ÅRSMELDING FOR 2006/2007. REINBEITEDISTRIKT 17 - KÅRÅk1OGA NUORTTABEALLI

Transkript

1 ÅRSMELDING FOR 2006/2007 REINBEITEDISTRIKT 17 - KÅRÅk1OGA NUORTTABEALLI 5. SAKSBEHANDLING De viktigste saker som styret har behandlet er foleende: a) Endring av distriktsgrenser i Polmak og Karasjok De sporsmål som behandles i utrednineen Forslag til nye distriktsgrensergrenser i BuolbmåtPolmak og Kara'sjohka'Karasjok er komplekse og kompliserte. Det er derfor avgjørende at disse spørsmålene behandles på en grundig måte. Ikke bare er det viktig at faktum kartlegges, men det må oeså foretas rundifte "uridiske vurderinger av de spørsmål som reises. Kompleksiteten i spørsmålene er påpekt av Reinbeiterettsutvalget. og utvaleet foreslår i pkt. 1.4 at en grundigere gjennomforine bør foretas for å sikre riktige avgjørelser. Dette er distrikt 17 enig i. Distrikt mener at Reindriftssjefen i sin utredning om Buolbmåt/Polmak og KåråSjohka/Karasjok ikke i tilstrekkelig grad har tatt hensyn til de spørsmålsstillinger og anbefalinger som fremkommer i Reinbeiterettsutvalget for Kautokeino sin utredning. Det er heller ikke akseptabelt at Reindriftssjefen har valgt en arbeidsmetode hvor de som er satt til arbeidet har sittet i lukket rom og utformet forslaget til midlertidig grense mellom øst og vest. Dette stk i motsetning til Reinbeiterettutvalgets åpne horinger under arbeidet i Guovdageaidnu. Det er ikke akseptabelt at Reindriftssjefens utredning tar som utgangspunkt bruken i dag 02 ser bakover i et beerenset tidsperspektiv. Utrednineen burde, slik vi ser det, ha sett på bruken i et lenger historisk perspektiv. 02 startet med bruken for 100 k siden og sett framover til i dag. Da ville man fått et bilde av utviklingen, og klarere fått fram hvilke forhold som har forårsaket endringer i bruken. På grunn av den metoden utredningen har valgt, får den ikke tak i de ulike forhold som har påvirket endringen i bruken av vinterbeitene. De som har stått bak utredningen burde først ha spurt hva som ligger bak dagens bruk av vinterbeitene, før man går til det skritt å avsi dom. Karasjok har en annen historie enn Kautokeino. Mens det i Kautokeino har vært utflyttinger siden grensestengningen i 1854, har det vært innflyttinger til Karasjok i siste halvdel av det I 800-tallet og begynnelsen av det 1900-tallet. Internt i Karasjok har det vært innflyttinger fra Karasjok-vest til Karasjok-ost i og 1950-tallet og i 1970-tallet. Vi har dokumentasjon fra beiteårene 1911/ /14, 1915/16, 1917/18 og 1923/24 på at en stor del av vintersiidaene som besto av direkte forgjengere av oss som i dag utgjør Karasjok-øst, hadde sine vinterbeiteområder vest for den grensen som reindriftssjefen nå har foreslått. Vi viser også til dom i Alta tingrett av 27. januar 2004, hvor nettopp suksesjon i slektsskap er en del av premissene i dommen. Reinbeitedistrikt 17 mener flere av siidaene i distriktet har fått krenket sine sedvanerettslige beiterettigheter ved delingen av tidligere Karasjok fellesbeitedistrikt i distrikt 16-Karasjok Vest og 17-Karasjok Øst. Siidaene fra 17 har fortsatt sitt tradisjonelle beitebruk innenfor distrikt 16. Dette har medført at det er oppstått tvist mellom distriktet om beiterettigheter om hvor distriktsgrensa skal gå.

2 Reindriftsstyret har endelig oppnevnt et reinbeiterettsutvalg for Øst-Finnmark. Reindrihsstyret behandlet i sak 57/04 fastsetting av midlertidige distriktsgrenser for Polmak og Karasjok. Reindriftsstyret gjorde dette vedtaket midlertidig for at det skulle foretas en gjennomgang av rettighetsforholdene i de omtvistede områdene. Reindriftsstyret har oppnevnt et utvalg på tre personer som skal utrede om noen del av den midlertidige distriktsinndelingen i Øst-Finnmark (Karasjok/Polmak) krenker etablerte rettigheter. Videre skal det oppnevnes to fagpersoner fra reindrifta som skal delta i arbeidet. Reinbeiterettsutvalget består av sorenskriver Ingrid Røstad Fletten, jordskriftedommer Øyvind Ravna og forsker Nils Johan Phiviti. Fagpersonene er Nils Oskal, Kautokeino og Mikkel Nils M. Sara, Kautokeino. Tone Seppola, Reindriftsforvaltningen, er sekretær for utvalget. Utvalget har fått følgende mandat: "Det skal i forste omgang vurdere grensene i områdene i det tidligere distrikt 18, det vil si grensen mellom Karasjok øst og vest, samt arensen mot Finland. Med tillegg av områdene nord for Karasjok som i dag brukes som vinterbeite. Videre ønsker Reindriftsstyret en vurdering av følgende spørsmål: Har horingsdokumentet og vedtaket laat til arunn en juridisk korrekt forståelse av etablering av hevdvunnede rettiaheter? Kan en, ut fra det tilgjengelige materialet eller andre kilder, si at en i det aktuelle området kan skille mellom arealer med hevdvunnede rettigheter og arealer med overlappende beitebruk som ikke har etablerte rettigheter? Fins det områder irmenfor de arealer, som i høringsdokumentet defineres som o erlappende områder, der en kan påvise hevd? Innebærer distrikt 14-Spierttanjargas manglende bruk av områder i distrikt 18 at distriktet taper sine beskyttende beiteretter i området. Kan en si at de seinere etableringer i de aktuelle områdene har skjedd i god tro?" Lederen i distrikt 17 har utarbeidet et notat for distrikt 17, som er overlevert til utvalget. Notatet gjengis her i sin helhet: NOTAT TIL MØTE I BEITERETTSUTVALGET FOR ØST-FINNMARK, FEBRUAR 2007 Av John Henrik Eira, for distriktene 17, 13, 14 og 14A Innledning Det er bare litt over 250 år siden i 1751, den første nasjonale grense ble trukket i Sameland, nemlig grensen mellom Norge og Sverige og grensen mellom Norge og Finland. 250 år i historisk sammenheng er ikke mange år. I forbindelse med grensestengningen 1751 ble Lappekodisillen laget. Denne gjorde at konsekvensene for reindriften ikke ble så katastrofale som ved grensestengningen i I forbindelse med grensestengningen i 1852 ble det ikke

