ADVOKATFIRMAET HARRIS BEBYGGELSE I STORRNDEN MAGNETFELT - DERES REF OG

Transkript

1 Bergen Kommune Etat for byggesak og private planer Postboks BERGEN Att: Merete Hauge Bergen, 11.juni 2010 Vår ref: 22435/SEV Ans. adv. Ståle Eeg Nielsen Sekretær: Karen M. Grøvlen Advokatfirmaet Harris DA Grunnlagt 1924 Drg. nr mva ww'.haris.no Medlemmer av: Den Norske Advokatforening EuroAdvocaten Ståle Eeg Nielsen (H) Frode S. Halvorsen (H) Knut R. Nergaad Leif Jæger Christian S. Mathiassen (R) Stig 1. Harrs (H) Pål Magne Bakka LL M Thomas Chr. Jarning Frode Risnes Øystein 0rjasæter Peder Karlsson Tor Lars Onarheim (H) Olav Pedersen Børje L. Hoff Robert Neverdal (H) Hallgeir Riisøen BEBYGGELSE I STORRNDEN MAGNETFELT - DERES REF OG Innledning Bergen kommune har i de ovem1evnte saker gitt avslag på byggesøknad med den begrunnelse at de omsøkte tiltak -vil komme i strid med plan- og bygningsloven 68. Bakgrunnen er at boligene som ønskes oppført vil ligge i magnetfeltet på Storrinden. Det er foretatt målinger av BKK som viser at boligene vil bli utsatt for magnetstråling som ikke overstiger 0,4 mikrotesla. Kommunen har likevel kommet til at det ikke er "tilstrekkelig sikkerhet" mot fare i dette tilfellet, ut fra en argumentasjon om at de vil legge seg på en "forsiktighetslinje". Den relevante faktiske og faglige dokumentasjon (deriblant uttalelser fra Sweco og Statens strålevern) er fremlagt og redegjort for av tiltakshaver. I det følgende vil vi redegjøre for den rettslige situasjonen kommunen står overfor når målingene ikke overstiger 0,4 mikrotesla. 2. Hjemmelen for avslag I plan og bygningsloven 68 heter det: "Grunn kan bare deles eller bebygges dersom det er tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur- eller miljøforhold. Kommunen kan for grunn eller område som nevnt i første ledd, om nødvendig nedlegge forbud mot bebyggelse eller stile særlige krav til byggegrunn, bebyggelse og uteareal" Hildegunn Y. Nygård Kathrine Lien Mjel1 Martin Haaland Simonsen Thor Hvidsten Gerd Aaland Fagerli Christian Skage Anders Wyller Torhild Sæther Eirik Rong Siv Elén Ârskog Vedvik Krstin Aspevik Finn Eirik Winther Bergen: Dreggsalmenning Postboks 4115 Dreggen 5835 Bergen Tlf. (+47) Faks: (+47) OL Førde: Nausidalsvegen lb Postboks 474, 6803 Førde Tlf. (+47) Faks: (+47) Norheimsund: Sandvenvegen 40 Tlf. (+47) Sogndal: Parkvegen 5 Tlf. (+47) ADVOCATIA Deltakende advokatfirmaer: Oslo: Kvale Advokatfirma BergenlFørde: Advokatfirmaet Harrs Trondheim: Advokatfirmaet Bjerkan Stav Stavanger/Bryne: Advokatfirmaet Haver Kristiansand: Advokatfirmaet Kjær Tromsø: Advokatfirmaet Rekve, Pleym Lilehammer: Advokatfirmaet Thallaug Molde: Advokatfirmaet Øverbø, Standal Side 1 av 6 wv'w.advocatia.no.

