Gratulerer med landsmøte! Og gratulerer med rundt år!

Transkript

1 Kjære venner! Kjære skolefolk! Gratulerer med landsmøte! Og gratulerer med rundt år! Egentlig er dere jo mye eldre enn de 35 årene vi noterer oss nå i år, men det er altså i 1982 SL formelt blir ett av LOs mange forbund. I årene som har fulgt har dere ikke bare vokst i størrelse og antall dere har også vist en selvtillit og viljestyrke på vegne av skolefolk. Og ikke minst på vegne av de grunnverdiene LO-familien er tuftet på. Dere har vært blant de fremste forsvarerne av et syn på fagbevegelsen som sier at vi ikke bare er representanter for snevre interessegrupper. Som sier at vi har et bredere samfunnsansvar. Vi har et ansvar for å sikre rettferdig fordeling, en god velferdsstat, verdiskaping, demokrati og maktspredning. Vi har et ansvar for å skape en god skole en skole som tar ansvar for hver enkelt elev, for å skape «gagns menneske» av hver og en. På den måten har Skolenes Landsforbund i 35 år bokset over sin vekt i medlemstall, og spilt en helt avgjørende rolle i utviklingen av LO som ansvarlig, solidarisk og representativ fagorganisasjon. Det tror jeg også dere har fått betalt for i form av gjennomslag for deres viktigste saker utviklet av dere selv, kjempet igjennom med LO og Arbeiderpartie på laget. 1

2 Det har bidratt til å forme en utdanningspolitikk for det moderne Norge som ivaretar våre demokratiske og egalitære tradisjoner. Og på den måten har dere også vært med på å styrke LOs sjel. Det tror jeg alle deres brødre og søstre i LO-fellesskapet er klar over. (EVT: Og så er det én ting til jeg vil nevne, som Hans-Christian minnet meg på da vi snakket om landsmøtet dere skulle holde: «De er jo lærerne våre! Det er jo de som har gjort at vi er der vi er!» Og det er jo helt sant: I alle LOs forbund finnes det medlemmer og tillitsvalgte som skylder SLs medlemmer en stor takk for at dere har delt deres kompetanse, erfaringer og klokskap med oss når vi trengte det som mest: på veien ut i arbeidslivet. Så også av den grunn har SL en særlig plass i fagbevegelsens hjerter). (((Jeg bruker HCG-omveien fordi HC poengterte dette for forbundsstyret i februar, så om du skal gjenbruke hans poeng er det greit med referansen.))) Kjære venner, Jeg har blitt bedt om å snakke om utdannings- og kompetansepolitikk, om nasjonal kompetansepolitisk strategi og om rekruttering av de med høyere utdanning. Jeg skal komme innom de temaene, men jeg har lyst til å si én ting først som vi sier hver gang vi er ute og besøker de ulike forbundene i LO-familien: 2

3 Det er dere som må ta på ledertrøya på deres områder! Slik Fellesforbundet og IE tar ledertrøya på i industripolitikken må det være SL som har ledertrøya på i utdanningspolitikken. LOs jobb er å koordinere forbundene imellom, skape fungerende kompromisser der forbundene kolliderer og tilføre tyngde når for eksempel SL behøver det for å få sine saker gjennom i møte med myndighetene. Det har fungert veldig bra i denne kongressperioden og denne stortingsperioden, hvor vi har hatt en historisk mørkeblå regjering. Det er ikke få ganger vi sammen har trampa inn døra til kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og fremmet våre krav. Tidvis har vi møtt motstand. Andre ganger har vi vunnet fram. For eksempel når det kommer til å rekruttere flere yrkesfaglærere, en gjenganger blant SLs krav. Det tok vi sammen opp med Isaksen, og ganske raskt la han 20 millioner på bordet i «Yrkesfagløftet». Det viser hvilken tyngde vi har når vi gjør felles sak. La meg si det: LO skal alltid være der for SL og de andre forbundene. Men motoren i politikkutviklingen må ligge i forbundene og derfor er jeg, tror jeg, mer spent på å høre hva dere har å melde i debatten enn dere er på å høre hva jeg har å si her og nå. 3