3 laget en avtale som sikret reindriftssamene fortsatt adgang til å benytte sine tidligere og tradisjonelle beiteområder på begge sider av grensen. I Norge har man siden grensestengningen i 1852, mer eller mindre kontinuerlig, holdt på med deling av beiteområder i Finnmark. det gjelder både sommer- og vinterbeiteområder. Deling av sommerbeiteområder, eller mer presist sagt, deling av beiteområder hvor reinen beiter på bar mark, har ikke voldt så store problemer og konflikter som deling av beiteområder hvor reinen beiter på snø, og i særdeleshet områder hvor reinen beiter i perioden hvor snemengdene kan være store, det som vi kaller for tradisjonelle vinterbeiteområder. Den avgjørende forskjellen mellom beiting på bar 02 snødekt mark, er at på bar mark kan ikke beitet låses på samme måte som på snødekt mark. På snødekt mark kan følgene av at beitet låses være reindod i stor skala. Man snakker ikke om guohtun og ealåt i barmarksperioden. men kun i den perioden marka er dekt med snø. Bl. a. av den grunn er det lettere å foreta inndeling av beiteområder som brukes i barmarksperioden fordi guohtun 02 ealår ikke er like avgjørende som i perioden med snødekt mark. Som vi skal se nedenfor kommer det tydelig frem i historiske dokumenter, men også i reindriftssamisk argumentasjon i historisk tid 02 i nåtid, at stikkordene er fleksibilitet. store bevegelser og vekslende bruk i tid av beiteomdclene på orunn av klima og beitestrategi. Man har altså hatt kommisjoner, komiteer og utvalg i arbeid med grensespørsmål og deling av beiteområder mellom områder, distrikter og siidaer i Finmmark i over 150 år. med Reinbeiterettsutvalget for Ost-Finnmark er den nyeste, men sannsynligvis ikke er det siste. Den første inndelingen kom ved loven av Da ble Finnmark delt i tre vinterbeitedistrikter, det tidligere Ost-Finnrnark fogderi, Karasjok og Kautokeino. De spørsmål som har vært behandlet og fortsatt behandles er komplekse og kompliserte. Det er derfor avgjørende at disse spørsmålene behandles på en grundig måte. Ikke bare er det viktig at faktum kartlegges på en adekvat måte, men det må også foretas grundige juridiske undersøkelser og avveininger av de spørsmål som reises. Kompleksiteten i spørsmålene er påpekt av mange tidligere kommisjoner og utvalg, og Reinbeiterettsutvalget for Vest- Finnmark foreslår at en grundigere undersøkelse bør foretas for å sikre riktige avgjørelser. Når det gjelder utredning og forslag til nye distriktsgrenser i Buolbmåt/Polmak og KåråSjohka/Karasjok, 2003, mener vi at Reindriftsforvaltningen og Reindriftsstyret ikke i tilstrekkelig grad er tatt hensyn til de spørsmålsstillinger og anbefalinger som fremkommer i utredningen til Reinbeiterettsutvalget for Vest-Finnmark. Reindriftsforvaltningen og Reindriftsstyret har heller ikke i tilstrekkelig grad lagt til grunn og tatt hensyn til juridiske, økonomiske, produksjonsmessige og økologiske vilkår når de har fastsatt den nye midlertidige grensen mellom Karasjok-vest og Karasjok-øst. Karasjok mellom Kautokeino og Polmak Kirsti Strøm Bull har i boka Reindriften i Finnmark, Rettshistorie, , kap. VI Karasjok mellom Kautokeino og Polmak på en utmerket måte beskrevet forholdene som oppstod i reindriften i grenseområdene mellom Kautokeino og Karasjok etter grensestengningen i Hun har videre beskrevet de forhold som har forårsaket endringer i bruken av områdene. og spesielt bruken av vinterbeiteområdene. Hun skriver bl.a: tid etter grensestengingen i 1852 og den etterfolgende regidering av vinterbeitene oppsto det strid om grensen mellom Karasjok og Kautokeinos vinterbeiter. 1 tillegg var det som vist er pressfra vest på sommerbeitene på Vuorifenjårga, noe som forte til at reineierne - Kort 3

