Elgbeitetakst Elgregion Trysil - Rendalen - Åmot 2016

Transkript

1 Elgbeitetakst Elgregion Trysil - Rendalen - Åmot 2016 Av Kent Ove Moren

2 Forord Mjøsen Skog SA fikk vinteren 2016 oppdraget fra Elgregion Trysil-Rendalen-Åmot (TRÅ) med å gjennomføre en elgbeitetakst i elgregionens forvaltningsområde. Denne rapporten omhandler momenter knyttet til selve taksten og resultatene derfra, og tar i liten grad for seg temaer rundt biologi, økonomi og forvaltning. Beitetrykksundersøkelsen er utarbeidet for å få en status på forhold mellom beitetilgang og beitetrykk i området, og vi håper den blir et viktig hjelpemiddel i videre forvaltning av elgen i Elgregion TRÅ. Det rettes takk til kontaktpersoner i elgregionens styre, Åmot Utmarksråd og grunneiere for nødvendig bistand og informasjon til arbeidet. Mjøsen Skog SA takker med dette for oppdraget, og ønsker samtidig at vi kan bistå ved senere anledninger. Eventuelle spørsmål kan rettes til undertegnede. Ottestad, 19. oktober Mjøsen Skog SA Avdeling for areal og ressurser Kent Ove Moren Prosjektleder 2

3 Innhold 1. Innledning Bakgrunn Elgbestanden innenfor TRÅ Tidligere beitetakster og møkkinventering Beiteuttak og skogproduksjon Metodebeskrivelse Utvalg av takstbestand Takstmetodikk og gjennomføring Litt om statistikk, nøyaktighet og korrelasjoner Resultater Datamateriale Beiteuttak Sammenheng mellom beiteuttak og ulike faktorer Hjorteviltbeite og skogproduksjon Møkktelling Diskusjon Datamateriale Beiteuttak Hjorteviltbeite og skogproduksjon Videre oppfølging Konklusjon Referanseliste Vedlegg Vedlegg 1 Takstinstruks Vedlegg 2 Feltskjema Vedlegg 3 Kart over beiteuttak furu sist vinter Vedlegg 4 Kart over andel påbeitet gran sist vinter

4 1. Innledning 1.1. Bakgrunn Skogskader forårsaket av hjortevilt har vært tema for diskusjoner i mange år, og etter hvert har fokus på beitegrunnlaget også blitt viktigere i forvaltning av hjorteviltet. I forskriften for forvaltning av hjortevilt fastsettes det i formålsparagrafen ( 1) at forvaltningen skal sikre bestandsstørrelser som fører til at hjortevilt ikke forårsaker uakseptable skader og ulemper på andre samfunnsinteresser. Videre fastsettes det i paragraf 3 at kommunen skal vedta målsettinger for utvikling av bestandene av elg, hjort og rådyr der det er åpnet for jakt på arten(e). I disse målsettingene skal det blant annet tas hensyn til opplysninger om beitegrunnlaget. Skogloven fastslår skogeiers plikt til å sikre tilfredsstillende forynging etter avvirkning i lovens paragraf 6, og forskrift om bærekraftig skogbruk paragraf 9 står det at der beiting av hjortevilt fører til vesentlige skader på skog som er under forynging, eller der beitinga er ei vesentlig hindring for å overholde plikta til å forynge skog etter 6 i skogloven, skal kommunen som viltorgan vurdere om det er behov for å regulere bestanden av hjortevilt slik at beitetrykket blir redusert. Formålet med Elgregionen Trysil Rendalen Åmot (TRÅ) er en felles enhetlig forvaltning av elgstammen i området for å komme frem til en sunn og stabil elgbestand med god alders- og kjønnsfordeling, og en optimal avkastning i forhold til områdets bæreevne og skader på skog og innmark. I gjeldende bestandsplan for perioden har TRÅ satt mål for elgens beite hvor de skriver at «Elgregionen TRÅ skal øke tilgangen på naturlig beite for elgen, og redusere behovet for kunstig fôring». Konkret sier målsettingen at beiteprosenten på furu på sikt ikke skal overstige 40 % i gjennomsnitt målt etter gjeldende takseringsmetodikk (TRÅ 2012) Elgbestanden innenfor TRÅ I foregående bestandsplanperiode fra var det en klar målsetting om å redusere elgbestanden i området for å redusere beitetrykket i vinterbeiteområdene. Denne målsettingen er også videreført i gjeldende bestandsplanperiode. I perioden var det en nokså jevn avskyting i området på ca 600 dyr totalt. Dette ble økt i årene 2007 med en topp i 2009 på 847 felte elger. Etter dette har avskytingstallene sunket jevnt til 463 dyr i Fra Sett-Elg viser statistikken en topp i 2007 med ca 0,47 observerte elger pr jegerdagsverk, men med en synkende trend til og med 2015 hvor det var ca 0,33 observerte elger pr jegerdagsverk (TRÅ 2012) Tidligere beitetakster og møkkinventering I 2007 utførte Åmot Utmarksråd en elgbeitetakst innen deler av TRÅ s forvaltningsområde i Åmot. Området som ble taksert var sør for Deset og vest for Østre Æra til sørenden på Løpsjøen og innover Julussdalen til kommunegrensa til Elverum. Dette takstområdet holdt seg under 400 moh. Resultatet fra denne taksten viste et beiteuttak av furu på 87 % og det ble registrert 22 møkkhauger pr dekar (Bakmann 2007). I 2008 utførte Skogbruket Kursinstitutt en elgbeitetakst for TRÅ s forvaltningsområder i Rendalen og Trysil kommuner. Her begrenset man området til under 700 moh. Resultatene fra denne taksten viste et beiteuttak av furu på 90,5 % i Rendalen og 59,6 % i Trysil (Hårstad 2008). Det ble samtidig utført møkktelling som viste et resultat på ca 22 møkkhauger pr dekar i Rendalen og ca 12,5 møkkhauger pr dekar i Trysil. Det er ikke utført elgbeitetakster i området siden dette, men det er gjennomført møkktellinger både i 2011 og I 2011 ble resultatet et snitt på 16,5 møkkhauger pr dekar for hele TRÅ fordelt på 12,3 i Rendalen, 4

