KORT OM OFFENTLIGE TJENESTEPENSJONER Av pensjonsrådgiver Harald Engelstad Oslo, 13.04.2009. OMFANG Mellom 750.00 og 800.000 ansatte jobber i dag i offentlig sektor med offentlig tjenestepensjon knyttet til arbeidsavtalen. Statens Pensjonskasse SPK og Kommunal Landspensjonskasse KLP har om lag 300.000 aktive medlemmer hver dvs står i stilling. De selvstendige kommunale pensjonskasser DSKP (20-talls kommuner) har ca 100.000 ansatte/aktive medlemmer, mens ca 80.000 ansatte medlemmer arbeider i kommuner og halvoffentlige foretak som har offentlig tjenestepensjon forvaltet av Storebrand, Vital eller Gabler & Partners. De samme instanser har ca 470.000 pensjonister av alle typer. I tillegg har et ukjent sa antall over 500.000 tidligere offentlige ansatte oppsatte pensjonsrettigheter fra en eller flere offentlige tjenestepensjonsordninger. YTELSER PENSJONSTYPER Offentlig ansatte har gjennom sine arbeidsvilkår rett på livsvarig alderspensjon fra oppnådd pensjonsalder 67 år, senest fra aldersgrensen 70 år. Et betydelig mindretall har rett på alderspensjon tidligere enn 67 år pga særaldersgrenser. Ved uførhet har offentlig ansatte rett på uførepensjon, også ved mindre helseplager dvs ved under 50% uførehetsgrad, uavhengig av folketrygdren. Det er heller ikke krav om at uførheten må være varig. Alle offentlig ansatte har dessuten etterlattepensjonsrettigheter knyttet til arbeidsforholdet. Når et medlem dør har ektefellen og barn under 18 år rett på etterlattepensjon etter visse vilkår. De fleste offentlig ansatte hører til en AFP-ordning, enten den kommunale eller den statlige. Noen tusen ansatte i energisektoren som har offentlig tjenestepensjon er likevel med i den private AFP-ordningen (LO-NHO-ordningen). Den offentlige AFP-ordning er bedre enn den private ved at offentlig ansatte har tariffestet rett til 66% beregnet AFP fra 65 år om denne er høyere enn den folketrygdberegnede AFP fra 62 til 65 år. AFP-ere fra kommunal sektor kan dessuten jobbe ubegrenset i privat sektor uten avkortning fra 65 år (gjelder 66% AFP). FINANSIERING De aller fleste offentlig ansatte betaler 2% pensjonsinnskudd av årslønn og tariffestede tillegg som premie til tjenestepensjonsordningen. Et mindretall (bl.a. ansatte i Oslo kommune og i energisektoren) betaler ikke egenandel. Arbeidsgiverne betaler brorparten av premien, som kan variere fra 8-10% for de mest solide pensjonskassene og opp til 20% for enkelte pensjonskasser. I praksis betaler ikke statlige etater for pensjonskostnadene, da staten dekker alle utgifter gjennom løpende bevilgninger. Eksempelvis koster det ikke etaten en krone når politimenn, offiserer og departementsansatte tar ut statspensjon eller AFP.
