Innovasjon i forretningsorganisasjoner: Forskningsperspektiver og forskningstilnærminger

Transkript

1 Innovasjon i forretningsorganisasjoner: Forskningsperspektiver og forskningstilnærminger Tone Merethe Berg Aasen NTNU Samfunnsforskning Studio Apertura 1

2

3 Forord I dette notatet gir jeg et overblikk over sentrale deler av forskning innen innovasjon. Fokus er på etablerte forretningsorganisasjoner. Notatet gir også en kortfattet oversikt over de mest benyttede forskningstilnærminger innenfor feltet, og drøfter sammenhenger mellom teoretiske perspektiver, metodemessige tilnærminger og forskningsresultater. Videre er det tatt med en liten omtale av de mest aktuelle trendene innen innovasjonsforskning. Avslutningsvis indikeres det en litt annen tilnærming som er antatt å kunne supplere dagens kunnskap ved å gi en mer nærgående forståelse av deltakelse i og ledelse av innovasjonsprosesser. Notatet har en fyldig referanseliste, som grunnlag for videre lesing. Dette notatet er et biprodukt av doktorgradsprosjektet mitt, som har tittel Innovation as social processes. A participative study of the Statoil R & D program Subsea Increased Oil Recovery (SIOR). Prosjektet ble gjennomført i perioden , med finansiering fra StatoilHydro. Trondheim, februar Tone Merethe Berg Aasen 1

4 Innholdsfortegnelse FORORD INNLEDNING STATUS FOR INNOVASJONSFORSKNINGEN DEFINISJONER AV INNOVASJON KUNNSKAPSDIMENSJONER Resultat Nyhetsgrad Innovasjonsprosess Konsekvenser av innovasjoner INNOVASJON I ORGANISASJONER EN MÅTE Å SE DET PÅ Organisasjonsdesign Kunnskap og læring Organisatorisk endring og tilpasning EN ANNEN MÅTE Å SE DET PÅ INNOVASJON I ET LEDELSESPERSPEKTIV Organisasjon Konkurranse Verdirealisering TRENDER INNEN INNOVASJONSFORSKNING DISRUPTIV INNOVASJON ÅPEN INNOVASJON BRUKERDREVET INNOVASJON KONTINUERLIG INNOVASJON INNOVASJON I LEDELSE, FORRETNINGSMODELL OG ARBEIDSPROSESSER Å SKAPE KUNNSKAP OM INNOVASJON HVORFOR OG HVORDAN OPPSTÅR INNOVASJON? INNOVASJON SOM SOSIALT FENOMEN KOMPLEKSE RESPONDERENDE PROSESSER OM UFORUTSIGBARHET, KONFLIKT, PARADOKSER OG ANDRE BESVÆRLIGE SIDER VED INNOVASJON OPPSUMMERING REFERANSER

5 1. Innledning Innovasjon framstilles ofte som en nærmest magisk mulighet til suksess. Man finner knapt en tidsskriftartikkel eller bok om innovasjon som ikke framhever den sentrale betydningen for bedrifters tilpasningsevne, konkurransekraft og økonomiske vekst (for eksempel Arad et al. 1997; Bundy 2002; Hamel & Getz 2004; Koc & Ceylan 2004; Damanpour & Wischnevsky 2006). Det meste av forskningen som er tilgjengelig i dag er gjort med utgangspunkt i forretningsorganisasjoner, men man kan også finne innovasjonsstudier som tar utgangspunkt i offentlig sektor (Frederickson & Johnston 1999; Koch et al. 2006) og i ideelle organisasjoner (Wheatley 2002). Innovasjon står høyt på dagsordenen også i norske virksomheter. Regjeringens handlingsplan for en helhetlig innovasjonspolitikk fra 2003 sier at Norge skal bli verdens mest innovative land (Nærings- og handelsdepartementet 2003). Den første stortingsmeldingen om innovasjonspolitikk, St.meld.nr.7 Et nyskapende og bærekraftig Norge, kom høsten I følge regjeringen egen omtale skal meldingen bidra til å framme nyskaping og innovasjon for å sikre framtidens næringsliv og arbeidsplasser (regjeringen.no). Et annet trekk i tiden er at etablerte institusjoner omorganiseres, og gjenoppstår med nye navn der innovasjon stadig oftere inngår. Eksempelvis etablerte Norges forskingsråd sin Fagdivisjon for Innovasjon i Divisjonen finansierer bl.a. 14 sentre for forskingsbasert innovasjon (SFI), som ble etablert i Et annet eksempel er Distriktenes Utviklingsfond, som - etter en periode som Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) ble omdøpt til Innovasjon Norge i Stadig flere bedrifter, som for eksempel Statkraft, StatoilHydro, Telenor, Kværner og DnB NOR, oppretter egne innovasjonsenheter, eller stillinger med særlig ansvar for innovasjon. Innovasjon er ikke bare et begrep i tiden, men har de siste 50 år også blitt utviklet til et omfattende forskningsfelt. Østerrikeren Joseph Schumpeter er pekt på som innovasjonsstudienes gudfar (Tidd et al. 2005). Schumpeter gav ut sin første bok, The Theory of Economic Development, allerede i I boken drøfter han nyklassisk økonomisk tenkning, som med sin vektlegging av harmoni og likevekt rommer begrenset mulighet til å forklare økonomisk utvikling, og rollen til innovasjon i denne sammenhengen. Schumpeter s innovasjonsbegrep er omfattende. Han peker på betydningen av teknologi, men inkluderer også kunnskap i form av nye produkter, produksjonsmetoder, åpning av nye markeder, bruk av nye råmaterialer, og reorganisering av økonomiske sektorer. Dette er en tenkning som først er tatt opp igjen de 3

6 senere årene, etter at oppmerksomheten innen innovasjonsforskning lenge har vært nokså ensidig på teknologi. I så måte var Schumpeter mer moderne enn mange av sine etterfølgere. En annen indikasjon på at han var langt framme i sin tilnærming til innovasjon, var at han søkte å integrere sosiologisk forståelse inn i sine økonomiske teorier (Swedberg 2000). Arbeidet hans er derfor interessant også sett i et organisasjonsperspektiv. Selv om Schumpeter er mest kjent for sitt fokus på entreprenøren som den sentrale aktøren for å skape innovasjon, var han etter hvert vel så opptatt av rollen til store selskaper som tunge motorer for utvikling av innovasjon og økonomisk vekst. Tenkningen hans kan sees igjen bl.a. i EUs utviklingsplan for innovasjon, Green paper on innovation (1995), og i EUs rapport Future directions of innovation policy in Europe (2002), der innovasjon omtales som en fundamental økonomisk prosess. Med unntak av Schumpeter ble innovasjon som fenomen lenge ignorert av forskere, og ble utviklet som eget forskningsfelt først på 1960-tallet (Fagerberg 2005). I 1961 kom Burns og Stalker med sin viktige bok The management of innovation, der innovasjon drøftes fra et organisasjonsteoretisk ståsted. Senere har det kommet et stort antall bidrag fra forskere innen mange fagfelt. Rothwell (1994) har vist at fra midten av 1960-tallet til ca 1980 ble det gjort en rekke deskriptive studier av innovasjon. Fokus var på konsept- og teoribygging, og på sammenhenger mellom ulike kontekstuelle faktorer og organisatoriske egenskaper knyttet til innovasjon. På 1980-tallet ble det teoretiske grunnlaget utvidet, og det kom en rekke bøker og artikler med anbefalinger om hvordan organisasjoner bør designes og ledes for å framme innovasjon. De siste årene har oppmerksomheten omkring betydningen av nettverk og læring i innovasjonsprosesser økt (Cohen & Levinthal 1990; Nonaka 1998; Nootebom 1999). Samfunnsvitenskapen har gitt viktige bidrag på dette området, og også til kunnskap om hvordan egenskaper ved organisasjoner og samhandlingsprosesser påvirker resultater av innovasjonsprosesser (Nonaka et al. 2000; Hargadon 2003; Caloghirou et al. 2004; Evans & Wolf 2005) 4

