INNLEDNING 1.1 HVORFOR STUDERE IDET? KAPITTEL 1

Transkript

1 KAPITTEL 1 INNLEDNING Eventyrene har lært oss at trollene sprekker idet sola rinner. Og at troll kan være så mangt, har vi også fått høre. Kanskje kan til og med en forestilling eller en myte være et slags troll? En forestilling jeg har hatt, lyder slik: Idet er et avleggs og lite brukt ord i moderne norsk, nærmere bestemt en utdøende subjunksjon! Nå er det vel litt i dristigste laget å sammenlikne en hovedfagsoppgave med en opprinnende sol, men denne forestillingen har iallfall sprukket for meg i løpet av arbeidet med denne oppgaven. Tro om denne forestillingen finnes hos flere, og tro om den i så fall vil slå noen sprekker før siste side er lest ferdig? 1.1 HVORFOR STUDERE IDET? I tilknytning til prosjektet Språk i kontrast (SPRIK) ved Det Historisk-filosofiske fakultetet, Universitetet i Oslo, ble det høsten 1999 skrevet en hovedoppgave ved Germanistisk Institutt av Kjersti Liseth Giesebrecht med følgende tittel: Dadurch, daß das eine geschieht, geschieht zugleich das andere. Eine übersetzungsbezogene Untersuchung zur Funktion der Konjunktion indem im Grenzbereich der modalinstrumentalen, komitativen und temporalen Adverbialsätze. Denne oppgaven inneholder altså en undersøkelse av hvilken funksjon den tyske konjunksjonen indem kan ha i ulike typer adverbialsetninger. Undersøkelsen er basert på kontrastive studier mellom tysk og norsk. Disse studiene avdekket interessante forskjeller mellom det tyske indem og det norske idet, og dermed meldte spørsmålet seg hvordan idet egentlig blir brukt i norsk. Denne oppgaven er et forsøk på å gi noen innfallsvinkler i forhold til dette spørsmålet. Når det gjelder prosjektet Språk i kontrast, er dette et tekstorientert korpusbasert studium av engelsk, tysk, fransk og norsk, med særlig vekt på problemstillinger i skjæringsfeltet mellom syntaks, leksikalsk semantikk og stilistikk som er sentrale i translatologisk sammenheng, og som eventuelt kan kaste lys over forholdet mellom 1

2 strukturforskjeller og språkbruksforskjeller for de involverte språk (sitat fra korpusets nettside (se litteraturlisten). Jeg viser til denne også for nærmere beskrivelse av korpuset. Flere hovedoppgaver i tilknytning til prosjektet har vært studier med utgangspunkt i konjunksjoner eller subjunksjoner da det viser seg at disse ofte kan gi en god inngang til interessante problemstillinger vedrørende semantiske strukturer og strukturforskjeller mellom ulike språk. Nå inneholder imidlertid ikke denne oppgaven noen kontrastive undersøkelser; den kan heller sies å være et bidrag til prosjektet i form av en studie av bruken av den norske subjunksjonen idet. (Når det gjelder bruken av begrepene subjunksjon og konjunksjon, vises det til punkt 2.1). I neste omgang ville det så være interessant å sammenlikne bruken av det norske idet med bruken av det tyske indem med utgangspunkt i undersøkelser som disse. Kartleggingen av idet-setninger er i denne oppgaven begrenset til å gjelde innenfor moderne norsk, og den er foretatt med utgangspunkt i norske og danske grammatikker og ordbøker samt 90 idet-konstruksjoner hentet fra Oslo-korpuset av taggede norske tekster (bokmålsdelen) ved hjelp av elektroniske søk. Undersøkelsen er foretatt særlig med tanke på problemstillinger innenfor syntaks, semantikk og stilistikk og hvorvidt man kan finne samvariasjoner mellom disse, f.eks. hvorvidt setningsoppbygging og/eller betydning ser ut til å variere med teksttype eller sjanger. Ut fra denne tankegang er 30 av de 90 idet-konstruksjonene hentet fra skjønnlitteratur, 30 fra avis- og ukebladtekster og 30 fra sakprosa. Alle de som er hentet fra skjønnlitteratur og sakprosa, er norske originalkonstruksjoner, selv om ortografien i enkelte av disse er noe foreldet i forhold til dagens bokmål. Når det gjelder idet-konstruksjonene fra avis- og ukebladtekster, har det imidlertid ikke vært mulig å avgrense søkene mot oversatte setninger. For nærmere beskrivelse av metode og materiale, vises det til kapittel 3. De funn som jeg presenterer i oppgaven, må selvsagt vurderes i forhold til størrelsen på materialet. Det ville vært svært interessant å undersøke et atskillig større materiale, men det ville ha ført langt ut over denne oppgavens rammer. Når det gjelder begrepsbruken, gjør jeg oppmerksom på at begrepet idet-setning brukes her om en setning som er innledet av subjunksjonen idet, mens begrepet 2

3 idet-konstruksjon brukes om hele den (nærmeste) oversetning som idet-setningen er en del av, jf. følgende eksempel: Med ett gikk der et søkk i skipet idet lasten slet seg løs i rommet og dunket oppunder dekket. (SK/StTe/01:84) Her er idet-setningen uthevet med fet skrift, mens idet-setningens oversetning er understreket. Selv om materialet ikke er større, viser det at subjunksjonen idet blir brukt i en rekke forskjellige betydningssammenhenger i norsk, og interessant nok viser det seg at betydningen ser ut til å variere med teksttype. Å gruppere de forskjellige idet-setningene etter betydning, er imidlertid ingen enkel oppgave. Dette skyldes blant annet at mange av idet-setningene er flertydige, de inneholder altså flere lag av betydninger slik at de kan forstås på flere måter samtidig. Den ene betydningen utelukker ikke den andre, slik det derimot er tilfelle ved ambiguitet. Betydningene kan i stor grad sies å være beslektet med hverandre slik at oppgaven med andre ord kan betraktes som en studie av et eksempel på polysemi, som jo nettopp betegner det forhold at to eller flere forskjellige, men beslektede betydninger har samme uttrykk (Endresen 1996:50). For å synliggjøre denne flertydigheten har jeg for hver idet-setning bestemt én hovedbetydning samt en eller flere bibetydninger. Det sier seg selv at klassifisering både av hoved- og bibetydning må baseres på en tolkning av den aktuelle idet-setningen i den sammenhengen den står. Ut fra det foreliggende (og sterkt begrensede) materialet har jeg inndelt de 90 idet-konstruksjonene i fire hovedbetydninger ut fra hvilken betydning idetsetningene i disse konstruksjonene kan sies å ha. To av disse hovedbetydningene, nemlig den temporale og den som er kalt ledsagende omstendighet, er omtalt i kapittel 4, de øvrige to hovedbetydningene, den kausale og den spesifiserende, er omtalt i hhv. kapittel 5 og 6. Når det gjelder begrepet spesifisering, gjør jeg allerede her oppmerksom på at det i denne oppgaven brukes som den norske oversettelsen av det engelske begrepet elaborating og synonymt med dette, se nærmere definisjon under punkt 6.1. Det må ellers understrekes at denne inndelingen i hovedbetydninger ikke må oppfattes som noe annet enn et forslag til én mulig type inndeling; flere andre typer kan tenkes, jf. bl.a. tabellene over mulige bibetydninger, kapittel 4, 5 og 6. En del idet- 3