4 La meg også kommentere dette med rekruttering av folk med høyere utdanning. På samme måte som det er det enkelte forbund som må ta ledertrøya på sine fagområder, er det er de forbundene som organiserer dem med høyere utdanning som må legge strategiene for hvordan LO samlet sett skal øke sin innflytelse og sin andel av arbeidstakerne i denne gruppen. LOs jobb er å koordinere forbundene imellom. Vi har bare 25 medlemmer SL er ett av dem. Den tunge jobben ligger faktisk i forbundene, som har medlemmene og som har de titusenvis av tillitsvalgte. Derfor har jeg lyst til å lese opp en formulering fra forslaget til Handlingsprogram for LO for neste kongressperiode: «Godt skolerte, kompetente tillitsvalgte og aktive klubber på den enkelte arbeidsplass er LO-forbundenes viktigste medlemsfordel. Det er disse som setter overenskomstene ut i livet, som ivaretar enkeltmedlemmenes interesser overfor arbeidsgiver og som skaper aktivitet og engasjement på den enkelte arbeidsplass.» Godt skolerte, kompetente tillitsvalgte! Aktive klubber på den enkelte arbeidsplass! Det er LO-forbundenes viktigste medlemsfordel! Og det gjelder både i privat og offentlig sektor. 4

5 Og så vil jeg si én ting til, som særlig gjelder SL som forbund. Dere er jo i den situasjonen at dere ikke er enerådende innenfor deres gruppe ja, dere er ikke engang størst. Men hver og en av dere har valgt dere et forbund som setter samfunnsansvar og solidaritet framfor snever egeninteresse. Det er derfor dere har valgt et forbund i LO-familien, når dere så lett kunne valgt et større forbund utenfor LO. Og da vil jeg si, med tanke på rekruttering: Tro ikke dårligere om deres arbeidskollegaer enn dere tror om dere selv! Hvis hver enkelt her i salen kan sette samfunnsansvar framfor egeninteresse, så kan kollegaene deres det også. Men da må de snakkes med, inviteres inn! Da må dere vise den selvtilliten som dere viser internt i LO-familien! Skolenes Landsforbund har, med god grunn, økt i medlemstall jevnt og trutt disse 35 årene. Det er ingen grunn til at dere ikke skal kunne fortsette å vokse! Men da må det jobbes jevnt og trutt ute på den enkelte arbeidsplass. Og det føler jeg ganske stor trygghet for at dere faktisk vil gjøre. 5

6 Kjære venner, Det skjer mye på det yrkesfaglige området. Mange er involvert i arbeidet med ny tilbudsstruktur. Høringen om dette er ventet om kort tid. Det er nylig lagt fram stortingsmelding om fagskolen. Partene i arbeidslivet har sammen med Regjeringen fornyet samfunnskontrakten for flere læreplasser. Og vi har gått sammen om en ny nasjonal kompetansepolitisk strategi der viktige punkter om yrkesfag er kommet inn. I stortingsmeldingen om kvalitet i høyere utdanning er fagskolen etter påtrykk fra oss viet plass. Regjeringen skal ha honnør for at den er aktiv på området i samarbeid med arbeidslivets parter. Og for at den har fulgt opp viktige tiltak som LO sammen med NHO har tatt til orde for. Det gjelder for eksempel: Økning av lærlingetilskudd, innskjerpet regelverk for lærlingeklausuler, merkeordning for lærebedrifter, og flere gode forslag om fagskolen i fagskolemeldingen. Vi hadde ønsket at en gikk enda lenger på flere av punktene. Men den største svakheten ved dagens regjering er at det er mest fine ord. Det blir ikke prioritering i praksis når regjeringen har valgt å bruke handlingsrommet i finanspolitikken til skattekutt framfor å få til satsing på kompetanse. Det står i kraftig kontrast til LOs krav om å satse på arbeid og kompetanse i milliardklassen. Arbeiderpartiet og LO har også stått 6

