegrasjon i tillegg til lav arbeidsledighet. Nærheten til jobbmarkedet i Oslo bidrar til dette resultatet. Et betydelig jobbmarked bidrar til at Oslo kommer klart høyest på indikatoren som måler sysselsettingsandel, med 96 prosent. Det er svært mange arbeidsplasser i hovedstaden, og samtidig er innpendlingen fra omkringliggende fylker er svært høy. De andre fylkene har sysselsettingsandeler mellom 61 og 77 prosent. Østfold rangeres lavest og deretter kommer Aust-Agder, med laveste andeler sysselsettingsandeler og høyeste andeler uføre og blant fylkene med høyest arbeidsledighet. Østfold har en høy arbeidsmarkedsintegrasjon. Gunstige boligpriser i Østfold og mulighet for dagpendling til et betydelig og variert jobbmarked i hovedstadsregionen bidrar til dette. Tilsvarende resultat finner vi for Buskerud. Drammen, Hønefoss og Kongsberg er lokalisert i pendleravstand til befolkningsrike regioner. Buskerud har i tillegg lav andel uføre, lavt sykefravær og lav arbeidsledighet. Særlig distriktene i Buskerud er avhengig av å holde arbeidsstokken sysselsatt for å tilføre næringslivet nødvendige ressurser. Sykefraværet er under 5 prosent i Oslo, Rogaland og Sogn og Fjordane, mens Østfold og fylkene fra Nord- Trøndelag ligger over 6 prosent. I de øvrige fylkene ligger sykefraværet mellom 5 og 6 prosent. Vi ser det samme mønsteret for uføre, men her ligger nivået svært høyt også for Hedmark, Telemark og Aust-Agder. Arbeidsledigheten i 2016 var høyest i Rogaland, på 4,5 prosent og lavest i Oppland, på 1,6 prosent. Figur 3.3 Rangering av fylkene, områdeindikatoren for arbeidsmarked, 2016 M E N O N E C O N O M I C S 12 R A P P O R T

14 3.3. Demografien Skal næringslivet utvikle seg må det ha tilgang til nok arbeidskraft og kjøpekraft. Innflytting og befolkningsvekst er sentrale drivere for økning i arbeidstakere. På demografiindikatorene samlet rangeres Nordland og Sogn og Fjordane lavest, jamfør Figur 3.4. Befolkningsveksten er positiv innenfor alle fylkene, men det er flere fylker som skårer lavt. Hedmark, Oppland og Nordland har klart lavest gjennomsnittlig årlig vekst i befolkningen de siste tre årene på 0,3 prosent. Tett etter kommer Sogn og Fjordane, Telemark og Finnmark på 0,4 prosent. Veksten er opp mot 1,7 prosent i Oslo og Akershus. Når en ser på nettoflytting innenlands, er det Akershus som rangerer høyest. Ellers er det kun Østfold, Buskerud, Vestfold og Sør-Trøndelag som har netto innflytting fra andre kommuner. Andelen unge mellom 26 til 35 år i forhold til eldre mellom år er klart størst i Oslo. Her er andelen to til tre ganger høyere enn i Hedmark og Oppland, som har færre unge i forhold til eldre i arbeidsstyrken. Mens unge tenderer til å flytte på seg, blir eldre ofte boende på samme sted. Sentraliseringstrender, med tilflytting til bynære strøk, er derfor med på å forme bildet. Indikatorsettet viser en tydelig trend der fylkene med og i tilknytning til de fem største norske byene rangeres høyest. Figur 3.4 Rangering av fylkene, områdeindikatoren for demografi, 2016 M E N O N E C O N O M I C S 13 R A P P O R T

15 3.4. Kompetansenivået Tilgang til kvalifisert arbeidskraft er sentralt for næringslivet. Ulike deler av næringer etterspør ulik kompetanse Samtidig gir et variert jobbmarked flere muligheter og er attraktivt for etablering. Høykompetansearbeidsplasser befinner seg typisk i sentrale strøk, noe som gjenspeiles i at de fire mest folkerike fylkene rangeres høyest, med Sør-Trøndelag på topp. Deretter kommer andre fylkene med store universiteter, og fylker med en stor andel faglærte. Oslo og Hordaland er eksempler på det førstnevnte, mens Rogaland er et eksempel på høy etterspørsel etter faglært arbeidskraft. Andelen med høyere utdanning ligger på 20 prosent i Oslo, fulgt av Sør-Trøndelag på 13 prosent. Lavest andel finner vi i Oppland, Møre og Romsdal og Nordland, på i overkant av 6 prosent. Sysselsatte med fagprøve er høyest i fylker der primærnæringer og industri står sterkt, med 15 prosent i Nord-Trøndelag, Sogn og Fjordane og Vest- Agder. Oslo har laveste andel, på 7 prosent. Andelen sysselsatte med teknisk og naturvitenskapelig utdanning er høyest i Sør-Trøndelag, med nesten 5 prosent, og ellers i det sentrale Østlandsområdet, samt Hordaland og Rogaland. Det er minst variasjon mellom fylkene for indikatoren som måler andelen sysselsatte med teknisk og naturvitenskaplig utdanning fra 2,4 i Hedmark til 4,6 i Oslo. Det er størst variasjon mellom fylkene knyttet til sysselsatte med minst fire års utdannelse fra 6 i Oppland til 20 i Oslo. For sysselsatte med fagprøve er variasjonen fra 7 i Oslo til 15 prosent i Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag. Figur 3.5 Rangering av fylkene, områdeindikatoren for kompetanse, 2016 M E N O N E C O N O M I C S 14 R A P P O R T

16 3.5. Kommuneøkonomien Sogn og Fjordane rangeres lavest på kommuneøkonomi samlet, fulgt av Finnmark, Nordland og Telemark, se Figur 3.6. Blant de som kommer best ut, er det sentrale østlandsområdet, Sør-Trøndelag og Sørvestlandet. Det er en klar negativ sammenheng mellom administrasjonsutgifter og kommunestørrelse (Bruvoll og Pedersen 2016). Kommunale administrasjonsutgifter per innbygger ligger på over 5000 kroner i gjennomsnitt i Sogn og Fjordane og i Nordland, og på hele 5800 kroner i Finnmark. De laveste verdiene finner vi i Oslo, på 2100 kroner, ellers ligger utgiftene i snitt på 3000 til 5000 kroner. Eiendomsskatten er også høyest i Sogn og Fjordane og Finnmark, og lavest i Østlandsområdet. Dette henger i noen grad sammen med beskatning av vannkraft, noe vi kommer tilbake til i kapittel 5. De mest folkerike fylkene Oslo, Akershus, Rogaland, Hordaland og Sør-Trøndelag har høyest kommuneinntekter i forhold til utgifter. Dette er igjen fylkene med de mest tettfolkede byområdene. Nord-Norge og fylkene i indre Østlandet har svakest kommuneøkonomi, målt i inntekter i forhold til utgifter. Den kommunale betalingsevnen, målt som arbeidskapital i prosent av brutto driftsinntekter, er svakest for Oslo, og sterkest for Sør-Trøndelag og Akershus. Aldring er en indikator for forventede utgifter til omsorg i årene framover. Her rangeres Sogn og Fjordane lavest, med høyest andel eldre i forhold til yngre om 20 år. Tilsvarende er andelen forventet å bli høy i Hedmark, Oppland, Telemark, Nord-Trøndelag og Nordland. Figur 3.6 Rangering av fylkene, områdeindikatoren for kommuneøkonomi, 2016 M E N O N E C O N O M I C S 15 R A P P O R T

