INTERNE RETTIGHETSSPØRSMÅL I REINDRIFTEN I FINNMARK: Noen problemstillinger og årsaksforhold

Transkript

1 INTERNE RETTIGHETSSPØRSMÅL I REINDRIFTEN I FINNMARK: Noen problemstillinger og årsaksforhold John B. Henriksen 23. mars 2011

2 Innhold 1. BAKGRUNN OG MANDAT AVGRENSNING REINDRIFTENS RETTSGRUNNLAG REINDRIFTSRETTENS KARAKTER REINDRIFTSSAMISKE RETTSOPPFATNINGER HVEM ER RETTIGHETSBÆRER I REINDRIFTEN? REINDRIFTSRETTEN SOM KOLLEKTIV NÆRINGSRETT FOR SAMENE KORT OM UTVIKLINGEN DAGENS SITUASJON RETTEN TIL Å BRUKE ET BESTEMT OMRÅDE DEN TIDLIGERE ORDNINGEN MED DRIFTSENHET REINMERKE SOM VILKÅR FOR Å EIE REIN AVTALER OM BRUK AV REINBEITEOMRÅDER HEVD OG ALDERS TIDS BRUK

3 1. Bakgrunn og mandat Finnmarkskommisjonen (kommisjonen) besluttet å innhente ekstern bistand i sitt innledende arbeid med å utrede interne rettighetsspørsmål i reindriften i Finnmark. Dette er en ekstern utredning som er gjort innenfor rammen av følgende mandat avgitt av kommisjonen: Finnmarkskommisjonen skal ifølge 5 i forskrift 16. mars 2007 om Finnmarkskommisjonen og Utmarksdomstolen for Finnmark utrede interne rettighetsspørsmål innen reindriften om reindriftsrett og tilknyttede rettigheter, men bare dersom noen med rettslig interesse i en avklaring av spørsmål krever det. Kommisjonen ønsker en utredning som kan gi oversikt over problemstillinger og årsaksforhold hva gjelder interne rettighetsspørsmål i reindriften i Finnmark. Det vil være naturlig å ha særlig fokus på grensedragningsspørsmålene i fellesbeiteområdene. Det vil også være nyttig for Finnmarkskommisjonen å få utredet spørsmålet om hvem som er rettighetsbærere i reindriften. Målet er at kommisjonen skal få kunnskap om situasjonen og forholdene. Løsningsforslag er ikke det man er ute etter. Finnmarksloven 5 annet ledd forutsetter at loven ikke skal gjøre inngrep i kollektive og individuelle rettigheter som samer og andre har opparbeidet ved hevd eller alders tids bruk. Dette gjelder også rettigheter som reindriftsutøvere har på et slikt grunnlag eller etter reindriftsloven. Kommisjonens hovedoppgave er å utrede og ta stilling til omfanget og innholdet i kollektive og individuelle rettigheter som personer eller grupper har på grunnlag av hevd eller alders tids bruk, eller på annet grunnlag, jf. 5 tredje ledd. Ovennevnte forskrift av 2007 om Finnmarkskommisjonen og Utmarksdomstolen bestemmer at interne rettighetsspørsmål innen reindriften om reindriftsrett og 3

4 tilknyttede rettigheter bare skal bli gjenstand for utredning dersom noen med rettslig interesse i en avklaring av slike spørsmål krever det. 2. Avgrensning Utredningen tar for seg problemstillinger som anses å være relevant for kommisjonens vurdering/utredning av interne rettighetsspørsmål i reindriften. Utredningen tar utgangspunkt i at eventuelle krav om utredning av interne rettighetsforhold i reindriften i første rekke vil være basert på en oppfatning om at dagens arealbruk eller fordeling av beiteområder ikke er i samsvar med rettigheter som pretendenten(e) mener er opparbeidet ved hevd eller alders tids bruk. Utredningen fokuserer på forhold som kan ha resultert i en beitebruk som i noen tilfeller ikke er i samsvar personers/siidaers sedvanemessige bruksrettigheter. Kommisjonen kan i noen tilfeller måtte forholde seg til krav om utredning av mulig eiendomsrett på grunnlag av tradisjonell reindriftsmessig bruk av områder, under henvisning til ILO konvensjon nr. 169 artikkel 14 (1) første setning. Nærværende utredning er imidlertid avgrenset mot slike problemstillinger, fordi kommisjonen ikke har bedt om vurdering av slike spørsmål, og fordi spørsmål om eiendomsrett heller ikke begrenser seg til å være et internt rettighetsspørsmål i reindriften. Det fremgår av utredningsmandatet at kommisjonen ikke ønsker noen løsningsforslag i forhold til spørsmål vedrørende rettighetsspørsmål i reindriften. Utredningen inneholder således ingen løsningsforslag. 4

5 3. Reindriftens rettsgrunnlag Reindriftens rettsgrunnlag har i nyere tid - inntil relativt nylig vært ansett for kun å hvile på den til enhver tid gjeldende reindriftslovgivning. Reindriftens selvstendige rettsgrunnlag basert på alders tids bruk, uavhengig av loven, ble først anerkjent i lovs form gjennom reindriftsloven av Frem til reindriftsloven av 1933 ble reindriftsretten imidlertid gjennomgående omtalt som en tinglig rett som en form for servitutt som hviler på den aktuelle eiendom. 1 Retten ble tidligere knyttet til reindriftsutøverne, og ikke til næringen som sådan. Selv om reindriftslovkomitéen som avga sin innstilling i 1966 var av den oppfatning at reindriftssamene hadde opparbeidet seg sedvanemessige rettigheter til bruk av beiteområder, som en slags servitutt som hviler på all grunn i området hvor det fra gammelt har vært utøvet reindrift, så ble dette likevel ikke anerkjent i lovs form. 2 Reindriftsloven av 1978 anerkjente således ikke reindriftens selvstendige rettsgrunnlag, selv om det allerede på det tidspunkt var grunnlag for en slik anerkjennelse med utgangspunkt i rettspraksis. Kirsti Strøm Bull er av den oppfatning at lovgiver allerede i forbindelse med vedtakelsen av reindriftsloven i 1978, på grunnlag av rettspraksis, burde trukket den konklusjon at reindriften hadde et rettsgrunnlag uavhengig av loven, etablert gjennom sedvane og alders tids bruk. Hun mener at dette ikke skjedde fordi et slikt standpunkt antagelig politisk sett var for kontroversielt. 3 Nedenfor følger en kort oppsummering av den rettspraksis som det her er snakk om. Mindretallet i Høyesterett, Rt. 1957, side 860, gir uttrykk for at hverken konvensjon eller lov kan gjøre inngrep i flyttsamenes gamle rettigheter slik som disse gjennom alders tid har vært utøvet. (side 867). I Brekken-saken, Rt. 1968, side 394, sier Høyesterett at selv om reindriftens bruksutøvelse var skiftende, synes den gjennom lang tid å ha vært stedbundet og i sin kjerne så festnet at den ikke uten videre kan sidestilles med utøvelse av en uskyldig nyttesrett eller 1 NOU 2001:35, side 99 2 NOU 2001:35, Forslag til endringer i reindriftsloven, side 95; Ot.prp. nr. 9 ( ), side 42 3 Kirsti Strøm Bull, Studier i reindriftsrett, side 46 5