7 sammen om et kompetanseløft som ett av fire viktige grep mot arbeidsløshet. Vi mener styrking av yrkesfagene står helt sentralt i en slik satsing. Hvorfor er dette så viktig nå? Figur 1 Yrkesfag har noe kinderegg-aktig over seg for tiden. Økt satsing her kan svare på flere viktige utfordringer. Noen stikkord er: Inkludering, integrering, innovasjon og omstillingsevne, motvirke kjønnsdelte utdanningsvalg og redusere frafall i utdanning og arbeidsliv. LO har som kjent medlemmer i hele arbeidslivet, i alle yrkes- og utdanningsgrupper. Vi er tett på utviklingen i arbeidslivet og kan raskt fange opp nye utviklingstrekk og endringer i kompetansebehov. Vi kjenner derfor på et særlig ansvar for å se helheten i kompetansepolitikken. Jeg vil derfor starte litt med den. Høy læring i arbeidslivet men norsk modell under press Kompetansepolitikk favner bredt. Skal vi følge OECDs tilnærming dreier det seg om å utvikle ferdigheter, ta ferdighetene i bruk gjennom 7

8 høy inkludering i arbeidslivet, og det handler om å legge til rette for at kunnskap og kompetanse tas mest mulig effektivt i bruk på arbeidsplassene. Det handler om å forvalte humankapitalen best mulig. Særtrekk i arbeidslivet (den norske modellen) gjør at Norge og Norden er kjent for å ha lyktes særlig godt i dette. Det gjelder altså forvaltningen av både kunnskap og arbeid, og kanskje nettopp noe av det viktigste er samspillet mellom dem. Figur 2 Koordinert lønnsdannelse og små forskjeller er et av de viktigste særtrekkene. Det bremser et uheldig kappløp mellom ulike arbeidstakergrupper ved press i arbeidsmarkedet som gir "for høy" lønnsvekst. Mange får dermed ta del i det lærende arbeidslivet. Fremmer opplæring av lavlønte fordi de er «dyre», høylønte fordi de ikke får stor lønnsgevinst. Fremmer produktivitet, automatisering og omstilling ved at den billigste arbeidskraften blir "dyr" gjennom sentralt avtalte lavlønnsnivåer. 8

9 Fremmer tillit, samarbeid og sosial kapital Flat struktur gir bedre flyt av kunnskap Resultatet er et arbeidsliv med sysselsetting og produktivitet i verdenstoppen, og et arbeidsliv med høy læring og utviklingsmuligheter for den enkelte. Høyt teknologinivå, omstillinger og samarbeide på tvers av stillinger og utdanningsgrupper gjør at mye læring skjer gjennom selve jobbutførelsen. Det er for eksempel få andre land der det er så tett samarbeid mellom fagarbeidere og akademikere, mellom arbeidstakere på alle nivåer og med ledelse, som det er i Norge og Norden. Kunnskap deles effektivt. Men Norge ligger også sammen med andre nordiske land høyt på statistikken for arbeidstakere som deltar i opplæring. Og vi er særlig gode på å involvere personer med svake ferdigheter i opplæring og utdanning. Ferdighetene i voksenbefolkningen er høyere enn i de fleste andre land, slik de måles av OECD. Baksiden av medaljen er at kravene til kunnskap og kompetanse er høye for jobbmestring. 9

