Språkutvikling, dialekt og grammatikk Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet Nr. 290 kr 60,

Transkript

1 Språkutvikling, dialekt og grammatikk Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet Nr. 290 kr 60,

2 Redaksjon Ansvarlig redaktør: Karen Marie Christensen Fagredaktør kultur og samfunn: Ola Graff Fagredaktør natur og miljø: Torbjørn Alm Administrativ leder: Elisabeth Jensine Nilsen Redaksjonssekretær: Elisabeth Jensine Nilsen Abonnementsansvarlige: Ann-Grethe Bakker/Kirsten Udin tlf.: Manuskript og tips om tema, adresseendring m.m. bes sendt til: Ottar Tromsø Museum Universitetsmuseet Universitetet i Tromsø N-9037 Tromsø E-post: ottar@uit.no Internett: utgis av Tromsø Museum Universitetsmuseet i Tromsø og utkommer med 5 hefter i året. Opplag: Opplysninger om abonnement m.v. kan fås hos Tromsø Museum tlf Abonnementspris kr 220,. Abonnementet gjelder til det blir sagt opp skriftlig. Ettertrykk fra Ottar kun med Ottar-redaksjonens tillatelse. Ekspedisjon: Ann-Grethe Bakker/Kirsten Udin. Grafisk produksjon: Elisabeth Jensine Nilsen Trykk: Lundblad Media AS, Tromsø. Temahefter under planlegging: Populærvitenskapelige glimt Heksebrenning i Finnmark Redaksjonen er ikke ansvarlig for den enkelte forfatters synspunkter. Gammen ved Tromsø Museum, 31.januar Foto: Mari Karlstad, TMU.

3 Språkutvikling, dialekt og grammatikk Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet nr Ottar sa til Herren sin, Alfred konge, at han budde lengst nord i landet ved Vesthavet. Han sa at landet likevel var mykje lenger mot nord, men at det er heilt ubygt. Einast på nokre få stader her og der held finnar til. Om vinteren driv dei med jakt og om sommaren med fiske ved havet. Slik begynner fortellingen til den nordnorske høvdingen Ottar. Omkring 890 foretok han en reise til England, og ga Kong Alfred en beretning om Nord- Norge og om en ferd langs kysten til Kvitsjøen. Beretningen ble føyd inn i kong Alfreds oversettelse av Orosius verdenshistorie. Inspirert av den gamle håløyghøvdingens nysgjerrighet og fortellerglede, har OTTAR siden 1954 trykt artikler om nordnorsk og arktisk natur, kultur og samfunnsliv. Innhold Innleiing Språk er ikke skapt for kommunikasjon Det vil æ ikke eller Det vil ikke æ Ordstilling i nordnorsk barnespråk Min bil eller bilen min Eiendomskonstruksjoner i norsk barnespråk og amerikanorsk Vet du kor du bør helst sette inn verbet hen? Om verbplassering i nordnorsk Korsn korsn har nordnorsk? Øystein A. Vangsnes Peter Svenonius Marit Westergaard, Merete Anderssen og Kristine Bentzen Merete Anderssen, Marit Westergaard og Kristine Bentzen Kristine Bentzen, Marit Westergaard og Merete Anderssen Øystein A. Vangsnes Forside: Språkforskere undersøker grammatikken til barn gjennom spill og leker. Foto: Thoralf Fagertun Bakside: Forskerne ved CASTL undersøker både nære og fjerne språk. Professor Knut Tarald Taraldsen i arbeid med en sørafrikansk informant. Foto: Lucie Medova. Om kjønnsskifte og greie jenter på Senja og ellers i verden Fotografiet Knut Tarald Taraldsen Sveinulf Hegstad

4 Artiklane i dette heftet er skrivne av forskarar med tilknyting til Center for Advanced Study in Theoretical Linguistics (CASTL) ved Universitetet i Tromsø. CASTL vart oppretta i 2003 som eitt av dei 13 første senter for framifrå forsking (SFF) med løyving frå Noregs forskingsråd, og det første i sitt slag ved UiT. Løyvinga frå Forskingsrådet er for 10 år, og CASTL er no inne i sitt siste år som ordinært SFF. Frå 2013 vil senteret fortsetja som ei eining under Institutt for språkvitskap med ansvar for mellom anna ein forskarskule i teoretisk lingvistikk. Innleiing Den språkvitskaplege aktiviteten ved Universitetet i Tromsø har vore særs høg dei siste ti åra som ei følgje av opprettinga av CASTL. Senteret har tiltrukke seg mange forskarrekruttar og meir røynde forskarar både som tilsette og gjester, og det har vore ein ekstraordinær produksjon av doktoravhandlingar i lingvistikk. Senteret har hatt ein sterk internasjonal profil både når det gjeld personale og tematikk: Eit sentralt overgripande prinsipp har vore å gjennomføra selective global comparison, det vil seia samanlikning av utvalde fenomen i verdas språk. Sjølv om norske forskarar har vore i klart mindretal på CASTL, har norsk og nordnorsk likevel fått ein viktig plass, ikkje minst fordi fleire andre prosjekt ut over grunnløyvinga har vorte knytta til senteret i perioden. Eitt av desse har vore eit fellesnordisk prosjektet om utforskinga av grammatisk variasjon i det nordiske språkområdet, Nordisk dialektsyntaks (ScanDiaSyn), som også har inkludert den nordiske SFFen Nordic Center of Excellence in Microcomparative Syntax (NORMS). I løpet av CASTL-perioden er det også blitt bygd opp ei forskargruppe i barnespråk og språktileigning med tilhøyrande prosjektløyvingar og oppretting av ein barnespråkslabb. Denne forskargruppa har hatt som sitt utgangspunkt undersøkingar av språktileigning hjå nordnorske born. Alle bidragsytarane i dette heftet har vore involvert i den nordiske dialektforskinga ved CASTL og tre av dei er også sentrale forskarar i barnespråksgruppa. Det syner att i emne og innhald for artiklane. 2 Peter Svenonius opnar artikkelsamlinga med eit bidrag som problematiserer den utbreidde oppfatninga om at språk har oppstått ut frå behovet for å kommunisera. Han gjennomgår argumenta framsett av mellom anna Kristine Bentzen (sitjande) på feltarbeid på Vannøya med NRK på slep. Foto: Björn Lundquist.