4 fra Karasjok sokte seg ostover på Spiernanjårga og videre til Oorgak Det siste forte til konflikter med reineierne i Polmak I det folgende skal vi se nærmere på striden om grensen mellom Karasjok og Kautokeino og striden mellom Karasjok og Polmak vedrorende sommerbeitene på Corga3". I. Grensen mellotn Karasjok og Kautokeinos vinterbeiter 1.1. Grensefastsettelsen i 1871 Ved loven av 1854 ble Finnmark delt i tre vinterbeitedistrikt, det tidligere øst-finnmark fogderi, Karasjok og Kautokeino, og det ble forbudt for reineiere i et distrikt å la dyrene beite på vinterbeite i et annet distrikt, se foran under II. Dette innebar nt det ble påkrevet å trekke grensen mellom Karasjok og Kautokeino, og i 1857 ble det nedsatt en kommisjon på tre manwn for å trekke opp grensen. De kom imidlertid ikke til enighet da to av dem holdt på en østlig og den tredje på en vestlig grense.a2amtmannen fant at ingen av de to grenseforslag var tilfredsstillende, oghnn mente dessuten at saken ikke hastet da forholdene etter grensestengingen hadde roet seg. Saken ble på denne bakgrunn stilt i bero ved kgl. res. av 10. juni 1862, men amtmannen ble bedt om å ha sin oppmerksomhet henvendt på forholdene. Etter endel anmeldeiser og tvistigheter fant amtmannen i 1869 at grensespørsmålet måtte tas opp igjen. Karasjoks reineiere klaget over at reineiere fra Kautokeino trengte seg stadig lenger østover, og at de overskred begge de foreslåtte grenser. Striden mellom Karasjoks og Kautokeinos førte til "voldsomme Optrin mellem Renbyer af de to Sogne, og derhos affødt gjensidige Indgreb paa hinandens Renhjorde i større Skala end før"»s3 Grensespørsmålet ble tatt opp på tinget i Karasjok i mars 1869, hvor det også møtte representanter fra Kautokeino. Naturlig nok "holdt hvert Sogns Fjeldfinner paa det Alternativ, som gav det den største Udstrækning", og enighet om hvilken grense som skulle legges til grunn ble ikke oppnådd. Men en grense måtte fastsettes, "væsentligst af Hensyn til den svagere Part, Karasjoks Fjeldfinner". Det ble valgt en komitå av tre menn fra Karasjok og tre fra Kautokeino, som skulle søke å komme frem til en løsning og etter en dags forhandling kom komitåen til det resultat at de to grenser burde "bibeholdes, som uoverstigelige Grændselinier for hvert Sogns Territorium", og området mellom grensene skulle benyttes i fellesskap. På et senere møte i 1870 erklærte Kautokeinos reine ere "at de heller vilde være uden nogen Grændse, end fan en paatiningen Grændse", men reineierne fra Karnsjok erklærte "at de heller vilde modtage hvilkensomhelst Grændse, end være uden en Saadan". Dette viste ifølge amtmannen "at Fordelen af ingen Grændse at have er pna Knutokeinos Side". "Karasjok er nemlig den Part, der i Confiicter stadig maa ligge under, dels fordi den økonomiske Velstand og som Følge deraf Renholdet er snameget større i Kautokeino, - dels fordi Folket i dette District er af langt stærkere Personlighed end Karasjokkerne."is Forklaringen på Kautokeinos sterkere stilling kan også være en annen: Ved loven av 1854 ble det gitt regler for beskyttelse av vinterbeitene. Det ble bestemt at reineierne i Karasjok og ostover ikke fikk gå inn på vinterbeitene for I. november. En slik bestemmelse ble ikke gitt for Kautokeino, da reineierne mente den ville være umulig å overholde, se foran under Reineierne i Kautokeino kunne derfor komme tidligere inn på vinterbeitet enn reineierne fra Karasjok, og de kunne således ta fellesområdet i bruk for reineierne i Karasjok Med et fellesområde allerede opptatt av Kautokeino er det klart at Karasjok ble den svakeste part. 4

5 Nettopp dette forhold papekes i et brev,fra Karasjok formannsskap al frikesmannen i Finnmark i Her heter det: "Fellesdistriktet kan ikke således som forholdene har utviklet sig, benyttes avflyttsamer fra Karasjok Våreflyttsamer har ikke tillatelse til åflytte over Jesjokka:" og Karasjoklur for Iste november Imens er Kautokeinoflyttsameneflere uker i forveien flyttet inn i fellesbeitedistrikter da de ikke er hindret i å flytte videre sorover ved nogen saadan grense. Flere store renbyer fra Kautokeinoflytter i bredd sarover gjennem hele fellesbeitedistrikter og i dette distrikt ligger disse renbyer hele vinteren og beiter av det hele. Når Karasjoks renbyer kanflytte over Jesjokka. er det av liten nytte for dem å flytte innfellesbeitedistriket som allerede er beitet og hårdt trakket.."1 Man ser her tydelige paralleller til vår aktuelle grensestrid. Hovederunnen til at det tidligere fellesdistrikt i sin helhet ble tillagt Kautokeino. var at reineierne i Kautokeino kunne gå tidligere inn på vinterbeitene enn reineieme i Karasjok. Dette var bestemt ved lov. Ved å være først på vinterbeitet tikk reineierne fra Kautokeino mulighet til å dominere og tilta seg området. Der hvor rein har beitet på snødekt område danner det seg étegar og det er det som gjør det umulig å beite på samme område like etterpå og i samme snøperiode. Dette er også en måte å holde andre siidaer unna området en ønsker å beholde for seg selv. På liknende måte har vestre sone i Karasjok kunnet presse seg lenger østover på vinterbeitene og tilta seg beiteområder som tradisjonelt tilhører østre sone. En av grunnene til at det har kunnet skje er at Kårajohka og 1ejohka er mindre elver ovenfor samløpet enn nedenfor og elvene fryser således tidligere en nedenfor samløpet. Siidaene i vestre sone har således mulighet til å krysse elvene tidligere og komme tidlieere inn på vinterbeitet enn siidaene i østre sone. Kar-ågjohka fryser ekstra seint nedenfor kirkestedet på erunn av kloakkutslipp. vanligvis ikke før i begynnelsen av desember. Nedenfor Karasjok kirkested finnes det kun en flyttelei over elva. De andre flytteleiene nedenfor kirkestedet er stengt av gårder med tilhørende innrnark. En annen grunn til at østre sone ikke kan flytte tidligere inn på vinterbeite er at en flyttelei som gikk over Uhca Guorpmet, Uhca Jalgesvadda og Bahkkilvårri og som østre sone brukte, nå har vært stengt i lang tid for østre sone. Vestre sone har mange flere muligheter og flytteleier til flytte fra høstbeite til vinterbeite. Vestre sone har en grense på ca. 70 km mellom høst og vinterbeite, østre sone har en grense på under 20 km. På samme måte som reineierne fra Kautokeino i grensestriden mellom Kautokeino og Karasjok har reineieme fra Karasjok vest i grensestriden mellom Karasjok vest og Karasjok øst ved å være først på vinterbeitet hatt mulighet til å dominere og tilta seg vinterbeiteområder som tradisjonelt har tilhørt Karasjok øst. På og 1960-tallet, i perioden 1957 til 1967/68, var det dessuten store sammenblandinger av flokker fra Polmak og flokker fra Karasjok-øst, som gjorde at det ikke var mulig med flyttinger til vinterbeiteområdene i tidligere distrikt I8(sør for KarasjhkaJlesjohka). Det var bare et ftall siidaer fra Karasjok-øst som i denne tidsperioden flyttet til vinterbeiteområdene i distrikt 18. Det var også i denne tidsperioden siidaer fra Karasjok-vest tiltok seg en stor del av vinterbeiteområdene til siidaene i Karasjok-øst i distrikt 18. Fleksibilitet, bevegelser og vekslende bruk Det har opp gjennom historien vært fleksibilitet i bruken av beiteområder, både sommer beiteområder og vinterbeiteområder. Spesielt stor fleksibilitet krever bruken av vinterbeitene, da man i større grad er prisgitt klimatiske forhold, som temperatursvingninger, regn og ising, mye snø og tettpakket snø. 5

