Elgbeitetaksering Kongsvinger kommune i Hedmark 2011

Transkript

1 Elgbeitetaksering Kongsvinger kommune i Hedmark Rafjellet/Kuberget elgforvaltning 2. Roverudsberget/Digeren elgforvaltning 3. Austmarka Driftsplanområde

2 Tittel Elgbeitetaksering Kongsvinger kommune 2011 Prosjektleder: Paal Øieren Emneord Elgbeite Beitebelastning Beitegrad Skadebeiting Dato: Juni 2011 Prosjektstyret: Line Seigerud, Bjørn-Ulf Østgård og Olli Gjems. Taksering Rafjellet/Kuberget elgforvaltning: Line Seigerud Thor Olsen Roverudsberget/Digeren elgforvaltning Kjell Hauger Dagfinn Olsen Resultater og rapport UTMARKSKART V/ Ernst Rolf Østmoe Korsberget 2420 Trysil Austmarka Driftsplanområde Kjell Haugen Oppdragsgiver Kongsvinger kommune Oppdragreferanse Kongsvinger kommune v/ Paal Øieren Arkivillustrasjon 2

3 Sammendrag Det er i 2011 utført omfattende taksering i Kongsvinger kommune. Det er taksert på 70 lokaliteter fordelt på tre vald i kommunen. (Austmarka-, Roverudsberget/Digeren-, og Rafjellet/Kuberget elgvald. Målet var å finne ut om bestand av elg var tilpasset de beiteressursene som naturlig finnes i kommunen både lokalt og i kommunen sett under ett. Om mulig ønsket en å belyse forholdet mellom bestand av elg og tilgjenglige beiteressurser gjennom hele året. Målet for disse takseringene ble søkt nådd gjennom å belyse: Beitebelastning målt som gjennomsnittlig beitegrad (1-4). Gjennomsnittlig beitegrad bør ikke overstige 2,2 for å ivareta biologisk bæreevne. Den biologiske bæreevnen tilsvarer et beiteuttak på ca 40%. Forholdet er søkt illustrert i tabellen under. (Definisjon på biologisk bæreevne finnes på side 5). Beitegrad 1,0 1,2 1,4 1,6 1,8 2,0 2,2 2,4 2,6 2,8 3,0 3,2 3,4 3,6 3,8 4,0 % 0 6,7 13,3 20,0 26,7 33,3 40,0 46,7 53,3 60,0 66,7 73,3 80,0 86,7 93,3 100 Det viste seg å være forskjeller i beitebelastning på ulike steder. Dette er normalt og typisk for flere av kommunene i denne regionen. (Åsnes- og Våler kommune 2009). De lavereliggende områdene langsetter vann og vassdrag er steder hvor beitebelastningen ofte er størst. Tabellen under viser gjennomsnittlig beitegrad for de ulike beiteplantene innenfor de tre forvaltningsområdene hvor det er taksert. Verdier innenfor biologisk bæreevne markert grønt. Verdier markert oransje ligger i grenselang for biologisk bæreevne. Verdier som overskrider biologisk bæreevne markert rødt Gjennomsnittlig beitegrad for ROS hele området. 2,8 Gjennomsnittlig beitegrad for Furu hele området 2,4 Gjennomsnittlig beitegrad for Bjørk hele området. 1,8 Gjennomsnittlig beitegrad for ROS Austmarka elgvald. 2,9 Gjennomsnittlig beitegrad for Furu Austmarka elgvald. 2,4 Gjennomsnittlig beitegrad for Bjørk Austmarka elgvald. 1,7 Gjennomsnittlig beitegrad for ROS Roverudsberget/Digeren elgvald. 2,3 Gjennomsnittlig beitegrad for Furu Roverudsberget/Digeren elgvald. 2,3 Gjennomsnittlig beitegrad for Bjørk Roverudsberget/Digeren elgvald. 1,4 Gjennomsnittlig beitegrad for ROS Rafjellet/Kuberget elgvald. 3,2 Gjennomsnittlig beitegrad for Furu Rafjellet/Kuberget elgvald. 2,5 Gjennomsnittlig beitegrad for Bjørk Rafjellet/Kuberget elgvald. 2,2 Denne takseringen har vist at det er for høy gjennomsnittlig beitebelastning på ROS (Rogn, osp og selje). Dette skyldes primært at disse planteartene forekommer i for lite antall og er for små til å produsere nok lauv og kvistmasse. Beitebelastningen på Furu ligger i grenseland for biologisk bæreevne. Bjørk ligger innenfor rammen av biologisk bæreevne. Det vil i hovedsak si at størrelsen på elgstammen er for stor i forhold til tilbudet av ROS, i grenseland for stor i forhold til tilbudet av Furu og passe stor i forhold til tilbudet av Bjørk. 3