5 Noam Chomsky om at språk truleg har oppstått som ei evne til å tenka i meir kompliserte banar og at språk som så er eit biprodukt av denne evna. Marit Westergaard, Merete Anderssen og Kristine Bentzen har skrive tre artiklar saman som alle tek føre seg eit grammatisk trekk ved nordnorske dialektar sett i lys av mellom anna barnespråk. Den første artikkelen er ein oversiktsartikkel om variasjon i ordstilling. Der forklarar dei at borns avvik frå vaksenspråket er systematiske og gjennomgår ulike fasar, og dei gir også eit innblikk i kva for metodar ein kan nytta når ein forskar på språktilegning og borns språk. Den andre artikkelen til Westergaard, Anderssen og Bentzen diskuterer eit bestemt ordstillingsfenomen, plasseringa av eigedomspronomen framfor eller etter substantivet (min bil vs. bilen min). Dei presenterer resultat frå tre ulike studiar: 1) undersøkingar av einspråklege og tospråklege born, 2) undersøkingar av talespråket til vaksne nordmenn, og 3) undersøkingar av talespråket til norskspråklege i Midt- Vesten i USA. Sjølv om ordstillinga bilen min er den vanlegaste hjå vaksne nordmenn, gjennomgår born ein fase der min bil dominerer, og det er vidare slik at tospråklege brukar litt lenger tid på å nå eit stadium der bilen min er hyppigast. For norskspråklege i USA skulle ein kanskje venta at min bil var det vanlegaste i og med kontakten med engelsk (my car), men dette viser seg slett ikkje å vera tilfelle: Det norske mønsteret står støtt også der sjølv etter både tre og fem generasjonar. I den tredje artikkelen til Westergaard, Anderssen og Bentzen tek dei føre seg plasseringa av verbet i leddsetningar i nordnorsk og andre nordiske språk og dialektar. Allereie i 1918 nemnde Ragnvald Iversen at Tromsø bymål kunne plassera verbet framføre til dømes nektinga (altså ikkje) slik som i Vi var bare tre støkka før det at han Nilsen kom ikkje. Det å ha verbet framføre nekting og andre setningsadverb er eit kjennemerke ved islandsk, men i dei skandinaviske språka er det rekna som standardspråkleg at verbet kjem etter setningsadverb, altså...fordi Nilsen ikkje kom. I tillegg til at dette avvikande ordstillingsmønsteret førekjem i både nordnorske og andre skandinaviske dialektar (t.d. österbottnisk i Finland), er det også eit utbreitt trekk ved norsk barnespråk, og forfattarane nyttar dette til å kasta nytt lys over korleis vi skal forstå grunnleggjande grammatiske skilnader mellom dei ulike nordiske språka. Øystein A. Vangsnes spør kva slags korleis nordnorsk har, eller på eit muleg nordnorsk mål: Korsn korsn har nordnorsk? Som i mange andre norske dialektar, finn ein også i nordnorsk ein bruk av korleis/hvordan saman med substantiv som elles er lite brukt i standardspråkleg norsk, verken i bokmål eller nynorsk. Enkelte reagerer på denne bruken og det har til og med nådd innsendarspaltane i nordnorske aviser. På basis av systematisk nyinnsamla materiale gjennomgår Vangsnes fenomenet og viser at korleis det er utbreitt i norske dialektar og at nordnorsk på sett og vis kan seiast å liggja heilt i fronten av språkutviklinga på dette feltet. Knut Tarald Taraldsen tek oss med på ei reise frå Senja via Nederland til Sør- Afrika. Han diskuterer i sin artikkel ei litt mystisk e-ending på adjektiv i senjamålet, slik som i t.d. ei grei-e jenta. Taraldsen viser at vi finn spesielle e- endingar på adjektiv også i nederlandsk og i kolonispråket afrikaans, og i nokre tilfelle, men ikkje alle, er fellesnemnaren at e-endinga gir ei forsterka lesing av adjektivet. Den store utfordringa, spesielt i nederlandsk og afrikaans, er å knyta desse e-ane til grammatisk kjønn. I ein freistnad på å få det grammatiske systemet til å gå opp inviterer Taraldsen oss med på eit brettspel med e- endingane som brikkar. Øystein A. Vangsnes hefteredaktør 3

6 Språk er ikke skapt for kommunikasjon Peter Svenonius 4 Det påstås ofte at språkets funksjon er kommunikasjon, at menneskets biologiske evne til å bruke språk utviklet seg på grunn av behovet for å kommunisere. Det er ikke sikkert at det er slik. Dersom det skulle stemme, ville det bety at det har vært en periode i menneskets evolusjon der konkurrerende arter hadde forskjellige biologisk betingete kommunikasjonssystemer, og at akkurat våre forfedre hadde de genetiske trekkene som ga dem det beste kommunikasjonssystemet av disse gruppene, dvs. at hjernene til våre forfedre var genetisk definert på en slik måte at det ga dem denne fordelen. Til tross for at mange tar denne idéen for gitt, finnes det ingen bevis for at menneskets biologiske evne til å bruke språk utviklet seg på grunn av et behov for bedre kommunikasjon. Selvsagt kan språk brukes til kommunikasjon, men det betyr ikke at det var slik det ble til. Som vi skal se, har språk faktisk en rekke egenskaper som gjør det mindre egnet til å kommunisere med. Det kan tyde på at språk utviklet seg av helt andre grunner, for eksempel for å kunne gjennomføre visse typer av komplekse tankeprosesser. Når mennesker først hadde evnen til komplekse tankeprosesser av dette slaget, kan det hende at språk kom som en slags bieffekt. Det er på bakgrunn av dette jeg mener at språk ikke er skapt for kommunikasjon. Den som først og fremst har reist denne problemstillingen, Mennesker kommuniserer med hverandre på mange måter. Foto: S. Krupp via Wikimedia Commons.