7 2. Status for innovasjonsforskningen Davila et al. (2006:10) konstaterer at dersom det skulle lages en liste over alle de råd som er gitt om innovasjon, ville den strekke seg fra jorden til månen, og tilbake igjen. Om dette er korrekt, er jo vanskelig å si. Det som er sikkert er at i dag studeres innovasjon av forskere verden over. Forskningen har utgangspunkt i mange fagområder, og mange typer forståelse av hva innovasjon er og innebærer. Ulikhetene kommer til uttrykk blant annet gjennom det store antall definisjoner som brukes i litteraturen. Dette avsnittes innledes derfor med et nærmere blikk på noen av disse definisjonene. Deretter presenteres sentrale dimensjoner og perspektiver innen forskning på innovasjon, og da særlig forskning på innovasjonsprosesser i etablerte organisasjoner. 2.1 Definisjoner av innovasjon I dag brukes ordet innovasjon både om aktiviteten å innovere og om aktivitetens resultat i form av nye produkter, prosesser eller andre former for nyskaping. Ordet stammer, som så mange andre, fra latin. Innovare kan oversettes med fornyelse, eller begrenset endring, - en kombinasjon av kontinuitet og diskontinuitet (Girard 1990). I den vestlige verden har betydningen av ordet etter hvert blitt en litt annen enn den opprinnelige, og assosieres nå i stor grad med prosessen for å skape noe nytt, resultatet av slike prosesser, og effekter i form av økonomiske og sosiale framskritt. Mange av de nyere definisjonene av innovasjon handler nettopp om innovasjonens resultat, altså hva som er nytt (produkt, prosess) og hvor nytt det er. Definisjonene er ofte formulert slik at de samtidig framstiller veien mot resultatet, altså innovasjonsprosessen. I tillegg er mange opptatt av at innovasjons konsekvens, det at resultater skapes og tas i bruk for å oppnå en effekt. Schumpeter (1942) hevdet at innovasjon handler om nye måter å gjøre ting på i det økonomiske liv, og som nevnt har hans arbeid hatt stor innflytelse på senere tilnærminger til innovasjon. Dette kan for eksempel sees i regjeringens innovasjonsmelding (St.meld.nr ), der innovasjon defineres som en ny vare, en ny tjeneste, en ny produksjonsprosess, anvendelse eller organisasjonsform som er lansert i markedet eller tatt i bruk i produksjonen for å skape økonomiske verdier. Tilsvarende sier Bundy (2002:37) at innovasjon er a major function of technology, and it begins with invention and concludes with commercialization. Akrich et al. (2002:188) definerer innovasjon som the first successful commercial transac- 5

8 tion, or more generally, the first positive sanction from the user. Med dette indikerer forfatterne at de betrakter innovasjon ikke bare som det å ha suksess i markedet med noe nytt, men også at det bare er den første som tar i bruk noe nytt som utøver innovasjon. De som følger på er imitatorer, ikke innovatører. Wijnberg (2004:1416) presiserer at innovation is something new which is presented in such a way that its value will be determined. Hans poeng er at det er markedet som bestemmer innovasjoners verdi. I forlengelsen av dette kan det være interessant å se på Cantwell s forståelse av innovasjon: Innovation is a positive sum game that consists of the efforts often of many to develop new fields of value creation, in which on average the complementaries or spillovers between innovators tend to outweigh negative feedback or substitution effects, even if there are generally at least some actors that lose ground or fail (2005:561). Med andre ord, alle kan ikke vinne. Ikke alle vektlegger kommersiell konsekvens. Tidd et al. (2005:66) ser på innovasjon som a process of turning opportunity into new ideas and of putting these into widely used practice. Drucker (1997:84) mener at innovasjon kan forstås som change that creates new dimensions of Innovasjon et ord i endring Ordet innovasjon ble tatt i allmenn bruk så sent som på 16-hundretallet (Girard 1990). På den tiden var det primært assosiert med teologi og politikk, og innebar en performance, mens Nonaka (1998:25) hevder at the essence fravikelse fra det som pr definisjon var uforanderlig. Innovasjon of innovation is to recreate the world according to a vision or an ideal. I denne definisjonen berører stod for opprør, revolusjon, ja til og med kjetter- skap. Girard hevder at på den tiden ble det å ha sans for innovasjon sett på som indikasjon på et perverst, endatil han for øvrig en viktig menskap. forstyrret sinnelag. Paradoksalt nok ble kimen til endring av denne oppfatningen sådd under den Franske revolusjon ( ). Mennesker i Frankrike opplevde ikke neskelig forutsetning for innovasjon, nemlig evnen til å kunne forestille seg selv i framtidige situasjoner, og innrette seg mot revolusjonen som noen katastrofe, selv om den heller ikke førte til paradisiske tilstander, akkurat. Revolusjonen førte til endring, rett og slett. Det som gradvis ble forandret som følge av denne erfaringen, var ikke disse situasjonene ved nyskaping grunnbetydningen av ordet innovasjon, (som er fornyelse ), men sammenhengen ordet ble fortolket i. Over- og innovasjon. Litt i samme ånd sier Poole & Van de Ven gangen var fra religiøse dommedagsprofetier, til vitenskap (2004:xi) mer poetisk at innovation is an important partner to og teknologi, og forventninger om sosial og økonomisk framgang. change. It is the wellspring of 6