10 Arbeidslivet er dessuten i rask endring. Den gode læringen som skjer i arbeidslivet utfordres av nye utviklingstrekk som; økt innslag av innleie, midlertidige ansettelser, svekkede samarbeidsrelasjoner, lavlønnskonkurranse og mest grunnleggende; nedgang i organisasjonsgrad. Økende inkluderingsutfordring et kompetansespørsmål En av de viktigste faktorene bak endringene i arbeidslivet er den historisk høye innvandringen. Antallet jobber har økt med rundt siden Befolkningen i yrkesaktiv alder har imidlertid økt mer. Andelen uten jobb har derfor vært økende lenge, og blitt skjerpet det siste året. Dette er en problemstilling LO jobber med daglig. Nedgangen i sysselsettingsrater det siste tiåret har vært særlig stor blant unge. Figur 3 Manglende utdanning og kompetanse er en av de viktigste barrierene for inkludering. Fullført videregående opplæring er blitt en grunnkompetanse for jobbmestring. Samtidig har vi voksne uten slik utdanning og frafallet i utdanningene er høyt særlig i yrkesfag. 10

11 Majoriteten av våre nye landsmenn blir kanalisert til yrkesfaglige deler av arbeidslivet. En god del mangler utdanning, eller godkjent utdanning fra hjemlandet. Dette øker behovet for fleksible voksenopplæringstilbud- særlig innen yrkesfag. Det tilsier også behov for mer fleksibilitet i utdanningssystemet, og for å øke kapasiteten for realkompetansevurderinger. Det tilsier behov for en langt mer offensiv opplærings- og utdanningspolitikk. Økte krav til utdanning og bred kompetanse Figur 4 I tillegg til innvandring bidrar også teknologiutvikling, mer tjenesteyting og flere eldre til viktige endringer i arbeidslivet. Teknologiske endringer betyr store krav til grunnkompetanse for å takle omstillinger, og øker ikke minst kravet til IKT-ferdigheter. Høy grunnkompetanse er også viktig som grunnlag for løpende kompetansebygging (livslang læring). Jo bedre grunnkompetanse, jo lettere tilegner en seg og er motivert for ny. Mer tjenesteyting innebærer større grad av kundekontakt og dermed også til sosiale ferdigheter. Ny teknologi kan erstatte en del 11

12 rutineoppgaver og noe realfagskompetanse, men ikke sosial kompetanse. Samarbeidsferdigheter er viktig for flyt av kunnskap og for at omstillinger skal skje smidig og effektivt. Flere eldre og raske endringer i teknologi og arbeidsliv tilsier økte krav til livslang læring. De nevnte kompetansekravene kommer i tillegg til den akademiske og tekniske kjernekompetansen som utvikles i hhv universitets- og høyskoleutdanningene og i de yrkesfaglige utdanningstilbudene. OECD har også satt sterkt trykk på behovet for å utvikle "ferdigheter" for å mestre det moderne arbeidslivet. Arbeidslivet kan i økende grad karakteriseres som et kompetansearbeidsliv. Skillet mellom førstegangsutdanning, etter og videreutdanning og realkompetanseoppbygging er blitt mer uklar. Førstegangsutdanningen kan i større grad betraktes som en forberedelse til den livslange læringen som starter for fullt i arbeidslivet. 12

13 Fagskole- og Universitets- og høyskolesektoren får økt rolle i å tilby etter- og videreutdanning tilpasset et arbeidsliv i rask endring med mer mangfoldig befolkning. Ubalanse mellom yrkesfaglige og akademiske kvalifikasjoner Framskrivinger fra SSB varsler om at flere som tar universitets- og høyskoleutdanninger kan komme til å oppleve at deres kompetanse ikke vil bli etterspurt, mens det kan bli en klar underdekning av yrkesfaglig kompetanse. NHOs kompetansebarometer underbygger noe av det samme. Vi registrerer økende etterspørsel etter tverrfaglig kompetanse og doble fagbrev. Figur 5 Mens 32% pst har lang akademisk utdanning (altså universitets- og høyskole utdanning), har bare 1,4 pst lang yrkesfaglig utdanning (Fagskole). Mens vel 30 mrd. kroner fra det offentlige går til universitets- og høyskoleutdanninger, går knapt 1 mrd. kroner til fagskolen. Fagskolen bygger som kjent på videregående opplæring, og kan således betraktes som det yrkesfaglige motsvaret til universitets- og høyskoleutdanninger. 13