6 en allemannsrett. (side 401). I Altevann-saken, Rt. 1968, side 429, slås det fast at reindriftssamer har et rettslig vern for deres sedvanemessige bruk. I Kapfjellsaken, Rt. 1975, side 1029, slo Høyesterett fast, under henvisning til Altevanndommen, at samene har en rett til utøvelse av reindrift. Rettspraksis fra perioden etter vedtakelsen av 1978-loven viderefører denne rettslige linjen. I Kåfjord-dommen, Rt. 1979, side 1283, la Høyesterett til grunn at reindriften har et rettsgrunnlag uavhengig av loven (side 1290). I Alta-dommen, Rt. 1982, side 241, slo Høyesterett fast at samene nyter ekspropriasjonsrettslig vern for sin næringsutøvelse (side 299). I Korssjøfjell-saken, Rt. 1988, side 1217, slo Høyesterett fast at reindriftens beiterett på privat grunn ikke har sitt grunnlag i reindriftslovgivningen, men er etablert gjennom alders tids bruk. 4 Høyesteretts plenumsdom i Selbu-saken, Rt. 2001, side 769, stadfester at reindriftsretten er en selvstendig rett hvor rettsgrunnlaget er alders tids bruk, og at rendriftsrettighetene også nyter ekspropriasjonsrettslig vern. I forbindelse med endringen av reindriftslovgivningen i 1996 ble det omsider i forarbeidene anerkjent at det gjennom rettspraksis er slått fast at reindriften har sitt rettsgrunnlag uavhengig av loven. 5 Dette ble imidlertid likevel ikke presisert i loven. 6 Det er først reindriftsloven av 2007 som uttrykkelig i lovs form anerkjenner reindriftens selvstendige rettsgrunnlag, uavhengig av loven, jf. 4. Det forhold at reindriftens rettsgrunnlag inntil relativt nylig ble ansett å hvile på den reindriftslovgivningen som til enhver tid er gjeldende førte til at forvaltningen hadde stor frihet til å regulere reindriften, herunder den interne arealbruken og fordelingen. I fordelingen av arealer, herunder hva gjelder grensedragning mellom forskjellige beiteområder, var det i første rekke driftsmessige hensyn som var prioriterte vurderingstemaer, og man tok i liten grad hensyn til 4 Ibid, side Ot.prp. nr. 28 ( ), side 28 6 Ibid 6

7 sedvanemessige rettigheter. Dette kan ha ført til at nåværende arealbruk og fordeling i noen tilfeller ikke er i samsvar med sedvanemessige rettigheter. 4. Reindriftsrettens karakter På samme måte som der har funnet sted utvikling i oppfatningen av reindriftens rettsgrunnlag har også synet på reindriftsrettens karakter endret seg. Reindriftsretten ble opprinnelig ansett som en form for servitutt som hviler på all grunn i området hvor det fra gammelt har vært utøvet reindrift. Etter vedtakelsen av reindriftsloven av 1933 ble reindriftsretten imidlertid normalt omtalt som en næringsrett. 7 Det er først relativt nylig at reindriftsretten igjen har blitt anerkjent som en privatrettslig bruksrett. Finnmarkskommisjonens utredning av interne rettighetsspørsmål i reindriften vil måtte ta stilling til om regulering og forvaltning av reindriften, på grunnlag av tidligere skiftende oppfatninger av reindriftens rettsgrunnlag og reindriftsrettens karakter har resultert i krenkelser av personers/gruppers privatrettslige bruksrett, og hvordan dette eventuelt kan avhjelpes i dagens situasjon. Det er grunn til å forvente at kommisjonen, som følge av utviklingen i reindriften, vil måtte forholde seg til at flere personer/grupper gjør gjeldende enten samme krav, eller krav som gjensidig utelukker hverandre. Det ligger i sakens natur at det må forventes at noen personer/grupper vil fremme krav om anerkjennelse av rettigheter, med utgangspunkt i beitebruken forut for vedtakelsen av 1933-loven. Det må også forventes at personer/grupper vil fremme krav om anerkjennelse av rettigheter opparbeidet ved hevd innenfor rammen av nyere beitebruk. Reindriftssamenes rett til reinbeite ble i forarbeidene til Fælleslappeloven av 1883 fremhevet som en sedvanemessig rettighet; det ble her anerkjent at retten til å drive reindrift hviler på sedvane og alders tids bruk. 8 I forarbeidene til loven gis det også uttrykk for at reindriften har et selvstendig rettsgrunnlag. 7 Det var først ved innstillingen fra Lappekommisjonen av 1897 og forarbeidene til reindriftsloven av 1933 at reindriftsretten betegnes som næringsrett 8 NOU 2001:35, Forslag til endringer i reindriftsloven, side 94. Se også NOU 1984:18, Om samenes rettsstilling, side 192 7

8 Anerkjennelsen av reindriftens selvstendige rettsgrunnlag fikk imidlertid en begrenset betydning fordi det i forarbeidene også legges til grunn at reindriften var en døende næring som rett og slett måtte vike for utviklingens ubønnhørlige lov - og fordi forarbeidene til 1933-loven karakteriserer reindriftsretten som en næringsrett. 9 Det må antas at oppfatningen om at reindriftsretten er en næringsrett kan ha virket inn på den interne rettighetssituasjonen i reindriften. Kirsti Strøm Bull m/flere gir uttrykk for at en næringsrett er noe mer ubestemmelig, og noe som i større utsterkning kan reguleres gjennom lov, enn en bruksrett til arealer. 10 Sverre Tønnesen sier følgende om bruken av begrepet næringsrett: I vår juridiske tradisjon har man lett for å oppfatte en næringsrett som mindre beskyttet enn en tingelig rett. Her må man imidlertid skjære inn til kjernen av problemene. Og da bør det etter min mening ikke være stor tvil om at for eksempel flyttsamenes rett til å drive reindriftsnæring på en bestemt måte og på et bestemt sted ikke bør bedømmes annerledes enn sør-norske bondegruppers rett til å drive jordbruk, selv om disse beskyttes av termer som eiendomsrett til grunn og særrett i allmenning. 11 På samme måte som oppfatningen om at reindriftens rettsgrunnlag hviler på den til enhver tid gjeldende lovgivning, må det legges til grunn at oppfatningen om at reindriftsretten er en næringsrett - og ikke en tingelig rett i noen tilfeller kan ha ført til en arealfordeling i strid med personer/siidaers sedvanemessige rettigheter. Den statlige reguleringen og forvaltningen av reindriften har i liten grad har tatt hensyn til privatrettslige forhold. Staten har stått friere i forvaltningen av beiteområdene som følge av at beiterettighetene ble ansett knyttet til reindriftsnæringen som sådan, og ikke den enkelte utøver eller siida. Eksempelvis hadde reindriftsmyndighetene hjemmel i reindriftsloven av 1978 til 9 Kirsti Strøm Bull, Studier i reindriftsrett, side Kirsti Strøm Bull, Nils Oskal, Mikkel Nils Sara (2001), Reindriften i Finnmark, Rettshistorie, , side Sverre Tønnesen (1973), Retten til jorden i Finnmark, 2. utgave, side 188 8

