Landbruks- og matpolitisk dokument 2012

Landbruks- og matpolitisk dokument 2012 Landbruks- og matdepartementet la i desember 2011 frem en ny melding om landbruks- og matpolitikken. Virke har med bakgrunn i dette utarbeidet et landbrukspolitisk dokument som skal benyttes som et verktøy i den videre landbrukspolitiske debatten. Konkurransedyktige og bærekraftige verdikjeder for mat er selve forutsetningen for et levedyktig landbruk fremover i tid og er utgangspunktet for Virkes arbeid på dette området. Samtidig er det slik at vi ønsker å utfordre myndighetene på noen områder der vi tror at det er mulig å tenke alternativt til dagens landbruks- og matpolitikk for å styrke matkjedens konkurranseevne som helhet. Overordnet ønsker Virke at de landbrukspolitiske virkemidlene i større grad rettes inn mot å bedre konkurranseevnen i den norske matverdikjeden som helhet, men ønsker også fremover å løfte en diskusjon om bl.a. markedsreguleringssystemet, importvernet og handel med utviklingsland. Dokumentet er behandlet og vedtatt i både dagligvarestyret og Virkes sentralstyre våren 2012. Velkommen til bords fremtidens landbruks- og matpolitikk Virke ønsker en konkurransedyktig matverdikjede. En fremtidsrettet og helhetlig landbruksog matpolitikk er avhengig av støtte i befolkningen og forståelse for de utfordringer og muligheter som sektoren står overfor. Virke setter pris på at regjeringen ønsker en god dialog med aktørene i verdikjeden, for å styrke matsektorens konkurransekraft. Virke verdsetter at landbruks- og matmyndighetene i økende grad har fokus på samspillet i matverdikjeden og håper at dette også vil bli fulgt opp i den daglige politikkutformingen. I tilknytning til oppfølging av landbruks- og matmeldingen og den videre utformingen av norsk landbruks- og matpolitikk vil Virke: - jobbe for at de landbrukspolitiske virkemidlene i større grad rettes inn mot å bedre konkurranseevnen i den norske matverdikjeden. - jobbe for at myndighetene ikke går inn for kortsiktige tiltak for å styrke importvernet som er lite bærekraftige over tid. - jobbe for at man får en gjennomgang av markedsreguleringsordningene for å se om disse fungerer godt nok for alle aktører i verdikjeden, og at de fremmer lik konkurranse mellom aktørene i næringen. - jobbe for at det legges bedre til rette for økt import fra fattige land, gjennom bl.a. forenkling og et mindre restriktivt regelverk, avvikling av indikative tak, forbedre GSP-vilkårene for lavere mellominntektsland og få GSP-kvoter som er mer representative for det markedet etterspør. - jobbe for en bedre integrering i det internasjonale matsystemet og en generell nedbygging av handelshindringer mellom land for å hindre uro og sårbarhet i verdens matvaremarkeder. - jobbe for opprettholdelse av det multilaterale handelssystemet med de rettigheter og plikter det innebærer. - å jobbe for en harmonisering av avgiftsnivået mellom Norge og våre naboland, og en avvikling av konkurransevridende avgifter som grunnavgiften. 12-14127 1

- støtte opp om regjeringens satsing på matspesialiteter gjennom det nye Lokalmatprogrammet, samt utviklingen av regionale innovasjonssystemer med utgangspunkt i klynger og nettverk. - jobbe for at dagligvarehandelen i større grad kan bli en støttespiller for lokalmatprodusenter og bidra til utvikling av effektive distribusjonskanaler for lokalmat og matspesialiteter. - jobbe for at dagligvaresektoren, som andre bransjer, selv kan sikre at de har en transparent virksomhetsutøvelse og følger anerkjente normer for moral og etikk, uten noen form for offentlig regulering. - jobbe for å få en mer effektiv innretting av virkemidlene på landbruksområdet som sikrer reiselivsvekst i distriktene. - jobbe for å bedre koordineringen av virkemidlene innen reiseliv/turisme på tvers av departementer. - jobbe for at koplingen mellom reiseliv/turisme og matopplevelser styrkes og utvikles. - jobbe for å endre virkemiddelutformingen i landbrukspolitikken slik at den i større grad skaper insentiv og muligheter for omstilling og innovasjon. - jobbe for et styrket samfunnsperspektiv i forskningen der landbruks- og matsektoren sees i relasjon og har relevans for hele verdikjeden. Videre at våre relevante medlemmer i større grad inviteres til meningsutveksling om viktige faglige utfordringer. - støtte opp om regjeringens målsetning om økt forskning for å fremme norsk matsektors konkurranseevne, og forventer at dette gjenspeiles i de årlige jordbruksforhandlingene og Landbruks- og matdepartementets årlige budsjetter. 2

