KonKraft-rapport 5. Petroleumsnæringen og. klimaspørsmål

KonKraft-rapport 5 Petroleumsnæringen og klimaspørsmål

Innholdsfortegnelse 1 Sammendrag 5 2 Innledning 13 3 Kontekst og utgangspunkt for den norske petroleumsnæringen 16 3.1 Den globale klimautfordringen 16 3.2 Rammebetingelser for norsk sokkel 20 3.2.1 Norges klimaforpliktelser og fremtidsutsikter 20 3.2.2 Lover og reguleringer for petroleumsnæringen 24 3.2.3 Støtteordninger for klimateknologier 26 3.2.4 Næringslivets klimapanel 27 3.3 Utslipp og tiltak frem til i dag 28 3.3.1 Historisk utvikling av utslipp og CO 2 - effektivitet 28 3.3.2 Gjennomførte tiltak og resultater 30 3.3.3 Begrensende faktorer for gjennomføring av tiltak 35 3.4 Fremtidige utslipp fra petroleumsnæringen 36 3.4.1 Utvikling i energibehovet på norsk sokkel 36 3.4.2 Produksjonsutvikling på norsk sokkel 38 3.4.3 Referansebane for utslipp fra petroleumsnæringen 39 4 Energieffektivisering og fakling 42 4.1 Introduksjon til energieffektivisering og fakling 42 4.1.1 Forbruk og produksjon av kraft på norsk sokkel 42 4.1.2 Effektivisering av energiproduksjon 46 4.1.3 Reduksjon av energiforbruk 47 4.1.4 Reduksjon av fakling 48 4.1.5 Energieffektivisering og plattformens egenskaper 50 4.2 Energieffektivisering på norsk sokkel 51 4.2.1 Vurdering av potensial 51 4.2.2 Økonomiske vurderinger 52 4.2.3 Videre arbeid med energieffektivisering 53 5 Elektrifisering 54 5.1 Introduksjon til elektrifisering 54 5.2 Kraftforsyning 55 5.2.1 Kraft fra det eksisterende kraftsystemet 56 5.2.2 Utbygging av ny gasskraft med CCS 56 5.2.3 Utbygging av ny fornybar kraft i Norge 57 5.3 Tiltakskost for elektrifisering 60 5.3.1 Tiltakskost for eksisterende plattformer 60 5.3.2 Tiltakskost for nye selvstendige plattformer og oppgraderingsprosjekter 62 5.4 Elektrifisering på norsk sokkel 63 5.4.1 Elektrifisering av nye feltutbygginger 63 5.4.2 Elektrifisering av eksisterende plattformer 65 5.4.3 Videre arbeid med elektrifisering og fornybar kraft 67 3

6 CO 2 -fangst og -lagring (CCS) 68 6.1 Introduksjon til CCS 68 6.1.1 Teknologier 68 6.1.2 Kostnadsbilde for CCS 73 6.1.3 Dagens rammevilkår for CCS 75 6.2 Utvikling av CCS i Norge 78 6.2.1 Norske fullskalaanlegg for fangst og lagring av CO 2 79 6.2.2 Norske CCS-prosjekter under utvikling 79 6.2.3 Teknologi- og kompetanseutvikling 81 6.2.4 Fremtidige anvendelser av CCS i Norge 82 6.2.5 Lagring av CO 2 fra Europa på norsk sokkel 84 6.2.6 Videre arbeid med utvikling av CCS 89 7 Teknologiutvikling for utslippsreduksjon 91 7.1 Trinnvis teknologiforbedring versus radikal teknologiutvikling 91 7.2 Prioriteter for videre teknologiutvikling 92 7.2.1 Fangst og lagring av CO 2 92 7.2.2 Fornybar energi 92 7.2.3 Energieffektivisering 93 7.3 Forutsetninger og barrierer for bruk av ny teknologi 94 8 Helhetsvurdering og konklusjoner 96 8.1 Reduksjon av utslipp i Norge 96 8.2 Bidrag til reduksjon av globale utslipp 99 8.2.1 Utvikling og eksport av norsk kunnskap og teknologi 99 8.2.2 Økt eksport av fornybar kraft og eksport av gass til Europa 100 8.3 Nasjonale og globale reduksjoner 101 9 Vedlegg 104 9.1 Vedlegg A: Mer om formel for tiltakskost for elektrifisering 104 9.2 Vedlegg B: Bibliografi 106 9.3 Vedlegg C: Oversikt over figurer 112 9.4 Vedlegg D: Oversikt over temabokser 114 4

1 Sammendrag Det har i senere tid vokst frem bred vitenskapelig konsensus at menneskeskapte utslipp av klimagasser fører til globale klimaendringer. FNs klimapanel (IPCC) har slått fast at utslipp av klimagasser må reduseres vesentlig for å unngå alvorlige konsekvenser for miljø og samfunn. Som følge av dette har myndigheter i en rekke land etablert mål og iverksatt tiltak for å redusere sine utslipp. Det norske utslippet var i 2007 på 55 millioner tonn CO 2 ekvivalenter, hvor CO 2 utgjorde 44,9 millioner tonn. I olje- og gassindustrien var utslippene i 2007 på 13,8 mill CO 2- ekvivalenter, hvor CO 2 utgjorde 13, 2 millioner tonn. 1 Petroleumsnæringen erkjenner klimautfordringen og har lenge arbeidet med tiltak for å redusere sine utslipp. Resultatet er over 40 millioner tonn 2 unngåtte CO 2 - utslipp i perioden 1994-2007, og en petroleumssektor blant de mest CO 2 -effektive i verden 3. Sektoren har videre besluttet tiltak som vil bli implementert innen 2010. Det er i tillegg til dette identifisert nye tiltak. Modning av sokkelen og overgang fra olje til gass virker i retning økt utslipp per produsert enhet frem mot 2020. Referansebanen viser at sektoren uten nye tiltak vil ha utslipp på dagens nivå i 2020, men frem mot 2030 forventes utslippene å være nær halvert sammenlignet med dagens nivå som følge av avtagende produksjon. 4 Næringen vil imidlertid arbeide for å redusere utslipp av klimagasser gjennom energieffektivisering, elektrifisering, fornybar kraft og utvikling av CCS 5. Næringen vil dessuten på årlig basis konkretisere tiltak for kommende 3-5 års periode. Hovedtyngden av identifiserte gjenværende tiltak i petroleumsnæringen har relativt høy tiltakskost. Hvilke tiltak som bør gjennomføres fremover må vurderes ut ifra et helhetlig nasjonalt perspektiv med vekt på kostnadseffektivitet. I denne sammenheng 1 Kilde: Miljøverndepartementet og OLF Miljørapport 2007. 2 Denne reduksjonen er et resultat av tiltakene meldt inn til myndighetene via DNVs Hvitbok og Klimadugnaden, supplert med materiale fra StatoilHydro, BP, ConocoPhillips, ExxonMobil, Shell og Talisman for perioden 2003-2007 3 Målt som utslipp pr. produsert oljeekvivalent 4 Oljedirektoratets prognose for CO 2 utslipp fra petroleumsnæringen (referansebanen) baserer seg på Oljedirektoratets basisprognose (RNB 2008) for produksjon som er usikker 5 Fangst og lagring av CO 2 5