6 Kartlegging av faktum er viktig. En viktig del av kartlegging av faktum er også å se på hvordan familiene og slektene har brukt vinterbeiteområdene i historisk tid. Nedenfor gjengis et eksempel på kartlegging av faktum, det faktum at en stor del av vintersiidaene som besto av direkte forgjengere av oss som i dag utgjør Karasjok-øst, hadde sine vinterbeiteområder langt vestfor den grensen som reindriftssjefen nå har foreslått og Reindriftsstyret nå har akseptert. Karasjok har en annen historie enn Kautokeino. Mens det i Kautokeino har vært utflyttinger siden grensestengningen i 1852, har det vært innflyttinger til Karasjok i siste halvdel av tallet og begynnelsen av det 1900-tallet. Internt i Karasjok har det vært innflyttinger fra Karasjok-vest til Karasjok-øst i og 1950-tallet og i 1970-tallet. Oversikten nedenfor fra beiteårene 1911/12,1913/14,1915/16, 1917/18, 1923/24 og viser at en stor del av vintersiidaene som besto av direkte forgjengere av oss som i dag utgjør Karasjok-øst, hadde sine vinterbeiteområder langt vestfor den grensen som reindriftssjefen har foreslått og som Reindriftsstyret har akseptert. Vi viser også til dom i Alta tingrett av 27. januar 2004, hvor nettopp suksejon i slektsskap er en del av premissene i dommen. I reindriften har det vært skifte av beiteområder før grensestengningen i Spesielt mye skifte og store bevegelser ble satt i gang etter grensestengningen i Kautokeino området har generert folk til både til Sverige. Finland og østover til Karasjok og Polmak. Oversikten nedenfor viser bevegelser og skifte av vinterbeiteområder i perioden 1911 til. Det er ingen grunn til å tro at de ikke har vært bevegelser i tidsrommet mellom og , da Vorren gjorde sine undersøkelser. Det har selvsagt oeså vært bevegelser fra Vorrens undersøkelser til i dag. I første kolonne er nevnt siidaene i og de personer som var med i siidaen da. I andre kolonne er nevnt dagens siidaer med de personer som er med i siidaene. Her er også nevnt hvilke personer i første kolonne de er etterkommere etter. Medlemmene i siidaene kan variere i årene 1911 til, men av plasshensyn er det ikke nevnt i kolonnen. I tredje kolonne er nevnt de områdene hvor den enkelte siida beitet i årene til og i årene. For ordens skyld nevnes at "i perioden var det ifølge Nissens oversikt 39 reineiere med familie som sokte Karasjok herredstyre om overflytting til Karasjok. Hahparten av rein eierne fikk sin soknad anbefalt av herredshret, men forst etter å ha sokt flere ganger". (KSB, s. 186, 2. avsnitt). En del av de reineiere som søkte og fikk innvilget sin søknad er med i oversikten nedenfor. I oversikten er ikke alle siidaer i Karasjok tatt med, men bare de som er nevnt i innkallingen til møtet i beiterettsutvalget. Videre ser man at de færreste siidaer i dag har vinterbeite i samme område som i perioden 1911 til og i. Siidaer med utgangspunkt i og senere (det kan være variasjoner her senere i disse årene) Makke bartniid siida(per Larsen Antis by): Per Larsen Anti m. hustru og 5 barn Johannes Larsen Anti m. hustru og 7 barn John Larsen Anti m. hustru og 6 barn Lars Johannessen Anti m. hustru Dagens siidaer Kåre-Jon-Aillu siida (Aslak J. Anti,John Idar Anti, Ottar Anti, KjellAsle Anti) (Etterkommere avper Larsen Anti) Vinter-/vårbeiteområde,, 1915,,,, Vinter Njuoååot Noaidåtlåttu Vår: Råitevårri Vinter: Rgitevårri Vår: Saläu 1915 Vår:Gugkesvuo mi 6

7 Behtar-Andde siida: I. Anders Persen Guttorm m. hustru, 2 sønner og 1 tjenestepike 2. Peter FIenriksen Guttorm m. hustru og 1 tjenestepike KAre-Låsse-John-Piera (John Per L. Anti,Amund L. Anti, Amund P.Anti, Leif Ole Anti) (Etterkommere av Per Larsen Anti) Biehtår-Heaikka bårtniid siida (Petter Fl. Guttorm, Aslak FI. Guttorm og sønn Per Henrik Guttorm) (Etterkommere av Peter Henriksen Guttorm) Vinter: ealbmebealjeaggi Vinter: Basevuovdi Vinter: Suolggaskaidi Vinter:Mellom Båvttajohka i vest, kommunugrense i mot KIK i sør, Goååjohka og østslutningene av NjoanunilZearru i øst og Njoammiljohka. Geassåjåvri og Geassajohka i nord Vinter: Goååjohka Vår. Njoammiljohk-geah6 Vinter: Åsuorgi Vår: Skielgan, Muoidunvårri Vinter: Åsuorgi (se s. 139?) Vinter: Galmmat og Artåtjohka Heaikka-Johanas siida: Johannes Henriksen Somby m. hustru og barn, dreng Henrik Henriksen Guttonn, tjenestepike Kirsten Persdtr. Polmak Klemet Mathisen Somby m. hustru og 8 barn Aslak Nilsen Sara Måhte-Per-Andde siida (Anders P. Gaup med sønnene Anders A. Gaup, Per Gaup, Nils Mathis Gaup) (Etterkommere av Klemet Mathisen Somby) Vinter: Månabeaijohka, Basevuovdi til Goff ohka Vinter: Stierkojeaggi Vår: Suolggajohknjalbmi Vinter: Goååjohka, Gurbeånussir Vår: GoHjohka, Gurbeånussir Vinter: 7