9 social and economic progress, and both a product and a facilitator of the free exchange of ideas that is the lifeblood of progress. Forståelsen av innovasjon som noe som har en konsekvens for noen markerer imidlertid et viktig skille mellom innovasjon og oppfinnelse. I følge Van de Ven et al. (1999:9) kan oppfinnelse defineres som the creation of a new idea, mens innovasjon er more encompassing and includes the process of developing and implementing a new idea. Durand (2004:48) sier ganske enkelt at innovation is an idea put to work. Mens innovasjon, sett fra et økonomisk perspektiv, er betraktet som en driver i økonomien, har bidrag fra samfunnsvitere og teknologer fokusert mer på selve innovasjonsprosessene. I tråd med idéene bak de tidlige, lineære innovasjonsmodellene (Rothwell 1994) omtaler Burns & Stalker (1961) innovasjon som en sekvens av aktiviteter som begynner med oppfinnelse og går via utvikling til kommersialisering. Rogers (1995:12) tilføyer tanken om at innovasjon ikke bare handler om nye-for-verden -produkter, men er noe som oppfattes som nytt av et individ eller other unit of adoption. Luecke & Katz (2003:2) mener at innovasjon vanligvis er forstått som introduksjonen av en ny ting eller en metode, men peker samtidig på viktigheten av kunnskap ved å definere innovasjon som the embodiment, combination, or synthesis of knowledge in original, relevant, valued new products, processes or services. Til nå har innovasjonsforskningen hatt et særlig fokus på teknologi. Christensen & Bower (2004:246) sier eksplisitt at innovasjon innebærer endring i teknologi. De definerer imidlertid teknologi ganske bredt som the processes by which an organization transforms labor, capital, materials, and information into products and services. Davila et al. (2006:29) understreker at dyktige organisasjoner innoverer ved forbedrete teknologier, men også gjennom utvikling av nye forretningsmodeller. Allerede 10 år tidligere framhevet Damanpour (1996:694) betydningen av organisasjonsinnovasjon, forstått som the adoption of an idea or behaviour new to the adopting organization. En litt annen tilnærming til det samme finnes hos Mezias & Glynn (1993:78), som mener at innovasjon er non-routine, significant, and discontinuous organizational change that embodies a new idea that is not consistent with the current concept of the organization s business. Davila et al. (2006:xvii) understreker at innovation, like many business functions, is a management process that requires specific tools, rules and discipline. 7

10 Definisjonene som er gjengitt i dette avsnittet er bare noen av de forslagene som kan finnes i litteraturen. De fleste formuleringene tar likevel utgangspunkt i at innovasjon handler om introduksjon av nye ideer og løsninger som samlet sett representerer en tjenlig utvikling for samfunnet. Samtidig er det et utbredt syn at innovasjon fører til en form for brudd i det økonomiske liv, på en måte som gjør at konkurransesituasjonen for bedrifter innen en eller flere bransjer endres på måter som kan være vanskelig å forutsi. Markedsmekanismer og industrielle særpreg kan oppfattes som krefter som virker sammen og bidrar til suksess, men som også kan motvirke hverandre og gjøre at enkeltbedrifter taper markeder og eksistensgrunnlag. Når ansatte i organisasjoner engasjerer seg for innovasjon, kalles det vanligvis en innovasjonsprosess. Her finnes det også litt ulike definisjoner, men mange inneholder en tanke om at innovasjon skjer i trinn, som begynner med unnfangelsen av en idé, går via omsetning av ideen til en ny løsning, og til vellykket introduksjon av løsningen i markedet. I dag assosieres forretningsmessig suksess ikke lenger bare med teknologisk utvikling, men også med endringer i måten man organiserer virksomheten sin på. Dette gjenspeiles i en utvikling av nye måter å definere innovasjon på, der man i økende grad fokuserer på innovasjon som omdannelse av kunnskap til forretningsfortrinn, uavhengig av typen kunnskap, om kunnskapen finnes i egen organisasjon eller hos andre, og om fortrinnet er basert på materielle eller immaterielle nyvinninger. 2.2 Kunnskapsdimensjoner Ravichandran (2000) foreslår å dele studier av innovasjon inn i sju klasser: i. Ibruktaking av innovasjon ii. Egenskaper ved innovasjoner iii. Egenskaper ved innovative organisasjoner iv. Korrelasjoner og determinanter ved innovasjon v. Kilder til innovasjon vi. Prosesser for innovasjon vii. Typer av innovasjon. Som denne klassifiseringen antyder, fokuserer de ulike bidragene til kunnskap om innovasjon vanligvis på spesifikke aspekter ved fenomenet. Dette gjør at de ulike forskningsresultatene i stor grad framstår som fragmenterte og lite sammenliknbare. 8

11 I dette avsnittet presenteres en litt forenklet måte å dele inn forskningen på innovasjon på. Jeg tar som utgangspunkt at det meste av forskningen faller innenfor fire hoveddimensjoner. Disse kan kjennes igjen fra avsnittet over: Hva er nytt (resultat), hvor nytt er det (nyhetsgrad), hvordan beskrives innovasjonsprosessen, og hvilke konsekvenser får den. Den fjerde dimensjonen, konsekvenser, må sees i sammenheng med hvilket nivå forskningen fokuserer på. De ulike dimensjonene i innovasjonsteorien beskrives nærmere i de følgende avsnitt Resultat Det er vanlig å skille mellom ulike resultater, eller typer, av innovasjon. I en lang periode ble innovasjon i hovedsak assosiert med utvikling av nye produkter, som regel teknologi, eller nye produksjonsprosser (Schmookler 1966). Et annet skille som fremheves er mellom teknologisk og administrativ innovasjon (Daft 1982). Dette skillet gjenspeiler en mer generell distinksjon mellom teknologi og sosiale strukturer, og peker derfor ikke bare på den økonomiske betydningen av ny teknologi, men også på de organisatoriske og ledelsesrelaterte prosesser knyttet til innovasjon. Schumpeter s (1934) brede forståelse av innovasjon er først tatt opp igjen i nyere innovasjonsforskning, som for eksempel hos Abernathy & Clark (1985), Van de Ven et al. (1999) og Tidd et al. (2005). De senere årene er oppfatningen av hva som kan være et innovativt resultat, utvidet til å omfatte fornyelse på en rekke områder. Tidd et al. (2005) nevner for eksempel modulær innovasjon, som kan eksemplifiseres med utvikling av digital telefon som alternativ til analog telefon, og arkitektonisk innovasjon, som handler om å sette sammen kjente elementer på nye måter. Et eksempel på arkitektonisk innovasjon er utvikling av bordplassert vifte som alternativ til takmontert vifte (Henderson & Clark 1990). Arkitektonisk innovasjon er framhevet som en tilnærming som ofte vil basere seg på en annen type kompetanse enn den som trengtes for å framstille det opprinnelige produktet, og som derfor kan gi et vesentlig konkurransefortrinn. En parallell til denne tenkingen finnes hos Kash (1990), som bruker begrepet syntetisk innovasjon om det å kombinere eksisterende produkter (og/eller tjenester), prosesser, organisasjonsformer og markeder for å skape løsninger som er nye for individer, grupper, organisasjoner, markedssegment eller hele samfunn. Målet er at verdien som skapes er større enn verdien av del-løsningene hver for seg. Denne tenkningen danner grunnlag for et tverrfaglig forskningsområde som er kalt kontinuerlig innovasjon (Boer & Gertsen 2003, se også ). 9