kan øremerking av CO 2 -avgiften fra petroleumsnæringen være en mekanisme for å realisere samfunnsøkonomisk gode tiltak også i andre sektorer 6. Utslippsreduserende tiltak gjennomført så langt har ført til at Norge i dag er blant de mest CO 2 -effektive olje- og gassprodusentene i verden Den norske petroleumsnæringen har lenge arbeidet med reduksjoner av CO 2 - utslipp. Det er gjennomført en rekke utslippsreduserende tiltak, og ny teknologi har blitt utviklet og implementert siden CO 2 -avgiften innført i 1991. Tiltakene har resultert i 9 prosent reduksjon i CO 2 -utslipp pr. produsert enhet på norsk sokkel i perioden 1990-2006. Dette har bidratt til at norsk petroleumssektor i dag er blant de mest CO 2 -effektive i verden, med et utslipp på rundt 8 kg CO 2 ekvivalenter pr. fat oljeekvivalent i 2006 mot et verdensgjennomsnitt på rundt 20 kg CO 2 ekvivalenter pr. fat oljeekvivalent. Figur 1: Utslipp av CO 2 -ekvivalenter pr. produsert enhet 2006 Kg CO 2 -ekvivalenter pr. fat oljeekvivalent 39 20 22 24 24 8 10 12 Norge Europa Midt Østen Russland Merk: Olje- og gass produksjon, CO 2 og CH 4 inkludert Sør Amerika Nord Amerika Asia / Australasia Afrika Kilde: International Association of Oil and Gas Producers; Oljedirektoratet; KonKraft prosjektgruppe I 6 Petroleumsnæringen har en CO 2 -kostnad bestående av kvotekjøp for alle utslipp pluss en CO 2 -avgift. Forutsatt en avgift på rundt 150 NOK/tonn CO 2, og utslipp på rundt 13 Mt/år, kommer den samlede CO 2 -avgiften fra petroleumsnæringen på NOK 2,0 milliarder årlig. Dette vil imidlertid endre seg over tid avhengig av avgiften og totale utslipp 6

I perioden 1994-2007 var den akkumulerte effekten av CO 2 -tiltakene på over 40 millioner tonn. Mer enn 50 prosent av de unngåtte utslippene kom fra energieffektiviseringstiltak og redusert fakling, rundt 30 prosent kom fra lagring av CO 2 fra naturgassen på Sleipner og 20 prosent fra elektrifisering av Kollsnes (inkludert Troll A) og oppstartsfasen av Ormen Lange. Den årlige effekten av disse tiltakene var i 2006 en reduksjon på 4,5 millioner tonn CO 2. Over sin fulle levetid er tiltakene beregnet å ha en total effekt på over 130 millioner tonn CO 2 reduserte eller unngåtte utslipp. Modning av sokkelen og overgang fra olje til gass virker i retning økt utslipp per produsert enhet frem mot 2020. Frem mot 2030 forventes de samlede utslippene å være nær halvert sammenlignet med dagens nivå som følge av avtagende produksjon I følge basisscenarioet 7 for norsk sokkel er produksjonen forventet å falle med 8 prosent i perioden 2006-2020. Modning av feltene fører imidlertid til større energiforbruk pr. produsert enhet. Videre forventes andelen gassproduksjon å øke fra rundt 40 prosent i dag til rundt 60 prosent i 2020. Produksjon av gass er mer energikrevende enn oljeproduksjon ettersom gassen komprimeres før den transporteres. Disse trendene medfører at næringens totale utslipp forventes å holde seg relativt stabilt frem til 2020, forutsatt ingen nye utslippsreduserende tiltak. På lengre sikt (2030), forventes imidlertid effekten av avtagende produksjon å føre til en nær halvering av de totale CO 2 utslippene sammenlignet med dagens nivå. 7 Oljedirektoratet: Ressursrapporten 2007. Prosjektet er kjent med at det er fremlagt nye tall for utslipp av CO 2 fra Oljedirektoratet for perioden 2008 til 2020 i Sokkelåret 2008 (8. januar 2009). Analysene gjennomført av prosjektet ble utført før nye tall forelå og analysene er ikke blitt oppdatert i etterkant. 7

Figur 2: Referansebane for utslipp fra petroleumsaktiviteten Millioner tonn CO 2 13,2* 14,3 13,1-48% Halvering av utslipp mellom 2006 og 2030 forventet som resultat av avtagende produksjon 6,8 2007 E2015 E2020 E2030 MERK: Ekskludert myndighetenes antakelse om standard utslippsreduksjon * Utslipp for 2007 tatt fra OLFs Miljørapport 2007, referansebane tatt fra RNB2008. 2007 utslipp noe høyere tidliger år grunnet oppstartsproblemer på Melkøya Kilde: Referansebanen fra revidert nasjonalbudsjett 2008; OLF, Miljørapport 2007 Kilde: Oljedirektoratet; Revidert nasjonalbudsjett 2008, OLF Miljørapport 2007. 8

Norsk petroleumsnæring vil jobbe med energieffektivisering, elektrifisering, fornybar kraft og utvikling av CCS for å bidra til reduksjon av utslipp i Norge samt redusere avhengigheten av kullkraft i utlandet Pågående og nylig fullførte tiltak. Næringen vil fullføre allerede påbegynte tiltak: helelektrifisering av Valhall i forbindelse med ombygging samt delelektrifisering av Gjøa. Det allerede ferdigstilte anlegget for fangst og lagring av CO 2 fra naturgass på Melkøya 8 vil når LNG-anlegget er i kontinuerlig drift føre til lagring av mer enn 700.000 tonn CO 2. Disse tiltakene vil føre til et totalt unngått utslipp 9 på 1.250.000 tonn CO 2 årlig innen 2010. Næringen vil gjennomføre nye tiltak innenfor energieffektivisering og redusert fakling. Næringen har identifisert rundt 40 nye tiltak som kan gi et reduksjonspotensial på totalt 800.000 tonn CO 2 årlig innen 2013. Potensialet realiseres gjennom kostnadseffektive tiltak forbundet med modifikasjoner av turbiner og kraftkrevende utstyr, prosessoptimalisering og økt driftsregularitet samt fakling. Ytterligere potensial forventes også realiserbart frem mot 2020 og 2030, men spesifikke tiltak bak dette foreligger ikke i dag og potesialet er ikke kvantifisert. Næringen vil jobbe med effektiv energistyring for å fortsette å identifisere nye tiltak, og vil årlig gjennomgå mulige tiltak for å konkretisere hva som vil bli prioritert i kommende 3-5 års periode. I tillegg vil næringen fortsette å jobbe tett med leverandørindustrien for å kvalifisere ny og eksisterende teknologi som kan føre til mer energieffektive løsninger offshore. Næringen vil gjennomføre hel- eller delelektrifisering av nye selvstendige feltutbygginger der dette er kostnadseffektivt. Elektrifisering har generelt sett relativt høy tiltakskostnad 10, men erfaringer som Gjøa viser at elektrifisering av nye selvstendige feltutbygginger vil kunne være attraktivt. Tilsvarende gjelder ved større ombygginger som for eksempel Valhall. Næringen vil derfor for alle nye selvstendige feltutbygginger samt store ombygginger og utvidelser, gjøre en grundig vurdering av mulighetene for elektrifisering. Dette er i tråd med hva myndighetene etterspør i Plan for utbygging og drift av nye funn. Elektrifisering er for øvrig avhengig av tilgang til kraft og nettkapasitet. Næringen vil ha en aktiv deltagelse i det norske CCS 11 teknologiutviklingsløpet. På sikt vil CCS være vesentlig for å redusere utslipp fra store utslippskilder i Norge 8 LNG anlegget på Melkøya er allerede i drift, men CO 2 lagringen ventes å nå full effekt i 2009 9 Dette unngåtte utslippet er allerede tatt høyde for i referansebanen, men arbeid med gjennomføring pågår fortsatt og full effekt forventes i 2010 10 OD, NVE, Petroleumstilsynet, SFT (2007): Kraft fra land til norsk sokkel; OLF (2007): Alternativ kraft til norsk sokkel 11 CO 2 fangst og lagring 9