2 I rundskriv T5/97 (arealplanlegging og utbygging i fareområder) heter det om 68: "Bestemmelsen er av materiell art, og således en selvstendig avslagshjeminel." Dette betyr at dersom kommunen finner forhold i strid med 68, kan byggetillatelse nektes alene på dette grunnlaget. Problemstillngen er da hva som skal til for at kommunen kan gjøre bruk av denne bestemmelsen. 2. Ordlyden "tistrekkelig sikkerhet" Det er klart at når dette er en bestemmelse av materiell karakter som gir positivavslagshjemmel, er det ikke opp til kommunen å fastlegge innoldet av "tilstrekkelig sikkerhet". Spørsmålet er hva lovgiver har ment med denne angivelsen. I forarbeidene til bestemmelsen, Ot.prp. nr 57 ( ), er det uttalt at "Det kan ikke settes krav om absolutt sikkerhet til plasseringen av bebyggelsen. Utgangspunket er at det ike må bygges på steder hvor det er markert risiko for at fare kan oppstå. Vedrørende ras er dette nærmere bestemt i byggeforskrift 1985 kap. 51:3. Vedrørende andre farer er det ike satt noe tallbestemt krav. L vuderingen av hvorvidt tomten kan bebygges eller ikke må bygningsrådet i nødvendig utstrekning legge vekt på ekspertttalelser. Men dette uteluker ikke at bygningsrådet til slutt skal foreta en selvstendig totalvudering av risikomomentene. Det avgjørende må være sannsynligheten for at noe vil skje, og graden av fare/skade som kan oppstå." (mine understrekinger) I rudskriv T5/97 er det presisert at "Det er ike anledning for kommunen til å automatisk avslå alle bygge- og delesøknader inntil søker kan påvise at det ike foreligger fare. Det må kunne påvises en slik fare i den konkete sak". (min understreking) Eidsivating lagmam1srett hadde i RG 1979 s.l 07 til behandling en sak der bygningsrådet hadde nektet bygging på et område på grunn av rasfare. Om vurderingen etter 68 uttaler lagmaimsretten at "Det er tale om en utpreget skjønnsmessig vurdering, men det gjelder et faktisk forhold som krever en spesiell sakkyndighet, som det ikke kan forutsettes at medlemmer av bygningsråd skal sitte med. Så vel bygningsmyndighetene som retten må her støte seg til sakkndige." Videre skriver lagmannsretten om ordlyden at "når loven krever "tilstrekkelig sikkerhet" mot ras, må det iallfall ligge i det at det ike kreves absolutt sikerhet. En teoretisk mulighet for ras er derfor ingen hindring, det må foreligge en reell rasfare." (mine understrekinger ) I dette tilfellet var det, i tillegg til en sakkyndig "fellesrapport", et fagkyndig vitne som mente faren var større enn det fellesrapporten la til grunn. Kommunen hadde derfor sakkyndig grunnlag for å mene at det var en viss fare for skred. Flertallet uttaler imidlertid om dette at Side 2 av 6.

3 "Selv om en legger den sakkndige Lieds uttalelse i retten til grunn, synes faren for at de to hytetomtene skal bli rammet av snøskred å Ýære så vidt liten, at det ike er nok til å hjemle avslag på søknad om byggetilatelse etter bygningslovens 68. Til det må det foreligge en markert risiko, som flertallet ikke kan se er til stede her."(mine understrekinger) Det er altså ikke nok at det er en mulighet for skade - risikoen må, som også forarbeidene presiserer, være "markert". 3. Hva er en "markert risiko" i slike tilfeller? Når man skal vurdere om det foreligger en "markert risiko" er utgangspunktet at det er dagens situasjon som skal legges til grunn. Dette kommer klar frem i kommunaldepaiiementets uttalelse i sak : "Etter Kommunaldepartementets oppfatning og vudering synes den faktiske flystøysituasjon pr idag ike å være til hinder for at deling tilates i forhold til kravet i pbl 68. Sentralt i forhold til denne sak er derfor i hvilken grad antakelser om eventuelle fremtidige forhold skal tilegges vekt i vurderingen av sikerhetskravet i pbl. 68. Etter departementets oppfatning bør antakelser om fremtidige forhold bare i liten grad tilegges vekt med mindre det foreligger konkrete holdepunkter for en utvikling i tråd med det man legger til grun. Dersom man ønsker å forhindre yterligere delings-og byggetilatelser i et område intil den frentidige faktiske situasjonen er avklart, bør dette skje ved dele-og bygeforbud etter plan-og bygningsloven 33." (min understreking) Mer eller mindre usikre antagelser om fremtidig strømbelastning skal derfor være av underordnet betydning når kommunen vurderer risikoen for fare. Dette har også fagetaten i Bergen kommune lagt til grunn. I brev av til Bergen tomteselskap er det uttalt at "I møtet 2008 uttykte fagetaten usikerhet på hvilken belastning en burde ta utgangspunkt i. BKK har senere, i e-post av oppgitt at den gjennomsnittlige belastningen vil være 500 A i prognoseperioden som strekker seg frem til 2013." Under "fagetatens vurdering" står det så videre at "Selv om vi ikke har noen garanti for at BKK etter 2013 kan øke den gjennomsnittlige belastningen utover de 500 A vil fagetaten godta at magnetfeltmålingene for 500 A legges til grunn." Dette må være den riktige vurderingen; det er det vi vet nå som må legges til grunn, jf. departementets uttalelse ovenfor. Når det gjelder spørsmålet om hva som skal til for at man står overfor en "markert risiko", er det for skredfare angitt i TEK hva som vil være "over grensen". For skredfare vil man derfor ikke kunne få en "skjønnsmessig vurdering" fra kommunen, ettersom man der enten er innenfor eller utenfor 68 basert på de tallene de sakkyndige fremlegger. Noen tilsvarende bestemmelse finnes ikke for påvirkninger fra magnetfelt. Det er altså ikke i plan- og bygningsregelverket fastsatt bestemte tall for hva som vil være "markert risiko" og ikke. Side 3 av 6.