14 Betydelig større frafall i yrkesfaglig enn i studieforberedende videregående opplæring bidrar til skjevfordelingen. Det skyldes bl.a. at yrkesfaglig utdanning har lav status, oppfattes ofte som "blindvei" og at det er mangel på læreplasser. I dag er det studenter i fagskolen, det er studenter i universitets- og høyskolesektoren. Fagskolen utdanner årlig kandidater, UH-sektoren Det er et klart misforhold mellom akademisk og yrkesfaglig høyere utdanning. Tre viktige utfordringer Figur 6 For å oppsummere: Tre viktige kompetansepolitiske utfordringer vi må møte framover er: 1. Hvordan sikre at befolkningen får god nok utdanning og bred nok kompetanse for å mestre et moderne arbeidsliv? 2. Hvordan få bedre koplinger og balanse mellom akademisk og yrkesfaglig kompetanse? 14

15 3. Hvordan hindre at Norges fortrinn med høy læring i arbeidslivet og høykompetente fagarbeidere ikke forvitrer? Et kjernepunkt her er å unngå økende andel lavlønnsjobber der flere låses inne i lite lærende jobber. Mye av problemstillingene dreier seg om å bygge den yrkesfaglige veien ferdig i utdanningssystemet. Det er særlig viktig for å svare på utfordring 2, men økt satsing på yrkesfag vil kunne bidra positivt også til de to andre. Vi trenger faghøyskoler En helt annen innsats fra myndighetenes side for å skape bedre balanse mellom yrkesfaglige og akademiske utdanningsløp og å begrense frafall, er påkrevd. Yrkesfagene har en spesiell rolle ved at den formelle utdanningen skjer både i det tradisjonelle utdanningssystemet og i arbeidslivet. Koplingen mellom utdanningsinstitusjoner og arbeidsplass som læringsarena som mange etterspør mer av, er mao allerede etablert i yrkesfagene. Denne styrken kan utnyttes langt mer enn vi gjør i dag, både i førstegangsutdanningen, men også i etter- og videreutdanningen. 15

16 Fagskolenivået spiller en nøkkelrolle i utbyggingen av den yrkesfaglige utdanningsretningen. Jeg vil understreke: Forslaget til faghøyskoler som LO har lansert er ikke et forsøk på å akademisere fagskolen. Det er snakk om å få anerkjent og videreutviklet høy yrkesfaglig utdanning. For å oppnå en bedre balanse mellom akademisk og yrkesfaglig utdanning må vi anerkjenne erfaringsbasert høyere utdanning som likeverdig med forskningsbasert høyere utdanning. Figur 7 Det vil heve statusen og tydeliggjøre karrieremulighetene innen yrkesfag. Det er viktig for å: få bredere rekruttering til yrkesfagene for å bygge opp om selvstendige høykompetente fagarbeidere som konkurransefortrinn og for å få frafallet i videregående opplæring ned Frafallet i videregående opplæring er som kjent betydelig større i yrkesfag enn i studieforberedende. Manglende opplevd likeverd mellom yrkesfaglige og akademiske utdanningsløp bidrar til en ond sirkel: 16

17 De med best karakterer fra grunnskolen velger studiespesialisering, noe som befester lav status for yrkesfag, reduserer motivasjonen til gjennomføring, og til underdekning av yrkesfaglig kompetanse. Siden jenter i gjennomsnitt har bedre karakterer fra grunnskolen enn gutter får vi også en uheldig kjønnssegregering. Vårt forslag til faghøyskoler vil bidra til å bryte slike onde sirkler. Tyskland er eksempel på et land der yrkesfag har høy status og gir langt større utviklingsmuligheter med påbygginger, tilbud om yrkesbachelor med høy innplassering i kvalifikasjonsrammeverk mv. sammenliknet med i Norge. Også Danmark, Sveits og Østerrike er land med en sterkere posisjon for yrkesutdanningen enn i Norge. De er også blant landene med lavest arbeidsløshet internasjonalt. LO ønsker altså: å få på plass en ny faghøyskole som gir yrkesrettede studier nært knyttet opp mot regionens arbeids- og næringsliv. De nye faghøyskolene kan på mange måter videreføre det høyskoleoppdraget som ikke lenger er synlig når de statlige høyskolene blir universiteter, eller høyskolene på andre måter er blitt akademisert. 17