og globalt. CCS teknologien har behov for videreutvikling da nåværende kostnadsestimater 12 starter på rundt 700 NOK/tonn CO 2. Næringen ønsker en sentral rolle i et helhetlig, samordnet CCS teknologiutviklingsløp, sammen med myndigheter og sentrale aktører innen leverandørindustrien, for å redusere kostnader og muliggjøre kommersiell implementering nasjonalt og globalt. Dette innebærer fortsettelse av arbeidet med evaluering, testing, videreutvikling og kvalitetssikring av CO 2 fangstteknologi fulgt av et fullskalaprosjekt på Mongstad. Et slikt prosjekt vil gi et godt erfaringsgrunnlag for fremtidige CCS prosjekter. Satsning på fornybar kraft. Petroleumsnæringen vil i samarbeid med øvrige aktører i den norske energiklyngen bidra til teknologiutvikling og kapasitetsutbygging av fornybar kraft. Spesielt vil næringen benytte kompetansen innen konstruksjon og drift av innretninger for å bidra til utviklingen av havbasert vindkraft. Fornybar kraft vil kunne være er en mulig fremtidig kraftkilde for elektrifisering på norsk sokkel. Eksport av norsk fornybar kraft vil dessuten kunne bidra til å redusere avhengigheten av kullkraft i Europa. Eksport av norsk gass til Europa reduserer også avhengigheten av kullkraft, som har mer enn dobbelt så høyt CO 2 -utslipp pr. produsert energienhet som gasskraft. Under forutsetningen om at 75 prosent av gassen som eksporteres erstatter kull i kraftgenerering, vil 100 milliarder standard kubikkmeter gass medføre unngåtte utslipp fra kullkraftverk på om lag 230 millioner tonn CO 2. Eksport av kunnskap og teknologi utviklet i Norge vil kunne være med å redusere utslipp i utlandet både på kort og lang sikt. På kort sikt vil bruk av allerede utviklet norsk kunnskap og teknologi innen blant annet energieffektivisering og fakling kunne redusere utslipp i selskapenes egne operasjoner og gjennom partnerskap i utlandet. På sikt forventes forskning og fullskalaprosjekter innen CCS og havbasert vindkraft å bidra til å redusere kostnader og økt implementering av disse teknologiene nasjonalt og globalt. 12 NVE (2007): Carbon Capture and Storage at Kårstø 10

Hovedtyngden av identifiserte gjenværende tiltak i petroleumsnæringen har en relativt høy tiltakskostnad. Hvilke tiltak som bør gjennomføres fremover må vurderes ut ifra et helhetlig nasjonalt perspektiv med vekt på kostnadseffektivitet. Petroleumsnæringen har hatt de høyeste CO 2 -avgiftene i Norge siden 1991. Dette har ført til at de fleste tiltak med relativt lav tiltakskostnad er gjennomført, eller i ferd med å bli gjennomført på norsk sokkel. Kostnadseffektive tiltak identifisert innen energieffektivisering og redusert fakling vil bli gjennomført samtidig som næringen kontinuerlig søker etter nye kostnadseffektive tiltak for å redusere utslipp videre. Figur 3: 2020 kostnadskurve for klimatiltak i Norge Reduksjonskostnader 2020 NOK/tCO 2 e 2.000 1.800 1.600 1.400 1.200 CCS på Kårstø gassterminal CCS på Mongstad Delelektrifisering eksisterende felt Hel-, eller delelektrifisering av nye selvstendige felt eller ombygginger a Petroleumsnæringen Andre næringer 1.000 800 600 400 200 Tiltak for energieffektivisering og redusert fakling Dagens CO2 kostnad for petroleumsnæringen 0 Reduksjonspotensial 0 5 10 15 20 25 MtCO 2 e/år -200 Nødvendig Nødvendig Nødvendig Nødvendig -400 investering: investering: investering: investering: NOK >2 mrd NOK 33-50mrd b NOK 25mrd c NOK 10-15mrd d MERK: Potensial og kost for tiltak utenfor petroleumsnæringen (andre næringer) er utarbeidet av SFT i 2007. En oppdatering av disse tallene vil foreligge fra SFT i november 2009. a Illustrativ kost fordeling. Individuell tiltakskost for hvert nye selvstendige felt eller ombygging. Usikkert hvor stor andel av potensial som ligger under dagens CO 2 -kostnad b NOK 33 milliarder forutsetter kraft hentet fra markedet, NOK 50 milliarder forutsetter dedikert gasskraft med CCS. Estimater hentet fra OD c Omfatter kraftvarmeverk og krakker på Mongstad. Tiltakskost anslått til 1300-1800 NOK/tonn CO2. Total investeringskostnad på NOK 25 milliarder, hvorav 50% knyttet til fangstanlegg for kraftvarmeanlegget, 20% knyttet til fangsanlegg for krakkeranlegget og 30% knyttet til felles systemer for begge fangstkildene d Tidlige kostestimater fra Gassco. Investeringsestimat inkluderer kun fangsanlegg. Transport- og lagringsinvesteringer samt operasjonelle utgifter kommer i tillegg Kilde: SFT 2007, Reduksjon av klimagasser i Norge; OD 2007, Kraft fra land til norsk sokkel; OLF 2007, Alternativ kraft fra land; NVE 2007, Carbon Capture and Storage at Kårstø; Gassco; StatoilHydro, CO2 Masterplan Mongstad; Shell; ConocoPhillips; ExxonMobil; Talisman; KonKraft prosjektgruppe 5 11

Det er potensial for å unngå årlige CO 2 -utslipp på 5,5 millioner tonn ved å delelektrifisere eksisterende felt, samt foreta fangst av CO 2 fra Mongstad kraftvarmeverk, Mongstad cracker og gasskraftverket på Kårstø. Dette tilsvarer rundt 10 prosent av nasjonale klimagassutslipp. Kostnaden er imidlertid høy og en gjennomføring som beskrevet ville medført investeringer i området 70-90 milliarder kroner hvorav 78 prosent ville bli direkte dekket av det offentlige gjennom petroleumsskattesystemet13. Ytterligere kostnad ville dessuten påløpe det offentlige gjennom statens eierskap på norsk sokkel14. I tillegg kommer kostnader for transport og lagring av CO 2. Hvilke tiltak som bør gjennomføres fremover må vurderes ut ifra et helhetlig nasjonalt perspektiv med vekt på kostnadseffektivitet. I denne sammenheng kan øremerking av CO 2 -avgiften fra petroleumsnæringen (under dagens forhold rundt NOK 2 milliarder årlig) være en mekanisme for å realisere samfunnsøkonomisk gode tiltak også i andre sektorer. NOx-fondet, hvor 14 næringsforeninger i 2008 gikk sammen for å redusere utslipp av NOx er et godt eksempel på tiltak tvers av bransjer. NOx-utslippene skal kuttes med 30 000 tonn pr år innen 2011. Og status per februar 2009 er at det er kommet inn søknader til fondet tilsvarende utslippskutt på nesten 29 000 tonn NOx pr år. 13 Petroleumsnæringen skattlegges med en særskatt på 50 prosent i tillegg til den ordinære skattesatsen på 28 prosent (til sammen 78 prosent). Avskrivninger på investeringer trekkes fra skattegrunnlaget 14 Den norske stat har et direkte økonomisk engasjement på norsk sokkel samt en eierandel på rundt 65 prosent i StatoilHydro 12