5 14,3 i Trysil og 20,9 i Åmot (Åmot Utmarksråd 2011). Tilsvarende resultat i ,6 møkkhauger pr dekar for hele området, fordelt på 13,5 i Rendalen, 9,1 i Trysil og 16,3 i Åmot (Åmot Utmarksråd 2013). Haug m.fl. (2014) gjorde en undersøkelse på elgbeite på gran i Stange og Våler kommuner hvor det ble gjort registreringer fra vinteren De fant at 8 % av grantrærne hadde beitet toppskudd siste år og at ca 32 % av grantrærne hadde stammeskader forårsaket av beite. Resultatet viste også at beitet på gran var noe høyere i den delen av undersøkelsen som omfattet Våler kommune sammenlignet med Stange kommune. Ved å følge opp ungskogbestand vinterstid kunne de påvise at elg hadde beitet på gran i løpet av vinteren. Gjennom de siste årene har det vært et generelt inntrykk at gran er blitt mer beitet på enn tidligere. Denne undersøkelsen i Stange og Våler påviser at det er beiting av gran i enkelte områder, men vi har ingen tidligere undersøkelser som kan vise historikken i denne utviklingen Beiteuttak og skogproduksjon På Østlandet er det i all hovedsak vinterbeitet som er mest begrensende for elgens fortilgang, og det er vinterbeitet som har fokus i denne undersøkelsen. På høsten etter nedvisning av urter og grasarter samt tidlig vinter fram til snøen blir for dyp, beiter elgen mye på blåbærlyng og andre lyngarter, men kvister og skudd av lauvtrær kan også beites noe i denne perioden. Ettersom snødybden øker, går elgen mer over til å beite i busksjiktet på furu, bjørk og ROS (Rogn, osp og selje/vier). Einer er også en mye brukt beiteplante der denne er tilgjengelig. Elgen prefererer ROS-artene høyest av treslagene, deretter kommer furu og bjørk, og lavest på prioriteringslista kommer gran og or. Det er likevel tilgjengeligheten av kvistmasse som trolig styrer mye av elgens vinterdiett. For en elgstamme med normal aldersstruktur er det beregnet at hvert dyr i gjennomsnitt bør ha et inntak på kg kvist (friskvekt) per døgn vinterstid (Solbraa 2008a). Kvantitativt, og ut fra elgens beitepreferanser, kan man anta at det er furu og bjørk som utgjør de viktigste beiteplantene i TRÅ. Bjørk finnes på de fleste markslag og tilgjengeligheten er stor. Furu finner man også i store deler av området, men i noe vekslende mengder avhengig av markslag. Det drives et tradisjonelt og aktivt skogbruk i området, hvorav gran og furu er de viktigste i volum og særlig for virke med krav til kvalitet (sagtømmer, stolper, laft og spesial). For skogbruket er derfor beiting av furu som tradisjonelt har vært mest konfliktfylt, men det rapporteres om beiteskader også på gran, som sjølsagt også har betydning for skogbrukets kvalitetsproduksjon (Haug m.fl. 2014). Furu tåler et relativt høyt beitetrykk før den mister evnen til å produsere elgmat og samtidig kan utvikle seg til fullverdige trær med verdi i skogproduksjon, og man har kommet fram til at et beitetrykk der omkring % av tilgjengelig barmasse blir beitet er det meste den vil kunne tåle over lengre tid, altså et bærekraftig nivå. I områder hvor man satser mye på verdiproduksjon av furu, bør beiteuttaket av furu ikke overskride %. Disse tallene forutsetter gode tettheter i furuforyngelsene, og med lavere tretetthet tåles det også lavere beiteuttak. Det er også vurdert at dersom det blir beitet mer enn rundt 60 % av årsskuddene til hver enkelt plante, vil produksjonen av barmasse synke kommende år. Ved for høyt beitepress vil derfor tilgjengelig beite bli mindre fra år til år (Solbraa 2008b). For framtidstreets kvalitet er det stor betydning om toppskuddet blir beitet eller ikke, fordi dette påvirker stammeformen og kan føre til gankvist og virkesfeil, som igjen har betydning på sortimentet og prisen man kan få ut av denne delen av treet ved avvirkning. 2. Metodebeskrivelse 2.1. Utvalg av takstbestand Ved utvalg av hvilke bestand som skal takseres er det viktig å ha et bevisst forhold hvordan man velger ut disse, ettersom dette kan ha betydning for resultatet av undersøkelsen. Det er vanlig at man forsøker å velge ut bestand innenfor de områdene elgen erfaringsvis oppholder seg vinterstid. Dette fører til at man i områder med trekkende elgstammer kan utelukke en del av den totale forvaltningsgeografien og konsentrere 5