12 Wijnberg (2004) har innført begrepet stilistisk innovasjon om endringer i produkter som ikke har målbar teknologisk effekt, men som øker produktets markedsverdi. Tidd et al. (2005) plasserer fire typer innovasjon innenfor sitt innovasjonsrom : Produkt, prosess, posisjon og paradigme. De to første er kjent fra før. Nytt er posisjonsinnovasjon, som handler om endringer i konteksten et produkt introduseres i, og paradigmeinnovasjon, som handler om endringer i de underliggende mentale modeller som setter rammen for det organisasjonen gjør (Tidd et al. 2005:10). Denne tenkingen er reflektert i forskningsprosjektet Publin, et prosjekt innenfor EUs 5.rammeprogram der innovasjon i offentlig sektor ble satt i fokus (se Koch et al. 2006). Her snakker man om konseptuell innovasjon, som innebærer endret oppfatning av det offentliges rolle i samfunnet, med overgang fra regelorientering og effektivisering til kundefokus og tanker om økonomisk vekst, støttet av nye forventninger og nye modeller. Videre drøfter man innovasjon i form av endringer i mentale modeller, noe som betyr at perspektiver og forklaringsmodeller hos ansatte i en organisasjon endres. En litt annen type innovasjon er systeminnovasjon, som handler om reformer og reorganisering i det offentlige, samt nye samhandlingsformer. Et eksempel på slik systeminnovasjon er New Public Management, som har ført til omfattende oppmerksomhet på innsatsorientering, konkurranseutsetting, utkontraktering og privatisering i offentlig sektor. Moore (2005) omtaler hele 16 typer innovasjon, som han kopler til livssyklusen for et produkt. Blant disse typene finner vi anvendelsesinnovasjon, forbedringsinnovasjon, markedsføringsinnovasjon, erfaringsinnovasjon og verdianalyseinnovasjon. Ikke alle typene er like selvforklarende, men budskapet er at innovasjon ikke bare dreier seg om å skape nye løsninger, men også om å øke verdien av de eksisterende. Dette kan skje gjennom påvirkning av kundens oppfatning av løsningens verdi og bruksområder, utvikling av nye markeder, eller effektivisering av kostnader knyttet til framstilling og distribusjon. Hammer (2004) framhever enda et annet område for innovasjon, operasjonell innovasjon, som den viktigste veien til vekst i en virksomhet. Operasjonell innovasjon skal lede til økt effektivitet og effekt av kjerneprosesser og funksjoner. I IBMs Global CEO study (2006) omtales forretningsmodellinnovasjon som en type innovasjon som synes å ha sterk korrelasjon til driftsmargin. Eksempler på forretningsmodellinnovasjon er endringer i organisasjonsstruktur, strategiske partnerskap, alternative modeller for tjenester og drift, samt ulike former for investering i eller avvikling av aktivitet. Til slutt nevnes ledelsesinnovasjon (Hamel 2007), som i følge Hamel innebærer en endring bort fra tradisjonelle ledelsesprinsipper, -prosesser og praksiser. Målet er å bedre måten ledelse og styring utøves på, slik at organisasjoner kan bringes til nye ytelsesnivåer. 10

13 Ledelsesinnovasjon skal også skape et godt utgangspunkt for andre typer av innovasjon, og for andre former for innovasjonsprosesser, slik som åpen innovasjon (se eget avsnitt) Nyhetsgrad Innovasjoner kan kategoriseres i forhold til nyhetsgrad (Johannessen et al. 2001). Inkrementell innovasjon innebærer forbedring av en eksisterende løsning, mens radikal innovasjon representerer en vesentlig endring eller noe helt nytt. Et annet skille som benyttes, er mellom innovasjoner som er nye for verden, og dem som er nye for den som tar den i bruk (Freeman & Soete 2000). Wijnberg (2004) henleder oppmerksomheten på et viktig poeng, nemlig at konsekvensen av ibruktaking av noe nytt kan være radikal for én person eller organisasjon og inkrementell for andre. Egenskaper ved personen, gruppen eller organisasjonen som tar innovasjon i bruk, vil derfor kunne ha like stor betydning for de effekter man får som egenskapene ved selve innovasjonen. I følge Christensen (1997) ligger inkrementell og radikal innovasjon langs en felles utviklingsakse. Grunnen er at begge kategorier vil gi kunden opplevelsen av å være tilbudt et produkt med bedre funksjonalitet enn det de hadde før. Resultatet vil derfor være en styrking av eksisterende markeder. I motsetning til dette skal disruptiv (Christensen 1997), eller diskontinuerlig (Tidd et al. 2005) innovasjon ha en helt annen effekt. Dette er produkter som til å begynne med kan oppleves å ha dårligere funksjonalitet enn de eksisterende. Et eksempel er de første digitalkameraene, sammenliknet med filmbaserte kamera. Markedet for disruptiv innovasjon vil i begynnelsen være begrenset, eller det vil måtte utvikles et helt nytt marked for løsningen. Et kjennetegn ved slik innovasjon har vist seg å være at leverandører av produkter som etter hvert utkonkurreres, ikke føler seg truet i en tidlig fase, fordi det nye virker både dårligere og helt annerledes enn deres egne produkter (Utterback 1994). Nettopp denne egenskapen har gitt grunnlaget for ordet disruptiv, eller nedbrytende, innovasjon (se også eget avsnitt lenger bak). Man finner igjen den samme tenkningen i Schumpeters (1934) begrep destruktiv kreativitet. Det handler om innovasjon som bryter ned grunnlaget for eksisterende løsninger, fordi det nye er bygget opp rundt en kunnskap og en filosofi som er annerledes. Eksisterende produsenter vil derfor kunne oppleve at kompetansen de besitter ikke lenger kan utnyttes for å ta opp konkurransen med det nye, - spillereglene endres. Den dominerende forståelsen av disruptiv innovasjon er knyttet til Clayton Christensens arbeid, og er basert på studier av nye teknologier (Christensen 1997; Christensen & Raynor 2003; Christensen et al. 2004). Det er imidlertid delte oppfatninger av hvordan begrepet bør 11