Kommunale arbeidsgivere, sykehus og en rekke halvoffentlige foretak må imidlertid dekke alle løpende pensjonskostnader over egne budsjetter, og må legge opp arbeidsgiverpremien etter forsikringsmessige prinsipper. Denne gruppen av arbeidsgivere har dekket hver eneste AFP-krone siden innføringen av AFP i 1989. I privat sektor får som kjent arbeidsgiverne dekket 40% av løpende AFP fra Statene fra 64 til 67 år. PENSJONSPRINSIPPER HOVEDREGLER 66% pensjonsnivå. Alderspensjonen skal utgjøre 66% av pensjonsgrunnlaget/sluttlønn, forutsatt full opptjeningstid. I praksis virker dette slik at den som har særaldersgrense dvs har rett til å ta ut alderspensjon før man har rett på folketrygd, får hele pensjonen dekket av tjenestepensjonsordningen. Når man tar ut folketrygd vanligvis fra 67 år - blir pensjonene samordnet, som innebærer at summen av de to pensjonene skal utgjøre minimum 66%. De som tar ut AFP har rett på en tjenestepensjonsberegnet AFP fra 65 år dvs 66% pensjon (ved full opptjening) usamordnet fra 65 til 67 år. Samme pensjonsprosent gjelder ved innvilgelse av uførepensjon. Et mindretal (bl.a. Oslo kommune) har 70% pensjonsnivå. Sluttlønnprinsipp. I de fleste tilfeller regnes pensjonen av sluttlønn, selv om den ansatte bare har hatt den siste lønnen i kort tid. Det er litt forskjellige regler i statlig og kommunal sektor mht strenghet. I begge sektorer gjelder noen unntaksregler som bl.a. innebærer at dersom en ansatt har full opptjeningstid og deretter går ned i lønn eller mister tillegg, så er det ikke sluttlønn men den tidligere høyere lønnen som utgjør pensjonsgrunnlaget. Pensjonsgrunnlag. Pensjonen beregnes av årslønn/fastlønn pluss pensjonsgivende tillegg. Dette kalles pensjonsgrunnlaget. Overtid og en rekke andre tillegg, bl.a. seniortillegg er ikke med i pensjonsgrunnlaget. Mange tillegg for ubekvem arbeidstid er tariffestet som pensjonsgivende, bl.a. tilleggslønn i kommunal sektor og B-trinn i statlig sektor. Andre tillegg kan også være pensjonsgivende etter tariffavtale. 30 års opptjeningskrav. I hele offentlig sektor gjelder samme krav om 30 års medlemskap i full stilling for å oppnå full pensjon på 66%. Dersom man ikke oppnår 30 medlemsår blir pensjonen avkortet etter medlemsbrøken, der det kun regnes i hele år etter avrunding. Man får ikke større pensjon ved mer enn 30 år. Man får med all opptjent tid i hele offentlig sektor pga Overføringsavtalen. Minstekravet til medlemskap har variert gjennom historien men har i mange år vært minst 14 timer i uken (168 timer pr kvartal). Lærere har minstekrav på 35% stilling for å være medlem. Man får som hovedregel ikke godskrevet mer enn 100% om man arbeider mer enn full stilling. (Det er enkelte unntak for bistillinger). Gjennomsnittlig deltid. For å oppnå fulle pensjoner må man ikke bare ha vært medlem i 30 år men også vært medlem i full stilling. Har man år med deltid blant 30 medlemsår eller færre år, blir det regnet ut et veid gjennomsnitt kalt gjennomsnittlig deltid. Har man mer enn 30 år blir det regnet et gjennomsnitt av de 30 høyeste stillingsprosent årene. Man legger ikke
deltidsår sammen til hele år. Har man 30 år i full stilling og deltidsår i tillegg, sess det imidlertid helt bort i fra deltidsårene. Det spiller ingen rolle om man har deltid på slutten av yrkeslivet om man tidligere har oppnådd 30 år i full stilling. Overføringsavtale. Det gjelder en meget viktig og gunstig Overføringsavtale for hele offentlig sektor. Kort fortalt går den ut på at all opptjent medlemstid man har hatt fra flere offentlige arbeidsgivere skal overføres til siste tjenestepensjonsordning, som skal utbetale all pensjon som om all medlemstid var opptjent der. Pensjonsleverandørene gjør opp seg imellom etterpå. Overføringsavtalen fungerer også som en kvalitetssikring av den gode offentlige tjenestepensjonen. En enkelt arbeidsgiver kan ikke svekke pensjonsordningen etter eget budsjett eller forgodtbefinnende. Da kan man ikke lenger delta i Overføringsavtalen. Samordningsprinsipper. Alle