6 seg om de kjente vinterbeiteområdene. I samråd med styret og daglig leder i TRÅ ble det besluttet å taksere til sammen 80 bestand jevnt fordelt i delene av TRÅs forvaltningsområde som ligger under 600 moh. Av arealet til det definerte takstområdet er 59 % i Åmot, 24,4 % i Trysil og 16,6 % i Rendalen. Med utgangspunkt i dette, men med noe utjevning ble de 80 takstbestandene fordelt med 20 bestand i Rendalen, 40 i Åmot og 20 i Trysil. Denne fordeling gjør at det ble litt flere takstbestand i Rendalen enn arealet av takstområdet skulle tilsi og litt færre for Åmot. I tillegg ble det lagt til et ekstra bestand på vestsiden av Storsjøen i Rendalen kommune, slik at det totalt ble taksert 81 bestand. For å velge ut de aktuelle takstbestandene ble det innledningsvis geografisk fordelt hvor omtrent de bør være for å få et så jevnt forband mellom bestandene som mulig. Etter dette ble flyfoto benyttet for å visuelt plukke ut skogbestand som bestod av ungskog og hvor det var sannsynlig at det kunne forekomme både gran og furutrær i ungskogen. For hvert bestand ble det valgt ut et hovedbestand, pluss noen reservebestand i nærheten dersom hovedbestandet viste seg å ikke være godt egnet når man kom dit under feltarbeidet. Det var forventet at noen av de utvalgte bestandene av ulike årsaker ikke passet overens med utvalgskriteriene. Derfor ble hvert bestand vurdert i felt om de holdt kravet som takstbestand og evt byttet til reservebestand. Kriterier for å bytte ut opprinnelig takstbestand til reservebestand er satt slik: Gjennomsnittlig trehøyde overstiger 3,0 meter og det derfor blir få planter tilgjengelig i beitehøyde. Det er nylig (siste 2 år) gjennomført ungskogpleie/avstandsregulering i bestandet. Bestandet er gjerdet inn /inngår i inngjerdet beite for husdyr. Bestandet ligger nærmere enn 300 meter fra fôringsplass, anleggsområde eller andre området med mye forstyrrelser (vanlig vei og spredt boligbebyggelse gjelder ikke i denne sammenheng). Ved behov for reservebestand velges det nærmeste bestandet som oppfyller utvalgskriteriene. De ulike takstbestandenes plassering og delområdenes avgrensning framgår av bilde Takstmetodikk og gjennomføring Taksten er utført som en bestandstakst hvor det legges ut et prøveflatenett etter et rektangulært forband. Målsettingen er minimum 20 prøveflater pr takstbestand og takstbestandets areal avgjør da prøveflateforbandet slik det vises i tabell 1. Tabell 1: Veiledende forbandsstørrelse ved utlegging av prøveflater. Bestandsareal i dekar Avstand mellom prøveflater (L) Avstand mellom takstlinjer (B) 5 dekar 10 m 25 m 10 dekar 20 m 25 m 15 dekar 25 m 30 m 20 dekar 25 m 40 m 25 dekar 30 m 40 m 30 dekar 30 m 50 m 35 dekar 35 m 50 m 40 dekar 40 m 50 m 45 dekar 45 m 50 m 50 dekar 50 m 50 m 55 dekar 55 m 50 m 60 dekar 50 m 60 m I hvert takstbestand ble kursen satt for prøveflatenettet langs en mest mulig rett bestandskant ved hjelp av kompass. Første prøveflate ble lagt med halv forbandslengde fra et hjørne i takstbestandet i både bredde og lengde. Lengden mellom prøveflatene ble bestemt ut fra skritting, det samme også med bredden mellom 6

7 linjene. Kompasset ble brukt til å holde kursen på linjene. I prøveflatens sentrum ble det satt ned en staur med ei snor på 1,99 meters lengde. Snora ble brukt til å måle prøveflatas radius og avgrensning. Med dette ble arealet på hver prøveflate 12,5 kvadratmeter. Prøveflatenettet dekket da takstbestandet slik eksempelet fra bestand nr 26 viser (bilde 1). Det ble angitt høyde over havet, areal, bonitet, høyde på hovedtreslag, foryngelsesmetode, snødybde sist vinter, prøveflateforband og koordinater for hvert takstbestand. Treslagene rogn, osp og selje, inkl. vier ble slått sammen til treslagsgruppen "ROS". For treslagene furu, gran, bjørk og ROS ble det registrert antall i beitehøyde (0,5 3,0 meter), gjennomsnittshøyde av de talte trærne i beitehøyde og beitetrykk for sist vinter i hver prøveflate. Beitetrykket ble angitt som andel beitet av tilgjengelig bar-/kvistmasse for furu, bjørk og ROS (tabell 2), mens for gran ble det registrert som antall trær med beite av topp-/kvistskudd. Bilde 1: Flyfotokart over bestand nummer 26 med prøveflater (grønne prikker) og bestandsgrense (gul linje). 7

8 Tabell 2: Forholdet mellom beiteuttak i prosent og registrert beitegradsklasse. Beitegradsklasse Beiteuttak i % For furu og gran ble det også registrert antall trær uten stammeskader, antall trær som er utviklingsdyktige med stammeskader og antall trær som er døde eller totalskadet av beite. Stammeskader regnes dersom toppen har blitt beitet på treet en eller annen gang, eller det har vært utsatt for barkgnag på mer enn 25 % av stammeomkretsen. De siste registreringene er akkumulerte verdier for hele bestandets levetid. For furu og gran ble det dessuten registrert antall trær under 0,5 meter, såkalte "rekrutter". Beiteskader av kvist og skudd vinterstid er vanskelig å anslå om det er hjort eller elg som står bak, og derfor er ikke skadegjører angitt ved registrering av beiteskadene. Det er også forsøkt å bare registrere beiteskader fra vintersesongen. Å skille mellom vinter- og sommerbeite er særlig aktuelt for lauvtreslagene som er utsatt for rasping av lauv/bladverk sommerstid, og det er derfor ikke registrert skader etter lauvrasping, men bare for klipping av kvister og skudd. For ytterligere beskrivelse av feltarbeidet henvises det til takstinstruksen i vedlegg 1. Feltarbeidet ble i hovedsak utført av Tom Nilsen og Lars Fallbakken i løpet av mai og juni. Kent Ove Moren har taksert noen få bestand og stått for opplæring og kalibrering av feltarbeidet. 8

9 Bilde 2: Takstbestandenes geografiske plassering og nummer. TRÅs forvaltningsområde er avgrenset med svart stiplet linje og takstområdet er avgrenset med lilla stiplet linje Litt om statistikk, nøyaktighet og korrelasjoner En beitetakst inneholder flere feilkilder som kan gi seg utslag i både systematiske og tilfeldige feil. Eksempler på feilkilder som kan gi systematiske feil er at takstbestandene ikke er representative for takstområdet, feiltolkning av taksator eller feil analyser av innsamlet data. Utvalget av takstbestand er forsøkt gjort etter en så objektiv metode som mulig for å unngå systematiske feil pga dette. Feltarbeidet er utført av tre taksatorer som har brukt en del tid sammen for å kalibrere og samkjøre den enkeltes skjønn. 9