4 Bakgrunn Usikkerhet omkring forholdet mellom bestand av elg og de naturlige beiteressursene i kommunen, gjorde at en våren 2011 besluttet å gjennomføre omfattende beitetaksering. De takserte områdene omfattet tre forvaltningsområder i Kongsvinger kommune. (Austmarka-, Roverudsberget/Digeren-, og Rafjellet/Kuberget elgvald. Mål Målet var å finne ut om nåværende bestand av elg var tilpasset de beiteressursene som naturlig finnes i nevnte område. Dette ble spesifisert i følgende punkter: Status og tilstand for hele takstområdet Status og tilstand for hvert vald Status og tilstand for de ulike lokaliteter Metode Metoden som ble benyttet bygger på veileder i elgbeitetaksering, (Solbraa 2005) utgitt av skogbrukets kursinstitutt på Biri. Skjema og metode for overvåkingstakst er benyttet i tråd med anbefalingene i veilederen. Veileder i elgbeitetaksering er i hovedsak utviklet og basert på å taksere i furuforyngelser 0,6 4,0m. Denne takseringen skiller seg noe fra det tradisjonelle ved at det er gjort et tilfeldig utvalg av takstlokaliteter med en bredere alders- og treslag sammensetning. Det vil i praksis si at det er taksert i et bredt utvalg av bestand av både furu, gran og lauvvegetasjon. Hensikten med dette er å se på beitebelastningen på de tilgjenglige beiteressursene i et bredt perspektiv. Målet for denne takseringen søkes nådd gjennom å belyse: Beitebelastning målt som gjennomsnittlig beitegrad (1-4). Gjennomsnittlig beitegrad bør ikke overstige 2,2 for å ivareta biologisk bæreevne. Den biologiske bæreevnen tilsvarer; ifølge Solbraa, et beiteuttak på %. Forholdet er søkt illustrert i tabellen under. Beitegrad 1,0 1,2 1,4 1,6 1,8 2,0 2,2 2,4 2,6 2,8 3,0 3,2 3,4 3,6 3,8 4,0 % 0 6,7 13,3 20,0 26,7 33,3 40,0 46,7 53,3 60,0 66,7 73,3 80,0 86,7 93,3 100 Lokaliteter med god bonitet produserer noe mer elgmat hvert år enn lokaliteter med lav bonitet. Vegetasjonens evne til å hente seg etter tøff beiting er litt bedre for lokaliteter med høy bonitet. Det er i denne undersøkelsen ikke lagt vekt på disse forhold. 4