offentlige tjenestepensjoner er samordningspliktige etter Samordningsloven. Dette betyr i praksis at tjenestepensjonsordningen/arbeidsgiveren betaler ut all opptjent pensjon før det utbetales folketrygd. Når folketrygden utbetales blir den offentlige tjenestepensjonen samordnet med folketrygden. Samordningen går i korthet ut på at tjenestepensjonsleverandøren reduserer tjenestepensjonen (trekker et samordningsfradrag) slik at summen av folketrygden og tjenestepensjonen skal tilsvare minst opptjent brutto pensjonsrett før samordning. Folketrygden betaler alltid ut sin del fullt ut. Det er med andre ord ikke folketrygden som foretar samordning. Det gjør den offentlige tjenestepensjonen. Når den offentlige tjenestepensjonen (pensjonskassen eller forsikringsselskapet) skal trekke samordningsfradrag fordi pensjonisten har tatt ut folketrygd skal det trekkes for folketrygdens grunnpensjon og tilleggspensjon. I grunnpensjon trekkes det alltid for ¾ G, uansett pensjonistens sivilstand (for å sikre enslige en høyere pensjon). For tilleggspensjon skal det trekkes for laveste beløp av enten den faktiske tilleggspensjonen pensjonisten har tjent i folketrygden (sluttpoengtallet), eller bare for den delen av tilleggspensjonen som skriver seg fra pensjonsgrunnlaget i tjenestepensjonsordningen (fiktivpoengtallet). Dersom pensjonisten ikke har full opptjeningstid eller deltid, reduseres samordningsfradraget tilsvarende. Samordningen gir følgende tilsiktede følger: -Sikrer enslige: Det offentlige tjenestepensjonssystemet støtter opp om dagens folketrygds sosiale profil, og lar enslige beholde ¼ G på toppen av sine 66% rettigheter. - Sikrer de som har jobbet mye overtid m.v. De som har jobbet mye overtid på jobben og tjent pensjonspoeng på dette, beholder denne delen uten samordning, fordi overtid er ikke pensjonsgivende i tjenestepensjonsordingen. Det vil si at en som pga overtid har tjent opp et høyere sluttpoengtall i folketrygden, enn det fiktive poenget pensjonskassen benytter i samordningen, får beholde denne ekstrapensjonen gjennom folketrygden. De som har hatt ekstra inntekter i arbeidsforholdet som for eksempel tillegg som ikke er pensjonsgivende, sensorinntekter, bonuser, seniortiltak med videre, vil også kunne få pensjonsuttelling her. - Sikrer de som har dårlig folketrygdopptjening sosial profil. Mange offentlig ansatte, og spesielt kvinner, har en dårlig opptjening i folketrygden. Dette tas det hensyn til i
samordningen ved at det for tilleggspensjon bare trekkes for faktisk opptjent folketrygd. ( I privat sektor trekkes det for beregnet folketrygd dvs den folketrygden du ville ha opptjent om du hadde hatt den høye sluttlønnen i 20 år og oppnådd poeng i folketrygden i 40 år). Dermed kompenserer samordningen langt på vei for den dårligere folketrygden. Dette betyr i praksis at hun som har for eksempel har 30 medlemsår i offentlig sektor, men meget lav folketrygdopptjening kan oppnå like mye i tjenestepensjon som han som har full opptjening i begge ordninger, uten at han/hun med full opptjening begge steder får lavere pensjon enn 66%. Det er med andre ord en meget sterk sosial profil i samordningen. Også de som ikke har 40 års botid (trygdetid) i Norge drar nytte av denne sosiale samordningsregelen. - Sikrer de som ikke har full opptjeningstid. De som ikke har full opptjeningstid i den offentlige tjenestepensjonsordningen, enten pga deltid eller pga færre enn 30 medlemsår, får en meget skånsom samordning, ved at samordningsfradraget reduseres tilsvarende. Dette fører i praksis til at denne gruppen beholder en forholdsvis stor del av tjenestepensjonen. Verdien av å mangle 30-deler blir dermed ikke så dramatisk. Dersom en person for eksempel kommer ut med 29/30 vil dette ene året som mangler bare utgjøre en hundrelapp eller to pr måned netto etter skatt på de fleste vanlige lønnsnivåer. Samordningen har en sosial profil. - Sikrer de som har andre arbeidsoppdrag utenom jobben. Den som har hatt