9 innenfor lovens rammer og formål å avgjøre distriktsinndeling, tildeling av driftsenheter og reintall mv ut fra hva som ble funnet hensiktsmessig og forsvarlig. 12 Reglene som gjaldt de interne forhold i reindriften hadde først og fremst et offentligrettslig preg. Reindriftslovutvalget for 2007-loven konstaterte at reglene i liten grad sa noe om hvilke rettigheter og plikter som gjelder mellom de enkelte utøvere. Utvalget sier videre at loven bygger på det syn at vedtaksorganene, enten det er distriktsstyret, områdestyret, reindriftsstyret eller departementet står temmelig fritt i sin avgjørelse. De fleste spørsmål er det opp til forvaltningsorganets skjønn å avgjøre. 13 I vurderingen av interne rettighetsspørsmål i reindriften er det derfor nødvendig å ta i betraktning at myndighetene i sin regulering og forvaltning av reindriftsnæringen, herunder hva gjelder distriktsinndeling og tildeling av driftsenheter, i liten grad har tatt hensyn til reindriftsrettens privatrettslige aspekter. Det kan derfor ikke utelukkes at statens regulering og forvaltning kan ha ført til at personers/gruppers rettigheter av privatrettslig karakter kan ha blitt krenket. 12 Reinbeiterettsutvalget for Vest-Finnmark (2002), Utredning om reinbeiterettigheter: Vinterbeiteområdene i Vest-Finnmark, Reindriftsforvaltningen, side NOU 2001:35, Forslag til endringer i reindriftsloven, side 35 9

10 5. Reindriftssamiske rettsoppfatninger Reindriftssamiske rettsoppfatninger er av sentral betydning i enhver vurdering av interne rettighetsspørsmål i reindriften i Finnmark. Når man snakker om reindriftssamiske rettsoppfatninger må tas hensyn til disse kan være geografisk betinget. I vurderingen av interne rettighetsspørsmål må man derfor søke å etablere hvorvidt der foreligger lokale reindriftssamiske rettsoppfatninger som kan gi veiledning i konkrete saker. Selv om reindriften i Finnmark i dag utøves på en relativt ensartet måte over hele fylket kan det ikke utelukkes at historiske forskjeller i reindriftssamenes levesett og form for reindrift i dag kan komme til uttrykk i form av ulike lokale eller geografisk avgrensede rettsoppfatninger. Erik Solems beskrivelse av reindriftssamenes levesett i Finnmark, og den form for reindrift som de utøvet på 1930-tallet, viser at det på det tidspunkt var relativt stor forskjell på hvordan den samiske reindriften ble utøvet i de forskjellige områdene i Finnmark. 14 Solem beskriver levesettet og formen for reindrift i Varanger på følgende måte: Alle gifte renlapper i Varanger har hus med gårdsbruk ved Varangerfjord, og her lever deres hustruer og barna mens mannfolkene passer renen. Om sommeren går renen som regel uten voktning på Varangerhalvøya. Ved siden av rendriften har varangerlappene adskilt inntekt av sine gårdsbruk og kan ikke for tiden karakteriseres som rennomader. Om samene i Polmak sier Solem: I Polmak er renlappene i den senere tid begynt å bygge eller kjøpe hus, men gårdsbruket spiller ikke noen rolle i deres økonomi som helt er avhengig av reindriften. Familien flytter som regel med til sommerbeiteplassene, og kvinnene hjelper for en del til med renvoktningen. Renen holdes under voktning sommer og vinter. 14 Erik Solem, Lappiske rettsstudier, annet opplag, 1970, side

11 Forholdene i Karasjok er beskrevet på følgende måte: Karasjoklappene har også begynt å skaffe sig hus ved kirkestedet; her holder hustruen og de mindre barna til en vesentlig del av vinteren særlig i den tid da barna går på skole. Om de ikke selv eier hus, er det vanlig at de leier sig inn hos de fastboende i skoletiden. Dog er det ennu noen renlapper i Karasjok som er helt nomadiserende, og kvinnene tar virksom del i arbeidet med rendriften. Hele familien flytter med til sommerbeiteplassene. Om reindriftssamene i Kautokeino sier Solem: I Kautokeino er praktisk talt alle renlapper nomadiserende og bor i telt hele året rundt. I skoletiden bor barna i internat på kirkestedet. Lokale reindriftssamiske sedvaner og rettsoppfatninger bør være et sentralt aspekt i kommisjonens utredning av interne rettighetsspørsmål i reindriften i Finnmark. Dette vil være i samsvar med de krav som stilles i artikkel 26 (3) i FNs erklæring om urfolks rettigheter; det fremgår her at staters rettslige anerkjennelse og beskyttelse av urfolks tradisjonelle områder skal skje med tilbørlig respekt for deres sedvaner og tradisjoner. Det synes derfor naturlig at kommisjonen tar tilbørlig hensyn til eventuelle lokale reindriftssamiske rettsoppfatninger og sedvaner i utredninger om interne rettighetsspørsmål i reindriften. Med samiske sedvaner menes her handlingsmønster som er fulgt eller følges av den reindriftssamiske befolkningen i området, mens reindriftssamisk rettsoppfatning må forstås som den rådende oppfatning blant reindriftssamer om hva som er riktig løsning i forhold til de tradisjoner som råder i det aktuelle området. 11

