LO har lenge etterlyst ny giv i kompetansepolitikken. På ett vis er vi der nå.

Transkript

1 Sjekkes mot fremføring VI MÅ BYGGE YRKESVEIEN FERDIG Ny giv i kompetansepolitikken? Som Gina har redegjort for det skjer mye for tiden på det kompetansepolitiske området. Og Vox er i ferd med å bygge seg opp til en viktig pådriver. Det er vi glade for. Og ikke minst for at det har vært så tett kontakt med partene i arbeidslivet om problemstillingene. LO har lenge etterlyst ny giv i kompetansepolitikken. På ett vis er vi der nå. I hvert fall hvis vi skal dømme etter engasjement og igangsatt arbeid: Det arbeides for fullt med ny nasjonal strategi for kompetansepolitikk. Det har vært treparts arbeidsgrupper om læring i arbeidslivet, realkompetanse og karriereveiledning. Vi har forventninger til at arbeidet skal munne ut i en handlekraftig strategi. Det diskuteres TBU liknende organisering. Får vi til det blir kompetansepolitikken det tredje store enkelt området der trepartssamarbeidet får vist sin kraft til å løse viktige 1

2 samfunnsutfordringer. Lønnsdannelse og IA-samarbeidet er de to andre. Det er kommet flere initiativer til å styrke yrkesfagene. Regjeringen skal ha honnør for at den har fulgt opp viktige krav fra fagbevegelsen. Lærlingtilskuddet er økt, det jobbes med godkjenningsordning for utenlandsk fagutdanning, samfunnskontrakt for flere læreplasser er fornyet i samarbeid med partene. Det er for øvrig et tema vil vi komme nærmere tilbake til i morgen. Mange er involvert i det pågående arbeidet med å forbedre det yrkesfaglige tilbudet i videregående opplæring. Vi er mer skeptiske til om det blir nok kraft i innstrammingen i regelverket for lærlingeklausuler, jf forslaget som nå er ute til høring. Det er kommet en stortingsmelding i grensefeltet arbeidsmarkeds- og utdanningspolitikk: "Fra utenforskap til ny sjanse". Flere tiltak som LO har gått i spissen for ble fulgt opp i meldingen. For eksempel utvidelse av retten til videregående opplæring og styrkede muligheter for voksne til å ta fagbrev. Vi kunne tenkt oss enda mer konkretisert politikk på dette svært viktige området. Men embetsverket har gjort en solid jobb med å beskrive viktige problemområder, og bidratt til å bygge ned litt 2

3 av de tette skottene som har vært mellom de to politikkområdene. Stortingsmelding om fagskolen er varslet lagt fram i løpet av høsten. Dette er et av områdene der vi kanskje er mest bekymret for at regjeringen ikke vil levere. Signaler som er kommet i media i det siste tyder ikke på at Regjeringen tar på alvor det viktige potensialet som denne til nå litt ukjente men ikke desto mer viktige brikken i utdanningssystemet har. Nøkkelen til å bygge yrkesveien i utdanningssystemet ferdig mener vi på mange måter ligger her. Videreutvikling av Mesterbrevordningen er et annet bidrag i samme retning. Det er varslet framleggelse av melding om kvalitet i høyere utdanning neste vår. Det snakkes noe mer om arbeidslivsrelevans som del av kvalitetsbegrepet ikke minst med LO og NHO som pådrivere. LO og NHO har bla. startet et samarbeid med Universitetet i Oslo om å utvikle kunnskapsøkonomien. Kopling utdanning og arbeidsliv står her helt sentralt for å øke kvaliteten i utdanningene. Vi er opptatt av at forholdene for studentene må være lagt til rette for å få til høy studiekvalitet. Finansiering, studentboliger, tettere veiledning kontakt med forelesere, mer praksis i studietiden mv. er en del av dette. 3

4 Vi har jobbet tett sammen med NHO om konkretisering av tiltak for å styrke kjennskapen til arbeidslivet blant studentene. Det er viktig for å forberede dem på det høyproduktive arbeidslivet de skal ut i. Det er viktig for motivasjon og for gjennomføring. Noen utfordringer her er imidlertid også å få universitets- og høyskolesektoren med på arbeidet med å få til bedre overgangsmuligheter mellom yrkesfaglige og akademiske utdanningstilbud. Og at sektoren og regjeringen anerkjenner at yrkesfaglige kvalifikasjoner i fagskoler eller våre foreslåtte faghøyskoler - er en del av den høyere utdanningen i Norge. Det blir spennende å se om vi greier å bevege oss i riktig retning også her. Ludvigsenutvalget som har vurdert hvilke kompetanser elevene i grunnopplæringen trenger i framtiden, har anbefalt et bredt kompetansebegrep. Utviklingstrekkene i arbeids- og samfunnsliv tilsier behov for det. Med raske endringer i arbeidslivet blir det dessuten viktigere enn før å styrke samarbeidet mellom skole og arbeidsliv. Denne forståelsen er et viktig grunnlag for arbeidet med kompetansepolitikk framover. Jeg sa at på ett vis har vi fått ny giv i kompetansepolitikken. Det er et par viktige forbehold. 4