andre arbeidsoppdrag utenom jobben, og som har betalt skatt og fått poeng for dette, får verdien av dette arbeidet holdt utenom samordningen. Det kan være inntekter fra politisk, frivillige og sosiale verv, egen næringsvirksomhet, bistillinger utenom jobben, forfatterinntekter mv. - Sikrer de som har tjent bedre før. Offentlig ansatte som tidligere har jobbet i privat sektor og som tjente bedre der, og offentlig ansatte som har hatt en dårlig lønnsutvikling, vil ofte ha høyere opptjening i folketrygden enn sluttlønnen skulle tilsi. Denne gruppen får godtjort dette ved at høyere poeng fra tidligere blir holdt utenfor samordningen. - Sikrer de som fortsetter i arbeid utenom innskuddspliktig stilling etter 67 år og som ikke har full opptjeningstid i folketrygden. Den som ikke har 40 poengår i folketrygden pr 67 år, og som tar nytt arbeid og oppnår pensjonspoeng etter 67 år, får økt folketrygd ved 70 år. Dersom dette arbeidet skriver seg fra inntekt utenom innskuddspliktig stilling, skal denne delen av folketrygden være sikret samordningsfritak ved 70 år. En ikke tilsiktet samordningsfordel oppstod da grunnpensjonen i folketrygden for gifte og samboende ble økt gradvis fra 75% til 85% (mellom 2003-2005).Departementet visste trolig ikke hvordan de skulle takle dette, og endret ikke Samordningsloven. Det betyr at gifte og samboende oppnådde en utilsiktet fordel på 10% av G (ca 7.000 kr pr år) fra 2005. Bruttogaranti. Dagens meget gunstige samordningsregler virker i praksis slik at offentlig ansatte har en bruttogaranti. Det vil si at de som har særaldersgrense skal ha 66% ved full opptjeningstid enten de slutter ved pensjonsalderen eller aldersgrenen, og uansett hvor lav folketrygden blir. AFP-ere med full opptjeningstid pr 62 år har krav på min 66% fra 65 år, selv om de slutter alt ved 62 år. Alle offentlig ansatte med full tjenestetid har etter
samordning med folketrygden fra 67 år, en garanti for at summen av folketrygden og tjenestepensjonen ikke kan være lavere enn 66%. Dersom folketrygden er lavere enn vanlig vil pensjonskassen dvs arbeidsgiveren måtte dekke mellomlegget ved at samordningsfradraget reduseres tilsvarende. For alderspensjon er denne retten lovfestet for de med særaldersgrense. For offentlig ansatte uten særaldresgrense er bruttogarantien lovefestet fra 67 år. Bruttogarantien er ikke lovfestet for 66% AFP fra 65 år. Pensjonsalder og aldersgrense. Flertallet av offentlig ansatte har aldersgrense på 70 år, og en generell pensjonsalder på 67 år. I tillegg kan de fleste offentlig ansatte velge å ta ut AFP på frivillig basis mellom 62 og 67 år. Dette betyr at de fleste offentlig ansatte kan velge når de vil slutte mellom 62 og 70 år. I motsetning til privat sektor, der arbeidsgiverne i over 30 år har praktisert landets pensjonsalder 67 år som en aldersgrense, har offentlig ansatte hatt vesentlig bedre valgmuligheter ved at de har en reell mulighet til å jobbe til 70 år. Mellom 20 og 30 prosent av offentlig ansatte har særaldersgrense. De mest vanlige er 65 og 60 år. Når summen av alder og medlemstid er minst 85 år kan ansatte ta ut alderspensjon inntil tre år før. Det betyr at store grupper kan ta ut full alderspensjon fra 57 år eller 62 år. De med særaldersgrense 65 år kan etter tariffavtale fortsette til 67 år om de ikke har full tid. Øvrige kan ikke kreve å stå i stillingen lengre enn aldersgrensen, men kan søke om det. G-regulerte pensjoner og pensjonsgrunnlag. Med virkning fra 1986 har alle offentlig ansatte (innen Overføringsavtalen) hatt G-regulerte pensjoner og pensjonsgrunnlag. Det innebærer at løpende pensjoner reguleres med samme prosent som grunnbeløpet går opp. Går G opp 4% skal alle løpende pensjoner opp 4%. Dette kom i stand etter forhandlinger og er vedtektsfestet ikke lovfestet. G-regulering innebærer også at alle oppsatte pensjoner skal reguleres opp med samme prosent som G. Fra 1986 og til i dag har G gått opp ca 250%. FORDELENE VED DAGENS OFFENTLIGE TJENESTEPENSJON Høyt