17 TOTAL Næringsliv Demografi Kompetanse TOTAL Næringsliv Demografi Kompetanse Siden 2011 er det Troms som har gått mest fram i rangeringen, fra 17. til 13. plass. Dette henger sammen med høyere befolkningsvekst, flere unge i forhold til eldre i arbeidsstyrken og mindre nettoutflytting. Sør-Trøndelag har gått fram to plasser, fra 5. femte til 3. plass. Dette kommer også først og fremst av demografiske forhold med økt nettoinnflytting, men også av arbeidsmarkedsindikatorene med lavere sykefravær og mindre vekst i arbeidsledigheten enn i andre fylker. Rogaland og Nord-Trøndelag har gått tilsvarende mest tilbake. Nord- Trøndelag har hatt stor økning i nettoutflytting og i sykefraværet, mens Rogaland har fått 2,5 ganger høyere arbeidsledighet, i tillegg til lavere befolkningsvekst. Befolkningen i fylket har gått fra å være stabil i 2011 til netto utflytting i Arbeidsmarked Kommuneøkonomi Arbeidsmarked Kommuneøkonomi 3.6. Endringer i fylkene siden 2011 Tabell 3.2 Endringer i rangering i perioden Endring i rangering Rangering 2016 Troms Sør-Trøndelag Østfold Akershus Vestfold Telemark Sogn og Fjordane Oslo Buskerud Møre og Romsdal Nordland Finnmark Hedmark Aust-Agder Vest-Agder Hordaland Oppland Rogaland Nord-Trøndelag M E N O N E C O N O M I C S 16 R A P P O R T

18 4. Kommuner Premissene for næringsutvikling legges på kommunalt nivå. Gjennom arealplanleggingen formes næringslivets muligheter for vekst og utvikling. Kommunene har et betydelig ansvar for å legge til rette for befolkningsvekst gjennom bolig- og skolepolitikk. En tydelig trend er at bedrifter tenderer å etablere seg der det finnes rett kompetanse og nok arbeidstakere. Dette legger press på kommunene til å være attraktive for innbyggerne. Figur 4.1 gir en første grov oversikt over årets rangering av kommunene og endringer over de siste fem årene. De mørke feltene viser hvilke kommuner som kommer best ut. Kartene utdyper bildet fra fylkesgjennomgangen. Vi ser det samme trekkene ved at Østlandsområdet over en akse fra Eidsvoll til Kongsberg i vest og Råde i sør, samt kysten langs Vestlandet til aksen Førde-Sogndal rangeres høyest. I tillegg kommer bykommunene Hamar, Lillehammer og Gjøvik og enkelte kraft- reiselivskommuner godt ut. Fra Sunnfjord og nordover er kommuner i tilknytning til Ålesund, Molde, Trondheim, Bodø og Tromsø blant de høyest rangerte. Figur 4.1 Rangering av kommunene, totalindikator, 2011 og 2016 M E N O N E C O N O M I C S 17 R A P P O R T

19 Tabell 4.1 viser de 20 høyest og 20 lavest rangerte kommunene i For en fullstendig oversikt over alle kommuner refererer vi til Vedlegg 2 eller NHOs nettsider. Indikatorsettet er noe endret siden Kommune-NM ble publisert i 2016 (Bruvoll og Pedersen 2016). Tallene for alle årgangene er oppdatert. Likevel er mønsteret svært likt NHOs rangeringer tidligere år. Sola rangeres høyest, før Bærum og Oslo. Kommuner på listen over de 20 høyest rangerte er sentralt beliggende rundt Oslo. Videre følger de høyeste rangerte kommunene rundt kysten og opp til Sogn, i tillegg til at Trondheim er på listen. Lørenskog har rykket opp blant de 20 høyest rangerte siden i fjor, mens Kristiansand, Klepp og Ulstein har gått ut av listen. Alle de 20 lavest rangerte kommunene finner vi i de fire nordligste fylkene, med unntak av to innlandskommuner på Østlandet. Det er også en tendens til at kommunene som er lavest rangert har gått mye tilbake de senere årene, jamfør avsnitt 4.6. Tabell 4.1 Alle indikatorer samlet: Høyest lavest rangerte kommuner, 2016 Rang Høyest rangert Rang Lavest rangert 1 Sola 407 Namdalseid 2 Bærum 408 Fosnes 3 Oslo kommune 409 Røst 4 Ullensaker 410 Måsøy 5 Asker 411 Tjeldsund 6 Austevoll 412 Hasvik 7 Ås 413 Karlsøy 8 Trondheim 414 Bø (Nordl.) 9 Stavanger 415 Ibestad 10 Sandnes 416 Lødingen 11 Kongsberg 417 Kåfjord 12 Bergen 418 Stor-Elvdal 13 Lørenskog 419 Hattfjelldal 14 Lier 420 Dyrøy 15 Skedsmo 421 Bindal 16 Sogndal 422 Kvalsund 17 Vestby 423 Ballangen 18 Fjell 424 Loppa 19 Leikanger 425 Engerdal 20 Tønsberg 426 Kvæfjord M E N O N E C O N O M I C S 18 R A P P O R T

20 4.1. Næringslivet Indikatorene for næringsliv omfatter næringslivsvariasjon, inntektsnivå, privat sysselsetting og kommunenes kjøp av private tjenester. Listen kjennetegnes av kommuner i det sentrale Østlandsområdet og kommuner med stort innslag av fiskeri og petroleumsvirksomhet i Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal. Austevoll er en av landets største oppdrettskommuner og rangeres høyest innenfor næringslivsindikatorene, med høyt inntektsnivå, høy privat sysselsetting og har høyest andel kjøp av private tjenester. Kommunen har imidlertid et ensidig næringsliv. Averøy, Giske og Herøy er viktige havbrukskommuner med store fiskeflåter og oppdrettsvirksomhet, og de har samtidig diversifisert næringsliv. Bærum og Sola har høy grad av næringsvariasjon, men lavere andel kjøp av private tjenester fra kommunal sektor. Asker har landets nest høyeste inntektsnivå, som er en indikator på høy kjøpekraft. Lier rangeres høyt på grunn av høy andel privat sysselsetting og høyt kjøp av private tjenester fra kommunesektoren. Vestby og Bømlo trekkes ned av lav grad av næringsvariasjon, men rangeres ellers meget høyt på næringslivsindikatorene. Tilsvarende trekkes Oppegård og Klepp ned av lavt kjøp av private tjenester fra kommunesektoren, men rangeres høyt på øvrige indikatorer. De 20 lavest rangerte kommunene har alle relativt ensidig næringsliv og lavere inntektsnivå enn gjennomsnittet. De er blant de 100 kommunene med lavest privat sysselsetting, og kommunesektorens kjøp av private tjenester er lav. 13 av de lavest rangerte kommunene ligger i de tre nordligste fylkene. Tabell 4.2 Næringsliv: Høyest og lavest rangerte kommuner, 2016 Rang Høyest rangert Rang Lavest rangert 1 Austevoll 407 Fosnes 2 Bærum 408 Søndre Land 3 Sola 409 Loppa 4 Asker 410 Ibestad 5 Lier 411 Tranøy 6 Oslo kommune 412 Vevelstad 7 Stavanger 413 Åmot 8 Ullensaker 414 Engerdal 9 Sandnes 415 Salangen 10 Nittedal 416 Bindal 11 Fjell 417 Kåfjord 12 Bergen 418 Fedje 13 Røyken 419 Dyrøy 14 Oppegård 420 Tjeldsund 15 Vestby 421 Kvænangen 16 Averøy 422 Leikanger 17 Giske 423 Lavangen 18 Klepp 424 Nesseby 19 Bømlo 425 Kvæfjord 20 Herøy (M. og R.) 426 Bardu Figur 4.2 viser hvordan kommunene fordeler seg over næringslivsindikatorene i Vi ser i delfiguren oppe til venstre at næringskonsentrasjonen er sentrert om forholdsvis høye verdier. I nedre delen av skalaen finner vi M E N O N E C O N O M I C S 19 R A P P O R T

21 kommunene Årdal og Bardu. I Årdal er aluminiumsverket en hjørnesteinsbedrift, og i Bardu dominerer Setermoen, som er landets største hærgarnison. Kommunene som har høyest grad av næringsvariasjon er Flora etterfulgt av Rennesøy, Oslo, Tydal, Fjell, Sola og Forsand. Flora har svært diversifisert produksjon med store næringsandeler både innenfor fiskeindustri, skipsbygging, varehandel og i offentlig tjenesteyting. Tydal, som et annet eksempel, er en liten kommune med elleve kraftverk og jevne sysselsettingsandeler på jordbruk, kraftproduksjon, industri og offentlig tjenesteyting. Figur 4.2 Næringslivsindikatorene. Antall kommuner etter intervaller for indikatorene, 2016 Gjennomsnittlig bruttoinntekt for personer over 17 år ligger på kroner på landsnivå, men som vi ser i delfiguren oppe til høyre er det stor spredning mellom kommunene. De tre kommunene Hattfjelldal, Stor-Elvdal og Kautokeino har alle gjennomsnittlige bruttoinntekter under kroner. Inntektsnivået er høyest i Bærum, på kroner. Andelen sysselsatte i privat sektor og offentlige foretak er i gjennomsnitt 68 prosent på landsbasis. I de fleste kommunene er andelen mellom 40 og 80 prosent, men som vi ser er det noen kommuner som utpeker seg med M E N O N E C O N O M I C S 20 R A P P O R T