14 defineres, drøftet for eksempel hos Utterback & Acee (2005) og Markides (2006). Deres poeng er at tenkning knyttet for eksempel til funksjonaliteten av disruptiv innovasjon i tidlig fase vil måtte revurderes når det er snakk om prosess- eller organisasjonsinnovasjon. Et eksempel er innføring av nettbank, der det vil være vanskelig å få aksept for løsninger som ikke fungerer tilfredsstillende fra starten av. Disruptiv innovasjon innebærer imidlertid mer enn at etablerte produkter og løsninger utkonkurreres. Den kanskje mest betydningsfulle effekten er at markeder utvikles og utvides, og tilføres ny funksjonalitet (Utterback & Acee 2005) Innovasjonsprosess Begrepet innovasjonsprosess brukes om prosesser som i praksis kan ha litt ulike formål. Dette har sannsynligvis sammenheng med at det er ulike måter å forstå og definere innovasjon, som drøftet over. Noen betrakter innovasjonsprosesser som markedsorienterte prosesser (von Hippel, 1995; 2005), andre som kreative prosesser (Amabile 1997; Bundy 2002; Florida & Goodnight 2005). Noen ser på innovasjon som en mer ordinær organisatorisk funksjon (Crawford 1991), andre som teknologiutviklingsprosesser (Christensen 1997; Kash & Rycroft 2002; Tidd et al. 2005), strategiske prosesser (Teece et al. 1997; Markides 1998), evolusjonære prosesser (Moore 2005), eller som komplekse responderende prosesser (Fonseca 2002; Johannessen & Aasen 2007; Aasen & Johannessen 2007; Aasen 2008). Mange forskere mener at utvikling av dagens komplekse teknologier og prosesser krever integrasjon av kunnskap fra ulike fag- og erfaringsområder (Leonard & Sensiper 1998; Kash & Rycroft 2002). Innovasjon og teknologisk utvikling forstås altså i økende grad som et produkt av kunnskapsutveksling mellom aktører i og utenfor en organisasjon. I dette perspektivet betraktes innovasjonsprosesser som kunnskaps- og nettverksprosesser (Powell 1998; Hargadon 2003; Caloghirou et al. 2004), men også som prosesser som handler om spørsmål av mer politisk karakter (Frost & Egri 1991; Durand 2004). En vanlig forståelse av innovasjon er at det dreier seg om en utviklingsprosess som starter med en idé og avsluttes med markedsintroduksjon av en synlig (eller artikulerbar) ny løsning (Goffin & Mitchell 2005; Kelley & Littman 2005; Tidd et al., 2005). Noen er mer opptatt av hva som skjer når en ny løsning introduseres i markedet (Nystrom et al. 2002; Gourville 2006), og av hvordan innovasjoner spres (Rogers, 1995; Carter Jr. et al., 2001). En av de pågående diskusjoner i innovasjonslitteraturen dreier seg for øvrig om hvorvidt utvikling og ibruktaking / spredning av innovasjon er del av samme prosess, eller om de må betraktes som to forskjellige typer prosesser (Ravichandran 2000; Damanpour & Wischnevsky 2006). Ravichandran (2000) mener for eksempel at innovasjon er skapelse, og handler om nyhet og 12

15 usikkerhet, mens ibruktaking og spredning er absorpsjon, og handler om gjenkjenning og forutsigbarhet. Innovasjonsforståelse i endring De første modellen for innovasjonsprosesser kom på 1950-tallet (Rothwell 1994). Dette var lineære modeller som vektla viktigheten av forskning som kilde til innovasjon ( technology push ). Etter hvert flyttet oppmerksomheten seg mot kunden som en viktig kilde til innovasjon ( market pull ), men sammenhengen mellom idé og resultat ble fortsatt beskrevet som en lineær prosess. En økende anerkjennelse av at innovasjon ikke bare består av tekniske og økonomiske, men også sosiale prosesser, har ført til et stadig sterkere fokus på relasjoner mellom deltakere i slike prosesser (Evans & Wolf 2005; Gloor 2006; Huston & Sakkab 2006), og på prosesser for organisatorisk læring (Garvin 1998; Nonaka 1998; Nootebom 1999; Tsai 2001). Beskrivelsene av hvordan innovasjonsprosesser forløper har endret seg i takt med endringer i samfunnet, eller i innovasjonens kontekst. Dette er godt beskrevet i Rothwell (1994), og også i Jevnaker (2003). Økt konkurranse, endringer i konkurranseforutsetninger, endringer i forhold til hvilke land som deltar mest aktivt i verdensøkonomien, press på effektivisering og på kvalifisert arbeidskraft, samt tilgang til ny kunnskap og nye teknologier er I 1989 publiserte Van de Ven og hans kolleger de første studier som viste at innovasjon følger en ikke-lineær dynamikk, der hendelser ofte er uforutsigbare og preget av tilfeldigheter (Van de Ven et al. 1989). Dette var viktig alle faktorer som påvirker prosesser for innovasjon, og også vår oppfatning av hvordan innovasjon for utviklingen av de nyere, såkalte interaktive innovasjonsmodeller. bør gjennomføres (Cantwell I disse modellene er de mer tradisjonelle 2005). rasjonelle og lineære perspektivene lagt til side, og man bygger på systemdynamisk tenkning (Forrester 1958) og idéer om systemintegrasjon og nettverksarbeid (Johannessen et al. 1999; Van de Ven et al. 1999; Stacey 2001). Lundvall & Johnson (1994) påpeker at de nyere modellene er preget av idéene i den såkalte kunnskapsøkonomien. Mens tradisjonell økonomi ser på produkter som noe som har en fysisk avgrensning og dermed er eksklusive i bruk ( hvis jeg har den kan ikke en annen ha den ), er grunntanken i kunnskapsøkonomien at kunnskap kan spres uendelig uten at den forringes eller at den enes bruk ekskluderer den andre. Dermed kan man ikke oppnå varige konkurransefortrinn ved å eie kunnskap, bare ved å være bedre enn andre til å utvikle ny kunnskap. Innovasjon og læring blir derfor nøkkelfenomen i kunnskapsøkonomien. En konsekvens av denne utviklingen er at innovasjonsprosesser ikke lenger betraktes som noe som skjer isolert i en bedrift, men i kontakt mel- 13