12 6. Hvem er rettighetsbærer i reindriften? I vurderingen av spørsmålet om hvem som er rettighetsbærer i reindriften er det naturlig å sondre mellom den alminnelige reindriftsretten (næringsrett) og retten til å benytte bestemte områder til reindrift (privatrettslig bruksrett). 6.1 Reindriftsretten som kollektiv næringsrett for samene Kort om utviklingen Frem til ikrafttredelsen av reindriftsloven av 1933 var adgangen til å utøve reindrift i prinsippet åpen for alle; reindriften var ikke forbeholdt samene loven førte til den endring at det utenfor Finnmark ble forbudt for andre enn flyttsamer å utøve reindrift i reinbeitedistrikt. 15 Som flyttsame ble ansett enhver av samisk avstamning som har reindrift som hovednæring og som selv følger og gjeter sin rein. 16 I Finnmark beholdt imidlertid også ikke-samer som var norske statsborgere og bosatt i reinsogn, adgangen til å utøve reindrift på samme vilkår som flyttsamer. 17 Reindriften var likevel i praksis å anse som en flyttsamisk næring. Den ikke-samiske reindriften i Finnmark hadde likevel et visst omfang, blant annet i Varanger hvor tamreinlag var etablert. Videre var det ikke uvanlig at nordmenn eide rein som ble voktet i flokken til en reindriftssame. Denne reinen ble betegnet som sytingsrein, og ordningen falt inn under det som er kjent som verde-systemet. 18 Det må antas at 1933-lovens sondring mellom Finnmark og områdene utenfor Finnmark delvis hadde sin bakgrunn i at staten på forskjellige måter søkte å legge forholdene til rette for økt ikke-samisk bosetning og virksomhet i Finnmark. Videre var det av betydning at fastboende samer også hadde en viss form for reindrift. Fastboende samers bruk av rein som transportmiddel var eksempelvis 15 Jf. reindriftsloven av 1933, 84 (a) 16 Ibid, 1 annet ledd 17 Ibid, 84 (b) 18 NOU 2001:35, Forslag til endringer i reindriftsloven, side 80 12

13 inntil relativt nylig en sentral forutsetning for deres utmarksbruk. Videre representerte fastboende samers reineierskap en viktig forutsetning for deres livnæring. Det var også vanlig at fastboende samer hadde sytingsrein i flyttsamenes reinflokker. Det forhold at alle i prinsippet kunne utøve reindrift i Finnmark var imidlertid også fastboende samers inngangsport til nomadisk reindrift. Det var relativt vanlig frem til slutten på 1960-tallet at fastboende samer i Indre-Finnmark arbeidet som dreng/reingjeter for reindriftssamer. Godtgjørelsen for deres arbeidsinnsats ble normalt betalt i form av livrein. På denne måten opparbeidet enkelte drenger/reingjetere seg så vidt mange rein at de kunne etablere nomadisk reindrift. Det var også mulig å få statlig økonomisk støtte til kjøp av livrein for personer som ønsket å etablere seg i reindriften. I andre tilfeller ble fastboende samer innlemmet i reindriftsfamilier gjennom ekteskap. Ved ikrafttredelsen av reindriftsloven av 1978 ble for alle reinbeiteområdene, herunder Finnmark, retten til å utøve reindrift betinget av at man ved lovens ikrafttredelse selv hadde reindrift som hovednæring i reinbeitedistrikt i samsvar med reindriftsloven av 1933, eller at foreldrene eller besteforeldrene hadde hatt reindrift som hovednæring. 19 Dette førte blant annet til at personer/grupper som hadde fått innpass i reindriften i Finnmark med hjemmel i 1933-loven kunne videreføre deres reindrift. Dette sammen med det forhold at den opprinnelige reindriftssamiske befolkningen hadde økt førte til at det gradvis ble større kamp om beiteområdene. 19 Jf. reindriftsloven av 1978, 3 13

14 6.1.2 Dagens situasjon Det er i dag lovfestet at den samiske befolkningen på grunnlag av alders tids bruk har rett til å utøve reindrift innenfor de delene av fylkene Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Hedemark hvor reindriftssamene fra gammelt av har utøvet reindrift. Dette området betegnes som det samiske reinbeiteområdet, jf. reindriftsloven Retten til å eie rein og drive reindrift som næring innenfor det samiske reinbeiteområdet er forbeholdt samene som en gruppe, jf. reindriftsloven 4. Reindriftsloven anerkjenner med andre ord reindriftsretten som en kollektiv rett for samene. Denne retten omfatter retten til å la reinen beite i fjellet og annen utmarksstrekning, herunder også tidligere dyrket mark og slåtteeng som ligger for seg selv uten tilknytning til bebodde områder eller dyrkede arealer i drift, dersom de ikke er holdt i hevd og heller ikke er i bruk som kulturbeite, med mindre arealet er inngjerdet, jf. reindriftsloven 19. Retten til å utøve reindrift i det samiske reinbeiteområdet gir videre rett til flyttevei for reinen, rett til jakt og fiske, rett til husvære, rett til motorferdsel, rett til å føre opp gjerder og andre anlegg, rett til brensel og trevirke m.v., jf. reindriftsloven kapittel 3. Gjeldende reindriftslov slår fast at det innenfor det samiske reinbeiteområdet skal legges til grunn at det foreligger rett til reinbeite innenfor rammen av reindriftsloven, med mindre annet følger av særlige rettsforhold, jf. 4 andre ledd. Det samiske reinbeiteområdet deles inn i samiske regionale reinbeiteområder, som i sin tur deles inn i samiske reinbeitedistrikter, jf. reindriftsloven 5 og 6. Ved inndeling av de samiske regionale reinbeiteområder i reinbeitedistrikter skal reindriftsstyret med utgangspunkt i sedvanemessig bruk legge vekt på at et reinbeitedistrikt får grenser som driftsmessig er naturlig og hensiktsmessige, jf Lov om reindrift (reindriftsloven), 15. juni 2007, nr

15 Reindriftsloven bestemmer at all rein i det samiske reinbeiteområdet skal merkes med eierens merke, jf. 33. Retten til reinmerke, innenfor det samiske reinbeiteområdet, er begrenset til personer av samisk ætt som ved lovens ikrafttredelse hadde reindrift som hovednæring eller har foreldre eller besteforeldre som har hatt reindrift som hovednæring, og som inngår eller skal inngå i siidaandel, jf. 32. Den som er gift med en som oppfyller nevnte vilkår har rett til reinmerke selv om vedkommende selv ikke oppfyller vilkårene. Det samme gjelder samboer, dersom vilkårene i reindriftsloven 13 fjerde ledd er oppfylt. Adoptivbarn får samme rett til reinmerke som om vedkommende hadde vært adoptivforeldrenes biologiske barn, selv om adoptivbarnet ikke er av samisk ætt. Retten til å eie rein i det samiske reinbeiteområdet er begrenset til personer som har rett til reinmerke, jf. reindriftsloven 9. Det er et vilkår for å eie rein at reinen inngår i en siidaandel eller sideordnet rekrutteringsandel som blir drevet av en ansvarlig leder. Med siidaandel forstås en familiegruppe eller enkeltpersoner som er del av en siida, og som driver reindrift under ledelse av en leder, eller av ektefeller eller samboere i fellesskap. Ansvarlig leder av siidaandelen bestemmer hvem som får eie rein i andelen og vedkommendes reintall, jf. reindriftsloven 10. Innenfor reinbeitedistriktene organiserer reineierne seg i forskjellige driftsgrupper. Den samiske betegnelsen for slike driftsgrupper er siida. Siida-gruppene opererer normalt innenfor sine sedvanemessige områder. Siida-systemet var tidligere ikke omtalt i reindriftslovgivningen. Det var først ved lovendringen i 1996 at man fikk en bestemmelse som retter seg mot siidaen. 15