10 Ved registrering av verdier til et utvalg kan man regne ut gjennomsnitt som igjen kan brukes som et estimat på hele området. Ved mange målinger (stort utvalg) vil man få et sikrere estimat enn ved et lite utvalg, på samme måte som at man får et sikrere estimat hvis det viser seg å være liten variasjon blant målingene. Når man måler verdier av et utvalg for å beregne et gjennomsnitt er det vanlig å bruke standardfeil (SE) som variasjonsmål til gjennomsnittsverdien. 2 ganger standardfeilen (2SE) angir et konfidensintervall på 95 % dersom målingene i utvalget fordeler seg noenlunde jevnt rundt gjennomsnittet, såkalt normalfordelte data. Dette betyr at det er 95 % sannsynlig at det riktige gjennomsnittet ligger innenfor beregnet gjennomsnitt ± 2SE. For de viktigste resultatene vil det bli presentert variasjonsmål med 2SE for å synliggjøre sikkerheten for resultatet. I presentasjonen av resultatene er det ønskelig å sammenligne beitenivå med en del faktorer som man har registrert i arbeidet. Dette for å se om det kan være noen form for sammenheng mellom beitenivå og den enkelte faktor, og evt. hvor sterk denne korrelasjonen er. Det er valgt å vise disse sammenhengene grafisk ved punktdiagrammer med beitenivået på den ene aksen og en gradient av faktoren man sammenligner mot på den andre aksen. I tillegg er det lagt til en lineær trendlinje. Det er ikke gjort omfattende statistiske analyser av dataene, men de er tolket "visuelt" ut i fra det som kan leses direkte fra diagrammene. Det er spesielt to forhold man bør være oppmerksom på når det gjelder å tolke sammenhenger. Det ene er trendlinjas stigningsgrad. Desto større stigningsforhold, jo sikrere er det at det er en korrelasjon. Det andre er hvor godt trendlinja forklarer variasjonen mellom observasjonene (punktene i diagrammet), og kan leses ut ved å se hvor spredt punktene er rundt trendlinja. 10

11 3. Resultater 3.1. Datamateriale Det ble taksert til sammen 1842 prøveflater fordelt på de 81 takstbestandene. Det gir i gjennomsnitt 22,7 prøveflater pr bestand. Hver prøveflate representerer et taksert areal på 12,5 m 2, og det samlede takserte arealet er da m 2, dvs. ca 23 dekar. Den videre fordelingen mellom prøveflater og taksert areal framgår av tabell 3. Det er registrert 6837 furuer, 1361 graner, 2352 bjørker og 219 ROS i beitehøyde (0,5-3,0 m) innenfor prøveplatene. Gran og furu var representert i henholdsvis 70 og 77 av takstbestandene. Bjørk ble registret i alle de 75 takstbestandene mens ROS ble registrert i 27 av takstbestandene. Tabell 3: Fordeling av takstbestand, prøveflater, taksert areal og antall registrerte trær i de ulike delområdene og samlet for hele området. Beskrivelse Delområde Rendalen Trysil Åmot Antall takstbestand Antall prøveflater Taksert areal, dekar 6,1375 5, ,675 23,025 Antall takstbestand med furu i beitehøyde Antall takserte furuer i beitehøyde Antall takstbestand med gran i beitehøyde Antall takserte graner i beitehøyde Antall takstbestand med bjørk i beitehøyde Antall takserte bjørker i beitehøyde Antall takstbestand med ROS i beitehøyde Antall takserte ROS-trær i beitehøyde Samlet Takstbestandene er fordelt i bonitetene fra 8-17 (H40-systemet) i hele området, men hovedskalig i de midlere bonitetene 11 og 14 (figur 1). Det er bare 3 bestand i bonitet 8, 2 bestand i bonitet 17, 41 bestand i bonitet 11 og resterende 35 bestand i bonitet 14. Figur 1: Takstbestandenes fordeling på bonitetsklassene og områder. 11

12 Gjennomsnittlig treslagsfordeling for alle takstbestandene er 62 % furu, 14 % gran, 22 % bjørk og 2 % ROS. Det er noe større andel furu blant bestandene i Åmot sammenlignet med bestandene i Trysil og Rendalen (figur 2). Figur 2: Gjennomsnittlig treslagsfordeling med utgangspunkt i trær i beitehøyde (0,5 3,0 m) for de ulike kommunene og hele takstområdet samlet. Det samlete antall trær pr dekar er høyest Trysil og lavest i Åmot, men det er forholdsvis liten variasjon mellom kommune. Alle kommunene har et treantall pr dekar over 350 bartrær pr dekar i gjennomsnitt (figur 3). Figur 3: Gjennomsnittlig treantall pr dekar fordelt på treslag og delområder. Treantallet gjelder trær i beitehøyde mellom 0,5 og 3,0 m. Gjennomsnittlig trehøyde i takstbestandene er litt over 1,0 m for furu og ca 1,35 meter for gran. Felles for alle områdene er at grana og bjørka i snitt er høyere enn furua og at trærne blant ROS-artene har lavest gjennomsnittshøyde (figur 4). 12

13 Figur 4: Gjennomsnittlig høyde i dm blant trærne i beitehøyde (0,5 3,0 m) fordelt på treslag og delområder. Gjennomsnittlig høyde over havet for takstbestandene er 404, 508 og 403 meter for henholdsvis Rendalen, Trysil og Åmot. Gjennomsnittlig høyde over havet for alle takstbestandene samlet er 429 meter. Høyde over havet for alle takstbestandene var mellom 255 og 600 meter Beiteuttak Beiteuttak for furu, bjørk og ROS er presentert som prosentvis uttak av den tilgjengelige bar-/kvistmassen, mens for gran er det registrert som andel av trærne som har blitt beitet på. Gjennomsnittlig beiteuttak for furu varierer mellom ca 16 % i Trysil og 44 % i Rendalen. Beiteuttaket i Åmot er ca 20 % og gjennomsnittet for hele området samlet er på ca 25 % (figur 5). Det er variasjoner i beiteuttak mellom takstbestandene fra 0 % til 86 % beiteuttak av furu, men ved å se på standardfeilene for hele området kan man lese at det er 95 % sannsynlighet for at beiteuttaket for furu er mellom 20 og 30 %. Figur 5: Gjennomsnittlig beiteuttak av furu for de ulike delområdene og samlet for siste vinter ±2SE. 13

14 For bjørk er det registrert høyest beiteuttak i Trysil, mens for ROS-artene er det registrert høyest beiteuttak i Rendalen og lavest i Trysil. Beiteuttaket for bjørk ligger på ca 21 % for hele området samlet og tilsvarende ca 46 % for ROS sist vinter (figur 6 og 7). Figur 6: Gjennomsnittlig beiteuttak av bjørk for de ulike delområdene og samlet for siste vinter ±2SE. Figur 7: Gjennomsnittlig beiteuttak av ROS for de ulike delområdene og samlet for siste vinter ±2SE. For grana sin del er det ca 2 % av grantrærne som er beitet den siste vinteren i hele området samlet. Gjennomsnittlig andel påbeitet gran varierer lite mellom de tre kommunene, men det er likevel stor variasjon mellom takstbestandene med enkeltbestand hvor 45 % av grantrærne i beitehøyde er blitt beitet på sist vinter (figur 8). 14