5 For det første gjenstår det å se hva som konkret kommer ut av alt arbeidet som nå pågår. For det andre snakker regjeringen mer enn å satse. De har til nå valgt å bruke handlingsrommet i finanspolitikken til skattekutt framfor å få til satsing på kompetanse i praksis. Det står i kraftig kontrast til LOs krav om å satse på arbeid og kompetanse i milliardklassen. Arbeiderpartiet og LO har også nylig annonsert et kompetanseløft som ett av fire viktige grep mot arbeidsløshet. Litt om hvorfor vi i LO ser behov for dette. Vi kjenner på et særlig ansvar for å se helheten i kompetansepolitikken. Vi har jo medlemmer i hele arbeidslivet, i alle yrkes- og utdanningsgrupper. Vi er tett på utviklingen i arbeidslivet og kan raskt fange opp nye utviklingstrekk og endringer i kompetansebehov. Hvordan kan kompetansepolitikken bygge opp om høy varig sysselsetting og størst mulig velferd? Hvilke utviklingstrekk i arbeidslivet er det særlig viktig å forholde seg til for å få best mulig kompetansepolitikk? 5

6 Høy læring i arbeidslivet men norsk modell under press Kompetansepolitikk favner bredt. Skal vi følge OECDs tilnærming dreier det seg om å utvikle ferdigheter, ta ferdighetene i bruk gjennom høy inkludering i arbeidslivet, og det handler om å legge til rette for at kunnskap og kompetanse tas mest mulig effektivt i bruk på arbeidsplassene. Det handler om å forvalte humankapitalen best mulig. Særtrekk i arbeidslivet (den norske modellen) gjør at Norge og Norden er kjent for å ha lyktes særlig godt i dette. Det gjelder altså forvaltningen av både kunnskap og arbeid, og kanskje nettopp noe av det viktigste er samspillet mellom dem. Koordinert lønnsdannelse og små forskjeller er et av de viktigste særtrekkene. Det bremser et uheldig kappløp mellom ulike arbeidstakergrupper ved press i arbeidsmarkedet som gir "for høy" lønnsvekst. Mange får dermed ta del i det lærende arbeidslivet. Fremmer opplæring av lavlønte fordi de er «dyre», høylønte fordi de ikke får stor lønnsgevinst. Fremmer produktivitet, automatisering og omstilling ved at den billigste arbeidskraften blir "dyr" gjennom sentralt avtalte lavlønnsnivåer. Fremmer tillit, samarbeid og sosial kapital 6

7 Flat struktur gir bedre flyt av kunnskap Resultatet er et arbeidsliv med sysselsetting og produktivitet i verdenstoppen, og et arbeidsliv med høy læring og utviklingsmuligheter for den enkelte. Høyt teknologinivå, omstillinger og samarbeide på tvers av stillinger og utdanningsgrupper gjør at mye læring skjer gjennom selve jobbutførelsen. Det er for eksempel få andre land der det er så tett samarbeid mellom fagarbeidere og akademikere, mellom arbeidstakere på alle nivåer og med ledelse, som det er i Norge og Norden. Kunnskap deles effektivt. Men Norge ligger også sammen med andre nordiske land høyt på statistikken for arbeidstakere som deltar i opplæring. Og vi er særlig gode på å involvere personer med svake ferdigheter i opplæring og utdanning. Ferdighetene i voksenbefolkningen er høyere enn i de fleste andre land, slik de måles av OECD. Baksiden av medaljen er at kravene til kunnskap og kompetanse er høye for jobbmestring. Arbeidslivet er dessuten i rask endring. 7