22 spesielt lave andeler. Lavest er Leikanger og Kvæfjord. I Kvæfjord er de fleste arbeidsplassene tilknyttet helseog sosialtjenester og undervisning. Kommunens kjøp av private tjenester i prosent av brutto driftsutgifter ligger generelt under 20 prosent. Austevoll utpeker seg med en andel på 34 prosent, og Moskenes med 26 prosent. Produktiviteten i næringslivet Indikatorsettet mangler en indikator som gjenspeiler næringslivets lønnsomhet, siden slike data ikke er tilgjengelige på kommunenivå i offisiell statistikk. Menon har bygd opp et eget Kommunefordelt nasjonalregnskap, som er konsistent med Statistisk sentralbyrås næringsfordelte og fylkesfordelte nasjonalregnskap. Datasettet er nærmere redegjort for i Vedlegg 1. I Boks 1 drøfter vi produktiviteten i næringslivet på bakgrunn av disse databasene. Boks 1 Produktivitetsforskjeller i næringslivet Vi måler arbeidsproduktiviteten i næringslivet med bruttoprodukt per sysselsatt. For å gi en enkel oversikt over kommunene har vi delt disse inn fem landsdeler som følger den nye vedtatte fylkesinndelingen. Videre har vi delt kommunene inn i tre grupper etter kommunestørrelse. Antallet innbyggere i kommunene henger nøye sammen med andelen som bor i tettsteder og denne inndelingen gjør det mulig å vurdere om næringslivets produktivitet varierer med grad av urbane preg i de enkelte landsdelene. Begreper, kilder og grupperingsvalg er ytterligere i Vedlegg 1. Arbeidsproduktiviteten i næringslivet varier betydelig mellom norske kommuner, se Tabell 4.3. Det høyeste produktivitetsnivåene finner vi i Øst og Vest med henholdsvis og kroner i verdiskaping per sysselsatt i Lavest nivå har Sør med kun kroner i verdiskaping per sysselsatt. Vi kjenner igjen det aggregerte resultatet over landsdeler fra den fylkesvise analysen i kapittel 3, men ser her at Nord kommer bedre ut på arbeidsproduktivitet enn på de indikatorene for næringsliv som ligger i indikatorsettet i dag. Tabell 4.3 Arbeidsproduktivitet målt ved verdiskaping per sysselsatt i norsk næringsliv i 2014, 1000 kroner Produktivitetsnivået er generelt høyest i sentrale strøk (kommuner med minst innbyggere). I faglitteraturen begrunner man gjerne slike mønstre med agglomerasjonssynergier som læring mellom aktører, deling av markeder og felles ressurser, og bedre samsvar mellom tilbud og etterspørsel i markedene. Andre viktige årsaker kan være næringsstrukturer med høyere produktivitet, høy konkurranse, lavere transportkostnader, og lokasjonsfordeler for selskaper og innbyggere. M E N O N E C O N O M I C S 21 R A P P O R T

23 Vi ser imidlertid et annet mønster når vi sammenlikner kommuner som er typiske regionsentra og forsteder ( innbyggere) med typiske periferi-kommuner (under 3200 innbyggere). Nord skiller seg ut fra de øvrige landsdelene ved at produktivitetsnivået er høyere i periferien enn i sentrale strøk. Dette henger langt på vei sammen med forskjeller i kommunenes næringsstruktur, i tillegg til arbeidsdelingen mellom byene og deres forstadskommuner. Bildet er mer komplekst når vi ser på kommunenivå, se Tabell 4.3. Det er stor variasjon i produktivitetsnivået, og tendens til at større kommuner har høyere produktivitet. Det er også store avvik fra denne regelen, særlig blant de mindre kommunene. Denne variasjonen kan i stor grad forklares ved ulik næringsstruktur og kapitalintensitet, noe som også er utdypet i Vedlegg 1. Figur 4.3 Spredning i arbeidsproduktiviteten i næringslivet i kommunene etter region, 2014 Kilde: Menons kommunefordelte nasjonalregnskap M E N O N E C O N O M I C S 22 R A P P O R T

24 4.2. Arbeidsmarkedet Høy deltakelse i arbeidslivet er viktig for vekst og verdiskaping. Områdeindikatoren for arbeidsmarked dekker sysselsettingsandel, sykefravær, uføreandel og arbeidsledighet, som alle gir uttrykk for ulike sunnhetstrekk ved aktiviteten i arbeidsmarkedet. I tillegg måles arbeidsmarkedsintegrasjon, som er et mål på samlet inn- og utpendling til andre kommuner. De høyest rangerte kommunene domineres av kommuner i Sogn og Fjordane og Akershus, i tillegg til Utsira. Utsira er en liten øy med lav arbeidsplassdekning der innbyggerne pendler til fastlandet for arbeid. Leikanger har fylkesadministrasjonen som dominerende arbeidsplass. Kommunen har høy netto innpendling, og rangeres høyest med svært høy sysselsettingsandel, lav grad av uføre og få arbeidsledige. Sola rangeres nest høyest med høy sysselsettingsandel og få uføre, men Sola er blant kommunene med høyest arbeidsledighetsnivå på 5,6 prosent. Kvitsøy rangerer også høyt, og har vesentlig lavere arbeidsledighet enn Sola. De 20 lavest rangerte ligger i de tre nordligste fylkene, i tillegg til Kragerø og Verran. Tabell 4.4 Arbeidsmarked: Høyest og lavest rangerte kommuner, 2016 Rang Høyest rangert Rang Lavest rangert 1 Leikanger 407 Porsanger 2 Sola 408 Lebesby 3 Bærum 409 Kragerø 4 Kvitsøy 410 Vardø 5 Lier 411 Dyrøy 6 Asker 412 Kvænangen 7 Lørenskog 413 Røst 8 Oppegård 414 Lavangen 9 Ski 415 Skånland 10 Ås 416 Tysfjord 11 Skedsmo 417 Bindal 12 Ullensaker 418 Lødingen 13 Utsira 419 Karlsøy 14 Førde 420 Bø (Nordl.) 15 Sogndal 421 Verran 16 Nittedal 422 Måsøy 17 Gol 423 Øksnes 18 Hamar 424 Gamvik 19 Åseral 425 Hasvik 20 Vestby 426 Ballangen Sysselsettingsandelen, antall sysselsatte i prosent av arbeidsstyrken, ligger på 74 prosent på landsbasis og stort sett mellom 30 og 100 prosent i de enkelte kommunene, hvilket fremgår av delfiguren oppe til venstre i Figur 4.4. Laveste sysselsettingsandelen på 26 prosent har Rælingen, som er en typisk bostedskommune der 84 prosent av de sysselsatte pendler ut av kommunen til arbeid. De to kommunene helt til høyre er Sola med 126 prosent og Leikanger med 116 prosent, som altså har flere arbeidsplasser enn bosatt arbeidsstyrke, og dermed stor netto innpendling. M E N O N E C O N O M I C S 23 R A P P O R T

25 Figur 4.4 Arbeidsmarkedsindikatorene. Antall kommuner etter intervaller for indikatorene M E N O N E C O N O M I C S 24 R A P P O R T