7 Foto: Audriusa via Wikimedia Commons. er Noam Chomsky, tidenes fremste språkforsker. For at vi skal forstå hva dette innebærer, kan vi først definere kommunikasjon og språk. Kommunikasjon er overføring av informasjon Kommunikasjon kan defineres som overføring av informasjon. Med overføring mener man vanligvis her noe som blir aktivt utført. Hvis du for eksempel viser meg et av kortene dine under et slag bridge, da kommuniserer du med meg, mens hvis jeg ser kortet ditt uten at du aktivt viser meg det, har du ikke kommunisert med meg. Med informasjon mener man vanligvis noe som reduserer uvitenhet. Et kort i en kortstokk kan være et av 52 forskjellige kort. Hvis du sier til meg at kortet er spar dame, vet jeg at kortet enten er spar dame eller at du har sagt feil. Da har jeg redusert min uvitenhet. Hvis du viser meg kortet, sitter jeg igjen med enda mindre uvitenhet. Substantivfrase Substantiv Setning Verbfrase Verb Substantivfrase Substantiv Katten spiser fisk Når vi snakker om dyr og planter, kan det være vanskelig å bruke begrepet uvitenhet. En plante som er angrepet, kan for eksempel slippe kemikalier som kommuniserer faren til andre planter slik at de andre plantene kan produsere giftstoffer mot den faren. Da kan informasjon også defineres som noe som tillater fordelaktig endring i adferd hos mottakeren. Dyr kommuniserer på mange forskjellige måter. Mye informasjon utveksles i parringskontekster. Noen fugler har kompliserte parringsdanser. Bier har en dans som gir informasjon om hvor blomster befinner seg. Kommunikasjon kan også skje via luktesans slik som når et dyr produserer duftstoffer som gir signaler om for eksempel mat (maur) eller om fruktbarhet (katter). Og den kan skje via lyd som når visse fuglesanger annonserer eneretten til et territorium, eller som når visse apekatter advarer hverandre om farer. Kommunikasjon har mange viktige funksjoner. Gjennom å kommunisere kan selv asosiale dyr advare hverandre for å unngå unødvendig konflikt og skade og sløsing med energi. De kan også kommunisere om matresursser, T. v.: Språklige strukturer kan beskrives som trær, datastrukturer der informasjonsknuter er forbundet til hverandre med greiner. T. h.: Bier kommuniserer retning i forhold til sola og avstand til blomster ved en spesiell dans. slik som bier gjør, for å redusere tida brukt på leting. Ikke alle sosiale interaksjoner blant dyr er kommunikasjon slik vi har definert det her. Når avkom i mange arter skriker, kan det hende de får oppmerksomhet, men det er ikke alltid at de skriker med hensikt å kommunisere noe. Noen ganger skriker de fordi de er sultne, eller redd, osv. Det kan hende de etter hvert lærer at det å skrike gir oppmerksomhet. Det vil være naturlig å omtale skriking som en slags kommunikasjon først når det skjer som aktiv overføring av informasjon (bl.a. her er jeg' og kanskje 'jeg er sulten'). Sosiale dyr, slik som visse aper, kan bygge opp tillitt og allianser ved å stelle pelsen til hverandre, men dette er ikke hovedsaklig en form for kommunikasjon. Slik pelsstelling kan tolkes, men det å tolke en situasjon slik som det å se et kort i et kortspill er ikke det samme som å bli mottakeren av kommunikasjon. 5

8 Det kan være vanskelig å vite når kommunikasjon har funnet sted. Hvis verten gir gjesten hatten sin med den hensikt å antyde at det er på tide å dra, prøver verten å kommunisere med gjesten. Men man kan gi noen hatten sin uten at det er ment som kommunikasjon av noe som helst. Å gi form til innhold Språk er et system som gir form (en representasjon, for eksempel ei setning) til innhold (betydninger, for eksempel ei mening). Dette skjer via to faktorer. Den første er ord, som er koblinger av begrep med form (normalt lyd). Den andre er grammatikk, som er regler for å kombinere og organisere ord på måter som i seg selv har betydning. Setningen Én minus fem er lik fire består av seks ord organisert i fraser [én minus fem] er subjektet, og [er lik fire] er predikatet (setninger består normalt av subjekt og predikat, både i norsk og kinesisk og alle andre språk). Det er kombinasjonen av ordene og grammatikken som gir setninga sin betydning. Andre rekkefølger av de samme ordene, som Fire minus fem er lik én, har ikke samme betydning. Begrepet kroppspråk brukes ofte uten at det passer med den måten vi nettopp har definert språk. Kroppsspråk kan dreie seg om hvordan man holder skuldrene eller hodet, hvor nært man står hverandre, om man møter blikket og i så fall hvor lenge, ansiktsuttrykk, og mange andre ting. Kroppspråk kan være en form for kommunikasjon, når det er brukt aktivt. Mennesker er flinke til å tolke hverandres kroppssignaler, selv når man ikke overfører informasjon med vilje. Stemmen er lik kroppsspråk på denne måten. Man kan kan velge å kommunisere humøret med stemmen, fordi mennesker er flinke til å tolke humøret fra stemmen. At stemmen kan virke sint eller interessert eller trøtt ligner mer på hvordan man holder skuldrene enn på språksystemet av ord og grammatikk. Ett språk eller mange? 6 Når vi nå har definert kommunikasjon og språk, kan vi komme tilbake til spørsmålet: Er språk skapt for kommunikasjon? Hvis svaret er ja, burde vi forvente at evolusjonen har skapt språk slik at det er effektivt for å kommunisere den type informasjon som vi har hatt behov for å kommunisere i vår utvikling over de siste millioner av år. Japanske makaker steller pelsen til hverandre. Foto: Noneotuho via Wikimedia Commons.

9 Foto: Wikimedia Commons. Hvis et system skal fungere for kommunikasjon for en hel art, burde det fungere uten mange års opplæring. I hvert fall burde de viktigste bestanddelene være allmenne, for eksempel ja og nei, venn og fiende, mat og gift, sikker og farlig, ledig og opptatt, min og jeg-vet-ikke-hvem-sin og du-kan-få-hvisdu-vil. Hvis et system i utgangspunktet er et system for tanker, da er det ikke noe som tilsier at mine ord trenger å ligne på dine. Vi må lære hvilke ord vi kan bruke for å dele tanker, og da må alle ord læres for hvert språk. Det er ingen fordel for kommunikasjon at verden har mange tusen forskjellige språk! Tvetydighet Hvis et system skal fungere for kommunikasjon, bør språklige uttrykk være entydige. Hvert utsagn burde ha en betydning, ikke flere. Det skader ikke så mye om det finnes mer enn en måte å si noe på, men tvetydighet kan føre til alvorlige misforståelser, og et kommunikasjonssystem burde for all del unngå det. Språk som er utviklet for dataprogrammering unngår tvetydighet. Men menneskespråk tillater masse tvetydighet. Til og med ei setning som Du må ikke fortelle det til sjefen kan enten bety at du ikke har en forpliktelse å fortelle, eller at du har en forpliktelse til å ikke fortelle nesten det stikk motsatte! Den som sier det, har klart for seg i tankene sine hvilken av de to betydningene han eller hun mener. Men systemet som gjør språklige tanker om til språklige uttrykk, klarer ikke å fange alle detaljene, og forskjellen mellom de to tolkningene går tapt i oversettelsen. Dette kan skyldes at språk i utgangspunktet ikke er skapt for å kommunisere med, men for å tenke med. Inne i hodet har man et slags bibliotek av informasjon om ord. Genus kan være et organiseringsprinsipp som vi bruker for å holde orden på informasjonen. Dataspråk er utviklet til å unngå tvetydighet. 7