8 Den høye læringen som skjer i arbeidslivet utfordres av nye utviklingstrekk som; økt innslag av innleie, midlertidige ansettelser, svekkede samarbeidsrelasjoner, lavlønnskonkurranse og mest grunnleggende; nedgang i organisasjonsgrad. Økende inkluderingsutfordring et kompetansespørsmål En av de viktigste faktorene bak endringene i arbeidslivet er den historisk høye innvandringen. Antallet jobber har økt med rundt siden Befolkningen i yrkesaktiv alder har imidlertid økt mer. Andelen uten jobb har derfor vært økende lenge, en utfordring LO jobber med daglig. Manglende utdanning og kompetanse er en av de viktigste barrierene for inkludering. Fullført videregående opplæring er blitt en grunnkompetanse for jobbmestring. Samtidig har vi voksne uten slik utdanning og frafallet i utdanningene er høyt særlig i yrkesfag. Majoriteten av våre nye landsmenn blir kanalisert til yrkesfaglige deler av arbeidslivet. En god del mangler utdanning, eller godkjent utdanning fra hjemlandet. Dette øker behovet for fleksible voksenopplæringstilbud- særlig innen yrkesfag. Det tilsier også behov for mer fleksibilitet i utdanningssystemet, og for å øke kapasiteten for realkompetansevurderinger. 8

9 Det tilsier behov for en langt mer offensiv opplærings- og utdanningspolitikk. Økte krav til utdanning og bred kompetanse I tillegg til innvandring bidrar også teknologiutvikling, mer tjenesteyting og flere eldre til viktige endringer i arbeidslivet. Teknologiske endringer betyr store krav til grunnkompetanse for å takle omstillinger, og øker ikke minst kravet til IKT-ferdigheter. Høy grunnkompetanse er også viktig som grunnlag for løpende kompetansebygging (livslang læring). Jo bedre grunnkompetanse, jo lettere tilegner en seg og er motivert for ny. Mer tjenesteyting innebærer større grad av kundekontakt og dermed også til sosiale ferdigheter. Ny teknologi kan erstatte en del rutineoppgaver og noe realfagskompetanse, men ikke sosial kompetanse. Samarbeidsferdigheter er viktig for flyt av kunnskap og for at omstillinger skal skje smidig og effektivt. Flere eldre og raske endringer i teknologi og arbeidsliv tilsier økte krav til livslang læring. De nevnte kompetansekravene kommer i tillegg til den akademiske og tekniske kjernekompetansen som utvikles i hhv universitets- og høyskoleutdanningene og i de yrkesfaglige utdanningstilbudene. 9

10 OECD har også satt sterkt trykk på behovet for å utvikle "ferdigheter" for å mestre det moderne arbeidslivet. Arbeidslivet kan i økende grad karakteriseres som et kompetansearbeidsliv. Skillet mellom førstegangsutdanning, etter og videreutdanning og realkompetanseoppbygging er blitt mer uklar. Førstegangsutdanningen kan i større grad betraktes som en forberedelse til den livslange læringen som starter for fullt i arbeidslivet. Fagskole- og Universitetsog høyskolesektoren får økt rolle i å tilby etter- og videreutdanning tilpasset et arbeidsliv i rask endring med mer mangfoldig befolkning. Ubalanse mellom yrkesfaglige og akademiske kvalifikasjoner Framskrivinger fra SSB varsler om at flere som tar universitets- og høyskoleutdanninger kan komme til å oppleve at deres kompetanse ikke vil bli etterspurt, mens det kan bli en klar underdekning av yrkesfaglig kompetanse. NHOs kompetansebarometer underbygger noe av det samme. Mens 32% pst har lang akademisk utdanning (altså universitets- og høyskole utdanning), har bare 1,4 pst lang yrkesfaglig utdanning (Fagskole). Fagskolen bygger på videregående opplæring, og kan således betraktes som det yrkesfaglige motsvaret til lange akademiske 10

11 utdanninger. Betydelig større frafall i yrkesfaglig enn i studieforberedende videregående opplæring bidrar til skjevfordelingen. I dag er det studenter i fagskolen, det er studenter i universitets- og høyskolesektoren. Fagskolen utdanner årlig kandidater, UH-sektoren Det er et klart misforhold mellom akademisk og yrkesfaglig høyere utdanning. Tre viktige utfordringer For å oppsummere: Tre viktige kompetansepolitiske utfordringer vi må møte framover er: 1. Hvordan sikre at befolkningen får god nok utdanning og bredere kompetanse for å mestre et moderne arbeidsliv? 2. Hvordan få bedre koplinger og balanse mellom akademisk og yrkesfaglig kompetanse? 3. Hvordan hindre at Norges fortrinn med høy læring i arbeidslivet og høykompetente fagarbeidere ikke forvitrer? Et kjernepunkt 11