pensjonsnivå. Offentlig ansatte har et meget høyt pensjonsnivå, sammenliknet med privat sektor. Flertallet av privatansatte har enten innskuddsordning som dekker en meget beskjeden pensjon, eller har ytelsesordninger som langt fra sikrer 66%. Kun en liten del av de privatansatte har ytelsesordning som tar sikte på 66%, men som likevel ikke garanterer denne ytelsen fordi de private tjenestepensjonsordningen bygger på beregnet folketrygd. Gode valgmuligheter. Offentlig ansatte har bedre valgmuligheter enn privat sektor, ved at de fleste kan velge mellom 8 valgfrie år. De med full opptjening alt ved 62 år kan i praksis gå av med pensjon og likevel være sikret 66% fra 65 år. Alle uten særaldersgrense kan også velge å fortsette etter 70 år uten å være avhengig av arbeidsgivers velvilje. Velfungerende pensjonssystem. Mens det private tjenestepensjonsmarkedet har vært preget av kaotiske tilstander, der hver bedrift i realiteten kan ha sitt interne system, har
offentlig ansatte et ordnet og velfungerende pensjonssystem, møysommelig oppbygd gjennom hundre år. Alle har samme rettigheter som en del av lønns- og arbeidsvilkårene. Trygt og forutsigbart for ansatte. Offentlig ansatte har oppnådd et trygt tjenestepensjonsystem, der man ikke er prisgitt arbeidsgivers forgodtbefinnende. Man er heller ikke sårbar i forhold til skiftende konjunkturer. Arbeidsgiver kan ikke endre pensjonsreglene etter varierende budsjettsituasjon. Et velfungerende offentlig arbeidsmarked. Det private arbeidsmarkedet har et virvar av ordninger, der hvert jobbskifte fører til et virvar av fripoliser og pensjonskapitalbevis som i praksis ikke funger, og som motvirker mobilitet på arbeidsmarkedet. Offentlig ansatte har et velfungerende offentlig jobbmarked der man som hovedregel ikke taper pensjonsrettigheter ved å skifte jobb innen offentlig sektor, selv om man skifter jobb rett før pensjonering. Sterk sosial profil på ytelsene. Det offentlige tjenestepensjonssystemet har en sterk sosial profil ved at alle er sikret samme pensjonsnivå opp til 12 G-lønn. Lavtlønte som gjennomgående slutter tidligere enn høytlønte får samme pensjonsnivå som høytlønte som ofte jobber lengre enn 30 år. Offentlig ansatte som har tungt arbeid, fysisk eller psykisk, er sikret gode pensjoner, selv om de bare jobber i 30 år. Sliterne er sikret like gode tjenestepensjoner selv om de slutter ved 62 år, som høytlønte og ledere som oftere jobber til 67 og 70 år. Solidarisk system uten konflikter. Det offentlige tjenestepensjonssystemet bygger på solidaritet mellom arbeidstakergrupper. Det har hittil ikke vært noe uttalt problem blant offentlig ansatte at de som jobber lengre enn 30 år skulle ha høyere pensjon, enn de som slutter tidlig, eller at de som har uflaks i livet og må slutte med uførepensjon, får mer igjen for sine medlemsinnskudd enn de som har vært heldigere i livet og kan jobbe lenge. G-regulering sikrer god kjøpekraft. Pensjonister fra offentlig sektor har de siste 20 årene hatt en vesentlig bedre regulering enn sine pensjoner enn privat sektor. Mens pensjonister fra privat sektor i beste fall har fått dekket prisstigningen gjennom beskjedne reguleringer, har offentlig ansatte hatt en kraftig realøkning av sine pensjoner, langt over prisstigningen. ULEMPER Meget dyr ordning for arbeidsgiverne. De offentlige tjenestepensjonene er meget kostbare i drift for offentlige arbeidsgivere som må dekke alle pensjonskostnadene over eget budsjett. Spesielt innføringen av AFP, folketrygdreduksjonene fra 1992 og høy G-regulering har medført formidable ekstrautgifter. Det er påfallende at statsadministrasjonen og SPK som på en måte er pensjonsførende og tilrettelegger nye pensjonsregler, ikke har utgifter knyttet til nye regler, mens kommuner, sykehus og de andre må følge SPK og betale for alle nye regler. Mange tidligere offentlig ansatte har mistet sine gode tjenestepensjoner etter privatisering av virksomheten, der konkurransesituasjonen ikke tillater så høye pensjonskostnader.