18 Være et reelt alternativ til alle som fullfører videregående skole, eller har tilsvarende realkompetanse. Åpne for langt bedre muligheter til å veksle med studier i UHsektoren (begge veier) - slik at en greier å fylle behovene i et moderne kompetansesamfunn. Tilby gode etter- og videreutdanningstilbud sammen med en utvikling av for eksempel Mesterbrevordningen. Gode fagarbeidere med spisset videreutdanning er svaret på flere av kompetanseutfordringene i arbeidslivet. Være robuste institusjoner som kan svare raskt på omskiftende kompetansebehov 1. Samtidig trengs ny finansieringsordning. Hensiktsmessig arbeidsdeling og samarbeid mellom faghøyskolen og UH-sektoren bør være det bærende prinsipp for videreutvikling, ikke konkurranse. Det ligger store gevinster i å se faghøyskolen og UH-sektoren som to sidestilte deler av det samme utdanningsnivået høyskolenivået. Stortingsmeldingen om fagskolen som ble lagt fram 2. desember har svart på mange av LOs krav om utvikling av fagskolen. Vi må 1 LO har tidligere signalisert at vi ser behovet for færre og større fagskoler. Samtidig er det for tidlig å fastslå hvor mange fagskoler en skal ha i framtiden. I noen tilfeller kan der være mer hensiktsmessig å danne nettverk av fagskoler, framfor sammenslåinger. 18

19 imidlertid starte allerede nå med å få på plass de statlige faghøyskolene. Vi kan ikke vente på en evaluering 6-7 år før vi kommer videre. Vi kan for eksempel starte med: Å løfte enkelte fagskoleutdanninger opp til nivå 6 i kvalifikasjonsrammeverket. De maritime utdanningene fra fagskolen kvalifiserer allerede i dag til de samme sertifikatene som bachelor-program på høyskolen Å vurdere en opprykksordning til statlige fagshøyskoler etter fastsatte kriterier Det kommer i tillegg til at stortingsmeldingen bør følges opp av en kraftfull opptrappingsplan. For å sikre at vi får nok gode fagarbeidere i framtiden må vi samtidig ikke glemme at elevene allerede fra barnetrinnet trenger en arena som skaper interesse for praktiske fag. I flere europeiske land er det økende satsing på praktiske fag i grunnopplæringen. Vi har ikke bygget yrkesveien ferdig før vi har fått en tydelig yrkesfaglig utdannings-/karrierevei, hele veien fra barneskolen til topps i utdanningshierarkiet. Ny nasjonal strategi for kompetansepolitikk - Yrkesfagene sentral plass 19

20 Før jeg avrunder med litt om vårt arbeid for læreplasser, vil jeg gjerne si noen ord om den nasjonale strategien for kompetansepolitikk som ble lansert 3. februar i år. Strategien favner vidt, men yrkesfagene har en sentral plass. LO har lenge etterlyst ny giv i kompetansepolitikken. Bl.a. på bakgrunn av rask teknologiutvikling og høy innvandring har kompetansepolitikken fått økt rolle i møte med sentrale samfunnsutfordringer. Det kompetansepolitiske området har lenge vært fragmentert. Og det har vært alt for dårlig forståelse for hva kompetansepolitikk er og viktigheten av det. Arbeidsplassen som læringsarena har vært kraftig undervurdert. Både de viktigste kompetansepolitiske styrkene og utfordringene ligger her. Dette kommer tydelig fram i strategidokumentet. Vi mener det er lagt et godt grunnlag i den nye strategien. Det overordnede målet er: Å bidra til at enkeltmennesker og virksomheter har en kompetanse som gir Norge et konkurransedyktig næringsliv, en effektiv og god offentlig sektor, og gjør at færrest mulig står utenfor arbeidslivet. 20