15 Figur 8: Gjennomsnittlig prosentandel av grantrærne påbeitet i de ulike delområdene og samlet for siste vinter ±2SE Sammenheng mellom beiteuttak og ulike faktorer Det er en selvfølge at beiteuttaket vinterstid har størst sammenheng med elgstammens tetthet under vinterbeitesesongen. Det kan også tenkes at det er faktorer som påvirker hvor elgen velger å oppholde seg og beite. Det er interessant å kunne se om beitetrykket blir påvirket av treslagsfordeling, trehøyde, bonitet, tretetthet og høyde over havet. Ved å sammenligne dette kan man også få indikasjon på hvor følsomme resultatene er for hvor godt man treffer med representativiteten til takstbestandene. Dette er også viktig å være oppmerksom på at ulike faktorer kan ha sammenheng med hverandre (f. eks. bonitet/høyde over havet, bonitet/tretetthet osv.) slik at man ikke kan trekke for sikre konklusjoner uten å foreta mer komplekse statistiske analyser enn formålet er ved denne undersøkelsen. Ettersom de aller fleste takstbestandene er i bonitet 11 og 14 har man er svært begrenset «skala» for å se på beiteuttak sammenlignet med bonitet. Med bakgrunn i dette er det valgt å ikke se nærmere på dette. Ved å se på sammenhengen mellom antall trær pr dekar og beiteuttaket for de enkelte treslag, ser vi at for furu er det en tendens at beiteuttaket reduseres ved økende antall furuer pr dekar. Ettersom det er stor spredning i resultatene mellom takstbestandene og det er nokså få takstbestand med mer enn 500 furutrær pr dekar, er det imidlertid stor usikkerhet ved denne tendensen. For de andre treslagene er det vanskelig å tolke noen tendens eller sammenheng ettersom det er stor spredning, mange registreringer nære «null» (særlig gran og delvis bjørk) eller en flat trendlinje (figur 9). 15

16 Figur 9: Beiteuttak i prosent av tilgjengelig barmasse for furu, bjørk og ROS og prosentandel av grantrærne beitet i sammenheng med treslagsandel for de respektive treslagene med lineære trendlinjer. Det ser ut som at furu, bjørk og ROS blir hardere beitet ved lavest trehøyde. For gran er det ingen sammenheng å tolke (figur 10). Figur 10: Beiteuttak i prosent av tilgjengelig kvistmasse for furu, bjørk og ROS og prosentandel av grantrærne beitet siste år i sammenheng med trehøyde for de ulike treslagene. Beiteuttak/andel påbeitet sammenlignet med takstbestandets høyde over havet viser ingen korrelasjon. Dett sees som flate trendlinjer og at det er stor spredning. For furu viser trendlinja en liten tendens, men man 16

17 kan ikke trekke noien klar tendens fordi det er stor variasjon i dataene (figur 11). Vi vet også at takstbeistandene i Trysil hadde lavest beiteuttak og takstbestand som i snitt lå høyest over lavet. Derfor er det vanskelig å si om det er høyden over havet eller den geografiske beliggenheten som har betydning. Figur 11: Beiteuttak av tilgjengelig kvistmasse for furu, bjørk og ROS og prosentandel av grantrærne beitet siste år i sammenheng med høyde over havet Hjorteviltbeite og skogproduksjon For furu er det 25 % av trærne som er uten stammeskader i takstbestandene. Merk at her er alle trær med høyde over 0,5 m og som tilhører skogomløpet med i registreringen, mot kun trær mellom 0,5 m og 3,0 m i tallene for beiteuttak. Stammeskader registreres for hele treet, slik at dette er å betrakte som akkumulerte verdier for skogbestandene, men stammeskader som er vurdert å ikke relatere seg til beiting (f.eks. frostskader) er derimot ikke talt med. Prosentandelen av furutrærne uten stammeskader varierer fra 11 % i Rendalen til 30 % i Åmot. Når det gjelder granforyngelsen er gjennomsnittet for alle takstbestandene at 75 % av grantrærne er uten beitepåførte stammeskader. Det er Rendalen som har lavest andel av gran uten stammeskader med 69 % mot 82 % i Trysil (figur 12). Figur 12: Prosentvis fordeling av trær uten stammeskader, utviklingsdyktige med stammeskader og ødelagte for furu og gran fordelt på de ulike kommunene og samlet for hele takstområdet. 17

18 Gjennomsnittlig antall furutrær uten stammeskader er 93 trær pr dekar, mens for gran er det 55 trær pr dekar. Det samlete snittet vil derfor være mellom 140 og 150 uskadde trær pr dekar (figur 14). I tillegg er det et nokså stort antall furutrær med en form for stammeskader, men som likevel er utviklingsdyktige til å vokse videre (figur 13). Figur 13: Antall trær pr dekar av furu og gran fordelt på uten stammeskader, utviklingsdyktige med stammeskader og ødelagte. Figur 14: Antall trær pr dekar totalt for furu og gran samlet og antall trær pr dekar uten stammeskader for furu og gran samlet. Selv om det er noe stammeskader på grana har skadenivået på furu mest konsekvens for skogproduksjonen. Andelen furutrær av "feilfri" kvalitet er blitt redusert som følge av beiteskadene ved at den gjennomsnittlige furuandelen blant gran og furu er endret fra 84 % til 63 % for alle takstbestandene (figur 15). Dette er tydeligst for Rendalen, men alle områdene har samme tendens. 18

19 Figur 15: Andel furu av bartrærne totalt sett (brutto) og uten stammeskader (netto). Antall trær under beitehøyde 0,5 m ble registrert og disse kan kalles rekrutter ettersom de kan "erstatte" de trærne som er skadet eller ødelagt. Dette vil imidlertid føre til noe lengre omløpstid, mer aldersspredning i framtidsbestandet, og er også avhengig av at beitetrykket er såpass lavt at rekruttene ikke også blir skadet eller ødelagt av beiting. Gjennomsnittlig antall rekrutter i takstbestandene er ca 240 furuer og 84 graner pr dekar, men varierer en del mellom delområdene (figur 16). Figur 16: Antall rekrutter med høyde under 0,5 m for furu og gran. 19