4 setninger er typiske representanter for en hovedbetydning, mens andre kan ligge i gråsonen mellom to eller flere. Man kan med andre ord tenke seg en prototype-teori i forhold til idet-setninger. Denne teorien som har sitt utspring i arbeidene til den amerikanske psykologen Eleanor Rosch, presenteres slik av Said (1999:37): This is a model of concepts which views them as structured so that there are central or typical members of a category, such as bird or furniture, but then shading off into less typical or peripheral members. So chair is a more central member of the category furniture than lamp, for example. Or sparrow a more typical member of the category bird than penguin. Her antar man altså at kategoriene har en indre struktur, og at medlemmene ikke har lik status: noen er mer typiske representanter for kategorien enn andre. Graden av medlemskap i kategorien bestemmes av hvor mange trekk som er felles med prototypen, og hvor karakteristiske de er (Endresen o. fl. 1996:22). I oppgaven har jeg ikke tatt med noen systematisk vurdering av samtlige idetsetninger i forhold til hvorvidt de er typiske eller mindre typiske representanter for den aktuelle hovedbetydningen. Det er i seg selv en interessant problemstilling som nok vil kunne kaste nytt lys over det semantiske aspektet, men heller ikke dette har latt seg gjøre å gå nærmere inn på ut fra oppgavens rammer. Jeg kan derfor her bare antyde at det i arbeidet med materialet synes å være klart at enkelte idet-setninger har flere prototypiske trekk sett i forhold til den aktuelle hovedbetydning enn andre. Dette har blant annet framkommet i det analyseskjemaet som er brukt for hver enkelt idet-setning, jf. punkt Under omtalen av de forskjellige hovedbetydningene (kapittel 4, 5 og 6) har jeg basert meg på de prototypiske representantene for disse hvis ikke annet er opplyst. For å vise avvik og spennvidde innenfor de enkelte hovedbetydninger har jeg imidlertid også tatt med eksempler på mindre typiske representanter, men da er dette spesielt redegjort for. Siden den ovennevnte oppgaven av Giesebrecht så å si dannet foranledningen til at denne oppgaven ble til, kan det være interessant å ta med noen hovedpunkt fra den. 4

5 1.2 DET TYSKE INDEM I FORHOLD TIL DET NORSKE IDET Også Giesebrecht tar utgangspunkt i en prototype-teori, og en av hennes konklusjoner er at det tyske indem i den prototypiske betydningen innleder handlingsbeskrivende og metodespesifiserende leddsetninger, mens det i den mindre prototypiske betydningen bl.a. kan innlede temporale leddsetninger. Hennes undersøkelser av det norske idet viser derimot det motsatte bildet; her innleder det prototypiske idet temporale leddsetninger, mens det mindre prototypiske idet bl.a. kan innlede spesifiserende leddsetninger (1999:122). Dette er her sterkt forenklet referert; som Giesebrecht påpeker, synes også disse setningene å være flertydige. Både det temporale og det kausale aspekt kan være til stede i de prototypiske indem-setningene, slik at i likhet med de norske idet-setningene kan det vanskelig settes opp klare skillelinjer, overgangene er heller uklare og vage. Som eksempel på en prototypisk bruk av indem, nevner Giesebrecht følgende indemkonstruksjon: Etwas blitzte in ihren Augen auf, ein Gefühl, das sie verbarg, indem sie die Augen niederschlug. Indem-setningen kan her sies å innføre et nytt og konkretiserende aspekt; den forklarer på hvilken måte hun skjulte denne følelsen eller hva hun gjorde for å skjule den. Samtidig kan man lese inn både et temporalt og et kausalt aspekt i setningen. Det er for øvrig visse kjennetrekk som går igjen ved den prototypiske bruken av indem. I og med at den prototypiske indem-setning kan sies å konkretisere den handlingen som uttrykkes oversetningen, vil det naturlig nok være sammenfall i tid og rom mellom disse to setningene. Og siden en handling vel normalt må sies å ha bare én agens, er det oftest også agensidentitet mellom indem-setning og oversetning. Da agens jo ofte er sammenfallende med subjektet i en setning, vil det følgelig i de fleste tilfellene også være subjektsidentitet mellom setningene. Som regel står både indem-setning og oversetning i aktiv. Videre spiller som nevnt det kausale aspekt en viktig rolle i den prototypiske bruken av indem, jf. ovennevnte eksempel; det at man slår øynene ned, fører nødvendigvis til at den følelsen som kommer til uttrykk i øynene, skjules (1999:119). Ifølge Giesebrecht er det sannsynlig at den tyske subjunksjonen indem og den norske subjunksjonen idet en gang har hatt mye og kanskje til og med alt felles, men at 5

6 utviklingen har gått slik at mens det prototypiske indem i moderne tysk brukes metodespesifiserende, er det prototypiske idet i moderne norsk blitt en temporal subjunksjon. Man kan med andre ord her ha å gjøre med to subjunksjoner som opprinnelig hadde samme betydning og funksjon, men som i dag brukes på forskjellig måte (1999:122). Dette er imidlertid en problemstilling som her ikke vil bli drøftet nærmere i og med at det diakrone aspektet ikke er tatt med i oppgaven. Riktignok inneholder setningene som er hentet fra sakprosa, f.eks. lovtekster, formulering som kan ha et alderdommelig preg, men ingen av disse tekstene er likevel datert lengre tilbake enn 1981, jf. punkt Det er likevel et interessant poeng i denne sammenheng som kan synes å støtte opp om Giesebrechts antakelse. Det er nemlig i disse mer eller mindre alderdommelige tekstene vi finner den spesifiserende (elaborerende) betydningen representert. Den kan også finnes i andre teksttyper, men i langt mindre grad. Dette kan tolkes i retning av at idet tidligere har hatt en betydning som har ligget nærmere den som indem har. Imidlertid kan dette være betinget like mye nettopp av teksttype som av at dette er eldre formuleringsmåter. Man kan jo tenke seg at den temporale og den spesifiserende bruken av idet har eksistert side om side på samme måte før som nå, avhengig av sjanger. Nå er det likevel et annet forhold en kan merke seg i denne forbindelse. Når det gjelder de idet-setningene som kan sies å ha hovedbetydningen ledsagende omstendighet, viser det seg at disse er å finne i tekster som er preget av en eldre språkbruk, ikke bare innen sakprosa, men også innen skjønnlitteratur. Dette stemmer for øvrig med det en kan lese ut av en sammenlikning av eldre og nyere ordbøker; det er bare i de eldste man finner betydningen ledsagende omstendighet nevnt. Det som er interessant i denne sammenheng, er at denne typen idet-konstruksjoner ser ut til å ha flere fellestrekk med de prototypiske tyske indem-konstruksjonene enn de øvrige typer av idet-konstruksjoner ser ut til å ha noe som igjen synes å støtte opp om den teorien at idet tidligere har vært brukt i betydninger som ligger nærmere det tyske indem enn de vi finner i moderne norsk, også i skjønnlitterære tekster. I denne sammenhengen blir imidlertid dette bare løse spekulasjoner. Når det gjelder beskrivelsen av idet i dagens norsk, vil oppgaven forhåpentligvis bidra med noe mer håndfast. 6

