Det vil æ ikke eller Det vil ikke æ

Transkript

1 10 Det vil æ ikke eller Det vil ikke æ Ordstilling i nordnorsk barnespråk Marit Westergaard, Merete Anderssen og Kristine Bentzen Å lære ord er enkelt. Men hvordan vet barn hvordan ordene skal settes sammen til setninger? Hvilke utfordringer har nordnorske barn når de skal lære ordstilling i norsk og hva kan feilene de gjør (og ikke gjør) fortelle oss om språktilegnelsesprosessen? Når barn lærer morsmålet sitt, er ordstilling noe av det første de mestrer. Allerede ved 18-månedersalderen, da de fleste barn begynner å sette sammen ord, vet de f.eks. om verbet kommer foran objektet, slik som i norsk og engelsk, drikke melk, drink milk (altså VO), eller om ordstillingen er objekt etterfulgt av verb, som i tysk, Milch trinken (altså OV). Norske og engelske småbarn bruker nesten utelukkende ordstillingen VO, mens tyske barn bruker OV allerede fra starten. Og om ikke dette er imponerende nok i seg selv, så viser forskning på tospråklige barn som lærer språk med forskjellig ordstilling, at de skiller mellom de to språkene med en gang slik at et norsk-tysk barn vil si drikke melk på norsk (med ordstillingen VO) og Milch trinken på tysk (med OV). Språktilegnelse og ordstilling Nå er det naturligvis ikke slik at barn på ett og et halvt år har noe bevisst forhold til grammatiske størrelser som verb og objekter. Det har heller ikke de fleste voksne. Men man har likevel en ubevisst kunnskap om grammatikken til språket sitt. Voksne snakker helt automatisk «rett» og vet at setninger som Vanligvis studenter drikker øl er ugrammatisk på norsk. Dette gjelder også om setningen beskriver noe som er usant eller usannsynlig og dermed er en setning de fleste aldri har hørt før, f.eks. I går elefantene leste romaner. Sike setninger kunne en som har engelsk som morsmål tenkes å si, fordi dette tilsvarer ordstillingen på engelsk, Yesterday the elephants read novels. Men de fleste voksne kan likevel ikke forklare hvorfor setninger med slik ordstilling er ugrammatisk på norsk, men grammatisk på engelsk. Denne regelen kalles ofte for V2, som står for «Verbet på andre plass». V2-regelen (som for øvrig også finnes i alle de germanske språkene bortsett fra engelsk) sier altså at verbet i setningen, f.eks. drikker, alltid må stå på andre plass i setningen, uansett hva som kommer først. Engelsk derimot, har en ordstilling vi kan kalle «Subjekt foran Verb», altså SV. Når subjektet står først i setningen, ser vi ingen forskjell på norsk og engelsk, siden SV og V2 da sammenfaller, f.eks. Studenter drikker øl/students drink beer. Men så snart et annet ledd står først, vil forskjellen mellom norsk og engelsk bli synlig: Vanligvis drikker studenter øl/usually students drink beer. Indre grammatikk eller imitasjon? Lingvister antar gjerne at voksne har en indre grammatikk som forteller oss om noe er korrekt i språket, uten at vi

2 nødvendigvis kan reglene eller kan forklare det. Det er imidlertid et stort spørsmål om også barn har en slik indre grammatikk eller om de i begynnelsen bare etterligner ordkombinasjoner som er vanlige i det språket de hører rundt seg. For å besvare et slikt spørsmål kan forskning på nordnorsk barnespråk gi oss noen interessante svar. Utfordringer for nordnorske barn La oss først se på hvilke utfordringer nordnorske barn har når de skal lære ordstilling. I spørsmål som begynner med et spørreord, hva, hvem, hvorfor, osv. gjelder også V2-regelen i norsk standardspråk (både bokmål og nynorsk). Dette betyr at verbet må komme på andre plass, altså etter spørreordet, men foran subjektet, Hvorfor