Mer enn 30 år gir ikke uttelling. Selv om det ikke har vært noe uttalt eller kollektivt krav fra de aktuelle arbeidstakerne, er det et problem i forhold til statens arbeidslinje at de som står i arbeid lenge og oppnår mer enn 30 år ikke får uttelling for dette på pensjon. Noen få blir 0-pensjonister. En meget liten gruppe offentlig ansatte får ikke noe i pensjon fra tjenestepensjonsordningen etter pensjonering, fordi folketrygden alene dekker bruttogarantien. Dette gjelder de som har kombinasjonen av meget kort opptjening og meget lav stillingsprosent. Det dreier seg om noen tusen ansatte under 1% av alle medlemmene. Oppsatte under 3 år får intet. Det er et problem at de som arbeider under 3 år til sammen i offentlig sektor, og som slutter før pensjonering, ikke har rett på oppsatt pensjon. I privat sektor er denne rett i dag sikret (lovfestet) etter 1 år (men gjelder først for alle fra 2006). Restriktiv innmeldingsprofil. Det er et problem at mens privatansatte etter ny lovgivning nå har rett til å bli innmeldt i en tjenestepensjonsordning fra dag en opp til 66 år, så kan nyansatte i offentlig sektor nektes innmelding, selv om de har 3-5 år igjen til aldersgrensen. (I Oslo kommune kan man bli nektet innmelding etter fylte 62 år). Enkelte uheldige samordningsregler. Enkelte samordningsregler burde vært opphevet for lengst, da de virker meget urimelig. Det gjelder samordningsregler for grupper av etterlatte skilte, andre etterlatte (negativ effekt), samt samordning av flere typer tjenestepensjoner. Komplisert samordning. Det er et problem at offentlig ansatte oppfatter samordningsreglene alt for kompliserte og urettferdige, og av den grunn ikke setter seg inn i rettighetene. De fleste vinner faktisk mye mer enn de taper på samordningsreglene, som ikke er så kompliserte som ryktet tilsier. Kun anslagsvis 5% av pensjonstilfellene er meget kompliserte. G-regulering gir mer til pensjonister enn lønnstakerne. Det er et lite kjent problem, men faktisk er det slik at pga meget høy G-regulering de siste 20 årene, så kan en offentlig ansatt med full opptjeningstid tape på å fortsette i arbeid. Det skyldes at G-reguleringene for store grupper har ligget prosentvis over de beskjedne lønnstilleggene som eldre arbeidstakere ofte har fått. Det har ikke vært uvanlig at den som går av tidlig får en bedre G-regulering av sine pensjoner, enn den lønnsregulering de får som fortsetter i arbeidet. 12G + får intet. Enkelte grupper av høytlønte og ledere som har over 12G i lønn, får ikke uttelling i tjenestepensjonsordningen for den del av lønnen som overstiger 12G. Dette gjelder ikke mange, og har ikke vært uttalt som noe kollektivt problem. Det kan likevel være konkurransevridene ifm lederrekruttering. I privat sektor får ledere ofte driftspensjon på toppen. Lavtlønte får mer igjen for sine innskudd enn høytlønte. Det er nylig blitt hevdet at lavtlønte subsidierer høytlønte fordi sistnevnte får mye bedre uttelling i tjenestepensjonen enn de lavtlønte. Dette er ikke en treffende karakteristikk. Lavtlønte får som hovedregel tilbake mange ganger det de har betalt i innskudd, fordi arbeidsgiverne dekker brorparten av tjenestepensjonen i alle fall. Dessuten har lavtlønte et mye større forbruk av uførepensjon og AFP. I tillegg har mange i denne gruppen særaldersgrense. De høytlønte får utvilsom mer
igjen for sine pensjonsinnskudd fordi folketrygden dekker dårligere og dårligere jo høyere lønn man har. Men det er arbeidsgiverne som dekker denne merutgiften ikke andre lønnstakere. Det hadde vært mer rimelig og rettferdig at høytlønte betalte høyere pensjonsinnskudd for å dekke en tilnærmet mer lik andel av pensjonen som lavtlønte. Milepeler i de offentlige tjenestepensjonenes historie 1917. Statens Pensjonskasse SPK, etableres for statsansatte med Lov om Statens Pensjonskasse. Det innføres 66% alderspensjon livsvarig, og aldersgrense 70 år. Det ble tatt inn forbeholdsparagraf om tilpasning av innskudd og pensjonsytelser i fall en nasjonal folkepensjon skulle innføres senere. Dagens lov er fra 1949 etter mange endringer. 1948. SPK slutter å være en forsikringsbasert pensjonskasse. Staten tar i praksis over finansieringen. Medlemmene betaler 10% innskudd og arbeidsgiverne 15%. 