8 4. Samuel Henriksen Vinter: Stierkojeaggi Guttorm m. hustru Vinter: Guorrasjohka Spiertta siida I. Nils Persen Sara m. hustru og 3 barn og 2 tjenestepiker samt tjenestedreng Aslak Andersen Sara Ole Nilsen Vuolab m. hustru og 2 barn Aslak Olsen Vuolab m. hustru og 1 barn Nils Olsen Vuolab m. hustru og 4 barn Mathis Aslaksen Sara m. hustru og 3 barn samt tjenestepike Per Aslaksen Lille m. hustru og 4 barn Aslak Aslaksen Sara m. hustru, 5 barn og 2 drenger Aslak Persen Sara m. hustru, sønn Per og tjenestedreng Nils Mathisen Gaup m. hustru, 1 barn, mor og tjener (en enke m. sønn) Spiertta siida (Ann-Brith Gaup, Marit Alette Sara, Pettr N. Sara, Nils Fridtjof Sara, Thor Henrik Sara, Per Alf Sara, Eli Mai Sara, Britt Lilla Sara, Per Nils A. Sara, John Aslak Sara, Nils Henrik Sara., Rolf N. Utsi) (Etterkommere av Aslak Aslaksen Sara, Mathis Aslaksen Sara, Nils Persen Sara, Per Aslaksen Sara) Vinter: Månabeaijohka, Basevuovdi til Goff ohka Vinter: Måsuorbmi Vår: Galmmat Vinter: Allamaras ved Måsuorbmi Vår: (se s. 81?) Vinter: Galmmat Vinter: Våddevårri, Gåkkanjunis Vinter: Go åjohka Vinter: Fra og med den vestre delen av Galmmat Go johka mot vest, Gurbeåvuovdi mot sør, Månaveaijohkas tilløp fra Mådiibohki og Månaveaijiohka til Anårjohka mot ser Eirra-Niillasa siida: I. Nils Eriksen Eira m. en datter og I tjenestepike John Eriksen Eira m. hustru og barn Mathis Nilsen Eira m. hustru og 2 barn samt en tjenestedreng Ravna Nilsdtr. Gaup enke etter (Lars Persen (Jaup) m. 4 barn John Johnsen Gaup m. hustru og 1 barn samt tjenestepike Ittgosiid siida (Nils N. Eira, Kjell Magne Eira, John HenrikE Eira, Aslak Mathis Eira, Solfrid Sara Etta, Tor Henrik Eira (Etterkommere av Nils Eriksen Eira) Vinter: Cåskin Vår: Guorrasjåvtt Vinter: Beahceielggejohka Vår Basevuovdi Vinter: Guorrasjohka Vinter: Raiti ved Anårjohka Vinter: Storfossen An 'ohka 8

9 Makke bårtniid siida (Per Larsen Antis by): I. Per Larsen Anti m. hustru og 5 barn Johannes Larsen Anti m. hustru og 7 barn John Larsen Anti m. hustru og 6 barn Lars Johannessen Anti m. hustru Råvnn-Asliat bårtniid siida (Lars A. Anti, Aslak Anders Anti, Per John Anti, fetter John Iver Anti og svigerbror John Erik Eira, er der i år, I. gang 06/07) (Etterkommere av Per Larsen Anti) Elle-Nigå bårtniid siida (Petter Anti, Samuel John Anti, Nils Mathis) (Etterkommere av Per Larsen Anti) Vinter: Bålggesvårri, Iskomå, Heargevårri, Ruvvårri, Iskomå Vinter: NjuoZdot Noaidåtlåttu Vår: Råitevårri Vinter: Råitevårri Vår: Saldu 1915 Vår:Guåkesvuopmi Vinter: Calbmebealjeaggi Vinter: Basevuovdi Vinter: uolggaskäidi Vinter: /5)ibmedearru, Goååjohka og herredsgrensen mot KTK og Njoammildearru Johån-Per siida: Jovnnin-Per-Jovnna bårtniid siida I. Per Johansen Guttorm m. hustru og 7 barn (Nils Äsiak Guttorm, Samuel John Johansen Guttorm Anders Guttorm) m. hustru og 5 barn samt hennes mor Berit (Etterkommere av John J. Persdtr. Eira Guttorm) Anders Johansen Guttorm m. hustru og 2 barn Vinter: Goikenjavevåni Vår: Geaimmevårri Vinter: Bahkkilskéidi Vår: Skåidegeahdi Vinter: Måilevadda, Geaimmejohka 1917 Vår:Måilejohka Vinter: Håldi Vinter: 1skoraåvuopmi 9

10 Hoamma-Såmmul siida: Samuel Nilsen Utsi m. hustru og 7 barn Nils Nilsen Vuolab med hustru og 1 barn Anders Persen Utsi Hoarnma-Såmmul siida: Samuel Nilsen Utsi m. hustru og 7 barn Nils Nilsen Vuolab med hustru og 1 barn Anders Persen Utsi Perena siida (Per Iver Porsanger, Petter John Utsi, Iver Anders Utsi, John Arne Anti) (Etterkommere av Samuel Nilsen Utsi) Roncin Nigå ja Jovnna siida (Karen Mark Utsi, Anders Mathis Utsi) (Etterkommere av Samuel Nilsen Utsi) Vinter: Bålggesvårri, IskoraL Heargevårri, Ruvvårri, Iskora8 Vinter: Nieiddaidvårri, Fållemohkki Vår: Skierrevårri Vinter: Låvejohka Vår: Gåkkajavri Vinter: Måretvuovdi Vinter: Leavdnjevårri Vinter: Iskorahnopmi Vinter: Gead evuo mi Vinter: Nieiddaidvårri, Fållemohkki Vår: Skierrevårri Vinter: Låvfrjohka Vår: Gåkkajavri Vinter: Måretvuovdi Vinter: Leavdnjevårri Vinter: Idjavuopmi i nærheten av Idjajavri Vinter: Gead evuo mi 10

11 Måhkarai siida: Låsse-Råsnoå bårtniid siida: Vinter: Goååjohka I. Mikkel Johansen (John Lars Bær, RasmusNils Vår: Sadgejohka ved Kemi m. hustru og 2 Bær) Båvttajohka barn Lars Aslaksen Bær (Etterkommere etter Lars Petter Pavelsen Aslaksen Bær) Vinter: Goååjhka ved Fossholm Gurbehussir Rasmus Andersen Vår: Goååjhka ved Bær Gurbeånussir John Andersen Somby Ole Persen Utsi Vinter: Ved Storfossen i Anders Olsen Somby Kårååjohka Vinter: Jalgesvårri Vinter: Eirra-Niillasa siida: I. Nils Eriksen Eira m. en datter og 1 tjenestepike John Eriksen Eira m. hustru og barn Mathis Nilsen Eira m. hustru og 2 barn samt en tjenestedreng Ravna Nilsdtr. Gaup m. 4 barn John Johnsen Gaup m. hustru og 1 barn samt tjenestepike Niluhiid siida: (Klemet John P. Gaup, JohanM. Gaup, Lars Persen Gaup, Nils Persen Gaup) Klemet Larsen Gaup, Per Persen Gaup) (Etterkommere etter Ravna Nilsdtr. Gaup) Vinter: Suolggajohka, Goikenjåvivårri. Suol askåidi, Buortnavårri, Vinter: Cåskin Vår: Guorrasjåvri Vinter: Beahce6ielggejohka Vår: Basevuovdi Vinter: Månaveaijohka Vinter: Råiti ved Anåijohka Vinter: Duoibiljohka nedenfor Beaivvåågieddi Måkke bårtniid siida(per Larsen Antis by): I. Per Larsen Anti m. hustru og 5 barn 2. Johannes Larsen Anti Anne-Mårgget Såmmola siida: (Anders Nils Anti, Berit Alene Anti, Anne Kirsten Vinter: Suolggavårri, Goikenjavivårri, Buortnavårri Vinter: Njuoaot Noaidåtlåttu Vår: Råitevårri I I