drikker du? Den motsatte ordstillingen, Hvorfor du drikker?, er fullstendig ugrammatisk. Når man lærer en nordnorsk dialekt, må man altså huske at enstavelses spørreord tar V2 eller ikke-v2, mens tostavelses spørreord kun tar V2. Spørreordet kor kan altså ta begge ordstillingene, Kor bor du hen? eller Kor du bor hen? Men så snart spørreordet blir gjort lenger ved at man henger på partikkelen hen, så er det kun V2 som er mulig, Korhen bor du? Spørsmålet Korhen du bor? blir ugrammatisk. Men å mestre dette er heller ikke nok. Betydningen og bruken av Ka drikk du? eller Ka du drikk? er ikke helt den samme. Valget av ordstilling er avhengig av det man kaller informasjonsstruktur. Dersom subjektet i setningen (du) er kjent, f.eks. ved at det allerede er nevnt i samtalen, vil man si Ka du drikk? I motsatt fall vil man si Ka drikk du? Dette skyldes et prinsipp som finnes i mange språk og som sier at ny informasjon, det man ønsker å legge vekt på, skal komme så langt bak i setningen som mulig, altså i dette tilfellet etter verbet. Dette kan man se hvis man studerer spontan tale. Der finner vi f.eks. spørsmålet Kor e skoan hannes? etterfulgt av Kor dem e? I det første spørsmålet er subjektet (skoan hannes) ny informasjon fordi det ikke har vært nevnt før i samtalen, og den som snakker velger ordstillingen V2 med Foto: Thoralf Fagertun. I de fleste nordnorske dialekter er ordstilling i slike spørsmål imidlertid noe mer komplisert. Dersom spørreordet er langt (mer enn én stavelse), må verbet komme på andre plass som i bokmål: Korfor drikk du? Men dersom spørreordet er kort (bare én stavelse), kan man velge mellom denne ordstillingen (V2) og en ordstilling vi kan kalle ikke-v2: Ka drikk du? eller Ka du drikk? Språkforsker Yulia Rodina sammen med en ivrig informant. 11

3 Ordstilling i andre norske dialekter Det finnes noen få steder i Nord-Troms der V2-regelen ikke er obligatorisk etter lange spørreord som koffør, katti eller korsen. Folk i Manndalen og Nordreisa aksepterer til en viss grad setninger som Koffør han va så sur?, altså med ordstillingen ikke-v2. Setninger med denne ordstillingen blir derimot kategorisk avvist av senjaværinger. Folk fra Manndalen og Nordreisa skiller seg imidlertid ikke særlig fra folk på Senja når det gjelder spontan tale; i opptak produserer informantene fra Nord-Troms nesten aldri spørsmål med slik ordstilling, men bruker derimot V2 (Koffør va han så sur?). Dette kan tyde på at ordstillingen med ikke-v2 ved lange spørreord er på vei ut av dialektene i Nord-Troms. Disse resultatene viser også at det er viktig for språkforskere å benytte flere metoder i datainnsamlingen: Dersom man kun hadde gjort opptak av spontan tale der så å si alle bruker kun V2, ville man ikke ha oppdaget forskjellen mellom Nord-Troms og Senja når det gjelder dette fenomenet. Og hvis man kun hadde spurt informantene om grammatikalitetsvurderinger, så ville man ikke hatt noen indikasjon på at språket i Nord-Troms er i endring. Denne forskjellen mellom dialektene i Nord-Troms og resten av Nord-Norge har blitt forklart ved at det har vært utstrakt språkkontakt med samisk og finsk i disse områdene, språk som ikke har V2-regelen. Denne språkkontakten har helt klart hatt en stor innflytelse på språket i Nord-Troms, der norsk for ca. hundre år siden var morsmålet til et mindretall av befolkningen. Men slik ordstilling finnes også i mange vestnorske dialekter, og forskere må derfor finne flere svar på spørsmålet om hvordan slik ordstilling har oppstått i norsk. 12 Aja Senter for nordlige folk, Manndalen i Kåfjord. Foto: Ørjan Bertelsen.