7 Jeg gjør ellers oppmerksom på at det ikke har vært til å unngå at det er blitt en del gjentakelser i oppgaven. Dette kommer av at de samme idet-konstruksjonene studeres med utgangspunkt i forskjellige karakteristiske trekk som på mange måter kan ha sammenheng med hverandre. For å få et sammenhengende resonnement i tilknytning til hvert av disse, kommer nok en del poeng i fokus mer enn en gang, men likevel belyst fra forskjellige vinkler. Jeg vil også gjøre oppmerksom på at eksemplene er markert slik at de første to sifrene refererer til hhv. kapittel og underpunkt, mens det tredje sifferet markerer den fortløpende nummereringen innenfor det aktuelle underpunkt. F.eks. refererer eks til eksempel 9 under kapittel 4, punkt 2. I gjengivelsen av eksempler fra materialet samt i sitatene fra ordbøkene er idet her uthevet for tydeligere å markere hvor idet-setningen begynner. 1.3 OPPBYGNING AV OPPGAVEN Kapittel 2 inneholder en presentasjon av idet ut fra norske og danske ordbøker og grammatikker. Med utgangspunkt i disse teoretiske framstillingene har jeg undersøkt det autentiske materialet som består av de 90 tilfeldig utvalgte idet-konstruksjonene, hentet fra Oslo-korpuset av taggende norske tekster (bokmålsdelen). En klar fordel med bruk av korpus i en studie som denne, er at man får foretatt undersøkelsen ut fra hvordan språket faktisk blir brukt, noe man må anta vil kunne øke sannsynligheten for å oppdage forhold som ikke er så lett å se utelukkende ut fra en teoretisk tilnærming. Ofte kan ord og uttrykk bli brukt på andre måter enn det en kanskje intuitivt skulle tro ut fra definisjoner i ordbøker og grammatikker. I kapittel 3 gjør jeg rede for metode og materiale før jeg i de neste tre kapitlene omtaler de fire hovedbetydningene som jeg har inndelt de 90 idet setningene i. To av disse hovedbetydningene, nemlig den temporale og den som er kalt ledsagende omstendighet, er omtalt i kapittel 4, de øvrige to hovedbetydningene; den kausale og den spesifiserende, er omtalt i hhv. kapittel 5 og 6. I kapittel 7 oppsummerer jeg noen av funnene i materialet ved å sammenlikne de forskjellige typer idet-setninger i norsk, og det er i dette kapitlet også trukket noen linjer til framstillingene av idet i ordbøkene og til de tyske indem-setningene. 7

8 KAPITTEL 2 EN PRESENTASJON AV IDET UT FRA NORSKE OG DANSKE ORDBØKER OG GRAMMATIKKER 2.1 GRUNNLEGGENDE DEFINISJONER I dette kapitlet vil jeg gi en presentasjon av idet på grunnlag av norske ordbøker og grammatikker. Med utgangspunkt i dette vil jeg så undersøke hvordan idet blir brukt i de 90 idet-konstruksjonene, hentet fra moderne norsk, som danner det øvrige materialet for oppgaven. Innledningsvis vil jeg her gi en kort oversikt over de grunnleggende begrep som blir brukt i forbindelse med presentasjonen av idet. I samtlige ordbøker er idet presentert som en konjunksjon, og i samtlige grammatikker med unntak av Norsk referansegrammatikk (NRG) (1997) er idet presentert mer presist som en underordnet konjunksjon. Ifølge Berulfsen kan konjunksjoner defineres slik: Konjunksjonene er, som navnet sier, ord som forbinder ledd, enten disse er enkeltord eller setninger. De deles inn i sideordnende og underordnende. De første kan binde sammen innbyrdes både hovedsetninger og bisetninger, de andre kan bare innlede substantiviske og adverbielle bisetninger (Berulfsen 1967:161). De underordnende konjunksjoner kan følgelig inndeles slik: De underordnende konjunksjoner lar seg også inndele i to hovedgrupper, nemlig 1) de som innleder substantiviske bisetninger, og 2) de som innleder adverbiale (adverbielle) bisetninger (Berulfsen 1967:164). Med utgangspunkt i disse definisjonene kan idet defineres som en underordnet konjunksjon som innleder adverbiale bisetninger. Selv om de fleste grammatikker gjør bruk av de ovennevnte begrep, vil jeg i oppgaven for øvrig følge den terminologien vi finner i NRG (1997) og definere idet som en subjunksjon. Bakgrunnen for dette er den begrunnelsen som gis i NRG (1997:25): 8

9 Ubøyde ord som har til oppgave å inndele leddsetninger, er subjunksjoner: at, hvis, fordi, mens osv., som også er grammatiske ord. Tradisjonelt har disse blitt kalt underordnende konjunksjoner, men de skiller seg syntaktisk så klart fra de egentlige konjunksjonene at de må regnes som en egen ordklasse. [...] Ord som knytter sammen like ord eller ledd, er konjunksjoner. Dette er de tradisjonelle sideordnende konjunksjonene og, eller, men, for. Jeg vil også bruke termene hovedsetning, leddsetning og oversetning slik de er definert i NRG (1997:41): En setning som kan stå alene mellom to store skilletegn og dermed utgjøre en ytring for seg, er en hovedsetning. Hovedsetningen utgjør en fullstendig grammatisk enhet. En setning som er ledd i en annen setning, er en leddsetning. [...] Dersom vi vil omtale den setningen som leddsetningen er en del av, uten å si om det er en hovedsetning eller en annen leddsetning, kan vi bruke termen oversetning. Som nevnt i innledningen, er begrepet idet-setning her brukt om en setning som er innledet av subjunksjonen idet, mens begrepet idet-konstruksjon brukes om hele den (nærmeste) oversetning som idet-setningen er en del av, jf. følgende eksempel: Noen jenter dultet til ham idet de syklet i rasende fart fordi på fotgjengerfeltet. (SK/BrGe/01:68) Idet-setningen er uthevet med fet skrift, mens hele idet-setningens oversetning er understreket. Jeg vil ellers presisere at det gjennom hele oppgaven er foretatt sammenlikninger mellom idet-setningen og den øvrige delen av idet-setningens nærmeste overordnede setning (oversetningen), jf. også eksempel For å forenkle uttrykksmåten er dette referert til som sammenlikninger mellom idet-setning og oversetning. Også i eksempel er idet-setningen uthevet med fet skrift, mens hele idet-setningens oversetning er understreket Det er i grunnen helt sant, tenker hun idet hun husker samtalen deres kvelden i forveien. (AV/DN96/01:16) Det er ellers flere eksempler på at både idet-setningen og oversetningen kan inneholde innskutte setninger, jf. hhv. eksempel og eksempel I eksempel er idet- 9

