Høring av forslag til forskrift om kompensasjon for produksjonstap etter pålegg om nedslakting av svinebesetninger grunnet påvisning av LA-MRSA

Transkript

1 Landbruksdirektoratet Postboks 8140 Dep NO-0033 Oslo Norsvinsenteret, 9. april 2015 Deres ref. 14/ Høring av forslag til forskrift om kompensasjon for produksjonstap etter pålegg om nedslakting av svinebesetninger grunnet påvisning av LA-MRSA Det vises til ovennevnte høring sendt høringsinstansene per 27. februar Norsvin SA har videresendt høringen til våre fylkeslag, og dette høringssvaret sammenfatter derfor synspunkter fra hele Norsvins tillitsmannsapparat, og er endelig behandlet i Norsvins styre 9. april Innledningsvis reagerer vi på at dyreeiers økonomiske risiko synes å bagatelliseres i høringsbrevet. 1. LA-MRSA er ingen smittsom dyresykdom og må behandles spesielt I høringsbrevet side 2, andre avsnitt under «Erstatning og forsikring ved offentlig pålagt sanering» står følgende; «Dyreeier har det primære ansvaret for å unngå at dyr blir smittet av dyresykdommer, og at slike sykdommer får samfunnsmessige konsekvenser. Selv om LA-MRSA smitten ikke gir nevneverdige lidelser hos svin, er den likevel en smittsom dyresykdom i matlovens forstand, jf. lovens 19. Smittsom dyresykdom omfatter også smitte som kan overføres fra dyr til mennesker.» Når Landbruksdirektoratet velger å legge grunnlaget for forskriften ved å definere tilstedeværelse av bakterien LA-MRSA som en dyresykdom, blir det svært galt. LA-MRSA er ingen smittsom dyresykdom. Ønsket om å foreta sanering ved påvisning av LA-MRSA i svinebesetninger er fordi denne bakterien er et folkehelseproblem. Dette gis dessverre bare noen overfladiske refleksjoner innledningsvis. Høringsinstanser som ikke besitter tilstrekkelig fagkunnskap kan villedes til å tro at LA-MRSA faktisk er en dyresykdom selv om det modereres noe ved at det i høringsbrevet skrives at «LA-MRSA smitten ikke gir nevneverdige lidelser hos grisen». Videre vises det til at det er «en smittsom dyresykdom i matlovens forstand, jf lovens 19». I denne paragrafen står det absolutt intet om LA-MRSA. Derimot må loven og forarbeidene til loven tolkes dithen at LA-MRSA kommer inn under begrepet «smitte» eller «smittestoff». Denne feilaktige bruken av begrepet «smittsom dyresykdom» kan forlede høringsinstansene. En bakterie kan gi sykdom, men i dette tilfellet gjør den det ikke. Ved et utbrudd av en smittsom dyresykdom vil det være flere og gode grunner til å foreta en sanering av smittet besetning. I de fleste tilfeller vil en smittsom dyresykdom påfør dyrene lidelser, bonden vil bli påført et økonomisk tap og i enkelte tilfeller kan hensynet til mattrygghet tilsi en sanering. Ingen av disse faktorene er gjeldende når det påvises LA-MRSA i en svinebesetning. Produksjonsresultatet blir ikke påvirket og grisene blir ikke syke (det er uklart hva «ikke nevneverdige lidelser» er). LA-MRSA