10 Språkets variabler Vi har ofte flere tanker om samme individ, som knyttes sammen. Ei setning som Marit har sagt at hun 1 ) gjerne vil treffe Berit etter at hun 2 ) er ferdig på jobb, for å feire bursdagen hennes 3 ) er entydig for den som har uttalt den, men for andre kan både hun 1 ) og hun 2 ) og hennes 3 ) vise til enten Marit eller en annen person, eller hun 2 ) og henne 3 ) kan henvise til Berit. Vi bruker pronomen mye og lærer å tolke dem utfra kontekst. Bruk av pronomen speiler derfor heller måten vi tenker på, enn en bevisst kommunikasjonsstrategi. Hva bruker vi egentlig språk til? Mye av tida bruker vi språk til småprat der det utveksles veldig lite informasjon og der mye av den informasjonen som faktisk veksles, er av liten betydning. Det er mulig at funksjonen med småprat, er den samme som får sjimpansier til å stelle pelsen til hverandre, dvs. oppbygging av tillit og allianser. Men vi bruker også språk for oss selv, for å planlegge, for å huske, og for å resonnere. Chomsky har stilt spørsmålet om ikke dette kunne være språkets opprinnelige «funksjon», i den forstand at den evolusjonære fordelen med en hjerne som kan gi form til betydninger, er at man kan tenke bedre med den. Når våre forfedre først utviklet denne hjernen, kom kommunikasjon som en slags bonus, en videre utvikling av språket, som først og fremst er et tankesystem. Hvis dette stemmer, burde vi kunne se egenskaper i språk som tilsier på at det hovedsaklig er skapt for individuell, intern bruk for det enkelte menneske, ikke i samspill med andre mennesker. Språk fra et egoistisk perspektiv Hvis språk er organisert etter talerens behov, vil det markere forskjeller der taleren trenger dem men tilhøreren ikke. Ta genus grammatisk kjønn for eksempel. Er det noen kommunikativ funksjon i å ha genussamsvar slik som i norsk et stort skip og en stor båt framfor å ikke ha det slik som i engelsk a big ship og a big boat? Taleren knytter de tre ordene tett sammen, og dette kan gjenspeiles i det eksterne språket (som i norsk) eller ikke (som i engelsk). Effekten for kommunikasjon er mest sannsynlig lik null. Hvorfor har norsk grammatisk kjønn og engelsk ikke? Hvis det var på grunn av kommunikativ funksjon, burde vi kunne skjønne hva det er som er kommunisert i å skille skip fra båt. Men taleren må ha en database av mange tusen substantiver, og disse må organiseres på en eller annen måte, slik at de kan hentes frem. Dette gjelder både engelsk og norsk. Den engelsktalende har en eller annen organisering av substantivene i hodet sitt, akkurat som den norske. På norsk har vi noen tilfeldige -t'er som overlever i uttalen, som i et stort rødt skip (jfr. en stor rød båt). Gjennom disse kan vi se at den norsktalende har en lagringsplass der 'skip' og 'hus' hører til (dvs alle intetkjønnsord), i motsetning til hankjønnsord og hunkjønnsord som ikke kan forekomme med disse -t'ene, f.eks. 'båt' og 'brakke.' Når norsktalende barn lærer disse ordene, lærer de også grammatisk kjønn mer eller mindre 8 T. v.: Visse områder i hjernen spiller nøkkelroller i språk, som Brocas og Wernickes områder vist her. T. h.: Peter Svenonius på feltarbeid på Færøyene. Foto: Maja Sojtaric.

11 samtidig, slik at de også oppretter det samme lagringssystemet som foreldregenerasjonen. Bøyningsmønstre Mange språk har komplekse bøyningssystemer som ikke har noen kommunikativ funksjon. For eksempel hadde norrønt fire kasusformer av substantiver (hestr, hest, hesti, hests, osv), og disse er stort sett beholdt på moderne islandsk, mens norsk har mistet dem. Der islandsk har þessi hestur (nominativ) hlaup og Ólafur keypti þennan hest (akkusativ), har norsk Denne hesten sprang og Olav kjøpte denne hesten, altså denne hesten både som subjekt og objekt. Det blir gjerne hevdet at kasus gjør det mulig for et språk å bruke flere ordrekkefølger, men i praksis er norsk og islandsk veldig like når det gjelder ordrekkefølger: Denne hesten kjøpte Olav kan bety at Olav har kjøpt en hest under omtrent de samme omstendighetene som Þennan hest keypti Ólafur på islandsk. Kasusbøyning gjenspeiler mer sannsynlig forskjeller som er viktige i det interne tankesystemet og har noe å gjøre med forskjellen mellom subjekt og predikat. Konklusjonen De viktigste egenskapene ved språk viser ingen tegn til å være skapt av kommunikasjonsbehov. Samtidig ser vi flere trekk som er ønskelige i kommunikasjonssystemer, men som språk mangler. Vi kan ikke påstå at Chomskys hypotese er bevist, men den er fortsatt troverdig. Språk kan ha utviklet seg som et system for komplekse tanker, som ga våre forfedre store fordeler framfor andre. I neste omgang har språk blitt tatt i bruk i andre sammenhenger, blant annet for kommunikasjon. Forfatteren: Peter Svenonius er professor i engelsk lingvistikk og seniorforsker ved CASTL, the Center for Advanced Study in Theoretical Linguistics på universitetet i Tromsø. Han har doktorgrad i språkvitenskap fra the University of California at Santa Cruz. Han skriver om mange forskjellige temaer innenfor språkvitenskap, spesielt om syntaks og forholdet mellom form og betydning. E-post: peter.svenonius@uit.no Litteratur: Chomsky, Noam, 2010: Some simple evodevo theses: How true might they be for language?, i R. K. Larson et al. (red.) Approaches to the Evolution of Language. Cambridge University Press. På språk som islandsk og gresk bøyes substantiver i kasus, mens språk som norsk og kinesisk lar være. Forskjellen ser ikke ut til å tilsvare noen forskjell i hva som er kommunisert. 9