20 3.5. Møkktelling Det ble ikke registrert møkkhauger av hjort under feltarbeidet. For elg ble det funnet i gjennomsnitt 8,9 møkkhauger pr dekar for hele området samlet. De kommunevise gjennomsnittstallene er 17,9 møkkhauger pr dekar i Rendalen, 4,9 møkkhauger pr dekar i Trysil og 6,0 møkkhauger pr dekar i Åmot (figur 17). Figur 17: Antall møkkhauger pr dekar. 20

21 4. Diskusjon 4.1. Datamateriale En viktig del av denne type undersøkelser er å ha et bevisst forhold til kvaliteten på de innsamlede dataene og hvor representative disse er for området man ønsker resultater fra. Når det gjelder de utvalgte takstbestandene er disse fordelt geografisk slik at de dekker skogområdene innen takstområdet godt. Takstområdet omfatter flere områder som tradisjonelt er sett på som vinterbeiteområder som elgen trekker til vinterstid. Det er områdene rundt Lomnessjøen og nordre Flendalen i Rendalen kommune og omkring Løpsjøen/Nedre deler av Julussdalen samt området rundt Nordre Osen det tenkes på som vinterbeiteområder. Det antas at elgen generelt trekker fra høyereliggende områder til lavereliggende området vinterstid. Ettersom takstområdet inneholder vinterbeiteområder, de lavestliggende områdene og også i større grad er oppholdssted for elg som er på trekkvei til vinterbeiteormådene, kan man anta at det er mer elg innenfor takstområdet enn utenfor i vinterhalvåret. Samtidig er det lokale variasjoner slik at det lokalt også kan være mye elg utenfor takstområdet vinterstid. Elgens sesongtrekk utløses trolig ved en viss snømengde, og vinterens snømengde og når snømengden ble stor nok til å utløse sesongtrekket har trolig betydning for hvor lang tid av vinteren elgen oppholder seg i vinterbeiteområdet. Sannsynligvis er det flere faktorer enn bare snømengde som er styrende, så dette momentet er antagelig sammensatt. Vinteren 2015/2016 drøyde det med å bli store snødybder og inntrykket er at det generelt også var litt mindre snø enn et normalår i TRÅ s område. Bonitetsfordelingen av takstbestandene i takstområdet viser trolig en overvekt på de midlere bonitetene og de høye bonitetene er underrepresentert. Dette antas som følge av ønsket om å dekke bestand hvor både gran og furu er representert som treslag, og at grana i større grad er dominerende på de høyeste bonitetene. Treslagsfordelingen blant takstbestandene som også viser et betydelig mer innslag av furu enn gran underbygger også denne antagelsen. At furu utgjør en såpass stor del av treslagsfordelingen kan muligens også delvis forklares ut fra at der furu er tilstede i bestandet, er den mer tallrik enn grana fordi furu i større grad forynges naturlig og da med tettere oppspiring enn gran. At ROS-artene er minst representert er forventet. Treslagsfordelingen i beiteundersøkelsen kan imidlertid ikke sammenlignes med den faktiske treslagsfordelingen i området ettersom utvalget av takstbestand blant annet er styrt etter treslag. Vi har heller ingen sikre tall på hva den faktiske bonitetsfordelingen og treslagsfordelingen i området er, så det er vanskelig å dra noen sikker konklusjon om denne treffsikkerheten. Pga. at takstområdet er lavereliggende enn områdene utenfor og at vi i stor grad har taksert bestand med både furu og gran, får vi trolig et resultat for beitenivåene som er høyere enn det som ville blitt vist om vi hadde taksert i alle høydelag og ikke forsøkt å velge bestand med både gran og furu. Samtidig har vi gjort taksten mer effektiv med denne seleksjonen. Vi hadde f. eks. ikke fått noen tall for beiting på gran ved å oppsøke rene furubestand eller vis a versa, og vi måtte trolig ha taksert langt flere bestand for å få et like godt datagrunnlag. Grana har høyest gjennomsnittlig trehøyde med ca 1,35 m samlet for alle takstbestandene. Det kan være flere årsaker til dette. Man kan anta at noe av grana er plantet mens furu er kommet naturlig. Grana vil trolig derfor i gjennomsnitt ha litt høyere gjennomsnittlig totalalder pga furuas ventetid på at foryngelsen blir etablert. Man kan også tenke seg at furu har blitt utsatt for høyere beite enn grana siden foryngelsen ble etablert, og at beitet har holdt furua mer tilbake enn grana. Beitetrykk er trolig årsaken til at ROS-artene har lavest gjennomsnittshøyde. Det er jevnt over tilfredsstillende foryngelse av bartrær når det gjelder antall. I tillegg er det en del bjørk, slik at det registreres nokså mange trær pr dekar. Selv om det er litt variasjon mellom kommunene når det 21