4 verbet e på andre plass. I det påfølgende spørsmålet er subjektet kjent informasjon (skoene er allerede nevnt), og man kan dermed referere til det med et pronomen (dem) og velge ordstillingen ikke-v2. Til sist kan det nevnes at ordstillingen også er avhengig av den grammatiske funksjonen til spørreordet. Dersom spørreordet selv er subjekt i setningen, Kem som kommer i morra?, er V2 umulig i og med at som da må stå på andre plass. Man kan derimot ikke sette inn som når spørreordet er objekt og si Ka som drikk du? Merk at også her er det forskjell mellom nordnorsk og standardspråket, i og med at bokmål ikke tillater som på andre plass. Setningen Hvem som kommer i morgen? er ugrammatisk. Dette betyr at barn som lærer ordstilling i nordnorsk må ta hensyn til mange detaljer i språket: Om spørreordet er kort eller langt, om spørreordet er subjekt eller ikke i setningen, og om subjektet er kjent eller ny informasjon i samtalen. De aller fleste voksne som snakker nordnorsk lever lykkelig uvitende om disse reglene, men følger dem likevel når de snakker, fordi den indre grammatikken forteller dem at slik skal det være. Men for alle som skal lære dette systemet, må man anta at det er en stor utfordring. Hva barn gjør Hva gjør så nordnorske barn med denne utfordringen? For å finne svar på dette, har vi undersøkt spontantale fra tre Tromsøbarn i alderen 1 år og 9 måneder til ca. 3. Det viser seg at i de tilfellene der Hvordan gjør man undersøkelser av barns språk? En utfordring man støter på når man skal studere barnespråk, er hvordan man kan skaffe seg språkdata fra barn. En mulighet er å gjøre regelmessige opptak av ett eller flere barn, noe som er nyttig for å få en generell oversikt over språkutviklingen. Ved hjelp av denne metoden vil en også få mye data for strukturer som opptrer hyppig, slik som for eksempel V2-regelen (verbet på andre plass). Men om en ønsker å undersøke språklige fenomener som er sjeldnere i språkbruken, er det som regel bedre å gjøre et språklig eksperiment for å få barn til å produsere nøyaktig det en er ute etter. Et eksempel på et slikt mindre vanlig fenomen er Object Shift, altså det at et pronomenobjekt må stå foran ikke. Man må lete lenge før man finner slike konstruksjoner produsert helt spontant. man kan bruke både V2 og ikke-v2 (ved de korte spørreordene), der har barna begge ordstillingene på plass allerede For å få barn til å produsere slike Object Shift-strukturer, har vi laget en lek hvor ei handdukke kalt Elmo ønsker å finne ut forskjellige ting om en merkelig liten kar kalt Bert-Bert. Barnet får se bilder av ulike ting, dyr og mennesker på en dataskjerm, og får spørsmål om Bert- Bert liker eller ikke liker dem, kjenner eller ikke kjenner dem, spiser eller ikke spiser dem, osv. Dersom Bert-Bert kommer snurrende inn på skjermen, er svaret positivt, og barnet må fortelle dette til Elmo (f.eks. Han kjenner dem). Men de svarene vi egentlig er interesserte i er de negative, ettersom dette er kontekster for Object Shift. For å illustrere at Bert-Bert ikke likte, ikke trengte eller ikke spiste noe, blir hele bildet dekket av et stort kryss. Barna forstår kjapt at dette betyr ikke. Her er et eksempel: Bert-Bert dukker opp sammen med kaninen. Begge er krysset ut (se bildet). Elmo: Der var han Bert-Bert og kaninen kryssa ut. Det betyr at han Bert- Bert ikke mate ho. Så, mate han ho eller ikke? Forventet svar: Han mate ho ikke. Typisk svar: Han mate ikke ho. Ved å bruke denne metoden kan vi altså på en relativt enkel måte samle en mengde eksempler på hva barn gjør i Object Shift-kontekster, og på denne måten få mye mer data på kort tid. 13