12 her er å unngå økende andel lavlønnsjobber der flere låses inne i lite lærende jobber. Mye av problemstillingene dreier seg om å bygge den yrkesfaglige veien ferdig i utdanningssystemet. Det er særlig viktig for å svare på utfordring 2, men økt satsing på yrkesfag vil kunne bidra positivt også til de to andre. Yrkesfagene har en spesiell rolle ved at den formelle utdanningen skjer både i det tradisjonelle utdanningssystemet og i arbeidslivet. Koplingen mellom utdanningsinstitusjoner og arbeidsplass som læringsarena som mange etterspør mer av, er mao allerede etablert i yrkesfagene. Denne styrken kan utnyttes mer enn vi gjør i dag, både i førstegangsutdanningen, men også i etter- og videreutdanningen. Som jeg nevnte innledningsvis mener vi at fagskolenivået spiller en nøkkelrolle i utbyggingen av den yrkesfaglige utdanningsretningen. Jeg vil derfor bruke mine siste par minutter på LOs forslag om Faghøyskoler. Vi trenger faghøyskoler La meg først slå fast: Vårt forslag til faghøyskoler er ikke et forsøk på å akademisere fagskolen. Det er snakk om å få anerkjent og videreutviklet høy yrkesfaglig utdanning. 12

13 For å oppnå en bedre balanse mellom akademisk og yrkesfaglig utdanning må vi anerkjenne erfaringsbasert høyere utdanning som likeverdig med forskningsbasert høyere utdanning. Det vil heve statusen og tydeliggjøre karrieremulighetene innen yrkesfag. Det er viktig for å få bredere rekruttering til yrkesfagene for å bygge opp om selvstendige høykompetente fagarbeidere som konkurransefortrinn og for å få frafallet i videregående opplæring ned Frafallet i videregående opplæring er som kjent betydelig større i yrkesfag enn i studieforberedende. Manglende opplevd likeverd mellom yrkesfaglige og akademiske utdanningsløp bidrar til en ond sirkel: De med best karakterer fra grunnskolen velger studiespesialisering, noe som befester lav status for yrkesfag, reduserer motivasjonen til gjennomføring, og til underdekning av yrkesfaglig kompetanse. Siden jenter i gjennomsnitt har bedre karakterer fra grunnskolen enn gutter får vi også en uheldig kjønnssegregering. Vårt forslag til faghøyskoler vil bidra til å bryte slike onde sirkler. 13

14 Tyskland er eksempel på et land der yrkesfag har høy status og gir langt større utviklingsmuligheter med påbygginger, tilbud om yrkesbachelor med høy innplassering i kvalifikasjonsrammeverk mv. sammenliknet med i Norge. Også Danmark, Sveits og Østerrike er land med en sterkere posisjon for yrkesutdanningen enn i Norge. De er også blant landene med lavest arbeidsløshet internasjonalt. LO ønsker altså: å få på plass en ny faghøyskole som gir yrkesrettede studier nært knyttet opp mot regionens arbeids- og næringsliv. De nye faghøyskolene kan på mange måter videreføre det høyskoleoppdraget som ikke lenger er synlig når de statlige høyskolene blir universiteter, eller høyskolene på andre måter er blitt akademisert. Være et reelt alternativ til alle som fullfører videregående skole, eller har tilsvarende realkompetanse. Åpne for langt bedre muligheter til å veksle med studier i UHsektoren (begge veier) - slik at en greier å fylle behovene i et moderne kompetansesamfunn. Tilby gode etter- og videreutdanningstilbud. Gode fagarbeidere med spisset videreutdanning er svaret på flere av kompetanseutfordringene i arbeidslivet. 14

15 Være robuste institusjoner som kan svare raskt på omskiftende kompetansebehov 1. Samtidig trengs ny finansieringsordning. Hensiktsmessig arbeidsdeling og samarbeid mellom faghøyskolen og UH-sektoren bør være det bærende prinsipp for videreutvikling, ikke konkurranse. Det ligger store gevinster i å se faghøyskolen og UH-sektoren som to sidestilte deler av det samme utdanningsnivået høyskolenivået. For å sikre at vi får nok gode fagarbeidere i framtiden må vi samtidig ikke glemme at elevene allerede fra barnetrinnet trenger en arena som skaper interesse for praktiske fag. I flere europeiske land er det økende satsing på praktiske fag i grunnopplæringen. Vi har ikke bygget yrkesveien ferdig før vi har fått en tydelig yrkesfaglig utdannings-/karrierevei, hele veien fra barneskolen til topps i utdanningshierarkiet. 1 LO har tidligere signalisert at vi ser behovet for færre og større fagskoler. Samtidig er det for tidlig å fastslå hvor mange fagskoler en skal ha i framtiden. I noen tilfeller kan der være mer hensiktsmessig å danne nettverk av fagskoler, framfor sammenslåinger. 15