12 m. hustru og 7 barn John Larsen Anti m. hustru og 6 barn Lars Johannessen Anti rn. hustru Makke bartniid siida(per Larsen Antis by): Per Larsen Anti m. hustru og 5 barn Johannes Larsen Anti m. hustru og 7 barn John Larsen Anti m. hustru og 6 barn Lars Johannessen Anti m hustru David Saras by: 1 David Davidsen Sara m. hustru 2 Aslak Davidsen Sara m. hustru og 1 barn 3 John Henriksen Guttorm m. hustru og 1 barn Anti, Lars Mathis Anti, Johannes P. Anti, Nils P. Anti) (Etterkommere etter John Larsen Anti) Biret-Måret bårtniid siida: (Mathis Aslak Eira, Samuel J. Anti, Nils Sarnuel Anti, Rasmus John Anti, Aslak Per Anti, Nils Henrik Anti, John Anders J. Anti, Nils Jovnne Meløy) ( Etterkommere etter John Larsen Anti) Davveha bårtniid siida: (Mikkel Nils Sara, David Aslak Sara, John Andres Sara) (Etterkommere etter David Davidsen Sara og Aslak Davidsen Sara) Vinter: Ravotjohka, VuhCuljohka Vår: Åibmevårri Vinter: Noaidatjohka Vinter: Basevuovdi Vinter: uolggaskaidi Vinter: NjuovUot, Noaidatvåni, Rivkkågielas, Geassågielas Vinter: NjuoC6ot Noaidatlåttu Vår: Råitevårri Vinter: Råvotjohka, Vuhêuljohka Vår: kibmevårri Vinter: Noaidatjohka Vinter: Basevuovdi Vinter: uolggaskåidi Vinter: ilibmecearru, sørover og østover til Gojohka, og herredsgrensen mot KTK, N'oammilCearru Vinter: Roancejavri Vår: Noaidatjohkmunningen Vinter: VuMuljohka Vår: Galbmebearea i 12

13 Eira guttenes by: (Oidno easkka vuosttaå gearddi girjjis) Ailin-Nigå bårtniid siida: ( David Aslak Eira, Mathis Nilsen Eira, Klemet Amund Eira, John Nilsen Eira) Vinter: Idjohka fra Sådejohk-njålbmi til Åssebåkti Vinter: Basevuovdi Vinter: Beahcecielggejohka og Kårejohka i øst og mot herredsgrensenmot KTK, vestover til Viercadat Vinter: Anders Aslaksen Eim Vinter: Ieåjohtskaidi og Mathis Aslaksen (Etterkommere etter Mathis Eira Aslaksen Eim) Vår: Loddenjårga John Erik og Berit Aslaksen Eira Vinter: Roancejåvri på Skåidi Vinter: SalCu og Buollånnjarg-ruovvi Vinter: uolggaskåidi ved Kåråkjohka Vinter: Beahcecielggejohka og Kårååjohka i øst og mot herredsgrensenmot KTK, vestover til Viercadat Det er altså familiene og slektene som representerer den historiske kontinuitet i bruken av vinterbeitene og ikke de siidabenevnelser som reindriftssjefen bruker i sin utredning; Distrikt 13 Siskkit eorgaå ja Lågesduottar, Distrikt 14 Spierttanjarga, Distrikt 14A Munkavårri siida, Distrikt 14A Hålkavårri- og ealbmelanråååa siida osv. Det vises også å her til dom i Alta tingrett av 27. januar 2004, hvor suksejon i slektsskap er en del av premissene i dommen. Reindrifteos rettigheter fent og fremst etablert på hevdsrett - eller sedvaoerett? Kirsti Strøm Bull skriver i Reindriftsnytt nr. 4, 1997, Sedvanemessig arealbruk (Rettsforhold eksterne og interne) s. 16, bl.a: 13