10 setningen er uthevet med fet skrift, mens den innskutte setningen i tillegg er markert med kursiv, og i eksempel er den øvrige delen av idet-setningens oversetning (referert til som oversetningen ellers i oppgaven) uthevet med fet skrift, mens den innskutte setningen i tillegg er market med kursiv. (Alle eksempelsetninger gjengis som de står i korpuset uten rettinger av noe slag, f.eks. er ikke kommafeil rettet.) Idet antall saker som omfattes av undersøkelsen dessuten er begrenset, er det en viss usikkerhet forbundet med de resultater man er kommet frem til. (SA/NO94/19:46) På den annen side har Utvalget hvor det har et bestemt syn funnet å burde gi uttrykk for det, idet det erfaringsmessig er bedre egnet til debatt enn en mer nøytral pro et contra analyse. (SA/NO94/19:47) 2.2 HVORDAN NORSKE OG DANSKE ORDBØKER BESKRIVER IDET For å vise hvordan idet er presentert i norske ordbøker, har jeg tatt med framstillinger som er utgitt i tidsrommet For å få med noen eldre framstillinger har jeg også tatt med to danske ordbøker: Dansk Ordbog for folket (1907) og Ordbog over det danske sprog (1927). I Dansk Ordbog for folket (1907) er idet definert som et bindeord. Det er opplyst at formen i det som benevnes som gammeldansk, var idet at. Når det gjelder betydningen av idet, er det her foretatt en inndeling i to hovedpunkter: 1. (om Tiden) netop paa samme Tid som, i det Øjeblik da (idet jeg traadte ind, slog Klokken 12); (om Maaden) medens samtidig (han gik bort, idet han græd, ): grædende) 2. derved at, naar, eftersom (idet du taler saaledes, røber du din Uvidenhed; du gjør mig Uret, idet du tror det) I Ordbog over det danske sprog (1927) er idet definert som en konjunksjon som er oppstått av preposisjonen i og pronomenet det. Det opplyses at i de eldste danske håndskrifter (ca ) var formen i thy at, og i det som betegnes som oldnordisk (oldnorsk-islandsk), var formen í pví at ( jf. pkt Falk og Torp: Dansk-norskens 10

11 syntaks (1900) ). I det er oppgitt som en eldre form, og i eksemplene som er gitt, veksler bruken mellom idet og i det. Det påpekes at den nuværende brug er paavirket av tysk indem ( dessverre uten at dette blir nærmere utdypet). Det opplyses videre at forbindelsen idet at nå (1927) brukes i det som betegnes som dagligdags sprog eller vulgært sprog. Følgende setning gis som eksempel på dette riktignok med formen i det at: (han var) netop i den Alder, da Mennesket er best skikket til vigtige Idrætter, i det at Ungdomskraften [...] er forenet med den behøvelige Sathet (Skovgaard 1834:91). Det er ellers bemerket at idet er lite brukt i alminnelig tale og skrift. Når det gjelder betydningen av ordet, er det foretatt en inndeling i tre hovedpunkt: 1. indledende en tids-bisetning, især om hvad der sker samtidigt med noget andet: i det øjeblik, da, medens. [...] (lige) idet han kom, gik jeg. 2. som betegnelse for maaden, hvorpaa noget sker; især om den ledsagende (forklarende) omstændighed ved noget (jf. betydning 3). [...] Han havde...læst Vilhelm Meister, og idet han misforstod...den høiere Ironie...betragtede han (dette værk) som en reen Realitet (Winther 1853:199 Nye Digtninger). [...] man lærer selv, idet (dvs. ved at) man underviser andre. 3. (sjælden; jf. betydning 2) om aarsagsforhold: da; eftersom. [...] hans sprudlende Liv...drog mig til ham...og idet han...viste saa meget Gemyt...var jeg...gjerne hos ham (Andersen 1919:109 Udvalgte Skrifter ved Vilh. Andersen, Bind XI). Ved at det er foretatt en henvisning mellom punkt 2 og 3, antydes muligheten av flertydighet. Man kan for øvrig merke seg at denne inndelingen har klare likhetstrekk med den vi finner i Dansk Ordbog for folket (1907) (gjengitt ovenfor). Det er også interessant å sammenlikne disse inndelingene med den vi finner i Norsk Riksmålsordbok (1937) som for øvrig er den av de norske ordbøkene som inneholder den mest omfattende beskrivelsen av idet. Her finner vi de samme bruksmåtene beskrevet, men med en litt annen inndeling: 11

12 1 Tidskonjunksjon: i samme øyeblikk som, da, mens, som. Eks.: idet han vil gå ind i sit værelse kommer Hilmar Tønnesen (Ibsen 1874:15 Fru Inger til Østråt) 2a Brukt for å angi at det som uttrykkes ved konjunksjonssetningen, er en ledsagende omstendighet ved hovedsetningens handling: hestene stejlede og slog bagud idet de med stokkeslag dreves om bord (Ibsen 1909:296 Efterladte skrifter, Bind I) 2b Brukt for å angi at det som uttrykkes ved konjunksjonssetningen, er et middel til å virkeliggjøre det som er uttrykt i hovedsetningens handling: jeg kan opvække hans selvfølelse, i det jeg hæver det ekdalske navn til værdighed igjen (Ibsen 1884:123 Vildanden) 2c Brukt for å angi at det som uttrykkes ved konjunksjonssetningen, er en begrunnelse for det som er uttrykt i hovedsetningen (med samme betydning som da nemlig ): dette theater var paa hin tid fuldt berettiget, idet det stod på høide med samtidens nationale standpunkt. (Ibsen 1909:267 Efterladte skrifter, Bind I) Her er altså det som er punkt 2 i Ordbog over det danske sprog (1927), splittet opp i to punkter (2a og 2b), mens det som er et eget punkt i Ordbog over det danske sprog (punkt 3) her er et underpunkt (2c). Også i Norsk Riksmålsordbok (1937) påpekes det at formen i det anses som foreldet. Det opplyses også at idet brukes mest litterært. I alle ordbøkene som er tatt med her med unntak av to (Cappelens ordbok (1986) og Norske synonymer blå ordbok (2000) ) - er det påpekt at idet er en konjunksjon og at ordet er oppstått ved sammenrykning av preposisjonen i og pronomenet det. Bokmålsordboka (1993) presenterer to betydninger av idet ved å inndele mulige synonymer i to grupper: 1) i samme øyeblikk som, da, mens 2) siden, fordi. Det er gitt eksempler på begge typer bruk av idet: 1) De gikk idet vi kom. 2) Han ville ikke uttale seg, idet han mente han visste for lite om saken. Den samme inndelingsmåten finner vi i Norske synonymer blå ordbok (2000). Også her framkommer inndelingen ved at mulige synonymer er inndelt i to grupper (i motsatt rekkefølge i forhold til inndelingen i Bokmålsordboka): 12