4 Det er likevel klart at det ikke kan være opp til kommunens skjøm1smessige vurdering hva de mener er en "markert risiko" selv om det ikke er fastsatt bestemte verdier i forskrift. Som presisert i forarbeidene må kommunen basere seg på fagkyndige vurderinger. Når det gjelder magnetfelt er det Statens strålevern som forvalter regelverket. De forholder seg til at 0,4 mikrotesla er grensen for hvilke tilfeller som trenger en utredning av faren for skade. Det som er under denne terskelen, trenger ikke utredning. Dette baserer seg blant annet på St.prp. il 66 ( ) der regjeringen har uttalt at "For å bidra til en enhetlig praksis anbefales å benyte 0,4 ut som utredningsnivå. Forholdene må vurderes spesifikt for det enkelte tilfelle. Resultatet kan følgelig bli at ulike eksponeringsnivåer aksepteres for ulike anlegg fordi forholdene varierer mye fra sak til sak og fra kommune til kommune (...) Magnetfelt som tilsier utredninger (0,4 ut) betyr at en bør vurdere tiltak, men dette må ike tolkes som en grense der tiltak alltid skal gjennomføres. Den enkelte sak må vurderes individuelt og andre viktige hensyn kan tilsi at det legges støn-e eller mindre vekt på magnetfelt." (mine understrekinger) Regjeringen sine anbefalinger bygger på en NOU der dette var grundig utredet aven faggruppe. Poenget er altså at det som ligger under og frem til 0,4 ikke behøver å utredes nærmere. Det opereres med én desimal (dvs at 0,4 dekker alt fra 0,36 til 0,45) fordi dagens kum1skap ikke er så nøyaktig at det er grunnlag for å bruke flere desimaler (ref. statens strålevern) Det foreligger altså en NOU der dette er utredet og der man har funnet 0,4 å være grensen for når man trenger å utrede forholdet nærmere. Regjeringen har så godtatt at dette bør være utredningsgrensen, og dette blir fulgt opp av Statens strålevern. Også Bergen kommune har lagt til grunn at det er denne utredningsgrensen som skal brukes. I kommuneplanen, sist revidert , heter det i punkt 9 (risiko og sårbarhet) at utløsende faktorer for å gjennomføre ROS-analyser kan være at "Tiltaket ligger nær kraftedninger og- kabler, og kan bli utsatt for høyere feltstyrke enn 0,4 mirkotesla ved gjennomsnittlg strømbehandling. Følgende horisontale avstander fra nærmeste kraftedning er veiledende for utredning og vurdering av tiltak: 70 m ved 420 kv, 45 m ved 300 kv, 25 m ved L 32 kv, 3 m ved 22 kv. Analyse kan også være aktuelt ved plassering tett opptil restriksjonsbelte i henhold til forsyningsforskriften. " Det statlige regelverket synes derfor å være "ratifisert" også av Bergen kommune. I Rt s. 464 kom Høyesterett til at et magnetfelt som gav 0,4 mikrotesla ikke overskred tålegrensen i naboloven 2. For å komme frem til dette var det for Høyesterett nødvendig å gå nærmere inn på vurderingen av hvilken grad av mikrotesla som vil utgjøre en "fare". Det ble innhentet en uttalelse fra avdelingsdirektøren på Statens institutt for strålehygiene. Han presiserte at "0,4 mikrotesla ikke er "farlig". Det er først ved nivåer over dosegrensene for akutte Side 4 av 6