21 For å nå målet er partene enige om å prioritere innsatsen mot tre områder: 1. Bidra til at det gjøres gode valg for den enkelte og samfunnet 2. Arbeide for bedre læringsmuligheter og god bruk av kompetanse i arbeidslivet. 3. Styrke kompetansen til voksne med svake grunnleggende ferdigheter, svake norsk og/eller samiskferdigheter og lite formell kompetanse. Figur 8 Det er enighet om å ivareta og styrke den norske arbeidslivsmodellen som har gitt et høyt produktivitetsnivå, høy sysselsetting og et læringsintensivt arbeidsliv. I strategien heter det at et godt organisert arbeidsliv og en jevn inntektsfordeling har stor betydning for kompetanse og velferd. Kompetansepolitikken er det tredje store enkeltområdet der trepartssamarbeidet nå kan få vist sin styrke. De to andre er det inntektspolitiske samarbeidet og arbeidet for et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Det er i ferd med å settes ned et kompetansebehovsutvalg over litt samme lest som Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene. Det er viktig å bli enige om den 21

22 kompetansepolitiske situasjonen, utfordringer og framtidige kompetansebehov før ny politikk på området meisles ut. Det er et fortrinn ved vår norske samarbeidsmodell som kanskje er særlig viktig i en tid der det er svært høy endringstakt i arbeids- og samfunnsliv. En omforent forståelse av kompetansesituasjon og framtidige behov kan også bli nyttig for karriereveiledning og regionale kompetansepolitiske strategier. Både nasjonale og regionale analyser skal inngå i utvalgets arbeid. Blant viktige enkelttiltak i strategien kan jeg ellers nevne: Styrke kunnskapsgrunnlaget om læring i arbeidslivet. Sentralt her er å få bedre kunnskap om hvordan virksomhetene og partene i arbeidslivet legger til rette for kompetanseheving på arbeidsplassene. Styrke karriereveiledningen med vekt på de regionale karrieresentrene Samarbeide om å synliggjøre og utvikle karrieremulighetene i yrkesfaglige utdanninger og yrker 22

23 Styrke og videreutvikle den digitale kompetansen i hele arbeidsstyrken. Gjøre det enklere å få dokumentert kompetanse ervervet i arbeidslivet, slik at denne kan utnyttes mer effektivt. Som ledd i dette vil det utvikles metode og modell for vurdering av kompetanse ervervet i arbeidslivet. Benytte opplærings- og kompetansetiltak mer aktivt i arbeidsmarkeds- og integreringspolitikken, og arbeidslivet som læringsarena Gi opplæring på voksnes premisser, og at flest mulig får anledning til å ta videregående opplæring Strategien er foreløpig bare ord. Den krevende fasen kommer nå. Politikken må iverksettes og konkretiseres. Og vi er helt avhengige av at regjeringen prioriterer kompetanse i statsbudsjettene. Men som sagt vi mener strategien legger et godt grunnlag for at vi skal kunne få til noe kraftfullt. Samtidig er det helt nødvendig, skal vi snu nedgangen i sysselsettingsrate som vi har hatt det siste tiåret, samtidig som vi greier å ivareta et velfungerende arbeidsliv på sikt. 23