14 "At det finnes en sedvanernessig bruk av areal i reindrifien er jeg ikke i tvil om. Min oppgave er derfor ikke å undersoke om det foreligger en sedvanemessig bruk, men å soke å beskrive den og gi den en rettslig karakteristikk som er forståelig for norske myndigheter og rettsapparat." Hun skriver videre i samme artikkel s. 17, at: "Omslaget i synet på reindrifiens rettigheter kom ved to Hoyesterettsdommer, Brekken-dommen (Rt s. 394) og Altevann-dommen (RT s. 429). 1 de to dommene tok Hoyesterett avstand fra den tidligere oppfatningen om at reindriftens beiterett bare var tålt rett, som uten videre kunne innskrenkes ved lov. Hoyesterett slo fast at reindriftens rett til bruk av områdene ikke alene hvilte på reindriftsloven, men var etablert gjennom alders tids bruk Reindriftenv beiterett i området ble ansett som en sedvanerett, som ikke uten videre kunne settes til side ikke en gang gjennom lov. Her må først bemerkes at en del av vår oppgave og beiterettsutvalgets oppgave ikke bare er å "søke å beskrive den og gi den en rettslig karakteristikk som er forståelig for norske myndigheter og rettsapparat, oppøaven består i særdeleshet også å gjøre den forståelig for reindriftsmyndighetene. Det er ikke akseptabelt at Reindriftssjefens utredning tar som utgangspunkt bruken i dag og ser bakover i et begrenset tidsperspektiv. Utredningen burde, slik vi ser det, ha sett på bruken i et lenger historisk perspektiv, og startet med bruken for 100 år siden og sett framover til i dag. Da ville man fått et bilde av utviklingen, og klarere att fram hvilke forhold som har forårsaket endringer i bruken. På grunn av den metoden utredningen har valgt, får den ikke tak i de ulike forhold som har påvirket endringen i bruken av vinterbeitene. De som har stått bak utredningen burde forst ha spurt hva som ligger bak dagens bruk av vinterbeitene, før man går til det skritt å avsi dom. Kirsti Strom Bull skriver på s. 17 i artikkelen at "Høyesterett slo fast at reindriftens rett til bruk av områdene ikke alene hvilte på reindriftsloven, men var etablert gjennom alders tids bruk Reindrifiens beiterett i området ble ansen som en sedvanerett, som ikke uten videre kunne settes til side ikke en gang gjennom lov", og da selvsagt heller ikke gjennom forskrift. Det er i den senere tid slått fast mange ganger og mange steder at reindriften har sitt eget rettsgrunnlaø, og at reindriftsretten ikke bare hviler på reindriftsloven, bl.a. i prosessen og forarbeidet til endring av reindriftsloven i ble ikke dette tatt med i loven. Reindriftslovutvalget har i sin innstilline NOU 2001:35 foreslått at loven gir uttrykk for det som er fastslått i rettspraksis, at reindriften har sitt grunnlag i rettsstiftende bruk. 1 Ot.prp. nr. 25 ( ) er dette foreslått tatt inn i loven, bl. a. i 1 og 4. Det er da etter vår mening ikke riktig oe akseptabelt at når man behandler de interne grensespørsmål i reindriften kun skal ta hensyn til reglene om hevd. Reindriftsforvaltningen fokuserer dessuten bare på enkelte elementer i hevdsreglene, nemlig tid. Men kravet om god tro er også et absolutt krav, se nedenfor. Når man i forhold til eksterne inngrep og ekstern bruk stadig viser til sedvanemessig bruk, er det etter vår mening påkrevd at man også legger vekt på sedvanemessig bruk når den interne reguleringen av reindriftens areal behandles. Kirsti Strøm Bull skriver i artikkelen på s. 22 at Weindriftens sedyanemessige bruk har ikke bare betydning i forhold til eksterne arealinngrep, men har også betydning for den Mterne reguleringen ay reindriftens arear Hun skriver videre på s. 18, at: "Rettigheter som kun følger av lovgivningen kan i prinsippet fritt oppheves eller innskrenkes. Rettigheter som har et annet grunnlag lypisk rettigheter som er etablert gjennom alders tids 14

15 bruk, slik tilfellet nettopp er for reindriften - kan derimot ikke oppheves eller innskrenkes uten at det ytes erstatning etter GrI 105". I den senere tid har det kommet frem ny dokumentasjon som bl. a. viser hvor den enkelte siida har hatt sine vår-, sommer-, høst og vinterbeiteområder. Dokumentasjonen viser hvordan områdene har vært brukt og dokumentasjonen viser årsakssanunenhengene, dvs, hvorfor ting har blitt slik de er og hvilke forhold som har forårsaket endringer i bruken. Da er det bare rett og rimelig at for Karasjoks vedkommende må man ta utgangspunkt i den dokumentasjonen som kommer frem i for eksempel Reinbyer i Finnmark på begynnelsen av 1900-tallet. Kirsti Strom Bull. Såmi Instituhtta og Konsekvensene for reindr(ta etter grensestengingen mellom Norge og Finland og relasjonen mellom de fastboende og flyttsamene. Maria AsIcheimer og Kirsti Strom Bult Såmi Instituhtta Nettopp for å få med årsakssammenhenger. kontinuitet, suksesjon og forhold som har forårsaket endringer i bruken. Dokumentasjonen i bruk au beiteområder som fremkommer i de forannevnte bøker dekker det krav til tid som alders tids bruk krever, og vel så det i det Kirsti Strem Bull også skriver i samme artikkel. s.i 7 at-nar vi sier at noen har ervervet en rett gjennom alders tids bruk, er det normalt snakk om en bruk i manns minne, dvs, en bruk i år, avhengig av brukens intensitet." Hun fortsetter på s. 23; -En rett til bruk av areal kan altså erverves gjennom hevd eller alders tids bruk Uttrykkene brukes noe om hverandre, men ijuridiskforstand er det forskjeller Hevd er regulert i lov av 9. desember 1966 nr. 1. Reglene om alders tids bruk er ikke lovregulert men utviklet gjennom rettspraksis. Hovedregelen i reindriftens bruk av arealer gjennom historien er at bruken ikke har vært så fast som bruken i jordbruket. Fleksibilitet, bevegelser og vekslende bruk over lang tid er et av hovedargumentene for at reglene om alders tids bruk er mye bedre egmet for løsning av konflikter og tvister i reindriften enn hevdsreglene, både når det gjelder forhold om eksterne inngrep og ekstem bruk og den inteme reguleringen av reindriftas areal. Som tidligere sagt er det ikke akseptabelt at Reindriftssjefens utredning tar som utgangspunkt bruken i dag og ser bakover i et begrenset tidsperspektiv, altså at Reindriftssjefens utredning kun legger til grunn reglene om hevd. Kirsti Strøm Bull skriver også i artikkelen at "etter hevdsloven er hevdstiden 20 år, men 50 år hvis det dreier seg om en bruk av eiendom som ikke viser seg ved fast innretning, f eks tv'eterhytte eller gjerd Bakgrunnen for kravet i norsk rett om en fast innretning som viser bruken, for at hevdstiden skal være 20 og ikke 50 år, er at en ikke klart synlig bruk skal være vanskelig å hevde". Reindriftssjefen synes utelukkende å bygge på reglene om hevd i sin utredning. For at bruksrettigheter på vinterbeite skal etableres ved hevd må tre absolutte vilkår foreligge: Det må foreligge en fast bruk. Bruken må ha pågått i 50 eller unntaksvis 20 år. Bruken må ha skjedd i den tro at man har en særskilt rett. Reindriftssjefen synes videre utelukkende å være opptatt av spørsmilet om brukens lengde, og drøfter ikke om de som ifølge utredningen har etablert rettigheter, har vært i god tro. Vi vil understreke det absolutte kravet om god tro for å hevde en rettighet etter hevdslovens regler. I kravet om god tro ligger at en siida må være i aktsom god tro når det gjelder sin påståtte rett, dvs, den må tro at den har en fortrinnsrett til området fremfor andre siidaer, jfr. hevdsl. 4 og 7 annet ledd. En siidas bruk av vinterbeitet som begrunnes med at dette er et 15