22 gjelder antall trær pr dekar av de ulike treslagene, er det ingen av kommunene som skilles seg vesentlig fra gjennomsnittet eller noen av de andre Beiteuttak Målsettingen til TRÅ er at beiteprosenten på furu ikke skal overstige 40 % i gjennomsnitt. Sammenlignet med takstresultatene fra 2007 og 2008 er beiteuttaket betydelig redusert i 2016, og er nå i gjennomsnitt på ca 25 % for hele TRÅ og dermed godt innenfor målsettingen. Det er fortsatt viktig å ha med i totalvurderingen av resultatene hvor stor sikkerheten er for at de faktisk er riktig. Som tidligere beskrevet er det mange faktorer som påvirker resultatene i en eller annen retning. F. eks. kan det være slik at ettersom de store snøfallene kom forholdsvis sent vinteren 2015/2016, kan det påvirke at det ble et lavere beiteuttak enn det størrelsen på elgstammen burde tilsi, eller fordi vi takserer de lavestliggende bestandene hvor elgen i størst grad trekker til, tilsier at resultatet er en noe høyere beiteuttak i undersøkelsen enn det som er det reelle for hele TRÅ s område samlet. Ettersom det er såpass mange faktorer som kan påvirke resultatet og at det er variasjoner i fra år til år og fra område til område, er ikke elgbeitetaksering noen eksakt vitenskap, men den totale feilmarginen er trolig ikke større enn at vi kan konkludere med at det gjennomsnittlige beiteuttaket av furu er under 40 %. Det er ikke noe tydelig bilde at høyde over havet har noen tydelig relasjon til beiteuttaket i bestandet, men det er mulig at dette kunne vises dersom vi ikke hadde begrenset takstområdet til under 600 moh. I andre områder har vi sett at det kan være noe tendens til at beiteuttaket er høyere på lavereliggende arealer (Moren 2014). Videre kan vi se en tendens til at beiteuttaket er høyere i bestand med lavest trehøyde. For furu vises det også en tendens til at beiteuttaket er høyere i bestand med lavest treantall. Både treantall og trehøyde har sterk sammenheng med hvor mye tilgjengelig barmasse som finnes for elgen å beite på. Bestand med lave trær og få trær pr dekar har mindre tilgjengelig beite pr dekar enn bestand med høyere trær og tettere treantall, og det skal derfor til flere beitedøgn av elg for å gjøre samme uttaksprosent av tilgjengelig barmasse. Derfor er det en viss logikk i at man ser disse tendensene, og lignende tendenser er også sett i andre områder (Grindstad 2014, Moren 2014, Moren 2015). Det som ikke er undersøkt, men som man kan tenke seg at også har betydning, er hvor stor del av skogarealet som består av skog i tilgjengelig beitehøyde. Man kan tenke seg at desto større del av skogarealet som er i hogstklasse 2 (beitehøyde), jo mindre beiteuttak vil man finne ettersom den totale beitetilgangen for elgen er større. For furu viser resultatene et noe høyt beitetrykk innen takstområdet i Rendalen kommune. Det er likevel registrert et betydelig lavere beiteuttak i denne taksten sammenlignet med taksten fra 2008 da beiteuttaket for furu var rundt 90 % i Rendalen (tabell 4). Møkktellingene viser også at det er langt flere møkkhauger pr dekar i Rendalen enn i Trysil og Åmot. Antall møkkhauger pr dekar korrespondere bra med beiteuttaket av furu når man ser på utviklingen fra tidligere registreringer (tabell 5. Dersom man i tillegg ser på tallene for observerte elger pr jegerdagsverk har dette hatt en synkende trend siden toppen i Tabell 4: Prosent beiteuttak av furu for beitetakster i TRÅ siden *) beregnet snitt vektet ut fra 20 takstbestand i Trysil, 33 i Rendalen og 33 i Åmot. År Trysil Rendalen Åmot Samlet *)

23 Tabell 5: Antall møkkhauger pr dekar registrert i TRÅ siden *) beregnet snitt vektet ut fra 20 takstbestand i Trysil, 33 i Rendalen og 33 i Åmot. År Trysil Rendalen Åmot Samlet , ,8 *) ,3 12, , ,5 16,3 13, ,9 Beitetrykket på gran er registrert på en annen måte enn for de andre treslagene og tidligere takster. Der er derfor vanskelig å si noe om utviklingen over tid. Beitet på gran er i gjennomsnitt relativt beskjedent med unntak av enkeltbestand. De senere årene er det rapportert om økende mengde beiteskader på gran, og beitenivået på gran bør også registreres i oppfølgende takster. Taksatorene opplevde i felt at ROS-artene ofte var beitet ned tidligere år slik at tilgjengelig kvistmasse utgjorde et lite tilbud for elgen nå. En del av ROS-artene var også tidligere beitet såpass ned at de var under beitehøyde for siste vinters beite. Dette kan gi et uriktig bilde av beiteuttaket for ROS, og i kombinasjon med at det er forholdsvis få ROS-planter registrert slik at resultatene for ROS-artene antas å ha en noe større usikkerhet enn for de øvrige treslagene. Bjørk har nokså mye tilgjengelig masse av greiner, dvs. et stort tilbud av beite. Dette kombinert med at bjørk ikke er den mest prefererte beiteplanten for elgen kan gjøre at beiteuttaket blir såpass lavt. Man kan likevel anta at dersom det blir for lite tilgjengelig beite av de mest prefererte beiteplantene, vil beitetrykket på bjørk kunne øke betraktelig. Dette indikerer at vinterstammen av elg i undersøkelsen er på et såpass lavt nivå at den ikke "trenger" å utnytte beitet på bjørk i så stor grad som ved en tettere elgstamme Hjorteviltbeite og skogproduksjon Av det registrerte treantallet pr dekar kan vi si at foryngelsen i takstområdet i utgangspunktet er god i forhold til kravet til foryngelse i forskrift om bærekraftig skogbruk. Forskiftens minstekrav er 150 planter pr dekar på de beste bonitetene (bonitet 17), 100 på de midlere (bonitet 11-14) og 50 planter pr dekar på de dårligste bonitetene (bonitet 8). Anbefalt minste planteantall for å utnytte produksjonsevnen i skogen bør imidlertid være noe høyere enn forskriftskravet, og tommelfingerregelen er minst 200 planter pr dekar jevnt fordelt etter ungskogpleie for å oppnå full produksjon. For alle kommuner lå antall bartrær til sammen på mer enn 400 planter pr dekar og i utgangspunktet rikelig med trær å føre produksjonen videre på samt god valgfrihet ved utvelgelse av framtidstrær ved ungskogpleie og eventuelle tynninger. I tillegg er det en del lauv som kan inngå i framtidsbestandene. Tallene for antall uskadde trær er imidlertid mer kritisk, og antallet uskadde trær er i underkant av 150 trær pr dekar, og lavest i Rendalen hvor antallet er på drøyt 100 uskadde bartrær pr dekar. I tillegg til de uskadde er det mange trær med stammeskader som fortsatt er utviklingsdyktige, så minstekravet til foryngelse i forhold til skogloven er neppe truet, og heller ikke muligheten for god volumproduksjon. Det er likevel slik at man antagelig må ta med seg noen trær med stammeskader inn i framtidsbestandene og med de virkesfeil og kvalitetsreduksjon dette medfører. Det er også slik at man ser ut til å få en dreining av treslagssammensetningen mot en større andel gran enn det som er utgangspunktet. I noen bestand vil trolig dette være skjøtselsmessig riktig ut fra vekstvilkårene, mens i andre bestand er furua det best egnede treslaget. I disse tilfellene vil treslagsfordelingen mellom gran og furu ikke være optimal, pga at man mister noen av "valgfriheten" blant trærne med best kvalitet. Hvor 23