5 påvirkninger på 100 og 500 mikro Tesla at en kan brue uttrykket farlig." Dette fant også støtte i andre uttalelser fra fagkyndige. Høyesterett uttaler videre: "Jeg peker i denne sammenheng på at myndighetene ike har funnet grunn til å fastsette forbud mot bygging av boliger mv. på arealer som er eksponert for magnetfelt fra kraftledninge. Det er bare anbefalt en nærmere utredning ved nye kraftledningsanlegg og nye boliger mv. i nærheten av slike anlegg, med sike på om nærhet kan unngås eller reduseres uten at det oppstår særlige ulemper. Verken lov eller forskrift inneholder noen antydning om grenseverdier i forhold til boligbygging. Som nevnt har det i Finland vært foreslått 5 mikreo Tesla som grenseverdi, uten at konklusjonene der med hensyn til helsefare er forskjellige fra det en er kommet til i andre land (...) Om anbefalingene til Statens strålevern heter det at "Ankemotparten har vist til den vekt som i andre sammenhenger tillegges myndighetenes retningslinjer, eksempelvis for støy (...) Retningslinjer for støyer imidlertid aven helt annen art enn utredningsgrensen på 0,4 mikro Tesla. For støy bygger retningslinjene på et omfattende vitenskaplig materiale, som klart viser uheldig innvirkning av støy og gir grunnlag for å sette grenseverdier. Utredningsgrensen for magnetfelt er satt for å ra en enhetlig vurdering i kommunene på et området der det ikke finnes reelle holdepunkter for å konstatere en faregrense. Som nevnt støttes myndighetene anbefalingen om ikke å innføre nye grenseverdier. " Her presiseres det altså at den utredningsgrensen som er satt er ment å gi en "enhetlig vurdering i kommunene" nettopp fordi man ikke kan slå opp i TEK og finne ut hvilke verdier som per definisjon utgjør en "fare" og hvilke som ikke gjør det. Det man vil unngå ved å sette en utredningsgrense, er nettopp at de enkelte kommunene skal foreta sine egne vurderinger av hva de mener er "farlig", når man er på et så usikkert område. Som det fremgår av forarbeidene Of ovenfor) skal kommunen foreta en totalvurdering av faremomentene. Bakgrunnen for at forarbeidene gir anvisning på en slik "totalvurdering" av situasjonen er nok imidlertid først og fremst at det til syvende og sist vil være kommunen som står med ansvaret når de bygger på en sakkyndig vurdering som vurderer faren. Når det er fastsatt av sakkyndige at man er under utredningsgrensen er det imidlertid ikke grunnlag for kommunen til å foreta noen vurdering overhodet, ettersom manjo da befinner seg under den grensen der statlige myndigheter mener det er nødvendig å i det hele tatt vurdere om det er noen fare. Statens strålevern uttaler at Norge har blant verdens strengeste regelverk på dette området. Når de fagkyndige da har valgt å sette 0,4 mikrotesla som utredningsgrense, må man derfor kunne gå ut fra at dette er en grense som ikke "tar sjanser" men som også er utslag aven slik "forsiktighetsstrategi" som kommunen gjerne vil ivareta. Man har ønsket å få en "enhetlig vurdering i kommunene" og har derfor satt en lav utredningsgrense for å være på den sikre siden. Som den fagkyndige i Høyesterett presiserte, kan man ikke snakke om "fare" før man når de akutte påvirkninger på 1 00 og 500 mikrotesla. Det synes på denne bakgrunn å være klart at kommunen ikke kan komme frem til at det er en "markert risiko" Of forarbeidene) eller "reell fare" Oflagmannsrettsdommen) for at skade kan Side 5 av 6

6 oppstå når verdiene ikke overstiger 0,4 mikrotesla. Dersom det hadde vært en slik markert risiko når man ligger på 0,4 hadde de statlge myndighetene, som baserer seg på den beste faglige kompetanse, valgt en annen grense. At kommunen "ønsker" å ha strengere regler kan da ikke være avgjørende; så lenge det ikke foreligger en objektiv "markert fare" er ikke de materielle vilkårene i plbl 68 oppfylt. Kommunen har ikke adgang ti å legge seg på en "forsiktighetslinje" dersom denne går ut på å benytte 68 som avslagshjemmel i tifeller der faren ikke er "markert". Det har de ikke hjemmel til. 4. Avslutning Betydningen av det som er gjennomgått ovenfor er at kommunen i et tilfelle der de fagkyndige utredninger viser 0,4 mikrotesla eller mindre ikke vil ha hjemmel til å nekte byggetillatelse i medhold av plbl 68. Et avslag på dette grunnlaget vil således være beheftet med en materiell kompetansemangel og derfor være ugyldig. Med vennlig hilsen Advokatfirmaet Harris for advokat Ståle Eeg Nielsen ~t. Å, Vct~ vile Siv Elén Årskog Vedvik advokatfullmektig Side 6 av 6