13 ettersom, fordi, for så vidt som, når, siden; da, i samme øyeblikk som, mens, nettopp som, samtidig med at, som Også i Cappelens ordbok (1986) framkommer disse to betydningene her vist ved følgende to eksempler: Vi kom idet det ringte. De kom ikke idet de var forhindret. Både i Aschehoug og Gyldendals Store Norske Ordbok (1991) og i Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner (1999) defineres idet som 1) tidskonjunksjon og som 2) årsakskonjunksjon. Som synonymer til idet som tidskonjunksjon føres opp følgende: i samme øyeblikk som, da, mens. Det påpekes at det er mest i litterær sammenheng at idet brukes om årsak eller begrunnelse de synonymer som her nevnes er følgende: siden, ved at. Det er gitt eksempler på begge typer bruk av idet (- uthevelsene er foretatt her): 1) Idet jeg gikk av bussen, snublet jeg og falt. (Tidskonjunksjon) 2) Vi måtte ta en omvei idet hovedveien var sperret. Han var noe betenkt idet han mente at [...]. (Årsakskonjunksjon) 2.3 HVORDAN NORSKE OG DANSKE GRAMMATIKKER BESKRIVER IDET Innledende kommentarer For å vise hvordan idet framstilles i norske grammatikker, har jeg valgt å ta utgangspunkt i framstillinger som er utkommet i tidsrommet fra 1900 og fram til Selv om det er idet i norsk språk (bokmål) jeg skriver om, har jeg tatt med Diderichsens danske grammatikk (1974), fordi det her kommer fram interessante synspunkt som er like relevant for norsk som for dansk. Jeg har også tatt med Falk og Torps Dansk-norskens syntax (1900). Grunnen til at jeg har gått såpass langt tilbake i tid, er at det i Falk og Torps framstilling trekkes linjer tilbake til det som betegnes som oldnorsk, slik at en kan se mulige forløpere til det som i dag framstår som idet-setninger. Et annet moment for å ta med denne framstillingen, er at det er den eneste av de grammatikker som er 13

14 presentert her, som viser at en og samme idet-konstruksjon kan uttrykke forhold både vedrørende tid og årsak eller tid og måte/anledning. Også Western (1921) påpeker at idet-setninger ikke alltid inneholder en tidsbestemmelse, men han går ikke nærmere inn på dette. Også han gir eksempler på det som kan være mulige forløpere for idet-setninger slik de framstår i moderne norsk. Det samme gjør Heggstad (1931) i sin framstilling som riktignok er på nynorsk og som omtaler i di (og ikke idet), men som likevel inneholder synspunkt som er interessante også med tanke på idet. I de øvrige norske framstillinger blir idet klassifisert som tidskonjunksjon uten at det gis ytterligere kommentarer. Et unntak er Norsk referansegrammatikk (1997) hvor det gis en kort kommentar til idet-setningene (1997:1068). Her blir også idet-setningene presentert som implikative leddsetninger, så jeg gjør derfor kort rede for skillet mellom implikative og eksplikative leddsetninger, jf. punkt I Elementær Dansk Grammatik (1974) stiller Diderichsen spørsmål nettopp ved dette om idet-setningene er implikative eller eksplikative riktignok uten at det utdypes noe nærmere Falk og Torp: Dansk-norskens syntax (1900) I Dansk-norskens syntax (1900) er idet klassifisert som en underordnende konjunksjon. Om de underordnende konjunksjonene sies det for øvrig at de knytter en bisetning til en hovedsetning og betegner forholdet mellom begge (1900:227). Idet blir betegnet som en tidskonjunksjon, men det sies videre at de fleste av tidskonjunksjonene også kan brukes med kausal betydning. Det påpekes at overgangen fra betegnelse av tidsforhold til betegnelse av måte eller anledning ofte er umerkelig (1900:257). Når det gjelder idet som tidskonjunksjon, trekkes linjene bakover til det som Falk og Torp betegner som oldnorsk, nærmere bestemt til de relative partikler er og sem som i forbindelse med adverb og preposisjonsuttrykk kunne danne tallrike tidsuttrykk, blant annet í pví er som kan oversettes med idet (egentlig i det som) (1900:234). For å vise at i det som har vært i bruk også senere, henter Western et eksempel fra Anders Sørensen Vedels oversettelse av Saxo (1575): i det som de saae (1900:235). Også andre tidsord kunne bli etterfulgt av som: saa snart som..., saa ofte som... (1900:234f). I uttrykket 14

15 i det som de saae er altså det et pronomen som etterfølges av en relativsetning. Interessant er det også å merke seg at i eldre dansk kunne konjunksjonen at føyes til det som betegnes som forskjellige komplementforbindelser af det demonstrative pronomen, f.eks. idet at (jf. í pvi at) (1900:228, 229). Man skulle kanskje i tråd med det ovennevnte her heller vente eksemplet i det at, men det er tydelig at uttykket har bestått selv om i det er blitt til idet. Også her er altså det å oppfatte som et pronomen som i dette tilfellet etterfølges av en relativ at-setning. Alle tidsord i eldre dansk kunne faktisk etterfølges av at, også de som i oldnorsk bare ble etterfulgt av er eller sem. Som eksempel nevnes det et sitat fra Petter Dass: Den Dag at Solen paa Korset gik ned og et sitat fra Thomas Kingo: naar at bonden har sin rug i orden. I senere tid ble så konjunksjonen sløyfet slik at komplementforbindelsen eller adverbet alene kom til å fungere som konjunksjon, f.eks. idet, naar, medens. Det sies videre at den ovennevnte bruken av at ennå (år 1900) er vanlig i det som betegnes som "vulgær tale", f.eks. idet at, saa længe at (1900: 228f). Det sies imidlertid ikke noe nærmere om hva idet som tidskonjunksjon kan uttrykke. Men det slås som nevnt fast at de fleste av tidskonjunksjonene også kan brukes med kausal betydning, bl.a. da, naar, siden, mens, idet. Et eksempel fra Ludvig Holberg er tatt med: hvor har du været, mens du leer saa. Spesielt interessant er det at det nevnes at det oldnorske svá sem (som er oversatt med idet i uttrykket: svá sem til sængr skyldi fara) har utviklet seg fra tidskonjunksjon til årsakskonjunksjon (saasom) (1900:235). Når det gjelder overgangen fra betegnelse av tidsforhold til betegnelse av måte eller anledning, gis følgende eksempel: Idet han bøiede sig, faldt brevet ud af lommen. Om denne setningen sies det:...her angiver bisætningen vistnok tidsomstændighet, men tillige til en vis grad anledningen = derved at. Og om følgende setning sies det at anledningen eller måtesforholdet er det framherskende:...idet du siger dette, tilstaar du jo din feil (1900:257). Dette at flere betydningsaspekt kan komme til uttrykk i en og samme setning, understrekes i det følgende: Tidskonjunksjonen idet nærmer sig en aarsagsbetegnelse, hvor den angiver en samtidig foranledigende omstændighed: man lærer selv, idet man lærer andre ( = derved at); hvor det temporale begreb træder helt i 15