2 betraktes heller ikke som et mattrygghetsproblem. Mattilsynets beskrivelse er svært dekkende når de skriver at «LA-MRSA kan finnes i kjøttet fra svin som er smittet med bakterien, men sannsynligheten for at mennesker skal bli smittet gjennom å spise svinekjøtt er svært liten» Påvisning av LA-MRSA i en svinebesetning skiller seg derfor prinsipielt fra påvisning av en smittsom dyresykdom, hvor det av dyrevelferdsmessige og produksjonsøkonomiske årsaker, samt eventuelt forhold relatert til mattrygghet, vil være riktig å foreta en sanering. For en bonde vil det ved påvisning av en smittsom dyresykdom på sikt kunne være produksjonsøkonomisk gunstig å foreta en sanering selv om det totale produksjonstapet ved saneringen ikke dekkes fullt ut. Dette er ikke tilfelle ved sanering etter påvisning av LA-MRSA. Med bakgrunn i at LA-MRSA ikke er en dyresykdom og ikke fører til lidelser, produksjonstap, økonomiske tap eller har implikasjoner for mattryggheten mener Norsvin at staten skal dekke alle kostnader inkludert driftstapet som svineprodusentene har når det fattes vedtak om sanering på grunn av at det er påvist LA-MRSA i besetningen. 2. Kompensasjon for hele avbruddsperioden I «grensedragningen mellom forsikring og kompensasjon», side 3, står det at; «dyreeier har et produksjonstap fra det tidspunktet da siste dyr i smittet besetning slaktes». Dette er ikke tilfelle i praksis, og tidspunkt for produksjonstap kan ikke generaliseres på en slik måte. Noen kan få produksjonstap fra den dagen besetningen blir pålagt restriksjoner. Høydrektige purker kan ikke sendes til slakt de siste 10 dagene før forventet grising. Det samme gjelder purker som har født siste 7 dager. I noen tilfeller er slike dyr avlivet på gården, men det er ikke automatikk i at dette vil skje, i henhold til Mattilsynets forvaltningsveileder. Utslakting må også avpasses slakteriets kapasitet og biosikkerhet. I samme avsnitt i utkastet til forskrift begrunnes det hvorfor kompensasjonen skal avgrenses til kun å gjelde driftstapet som oppstår ut over de første 12 månedene. Hovedgrunnen er at de fleste forsikringene dekker driftstap i 12 måneder ved tvungen sanering. Norsvin er svært klare på at LA-MRSA er et folkehelseproblem og at kostnaden ved sanering følgelig ikke skal belastes bøndene. Dersom vi får mange saneringer og store erstatningsbeløp fra forsikringene, vil enten premiebeløpet stige eller forsikringsbransjen vil unnta LA-MRSA i sine vilkår. I begge tilfellene vil det da være bøndene som betaler for folkehelseproblemet. Norsvin mener derfor at forsikringsordningene ikke skal belastes og at Staten må gå inn med driftserstatning fra det tidspunkt smitten oppdages og besetningen blir pålagt restriksjoner og fram til besetningen igjen er oppe i normal produksjon. Norsvin frykter også at svinenæringas offensivitet i å bistå Folkehelsa med både å teste for, og evt. sanere mot LA-MRSA, vil bli langt vanskeligere dersom bøndene selv skal betale hovedparten av kostnadene. 3. Beregning av kompensasjonens størrelse «Landbruksdirektoratets anbefalinger av kompensasjon» går ut fra svært enkle prinsipper, som garantert vil føre til at erstatningsutmålingen blir for liten hos enkelte produsenter/i enkelte perioder. Lønnsomheten i svinenæringa varierer svært mye mellom produsenter og gjennom året. For å illustrere dette har vi plukket ut to figurer. Figur 1 viser dagens DB per årspurke i kombinert produksjon, og den normale spredningen vi forventer å ha mellom besetninger ut fra dokumentert spredning i ytelse og fôrforbruk. Dagens gjennomsnittlige DB er her på ca per årspurke, og vi forventer at normal spredning vil variere fra til kroner (bare ut fra spredning i ytelse og

3 fôrforbruk). Med alternative fôrmidler og ytterligere stordriftsfordeler kan lønnsomheten heves ytterligere. Figur 1. Forventet spredning i DB per årspurke i kombinert produksjon, mars 2015, ut fra faktisk spredning i ytelse og fôrforbruk. Kilde: Norsvin DB-kalkyler avtaleåret 2014/2015 Figur 2: Gjennomsnittlig DB per årspurke i kombinert fra år (2015 er en prognose uten økt målpris og uendrede kraftfôrkostnader). Begge figurene illustrerer svært godt urettferdigheten ved å gi et standardisert erstatningsbeløp. Over år varierer lønnsomheten svært mye, - avhengig av markedssituasjonen og rammebetingelser. I tillegg har vi svært store variasjoner mellom svineprodusenter innen det enkelte år. Vi har også områder av landet hvor det gis distriktstilskudd per kg kjøtt. Spesielt i Nord-Norge har dette stor betydning før lønnsomheten. Selv ved bruk av gjennomsnittssatser vil svært mange tape. Nivået som foreslås i forskriften er basert på et tilfeldig gjennomsnittsnivå i et år med svært lav lønnsomhet, og tallmaterialet er hentet fra en utredning som har et helt annet formål enn å danne grunnlag for en varig erstatningsordning. Tallene det refereres til skulle danne et øyeblikksbilde som var reelt våren 2014 (se pil i figur 2). Det er derfor grunnleggende feil å legge disse tallene til grunn for et kompensasjonsnivå i en slik forskrift.