5 rundt to-årsalderen. I tillegg følger barna også regelen om informasjonsstruktur når de velger V2 i setninger som Kor e Ann sin dukke?, der subjektet er et substantiv, og ikke-v2 i setninger som Ka du gjør?, der subjektet er et pronomen og dermed kjent informasjon. Barna kan også bruke ikke-v2 når subjektet er et substantiv som allerede har vært omtalt, som i setningen Ka løva like å spise?, der løva hadde vært nevnt i setningen før. I tillegg tar barna også hensyn til de andre reglene. Når spørreordet består av mer enn én stavelse og V2 er eneste mulige ordstilling i det voksne språket, da produserer barna også utelukkende 14 V2, Koffør har han fådd den? Og når spørreordet selv er subjekt i setningen, setter barna normalt inn ordet som på andre plass, Kem som kjem no? Det er naturligvis imponerende at nordnorske barn mestrer slike kompliserte språklige strukturer på et stadium av livet der de har lite kunnskap og begrensede ferdigheter på andre områder. I denne alderen kan de verken lese eller skrive, knapt telle til ti, og verken knyte skoene sine eller knappe igjen jakken. Men vi har fortsatt ikke noe svar på om de bare er ekstremt flinke til å kopiere ordkombinasjoner de hører i språket rundt seg eller om de faktisk allerede på dette stadiet har utviklet en indre grammatikk. Hva barn også gjør Dersom barna kun imiterer det de hører voksne si, så burde de egentlig aldri gjøre feil. Men det gjør de! Når vi undersøker andre ordstillingsmønster enn de vi har sett på så langt, ser vi at nordnorske barn (og også andre norske barn for den saks skyld) faktisk gjør endel systematiske feil, det vil si feil i forhold til de voksnes språk. Den første konstruksjonen vi skal se på, og som vi finner i overskriften til denne artikkelen, kalles Subject Shift. Dette betyr at subjektet (i de følgende setningene substantivet studentene) kan stå enten foran eller etter nektinga ikke: Det vil studentene ikke gjøre eller Det vil ikke studentene gjøre. Dersom subjektet er et pronomen (i den følgende setningen de), står det imidlertid nesten alltid foran ikke: Det vil de ikke gjøre. Et pronomensubjekt kan bare stå etter ikke dersom det har trykk: Det vil ikke DE gjøre. Det viser seg at barn faktisk har et problem med denne ordstillingen på et tidlig stadium av språkinnlæringen og produserer setninger som No kan ikke han sove mer, med trykklette pronomensubjekter etter ikke. Dette er imidlertid et ganske kortvarig fenomen: Når barna nærmer seg tre år faller denne konstruksjonen på plass, og de begynner å sette pronomen- Mange leker gjør at barna trives godt i språktilegnelseslaben. Foto: Torbein Kvil Gamst.

6 subjekter foran ikke, som i setningen Nei det kan dem ikke. Andre ordstillingsmønster synes å volde enda større problemer: En konstruksjon der det er et pronomenobjekt som skal stå foran ikke, og som naturlig nok dermed kalles Object Shift, ser vi i setningen Han leste den ikke. I denne konstruksjonen har barna et lignende problem som det vi så ovenfor; de setter pronomenobjektet etter ikke, som i setningen Han erta ikke ho. Men selv om dette umiddelbart synes å være svært likt Subject Shift, så er dette problemet noe som varer mye lenger i barnas språk, gjerne til de er 5 6 år gamle. Et annet problem som varer lenge i norsk barnespråk, er ordstillingen Verb- Nekting (ikke) i bisetninger. Man kan si Det er han [som ikke har fått en], mens setningen med motsatt ordstilling blir ugrammatisk, Det er han [som har ikke fått en]. Barn gjør ofte ordstillingsfeil i bisetninger minst like lenge som de har problemer med Object Shift, altså gjerne til de er i skolealder, og sier setninger som Æ vet at æ har ikke gjort det. nordnorsk), mens andre strukturer, som umiddelbart virker enklere, volder