16 lom mange mennesker, både i og utenfor den organisasjonen som utnytter innovasjonsprosessens resultater kommersielt (Tether 2002; Caloghirou et al. 2004). I de fleste modeller av innovasjonsprosesser, også de ikke-lineære, kan man vanligvis kjenne igjen følgende faser: Idéfase, utviklingsfase og anvendelsesfase. Ofte inkluderes også en form for erfaringsfase som illustrerer at læring føres tilbake til prosessen som grunnlag for videre forbedringsarbeid og ny innovasjon. Et interessant trekk ved idéfasen er at idéer bare synes å være der. Kreativitetsforskere er riktignok opptatt av hvordan idéer oppstår (Amabile 1997; Thompson & Choi 2005), men til gjengjeld har de vist mindre interesse for hvordan nye idéer tas inn i en organisasjon og utvikles til innovasjon. I litteraturen kan man også finne begrepene mulighetsgjenkjenning og idéimplementering (O Connor & Rice 2001). Disse handler om de aktiviteter som må til for at en idé skal oppfattes og aksepteres i en organisasjon på en slik måte at nødvendige ressurser allokeres og en formell utviklingsaktivitet settes i gang (Axtell et al. 2000). Noen bidragsytere, som von Hippel (1995; 2005) og Prahalad & Ramaswamy (2000), har studert kilder til innovasjon, altså hvem som foreslår nye ting. Van de Ven et al. (1999) mener at idéer først kommer til uttrykk som følge av en eller annen form for opplevd sjokk i organisasjonen (1999). Før dette kan de ha utviklet seg, ofte ubevisst, gjennom en svangerskapsperiode som kan vare lenge, ofte flere år. Her er de på linje med Cohen & Levinthal (1990), som mener at evne til å skape innovasjon er avhengig av tidligere kunnskapsakkumulering, som gjør det mulig for innovatører å tilegne seg og utnytte ny kunnskap Konsekvenser av innovasjoner Tradisjonelt har forskning på innovasjon vært konsentrert om ulike nivå: Nasjonalt/regionalt, industri, organisasjon/bedrift, gruppe/prosjekt/team, og individ. Tabell 1 viser en kortfattet oversikt over forskningsnivå, typiske forskningsområder, hvilke faggrupper som dominerer hvilke områder, og hvilke konsekvenser de er mest opptatt av. Kort oppsummert er fokus på nasjonalt og regionalt nivå på samfunnsutvikling, og på nasjonal/regional økonomisk utvikling. På industrielt nivå betraktes innovasjon, i god schumpeteriansk ånd, som den viktigste kilden til dynamikk, kompleksitet og endring. Markedsmekanismer og institusjonelle egenskaper omtales ofte som krefter som potensielt kan virke mot hverandre, og avgjøre om en innovasjon vil overleve og vokse, eller ikke. En annen type forklaring på hvorfor noen bedrifter innen en industri overlever, og andre ikke, er at de utsettes for seleksjon gjennom konkurransemessige krefter, men at de samtidig kan tilpasse seg nye situasjoner ved læring (Nooteboom 1999). 14

17 Tabell 1 Forskningsnivå og konsekvenser av innovasjon Nivå Dominerende fagdisiplin Typiske forskningsområder Individ Psykologi Kreativitet og motivasjon hos individer og hvordan omgivelsene påvirker slike variable (Amabile 1997; Thompson & Choi 2005) Gruppe Prosjekt Team Organisasjon Selskap Industri / bransje Nasjon Region Samfunn Psykologi Sosiologi Mikroøkonomi Organisasjonssosiologi Teknologi Makroøkonomi Teknologi Makroøkonomi Politisk teori Geografi Karakteristika knyttet til kreativitet og samarbeid i grupper, gruppeklima og kommunikasjon og ledelse av innovative grupper (Kratzer et al. 2004; Ramamoorthy et al. 2005) Organisasjonsegenskaper, organisasjonsdesign, kognisjon og læring, og organisatorisk endring og tilpasning (Lam 2005). Se også tabell 2. Spredning av innovasjon (Rogers 1995) Effekter av disruptiv innovasjon (Utterback 1994; Christensen 1997) Spredning av innovasjon (Rogers 1995) Innovasjonspolitikk (Freeman & Soete 2000; Lundvall & Borrás 2005; Pianta 2005; Verspagen 2005) Kjennetegn ved innovative regioner (Florida 2002) Konsekvens Betydning for utvikling av innovative idéer Gruppers evne til å frambringe innovative resultater Utvikling av innovasjon. Verdiskaping og økonomisk vekst. Organisasjonsendring Påvirkning av innovasjon på forutsetninger for ulike bransjer. Konsekvens for konkurrerende virksomhet. Økonomisk utvikling, regions- og samfunnsutvikling Innovasjon på organisasjonsnivå har vært studert i mange år, ved hjelp av mange perspektiver. Denne forskningen vil bli presentert nærmere i neste kapittel, men har skapt et bilde av komplekse sammenhenger mellom nyskapende idégenerering, beslutninger om utvikling og kommersialisering, utviklingskostnader, investeringsbehov ved anskaffelse og bruk, tilpasning av arbeidsprosesser, og forretningsprestasjon. På gruppe- og teamnivå fokuserer innovasjonsforskning i hovedsak på kreative og samarbeidsrelaterte egenskaper ved team, gruppeklima og kommunikasjon, gruppers evne til å skape innovative resultater, og ledelse av innovasjonsprosesser. Til slutt forskes det på individnivå, der viktige forskningsspørsmål er relatert til enkeltmenneskers kreativitet og motivasjon, og omgivelsens innvirkning på slike 15

18 variable. Som antydet har forskningen på hvert nivå vært dominert av forskjellige fagdisipliner, som har vist interesse for ulike aspekter ved innovasjon. Felles er at kunnskapen som produseres relateres til konsekvens for noe eller noen, det være seg en organisasjon, et industrisegment, en region, samfunnet, eller selve innovasjonsprosessen. En annen type bidrag er de som fokuserer på selve innovasjonen. Her ser man på egenskaper ved innovasjonsresultatet, og da særlig på egenskaper som påvirker individuell og organisatorisk beslutning om ibruktaking (Wilson et al. 1999; Frambach & Schillewart 2002). Egenskaper ved den enkelte bruker eller brukerorganisasjon, og rollen til opinionsledere i forhold til spredning av innovative resultater, har også vært belyst i flere studier (Rogers 1995; Nystrom et al. 2002; Gourville 2006). En sentral tanke innenfor innovasjonsforskningen er at innovasjoner utvikles innenfor et innovasjonssystem (Werker 2001; Carlsson et al. 2002; Schmoch et al. 2006). Dette har gitt ytterligere styrke til Schumpeters idé om innovasjon som en primær drivkraft i økonomisk utvikling (Lundvall 1988). I følge innovasjonssystemteori er innovasjon og teknologiutvikling resultatet av et komplekst sett av relasjoner mellom aktører i et system som omfatter bedrifter, universiteter og offentlige forskningsinstitutter. Innovasjonssystemer analyseres som nasjonale system, avgrenset av de territorielle grenser, men også som regionale system innenfor et geografisk område, eller som et system tilhørende en bestemt industriell sektor. Samarbeid mellom bedrifter, forskningsinstitusjoner og offentlige sektor på regionalt nivå omtales ofte som triple helix (Etzkowitz & Leydesdorff 1997). Enten bedrifter skal tilby en ny løsning i markedet, eller utnytte den til forbedringsarbeid i egen virksomhet, synes det å være en utbredt oppfatning blant forskere om at innovasjon vil føre til noe som er bedre enn det som var før. I Byrd & Browns forståelse av innovasjon som en kombinasjon av kreativitet og risikotaking, ligger det imidlertid en tanke om at innovasjon ikke alltid lykkes (Byrd & Brown 2003:7). Andrew & Sirkin (2003:76) konstaterer mer eksplisitt at most new products don t generate substantial financial return despite companies almost slavish worship of innovation. Andre forskere observerer at utfordringen ikke bare har å gjøre med at en stor andel av innovative løsninger (teknologier) aldri blir kommersielle suksesser, men også at de færreste nyskapende idéer realiseres til nye løsninger (Freeman & Soete 2000; Thamhain 2003; Wijnberg 2004). 16