4 Norsvin mener rent prinsipielt at dokumentert tap må ligge til grunn for erstatningsutmåling. Da beregningen i slike erstatningssaker vanligvis tar svært lang tid, må det etableres regler og standardsatser for forskuddsutbetaling, slik at svineprodusentene som rammes unngår likviditetsproblemer. 4. Kompensasjonen i ulike «klasser». Det foreslås at kompensasjonen skal utmåles for tre klasser med svin; 1. smågris opp til 3 mndr 2. slaktegris fra 3 mndr 3. livdyr eldre enn 18 uker Landbruksdirektoratet foreslår at kun den siste gruppen skal gis kompensasjon, da de forutsetter at avbruddet for de 2 første gruppene dekkes av forsikring (avbruddet < 1 år). Norsvin har problemer med å forstå hva dette innebærer i praksis i og med at det ikke relateres til besetningstype, bare alder på grisene. Vi er også sikre på at svineprodusentene heller ikke vil skjønne sammenhengen og vil oppfatte det hele som lite forutsigbart. 1. Slik vi tolker dette vil den første gruppa kun gjelde de som kjøper nyavvent gris og selger dem videre ved ca. 30 kg levendevekt til slaktegrisprodusent. Oss bekjent gjelder dette 2 svineprodusenter her i landet. I og med at nyavvent smågris ikke er en ordinær handelsvare i Norge, har ikke Norsvin noen lønnsomhetsvurderinger basert på denne gruppen. 2. Det kan tolkes at gruppe 2 «slaktegris fra 3 mndr» kan være produksjonen fra 3 mndr og fram til slakt enten på egenprodusert smågris (kombinertproduksjon) eller på innkjøpt smågris (ren slaktegrisproduksjon). Dersom denne gruppa omfatter slaktegrisdelen av kombinert produksjon, vil avbruddet pågå langt ut over det første året. Dersom en slaktegrisprodusent har fast avtale med en smågrisprodusent som må sanere, og det ikke er tilgang til smågris fra en annen leverandør, må slaktegrisprodusenten ha rett til kompensasjon for hele sin avbruddsperiode. 3. Gruppe 3 «livdyr eldre enn 18 uker» er vi litt usikre på betydningen av. Dersom det med dette menes smågrisproduksjon, bør det nok uttrykkes på en annen måte. Dersom det med dette menes alle besetninger med avlspurker vil vi få et samrøre mellom rene smågrisprodusenter, rene kombinertbesetninger og alle grader av delvis kombinert produksjon. For å komplisere det ytterligere vil både avlsbesetninger (foredlings- og formeringsbesetninger) og purkeringene komme inn her. Vi har ca. 100 ulike avlsbesetninger og 16 purkeringer her i landet (purkeringene utgjør % av landets totale produksjon). Satellittene i purkeringene leier purkene av navet, og produserer smågriser som enten blir fôret opp på samme gård eller blir solgt videre til en slaktegrisbesetning. Etter avvenning går purkene tilbake til navet. 5. Standardiserte kompensasjoner Vi forstår ønsket om forenklinger, og således standardiserte satser for kompensasjon. Som tidligere beskrevet har vi imidlertid svært store problemer med å akseptere dette innenfor en ekstremt mangfoldig og variert næring. Det er svært viktig at kompensasjonene blir svinefaglig vurdert. Norsvin beregner hver måned hva som har vært «normalt» dekningsbidrag innenfor de vanligste driftsgrenene i svineproduksjonen:

5 1 Smågrisproduksjon DB per årspurke 2 Slaktegrisproduksjon DB per slaktegris 3 Kombinert produksjon DB per årspurke (se fig. 2, som viser variasjonen mellom år) 4 Satellitt i purkering DB per kull Bak disse kalkylene ligger gjennomsnittsprestasjoner hva gjelder ytelse og fôrforbruk, samt gjennomsnittspriser for kjøtt og kraftfôr den aktuelle måned. Disse kalkylene offentliggjøres bl.a. i bladet «Svin». Norsvin foreslår at det tas utgangspunkt i Norsvins DB- kalkyler ved forskuddsutbetaling av erstatningsutmålingene. Bøndene må da synliggjøre hvor stor produksjon de har hatt innenfor hver driftsgren. Det må da bestemmes hvilken måned som skal utgjøre grunnlaget, hvor stor andel av «normalt» DB som skal forskuddsutbetales, og periodens lengde. Direktoratet fastsetter disse punktene. Sluttoppgjøret vil skje ved dokumentasjon av faktisk tap i avbruddsperioden. Oppsummering Siden LA-MRSA ikke er noen dyresykdom og at bekjempelsen av bakterien ene og alene er motivert ut fra et ønske fra folkehelsemyndighetene om å holde bakterien ute av helseinstitusjonene, må det ligge helt andre prinsipper til grunn når det det gjelder økonomisk kompensasjon til berørte bønder enn det som vil være naturlig ved påvisning av en smittsom dyresykdom. - LA-MRSA er ingen smittsom dyresykdom og bøndene skal derfor ikke dekke kostnadene ved sanering - Forsikringsordningene skal ikke belastes ved erstatning - Erstatningen skal skje ut fra dokumentert tap - Det etableres et system for enkel og rask forskuddsutbetaling i erstatningssaker For å opprettholde motivasjonen hos norske svineprodusenter med å forsøke å holde svinepopulasjonen fri for LA-MRSA er det er svært viktig at det etableres økonomiske ordninger som gjør den enkelte bonde skadesløs når bakterien påvises. Dersom ordningen som etableres ikke blir tilstrekkelig forutsigbar og sikrer den berørte bonde kan det bli vanskelig å arbeide for den, inntil nå, felles visjonen om å holde den norske svinepopulasjonen fri for LA-MRSA. Dersom Landbruksdirektoratet ønsker ytterligere utdyping eller diskusjoner stiller Norsvin mer enn gjerne opp. Geir Heggheim Styreleder Norsvin SA Asbjørn Schjerve Org.sjef Norsvin SA