2 Innledning Prosjektets mandat og organisering Olje- og energiminister Odd Roger Enoksen initierte våren 2007 et strategiarbeid som skulle ta opp sentrale problemstillinger for videre utvikling av sektoren. Arbeidet skjer i regi av KonKraft og består av seks industriprosjekter, hvor det for hvert enkelt prosjekt er nedsatt en prosjektorganisasjon og referansegruppe. I tillegg til de seks industriprosjektene gjennomføres prosjektet: Strukturendringer i petroleumsnæringen, i regi av Olje- og energidepartementet. Prosjektene er: 1. Energinasjonen Norge 2. Produksjonsutviklingen på norsk sokkel 3. Strukturendringer i petroleumsnæringen 4. Internasjonalisering 5. Petroleumsnæringen og klimaspørsmål 6. Olje- og gassvirksomhet i nord 7. Ringvirkninger av petroleumsvirksomheten Foreliggende rapport, Petroleumsnæringen og klimaspørsmål (prosjekt 5), ble initiert våren 2008. Ferdigstilte rapporter finnes på KonKrafts 15 nettside. 15 KonKraft er en samarbeidsarena for OLF, Norsk Industri, Rederiforbundet og LO. KonKraft ivaretar sekretariatsfunksjonen i den pågående strategiprosessen. Nettadresse: www.konkraft.no 13

Arbeidet med foreliggende rapport har vært organisert som et prosjekt med følgende mandat: Målet for arbeidet er å gi et helhetlig bilde av norsk olje- og gassvirksomhets tilnærming til klimautfordringen i et 2020 og 2030 perspektiv, herunder hva næringen har gjort, hvor næringen står i dag, samt vurderinger av tiltak for ytterligere reduksjon av klimagassutslipp. Hovedfokus skal legges på det nasjonale aspektet, men også globale perspektiver skal trekkes inn. Prosjektet skal med utgangspunkt i arbeidet til Energinasjonen Norge beskrive norsk petroleumssektors 16 klimagassutslipp i en nasjonal og global sammenheng, herunder kostnader knyttet til klimagassreduksjoner, samt beskrivede nasjonalt og internasjonalt klimarammeverk. Rapporten skal ta for seg historisk utvikling av klimagassutslipp fra næringen i Norge og beskrive de tiltak som er gjennomført for å redusere utslipp, samt tiltak som er vurdert og ikke gjennomført, med fokus på kraft fra land til norsk sokkel 17, inklusiv kraftsituasjonen. Videre skal næringens forventede utslipp fremover beskrives, og tiltak for å redusere utslippene. Og hvilken rolle næringen kan spille i forhold til teknologiutvikling med fokus på CO 2 -fangst og lagring. Prosjektet skal med basis i ovennevnte drøfte og fremme anbefalinger hvor sektoren kan bidra til reduserte nasjonale utslipp av klimagasser, samt peke på bidrag sektoren kan gi i det globale bildet. 16 Prosjektet skal fokusere på oppstrøms olje- og gassvirksomhet (leting og utvinning av olje- og gassressurser på norsk sokkel) inkludert infrastruktur, og inkluderer således ikke nedstrømssiden 17 Det vises her til rapport fra OD, NVE, Ptil og SFT, (2008): Kraft fra land til norsk sokkel 14

Prosjektsponsor har vært Gro Kielland (BP Norge), og prosjektgruppen har bestått av følgende medlemmer: Arvid Sande (BP Norge), prosjektleder Gerd Halmø (Oljeindustriens landsforening) Odd-Arne Follum (StatoilHydro) Morten A. Torgersen (DONG Energy) Anton Kjelaas (Norges forskningsråd) Hanne Kvamsdal (SINTEF) Olav Falk-Pedersen (Grenland Group) Oscar Fredrik Graff (Aker Clean Carbon) Ann Kristin Sjøtveit (KonKraft) Bjørnar Kvinge (Oljedirektoratet), observatør Rapporten er utarbeidet med konsulentbistand. Rapportens konklusjoner er forankret i KonKraft (OLF, Norsk Industri, LO og Norges Rederiforbund). Det har underveis i arbeidet vært jevnlig dialog med referansegruppe som består av følgende medlemmer: Malin Stensønes (Rederiforbundet) Jan Erik Strand (OG21/Forskningsrådet) Erik Skjelbred (Energibedriftenes landsforening) Jeanette Moen (Fellesforbundet) Ingvild Skare (ExxonMobil) Monica Aasberg/Eimund Garpestad (ConocoPhillips) Sigve Apeland (Gassco) Tone Skogen (Olje- og energidepartementet), observatør Ole Børge Ytredal (Norsk Industri) Rolf Hestenes (Norsk Industri) Jan Rosnes (Petoro) Referansegruppen har bidratt med innspill og kommentarer men har ikke fungert som en besluttende gruppe. 15

3 Kontekst og utgangspunkt for den norske petroleumsnæringen Klimaspørsmål har i løpet av de siste årene beveget seg opp til toppen av både den internasjonale og den norske politiske agendaen. Dette kapittelet gjengir først hovedtrekkene i den globale klimautfordringen og hvordan dette gir seg utslag i norske klimamål og rammebetingelser. Deretter gis et overblikk over hvordan norsk petroleumsnæring har respondert på utfordringen frem til i dag og hvordan trendene på sokkelen ventes å påvirke utslippene fremover. 3.1 Den globale klimautfordringen FNs klimapanel (IPCC) slår fast at den globale oppvarmingen de siste årene er vanskelig å forklare med naturlige svingninger. Kloden er i ferd med å varmes opp, og det er menneskeskapte utslipp av klimagasser som er hovedårsaken til klimaendringene de siste 50 årene. Dette er en av hovedkonklusjonene i FNs klimapanels fjerde hovedrapport som ble lagt frem i 2007. Klimapanelet peker på at de økte utslippene av klimagasser leder til en global temperaturøkning, nedsmelting av is og heving av det generelle havnivået, og at dette ventelig vil gi store utfordringer for fremtidige generasjoner. Ved å bruke sitt beste estimat for klimafølsomhet mener FNs klimapanel at for å unngå at klimaendringene får irreversible konsekvenser, må den globale gjennomsnittlige temperaturøkningen i forhold til før-industriell tid begrenses til 2-2,4 C. Det innebærer at konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren må begrenses til mellom 445 og 490 enheter pr. million (ppm). For å oppnå dette kreves det ifølge IPCC at utslippene når sitt toppnivå før 2015 og at utslippene i 2050 er 50 til 85 prosent lavere enn klimagassutslippene i 2000 18. Dette må skje samtidig som verdens befolkning og BNP øker. IPCC hevder at for å oppnå dette vil industrialiserte land måtte kutte sine utslipp med 25-40 prosent i 2020, og 80-95 prosent i 2030, i forhold til sine utslipp i 1990. I tillegg må andre land gjøre vesentlige kutt i forhold til business-as-usual (BAU). 18 Globale utslipp av klimagasser var i 2000 rundt 44,7 milliarder tonn CO 2 -ekvivalenter, mens tilsvarende tall i 2004 var 49 milliarder tonn CO 2 -ekvivalenter. IPCC har estimert konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren til å være rundt 455ppm i 2005 16