26 Gjennomsnittlig sykefravær var 5,4 prosent i Ballangen hadde høyest sykefravær på 13 prosent. Andelen ligger under 3,5 prosent i Balestrand, Hemsedal, Rømskog og Dovre og på 2,9 prosent i Moskenes. Dette er alle små kommuner. Med unntak av Hemsedal ligger de samtidig godt over snittet på arbeidsledighet og/eller andeler uføre. Hemsedal har lav andel arbeidsledighet og lavest andel uføre. Kommunen er rangert som nummer 26 av kommunene samlet sett på områdeindikatoren for arbeidsmarked. Andelen uføre er i gjennomsnitt 5,9 prosent, og er høyest i Ballangen og Våler med 13 prosent. Arbeidsledigheten var på 2,8 prosent i gjennomsnitt i 2016, høyest i Finnmarkskommunene Hasvik, Gamvik og Måsøy, samt Øygarden på over 6 prosent. Snåsa og Leka hadde lavest arbeidsledighet på hhv 0,1 og 0,4 prosent, men samtidig hadde disse to kommunene uføreandeler på 8 prosent. For arbeidsmarkedsintegrasjonen rangerer kommuner nær Oslo høyest, som Oppegård, Lørenskog, Råde og Rælingen, i tillegg til Sola som er sterkt integrert med Stavanger. Kommuner med store reiseavstander i desentrale strøk, hovedsakelig i Nord-Norge, rangeres lavest. Videre vil større kommuner som slås sammen per definisjon rangere lavere ved at det en del av pendling defineres som en del av det interne arbeidsmarkedet i den nye kommunen. M E N O N E C O N O M I C S 25 R A P P O R T

27 4.3. Demografien Områdeindikatoren for demografi er basert på befolkningsvekst og nettoinnflytting mellom kommunene. Videre uttrykker unge i forhold til eldre forskjeller i graden av aldring i arbeidsstokken mellom kommunene. Oslo rangeres høyest på demografiindikatorene, jamfør Tabell 4.5. Oslo rangerer lavt på netto innflytting fra andre kommuner i landet, men har samlet sett høy befolkningsvekst som følge av fødsler og innvandring. Oslo har også høyest andel unge i forhold til eldre i arbeidsstyrken. Frøya har høyest befolkningsvekst med 2,8 prosent. Ullensaker er en kommune i sterk vekst, mye på grunn av etableringen av Gardermoen, i tillegg til enkel pendling med tog til Oslo. Kommunene følger ikke et klart mønster over landsdeler, men hovedtrekket er at kommuner nær større byer og langs kysten opp til Sør-Trøndelag har høyest befolkningsvekst og yngst befolkning, mens kommuner i innlandet og i Nord-Trøndelag og Nordland er svakest på demografiindikatorene. Det er en sterk korrelasjon mellom kommunestørrelse og unge i forhold til eldre, og det er også tendens til at befolkningsveksten er høyest i de største kommunene. Tabell 4.5 Demografi: Høyest og lavest rangerte kommuner, 2016 Rang Høyest rangert Rang Lavest rangert 1 Oslo 407 Vanylven 2 Ullensaker 408 Folldal 3 Skaun 409 Salangen 4 Frøya 410 Nes (Busk.) 5 Nannestad 411 Dovre 6 Os (Hord.) 412 Åsnes 7 Bø (Telem.) 413 Røyrvik 8 Lørenskog 414 Berlevåg 9 Våler (Østf.) 415 Bygland 10 Eidsvoll 416 Vestre Slidre 11 Ås 417 Loppa 12 Trondheim 418 Kvæfjord 13 Meland 419 Namdalseid 14 Vestby 420 Namsskogan 15 Hobøl 421 Nesna 16 Sandnes 422 Røst 17 Tønsberg 423 Lødingen 18 Vevelstad 424 Engerdal 19 Askøy 425 Stor-Elvdal 20 Skodje 426 Hattfjelldal Figur 4.5 viser fordelingen av kommuner på de tre indikatorene. Den gjennomsnittlige befolkningsveksten fra var på 1,0 prosent på landsbasis. 1 Laveste vekst var på -2,1 prosent i Stor-Elvdal og Berlevåg og høyest 1 Sandefjord kommune, som er definert som summen av sammenslåtte tidligere Sandefjord, Stokke og Andebu kommuner, har en beregnet befolkningsvekst på -0,1 prosent fra 2013 til Negativ vekst kommer av at et område i Vear med rundt 2500 personer ble flyttet over fra Stokke til Tønsberg kommune ifbm. kommunesammenslåingen ved utgangen av Befolkningsveksten beregnet med samme geografiske område i 2013 som ved utgangen av 2016 gir en vekst på om lag 1,3 prosent. M E N O N E C O N O M I C S 26 R A P P O R T

28 på 2,8 prosent på Frøya. Næringslivet på Frøya er sentrert rundt havbruk og fiske. Kommunen har de senere årene utviklet en betydelig lokal leverandørindustri rettet mot havbruk. Nettoinnflytting innenlands mellom kommunene er per definisjon lik null på landsbasis, og som vi ser av delfiguren nederst er fordelingen mer ujevn enn for befolkningsveksten. Hattfjelldal har en nettoutflytting til andre kommuner på over 8 prosent, mens Vevelstad har en netto innflytting på 4 prosent og Leka på 3,6 prosent. Figur 4.5 Demografiindikatorene. Antall kommuner etter intervaller for indikatorene Unge i alderen år som andel av eldre i alderen år i arbeidsstyrken var 117 prosent i Andelen er klart høyest i Oslo, på 222 prosent. Deretter kommer Trondheim, Gjesdal, som ligger tett opptil Stavangerområdet, Bergen, kommuner i tilknytning til Stavangerområdet og større kommuner og byer langs kysten. Solund og Hvaler hadde lavest andel, med rundt 40 prosent. Ellers dominerer innlandskommunene og små, desentrale kystkommuner blant de med størst andel eldre i arbeidsstyrken. Sentralisering, der unge trekkes mot byer, er en driver for denne utviklingen. M E N O N E C O N O M I C S 27 R A P P O R T

29 4.4. Kompetansenivået Områdeindikatoren for kompetanse inkluderer indikatorer for sysselsettingsandeler med minst fire års høyere utdanning og med teknisk og naturvitenskapelig utdanning, samt tilbudet av arbeidskraft med fagprøver. Listen over de 20 høyest rangerte domineres av de store byene og Ås og Molde, se Tabell 4.6. Dette er kommuner med universiteter og andre læresteder. Videre topper kommuner med kompetansearbeidsplasser som dominerende virksomheter, som Leikanger, Sola, Kongsberg, Sunndal og Årdal. Ni av kommunene ligger på Vestlandet. Leikanger på topp rangerer høyt på begge indikatorene for høyere utdanning, men lavere på faglærte. Tilsvarende gjelder for Kongsberg, som har høyest nivå med teknisk og naturvitenskapelig utdanning, og de andre større byene og tettstedene. Sola, Sunndal, Årdal, Sirdal og Odda rangeres høyt først og fremst på grunn av høy andel faglærte. Førde og Stord har mer sammensatt næringsstruktur, som trenger både faglærte og høyere utdannede. Disse kommunene kommer relativt godt ut innenfor alle de tre utdanningsnivåene. De 20 lavest rangerte kommunene har alle utdanningsnivå under gjennomsnittet for både høyere utdanning, teknisk- og naturvitenskapelig utdanning, og fagutdanning. Disse er spredt over hele landet, og mange ligger langt fra større byer og regionssenter. Tabell 4.6 Kompetanse: Høyest og lavest rangerte kommuner, 2016 Rang Høyest rangert Rang Lavest rangert 1 Leikanger 407 Hof 2 Sola 408 Leirfjord 3 Kongsberg 409 Søndre Land 4 Bærum 410 Eidskog 5 Trondheim 411 Nes (Ak.) 6 Stavanger 412 Trøgstad 7 Oslo kommune 413 Naustdal 8 Sunndal 414 Båtsfjord 9 Ås 415 Røst 10 Årdal 416 Kvalsund 11 Sirdal 417 Hasvik 12 Bergen 418 Skiptvet 13 Horten 419 Karlsøy 14 Porsgrunn 420 Gamvik 15 Kristiansand 421 Svelvik 16 Odda 422 Moskenes 17 Molde 423 Hobøl 18 Tromsø 424 Værøy 19 Førde 425 Kvæfjord 20 Stord 426 Aremark Sysselsatte med minst fire års høyere utdanning som andel av befolkningen i yrkesaktiv alder utgjør i gjennomsnitt 11 prosent på landsbasis. Fordelingen som vist i Figur 4.6 er venstreskjev. Kommunene som ligger over snittet er dermed store kommuner. Det er også en klar korrelasjon mellom befolkningsstørrelse og høyere utdanning. Fire kommuner har en andel på under 2 prosent; Værøy, Torsken, Berg og Gjerstad. Videre har fem kommuner en andel på over 16 prosent, inkludert Bærum, Oslo, Ås, Leikanger og Trondheim. M E N O N E C O N O M I C S 28 R A P P O R T