12 10 Det vil æ ikke eller Det vil ikke æ Ordstilling i nordnorsk barnespråk Marit Westergaard, Merete Anderssen og Kristine Bentzen Å lære ord er enkelt. Men hvordan vet barn hvordan ordene skal settes sammen til setninger? Hvilke utfordringer har nordnorske barn når de skal lære ordstilling i norsk og hva kan feilene de gjør (og ikke gjør) fortelle oss om språktilegnelsesprosessen? Når barn lærer morsmålet sitt, er ordstilling noe av det første de mestrer. Allerede ved 18-månedersalderen, da de fleste barn begynner å sette sammen ord, vet de f.eks. om verbet kommer foran objektet, slik som i norsk og engelsk, drikke melk, drink milk (altså VO), eller om ordstillingen er objekt etterfulgt av verb, som i tysk, Milch trinken (altså OV). Norske og engelske småbarn bruker nesten utelukkende ordstillingen VO, mens tyske barn bruker OV allerede fra starten. Og om ikke dette er imponerende nok i seg selv, så viser forskning på tospråklige barn som lærer språk med forskjellig ordstilling, at de skiller mellom de to språkene med en gang slik at et norsk-tysk barn vil si drikke melk på norsk (med ordstillingen VO) og Milch trinken på tysk (med OV). Språktilegnelse og ordstilling Nå er det naturligvis ikke slik at barn på ett og et halvt år har noe bevisst forhold til grammatiske størrelser som verb og objekter. Det har heller ikke de fleste voksne. Men man har likevel en ubevisst kunnskap om grammatikken til språket sitt. Voksne snakker helt automatisk «rett» og vet at setninger som Vanligvis studenter drikker øl er ugrammatisk på norsk. Dette gjelder også om setningen beskriver noe som er usant eller usannsynlig og dermed er en setning de fleste aldri har hørt før, f.eks. I går elefantene leste romaner. Sike setninger kunne en som har engelsk som morsmål tenkes å si, fordi dette tilsvarer ordstillingen på engelsk, Yesterday the elephants read novels. Men de fleste voksne kan likevel ikke forklare hvorfor setninger med slik ordstilling er ugrammatisk på norsk, men grammatisk på engelsk. Denne regelen kalles ofte for V2, som står for «Verbet på andre plass». V2-regelen (som for øvrig også finnes i alle de germanske språkene bortsett fra engelsk) sier altså at verbet i setningen, f.eks. drikker, alltid må stå på andre plass i setningen, uansett hva som kommer først. Engelsk derimot, har en ordstilling vi kan kalle «Subjekt foran Verb», altså SV. Når subjektet står først i setningen, ser vi ingen forskjell på norsk og engelsk, siden SV og V2 da sammenfaller, f.eks. Studenter drikker øl/students drink beer. Men så snart et annet ledd står først, vil forskjellen mellom norsk og engelsk bli synlig: Vanligvis drikker studenter øl/usually students drink beer. Indre grammatikk eller imitasjon? Lingvister antar gjerne at voksne har en indre grammatikk som forteller oss om noe er korrekt i språket, uten at vi

13 nødvendigvis kan reglene eller kan forklare det. Det er imidlertid et stort spørsmål om også barn har en slik indre grammatikk eller om de i begynnelsen bare etterligner ordkombinasjoner som er vanlige i det språket de hører rundt seg. For å besvare et slikt spørsmål kan forskning på nordnorsk barnespråk gi oss noen interessante svar. Utfordringer for nordnorske barn La oss først se på hvilke utfordringer nordnorske barn har når de skal lære ordstilling. I spørsmål som begynner med et spørreord, hva, hvem, hvorfor, osv. gjelder også V2-regelen i norsk standardspråk (både bokmål og nynorsk). Dette betyr at verbet må komme på andre plass, altså etter spørreordet, men foran subjektet, Hvorfor drikker du? Den motsatte ordstillingen, Hvorfor du drikker?, er fullstendig ugrammatisk. Når man lærer en nordnorsk dialekt, må man altså huske at enstavelses spørreord tar V2 eller ikke-v2, mens tostavelses spørreord kun tar V2. Spørreordet kor kan altså ta begge ordstillingene, Kor bor du hen? eller Kor du bor hen? Men så snart spørreordet blir gjort lenger ved at man henger på partikkelen hen, så er det kun V2 som er mulig, Korhen bor du? Spørsmålet Korhen du bor? blir ugrammatisk. Men å mestre dette er heller ikke nok. Betydningen og bruken av Ka drikk du? eller Ka du drikk? er ikke helt den samme. Valget av ordstilling er avhengig av det man kaller informasjonsstruktur. Dersom subjektet i setningen (du) er kjent, f.eks. ved at det allerede er nevnt i samtalen, vil man si Ka du drikk? I motsatt fall vil man si Ka drikk du? Dette skyldes et prinsipp som finnes i mange språk og som sier at ny informasjon, det man ønsker å legge vekt på, skal komme så langt bak i setningen som mulig, altså i dette tilfellet etter verbet. Dette kan man se hvis man studerer spontan tale. Der finner vi f.eks. spørsmålet Kor e skoan hannes? etterfulgt av Kor dem e? I det første spørsmålet er subjektet (skoan hannes) ny informasjon fordi det ikke har vært nevnt før i samtalen, og den som snakker velger ordstillingen V2 med Foto: Thoralf Fagertun. I de fleste nordnorske dialekter er ordstilling i slike spørsmål imidlertid noe mer komplisert. Dersom spørreordet er langt (mer enn én stavelse), må verbet komme på andre plass som i bokmål: Korfor drikk du? Men dersom spørreordet er kort (bare én stavelse), kan man velge mellom denne ordstillingen (V2) og en ordstilling vi kan kalle ikke-v2: Ka drikk du? eller Ka du drikk? Språkforsker Yulia Rodina sammen med en ivrig informant. 11

14 Ordstilling i andre norske dialekter Det finnes noen få steder i Nord-Troms der V2-regelen ikke er obligatorisk etter lange spørreord som koffør, katti eller korsen. Folk i Manndalen og Nordreisa aksepterer til en viss grad setninger som Koffør han va så sur?, altså med ordstillingen ikke-v2. Setninger med denne ordstillingen blir derimot kategorisk avvist av senjaværinger. Folk fra Manndalen og Nordreisa skiller seg imidlertid ikke særlig fra folk på Senja når det gjelder spontan tale; i opptak produserer informantene fra Nord-Troms nesten aldri spørsmål med slik ordstilling, men bruker derimot V2 (Koffør va han så sur?). Dette kan tyde på at ordstillingen med ikke-v2 ved lange spørreord er på vei ut av dialektene i Nord-Troms. Disse resultatene viser også at det er viktig for språkforskere å benytte flere metoder i datainnsamlingen: Dersom man kun hadde gjort opptak av spontan tale der så å si alle bruker kun V2, ville man ikke ha oppdaget forskjellen mellom Nord-Troms og Senja når det gjelder dette fenomenet. Og hvis man kun hadde spurt informantene om grammatikalitetsvurderinger, så ville man ikke hatt noen indikasjon på at språket i Nord-Troms er i endring. Denne forskjellen mellom dialektene i Nord-Troms og resten av Nord-Norge har blitt forklart ved at det har vært utstrakt språkkontakt med samisk og finsk i disse områdene, språk som ikke har V2-regelen. Denne språkkontakten har helt klart hatt en stor innflytelse på språket i Nord-Troms, der norsk for ca. hundre år siden var morsmålet til et mindretall av befolkningen. Men slik ordstilling finnes også i mange vestnorske dialekter, og forskere må derfor finne flere svar på spørsmålet om hvordan slik ordstilling har oppstått i norsk. 12 Aja Senter for nordlige folk, Manndalen i Kåfjord. Foto: Ørjan Bertelsen.