I følge IEA vil etterspørselen etter fossilt brensel (olje, gass og kull) være relativt stabil i perioden frem til 2030, selv i et scenario der en begrenser konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren til mellom 445 og 490 ppm. Dette tilsier at det er viktig å finne måter å redusere utslipp fra denne typen energikilder, for å kunne redusere globale utslipp av klimagasser 19. For å unngå ytterligere klimaendringer, har myndigheter rundt om i verden begynt å sette utslippsreduserende mål for klimagasser (GHG), og både EU og den norske regjeringen har, basert på IPCCs rapporter, fastsatt et mål om å begrense den globale oppvarmingen til 2 C. 19 For overordnede tiltak for å redusere klimagassutslipp vises det til IEA World Energy Outlook 2007 Stabilization scenario, IPCC FAR og Stern-rapporten 17

Temaboks 1: Klimakonvensjonen og Kyoto-protokollen Første steg i retning av en internasjonal klimaavtale ble tatt på FN-toppmøtet om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992. Her ble man enige om prinsipper og retningslinjer for det internasjonale klimaarbeidet og vedtok FNs rammekonvensjon om klimaendringer, Klimakonvensjonen (United Nations Framework Convention on Climate Change - UNFCCC). 189 land har ratifisert konvensjonen, og har med det akseptert hovedmålsetningen om å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som vil forhindre skadelige, menneskeskapte inngrep i klimasystemet. Kyoto-protokollen ble ferdigforhandlet og vedtatt på det tredje partsmøtet under Klimakonvensjonen i Kyoto i Japan i desember 1997. Protokollen er juridisk bindende og omfatter tallfestede, tidsbestemte utslippsreduksjoner for industrilandene. De tallfestede utslippsforpliktelsene for hvert enkelt industriland varierer fra 8 prosent reduksjon til 10 prosent økning av de gjennomsnittlige årlige utslippene for perioden 2008-2012 i forhold til 1990. Kyoto-protokollen trådte i kraft 16. februar 2005, etter å ha blitt ratifisert av 127 land. I oktober 2008 var protokollen signert og ratifisert av 183 parter. 37 industrialiserte land og EU har utslippsforpliktelser som er spesifisert for hvert enkelt land i forhold til CO 2 -utslipp i 1990. Øvrige land har ratifisert protokollen, men har ingen forpliktelser i forhold til utslipp. Norge fikk som følge av forhandlingene om Kyoto-protokollen mulighet til å øke sine utslipp med 1 prosent fra 1990-nivå på 49.7 millioner tonn CO 2 ekvivalenter. Dette innebærer at Norges utslipp i Kyotoperioden (2008-2012) ikke skal være høyere enn 50,2 millioner tonn CO 2 -ekvivalenter pr. år. For å oppnå dette kan en redusere nasjonale utslipp eller benytte Kyotomekanismene. Kyotomekanismene Som et supplement til tiltak innenlands, åpner protokollen for at land kan innfri sine forpliktelser ved bruk av de såkalte Kyotomekanismene, som omfatter: kjøp av utslippsrettigheter fra andre industriland med en nasjonal kvote (Emission Trading / kvotehandel) finansiering av godkjente prosjekter for utslippsreduksjoner i utviklingsland (CDM Clean Development Mechanism) finansiering av godkjente prosjekter i andre industriland (JI Joint Implementation) Nærmere om CDM CDM innebærer at industriland med forpliktelser og utviklingsland uten forpliktelser kan samarbeide om prosjekter som bidrar til reduserte klimagassutslipp i utviklingsland. Investorlandet vil kunne benytte oppnådde utslippsreduksjoner fra slike prosjekter (utslippskreditter) til å møte deler av sine utslippsforpliktelser under Kyotoprotokollen. Det er mulig å benytte utslippskreditter oppnådd fra prosjekter som startet fra og med år 2000. Kyoto-avtalen (Temaboks 1) er pr. i dag bærebjelken i den internasjonale innsatsen for å redusere klimagassutslippene. Det er enighet om at oppfølgeren til Kyoto må være langt mer ambisiøs, og at alle land med store utslipp eller stor utslippsøkning 18

må delta. Perspektivet må være mer langsiktig og utslippsreduksjonene strengere enn under Kyoto-avtalen. På Bali-konferansen i desember 2007 ble det bred internasjonal enighet om å arbeide mot en slik avtale, med sikte på å sluttføre forhandlingene på København-toppmøtet i desember 2009. I mellomtiden arbeides det med del-løsninger og nye, ambisiøse og langsiktige mål for 2020-2030 er signalisert av mange land. EU står for rundt 15 prosent av globale utslipp av klimagasser. EU-landene skal i Kyotoperioden (2008-2012) i snitt redusere sine utslipp med 8 prosent i forhold til 1990-nivå. EU vedtok i mars 2007 ambisiøse, felles mål for energi- og klimapolitikken. Utslippene av klimagassene skal kuttes med 20 prosent innen 2020 i forhold til 1990-nivå (30 prosent dersom andre land etablerer ambisiøse mål for sin klimapolitikk som ledd i en internasjonal avtale), 20 prosent av energiforbruket skal komme fra fornybare energikilder innen 2020 og energieffektiviteten skal forbedres med 20 prosent innen 2020. I desember 2008 ble det nådd enighet i EU om klima- og energipakken, 20. Denne innebærer blant annet at EU opprettholder ambisjonen om 20 prosent reduksjon innen 2020, videre vil kvotesystemet fra 2013 bli strammere, mer omfattende og antall gratiskvoter vil bli redusert. Det settes av 300 millioner kvoter innenfor kvotesystemet til finansiering av EUs planlagte inntil 12 tidlige CCS-demonstrasjonsprosjekter og demonstrasjon av innovativ fornybar energi teknologi. Med direktivet om geologisk lagring av CO2 vil EU også få på plass et juridisk rammeverk for miljømessig sikker lagring av CO2. Det var ikke tilstrekkelig støtte i EU for å innføre utslippsgrenser for større, nye kullkraftverk som i praksis ville innebære krav om CO2-håndtering fra 2015. EU vil imidlertid innføre krav om utredning av og tilrettelegging for CO2-håndtering ved etablering av nye, større forbrenningsanlegg. Utslippskreditter som er oppnådd gjennom Kyoto-mekanismene kan brukes til å oppfylle kvoteforpliktelsene i EUs kvotesystem (EU ETS), og bidrar dermed til å skape et marked og en økonomisk verdi for de sertifiserte utslippsreduksjonene. USA står for rundt 20 prosent av globale utslipp av klimagasser og har ikke ratifisert Kyoto-protokollen. 21 På delstats-nivå har det imidlertid utviklet seg en rekke politiske initiativ med fastsetting av langsiktige mål for reduksjoner i utslippene, samt utvikling av ordninger med kvotehandel og andre klimapolitiske tiltak. På føderalt nivå foreligger flere initiativ for å utvikle et system for kvotehandel som skal dekke alle stater i USA. Det er også stor aktivitet når det 20 Kilde: Miljøverndepartementet: md.dep.no,17.12.2008 21 Energy Information Administration, http://www.eia.doe.gov/environment.html 19