30 Andelen med teknisk og naturvitenskapelig utdanning er også positivt korrelert med kommunestørrelse, men i mindre grad enn høyere utdanning. Gjennomsnittet er 3,8 prosent. Sju kommuner har et nivå som ligger over 6 prosent; Kongsberg, Leikanger, Horten, Bærum, Modalen, Sola og Trondheim. For fagprøveutdanning er det en negativ sammenheng mellom befolkningsstørrelse og utdanningsnivå. Gjennomsnittet for befolkningen som hele er på 11 prosent. Rælingen og Hobøl ligger i gruppen blant de med en andel lavere enn 4 prosent i Figur 4.6. Sola, Kvitsøy, Årdal, Sunndal og Sirdal har andeler over 24 prosent. Figur 4.6 Kompetanseindikatorene. Antall kommuner etter intervaller for indikatorene M E N O N E C O N O M I C S 29 R A P P O R T

31 4.5. Kommuneøkonomien Områdeindikatoren for kommuneøkonomi omfatter netto driftsutgifter til administrasjon per innbygger, kommuneinntekter i forhold til driftsutgifter, kommunal betalingsevne, eiendomsskatt på næringseiendom og aldring, som måler andelen av befolkingen over 80 år 20 år fram i tid, indikerer den framtidige belastningen av eldrebølgen. Listen domineres av kommuner i randsonen til de store byene, kommuner i Rogaland tilknyttet oljevirksomheten, og i tillegg Frøya på, se Tabell 4.7. De 20 lavest rangerte er generelt små, desentrale kommuner. Disse foredler seg over alle landsdeler. Mange av disse er kraftkommuner som har god kommuneøkonomi, nærmere bestemt Sørfold, Røyrvik, Tysfjord, Namsskogan, Bindal, Eidsfjord, Modalen og Tydal. Disse rangeres lavt på grunn av beskatningen av kraftinntektene gjennom eiendomsskatten, som teller som negativ indikator. Tabell 4.7 Kommuneøkonomi: Høyest og lavest rangerte kommuner, 2016 Rang Høyest rangert Rang Lavest rangert 1 Asker 407 Sørfold 2 Bærum 408 Røyrvik 3 Oslo kommune 409 Tysfjord 4 Sola 410 Vanylven 5 Sandnes 411 Namsskogan 6 Trondheim 412 Engerdal 7 Stavanger 413 Solund 8 Frøya 414 Tjeldsund 9 Ullensaker 415 Fedje 10 Vestby 416 Loppa 11 Ås 417 Bindal 12 Gjerdrum 418 Ibestad 13 Nittedal 419 Leka 14 Bergen 420 Vevelstad 15 Lørenskog 421 Eidfjord 16 Gjesdal 422 Fosnes 17 Os (Hord.) 423 Kvalsund 18 Skedsmo 424 Modalen 19 Våler (Østf.) 425 Tydal 20 Lier 426 Utsira Figur 4.7 viser fordelingen av kommuner innenfor de enkelte indikatorene. Gjennomsnittlige administrasjonsutgifter per innbygger var 3670 kroner i De fleste kommunene hadde langt høyere utgifter enn dette, og 10 kommuner hadde utgifter på over kroner per innbygger. Det er en klar sammenheng mellom kommunestørrelse og administrasjonsutgifter per innbygger, selv om Rissa kommer best ut med 1240 kroner per innbygger. Deretter kommer Oslo og Eigersund med 2130 kroner, og flere mellomstore kommuner langs kysten fra Rogaland og østover. Som en liten øy med rundt 200 innbyggere har Utsira klart høyest nivå på administrasjonsutgiftene, på kroner. Deretter følger Modalen og Tydal på henholdsvis og kroner. Begge disse er typiske kraftkommuner, noe som kan forklare et mindre behov for stramme kommunale budsjetter. M E N O N E C O N O M I C S 30 R A P P O R T

32 Figur 4.7 Kommuneøkonomiindikatorene. Antall kommuner etter intervaller for indikatorene M E N O N E C O N O M I C S 31 R A P P O R T

33 Eiendomsskatten var i gjennomsnitt 2300 kroner per sysselsatt, og som vi ser av figuren, var 78 kommuner uten eiendomsskatt og i 25 kommuner lå nivået på over kroner per sysselsatt. Eiendomsskatten er typisk høyest i energi/kraftkommunene, med Aukra på topp med kroner, deretter kommer Eidfjord med kroner og Modalen og Øygarden på i underkant av kroner. 139 kommuner har en eiendomsskatt på under 1000 kroner per sysselsatt, og 78 kommuner er uten eiendomsskatt. Se mer om eiendomsskatt som indikator i kapittel 5. Indikatoren for kommuneinntekter varierer også en del mellom kommunene, med Aukra i en særstilling med spesielt høye inntekter. Aukra har ilandføringssted for gassen fra Ormen Lange-feltet og betydelig verkstedindustri, noe som bidrar til å forklare den gode kommuneøkonomien. Etter Aukra kommer Bærum, Asker, Oslo og Stavanger og en rekke større tettsteder tilknyttet oljevirksomhet, som Sola og Øygarden og havbruk, som Frøya og Austevoll. Høyt rangeres også kommuner med reiseliv, som Geilo i Hol, og i randsonen til hovedstaden, som for eksempel Frogn, Lørenskog og Nittedal. Utsira har lavest kommuneinntekter i forhold til utgifter, fulgt av kommuner i Nordland, Troms og Finnmark, i tillegg til Vegårdshei. 19 kommuner har negativ betalingsevne, og vi ser at ni kommuner er i en særstilling med spesielt høy arbeidskapital i forhold til brutto driftsinntekter. Jondal er en liten kraftkommune med en metallbedrift. I tillegg har akvakultur har blitt en viktigere næringsvei de senere årene, noe som bidrar til god kommuneøkonomi. Deretter følger landbrukskommunen Beiarn, og kraftkommunene Åseral og Audnedal. Generelt kommer mindre kommuner bedre ut på indikatoren for betalingsevne enn større kommuner. Tysfjord og Halden rangeres lavest. Aldring er et anslag på befolkningen over 80 år tjue år fram i tid, og indikerer framtidige utgifter som følge av aldersbølgen. Rogalandskommuner og sentrale østlandskommuner rangeres høyest, mens aldringen forventes å bli sterkest i Nord-Norge og innlandskommuner i Sør-Norge. Ifølge SSBs befolkningsframskrivinger forventes at befolkningen over 80 år vil utgjøre i gjennomsnitt 11 prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder i For mange kommuner anslås andelen vesentlig større, for 18 kommuner mer enn 24 prosent. For tre kommunene Vanylven, Bindal og Beiarn er andelen over 30 prosent. M E N O N E C O N O M I C S 32 R A P P O R T

34 4.6. Endringer i kommunene siden 2011 Tabell 4.8 viser de 20 høyest og lavest rangerte kommunene i 2016 som oppsummert i Tabell 4.1 med deres endringer i rangeringen fra De tre høyest rangerte kommunene har vært stabile i perioden. Kommuner i det sentrale Østlandsområdet, som Lørenskog og Vestby, har rykket mye fram, sammen med havbrukskommunen Austevoll og kompetansekommunene Sogndal og Leikanger. Tilbakegangen i oljesektoren kan ha medvirket til at Sandnes har gått fem plasser tilbake. Det har vært noe større bevegelse i de lavest rangerte kommunene, der Hattfjelldal har gått tilbake 55 plasser, Stor-Elvdal 41 plasser og Hasvik 38 plasser. De lavest rangerte kommunene er generelt små kommuner. Det skal mindre endringer til i flytting eller ved endringer i tilknytning til næringslivet, før det slår ut i indikatorene og dermed i rangeringen. Tabell 4.8 Endringer i rangering i perioden De 20 høyest rangerte kommunene i 2016 De 20 lavest rangerte kommunene i 2016 Endring Endring Sola 0 Namdalseid -27 Bærum 0 Fosnes -18 Oslo kommune 0 Røst 4 Ullensaker 2 Måsøy -1 Asker -1 Tjeldsund 11 Austevoll 12 Hasvik -38 Ås 1 Karlsøy -20 Trondheim 3 Bø (Nordl.) 7 Stavanger -2 Ibestad 5 Sandnes -5 Lødingen -28 Kongsberg -1 Kåfjord -7 Bergen -3 Stor-Elvdal -41 Lørenskog 16 Hattfjelldal -55 Lier -1 Dyrøy -23 Skedsmo 0 Bindal 4 Sogndal 11 Kvalsund -26 Vestby 15 Ballangen -16 Fjell -4 Loppa -9 Leikanger 15 Engerdal -9 Tønsberg 1 Kvæfjord -3 M E N O N E C O N O M I C S 33 R A P P O R T