5 Biologisk bæreevne Det skilles mellom biologisk bæreevne, økonomisk bæreevne og bærekraftig forvaltning av naturressurser. (Solbraa 2002) Den biologiske bæreevnen defineres av Solbraa som den tettheten av dyr som utnytter beitegrunnlaget best. Dette innebærer at det tas ut så mye fôr som mulig uten at fremtidig beiteproduksjon reduseres på grunn av dette. Økonomisk bæreevne defineres som det antall dyr som gir størst avkastning av elg og de produksjoner som berøres av en varierende elgstamme. Forenklet omfatter dette verdien av elgjakt og andre aktiviteter som bygger på elg, minus verdien av de skadene elgen gjør. Bærekraftig forvaltning er et begrep som omfatter både høstingsressurser, bevaring av biologisk mangfold og ivaretakelse av andre miljøgoder. Begrepet innebærer at man forvalter ressursene på en slik måte at man ikke reduserer inntektene fra eller verdiene av disse i et langsiktig perspektiv. Økonomisk bæreevne og bærekraftig forvaltning er begreper som påvirkes av mange faktorer, og hvor påvirkningsgraden av de ulike faktorer kan være svært diskutable. Det er derfor enklest å forvalte etter biologisk bæreevne, siden denne formen for bæreevne lettest lar seg beregne. Det er stor sannsynlighet for at en forvaltning etter økonomisk bæreevne eller bærekraftig forvaltning vil tilsvare et nivå for beiteuttak som ligger godt under det som er angitt som biologisk bæreevne i denne rapporten (40-45%). Beitegrad: Beitegrad 1 : Ingen eller ubetydelig beiting. Bare enkelte, spredte skudd kan være beitet. Beitegrad 2 : Middels sterk beiting, rundt 1/3 av kvistmassen er beitet. Beitegrad 3 : Sterk beiting, plantene er kuet, men de fleste kan utvikle seg videre. Rundt 2/3 av kvistmassen er beitet. Beitegrad 4 : Meget sterk beiting, plantene er sterkt nedbeitet og en betydelig andel er døde eller døende. Rundt 3/4 av kvistmassen er beitet. Skadebeiting Hva er skadebeiting? Beitebelastning og skadebeiting er to begrep med ulik betydning. Denne rapporten har fokus på beitebelastning. Skadebeiting er definert under. (Definisjonen er hentet fra veileder i elgbeitetaksering). Dersom en foryngelse klarer å produsere 200 planter pr. da til over elgutsatt høyde (ca 4 m), vil skogen (skogeier)litt røft sagt ikke utsettes for skade. Treantallet pr. da er tilfredstilt med henblikk på optimal avkastning. Det vil i praksis si at selv om elg beiter mye i en foryngelse så trenger det ikke uten videre å føre til skade. Et eksempel på dette kan være: En foryngelse med oppslag på 600 planter pr. daa beites hardt og elgen skader og ødelegger 400 planter så mye at disse ikke kan inngå i framtidig skogproduksjon. Gjenværende 200 planter vil imidlertid gi optimal avkastning. Kvalitetsforringelse på den framtidige skogen vil på slike lokaliteter variere. 5

6 Taksering Kommunen har nedsatt et eget prosjektstyre i forbindelse med denne takseringen. Dette prosjektstyret består av: Line Seigerud, Bjørn-Ulf Østgård og Olli Gjems. Feltarbeide er utført av: Rafjellet/Kuberget elgforvaltning: Line Seigerud og Thor Olsen. Roverudsberget/Digeren elgforvaltning: Kjell Hauger og Dagfinn Olsen. Austmarka Driftsplanområde: Kjell Haugen Sammenstilling av resultatene er utført av Utmarkskart v Ernst Rolf Østmoe. Feltarbeide er utført i Mai Vår og forsommer er optimalt tidspunkt for taksering fordi en på denne tiden av året lettest ser beitebelastningen på de ulike plantene. Takseringstidspunktet har således vært tilnærmet optimalt ved denne takseringen. Utvalgskriterier for takserte lokaliteter Prosjektstyret har sammen med prosjektansvarlig foretatt utvelgelse av bestand. Alle bestand som holdt følgende kriterier var med i første runde: Bestand i h. kl. II av gran og furu mellom 0,5 til 4 m (yngre hogstklasse II) under 400 moh., og større enn 15 dekar. Ut i fra disse har prosjektansvarlig trukket de bestand som er taksert, En har søkt å få til en mest mulig jevnt fordeling i hvert vald og kommunen. Se kart, Vedlegg 1. Ku og kalv. Arkivfoto Ernst Rolf Østmoe. 6