16 6.2 Retten til å bruke et bestemt område Som nevnt innledningsvis i dette kapittel er det nødvendig å sondre mellom den alminnelige næringsretten og retten til å bruke bestemte beiteområder i næringsutøvelsen. Dette fordi retten til å benytte et bestemt område til reindrift ikke er en rett for alle og enhver som måtte ha næringsrett i henhold til reindriftsloven. Reindriftsmyndighetenes tradisjonelle syn har imidlertid vært at alle innenfor et distrikt har samme rettigheter til alt arealet. I forslaget til ny distriktsinndeling for Finnmark (1994) sies det blant annet følgende: I praktiseringen av både tidligere og gjeldende lovgivning er det lagt til grunn at distriktets reineiere i fellesskap er bærere av reindriftsretten innenfor eget distrikt, og at ingen individer eller grupper har særlige eller subjektive rettigheter. 21 Dette synet har sin bakgrunn i oppfatningen av reindriftsretten som en kollektiv samisk næringsrett, som gir samene som en gruppe adgang til å drive reindrift i områder hvor dette har skjedd fra gammelt av. Seiland-dommen, Rt. 2000, side 1578, tilsier imidlertid at en driftsgruppe/siida ikke uten videre kan ta i bruk områder som tradisjonelt har vært benyttet av andre driftsgrupper/siidaer i distriktet, og at eksterne inngrep i erstatningsrettslig sammenheng må vurderes i forhold til den berørte driftsgruppens/siidaen areal og ikke distriktet som sådan. I Seiland-dommen legger Høyesterett til grunn at den enkelte driftsgruppe eller siida kan ha rettigheter til bestemte beitearealer: Virkningen for Kemi-gruppen av å miste vårbeiteområdene mellom Seibukta og Skarvevannet, avhenger av hvilke vårbeiter som gruppens driftsområde ellers omfatter. Flertallet i lagmannsrettens bemerkninger om at det beiteland Kemigruppen er avskåret fra representerer en meget beskjeden del av det totale beiteområdet i reinbeitedistriktet, er derfor ikke treffende. Areal som i utgangspunktet disponeres av andre driftsgrupper i distriktet, vil bare kunne 21 Reindriften i Finnmark. lovgivning og distriktsinndeling Forslag til ny distriktsinndeling i Finnmark, Alta 1994, side

17 trekkes inn i vurderingen dersom det kan legges til grunn at Kemi-gruppen vil få anledning til å anvende disse. Reindriftslovutvalget som utarbeidet forslaget til reindriftsloven av 2007 har en tilnærming som er sammenfallene med Seiland-dommen. Utvalget gir uttrykk for at det er behov for å nyansere det generelle utgangspunktet om at reindriften er en kollektiv rett. Utvalget sier at selv om retten til å eie og drive reindrift som næring innenfor det samiske reinbeiteområdet er en kollektiv rett forbeholdt samene så er det likevel ikke fritt frem for alle og enhver som måtte ha en næringsrett til å benytte et område til reindrift. Det blir fremhevet at man må tilhøre en gruppe som har rett til å drive i det aktuelle området, eller å få innpass i gruppen. Lovutvalget sier videre at det er medlemmene i den aktuelle gruppen som har en felles eller kollektiv rett til å drive reindrift i området. 22 Reindriftslovutvalget gir videre uttrykk for at dersom en siida-gruppes bruk av et område har vært fast over år, vil det utvikle seg en bruksrett til området som ikke uten videre kan settes til side av myndighetene. En slik bruksrett innebærer ikke nødvendigvis en enerett, men kan gå ut på at man har en førsterett til området i et bestemt tidsrom. 23 Ved endringene av reindriftsloven i 1996 ble det gitt en bestemmelse om at Reindriftsstyret kan inndele de tradisjonelle felles vår, høst og vinterbeitene i distrikter, herunder i tilfeller hvor utnyttelsen har foregått etter sedvanemessig mønster. 24 I Ot.prp. nr. 28 ( ), side 40, sies følgende om denne bestemmelsen: Det er mulig at hjemmel for detaljinndeling kan utledes av gjeldende lovtekst, men blant annet av hensyn til eventuell sedvanerett er det ønskelig å rydde en mulig tvil av veien. I forbindelse med arbeidet med reindriftsloven av 2007 ga reindriftslovutvalget uttrykk for tvil om disse forutsetningene er riktige. Reindriftslovutvalget stilte spørsmål ved om 22 NOU 2007:35, side NOU 2007:35, side Jf. dagjeldene reindriftslov, 2 tredje ledd 17

18 myndighetene fritt kan regulere beitebruken, spesielt i tilfeller hvor grupper eller siidaer har utøvet en så festnet bruk av bestemte områder at det er etablert en rett som internt i reindriften nyter et ekspropriasjonsrettslig vern. 25 Utvalget slår fast at det ikke foreligger en klar løsning til dette spørsmålet i rettspraksis, fordi det som er kommet til uttrykk underbygger stort sett en oppfatning om at det er samene som gruppe som er bærere av retten, og at den enkeltes beføyelser ikke er utsalg av eksklusive eller individuelle rettigheter. 26 Reindriftslovutvalget slår fast at den sedvanemessige bruken må være utgangspunktet for distriktsinndeling og for den interne regulering innad i distriktet. 27 Et mindretall i reindriftslovutvalget, bestående av et medlem, var av den oppfatning at myndighetene må stå noe friere i den interne regulering enn det flertallet i utvalget ga uttrykk for. Mindretallet pekte på at mens det utad gjelder vern mot inngrep fra andre interesser, dreier det seg innad om noe annet nemlig å fordele det felles gode mellom reineierne. Flertallet i utvalget var for så vidt ikke uenig i at bruken innenfor et distrikt eller i deler av et distrikt kan ha vært av en slik karakter at det ikke er etablert særskilte bruksrettigheter for enkelte grupper. I slike tilfeller er det tale om et felles gode for alle; i den forstand at det er lik rett for alle til å bruke området. Flertallet ga uttrykk for at selv om det forholder seg slik i enkelte områder, utelukker ikke dette at det i andre områder kan ha vært en så fast bruk over tid at det har blitt etablert ulike bruksrettigheter for de forskjellige gruppene i distriktet. Flertallet konkluderte med at hvor så er skjedd, har en slik bruksrett krav på vern også ved interne reguleringer. 28 Kirsti Strøm Bull er av den oppfatning at der siida-grupper gjennom lang tid har hatt en fast bruk av arealet kan de ha etablert en privatrettslig bruksrett til området. Myndighetene vil da ikke stå fritt til å regulere bruken av arealet, ved for eksempel å utestenge grupper fra deres tidligere områder. En slik 25 NOU 2007:35, side Rt. 1975, side NOU 2007:35, side NOU 2007:35, side