16 baggrunden, maa den regnes for aarsagskonjunksjon: han frembød et ynkelig skue, idet klæderne var revet af kroppen paa ham (1900:259) Western: Norsk riksmåls-grammatikk (1921) Western påpeker at idet som regel oppføres som tidskonjunksjon, og at de setninger som idet innleder, derfor kalles tidsbisetninger selv om de ikke alltid inneholder en tidsbestemmelse. Det samme sies for øvrig å være tilfelle for konjunksjonene mens og når. Når det gjelder idet, trekker Western fram et eksempel fra Holberg: Allikevel har det interesse, idet det viser tanker som svarer til Rousseaus (1921:30). Det sies ikke noe nærmere om hvilket forhold det er som her kommer til uttrykk, men her må vel idet-setningen kunne sies å være både av kausal og utdypende karakter. Vi finner ellers en interessant gjennomgang av det en vel må kunne kalle utviklingen fra en eldre formuleringsmåte fram til idet-setningene slik vi finner dem i moderne norsk. Ifølge Western kan leddsetningene formelt inndeles i fire hovedklasser: 1 Oprinnelige at-setninger 2 Setninger som innledes med spørrende ord 3 Relative setninger 4 Forskjellige konjunksjonssetninger (1921:240f) Med utgangspunkt i at leddsetningene utgjør bestemte ledd i hovedsetningen, inndeler Western dem logisk slik: 1 Overledds-setninger 2 Adledds-setninger 3 Underledds-setninger (1921:21) Om en setning som I det samme Nu det slukkedes i hovedsetningen I det samme Nu det slukkedes, hørte hun et Suk (sitat hentet fra Thomas P. Krag: Ada Wilde (1896) ), sier Western at den logisk hører inn under underleddssetninger, mens den formelt egentlig er en relativsetning (1921:31). Her er altså det ( i uttrykket I det samme Nu) et determinativ, og relativsetningen (som) det slukkedes hvor som er utelatt står til hele 16

17 preposisjonsfrasen I det samme Nu. Om underleddssetninger sier Western at de inneholder en nærmere bestemmelse til verbet (av sted, tid, årsak, måte osv.). Om nødvendige relativsetninger sier Western bl.a. følgende: De nødvendige relativsetninger knyttes til overleddet dels med, dels uten relativt ord. [...] Historisk set er imidlertid relativet ikke utelatt, men det overledd som relativsetningen bestemmer, er opfattet som hørende til begge setninger. Dette historiske forhold har dog ikke lenger nogen betydning, og uttrykket at relativet kan utelates i visse tilfelle er derfor fullt forsvarlig (1921:28). Særlig trekker han fram tilfeller der relativsetningen slutter seg til et så (likeså), således, slik eller samme i oversetningen (1921:274) og peker på at som ofte utelates etter ord som betegner sted og tid (1921:272). Den ovennevnte idet-setning kan være et eksempel på at relativet er utelatt når relativsetningen knytter seg til ordet samme, eller her rettere sagt til det samme Nu (relativet er innføyd i parentes av meg): I det samme Nu (som) det slukkedes, hørte hun et Suk (1921:31). Et annet eksempel er hentet fra Jonas Lies Samlede Værker IV s. 396 (relativet er også her innføyd i parentes av meg): Idetsamme (som) han vaagnede, syntes han (1921: 276). Når så både relativet (som) og det leddet som relativsetningen slutter seg til (samme, samme Nu) er utelatt, framkommer setninger som f.eks.: Idet han våknet, syntes han Heggstad: Norsk grammatikk (1931) Heggstad deler inn tidskonjunksjonene i forskjellige grupper etter om de uttrykker at hendelsen i undersetningen foregår enten samtidig med, før eller etter hendelsen i oversetningen. Idet er ikke nevnt blant tidskonjunksjonene i det hele tatt, men i det same er brukt som eksempel på tidskonjunksjon som uttrykker samtidighet: i det same han kom, fekk han eit slag so han stupte. Som en merknad til dette står det at i di er mindre brukt: so kjem han åt kongsgarden i di sola skal renna (1931:213). Hvis vi sammenholder dette med setningen som Western brukte som eksempel ( I det samme Nu (som) det slukkedes, hørte hun et Suk ), er altså uttrykksmåten her forkortet slik at kjernen i substantivfrasen i det samme Nu er sløyfet, og uttrykket i det same (eller i det samme) oppstår. Også her skrives altså i det i to ord i likhet med i di. For øvrig 17

18 bemerkes det at i di også kan brukes om måte: i dei fyrste huldreeventyri er Asbjørnsen heilt romantikar i di han freistar å greida ut korleis lands-laget hev skapt segnene (Vislie) (1931:213) Andre framstillinger Det kan ellers nevnes at både Næs (1965), Berulfsen (1967) og Coward (1986) klassifiserer idet utlukkende som tidskonjunkjon. Ingen av dem knytter noen kommentarer til dette Faarlund, Lie og Vannebo: Norsk referansegrammatikk (NRG) (1997) I NRG er idet nevnt som eksempel på en subjunksjon som innleder en tidssetning (1997:1068). Subjunksjoner er i NRG definert som ubøyde ord som har til oppgave å innlede leddsetninger. Grunnen til at de ikke blir klassifisert som underordnende konjunksjoner slik det tradisjonelt har vært gjort, er - som tidligere nevnt - at de skiller seg så klart fra de egentlige konjunksjonene at de her regnes som en egen ordklasse (1997:25). Som det sies innledningsvis om leddsetninger, er disse svært ulike både med hensyn til oppbygging og funksjon. Et skille går mellom implikative og eksplikative leddsetninger. I implikative setninger er det en tom plass eller en åpning som på en måte er representert ved et ledd utenfor setningen (ev. først i leddsetningen) og som setningen dermed knytter seg til. Det fins altså et fellesledd som har en funksjon både inne i leddsetningen og utenfor: Jeg har nettopp lest det brevet som du sendte meg ( = jeg har lest brevet + du sendte meg brevet). Her er fellesleddet representert ved brevet i oversetningen, og ved den tomme plassen til slutt i leddsetningen, der leddet brevet er underforstått. Fellesleddet er altså en abstrakt enhet som er representert to steder og på to måter: i form av et språklig uttrykk og som en tom plass der noe kan tolkes inn (1997: 975f). Ekplikative leddsetninger er setninger uten et slikt fellesledd: Jeg ville bli svært glad hvis du sendte meg brevet (1997:976). 18