7 Resultater Det var store forskjeller i beitebelastning på ulike steder. Beiteplantene på et sted var lite beitet mens de på andre steder var helt nedbeitet. Arkivfoto Ernst Rolf Østmoe Det er flere faktorer som gjør at det blir store variasjoner. De tradisjonelle vinterbeiteområdene er normalt mest utsatt ved siden av nærområdene rundt eventuelle foringsplasser. Det er ikke registrert noen foringsplasser i det takserte området. Gjennomsnittsverdiene som presenteres kan i lys av dette være lite representative for noen enkeltlokaliteter. Gjennom denne takseringen har målet vært å se på beitebelastningen på hver lokalitet, i hele driftsplanområdet og hele det takserte området. I det følgende har vi belyst beitebelastningen på Einer, Vier, ROS (Rogn, osp og selje), Furu og Bjørk. Selv om elg spiser andre planter (som eksempelvis blåbær) er nevnte plantearter de mest relevante og enkleste å taksere. Registrerte beiteplanter : EINER OG VIER : 2011 Gjennomsnittlig beitegrad for Einer ; 2,3 Gjennomsnittlig beitegrad for Vier ; 3,1 Disse plantene forekommer i liten grad innen det takserte området og bidrar i svært liten grad som elgmat. I hvilken grad disse plantene er beitet ut eller om de er naturlig sjeldne i Kongsvinger gir ikke takseringen noe svar på. Austmarka har et langt større innslag av vier enn de øvrige områdene. Vier er i dette området beitet hardt.(2,9). Foto; Line Seigerud Takseringen viser at vier har høy beitebelastning mens beitebelastningen på einer er noe mindre. Tallmaterialet for einer er lite og følgelig usikkert. Vier ble registrert på 45 lokaliteter, mens einer forekom på 3 lokaliteter. 7

8 ROS (Rogn, osp og selje) : 2011 Gjennomsnittlig beitegrad for ROS ; 2,8 Rogn, osp og selje er de mest prefererte beiteplantene for elg både sommer og vinter. Disse planteartene forekommer på 56 av 70 takserte lokaliteter. Beitebelastningen på disse artene har vært og er svært stor. ROS er så nedbeitet at de produserer trolig bare ca 10% av hva de kunne ha bidratt med om beitebelastningen hadde ligget under eller i nærheten av biologisk bæreevne. For å bringe ROS tilbake som en beiteproduserende plante må det til langt mer enn justeringer i tettheten av elg. Arkivfoto Ernst Rolf Østmoe Oppslag av rogn, osp og selje evner ikke å utvikle seg til større planter på grunn av beitebelastningen. Tilstanden fremstår som tilnærmet statisk for disse plantene fra et år til annet. En rask sjekk viste at det var liv i 8 av 10 planter på denne lokaliteten. På vanlig skogsmark er rogn, osp og selje sterkt kuet eller helt utbeitet over tid. Planter av noe størrelse finnes kun i kulturlandskapet nær bebyggelse og ved dyrket mark. Flere elgvald i Kongsvinger har et betydelig innslag av kulturlandskap med forekomst av ROS. Elgen trekker ofte til disse områdene for å beite. Rogn kommer hver vår med nye og friske skudd. Dette er attraktivt beite og elgen vil oftest beite disse plantene tilbake til en tilstand som vist på det øverste bildet. Foto: Line Seigerud 8

9 FURU 2011 Gjennomsnittlig beitegrad for furu; 2,4 Furu forekom på 62 av 70 takserte lokaliteter. Beitebelastningen ligger i overkant- eller i grenseland for biologisk bæreevne. To eksempler på hardt beitet furu. Foto: Line Seigerud Alle furulokalitetene samlet har et gjennomsnitt på 362 furuplanter pr da. Ved store bestander av elg er det ønskelig at dette gjennomsnittet ligger høyere. ( planter pr da). Markberedning med ca 1m mellomrom fårene er det som skal til for å få til dette. Det er noe variasjon i beitebelastning på furu på ulike lokaliteter. Dette er normalt og vil ofte endres over tid. Store foryngelsesflater klarer seg ofte bedre enn små foryngelsesflater. Tidligere takseringer har dokumentert dette. (Åsnes og Våler 2006 og 2009). På arealer med blandingsforyngelser av gran og furu opplever en ofte at furua beites helt ut. Grana vil på slike lokaliteter kunne overta helt og gi tilfredsstillende skogproduksjon. I et lengre tidsperspektiv er det uheldig at en får stadig mindre arealer som produserer furu dersom en ønsker mye elg. 9