dem atskillig mer besvær. Slike spørsmål arbeider barnespråksforskere med til daglig. I denne artikkelen skal vi imidlertid nøye oss med å forsøke å svare på det spørsmålet vi stilte ovenfor: Når barn begynner å snakke, har de da en indre grammatikk som styrer språket deres, eller imiterer de bare setninger de hører voksne si? Når barn mestrer svært kompliserte strukturer, kan det tyde på at de har en indre grammatikk. Men så lenge de alltid snakker «riktig» i forhold til voksenspråket, kan vi ikke være sikre på at de ikke bare er flinke til å imitere. Det er derfor viktig å studere de feilene barn gjør. Som vi har sett i denne artikkelen, er språkfeilene ikke tilfeldige, men derimot helt systematiske. Flere barn gjør samme type feil, og de aktuelle grammatiske strukturene (f.eks. Subject Shift eller Verb-Nekting i bisetninger) ser ut til å falle på plass omtrent på samme alderstrinn for de forskjellige barna. Dette styrker teorien om at barn har en indre grammatikk. Grunnen til at de gjør systematiske feil, er at deres indre grammatikk ikke er helt identisk med den voksne grammatikken. Enkelte feil som barn gjør, peker også i samme retning. De fleste som har hatt småbarn rundt seg, vet at barn er svært Mange spørsmål, noen svar Foto: Torbein Kvil Gamst. Man kan naturligvis spørre hvorfor noen tilsynelatende kompliserte ordstillingsfenomener synes å være lette for barn å tilegne seg (f.eks. V2/ikke-V2 i Barna er gjerne veldig opptatt av språkeksperimentene på skjermen. 15

7 kreative, også språklig. I et autentisk eksempel som Den ødeikkelegge Ann (fra et opptak da barnet var 1 år og 11 måneder) har barnet laget et nytt verb ved å kombinere nektinga ikke med verbet ødelegge. Dette har hun ikke plukket opp fra noen voksne. Imidlertid viser hun her at hun mestrer normal ordstilling i norsk. Hun sier ikke Den Ann ødeikkelegge, men setter dette nye verbet på andre plass i setningen, akkurat som V2-regelen tilsier. Som nevnt ovenfor, er det mange ubesvarte spørsmål innenfor barnespråksforskning. Dersom barn på et tidlig stadium faktisk har en indre grammatikk som styrer språket deres, er dette naturligvis bare begynnelsen på en rekke nye forskningsspørsmål: Hvor kommer denne indre grammatikken fra? Er den en del av den medfødte språkevnen eller blir den tilegnet så tidlig at vi ikke ser denne prosessen i barnespråk? Hvorfor gjør barn de feilene de gjør? Og hva er det som styrer rekkefølgen på tilegnelsen av forskjellige strukturer? Én ting kan vi imidlertid være sikre på når det gjelder barn og språk: Det er mye mer som foregår inni hodene deres enn bare imitasjon! Litteratur: Anderssen, Merete, Kristine Bentzen & Marit Westergaard (red.) Variation in the Input: Studies in the Acquisition of Word Order. Springer. Anderssen, Merete, Kristine Bentzen & Yulia Rodina Topicality and complexity in the acquisition of Norwegian object shift. Language Acquisition. Sollid, Hilde Dialektsyntaks i Nordreisa: Språkdannelse og stabilisering i møtet mellom kvensk og norsk. Doktoravhandling, Universitetet i Tromsø. Westergaard, Marit. 2009a. The Acquisition of Word Order: Micro-cues, Information Structure and Economy. John Benjamins. Westergaard, Marit. 2009b. Microvariation as Diachrony: A View from Acquisition. Journal of Comparative Germanic Linguistics. Forfatterne: Marit Westergaard er professor i språkvitenskap og senterleder ved CASTL. Hun er også leder for en aktiv og produktiv forskningsgruppe i språktilegnelse og flerspråklighet ved Universitetet i Tromsø. E-post: marit.westergaard@uit.no Merete Anderssen, se side 17. Kristine Bentzen, se side Et glimt inn i barnespråklaben ved Universitetet i Tromsø. Foto: Kristine Bentzen.