gjelder teknologiutvikling og CO 2 -fangst og -lagring, som kan gi muligheter for fremtidige utslippskutt. Kina er i dag det landet i verden som slipper ut mest CO 2, og Kina (6.1 gigatonn CO 2 ), India (2 gigaton CO 2 ) og Midt-Østen (1.3 gigatonn CO 2 ) er ventet å stå for tre firedeler av de økte klimagassutslipp i perioden 2008-2030. 22 Utslipp av klimagasser pr. capita ligger likevel i dag langt lavere i Kina og India enn i USA og Europa 23. Kina og India har i lang tid konsekvent argumentert for at ettersom de rike landene har skapt klimaproblemet, må de også ta ansvar for å løse det. U- landene har ikke ønsket å ta på seg forpliktende utslippmål, men aksepterte på Bali at også de må engasjere seg for å få ned utslippene. 3.2 Rammebetingelser for norsk sokkel 3.2.1 Norges klimaforpliktelser og fremtidsutsikter Norske CO 2 -utslipp har økt med vel 8 prosent i perioden 1990 til 2005. I perioden 1990 til 2007 var økningen på 10,7 prosent. Dette kommer i hovedsak av økt produksjon av olje og gass og økt volum i transportsektoren. Petroleumsnæringen utgjorde i 2007 25 prosent av Norges utslipp av CO 2 ekvivalenter. 22 IEA (2008):, World Energy Outlook 23 Kina hadde i 2006 årlige energirelaterte CO 2 utslipp pr. capita på 4,3 tonn og India 1,1 tonn mot 18,6 tonn i USA og 7,5 tonn i snitt i Europa. IEA (2008): World Energy Outlook 20

Figur 4: Utviklingen i nasjonale klimautslipp 1990-2020, referansebane Millioner tonn CO 2 -ekvivalenter 58,7 Diverse* Bygninger Skipsfart Landbruk Veitrafikk og luftfart 49,7 2,4 3,5 3,4 4,4 10,2 2,3 53,9 3,9 4,3 12,8 2,4 45,6 Industri 18,3 14,8 Petroleumsnæringen 7,5 13,3 13,1 Petroleumsnæringens andel, CO 2 -ekvivalenter 1990 2005** 15% 25% 2020*** 22% * Inneholder kategoriene avfall, energiproduksjon og andre prosessutslipp ** 2005 er siste år med offisielle utslippstall per sektor *** Utslipp fra petroleumsnæringen basert på RNB2008 referansebane ekskludert antagelser om teknologiforbedring Kilde: SFT; Revidert nasjonalbudsjett 2008; Oljedirektoratet 21

Temaboks 2: Klimagasser En klimagass, eller drivhusgass, er en gass som bidrar til global oppvarming. De fleste av disse gasser forekommer naturlig i atmosfæren, men gassene får økt i konsentrasjon gjennom menneskelig aktivitet. Klimagassene omfatter vanndamp (H 2 0), karbondioksid (CO 2 ), metan (CH 4 ), lystgass (N 2 O) og fluorholdige gasser. De ulike klimagassene har ulik oppvarmingseffekt, og for å kunne sammenligne oppvarmingseffektene, er det etablert en måleenhet kalt globalt oppvarmingspotensial (GWP). GWP-verdiene angir oppvarmingseffekt i forhold til CO 2 summert over et valgt tidsrom. En CO 2 -ekvivalent tilsvarer den effekten en gitt mengde klimagass har på den globale oppvarmingen over en gitt tidsperiode. Utslipp av klimagassene omregnes derfor til CO 2 -ekvivalenter i henhold til deres GWP-verdier. I denne rapporten benytter vi CO 2 når det kun er snakk om CO 2, og CO 2 - ekvivalenter når det er snakk om klimagasser generelt. I 2006 var klimagassutslippene i Norge på 53,5 millioner tonn CO 2 -ekvivalenter 24, noe som er en økning på over 10 prosent sammenlignet med 1990 nivå. I referansebanen frem mot 2020 antas de norske utslippene å øke til 58,7 millioner tonn CO 2 -ekvivalenter. De viktigste kildene til utslipp er veitrafikk og luftfart, industri og petroleumsnæringen. Reduksjon av CO 2 -utslipp har vært på den norske politiske agendaen siden slutten av 80-tallet, og Norge har forpliktet seg til ambisiøse klimamål gjennom nasjonale og internasjonale avtaler. Norge har hatt en aktiv rolle i internasjonal klimapolitikk, og har under Kyoto-protokollen forpliktet seg til at utslippene av klimagasser i Norge ikke skal øke med mer enn én prosent i perioden 2008-2012, i forhold til utslippene i 1990. Norges Kyoto-forpliktelse kan oppnås gjennom en kombinasjon av tiltak for utslippsreduksjoner i Norge og utslippsreduserende tiltak i andre land (Kyotomekanismene). Utover Kyoto-forpliktelsen har Norge satt seg ambisiøse mål for ytterligere utslippsreduksjoner. Stortingsmelding nr. 34 (2006-2007) Norsk klimapolitikk ble fremmet i juni 2007, og i januar 2008 ble regjeringspartiene Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet enige med Høyre, Venstre 24 55 millioner tonn CO 2 -ekvivalenter i 2007 22

og Kristelig Folkeparti i Stortinget om et klimapolitisk forlik med følgende hovedelementer 25 : Norge skal skjerpe sin Kyoto-forpliktelse med ti prosentpoeng, til ni prosent under 1990-nivå i Kyoto-perioden (2008-2012). Denne ekstraforpliktelsen vil i stor utstrekning bli innfridd gjennom finansiering av tiltak i utviklingsland. Norge skal frem til 2020 påta seg en forpliktelse om å kutte de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 prosent av Norges utslipp i 1990, hvorav ca 2/3 (15-17 millioner tonn CO 2 -ekvivalenter når skog er inkludert) skal reduseres innenlands Norge skal være karbonnøytralt i 2030 (gitt en global klimaavtale, der andre industrialiserte land forplikter seg til vesentlige utslippsreduksjoner) På områder som er underlagt generelle virkemidler skal man som hovedregel unngå ytterligere regulering 26 Figur 5: Norges klimamål i 2020 under Klimaforliket Millioner tonn CO 2 - ekvivalenter 58,7 53,5 5,2 15-17 7-9 35 0 Utslipp 2006 Forventet utslippsøkning Referansebanen 2020 Mål for reduksjon Ytterligere i Norge reduksjon (utland) Klimaforlikets mål Mål om om klimagassutslipp 2020 nøytralitet karbon- 2030* * Som en del av en global og ambisiøs klimaavtale der også andre industriland tar på seg store forpliktelser, skal Norge skal sørge for utslippsreduksjoner tilsvarende norske utslipp i 2030 25 Avtale om klimamelding: Merknad til Stortingsmelding nr. 34 (2007-2008) 26 Innstilling til Stortinget nummer 145 (2007-2008) 23