24 mye disse konsekvensene betyr i kroner og øre for skogbruket, er det vanskelig å anslå, men at beitetrykket man har hatt i området siden takstbestandenes foryngelse ble etablert, er på grensen til å ha vesentlig betydning, er sannsynlig. Dreiningen i treslagssammensetning er tydeligst i Rendalen hvor furu totalt utgjør ca 70 % av bartrærne, mens det bare er ca 20 % furu av bartrærne uten stammeskader. I beste fall kan rekruttene ta over en del av kvalitetsproduksjonen, noe som vil føre til en noe lengre omløpstid. Dette krever også at beitetrykket er såpass lavt at en stor del av rekruttene får vokse uskadet opp Videre oppfølging Beitetaksten som nå er utført gir trolig en god indikasjon på beitetrykket i Elgregionen TRÅ s forvaltningsområde. Resultatene viser en tydelig nedgang i beitetrykket sammenlignet med beitetakstene fra 2007/2008. Sammenlignet med møkktellingene og dataene for sett elg pr jegerdagsverk stemmer dette godt overens. På sikt vil trolig både skogtilstanden og elgbestanden utvikle seg og det vil bli behov for å overvåke dette også i framtiden. På kort sikt (0-5 år) er det trolig tilfredsstillende å se på dataene fra Sett-Elg og evt. i kombinasjon med møkktellinger ettersom dette er rimeligere datafangst enn beitetakst. På mellomlang sikt 5-10 år, vil det kunne bli behov for å vurdere en ny beitetakst for å overvåke utviklingen. Samtidig er det et viktig at man setter seg tydelige mål for en ny bestandsplanperiode, og mål som man kan måle oppnåelsen av. Det anbefales at man ved framtidige beitetakster benytter seg av sammenlignbar metodikk og noenlunde likt takstområde for å på best mulig kunne vurdere utviklingen i tid. Beitetaksten er ett styringsverktøy i forvaltningen av hjortevilt og må ses i sammenheng med andre data som Sett-Elg, viltpåkjørsler i trafikken og andre parametere. 24

25 5. Konklusjon Ut fra resultatene i beitetaksten og diskusjonen av disse, trekkes det noen veiledende konklusjoner: Taksten har god geografisk dekning av vinterbeiteområdene innenfor elgregionen. Takstbestandene har neppe samme fordeling av bonitet og treslag som takstområdet som helhet. Taksten gir trolig et godt bilde på beitetrykket i takstområdet, selv om det er faktorer i utvelgelsen av bestand som kan påvirke resultatet i begge retninger. Sammenligningene mellom ulike faktorer og beitenivå gir ingen signaler om at resultatene er vesentlig påvirket av tretetthet, treslagsfordeling, bonitet eller høyde over havet for de utvalgte takstbestandene. Sammenligningene viser likevel en tendens til noe høyere beitenivå for furu ved lavere trehøyde og ved lavere andel furu blant det totale treantallet i takstbestandene. Det har vært en nedgang i samlet beitenivå i TRÅ siden foregående beitetakst fra 2007/2008. Utviklingen i beitetrykket underbygges av utviklingen i sett elg pr jegerdagsverk og de utførte møkktellingene. Det finnes lokale variasjoner og unntak som ikke nødvendigvis synes i gjennomsnittstallene for resultatene. Gjennomsnittstallene viser tilfredsstillende foryngelse og høy tretetthet i takstområdet. De akkumulerte verdiene for skader på skogproduksjon viser at man trolig har for få trær uten stammeskader til framtidig kvalitetsmessig skogproduksjon, og at man må dreie produksjonen mer over på gran i forhold til utgangspunktet eller tolerere endel furu med stammeskader i framtidsskogen. Her er det også lokale variasjoner. Resultatene fra beitetrykksundersøkelsen må ses i sammenheng med andre styringsverktøy i forvaltningen. Det er trolig tilfredsstillende å se på datamateriale for Sett-Elg, evt. supplert med møkktellinger for å vurdere utviklingen de nærmeste 5 år. Om 5-10 år bør det vurderes å utføre ny beitetakst etter sammenlignbar metodikk. Det har tradisjonelt vært lite fokus på gran som beiteplanter i beitetaksering, men det anbefales at gran også følges i senere takster, ettersom det er et treslag som er meget viktig for skogproduksjonen. 25

26 6. Referanseliste Bakmann, O Sluttrapport Beiteskadetakst Åmot Utmarksråd. Grindstad, J. P Beitetaksering for elg. Sluttrapport. Glommen Skog SA. Haug, F., Haget, D., Hekne, A. M. og Hegg, B. R Elgbeite på gran. Taksering i Stange og Våler kommuner Fylkesmannen i Hedmark, Landbruksavdelingen. Rapport 2/14. Hårstad, G. O Elgbeitetakst. Elgregion TRÅ Skogbrukets kursinstitutt. Moren, K. O Elgbeitetakst. Elgregion Mjøsa-Glomma Mjøsen Skog. Moren, K. O Beitetrykksundersøkelse av vinterbeite for hjortevilt Stange kommune Mjøsen Skog. Solbraa, K. 2008a. Elg i Atndal og naboområder forvaltning av elg og skog. Oppdragsrapport nr. 4, Høgskolen i Hedmark. Solbraa, K. 2008b. Elgbeitetaksering veiledning og forslag til standard, 5. utgave. Skogbrukets kursinstitutt. Elgregionen TRÅ Bestandsplan 1. april mars 2017 for Elgregionen TRÅ (Trysil- Rendalen-Åmot). Åmot Utmarksråd Møkkinventering TRÅ Åmot Utmarksråd Møkkinventering TRÅ

27 7. Vedlegg 7.1. Vedlegg 1 Takstinstruks 27

28 7.2. Vedlegg 2 Feltskjema 28

29 7.3. Vedlegg 3 Kart over beiteuttak furu sist vinter 29

30 7.4. Vedlegg 4 Kart over andel påbeitet gran sist vinter 30