1949. Kommunal Landspensjonskasse KLP, etableres for kommunene på forsikringsmessige prinsipper. Flere kommuner oppretter egne pensjonskasser i tiden fremover. 1957. Lov om Samordning. Samordningen går ut på at nasjonale trygder utbetales fullt ut og at det gjøres trekk (samordningsfradrag) i tjenestepensjonene etter visse regler. 1959. Nasjonal alderstrygd uten behovsprøving innføres for alle. Ifølge Samordningsloven ble det trukket for (3/4 av) alderstrygden i de offentlige tjenestepensjonene. 1962. Landslaget for statspensjonister taper grunnlovsaken de har anlagt mot Staten i Høyesterett. Pensjonistene mente de hadde krav på både full tjenestepensjon og hele den nye alderstrygden. Høyesterett viste til tidligere forbeholdsparagrafer og at pensjonistene ikke tapte i samlet pensjon. De var garantert minst samme ytelse de var blitt lovet i tjenestepensjonen før alderstrygden ble innført. Begrepet bruttogaranti oppstår. 1967. Folketrygden innføres gjennom Lov om folketrygden. Etter forhandlinger med tjenestemannsorganisasjonene er man blitt enige om å beholde offentlige tjenestepensjoner mht ytelser og vilkår både for gamle og nye medlemmer, men med noen tilpasninger til den nye folketrygden: Folketrygden utbetales fullt ut og samordningen foretas i de offentlige tjenestepensjonene. I samordningen skal det trekkes ¾ G for grunnpensjon, som sikrer enslige ¼ G ekstra (for å slutte opp om folketrygdens sosiale profil). I utgangspunktet skal all tilleggspensjon opptjent i folketrygden trekkes, men ikke den delen som ikke er pensjonsgivende i tjenestepensjonen (fiktivpoengfordelen sikres for de som har jobbet overtid, hatt andre inntekter m.v.). Denne regelen sikret bruttogarantien på 66% selv om man hadde dårlig opptjening i folketrygden. (Ingen ville oppnå full tid i folketrygden før i 2007). Pensjonsinnskuddet for hele offentlig sektor senkes til 2%. (Innskuddet var 6% fra 1958). 1972. Overføringsavtalen etableres mellom SPK og KLP. Etter hvert slutter de andre seg til. Hele offentlig sektor blir ett velordnet pensjonsområde. I praksis er i dag alle offentlig
ansatte medlem enten i SPK, KLP, andre lokale offentlige pensjons-kasser (De selvstendige kommunale pensjonskasser) eller tilsvarende i private livselskaper, med full overføringsrett. 1973. Pensjonsalderen i folketrygden senkes fra 70 til 67 år. Offentlige tjenestepensjoner tilpasses, samordningen flyttes ned fra 70 til 67 år. Bruttogarantien gjelder nå fra 67 år. 1986. Offentlige tjenestepensjoner G-reguleres, dvs følge samme regulering som pensjonene i folketrygden, bla.a for å forenkle de årlige reguleringer av tjenestepensjonene. 1989. Etter forhandlinger innføres ny AFP i offentlig sektor fra 66 år. Pensjonen beregnes som en tjenestepensjon med 66%. Den private AFP-modell fra LO-NHO kopieres ikke. 1990. AFP i offentlig sektor utvides til å gjelde fra 65 år, fortsatt med 66%. 1992/93. Etter forhandlinger utvides AFP i offentlig sektor til å gjelde fra 62 år. LO-NHOmodell benyttes for perioden 62-64 år, såkalt folketrygdberegnet AFP med folketrygden i bunn framskrevet til opptjeningstid pr 67 år, påplusset fast AFP-tillegg på 20.400 kr pr år. 1992. Etter vedtak i Stortinget innføres folketrygdreduksjoner. Pensjonsprosenten reduseres fra 45 til 42 %, og knekkpunktet reduseres fra 8 til 6G. Vedtaket får virkning fra 1.1. 1992 for all opptjening fra denne dato, mens all tidligere opptjening sikres etter gamle regler. Uten særlig diskusjon opprettholder offentlig ansatte bruttogarantien. Folketrygdreduksjonene får virkning for folketrygdberegnet AFP, mens bruttogarantien fra 65 år opprettholdes. For å sikre bruttogarantien fra 67 år må offentlige arbeidsgiverne redusere samordningsfradraget som følge av redusert folketrygd og betale tilsvarende høyere tjenestepensjon. 2000. Knekkpunktet på 8 G i offentlig sektor sløyfes med øyeblikkelig virkning, vedtatt under utrolige omstendigheter på departementalt plan i noen hektiske uker i mai. 2003/2005. Stortinget trapper opp grunnpensjon for gifte og samboende fra 75% til 85%. Samordningsloven endres ikke. Gifte og samboende beholder 10% av G som en såkalt samordningsfordel