19 Flere bidragsytere diskuterer de ofte overraskende fiaskoene etablerte organisasjoner opplever når de stilles overfor teknologiske endringer (Utterback 1994; Christensen 1997). Christensen (1997) forklarer dette fenomenet med utgangspunkt i et konsept han kaller verdinettverk. Verdinettverk er definert som den konteksten en organisasjon identifiserer seg med. Hver industri har et unikt verdinettverk, med en karakteristisk kostnadsstruktur som formes særlig av konkurranse og kundekrav. I følge Christensen har denne kostnadsstrukturen en kraftfull effekt på hvilke former for innovasjon en virksomhet vurderer som lønnsom. Stilt overfor radikal eller disruptiv innovasjon er det derfor ikke sikkert en organisasjon oppfatter det nye som konkurrent til egen virksomhet. Det betyr at de heller ikke vil vurdere investering i tilsvarende utvikling som nødvendig. Christensen et al. (2004) er kraftfulle talsmenn for at organisasjoner bør satse på disruptiv innovasjon. Risikoelementet i en slik strategi gjør imidlertid at det også advares mot å tro at dette er den eneste måten å overleve på (Getz & Robinson 2003). Ettlie (2006) hevder for eksempel at forbedring som følge av kumulative effekter av inkrementell innovasjon over tid vil være mye større enn det man oppnår ved (én) radikal innovasjon. Han har estimert at bare 6-10 % av nye produkter er nye for verden, og framhever prosessinnovasjon som en vanligere og viktigere strategi som innebærer optimalisering og fjerning av feil. Ettlie peker imidlertid også på at organisasjoner ikke er uavhengige av hva andre gjør, men alltid vil stå overfor utfordringen ved at disruptive løsninger kan bli introdusert i markedet av andre. Overraskende nok er det et spørsmål svært få forskere synes å stille i denne sammenheng, og det er hvor vidt det faktisk er mulig å styre egne innovasjonsprosesser mot et på forhånd valgt resultat, enten det dreier seg om en inkrementell eller en disruptiv løsning. 17

20 3. Innovasjon i organisasjoner I dette avsnittet går jeg nærmere inn på nyere forskning på innovasjonsprosesser sett fra et organisasjonsperspektiv. I likhet med Pavitt (2005), vil jeg understreke at ordet innovasjonsprosess fort kan bli diffust, siden det ikke er én, men mange prosesser som samlet leder til innovasjon. Prosessene vil dessuten variere etter hvilken bransje man er i, hvilken type innovasjon det er snakk om, hvilken epoke man befinner seg i, hvilke land, størrelsen på bedriften, bedriftens strategi, og hvilke erfaringer ansatte i bedriften har fra tidligere innovasjonsarbeid. I følge Pavitt er det to aspekter som særlig kjennetegner prosesser for innovasjon: Innovasjonsprosesser innebærer utforskning og utnyttelse av muligheter for nye eller forbedrete produkter, prosesser eller tjenester, basert enten på framskritt innen teknologisk praksis (kunnskap), en endring i etterspørsel, eller begge. Innovasjon innebærer usikkerhet, fordi det ikke er mulig å forutsi kostnader og funksjonalitet ved det nye, hvordan kundene vil respondere på det, og hva konkurrentene vil foreta seg. Innovasjon er derfor koplet til læring, enten ved eksperimentering (prøve og feile) eller ved teoretisering (økt forståelse). Det første punktet innebærer et syn på innovasjon som en form for tilpasningsprosess, der det man tilpasser seg, er ny teknologi, ny kunnskap, eller nye krav og forventninger fra kunder. Samtidig er innovasjon en skapelsesprosess, der tidligere ukjente produkter, løsninger, markeder og tankesett oppstår, og utvikles. Nyskaping og tilpasning kan selvfølgelig være sammenfallende prosesser, relatert for eksempel til behovet for å finne nye måter å håndtere fundamentale utfordringer på, som energiknapphet, klimaendringer, sykdom og fattigdom. Men nyskaping skjer også fordi mennesker av natur er nysgjerrige og utforskende, og evner å skape og kombinere kunnskap og forståelse på helt nye måter. Ofte resulterer dette i en form for løsning søker problem -situasjon, med nyvinninger som kan få vidtrekkende konsekvenser. Eksempler er transistoren, dampmaskinen og internett. I praksis kjennetegnes innovasjonsprosesser ved at utviklingsarbeidet kan ta nye og uventede retninger, at det relativt ofte forekommer tilbakeslag og problemer, og at det kan være behov for å endre kriteriene for suksess og fiasko underveis. Slaget om utvikling og innovasjon i bedrifter er derfor til syvende og sist ofte et spørsmål om perspektiver og tro. 18

21 3.1 En måte å se det på I følge Lam (2005) kan forskningen på innovasjon i organisasjoner deles inn i tre retninger. Den første handler om organisasjonsdesign, det vil si sammenhenger mellom strukturelle former og organisasjoners evne til å innovere (Burns & Stalker 1961; Mintzberg 1989; Christensen 1997; Tushman & O Reilly 2002). Denne retningen har hatt stor innflytelse, og er godt integrert i litteraturen om teknologisk innovasjon. Den andre retningen fokuserer på organisasjoners kunnskap og læring, eller hvordan organisasjoner utvikler nye idéer for problemløsning, læring og kunnskaping (Argyris & Schön 1978; Garvin 1998; Nonaka 1998) og organisatorisk evne til å skape og utnytte ny kunnskap til innovasjon (Sveiby 1997; Patterson 1998; Tsai 2001). Den tredje retningen handler om organisatorisk endring og tilpasning, og om underliggende prosesser for dannelse av nye organisasjonsformer. Innovasjon betraktes her som evne til å respondere på ny teknologi og endringer i omgivelsene, og til å påvirke og forme nye løsninger som er under utvikling (Nooteboom 1999; Georgsdottir & Getz 2004; Poole & Van de Ven 2004) Organisasjonsdesign Burns & Stalker (1961) var de første som studerte hvorvidt forskjeller i teknologi og marked påvirket organisering og ledelsesprosesser. De fant ut at bedrifter kunne grupperes i to hovedkategorier, mekanistiske og organiske. En mekanistisk organisasjon befant seg typisk i omgivelser som framstod som stabile og forutsigbare. Den var kjennetegnet av en relativt rigid, hierarkisk struktur, med spesialisering og oppgavedifferensiering, tydelige roller og ansvar, vektlegging av intern kunnskap og erfaring (som oftest leders kunnskap og erfaring), og overveiende vertikal kommunikasjon. En organisk organisasjon ble oppfattet som mer hensiktsmessig når omgivelsene er dynamiske, og stiller krav til fleksible og innovative responser. Kjennetegn ved denne formen for organisasjon er at alle bidrar til felles oppgaver, og at individuelt ansvar redefineres og tilpasser løpende. Kommunikasjon er nettverksbasert, og går på tvers vel så mye som vertikalt. Kunnskap befinner seg over alt i organisasjonen, og anerkjennes for sin betydning innen industrien eller det teknologiområdet bedriften opererer innenfor. I tråd med dette peker Arad et al. (1997) på at strukturelle variable som spesialisering, formalisering, standardisering og sentralisering kan virke hemmende på innovasjon, mens flate hierarkier, autonomi på individ- og gruppenivå og bruk av arbeidsgrupper, kan støtte innovasjon. Sentralisering er for øvrig vist å kunne ha en positiv effekt på ibruktaking av nye løsninger (teknologi og prosesser), selv om det skal være en mindre god organisasjonsform i utviklingsfasen. 19