Kilde: SFT; Avtale om klimamelding: Merknad til Stortingsmelding nr. 34 2007-2008 ; KonKraft prosjektgruppe 5 Klimaforliket har som mål at det totale utslippsnivået i 2020 ikke skal være mer enn rundt 35 millioner tonn CO 2 -ekvivalenter, noe som krever en total utslippsreduksjon på rundt 24 millioner tonn i forhold til referansebanen. Klimaforliket spesifiserte at rundt 2/3 av utslippsreduksjonen i 2020, noe som tilsvarer 15-17 millioner tonn CO 2 -ekvivalenter når skog er inkludert, skal gjøres innenlands. Det resterende gapet kan dekkes gjennom tiltak i utlandet. At Norge skal være karbonnøytral i 2030 innebærer at Norge skal sørge for utslippsreduksjoner tilsvarende norske utslipp i 2030. 3.2.2 Lover og reguleringer for petroleumsnæringen Med en forventet andel på rundt 28 prosent av Norges totale CO 2 -utslipp i 2020 27 vil utslippsreduksjoner fra petroleumsnæringen komme til å spille en viktig rolle for oppnåelse av de nasjonale klimamålene. Det foreligger i dag ikke noe eksplisitt krav til petroleumsnæringens bidrag for å nå målene, men myndighetene benytter en rekke virkemidler for å regulere utslippene. De viktigste virkemidlene norske myndigheter benytter er: CO 2 -avgift. Norge var et av de første landene i verden til å innføre en CO 2 - avgift. Lov om avgift på utslipp av CO 2 i petroleumsvirksomhet 28 ble innført i 1991 og har vært et effektivt virkemiddel for å redusere CO 2 -utslipp fra petroleumsvirksomheten. CO 2 -avgiften på sokkelen, er og har historisk vært, vesentlig høyere enn for mange andre sektorer. CO 2 -avgiften ble justert ned i 2008 slik at kvoteprisen (se under) og CO 2 -avgiften til sammen utgjorde omtrent samme nivå som CO 2 -avgiften alene gjorde i 2007 (rundt 340 NOK/ tonn CO 2 ). Prinsippet var i utgangspunktet at kombinasjonen (kvote og avgift) skulle opprettholde kostnadsnivået fra CO 2 -avgiften i 2007. I statsbudsjettet for 2009, går en vekk fra dette prinsippet, og avgiftsdelen for CO 2 -kostnadene er foreslått indeksregulert, samtidig som næringen eksponeres fullt ut for kvotemarkedsprisen. Klimakvoteloven. 1. januar 2005 innførte Norge Lov om kvoteplikt og handel med kvoter for utslipp av klimagasser (Klimakvoteloven). Loven har som formål at utslippene av klimagasser begrenses på en kostnadseffektiv 27 Rundt 25 prosent av klimagassutslippene (CO 2 -ekvivalenter) 28 LOV 1990-12-21 nr 72 24

måte gjennom et system med kvoteplikt for utslipp av CO 2 og fritt omsettelige utslippskvoter. Under klimakvoteloven må de involverte bedrifter overvåke og rapportere inn sine CO 2 -utslipp, samt levere et antall utslippstillatelser til myndighetene, tilsvarende sine CO 2 -utslipp foregående år. Første periode for klimakvoteloven, 2005-2007, omfattet landbasert industri, mens offshore installasjonene ikke var inkludert. I den andre perioden, fra 2008-2012 ( Kyoto-perioden ), er Norge en del av EUs kvotesystem (EU ETS), og i denne perioden er også petroleumsnæringen inkludert. Landbasert industri og energiproduksjon vil i denne perioden få tildelt gratis kvoter tilsvarende mellom 87 og 100 prosent av sine gjennomsnittlige årlige utslipp i perioden 1998-2001. Petroleumsnæringen får ikke tildelt gratis kvoter, og må således kjøpe kvoter i markedet tilsvarende størrelsen på egne utslipp. Faklingsbestemmelser i petroleumsloven. I Norge har det helt siden 70- tallet vært regulering av fakling på sokkelen 29. I 1985 kom reguleringen av fakling inn i Petroleumsloven. I dag har petroleumslovgivningen (Petroleumsloven 4-4) bestemmelser om forbud mot fakling ut over behov av sikkerhetsmessige grunner, med mindre departementet godkjenner dette. På norsk kontinentalsokkel er det ikke tillatt med oljeproduksjon uten at en har en løsning for bruk av naturgassen som kommer assosiert med oljen, noe som innebærer at fakling som eneste avsetning for gass ikke er akseptabelt. Ved Oljedirektoratets (OD) behandling av selskapenes utbyggingsplaner (PUD og PAD 30 ) inngår en vurdering av anleggenes utforming også med hensyn på faklingsbehovet, og faklingstillatelser er knyttet til produksjonstillatelsene. Den strenge reguleringen av fakling bidrar til at nivået for fakling på norsk sokkel er lavt sammenlignet med andre land. Krav om vurdering av elektrifisering i PUD. I alle utbyggingsplaner levert etter februar 1996, har utbyggingsoperatører vært pålagt av Olje og energidepartementet å gi en vurdering av mulighetene for elektrifisering av installasjonen (St.prp. nr. 65 (1996-97)). Utslippstillatelser og BAT 31. Gjennom EØS-avtalen har Norge implementert direktivet om integrert forebygging og begrensning av forurensning, IPPC-direktivet. Forurensningsloven oppfylte i all hovedsak direktivet, og kun en mindre justering av loven har vært nødvendig for å ta 29 Prinsipperklæring for norsk oljepolitikk, Stortingsmelding av 14. juni 1971 30 Plan for Utvikling og Drift, Plan for Anlegg og Drift 31 Beste tilgjengelige teknologi, bruk av BAT innebærer at en skal ta utgangspunkt i den teknologi som ut fra en samlet vurdering av nåværende og fremtidlig bruk av miljøet og av økonomiske forhold, gir de beste resultater 25