15 verbet e på andre plass. I det påfølgende spørsmålet er subjektet kjent informasjon (skoene er allerede nevnt), og man kan dermed referere til det med et pronomen (dem) og velge ordstillingen ikke-v2. Til sist kan det nevnes at ordstillingen også er avhengig av den grammatiske funksjonen til spørreordet. Dersom spørreordet selv er subjekt i setningen, Kem som kommer i morra?, er V2 umulig i og med at som da må stå på andre plass. Man kan derimot ikke sette inn som når spørreordet er objekt og si Ka som drikk du? Merk at også her er det forskjell mellom nordnorsk og standardspråket, i og med at bokmål ikke tillater som på andre plass. Setningen Hvem som kommer i morgen? er ugrammatisk. Dette betyr at barn som lærer ordstilling i nordnorsk må ta hensyn til mange detaljer i språket: Om spørreordet er kort eller langt, om spørreordet er subjekt eller ikke i setningen, og om subjektet er kjent eller ny informasjon i samtalen. De aller fleste voksne som snakker nordnorsk lever lykkelig uvitende om disse reglene, men følger dem likevel når de snakker, fordi den indre grammatikken forteller dem at slik skal det være. Men for alle som skal lære dette systemet, må man anta at det er en stor utfordring. Hva barn gjør Hva gjør så nordnorske barn med denne utfordringen? For å finne svar på dette, har vi undersøkt spontantale fra tre Tromsøbarn i alderen 1 år og 9 måneder til ca. 3. Det viser seg at i de tilfellene der Hvordan gjør man undersøkelser av barns språk? En utfordring man støter på når man skal studere barnespråk, er hvordan man kan skaffe seg språkdata fra barn. En mulighet er å gjøre regelmessige opptak av ett eller flere barn, noe som er nyttig for å få en generell oversikt over språkutviklingen. Ved hjelp av denne metoden vil en også få mye data for strukturer som opptrer hyppig, slik som for eksempel V2-regelen (verbet på andre plass). Men om en ønsker å undersøke språklige fenomener som er sjeldnere i språkbruken, er det som regel bedre å gjøre et språklig eksperiment for å få barn til å produsere nøyaktig det en er ute etter. Et eksempel på et slikt mindre vanlig fenomen er Object Shift, altså det at et pronomenobjekt må stå foran ikke. Man må lete lenge før man finner slike konstruksjoner produsert helt spontant. man kan bruke både V2 og ikke-v2 (ved de korte spørreordene), der har barna begge ordstillingene på plass allerede For å få barn til å produsere slike Object Shift-strukturer, har vi laget en lek hvor ei handdukke kalt Elmo ønsker å finne ut forskjellige ting om en merkelig liten kar kalt Bert-Bert. Barnet får se bilder av ulike ting, dyr og mennesker på en dataskjerm, og får spørsmål om Bert- Bert liker eller ikke liker dem, kjenner eller ikke kjenner dem, spiser eller ikke spiser dem, osv. Dersom Bert-Bert kommer snurrende inn på skjermen, er svaret positivt, og barnet må fortelle dette til Elmo (f.eks. Han kjenner dem). Men de svarene vi egentlig er interesserte i er de negative, ettersom dette er kontekster for Object Shift. For å illustrere at Bert-Bert ikke likte, ikke trengte eller ikke spiste noe, blir hele bildet dekket av et stort kryss. Barna forstår kjapt at dette betyr ikke. Her er et eksempel: Bert-Bert dukker opp sammen med kaninen. Begge er krysset ut (se bildet). Elmo: Der var han Bert-Bert og kaninen kryssa ut. Det betyr at han Bert- Bert ikke mate ho. Så, mate han ho eller ikke? Forventet svar: Han mate ho ikke. Typisk svar: Han mate ikke ho. Ved å bruke denne metoden kan vi altså på en relativt enkel måte samle en mengde eksempler på hva barn gjør i Object Shift-kontekster, og på denne måten få mye mer data på kort tid. 13

16 rundt to-årsalderen. I tillegg følger barna også regelen om informasjonsstruktur når de velger V2 i setninger som Kor e Ann sin dukke?, der subjektet er et substantiv, og ikke-v2 i setninger som Ka du gjør?, der subjektet er et pronomen og dermed kjent informasjon. Barna kan også bruke ikke-v2 når subjektet er et substantiv som allerede har vært omtalt, som i setningen Ka løva like å spise?, der løva hadde vært nevnt i setningen før. I tillegg tar barna også hensyn til de andre reglene. Når spørreordet består av mer enn én stavelse og V2 er eneste mulige ordstilling i det voksne språket, da produserer barna også utelukkende 14 V2, Koffør har han fådd den? Og når spørreordet selv er subjekt i setningen, setter barna normalt inn ordet som på andre plass, Kem som kjem no? Det er naturligvis imponerende at nordnorske barn mestrer slike kompliserte språklige strukturer på et stadium av livet der de har lite kunnskap og begrensede ferdigheter på andre områder. I denne alderen kan de verken lese eller skrive, knapt telle til ti, og verken knyte skoene sine eller knappe igjen jakken. Men vi har fortsatt ikke noe svar på om de bare er ekstremt flinke til å kopiere ordkombinasjoner de hører i språket rundt seg eller om de faktisk allerede på dette stadiet har utviklet en indre grammatikk. Hva barn også gjør Dersom barna kun imiterer det de hører voksne si, så burde de egentlig aldri gjøre feil. Men det gjør de! Når vi undersøker andre ordstillingsmønster enn de vi har sett på så langt, ser vi at nordnorske barn (og også andre norske barn for den saks skyld) faktisk gjør endel systematiske feil, det vil si feil i forhold til de voksnes språk. Den første konstruksjonen vi skal se på, og som vi finner i overskriften til denne artikkelen, kalles Subject Shift. Dette betyr at subjektet (i de følgende setningene substantivet studentene) kan stå enten foran eller etter nektinga ikke: Det vil studentene ikke gjøre eller Det vil ikke studentene gjøre. Dersom subjektet er et pronomen (i den følgende setningen de), står det imidlertid nesten alltid foran ikke: Det vil de ikke gjøre. Et pronomensubjekt kan bare stå etter ikke dersom det har trykk: Det vil ikke DE gjøre. Det viser seg at barn faktisk har et problem med denne ordstillingen på et tidlig stadium av språkinnlæringen og produserer setninger som No kan ikke han sove mer, med trykklette pronomensubjekter etter ikke. Dette er imidlertid et ganske kortvarig fenomen: Når barna nærmer seg tre år faller denne konstruksjonen på plass, og de begynner å sette pronomen- Mange leker gjør at barna trives godt i språktilegnelseslaben. Foto: Torbein Kvil Gamst.