10 BJØRK 2011 Gjennomsnittlig beitegrad for bjørk ; 1,8 Foto; Line Seigerud Bjørk forekom på 70 av 70 takserte lokaliteter. Beitegraden for bjørk ligger greit innenfor grensene for biologisk bæreevne for Roverudsberget/Digern og Austmarka elgvald. Rafjellet/Kuberget elgvald synes å ha betydelig mindre bjørk i beitehøyde enn resten av det takserte området. Den gjennomsnittlige beitegraden for hele området (1,8) ligger greit innenfor grensene for biologisk bæreevne. Bjørk framstår som en av de viktigste beiteplanten, året sett under ett. 10

11 GRAN Gran er ikke registrert som beiteplante i denne rapporten eller ved tidligere takseringer. Dette skyldes i vesentlig grad at elg spiser lite gran og at gran finnes i store mengder. Sporadisk beiting på gran vil normalt ikke synes. Foto; Line Seigerud Historisk utvikling Det er svært vanskelig å si noe om utvikling i beitebelastning over tid ut fra denne takseringen. Metoden har ingen eksakte tall for å belyse dette. Den som har utført takseringene kan få visse indikasjoner på enkelte lokaliteter om utvikling, men dette er usikkert og kan ikke framlegges som noen absolutt sannhet. Inntrykket er at enkelte lokaliteter trolig har hatt større beitebelastning enkelte år tidligere. Dette gjelder i første rekke for ROS hvor det ikke forekommer kun små planter. (<12 dm). Konklusjon Denne takseringen har vist at det er for høy gjennomsnittlig beitebelastning på ROS (Rogn, osp og selje). Dette skyldes primært at disse planteartene forekommer i for lite antall og er for små til å produsere nok lauv og kvistmasse. Beitebelastningen på Furu ligger i grenseland for biologisk bæreevne. Bjørk ligger innenfor rammen av biologisk bæreevne. Det vil i hovedsak si at størrelsen på elgstammen er for stor i forhold til tilbudet av ROS, i grenseland for stor i forhold til tilbudet av Furu og passe stor i forhold til tilbudet av Bjørk. Elgen har i liten grad tilgang på de mest prefererte beiteplantene (ROS), men overlever på det nest beste. Over tid kan dette føre til redusert kondisjon på elgen. Dette er i tråd med det som er beskrevet i (NINA rapport 125). De relativt få og små plantene blir funnet og beitet relativt tøft hvert år. Bjørk og furu framstår som de viktigste beiteplantene gjennom høst, vinter og vår. Blåbær er en viktig beiteplante gjennom høst, vinter og vår. Det er ikke gjort registrering eller taksering av blåbær ved denne takseringen. 11

12 Arkivdata samlet på en CD, denne takseringen. 70 takstskjemaer på xls-format. 1 samleoversikter med resultater fra 70 lokaliteter på xls-format. Denne rapporten på *.doc og *.pdf- format inkl. vedlegg 1. Resultatene på *.ppt-format for visning og presentasjon Praktiske opplysninger / erfaringer Lokaliteter som har vokst ut av takserbar høyde har lite elgmat og lite å taksere. Disse byttes fortløpende ved senere takseringer med yngre lokaliteter. Lokaliteter yngre enn 5 år er lite egnet for taksering pga lite vegetasjon og lite å taksere. Rapporten har et vedlegg: Vedlegg 1 Kart med oversikt på takserte lokaliteter. 12

13 13

14 14

15 15

16 16

17 17

18 18