19 Implikative tidssetninger er i Norsk referansegrammatikk delt inn i fire typer ut fra innlederord og korrelat. De som innledes av subjunksjoner, f.eks. av idet, blir regnet som en gruppe. Et eksempel kan være følgende setning: Idet han kom ut på trappa, smalt det (1997:1068). Her kan en si at idet-setningen tidfester det som uttrykkes i oversetningen. Det blir for øvrig bemerket at idet alltid står uten korrelat. Syntaktisk kan nemlig implikative setninger være knyttet til et korrelat utenfor setningen. Den implikative setningen står da som adledd til korrelatet. F.eks. kan setninger som er innledet av mens, ha nå eller da som korrelat: a Jeg måtte gjøre mitt beste for å fange inn dette flyktige øyeblikket nå mens det var i ferd med å forsvinne (Solstad 1987) b Da mens stormen raste, var det jo umulig å høre ropene. (1997:1068) De tre øvrige typene av implikative tidssetninger er følgende: tidssetninger innledet av spørreord, tidssetninger uten innlederord og tidssetninger innledet av preposisjonsliknende ord (som før, innen, siden, fra, (inn)til og etter) (1997:1066f). Følgende setning er et eksempel på den sistenevnte typen: Barnet skrek fra vi kom (1997:1070). En analyse som foreslås her, er å betrakte fra vi kom som en preposisjonsfrase der utfyllinga er et manglende korrelat fulgt av en leddsetning med manglende subjunksjon: Barnet skrek fra [da] [som] vi kom (1997:1070). Dette kan i så fall betraktes som en parallell til stedssetninger, der korrelatet må være med: Vi så båten fra der [som] vi stod (1997:1070). 19

20 Idet-setninger er ikke nevnt i denne sammenhengen, men kanskje kan det være mulig å trekke en parallell også til dem. Hvis vi tenker oss at idet er en forkortelse for i det samme øyeblikk som (jf. Westerns eks: I det samme Nu det slukkedes, hørte hun et Suk), kan en kanskje utfylle setningen slik at korrelatet blir en fullstendig substantivfrase som etterfølges av en leddsetning innledet med subjunksjonen som:: Barnet våknet i det [samme øyeblikk] [som] vi kom (jf.1997:1070).. Nå blir det jo ingen fullstendig parallellitet mellom denne setningen og setningen overfor. Hvis en skal føye til et korrelat her, må jo idet splittes i to ord: i det, og vi kan heller ikke se på dette som en preposisjonsfrase med et manglende korrelat (i [det samme øyeblikk] jf. fra [da]). Men likevel kan vi kanskje ved en fremgangsmåte som denne nærme oss det som kan antas å være et grunnlag for idet-setningene slik vi finner dem i moderne norsk. En alternativ analyse er ifølge NRG å regne disse preposisjonsliknende ord som subjunksjoner. Disse subjunksjonene vil da skille seg fra andre subjunksjoner ved at de på en måte også representerer fellesleddet i oversetningen. Følgende setning kan illustrere dette: Du må komme før [TID X] / det blir mørkt [på TID X] (1997:1070). Kanskje kan vi også her trekke en viss parallell til idet-setningene: Han kom fram til kongsgården idet [TID X] / sola rant [på TID X] (jf. 1997:1070) Diderichsen: Elementær Dansk Grammatik (1974) Når jeg tar med en dansk grammatikk i tillegg til de norske, er det fordi det her tas opp et interessant spørsmål vedrørende idet-setningene som ikke er omtalt i noen av de øvrige framstillingene. I Norsk referansegrammatikk er idet-setningene omtalt som tidssetninger og dermed implikative, men på bakgrunn av at de også kan brukes kausalt, reiser Diderichsen spørsmålet om de skal betegnes som eksplikative eller implikative: Det er 20

21 usikkert, om Sætninger med idet skal opfattes eksplikativt (idet at jf. fordi at) eller implikativt (idet = i det samme som, da) (1974:214). Diderichsen gir følgende eksempel på en da-setning som både kan ha årsaksbetydning og ren temporal betydning: Han hørte ikke Telefonen, da han laa og sov (1997:214). Det kommenteres til dette at da kan ha en temporal betydning i forhold til begge verb: Han hørte ikke Telefonen da (fx. Kl. 8) og Han laa og sov da (fx. Kl. 8) (1997:214). Men det sies videre at en angivelse av samtidighet i enkelte tilfeller også kan tolkes som angivelse av årsakssammenheng, og det er et forhold som ellers uttrykkes eksplikativt: [...] af den Grund, at han laa og sov / fordi (at) han laa og sov (1997:214). Det trekkes ingen konklusjoner ut av dette, men det er en interessant problemstilling som reises, og jeg kommer tilbake til denne under punkt 4.3; Relasjonen tid årsak. Jeg viser også til punkt 4.5 der idet-setninger med hovedbetydningen ledsagende omstendighet er omtalt. Disse kan også benevnes som eksplikative leddsetninger; selv om det i disse idetkonstruksjonene kommer til uttrykk at det er samtidighet mellom det som sies i idetsetningen, og det som sies i oversetningen, har ikke idet-setningen her som funksjon å tidfeste oversetningen. 2.4 AVSLUTTENDE KOMMENTARER Som det framgår av dette kapitlet, er det altså i samtlige av de ordbøker og grammatikker som her er presentert, vist at idet-konstruksjoner kan uttrykke flere forskjellige forhold (tid, årsak, måte osv.). Imidlertid er det bare i to av ordbøkene (Ordbog over det danske sprog fra 1927 og Norsk Riksmålsordbok fra 1937) samt i Falk og Torps Dansk-norskens syntax (1900) det antydes at en og samme idet-konstruksjon kan være flertydig og slik gi 21

22 uttrykk både for f.eks. tid og måte. Denne flertydigheten - eller kanskje kan en også kalle det vaghet er forsøkt nærmere utdypet i forbindelse med behandlingen av materialet, se kapitlene 4-6. Når det gjelder presentasjonene av idet i ordbøkene, er det interessant å merke seg at mens de eldre ordbøkene presenterer tre eller fire betydninger av idet (tid, ledsagende/forklarende omstendighet, måte/middel, begrunnelse/årsak), er det bare to av disse betydningene som gjenstår i de nyere ordbøkene; tid og årsak. Jeg skal ikke gå nærmere inn på denne problemstillingen her, men det er jo nærliggende å tolke dette slik at betydningene ledsagende/forklarende omstendighet og måte/middel tilhører en eldre type bruk av idet. En annen forklaring kan være at de nyere ordbøkene har lagt andre typer tekster til grunn enn de eldre. Etter at jeg i kapitlene 4-6 har vist hvordan idet er brukt i de 90 idet-konstruksjonene som utgjør den øvrige delen av materialet for oppgaven, vil jeg i kapittel 7 (sammenfatningen) komme tilbake til dette spørsmålet. Men først vil jeg i det neste kapitlet gi noen kommentarer til metode og materiale. 22