høyde for direktivets krav om at virksomhetene skal drives på en slik måte at energien utnyttes effektivt. Et hovedprinsipp i IPPC-direktivet er at den ansvarlige for en virksomhet plikter å benytte "beste tilgjengelige teknologi" (BAT) for å unngå unødvendig negativ påvirkning av miljøet, og at de utslippsgrenser som fastsettes i en tillatelse, skal baseres på BAT. Artikkel 9 i direktivet sier imidlertid at utslippstillatelsen ikke skal foreskrive bruk av spesielle teknologier, men at dette skal velges gjennom vurdering av en rekke lokale forhold. Utslippstillatelsene kan likevel påvirke valg av teknologier eller systemer. 3.2.3 Støtteordninger for klimateknologier Videre reduksjon av klimagasser er i stor grad drevet av teknologisk utvikling, og forskning og utvikling (FoU) er avgjørende for å finne nye måter for å redusere utslipp i fremtiden. Norske myndigheter har etablert en rekke støtteordninger for å fasilitere FoU av klimateknologier innen petroleumsnæringen 32. Denne støtten gis blant annet gjennom forskningsprogrammer og direkte støtte til spesifikke prosjekter. Midlene bevilget til FoU for å redusere CO 2 -utslipp innen energisektoren underbygger at det er en vesentlig satsning på dette området. I Klimaforliket ble partene enige om at satsningen på forskning og utvikling innen fornybare energikilder og CO 2 -fangst og lagring må økes, og i statsbudsjettet for 2009 foreslås det bevilget over NOK 1,9 milliarder til arbeidet med prosjekter, FoU og internasjonalt arbeid med CO 2 -håndtering. Statlig støtte til klimaforskning og utvikling innen petroleumsnæringen blir i hovedsak forvaltet av Forskningsrådet og Gassnova gjennom CLIMIT-programmet, og fra 2009 også Forskningssenter for miljøvennlig energi (FME). CLIMIT-programmet er det norske nasjonale programmet for forskning, utvikling og demonstrasjon av teknologi for fangst, håndtering og lagring av CO 2 i forbindelse med energiproduksjon fra fossile brensler. Programmet administreres av Gassnova i samarbeid med Norges Forskningsråd, og er finansiert med midler fra avkastningen på Gassteknologifondet og midler som Forskningsrådet disponerer. Ansvaret er fordelt slik at Norges Forskningsråd har ansvaret for forskningsprosjektene og Gassnova for prototyp- og demonstrasjonsprosjektene. Målsetningen til CLIMIT er å bidra til lønnsom gasskraft med CO 2 -håndtering, og programmet skal dekke hele utviklingskjeden, fra langsiktig 32 For generell informasjon om forskning og teknologiutvikling i petroleumsnæringen, se Oljedirektoratet s FAKTA 2008, side 55-61. Flere programmene inkluderer FoU knyttet til klima innen petroleumsnæringen, men har ikke dette som primærområde 26

kompetanseoppbyggende forskning, til prosjekt som demonstrerer CO 2 - håndteringsteknologier. Prosjektporteføljen er særlig rettet mot teknologiløsninger for fangst av CO 2 på en mest mulig kostnadseffektiv måte, men skal også prioritere utvikling av kunnskap og løsninger for sikker og pålitelig lagring av CO 2 i geologiske formasjoner. Innenfor CLIMIT programmet disponerte Gassnova og Norges Forskningsråd i 2007 henholdsvis NOK 82 og NOK 48 millioner. Ambisjonen er å få til teknologiutvikling gjennom tett samarbeid mellom industrien og myndighetene, og det regnes derfor med prosjektfinansiering hvor industriandelen er på ca 2:1. I 2008 vedtok Forskningsrådet å etablere Forskningssenter for miljøvennlig energi (FME) som skal bygges opp etter modell av Senter for fremragende forskning. Formålet med FME er å etablere tidsbegrensede forskningssentre kjennetegnet ved en konsentrert, fokusert og langsiktig forskningsinnsats på høyt internasjonalt nivå for å løse utpekte utfordringer på energiområdet. Et FME skal heve kvaliteten av norsk forskning og fremskaffe anvendbar kunnskap og løsninger innen temaområdet. Varighet for FME vil være 2009-2017, og ordningens totalbudsjett vil bli på rundt 800 MNOK, det vil si rundt 100 MNOK pr. år i 8 år. I tillegg til støtte til klimaforskning relatert til petroleumsnæringen, har den norske stat gått inn med finansiell støtte til enkeltprosjekter, og i dag bidrar myndighetene i tre konkrete prosjekter innenfor CO 2 -fangst- og lagring (CCS). Disse prosjektene fokuserer på gasskraftverk med CCS, og består av et testsenter for ulike fangstteknologier, Test Centre Mongstad (TCM), og to fullskalaprosjekter på gasskraftverk, på henholdsvis Mongstad og Kårstø. For mer informasjon om disse prosjektene vises det til kapittel 6.2.1. Utover støtteordningene fra myndighetene, bidrar også skattesystement til FoU, ettersom petroleumsnæringen har skatteregler som er gunstige for investering i teknologi, forskning og marginalt lønnsomme prosjekter 33. 3.2.4 Næringslivets klimapanel Næringslivets klimapanel ble opprettet av Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) høsten 2007. Panelet består av 30 toppledere innen norsk næringsliv, og skal utvikle et helhetlig bidrag fra norsk næringsliv til løsning av energi- og klimautfordringen. 33 Mer informasjon om skatteregler i petroleumsnæringen finnes i Oljedirektoratet s FAKTA 2008, side 24-25 27

Fra våren 2008 til høsten 2009 vil Næringslivets klimapanel arbeide med konkretisering og synliggjøring av de bidragene næringslivet kan gi på kort (1-4 år), mellomlang (2020) og lang sikt (2050) innenfor ulike sektorer. Klimapanelet vil også se nærmere på hva som må til av virkemidler, teknologiutvikling og samarbeid for å realisere tiltakene. Arbeidet vil baseres på de grunnholdninger som beskrives i Næringslivets klimaerklæring, lansert i juni 2008. 3.3 Utslipp og tiltak frem til i dag 3.3.1 Historisk utvikling av utslipp og CO 2 - effektivitet Utslipp pr. produsert enhet var på et relativt lavt nivå allerede i 1990, grunnet svært begrenset fakling på norsk sokkel. Videre har utslippene fra petroleumsnæringen vokst saktere enn produksjonen, noe som har ført til et fall i utslipp per produsert enhet. Dette skyldes generell teknologiforbedring og gjennomføringen av en rekke tiltak for å redusere utslipp. 28

Figur 6: Historisk utvikling av CO 2 -utslipp og produksjon i Norge (1990-2006) Totale utslipp, Mt CO 2 12,8 7,1 +80% CO 2 utslipp pr. produsert fat o.e., Kg CO 2 9,0 8,2-9% 1990 2006* Produksjon, Mill fat o.e. 1 565,3 1990 2006* 786,8 +100% 1990 2006* * De offisielle tallene for CO2-utslipp fra petroleumsnæringen oppdateres hvert andre år, og siste offisielle tall er fra 2006. I denne rapporten har derfor 2006 blitt benyttet for dagens utslipp. Tallene skal oppdateres i 2009 Kilde: Oljedirektoratet; Revidert nasjonalbudsjett 2008; KonKraft prosjektgruppe 5 Det er stor forskjell på utslipp av klimagasser pr. produsert enhet i ulike deler av verden. Gjennomsnittlige utslipp pr. produsert enhet i ulike regioner viser et spenn fra 8 kg til 39 kg pr. fat oljeekvivalenter. Norge kommer godt ut med et gjennomsnittlig utslipp på om lag 8 kg pr. fat oljeekvivalenter. Dette følger av generell teknologiutvikling og tiltakene som har blitt implementert. De høye utslippene pr. produsert enhet i andre deler av verden, skyldes i stor grad manglende infrastruktor for gass og incentivordninger for å redusere CO 2. Dette resulterer blant annet i utbredt fakling av assosiert gass fra oljeproduksjon 34. I Europa derimot, er det godt utbygd infrastruktur for gass fra felt til marked, og utslippene blir lavere. I tillegg har Norge, i motsetning til for eksempel Russland, et velfungerende transportnett med høy regularitet og ingen lekkasjer. Til sammenligning antas det at omkring 0,7-1,6 prosent av russisk gassproduksjon 35 lekker ut i transportleddet. 34 Verdensbanken estimerer at rundt 150-170 bcm gass blir faklet i verden pr. år. Dette utgjør mer enn 400 millioner tonn CO 2 (over 1 prosent) av de globale utslipp hvert år 35 Tilsvarer 4,5 10,4 bcm i 2007 29