19 sedvanemessig bruk kan forekomme så vel innenfor sommerbeitedistriktene som i vår/høst- og vinterbeitedistriktene. Selv om de siste gjerne kalles fellesbeitedistrikt, har reindriften fra gammelt av hatt en intern fordeling av arealet. Utover det som følger av alminnelig tilpasningsplikt kan denne bruksretten, jf. servituttloven 2, ikke fratas dem eller begrenses uten ekspropriasjon. 29 Om interne rettsspørsmål gir Kirsti Strøm Bull blant annet uttrykk for følgende: foreligger det for den enkelte siida en sedvanemessig bruk av arealet, må den ha et vern også innad i den interne fordelingen av arealet. På samme måte som en siida s kalvingsplass på grunn av sedvanemessig bruk vil ha ekspropriasjonsrettslig vern overfor ytre tiltak, som veibygging og oppdyrking, vil den ha et vern mot intern regulering for eksempel gjennom gjerdebygging. Slik sedvanemessig bruk vil derfor sette grenser for gjennomføring av distriktsinndeling. 30 Spørsmål vedrørende driftsgruppers rettigheter til beiteland har også vært gjenstand for utredning i hhv Reinbeiterettsutvalget for Vest-Finnmark (2001) og Reinbeiterettsutvalget for Øst-Finnmark (2008). 31 I sin vurdering av siidaenes rettigheter til beiteland gir Reinbeiterettsutvalget for Vest-Finnmark uttrykk for at når det kan påvises at en reindriftsgruppe eller en siida over lang tid har hatt en fast eller festnet bruk av et beiteareal, må en kunne anta har etablert en privatrettslig bruksrett til området, på samme måte som reindriftsutøvere i fellesskap har en etablert rett. Utvalget for Vest-Finnmark sier videre at myndighetene ikke fritt kan regulere bruken på beskostning av andre utøvere, og at rettighetshaveren har krav på vern av sine rettigheter overfor andre reindriftsutøvere Kirsti Strøm Bull (1997), Studier i reindriftsrett, side Ibid 31 Reinbeiterettsutvalget for Vest-Finnmark, Utredning om reinbeiterettigheter, Vinterbeiteområdene i Vest-Finnmark, Reindriftsforvaltningen 2002; Reinbeiterettsutvalget for Øst-Finnmark, Utredning om reinbeiterettigheter på vinterbeitene i Karasjok, Reindriftsforvaltningen Reinbeiterettsutvalget for Vest-Finnmark, Utredning om reinbeiterettigheter, Vinterbeiteområdene i Vest-Finnmark, Reindriftsforvaltningen 2002, side 24 19

20 Reinbeiterettsutvalget for Øst-Finnmark konkluderer med at det i dag er akseptert at den enkelte siidas rettigheter til beite på bestemte områder er av privatrettslig karakter. Utvalget viser til at reindriftslovgivningen tidligere ga hjemmel til at fastsettelse av sonegrenser mv kunne skje ut fra driftsmessige hensyn til reindriften som næring, uten at det ble tatt hensyn til den enkelte siidas rettigheter. Dagens utgangspunkt er et helt annet, fordi reindriftsloven anerkjenner reindriftsrettens selvstendige rettsgrunnlag, og fordi forvaltningen også legger til grunn at den enkelte siida kan ha rettigheter som det må tas hensyn til. Grenser mellom beiteområdene må fastsettes slik at de ikke krenker noen siidas rettigheter. Utvalget for Øst-Finnmark viser forøvrig til at den tradisjonelle oppfatningen innad i reindriften er i samsvar med et slikt utgangspunkt. 33 Uttalelsen fra Reinbeiterettsutvalget for Øst-Finnmark om at den tradisjonelle oppfatningen i reindriftsnæringen er at siidaenes rettigheter må respekteres, og at grensedragning ikke må skje på en måte som krenker siidaenes rettigheter, er en meget interessant og relevant observasjon. Dette fordi det må forutsettes at reindriftssamiske rettsoppfatninger vil være et sentralt tema i eventuelle utredninger av interne rettighetsspørsmål i reindriften i Finnmark. Det var først ved endringen av reindriftsloven i 1996 at man fikk inn en referanse til sedvanemessig beitebruk, jf. 2. Det fremgikk her at det også skal tas hensyn til sedvanemessig beitebruk ved fastsettelse av grenser for reinbeiteområder, reinbeitedistrikter og beitesoner, så langt dette er forenelig med en forsvarlig og hensiktsmessig samlet løsning. Reindriftsloven av 2007 legger større vekt på sedvanemessig bruk, den slår fast at reindriftsstyret ved inndelingen av de samiske regionale reinbeiteområdene i reinbeitedistrikter skal ta utgangspunkt i sedvanemessig bruk, og legge vekt på at et reinbeitedistrikt får grenser som driftsmessig er naturlig og hensiktsmessig, jf Reinbeiterettsutvalget for Øst-Finnmark, Utredning om reinbeiterettigheter på vinterbeitene i Karasjok, Reindriftsforvaltningen 2008, side 5 20

21 Som nevnt ga tidligere reindriftslovgivning hjemmel til fastsettelse av sonegrenser ut fra driftsmessige hensyn til reindriften som næring sådan, uten at det ble tatt hensyn til den enkelte siidas rettigheter. Dette danner et viktig bakteppe for Finnmarkskommisjonens arbeid med å utrede interne rettighetsspørsmål i reindriften, fordi det synes klart at forvaltningen av reindriften, herunder hva gjelder arealfordeling, i stor utstrekning har skjedd uten det ble tatt hensyn til sedvanemessige rettigheter. Det må derfor forutsettes at dagens arealbruk og fordeling i noen tilfeller kan være etablert i strid sedvanemessige rettigheter. Spørsmålet om sedvanemessig bruk av beiteområder er spesielt aktuell i de såkalte fellesbeitedistriktene i Finnmark, fordi det her tidligere var en sedvanemessig etablert bruk og fordeling av beiteområdene mellom de forskjellige siidaene. Et kjernespørsmål er om reindriftsmyndighetene (distriktsstyret, områdestyret, reindriftsstyret og departementet) har fri adgang til å regulere reindriften innenfor et distrikt uten hensyn til sedvanemessig bruk. 21