23 KAPITTEL 3 METODE OG MATERIALE 3.1 METODE Ut fra at denne oppgaven har et deskriptivt hovedformål, nemlig å beskrive hvordan idet blir brukt i moderne norsk, har jeg som nevnt lagt til grunn et autentisk materiale som består av 90 tilfeldig utvalgte eksempler på idet-konstruksjoner i moderne norsk i tillegg til norske og danske ordbøker samt norske grammatikker. Siden jeg blant annet ønsker å undersøke stilistiske forskjeller og se om det kan påvises samvariasjoner mellom teksttype og betydningsaspekter ved idet-konstruksjoner, har jeg valgt å hente materialet for oppgaven fra et korpus hvor en kan foreta inndelinger etter sjanger (eller teksttype), nemlig Oslo-korpuset av taggede norske tekster (bokmålsdelen). Her kan det foretas inndelinger etter tre teksttyper: avis- og ukebladtekster, sakprosa og skjønnlitteratur. Hvorvidt det kan forsvares å kalle avis- og ukebladtekster en egen teksttype, er det nok delte meninger om, men siden det teknisk ikke er mulig å foreta en mer spesifisert inndeling av korpuset, har jeg også i oppgaven valgt å behandle disse tre gruppene som tre enheter uten noen ytterligere inndeling. Når det gjelder sakprosa, er jo dette et begrep som dekker et vidt spekter av teksttyper innenfor denne gruppen. Jeg vil derfor presisere at de tekstene som i denne oppgaven kalles sakprosa-tekster, er hentet fra NOU - rapporter samt fra norske lovtekster og forskrifter. (Jeg gjør ellers oppmerksom på at begrepene teksttype og sjanger er brukt synonymt i denne oppgaven.) De fire hovedbetydninger som jeg har satt opp, blir nærmere beskrevet i kapitlene 4, 5 og 6. Betydningen ledsagende omstendighet er omtalt under punkt 4.5. Når det gjelder de tre øvrige hovedbetydningene, har jeg - etter innledningen (punkt 1) - et punkt 2 under hvert av de tre kapitlene (dvs. kapitlene 4, 5 og 6) som inneholder en teoretisk tilnærming hvor jeg gjør rede blant annet for begreper, uttrykksmåter og informasjonsstrukturer. Deretter kommer et punkt 3 hvor jeg analyserer funn fra materialet. Formålet med disse analysene er å komme fram til hva som kan sies å være 23

24 typiske trekk for idet-setninger med hhv. temporal, kausal og spesifiserende (elaborerende) betydning både med hensyn til semantikk, syntaks og stilistikk. Når det gjelder spørsmål om hvilken metode en skal bruke, en kvantitativ eller en kvalitativ, eventuelt en kombinasjon, vil jo dette i stor grad være avhengig av formålet med analysen. Forholdet mellom disse to metodene har til tider vært sett på som temmelig spent, preget av uforsonlighet og grunnleggende motsetninger (Grønmo 1982:94). I praksis vil imidlertid mange forskningsopplegg ha innslag av begge tilnærmningsmåtene, og som Mæhlum (1992:99) påpeker, har det vært en tendens til at disse to metodene i de senere årene heller har vært framstilt som idealiserte ytterpunkter på en skala: I stedet for å postulere forskjellen mellom kvantitativ og kvalitativ som en entydig dikotomi, har imidlertid den faghistoriske og forskningsteoretiske debatten de seinere årene i like stor grad vært konsentrert om å beskrive denne distinksjonen som en motsetning mellom to idealiserte ytterpunkter på en kontinuerlig skala. Følgelig er det vanskelig å peke på ett enkelt entydig definerende kriterium for hvorvidt en analyse skal kunne betraktes som kvantifiserende eller ikke. Som Tschudi (1982:81) sier, vil det her være flytende overganger og ofte et skjønnsmessig spørsmål hva som kan kalles kvalitativt og kvantitativt. Noe upresist kan en likevel si at kvantitative undersøkelser ofte er innrettet mot statistisk generalisering og representativ oversikt. Noen av de viktigste elementene i dataanalysen er frekvenser, fordelinger og korrelasjoner basert på antall enheter innen ulike kategorier. Formidlingen av analyseresultatene baseres gjerne på dokumentasjon ved hjelp av tabeller. Kvalitative undersøkelser tar sikte på helhetlig forståelse og analytisk beskrivelse av spesifikke forhold, og de kan egne seg godt for utvikling av hypoteser og teorier. De viktigste elementene i analysen er begreper, kategorier og mening. Den viktigste formidlingsformen går ut på å illustrere analyseresultatene ved hjelp av sitater (Grønmo 1982:121). I denne oppgaven hvor jeg har villet undersøke hvordan idet blir brukt i moderne norsk, finnes det trekk fra begge tilnærmingsmåtene. Den teoretiske framstillingen (punkt 4.2, 4.3, 5.2 og 6.2) må kunne sies inneholde vurderinger av kvalitativ karakter. Jeg 24

25 prøver i disse avsnittene å gi en nærmere beskrivelse av spesifikke betydninger av idetsetninger og idet-konstruksjoner og illustrerer disse ved hjelp av utvalgte eksempler og sitater. Et eksempel på type problemstilling i denne delen, kan være forholdet mellom tid og årsak, nærmere bestemt hvordan samspillet mellom den temporale og den kausale betydningen kan være i idet-konstruksjoner. Resultatene her lar seg bedre framstille ved hjelp av utvalgte eksempler enn tabeller da det ikke så lett lar seg gjøre å sette opp klare skillelinjer mellom de forskjellige typene. Man finner heller overlappende betydninger, glidende overganger og flertydige konstruksjoner. Når det gjelder analysen av materialet (punkt 4.4, 4.5, 5.3 og 6.3), er denne til en viss grad preget av den kvantitative tilnærmingsmåte. Viktige elementer er her frekvenser, fordelinger og korrelasjoner, og analyseresultatene er til dels framstilt ved hjelp av tabeller. Et eksempel på den type spørsmål som undersøkes i denne delen, kan være hvor mange funn det er i materialet av agensidentitet mellom idet-setning og oversetning, sett i forhold til sjangrene skjønnlitteratur og avis- og ukebladtekster. Valget av denne type tilnærmingsmåte er for øvrig bakgrunnen for at programmet FileMaker 4.1 har vært brukt som hjelpemiddel til sortering og kvantifisering av funn i materialet. Men det er også mange eksempler på at den kvalitative tilnærmingsmåten er brukt i analysen av materialet. I omtalen av analyseresultatene kommer denne gjerne til uttrykk som et supplement til tallmaterialet. Dette er for øvrig et helt nødvendig supplement, da det i mange tilfeller heller ikke ut fra materialet lar seg gjøre å trekke klare skillelinjer mellom typer og betydninger. 3.2 MATERIALE Innledende kommentarer Når det gjelder eksempelmaterialet, er dette hentet fra og 1990-tallet, med unntak av noen eksempler fra skjønnlitterære tekster som går noe lengre tilbake i tid, jf. punkt Flere av de grammatikker og ordbøker det er referert til, er imidlertid fra tidligere perioder, noen av dem er helt fra og 1930-tallet. Dette kommer av at det er i de eldre utgavene en finner de mest fyldige omtalene av idet. Dette er i seg selv interessant, og som antydet i avslutning av kapittel 2, kan kanskje gjennomgangen av de 90 idetkonstruksjonene gi noen pekepinner om hva dette kan skyldes. Dette blir imidlertid bare 25