35 Vi skal nå se nærmere på hele landet. Figur 4.8 deler kommunene i tre grupper for en grov-oversikt med lyse farger for de som har gått tilbake og mørke farger for de som har gått fram. Viktige hovedtrekk er at Rogalandskommunene, Sunnmøre og deler av innlandet i Sør-Norge har gått tilbake. Områder lang E6 fra sør i Østfold og nord i Gudbrandsdalen har gått fram, sammen indre strøk oppover Vestlandet, fra Listerregionen til Nordmøre. I Nord-Norge er det generelle bildet at kommunene har gått fram, både langs Helgeland og i Nord-Troms og Finnmark. Figur 4.8 Positive, marginale og negative endringer i rangeringen av kommuner fra 2011 til 2016 I Tabell 4.9 går vi nærmere inn på de 20 kommunene i begge ender av skalaen over hvilke som har gått mest fram og tilbake. Kraft- og reiselivskommunen Bykle har gått klart mest fram siden 2011, med 214 plasser. Dette er hovedsakelig på grunn av demografiske endringer og en dreining i nettoutflytting på 4 prosent i 2011 til nettoinnflytting på 0,1 prosent i Kommunen kommer bedre ut også på en rekke andre indikatorer. Kompetansenivået har økt for både teknisk og naturvitenskapelig utdanning og fagprøver, arbeidsledigheten har gått mye ned, kommunale kjøp av varer og tjenester har økt, og den kommunale betalingsevnen er bedret. Etter Bykle kommer Fjaler med en framgang på 157 plasser, også hovedsakelig på grunn av demografiske forhold, fra svak negativ netto innflytting i 2011 til pluss 1,3 prosent i Inntektsnivået har økt mer enn i andre kommuner, og det samme har utdanningsnivået og den sysselsettingsandelen. Tysnes har gått fram 141 plasser, og har snudd fra negativ til positiv befolkningsvekst, med høyere kompetansenivå, økning i privat sysselsetting og høyere kommunale inntekter i forhold til utgifter. Det er et generelt trekk at kommunene går fram som følge av bedringer i de demografiske indikatorene. Hobøl, fram 118 plasser, har samtidig hatt en svekkelse i arbeidsmarkedet med økt uføreandel og arbeidsledighet. Frøya, Hol og Ringebu har gått fram hhv 131, 101 og 87 plasser. Disse har økt utdanningsnivået, men økningen har generelt vært større i de andre kommunene, slik at de har gått tilbake i rangeringen på kompetansenivå. M E N O N E C O N O M I C S 34 R A P P O R T

36 TOTAL Næringsliv Demografi Kompetanse TOTAL Næringsliv Demografi Kompetanse Arbeidsmarked Kommuneøkonomi Arbeidsmarked Kommuneøkonomi Stordal har gått mest tilbake, med 163 plasser. I perioden har befolkningsveksten snudd fra positiv til negativ, unge i forhold til eldre har gått ned og netto innflytting har gått ned. Bokn har gått nest mest tilbake, med 144 plasser, på grunn av stor nedgang i befolkningsveksten, fra positiv til negativ. Demografiindikatorene som trekker ned også for Tjøme, Træna, Frosta og Vestre Slidre. For Austrheim og Lardal er det arbeidsmarkedsindikatorene som trekker ned, med stor vekst i sykefraværet i Austrheim og i arbeidsledigheten i Lardal. Kristiansund og Ullensvang har også gått mye tilbake, og her er svekkelsen i indikatorene mer generell. Tabell 4.9 Kommuner med størst endringer i perioden Endring i rangering Rangering 2016 Mest fremgang Bykle Fjaler Tysnes Frøya Hobøl Kvitsøy Hol Ringebu Granvin Fusa Mest tilbakegang Vestre Slidre Ullensvang Kristiansund Lardal Austrheim Frosta Træna Tjøme Bokn Stordal M E N O N E C O N O M I C S 35 R A P P O R T

37 5. Drøfting av eiendomsskatten som indikator Eiendomsskatt fra næringseiendommer teller negativt i indikatorsettet, jamfør Tabell 2.1. Begrunnelsen for at indikatoren teller negativt er at denne påfører bedriftene i kommunen en ekstrakostnad som bedrifter uten eiendomsskatt ikke møter. Det er reist spørsmål om denne indikatoren faktisk reflekterer negative forhold for næringslivet. Mange kommuner benytter seg av eiendomsskatt fordi ekstraordinære forhold legger til rette for høy lønnsomhet. Spesielt har mange kraftkommuner pålagt høye skatter på verker og bruk. Videre skaffer eiendomsskatten kommunene bedre økonomisk handlingsrom som kan benyttes til å utvikle kommunene, som kan virke positivt for næringslivet. Det er da to mulige grunner til at kommunene pålegger eiendomsskatt. Den ene kan være at kommuneøkonomien er dårlig, og at kommunen trenger eiendomsskatten som en supplerende inntektskilde. Den andre er at den fungerer som en naturressursbeskatning i kraftkommuner. I dette kapittelet ser vi nærmere på sammenhengen mellom kraftinntekter og nivået på eiendomsskatten, og i hvilken grad eiendomsskatten korrelerer med økonomisk handlingsrom Eiendomsskatt i kraftkommuner Naturressursskatten legges på inntekter fra kraftproduksjon og beregnes av kraftverkenes produksjon de siste sju år. Denne skatten viser både hvilke kommuner som produserer kraft, og, siden den er proporsjonal med størrelsen på inntektene, variasjoner i omfanget av kraftinntekter mellom kommunene. Regnet etter hvem som er pålagt naturressursskatt er 96 kommuner kraftkommuner. Ytterligere 251 kommuner har eiendomsskatt, mens 78 kommuner er uten eiendomsskatt. Figur 5.1 viser sammenhengen mellom kraftinntekter målt ved naturressursskatten og eiendomsskatten i kommunene. Begge deler er målt per innbygger. Som vi ser av figuren, er det en klar sammenheng mellom kraftinntekter og eiendomsskatt. Det finnes også kommuner utenom kraftkommunene som har eiendomsskatt over kroner per innbygger. Disse er eksempler på skattlegging av verdier knyttet til petroleumsressurser. I fallende rekkefølge langs y-aksen i figuren finner vi Aukra, Øygarden og Hammerfest, som alle har ilandføringsanlegg av olje eller gass, og Tysvær med høy skattlegging av eiendommer ved Kårstø. Figur 5.1 Plottdiagram: Eiendomsskatt og kraftinntekter i 2016, kroner per innbygger M E N O N E C O N O M I C S 36 R A P P O R T