22 7. Den tidligere ordningen med driftsenhet Reindriftsloven av 1978 innførte en ordning med driftsenhet, som i praksis var en konsesjonsordning. Alle rein skulle heretter tilhøre en driftsenhet. Loven bestemte at en driftsenhet, i tillegg til driftsenhetsleders rein, også kunne omfatte rein som tilhørte leders (ektefellenes) slektninger i rett opp- eller nedstigende linje og i første sidelinje til og med barn av søsken, forutsatt at vedkommende oppfylte de alminnelige vilkårene for å eie rein og ikke selv hadde driftsenhet. Kravet om offentlig samtykke for å kunne begynne som selvstendig reindriftsutøver ble innført ut fra et ønske om å regulere tilgangen til reindriftsnæringen. Før innføringen av ordningen med driftsenhet hadde enhver som var å anse som flyttsame rett til å drive reindrift utenfor Finnmark. Enhver norsk statsborger bosatt i et reinsogn i Finnmark kunne utøve reindrift i fylket. Reindriftsloven av 1933 ga imidlertid adgang til å fastsette høyeste reintall for de forskjellige reinbeitedistrikter samt adgang til å bestemme det høyeste antall rein den enkelte reineier kunne ha. 34 Reindriftslovkomitéen av 1960 foreslo ikke regler om driftsenhet eller annen form for etableringskontroll. Kravet om driftsenhet kom først inn under departementets behandling av lovforslaget, idet spørsmålet om etableringskontroll først ble reist i høringsuttalelsene til komitéens innstilling. 35 Det fremstår som noe bemerkelsesverdig at en så vidt omfattende regulering av reindriften ikke ble nærmere utredet. Lovforarbeidenes omtale av ordningen med driftsenhet begrenser seg til et kort avsnitt i den aktuelle Odelstingsproposisjonen. 36 Det fremgår her at: Departementet mener at det er nødvendig å regulere tilgangen til yrket for at utøvere og deres husstand skal få trygge og gode økonomiske og sosiale vilkår. Hånd i hånd med dette vil det likevel kreves en betydelig faglig og økonomisk støtte for å bringe reindriften opp 34 NOU 2007:35, side Ibid, side Ot. prp. Nr. 9 ( ), side 48 22

23 på et skikkelig nivå som en fullverdig næring, bl.a. ved intensivert forskning, beitegransking, driftsplanlegging, opplysning og rettledning samt tilskott og lån til tiltak og anlegg, driftsmidler m.v. Om reindriftsutøvernes syn på spørsmålet om innføring av slik etableringskontroll sies det bare at et flertall i Norske Reindriftsamers Landsforening mener også at loven må gi adgang til å regulere tilgangen. 37 Under lovforslagets behandling i Stortinget var det ingen merknader til spørsmålet. Det antas at innføringen av driftsenhet har sin bakgrunn i økningen i antall familier innenfor reindriften i Finnmark på 1960-tallet. I 1962 var antall familier innenfor reindriften i Finnmark 311. I 1967 hadde antallet familier økt med omtrent 20 % - til 372 familier. 38 Denne økningen var et resultat av en kombinasjon av naturlig vekst innenfor reindriftsfamiliene og det forhold at også en del fastboende samer hadde etablert seg i reindriften. Det var et vilkår at en person som ville begynne som selvstendig reindriftsnæringsutøver måtte få samtykke fra områdestyret om etablering av driftsenhet i et bestemt reinbeitedistrikt, gjennom tildeling av driftsenhet. 39 Områdestyret behandlet søknader om driftsenhet på grunnlag av distriktsstyrets anbefaling. Det var bare i tilfeller hvor en driftsenhet gikk over til ektefellen eller til en slektning av driftsenhetsinnehaveren eller ektefellen i rett opp- eller nedstigende linje eller i første sidelinje til og med niese og nevø at det ikke var påkrevd med samtykke fra områdestyret. Ordningen med driftsenhet ble som nevnt innført i et ønske om etableringskontroll i næringen og for å få begrenset reintallet. Utover 1980-tallet ble det imidlertid opprettet langt flere driftsenheter en forutsatt. 40 Det kan i dag 37 Ot. prp. Nr. 9 ( ), side Ibid 39 Reindriftsloven av 1978, 4 40 Kirsti Strøm Bull (1997), Studier i reindriftsrett, side 25 23

24 konstateres at forsøket med å begrense reintallet gjennom innføring av driftsenhet ikke fikk den tilsiktede effekt. Etableringen av ordningen med driftsenhet kan i noen tilfeller ha resultert i uforutsette virkninger for rettighetssituasjonen i reindriften i Finnmark. Myndigheten til å tildele driftsenhet/konsesjon ble gitt til reindriftens egne organer. Den praktiske konsekvensen av dette var at reineiere selv, gjennom reindriftens organer, i første instans ble tillagt en offentligrettslig oppgave som konsesjonsmyndighet. Distriktsstyrene avga innstilling i forhold til søknader om driftsenhet, mens det var områdestyret som fattet vedtak i saken. Områdestyrets avgjørelser var normalt i samsvar med innstillingene fra distriktsstyrene. Denne ordningen åpnet for en meget uheldig sammenblanding av reindriftsutøveres privatrettslige interesser og offentligrettslige oppgaver/myndighet. Ordningen med driftsenhet førte til at noen personer/familier måtte forlate næringen på grunn av manglende konsesjon. I praksis var det reindriftsutøvere som i første instans hadde myndighet til å bestemme hvorvidt andre utøvere skulle tildeles konsesjon. Driftsenhet var ikke bare avgjørende for retten til å utøve reindrift som næring, men også en betingelse for å nyte godt av statlige økonomiske overføringer til reindriften. Kun driftsenhetsinnehavere var berettiget til driftstilskudd, produksjonstilskudd, kalvetilskudd, tidligslaktetilskudd og andre statlige tilskuddsordninger for reindriften. Likeledes ble rente- og avdragsfrie lån til kjøp av livdyr og tilskudd til reindriftsanlegg og gjeterhytter i reindriften kun gitt til driftsenheter. Driftenhetsordningen var med andre ord sentral i forvaltningen av tilskuddsordninger over reindriftsavtalen. Innehaveren av driftsenhet kunne velge å avvikle sin reindrift gjennom innløsning av driftsenhet. Ved en innløsning var innehaveren av driftsenhet berettiget til innløsningstilskudd på kr Dersom driftenhetsinnehaveren valgte å avvikle sin reindrift gjennom innløsning så måtte også eventuelle andre som var selvstendig næringsdrivende under den aktuelle driftsenheten avvikle, men de hadde ikke krav på noen del av 24