17 subjekter foran ikke, som i setningen Nei det kan dem ikke. Andre ordstillingsmønster synes å volde enda større problemer: En konstruksjon der det er et pronomenobjekt som skal stå foran ikke, og som naturlig nok dermed kalles Object Shift, ser vi i setningen Han leste den ikke. I denne konstruksjonen har barna et lignende problem som det vi så ovenfor; de setter pronomenobjektet etter ikke, som i setningen Han erta ikke ho. Men selv om dette umiddelbart synes å være svært likt Subject Shift, så er dette problemet noe som varer mye lenger i barnas språk, gjerne til de er 5 6 år gamle. Et annet problem som varer lenge i norsk barnespråk, er ordstillingen Verb- Nekting (ikke) i bisetninger. Man kan si Det er han [som ikke har fått en], mens setningen med motsatt ordstilling blir ugrammatisk, Det er han [som har ikke fått en]. Barn gjør ofte ordstillingsfeil i bisetninger minst like lenge som de har problemer med Object Shift, altså gjerne til de er i skolealder, og sier setninger som Æ vet at æ har ikke gjort det. nordnorsk), mens andre strukturer, som umiddelbart virker enklere, volder dem atskillig mer besvær. Slike spørsmål arbeider barnespråksforskere med til daglig. I denne artikkelen skal vi imidlertid nøye oss med å forsøke å svare på det spørsmålet vi stilte ovenfor: Når barn begynner å snakke, har de da en indre grammatikk som styrer språket deres, eller imiterer de bare setninger de hører voksne si? Når barn mestrer svært kompliserte strukturer, kan det tyde på at de har en indre grammatikk. Men så lenge de alltid snakker «riktig» i forhold til voksenspråket, kan vi ikke være sikre på at de ikke bare er flinke til å imitere. Det er derfor viktig å studere de feilene barn gjør. Som vi har sett i denne artikkelen, er språkfeilene ikke tilfeldige, men derimot helt systematiske. Flere barn gjør samme type feil, og de aktuelle grammatiske strukturene (f.eks. Subject Shift eller Verb-Nekting i bisetninger) ser ut til å falle på plass omtrent på samme alderstrinn for de forskjellige barna. Dette styrker teorien om at barn har en indre grammatikk. Grunnen til at de gjør systematiske feil, er at deres indre grammatikk ikke er helt identisk med den voksne grammatikken. Enkelte feil som barn gjør, peker også i samme retning. De fleste som har hatt småbarn rundt seg, vet at barn er svært Mange spørsmål, noen svar Foto: Torbein Kvil Gamst. Man kan naturligvis spørre hvorfor noen tilsynelatende kompliserte ordstillingsfenomener synes å være lette for barn å tilegne seg (f.eks. V2/ikke-V2 i Barna er gjerne veldig opptatt av språkeksperimentene på skjermen. 15

18 kreative, også språklig. I et autentisk eksempel som Den ødeikkelegge Ann (fra et opptak da barnet var 1 år og 11 måneder) har barnet laget et nytt verb ved å kombinere nektinga ikke med verbet ødelegge. Dette har hun ikke plukket opp fra noen voksne. Imidlertid viser hun her at hun mestrer normal ordstilling i norsk. Hun sier ikke Den Ann ødeikkelegge, men setter dette nye verbet på andre plass i setningen, akkurat som V2-regelen tilsier. Som nevnt ovenfor, er det mange ubesvarte spørsmål innenfor barnespråksforskning. Dersom barn på et tidlig stadium faktisk har en indre grammatikk som styrer språket deres, er dette naturligvis bare begynnelsen på en rekke nye forskningsspørsmål: Hvor kommer denne indre grammatikken fra? Er den en del av den medfødte språkevnen eller blir den tilegnet så tidlig at vi ikke ser denne prosessen i barnespråk? Hvorfor gjør barn de feilene de gjør? Og hva er det som styrer rekkefølgen på tilegnelsen av forskjellige strukturer? Én ting kan vi imidlertid være sikre på når det gjelder barn og språk: Det er mye mer som foregår inni hodene deres enn bare imitasjon! Litteratur: Anderssen, Merete, Kristine Bentzen & Marit Westergaard (red.) Variation in the Input: Studies in the Acquisition of Word Order. Springer. Anderssen, Merete, Kristine Bentzen & Yulia Rodina Topicality and complexity in the acquisition of Norwegian object shift. Language Acquisition. Sollid, Hilde Dialektsyntaks i Nordreisa: Språkdannelse og stabilisering i møtet mellom kvensk og norsk. Doktoravhandling, Universitetet i Tromsø. Westergaard, Marit. 2009a. The Acquisition of Word Order: Micro-cues, Information Structure and Economy. John Benjamins. Westergaard, Marit. 2009b. Microvariation as Diachrony: A View from Acquisition. Journal of Comparative Germanic Linguistics. Forfatterne: Marit Westergaard er professor i språkvitenskap og senterleder ved CASTL. Hun er også leder for en aktiv og produktiv forskningsgruppe i språktilegnelse og flerspråklighet ved Universitetet i Tromsø. E-post: marit.westergaard@uit.no Merete Anderssen, se side 17. Kristine Bentzen, se side Et glimt inn i barnespråklaben ved Universitetet i Tromsø. Foto: Kristine Bentzen.

19 Min bil eller bilen min Eiendomskonstruksjoner i norsk barnespråk og amerikanorsk Merete Anderssen, Marit Westergaard og Kristine Bentzen For folk flest kan det virke tilforlatelig å anta at barn først og fremst lærer språket ved å etterligne det voksne sier. Dersom det er tilfellet, vil man forvente at hvor ofte barna hører en struktur, vil bestemme hvor tidlig den læres. Slik er det slett ikke alltid. Et tema som har vært mye diskutert blant språkvitere som forsker på hvordan barn lærer språk, er spørsmålet om hvilken rolle det å etterligne (imitasjon) spiller. Noen anser imitasjon som en helt sentral del av språkinnlæringa, mens andre mener at det spiller en mindre rolle. Dersom imitasjon er sentralt, vil spørsmålet om hvor ofte barnet hører en bestemt struktur være viktig. Det som barnet hører ofte, bør en da forvente læres hurtigere enn det barnet hører sjelden. Videre vil man forvente at barn oftere gjør feil når de bruker strukturer de hører sjelden, enn når de bruker strukturer de hører ofte. Hvor ofte barna hører noe (frekvens) forventes med andre ord både å kunne forutsi i hvilken rekkefølge strukturer læres og hvilke feil barn gjør. Hvor viktig er det å etterligne for språkinnlæringa? For folk flest kan det kanskje virke tilforlatelig å anta at barn lærer språket ved å etterligne de voksne. Det er klart at imitasjon spiller en rolle i språkinnlæringa, kanskje spesielt når det gjelder det å lære ord. Men når et barn skal lære morsmålet sitt, er det mye mer enn bare ord som skal læres. Blant annet må barna lære å sette ordene sammen i riktig rekkefølge, og dette kan en tenke seg vil være vanskeligere å lære kun ved hjelp av imitasjon. Innen mer grammatisk orienterte forklaringsmodeller antar en at barnas egne hjerner er aktivt involvert i språkinnlæringsprosessen, altså at dette er en kreativ prosess. Dersom en antar at imitasjon spiller en mindre rolle, hvordan kan man da si noe om hvorfor språket læres i en bestemt rekkefølge og hvorfor barn gjør de feilene de gjør? Et mulig svar er at dette har med språkinterne faktorer å gjøre, som for eksempel hvor sammensatt (kompleks) en struktur er. Tre studier I denne artikkelen vil vi formidle resultatene av tre ulike studier som undersøker forholdet mellom frekvens og kompleksitet, en studie av énspråklige norske barn, en studie av tospråklige barn som lærer norsk og engelsk samtidig, og en studie av såkalt amerikanorsk. Dette har vi gjort ved å se på eiendomskonstruksjoner i norsk. Eiendomsordet (min) kan enten stå foran eller etter substantivet, min bil eller bilen min. I sistnevnte tilfelle må 17