38 5.2. Eiendomsskatt og handlingsrom Det er naturlig å tro at kommuner med lavt økonomisk handlingsrom i større grad har behov for å trekke inn eiendomsskatt for å dekke de kommunale oppgavene enn kommuner med høye inntekter. Tallene viser en motsatt sammenheng, se plott eiendomsskatten og økonomisk handlingsrom i Figur 5.2. Senere omtaler vi økonomisk handlingsrom som frie korrigerte inntekter per innbygger. 2 Vi ser at eiendomsskatten stiger med økonomisk handlingsrom i kommunen, selv om tendensen er svak. Vi finner altså ikke at kommuner med strammere økonomi har høyere tilbøyelighet til å pålegge eiendomsskatt enn andre kommuner. Figur 5.2 Plottdiagram: Eiendomsskatt versus frie korrigerte inntekter i 2016, kroner per innbygger* *: utenom Utsira En forklaring på sammenhengen i Figur 5.2 kan være at høyinntekts-kommunene har god økonomi nettopp fordi disse nyter godt av inntekter fra energiressurser i kommunene. Disse kommunene mottar inntekter fra naturressursskatt og hentet også inn høye inntekter fra eiendomsskatt. Dette bildet stemmer overens med sammenhengen mellom eiendomsskatt og kraftinntekter som vist i Figur 5.1. I Figur 5.3 deles datamaterialet i Figur 5.2 i kommuner som mottar inntekter fra naturressursskatt knyttet til kraft og andre kommuner. Vi ser at sammenhengen mellom frie korrigerte inntekter og eiendomsskatt er enda sterkere for kommuner med kraftinntekter enn for hele populasjonen (venstre figur). For andre kommuner (høyre figur) er det ikke noen slik sammenheng, og den positive sammenhengen for hele populasjonen forklares dermed av kraftinntektskommunene. Vi kan altså ikke finne at eiendomsskatten er høyere for kommuner med dårlig økonomi, mens bildet av at eiendomsskatten er henger sammen med skattlegging av naturressurser forsterkes. 2 Økonomisk handlingsrom er definert som frie korrigerte inntekter. Det vil si kommunale skatteinntekter (utenom eiendomsskatt) og rammetilskudd korrigert for kommunenes beregnede utgiftsbehov. M E N O N E C O N O M I C S 37 R A P P O R T

39 Figur 5.3 Plottdiagram: Eiendomsskatt versus frie korrigerte inntekter i 2016, kroner Kraftkommuner (kommuner med naturressursskatt) Andre kommuner I Figur 5.4 ser vi at administrasjonsutgiftene heller ikke er korrelert med eiendomsskatten for kommunene som ikke er kraftkommuner (høyre figur). Imidlertid ser vi at eiendomsskatten øker med administrasjonsutgiftene for kraft/energikommunene (høyre figur). Dette kan henge sammen med at rike kraftkommuner har mindre behov for å holde utgiftene nede sammenlignet med andre kommuner. Figur 5.4 Eiendomsskatt og administrasjonsutgifter i 2016, kroner* Kraftkommuner (kommuner med naturressursskatt) Andre kommuner *: utenom Utsira 5.3. Oppsummering I avsnittene over finner vi en klar sammenheng mellom eiendomsskatten og inntekter fra energiproduksjon i kommunene, målt ved skattlegging av kraftressursene. Bildet blir forsterket når vi også tar hensyn til kommuner med inntekter fra petroleumsvirksomheten. På den måten vil kommuner med store energiressurser komme dårligere ut i indikatorsettet på grunn av eiendomsskatten. 3 Indikatoren for den enkelte kommunen bør tolkes med en bevissthet om disse forholdene. Samtidig kan en si at om kommunene ikke skattla virksomhetene gjennom eiendomsskatten, så ville det isolert sett gitt næringslivet bedre rammevilkår. Denne fordelen må da veies opp mot i hvilken grad bruken av kommunenes inntekter kommer øvrig næringsliv til gode. 3 Videre er eiendomsskatten fradragsberettiget i inntektsskatten, grunnrenteskatten og i særskatten for petroleum, og representerer derfor ikke fullt ut en kostnad for den fradragsberettigede delen av næringslivet. M E N O N E C O N O M I C S 38 R A P P O R T

40 Referanser Bruvoll, A. og S. Pedersen (2016): NHOs Kommune-NM 2016, Vista Analyse rapport 31. Holmen, R. B. (2017): Heterogeneity in fixed capital estimation: Implications for fixed capital figures and productivity estimation, working paper. Kommunal- og moderniseringsdepartementet (2017): Regionreform. Artikkel. Skogstrøm, J.F.B., Grünfeld, L.A., Aalen, P., Holmen, R.B. Å og Mariussen (2015): Samspill mellom by og omland som kilde til økonomisk vekst, Menon-publikasjon nr. 3. M E N O N E C O N O M I C S 39 R A P P O R T

41 Vedlegg 1: Indikatorer for produktiviteten i næringslivet NHO er opptatt av indikatorer som beskriver næringslivets lønnsomhet. Slike data er ikke tilgjengelige på kommunenivå i offisiell statistikk. Menons har bygd opp et Kommunefordelt nasjonalregnskap, som er konsistent med Statistisk sentralbyrås fylkesfordelte og næringsfordelte nasjonalregnskap. Datagrunnlaget er utarbeidet med basis i en rekke kilder, der de viktigste er Foretaksregisteret i Brønnøysund og Statistisk sentralbyrås nasjonalregnskap. 4 Her bruker vi Menons Kommunefordelte nasjonalregnskap for å se nærmere på produktivitetsforskjellene i næringslivet i kommunene. Videre drøfter vi indikatorer fra disse kildene som supplerende tillegg til dagens indikatorsett og næringslivsanalysene i kapittel 3 og avsnitt 4.1. Mens indikatorsettet belyser forhold som i ulik grad forklarer og er forklart av konkurransekraften, kan produktivitetsmålene benyttet i denne analysen ses på som uttrykk for realisert konkurransekraft. Analysen er også kort beskrevet i Boks 1 i avsnitt 4.1, mens dette vedlegget omtaler data og utdyper drøftingene. Det overordnede produktivitetsbildet I beskrivelsen av tallene har vi delt landet inn i tre sentralitetsnivåer som er definert ut fra kommunestørrelse. Videre har vi aggregert kommunene opp i fem regioner som følger den nylig vedtatte fylkesinndelingen (Kommunal- og moderniseringsdepartementet 2017). Vi tar utgangspunkt i bruttoprodukt per sysselsatt i næringslivet som mål på arbeidsproduktiviteten. Denne varier betydelig mellom norske kommuner, jamfør Tabell V1.1. De høyeste produktivitetsnivåene finner vi i Øst og Vest med henholdsvis og kroner i verdiskaping per sysselsatt i Lavest nivå har Sør med kun kroner i verdiskaping per sysselsatt. Vi kjenner igjen det aggregerte resultatet over landsdeler fra den fylkesvise analysen i kapittel 3, men ser her at Nord kommer relativt bedre ut. 4 Menons kommunefordelte nasjonalregnskap har blitt utarbeidet årlig siden Kommunefordelt nasjonalregnskap omfatter alle landets kommuner, fordelt over rundt tjue næringer fra 2004 og frem til i dag. Vi refererer til Skogstrøm med flere (2015) for dokumentasjon. Videre har vi benyttet oss av Menons realkapitaldatabase som er komplementær med Kommunefordelt nasjonalregnskap. Den gir oversikt over kapitalstruktur og lønnsomhet i norsk næringsliv og er utviklet I forbindelse med Holmen (2017) doktorgrad om produktivitet og mobilitet i norsk næringsliv. Også her utgjør Foretaksregisteret i Brønnøysund og Statistisk sentralbyrås nasjonalregnskap de viktigste grunnlagskildene. Samlet gir datamaterialet oss en unik mulighet til å studere forskjeller i karakteristikker og prestasjoner mellom næringslivet i norske kommuner. M E N O N E C O N O M I C S 40 R A P P O R T

42 Tabell V1.1 Arbeidsproduktivitet målt ved verdiskaping per sysselsatt i norsk næringsliv i 2014, 1000 kroner Region \ sentralitet Periferi Regionsentra og forsteder Sentrale strøk Alle sentraliteter (under innbyggere) (3 200 til innbyggere) (minst innbyggere) Øst (Viken, Oslo og Innlandet) Sør (Agder og Skagerrak) Vest (Vestlandet) Midt (Trøndelag og Møre og Romsdal) Nord (Nord-Norge) HELE LANDET Antall kommuner Antall innbyggere Kilde: Menons kommunefordelte nasjonalregnskap Produktivitetsnivået er generelt høyest i sentrale strøk (kommuner med minst innbyggere). Det er flere grunner til dette. I den geografiske faglitteraturen begrunner man gjerne slike mønstre med agglomerasjonssynergier som læring mellom aktører, deling av markeder og felles ressurser, samt bedre samsvar mellom tilbud og etterspørsel i markedene for varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Andre viktige årsaker er en næringsstruktur med høyere produktivitet, høy konkurranse, lavere transportkostnader, samt lokasjonsfordeler for selskaper og innbyggere, særlig de som er spesialiserte. Vi finner ikke samme mønsteret for regionsentra og forsteder i periferien. I Nord er produktivitetsnivået høyere i periferien enn i sentrale strøk. Som vi skal se nedenfor henger dette langt på vei sammen med forskjeller i kommunenes næringsstruktur, i tillegg til arbeidsdelingen mellom byene og deres forstadskommuner. Tabell V1.1 illustrerer noen viktige tendenser over landsdeler og sentralitetsnivåer. Bildet er imidlertid mer komplekst med betydelig variasjon i produktivitetsnivået mellom norske kommuner, se Figur V1.1. Det er en tendens til at større kommuner målt i antall innbyggere har høyere produktivitet, men det er mange «uteliggere», særlig blant de mindre kommunene. De fleste av de såkalte «utleggerne» kan forklares ved disse kommunenes næringsstruktur og kapitalintensitet, hvilket vi vil ta for oss i det følgende. M E N O N E C O N O M I C S 41 R A P P O R T