22 Mintzberg (1979) var også blant dem som tidlig mente at suksess var avhengig av organisasjoners evne til å tilpasse struktur til situasjon. I samme ånd mener Johannessen & Olaisen (2002) at måten vi organiserer og leder kunnskapsressurser vil ha direkte innvirkning på hvilken kunnskap som utvikles, og hvilken kunnskap en organisasjon får tilgang til. De såkalte betingelsesteorier (contingency theories) har vært mye brukt for å gjøre rede for mangfoldet av organisasjonsformer under ulike teknologiske og oppgaverelaterte forhold. Slike teorier tar som utgangspunkt at organisasjoner vil utvikle mer tilpasningsdyktige og fleksible strukturer ettersom kompleksitet og usikkerhet av teknologi og markeder øker, og oppgaver mer heterogene og uforutsigbare. Den underliggende problemstillingen knyttet til hvordan man skal få til slik match, er imidlertid i liten grad adressert. Det er kanskje ikke rart, da, at de lærde strides om hvordan organisasjoner kan organisere seg for å bli mer innovative. De senere årene har Christensen (1997) og Tushman & O Reilly III (2002) vært særlig toneangivende i denne diskusjonen. De peker på at store bedrifter har en særlig utfordring i det å håndtere eksisterende produkter og prosesser samtidig som de skaper eller tar i bruk nye på samme tid. I følge Christensen (1997) har etablerte selskaper utviklet egenskaper som er nærmest uforenlige med det å skape virkelig nye, disruptive teknologier, og bringe dem ut i et marked. Etter hans syn er det derfor nødvendig å etablere en ny, fortrinnsvis uavhengig, organisasjon, som kan ta ansvar for utviklingen av den helt annerledes løsningen. Samtidig må det etableres kostnadsstrukturer som gjør det mulig å oppnå lønnsomhet i den nye organisasjonen. Christensen s syn utfordres av Tushman & O Reilly (2002), som hevder at bedrifter må, og kan, konkurrere i modne og nye markeder på samme tid. Men for å oppnå det, er det etter deres syn avgjørende at det komponeres ledergrupper som kan lede strømmer av innovasjoner, og å bygge ambidekstrale organisasjonsstrukturer. En ambidekstral organisasjon er en hybrid organisasjonsform som karakteriseres av at nye, utforskende enheter skilles fra de tradisjonelle, utnyttende, både ressursmessig og økonomisk, men at totaliteten ledes av en tett integrert toppledergruppe (O Reilly & Tushman 2004) Kunnskap og læring Enten man snakker om moderne kunnskapsbedrifter eller om tradisjonell industri, er det nå alminnelig anerkjent at grunnlaget for bedriftens konkurransekraft er knyttet til den kompetanse organisasjonen har tilgang til (Sveiby 1997). Forskningsspørsmål relaterer seg til hvordan man utvikler, utforsker og utnytter kunnskap i og på tvers av organisasjoner, og hvordan dette henger sammen med innovasjon og verdiskaping. Viktige bidrag kommer fra forskning 20

23 innen nettverk og relasjoner (Freeman 1987; Von Hippel 1995; Powell 1998; Shaw 1998; Prahalad & Ramaswamy 2000), kunnskapsledelse (Johannessen et al., 1999; Nonaka et al. 2000; Adams & Lamont 2003; Snowden 2003; Hasan & Al-hawari 2004), individuell og organisatorisk læring (Argyris & Schön 1978; Hamel & Prahalad 1994; Nonaka & Takeuchi 1995), og intellektuell kapital (Brooking 1996; Edvinsson & Malone 1997; Sveiby 1997; Steward 1999; Choo & Bontis 2002). Det har lenge vært anerkjent at kilder til kunnskapsutvikling og innovasjon finnes både i og utenfor organisasjoner (Von Hippel 1995). Prahalad & Ramaswamy (2000) er blant de mange bidragsyterne som fokuserer på kunden som en viktig kilde til ny kunnskap for et selskap (se også Shiba et al. 1993; Von Hippel 1995; Quinn et al. 1996; Powell 1998; Shaw 1998). En økende forståelse for at organisasjoner ikke kan eie kunnskapen de har behov for i en hver situasjon har ført til en oppfatning av at problemløsing, læring og innovasjon krever nært samarbeid mellom mennesker i mange organisasjoner, ofte omtalt som nettverk (Powell 1998) eller sosial kapital (Becker 1975; Bourdieu 1986). Kunder, og også samarbeidspartnere i andre bedrifter, underleverandører, forskningsinstitutter, til og med konkurrenter, kan bli medskapere av verdi i en organisasjon, som deltakere i det som ofte refereres til som et utvidet nettverk. Sett på denne måten kan kompetanse forstås som en funksjon av den samlete kunnskapen som er tilgjengelig gjennom nettverket. Effekten av slike samarbeidsprosesser på innovasjonsevne og forretningsprestasjon er diskutert av flere forskere (Cohen and Levinthal 1990; Tsai 2001; Durand 2004). Nye organisasjonsmodeller, som prosessorganiserte organisasjoner, prosjektorganiserte organisasjoner og virtuelle organisasjoner, er antatt å kunne stimulere til et kreativt mangfold ved at mennesker med ulik kunnskap møtes med et felles mål om ny kunnskapsutvikling og kunnskapsutnyttelse. En av de viktigste utfordringene det pekes på, er hvordan man kan spre kunnskap (Powell 1998, Bolman & Deal 1998). I følge Powell (1998) er det å utvikle rutiner for kunnskapsspredning et tveegget sverd: uformelle mekanismer kan hindre bred spredning, mens formelle prosedyrer kan hemme læring. Et annet interessant eksempel er Miles et al. (2000), som gjør seg følgende refleksjon: the ability to innovate comes from a skill that is underdeveloped in most companies: collaboration Organisatorisk endring og tilpasning Organisasjonsstruktur og teknologi vil påvirke sosiale relasjoner og kunnskapsdeling. Men struktur og teknologi kan ikke skape endring i seg selv. Organisasjoner kan ha velfungerende informasjonssystemer og flotte organisasjonskart, uten at ansatte er gode til å dele og utnytte 21