25 innløsningsbeløpet. Det er derfor ikke overraskende at driftsenhet raskt ble et rettslig og økonomisk gode som det var stor kamp om. Lovfesting av kravet om driftsenhet var et dramatisk brudd på den tradisjonelle samiske reindriftsordningen, og den ble innført uten noen form for konsekvensutredning. Departementet begrunnet ganske enkelt driftsenhetsinnføringen med at det var nødvendig å regulere adgangen til reindriftsnæringen for å sikre utøvernes økonomiske og sosiale vilkår. Ordningen med driftsenhet er ikke videreført i dagens reindriftslovgivning (2007- loven). Driftsenhetsordningen er erstattet med siidaandel-ordningen. Med siidaandel forstås en familiegruppe eller enkeltpersoner som er en del av siida (driftsgruppe), og som driver reindrift under ledelse av en person eller av ektefeller eller samboere i fellesskap, jf. reindriftsloven 10. Ordningen med siidaandel gjør at gjeldende reindriftslov i større grad er i samsvar med den tradisjonelle samiske organiseringen av reindriften. Innføringen av ordningen med siidaandel har imidlertid ikke avhjulpet problemer som ble skapt gjennom driftsenhetsordningen, fordi ordningen med siidaandel i praksis er en videreføring av tidligere driftsenheter - under en annen betegnelse. Det fremgår av reindriftslovens 11 at driftsenhet som ved lovens ikrafttredelse er registrert hos områdestyret, anses som siidaandel i forhold til reglene i den nye reindriftsloven. Den som ved lovens ikrafttredelse er innehaver av driftsenhet, anses som ansvarlig leder av vedkommende siidaandel. Det synes derfor klart at en utredning av interne rettighetsspørsmål i reindriften ikke kan begrenses til en vurdering av omfanget og innholdet av rettighetene til personer/grupper som per i dag er reindriftsutøvere eller har siidaandel. Dette fordi det ikke kan utelukkes at der kan være personer/grupper som har sedvanemessige rettigheter i bestemte områder, men som for tiden ikke utøver 25

26 reindrift på grunn av manglende siidaandel, eller fordi disse i sin tid ikke fikk tildelt driftsenhet. 8. Reinmerke som vilkår for å eie rein Gjeldende reindriftslov bestemmer at all rein i det samiske reinbeiteområdet skal merkes med eierens merke. Innenfor det samiske reinbeiteområdet er retten til reinmerke, begrenset til personer av samisk ætt som ved lovens ikrafttredelse hadde reindrift som hovednæring eller har foreldre eller besteforeldre som har hatt reindrift som hovednæring, og som inngår eller skal inngå i siidaandel, jf Som nevnt ovenfor kan en utredning av interne rettighetsspørsmål i reindriften vanskelig begrenses til en vurdering av rettighetene til personer/grupper som per i dag er aktive reindriftsutøvere. Likeledes kan man vanskelig begrense vurderingen av interne rettighetsspørsmål i reindriften til en vurdering av rettighetene til personer som per i dag har registrerte reinmerker fordi reindriftsmyndighetene slettet svært mange reinmerker etter vedtakelsen av 1978-loven. Reindriftsloven av 1978 var, som nevnt tidligere, basert på den forutsetning at staten står fritt til å regulere reindriften i samsvar med det som anses som best for næringen. Samiske sedvanemessige rettigheter, samt reindriftens kulturelle og sosiale aspekter, ble tillagt liten eller ingen vekt i forbindelse med utformingen av loven. Merkenemda for Vest-Finnmark slettet 196 reinmerker slettet i Kautokeino kommune i mars Dette ble gjort under henvisning til dagjeldende reindriftslov. Noen av disse reinmerkene er senere tilbakeført til opprinnelig eier, mens andre har blitt registrert til nye eiere. 42 Slettingen av reinmerker var en 41 Merkenemda i Vest-Finnmark, møtebok, sak nr. 79/87, 31. mars loven, 18 og 4, 2. ledd, samt forskrifter om merking av tamrein av 1984, 8 siste ledd, oppgis av Merkenemda i Vest-Finnmark som hjemmel for sletting av registrete reinmerker 26

27 konsekvens av at 1978-loven innførte ordningen med driftsenhet til erstatning for reineier som ansvars- og rettighetsenhet i reindriften. Spørsmål knyttet til individers rett til eget reinmerke, samt spørsmålet om statens adgang til å slette og omfordele personlige reinmerker, var ikke gjenstand før høring. Manglende høring i forhold til et så vidt viktig tema i en lovgivningsprosess framstår som svært oppsiktsvekkende. Lovendringen førte til at reinmerkene til personer som ikke oppfylte de nye kravene ble slettet; dette gikk spesielt utover personer som på det tidspunkt var fastboende. Sytten reineiere fra Kautokeino som hadde fått sine merker slettet anla søksmål mot staten med påstand om at slettingen av reinmerker var en krenkelse av en hevdvunnen rett til reinmerke, som eksisterer uavhengig av lovgivning. Det ble anført at samer oppfatter et reinmerke som en formuesgjenstand i personlig eierskap, og at reinmerker i samisk rettstenkning har en rettslig status utover det å være et identifikasjonsmerke for reineierskap. I lagmannsretten anførte de samiske partene (ankende parter) at det for en same, enten han er fastboende eller reindriftsutøver, vil retten til eget reinmerke innebære en verdi utover det rent symbolske, og det oppfattes av den samiske befolkning som en nedarvet rettighet. Lagmannsretten sluttet seg imidlertid ikke til dette syn, og de samiske ankepartene fikk således ikke medhold Hålogaland Lagmannsrett, 30. november 1992 (sak104/1992 A) 27

28 9. Avtaler om bruk av reinbeiteområder I noen tilfeller foreligger det avtaler mellom reinbeitedistrikter eller grupper om bruk av reinbeiteområder. Slike avtaler byr ikke på problemer når disse er inngått mellom personer/grupper som er å anse som rettighetsinnehavere. I andre tilfeller kan det imidlertid fremstå som noe mer uklart med hensyn til om slik avtaler er inngått mellom rettighetsinnehavere/rettighetsbærere. Der foreligger en ekstern evaluering av avtalen mellom reinbeitedistrikter om bruk av midtre sone i Vest-Finnmark reinbeiteområde som bidrar til å problematisere dette nærmere. 44 Den aktuelle avtalen tar sikte på å regulere beitebruken i den midtre flyttesonen i Vest-Finnmark reinbeiteområde. Avtalen ble inngått i 1990, og revidert i Avtalen er undertegnet av lederne for distriktene, med unntak av reinbeitedistrikt nr. 19 Sállan. Evalueringen ble gjort i 2007, på oppdrag fra Reindriftsforvaltningen. Styret for distrikt 30B Guovdajohtulat var referansegruppe for arbeidet. Evalueringsoppdraget inkluderte også en juridisk vurdering av avtalen. Nevnte evaluering tar for seg en rekke juridiske problemstillinger som også er relevant for kommisjonens eventuelle utredninger av interne rettighetsspørsmål i det aktuelle området. Korrespondansen mellom reindriftsagronomen i Vest-Finnmark og den sentrale reindriftsadministrasjonen viser at det innenfor reindriftsforvaltningen hersket viss usikkerhet med hensyn til avtalens rettslige status. 45 Reindriftsagronomens brev til reindriftsadministrasjonen, datert 27. september 1993, reiser en rekke prinsipielle juridiske problemstillinger som også vil være av relevans for Finnmarkskommisjonens eventuelle utredning av interne rettighetsspørsmål i det 44 ASPLAN Viak AS, Jan Olli, (2007), Prosjekt , Evaluering av Midtre Sone avtalen: Avtale mellom reinbeitedistrikter om bruk av midtre sone i Vest-Finnmark reinbeiteområde, Kapittel 9 Juridiske forhold 45 Ibid 28