20 substantivet normalt opptre i bestemt form, bil min blir feil, mens bestemt form er umulig i det første tilfellet, min bilen. Denne ordstillingsvariasjonen gjør disse strukturene spesielt velegnet for denne problemstillingen fordi en kan undersøke hvor ofte barna hører de to ulike ordstillingene, og se om de først lærer den de hører mest. For å undersøke hvor hyppig barn hører de to variantene, var det nødvendig å sjekke hvor ofte voksne bruker dem. I en undersøkelse ved Universitetet i Tromsø med åtte voksne og tre barn i alderen ett år og åtte måneder til rundt tre år samlet vi inn nesten barnespråksytringer og nærmere ytringer fra de voksne. Resultatet av undersøkelsen viser at de voksne bruker den etterstilte eiendomskonstruksjonen mye oftere enn den foranstilte, 75 % mot 25 %. Denne fordelinga bekreftes av en undersøkelse av kortere samtaler med og mellom 166 voksne fra Oslo: I denne talemålssamlinga er fordelinga 73 % etterstilte mot 27 % foranstilte. Det er altså slik at bilen min er mye mer vanlig enn min bil og burde dermed læres tidligere. Samtidig kan disse strukturene fortelle oss noe om kompleksitet. Et substantiv i bestemt form består av to deler selve substantivet (f.eks. bil) pluss bestemthetsmarkøren (f.eks. -en). Et bestemt substantiv er derfor mer komplekst enn et ubestemt fordi det består av to komponenter. Bilen min er dermed mer kompleks enn min bil. Dersom en antar at kompleksitet er en viktig faktor i tilegnelsen, vil en forvente at den enkle ordstillinga, min bil, vil læres først. Men bilen min, som er mer kompleks, er samtidig den vanligste ordstillinga. Dette synes å stå i motsetning til hverandre og gir oss et godt utgangspunkt for å vurdere hvilken av disse faktorene som spiller den viktigste rollen i tilegnelsesprosessen. Det enkle læres først La oss starte med den første studien, nemlig undersøkelsen av enspråklige norske barn i Tromsø. Resultatene viser at barna foretrekker de foranstilte eiendomsordene tidlig i utviklinga. Før toårsalderen finner en faktisk bare foranstilte strukturer i datamaterialet: han er min mann, det er min kjole. 18 Fra toårsalderen dukker de første etterstilte eiendomsordene opp, som i sola di eller Nei no dætt ned mannen på foten min. I perioden fra to år til to år og fire måneder, utgjør disse til sammen rundt 50 %, noe som er mye lavere enn det vi finner hos de voksne (75 %). Barn er opptatt av mitt og ditt! Foto: Øystein A. Vangsnes.

21 Først når de er rundt 2 ½ år, bruker barna de etterstilte eiendomsordene like ofte som voksne. Dette viser tydelig at hvor ofte en struktur høres, ikke kan forutsi i hvilken rekkefølge den tilegnes, i alle fall når det gjelder strukturer hvor to ulike ordstillinger er mulig. Isteden ser vi at den mindre vanlige varianten læres først, noe som tyder på at enkle strukturer læres før mer sammensatte. Når to språk læres samtidig Dette betyr selvsagt ikke at barn ikke er følsomme for hvor ofte formuleringer brukes. Undersøkelser tyder på at når barn lærer språk, tar det lengre tid å lære sammensatte ordstillinger som er sjeldnere enn sammensatte ordstillinger som er vanlige. Dette kan blant annet forklare hvorfor etterstilte eiendomsord, som er forholdsvis komplekse men vanlige, likevel er på plass så tidlig som ved 2 ½ årsalderen. forventes å ha en enda sterkere preferanse for de foranstilte eiendomskonstruksjonene enn de enspråklige. For å undersøke dette, har vi sjekket språket til to barn som vokser opp tospråklige. Begge barna har lært engelsk og norsk fra fødselen av, og har en engelsktalende forelder, men i begge familiene snakker begge foreldrene engelsk til barna. Til sammen finnes det 5179 ytringer fra disse to barna på norsk. Resultatene viser at utviklinga hos de tospråklige barna likner på den utviklinga vi så hos de enspråklige. Det er i hovedsak to forskjeller. Den ene forskjellen er at foranstilte eiendomskonstruksjoner, som i Nei, ikke min kjole brukes oftere hos de tospråklige Foto: Merete Anderssen. På denne bakgrunnen ville det være interessant å undersøke tilegnelsen av eiendomskonstruksjoner hos tospråklige norske barn som samtidig lærer et annet språk som bare har foranstilte eiendomsord. Det totale språkmiljøet til disse barna vil inneholde betydelig færre etterstilte eiendomsord enn språkmiljøet til enspråklige norske barn. De tospråklige barna skulle dermed kunne «Kan du holde mi hand?» Barn bruker foranstilte eiendomsord oftere enn voksne. 19

22 barna. Etterstilte eiendomsstrukturer som baby min utgjør kun 33 %. Den andre forskjellen er at dominansen av foranstilte eiendomskonstruksjoner synes å vare lenger hos disse tospråklige barna. Først litt før 3-årsalderen brukes etterstilte eiendomsord i like høy grad som hos voksne. Hypotesen vår om at de tospråklige barna ville lære den etterstilte eiendomskonstruksjonen senere enn de enspråklige på grunn av at denne vil høres sjeldnere i den tospråklige situasjonen, synes dermed å være bekreftet. Amerikanorsk Gitt at tospråklige barn ser ut til å trenge noe lengre tid på å lære den etterstilte eiendomskonstruksjonen, ville det være interessant å se om denne ordstillinga også er sårbar med hensyn til tap av språk. Pga. den sjeldne bruken av denne typen i et norsk-engelsk språkmiljø med sterk dominans av engelsk, vil man kunne forvente å finne at voksne tospråklige rett og slett kan miste den etterstilte eiendomskonstruksjonen. 20 For å teste denne hypotesen har vi studert et utvalg norskamerikanere i USA (fra Wisconsin og Minnesota) bestående av totalt 33 informanter. Informantene er omkring 70 til 90 år og Barn som lærer engelsk og norsk samtidig bruker foranstilte eiendomsord både i større grad og i en lengre periode enn enspråklige. Foto: Christer Pedersen.