16 fellesbeite, kan ikke gi grunnlag for hevd. I et slikt tilfelle er ikke bruken forankret i en tro på at man har en fortrinnsrett, men tvert om at man har samme rett som alle andre. At man er så heldig at man år etter år kommer først til området, kan ikke gi grunnlag for etablering av en fortrinnsrett ved hevd. Kirsti Strøm Bull skriver også på s. 23 at "Bruk av et område i 20 år er i seg selv ikke nok til å hevde en fortrinnsrett til området Et ytterligere vilkår for å hevde en bruksrett, er at bruken i hevdstiden (20 eller 50 år) har vært utovet i den tro at man har en rett fremfor andre til å bruke området. Har et område vært brukt agså av andre, men man klarer å presse disse ut eller ta området i bruk for de andre når fram. foreligger det ikke god tro". Skal man undersøke om god tro foreligger, kan man ikke nøye seg med å spørre den enkelte siida om den var i god tro. Enhver vil svare ja på det. Man må gå grundig inn i de faktiske forhold og undersøke disse nærmere. Undersøkelsene må ha et historisk perspektiv. En slik undersøkelse vil vise at beitebruken på vinterbeitene over tid har endret seg. Det er ikke vanskelig å se at vestre sone i Karasjok har presset seg lenger østover på vinterbeitene. Hvorledes har det kunnet skje? Det har blant annet skjedd fordi siidaene i vestre sone kommer tidligere inn på vinterbeitet enn siidaene i østre sone. Dette skyldes flere forhold, bl. a. at de kommer tidligere over elva enn østre sone og at det nedenfor Karasjok kirkested kun finnes en flyttevei over elva. De andre flytteveiene er stengt av gårder med tilhørende innmark. skjer ikke god tro, og vilkårene for hevd foreligger dermed ikke. På og 1960-tallet var det store sammenblandinger av flokker fra Polmak og flokker fra Karasjok-øst, som gjorde at det ikke var mulig med flyttinger til vinterbeiteområdene. Det var bare et fåtall siidaer fra Karasjok-øst som i denne tidsperioden flyttet til vinterbeiteområden. Det var også i denne tidsperioden siidaer fra Karasjok-vest tiltok seg en stor del av vinterbeiteområdene til siidaene til Karasjok-øst. Det er ikke tvil om at siidaene fra Karasjok vest visste om at andre har beitet og vært der før og da er det ikke snakk aktsom god tro. Slik forholdene er innenfor reindriften er det reglene om alders tids bruk som passer bedre. Vi ser da også at det er disse reglene som benyttes når det gjelder spørsmål om reinelernes rettigheter overfor andre brukere, se Brekken-dommen og Altevann-dommen fra 1968 og nå senest Selbu-dommen fra Som det påpekes i Selbu-dommen er det tre vilkår som må foreligge: Det er en gjentagende bruk av området, et krav om lang tid og det må foreligge god tro. Kravet til antall år bruken må være utøvet vil være avhengig av brukens intensitet. Men brukens lengde ligger et sted mellom 60 og 100 år. Som nevnt vil en historisk undersøkelse av bruken på vinterbeitene vise at det over tid har vært variasjon i bruken av vinterbeitene. Men sett i det større perspektiv som kommer inn ved reglene om alders tids bruk, vil man få tak i linjer som ikke er synlige i et kortere tidsperspektiv. Som nevnt ovenfor må man ta utgangspunkt i bruken for vel 100 år siden og følge den framover. Det kan opplyses at vi har materiale som viser bruken i dette tidsrommet. En slik undersøkelse vil bl. a. vise at på og 1960-tallet og 1970-tallet var flere siidaer i østre sone avskåret fra å komme inn på vinterbeitene på grunn av store sammenblandinger. Disse vanskelige forholdene kan imidlertid ikke lede til at disse grupper mister rettigheter på vinterbeitene. Andre siidaer kan ikke i denne tiden gjennom reglene om hevd overta de utestengtes rettigheter på vinterbeitene. Alle var klar over hvorfor disse siidaene i østre sone ikke kom seg til vinterbeitene. Det forelå altså ikke god tro hos de siidaer som tiltok seg området. Det følger av reglene om alders tids bruk at selv om man har vært borte fra sitt beiteområde i en periode mister man ikke rettigheter, når fraværet skyldes at man på grunn av konflikter blir utestengt fra sitt område. Her kan det vises til Selbu-dommen hvor det forhold at reineiere i Essand i en 20 års tid ikke hadde benyttet en del av området, ikke ledet til tap av 16

17 rettigheter. Heller ikke det forhold at reineiere i Essand på grunn av konflikter med grunneiere søkte å begrense bruken av et område, ledet til tap av beiterettighetene. Vi understreker en gang til at "reindrifiens sedvanemessige bruk har ikke bare beiydning i forhold til eksterne arealinngrep. men har også betydning for den interne reguleringen av reindriftas areal" og enn mer når det gjelder den interne reguleringen av reindriftens areal Avslumingsvis vil vi anføre at det er meget beklagelig at så mange reineiere fra østre sone ikke har hatt mulighet til å være til stede på dette matet og fremlegge hvordan deres familier har brukt områdene. Dette skyldes spesielt to forhold: 1) Reindriftsforvaltningen avholder reintelling i østre sone i denne uken, 2) Pga av låste beiter har mange reineiere i østre sone vært nødt til å sette i gang flytting nordover, langt tidligere enn normalt. Dette andre forhold illustrerer for så vidt den vanskelige situasjonen østre sone er i. Det at vestre sone over tid har presset seg østover innebærer at reineiere i østre sone lettere får problemer på vinterbeitene når værforholdene er som i år. Men mangel på fakta-opplysninger fra de reineierne som ikke har hatt mulighet til å møte, må ikke lede til at utvalget legger til grunn Reindriftssjefens forslag til defmg. Som det fremgår av skriv vi tidligere har sendt, Høringsunalelse fra distriktene 13, 14 og 14 A - Forslag til endring av distriktsgrenser i Polmak og Karasjok, og det jeg har sagt her på møtet samt et skriv jeg fremlegger nå, bygger de forslag Reindriftssjefen har lagt fram på uriktig forståelse av rettsreglene. Alene av den grunn må Reindriftsjefens forslag forkastes." Karasjok, den 21. februar 2007 Dessuten har advokat Erik Keiserud den 23. mai 2007 sendt et notat til beiterettsutvalget. Notatet behandler hevd og alders tids bruk. 17