24 Det er bred enighet om å satse på kompetanse framfor lavlønnsspor. Strategien dreier seg mye om å fylle denne enigheten med innhold. LOs arbeid med læreplasser Figur 9 Så noen ord om læreplasser. Mangel på læreplasser har lenge vært en stor bøyg for gjennomføring i videregående opplæring og har bidratt til å svekke yrkesfagenes attraktivitet. Tilgangen på læreplasser påvirkes av flere politikkområder. Arbeidet for et mer seriøst, velorganisert arbeidsliv med faste, hele stillinger er særlig viktig. I delene av arbeidslivet der det er utbredt med ufrivillig deltid, innleie og tilkallingsvikarer er det krevende å få på plass gode ordninger for kompetanseløp som lærlingeordning. I den nye samfunnskontrakten mellom partene og regjeringen, er målet at alle kvalifiserte søkere skal få tilbud om læreplass. Samarbeidet er sentrert om å styrke rekrutteringsarbeidet lokalt. LO kan selv definere hvilke virkemidler vi vil benytte for å nå målet. Det er imidlertid forventet at LO medvirker til opprettelse av lokale nettverk i fylkeskommunene. 24

25 Relevante aktører som f.eks. fylkeskommunens administrasjon, yrkesopplæringsnemnda, opplæringskontorene, skolene, næringslivet og de lokale partene i arbeidslivet må samarbeide systematisk mot målet ut fra lokale behov og forhold. Vi trenger innsats for flere læreplasser men også for å sikre god kvalitet i opplæringen. Et organisert arbeidsliv med seriøse bedrifter er viktig. Fylkeskommunene må i større grad avskilte opplæringsbedrifter som ikke tilfredsstiller arbeidslivsstandarder - enten dette er å betale tariffavtalt lærlingelønn eller ha gode instruktører tilgjengelig for den daglige opplæringen. Det lokale trepartssamarbeidet i yrkesopplæringsnemdene må utnyttes bedre. Opplæringskontorenes styrer må få representasjon fra arbeidstakerne. Instruktører, faglige ledere, prøvenemder og klagenemder er viktige medspillere for kvalitet i fagopplæringen og må få tilgang til å utvikle sin kompetanse på linje med lærere i skolen. LO ansetter ikke lærlinger ut over i egen administrativ virksomhet og har derfor en annen rolle i trepartssamarbeidet enn mange av arbeidsgiverorganisasjonene og deres medlemsbedrifter. LO er representert i den sentrale ressurs- og koordineringsgruppen som er etablert mellom partene i kontrakten. LO har utarbeidet en 25

26 handlingsplan for det videre arbeidet - der hele organisasjonen har et medvirkende ansvar for å bidra til å nå målet. Det handler for eksempel om at LO selv utarbeider en egen administrativ plan om hvordan LO skal fungere som lærebedrift, sentralt og ved distriktskontorene. At LOs forbund aktivt motiverer til at flere tillitsvalgte på bedrift/virksomhetsnivå tar initiativ til å drøfte inntak av lærlinger med sin arbeidsgiver. Halvparten av de spurte tillitsvalgte har tatt initiativ til at arbeidsplassen skal ta inn lærlinger i følge tall fra LOs tillitsvalgtpanel Framtidens vinnere kan komme fra yrkesfagene Det er altså nok å ta fatt i. Det synes imidlertid som det er mer enighet enn på lenge om yrkesfagenes potensiale. I den nye nasjonale kompetansepolitiske strategien er som nevnt alle enige om "å synliggjøre og utvikle karrieremulighetene i yrkesfaglige utdanninger og yrker". Vi venter at dette skal bli fulgt opp med innhold. At fellesskapet skal bidra like mye til mestring og perfeksjonering av de som søker praktisk orientert arbeid som til tradisjonell akademisk universitets- og høyskoleutdanning. Vi trenger en mer utviklet fagskole, Mesterbrevordning og etablering av faghøyskoler. Vi trenger satsing helt fra grunnskoletrinnet. 26

27 Figur 10 Jeg vil avslutte med et sitat fra professor Ivar Frønes 2 : "Elitens tro på at høyere utdannelse sikrer kompetanse, er utdatert. Fremtidens vinnere kan komme fra yrkesfagene." Takk for oppmerksomheten! 2 Dagens næringsliv