43 Figur V1.1 Sammenhengen mellom befolkningsstørrelse og arbeidsproduktiviteten målt ved verdiskaping per sysselsatt i næringslivet i Kommune-Norge i Kilde: Menons kommunefordelte nasjonalregnskap Betydningen av næringssammensettingen Særlig to næringsgrupperinger bidrar å forklare regionale forskjeller i produktivitet i Norge; kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting (KIFT) og ressursbasert næringsliv. Begge disse næringsgrupperingene er viktige kilder til høy produktivitet i norske kommuner. KIFT-næringene omfatter generiske kunnskapsbaserte tjenester, finanstjenester, medietjenester, IKT-tjenester. 5 Næringsgruppen er hovedsakelig et storbyfenomen. Over halvparten av KIFT-næringene nasjonalt er lokalisert i Oslo og Bærum. Resten er primært lokalisert i Akershus for øvrig og i de andre tre storbyene i Norge. KIFTnæringene er relativt utdanningsintensive og klyngebaserte. Med unntak av finanstjenester er de ikke spesielt kapitalintensive. Hvis vi tar trekker ut KIFT-næringene fra næringslivet, faller produktivitetsnivået i storbyene betraktelig. Dette ser vi i Tabell V1.2. Vi merker oss spesielt at sentrale strøk på Østlandet ikke lenger har høyest produktivitetsnivå i landet når vi tar ut trekker ut KIFT-næringene. Mindre sentrale strøk påvirkes i mindre grad av at KIFT-næringene holdes utenfor, både deres andel er relativt lav, og fordi KIFT-næringsgrupperingens produktivitetsnivå er lavere i mindre sentrale strøk. 5 Generiske kunnskapsbasert tjenesteyting kan defineres som næringsliv som leverer ikke-teknologiske kunnskapsbaserte tjenester rettet mot noen få mottakere for hver leveranse. Næringen omfatter juridisk og regnskapsmessig tjenesteyting, administrative tjenester, arkitektvirksomhet, teknisk tjenesteyting, forskning og utvikling, image-tjenester og markedsundersøkelser. M E N O N E C O N O M I C S 42 R A P P O R T

44 Tabell V1.2 Arbeidsproduktivitet målt ved lønnskostnader per sysselsatt i norsk næringsliv utenom KIFTnæringene i 2014, 1000 kroner Region \ sentralitet Periferi Regionsentra og Sentrale strøk Alle sentraliteter (under innbyggere) forsteder (3 200 til innbyggere) (minst innbyggere) Øst (Viken, Oslo og Innlandet) Sør (Agder og Skagerrak) Vest (Vestlandet) Midt (Trøndelag og Møre og Romsdal) Nord (Nord-Norge) HELE LANDET Kilde: Menons kommunefordelte nasjonalregnskap / realkapitaldatabase I og med at KIFT-næringene er sterkt konsentrert i og rundt storbyene, bidrar de bare til å forklare en mindre del av produktivitetsforskjellene. Ressursbasert næringsliv er derimot gjennomgående lokalisert i distriktene og har relativt høyt produktivitetsnivå. Denne næringsgruppen omfatter petroleumsutvinning, elektrisitetsproduksjon, havbruk, fiske, metall- og mineralutvinning, skogbruk og jordbruk. Av disse bidrar særlig de fire-fem førstnevnte til høy produktivitet regionalt. Tabell V1.3 illustrerer produktivitetsforskjellene når vi tar ut næringsliv som er direkte ressursbasert. Vi ser at sammenhengen mellom sentralitetsnivå og produktivitet da er enda sterkere enn i det overordnede bildet. Med andre ord er ressursbasert næringsliv hovedforklaringen til at periferien gjør det relativt sterkt sammenliknet med regionsentra og forsteder for næringslivet som samlet (Tabell V1.1). Dersom vi også hadde tatt ut de ressursbaserte leverandørnæringene, og da offshore leverandørnæring især, ville bildet forsterket seg ytterligere, særlig langs Norges vestkyst. Tabell V1.3 Arbeidsproduktivitet målt ved lønnskostnader per sysselsatt i norsk næringsliv utenom direkte ressursbasert næringsliv i 2014, 1000 kroner Region \ sentralitet Periferi Regionsentra og Sentrale strøk Alle sentraliteter (under innbyggere) forsteder (3 200 til innbyggere) (minst innbyggere) Øst (Viken, Oslo og Innlandet) Sør (Agder og Skagerrak) Vest (Vestlandet) Midt (Trøndelag og Møre og Romsdal) Nord (Nord-Norge) HELE LANDET Kilde: Menons kommunefordelte nasjonalregnskap / realkapitaldatabase Utelukker vi direkte ressursbasert næringsliv er sammenhengen mellom sentralitet og produktivitet i norsk næringsliv nokså slående, jamfør Figur V1.2. Vi ser de samme tendensene om vi erstatter verdiskaping per sysselsatt med lønnskostnader per sysselsatt som arbeidsproduktivitetsmål. Produktivitetsforskjellene mellom sentralitetsnivåer er imidlertid lavere når man går over til lønnskostnader per sysselsatt som mål. Nedtoningen av forskjellene henger sammen med sentralisert lønnsdannelse og kapitalintensitet. Dette bringer oss over til neste forklaring på produktivitetsforskjellene mellom norske kommuner, nemlig forskjellen i faktorsammensetning. M E N O N E C O N O M I C S 43 R A P P O R T

45 Figur V1.2 Arbeidsproduktivitet i norsk næringsliv i 2014 målt ved 1000 kroner over sentralitetsnivåer. Betydningen av faktorsammensettingen Sammenlikninger ved målet verdiskaping per sysselsatt gir ikke nødvendigvis et fullstendig bilde av produktivitetsforskjeller, siden den verken fanger opp hvor mye kapitalinnsats som er bak hver sysselsatt eller adresserer kapitalens lønnsomhet. Ved bruk av verdiskaping per sysselsatt som produktivitetsmål overvurderer man derfor status for produktiviteten i kapitalintensive kommuner. 6 Tabell V1.4 gjengir arbeidsproduktiviteten målt ved lønnskostnader per sysselsatt i stedet for verdiskaping per sysselsatt. Dette innebærer at vi luker bort kapitalinntektene fra produktivitetsmålet og isteden fokuserer entydig på avkastningen på arbeidskraften. Høyere utdanningsnivå i byene er en medvirkende årsak til høyere lønnsnivå i sentrale enn i mer perifere strøk. Relativt høy kapitalintensitet i distriktene bidrar til at forskjellene mellom by og land er relativt større når vi måler produktiveten ved lønnskostnader per sysselsatt, mens sentralisert lønnsdannelse trekker i motsatt retning. Samlet er produktivitetsmønsteret ganske likt som når vi bruker verdiskaping per sysselsatt som i Tabell V Bruttoprodukt tilsvarer kapitalslit i tillegg til arbeidskraftens og kapitalens avkastning. Kapitalslit hører ikke teoretisk sett hjemme i verdiskapingsmålet, men inkluderes gjerne likevel på grunn av beregningstekniske årsaker. En konsekvens av dette er at kapitalintensive kommuner, som også har relativt høyt kapitalslit, scorer kunstig høyt på verdiskaping per sysselsatt. Så lenge det er høy konkurranse i markedene for arbeidskraft og kapital, vil lønnsnivået reflektere arbeidskraftens produktivitet, mens kapitalavkastningen vil reflektere kapitalens produktivitet. M E N O N E C O N O M I C S 44 R A P P O R T