1. Konkurransedyktige og bærekraftige verdikjeder for mat Meld. St. 9 om konkurransedyktige og bærekraftige verdikjeder for mat Regjeringen vil ta hele landet i bruk for å legge til rette for økt matproduksjon i takt med en økende befolknings etterspørsel. ( ). Hensynet til konkurransedyktige verdikjeder for landbasert mat skal ivaretas. Konkurranseutfordringen er økende. Industrien må utvikle sin konkurransekraft gjennom en sunn kostnadsutvikling, innovasjon og omstiling. Den må utnytte nærhet til dagligvarehandel, konsumenter og produsenter. (kap. 4) Importvernet er en bærebjelke i norsk landbrukspolitikk. Importvernet er en avgjørende forutsetning for å kunne sikre avsetningen av norske landbruksvarer, oppnå fastsatte priser i jordbruksavtalen og gi inntektsmuligheter for landbruket. Regjeringen vil derfor arbeide internasjonalt for å sikre et importvern som gjør det mulig å oppfylle målene for norsk landbruk og norsk næringsmiddelindustri. Regjeringen forventer fortsatt internasjonalt press mot det norske importvernet for landbruksvarer i årene som kommer. (kap. 4.2) Regjeringen er av den oppfatning at det har blitt ført en ambisiøs politikk i forhold til verdens 64 fattigste land. Videre vurderinger på dette området vil fra Regjeringens side være på vilkår for import av kjøtt fra det sørlige Afrika, der dette vil bli avveid i forhold til omfanget av grasbasert kjøttproduksjon i Norge. Omfanget av GSP-ordningen for Namibia, Botswana og Swaziland skal også vurderes, jf. indikative tak for import av kjøtt av storfe og sau/lam fra disse landene. (kap.4.2) Regjeringen vil videreføre jordbruksforhandlingene og markedsordningene. Samvirkets rolle som markedsregulator og avtaker av norske råvarer fra hele landet skal sikres. ( ) Regjeringen vil tilpasse markedsordningene til våre internasjonale forpliktelser og vurdere tilpasninger med grunnlag i de markedsmessige endringene som skjer innenlands. (kap. 4.5.3) Regjeringen vil: - innenfor de gitte handelspolitiske rammer, legge til rette for økt produksjon av landbruksvarer som det er naturgitt grunnlag for og som markedet etterspør, slik at selvforsyningsgraden kan opprettholdes om lag på dagens nivå. - sikre et importvern som gir beskyttelse gjennom hele verdikjeden og utnytte handlingsrommet for å føre en nasjonal landbrukspolitikk. - ved en eventuell ny WTO-avtale, ta i bruk alle de virkemidler avtalen gir til å sikre norsk landbruksproduksjon og norsk næringsmiddelindustri. Ved en slik avtale må det gis kompensasjon for tap av inntekt. - bidra til forutsigbare rammebetingelser og invitere aktørene i matkjeden til å komme med innspill for å utforme rammebetingelser for en godt fungerende norsk matkjede med nødvendig konkurransekraft. 3

Virke ønsker en konkurransediktig matverdikjede Landbruksmeldingen legger til grunn at importvernet er - og fortsatt kommer til å være en bærebjelke i norsk landbrukspolitikk. Regjeringen vil derfor sikre et importvern som gir beskyttelse gjennom hele verdikjeden. Likevel er det slik at utviklingen går i retning av økt internasjonal konkurranse. Importen av landbruksvarer til Norge øker år for år. Importvernet utfordres både gjennom grensehandel og handelsavtaler. En ny WTO-avtale vil innebære betydelige utfordringer i form av tollreduksjoner og etablering av importkvoter for viktige landbruksvarer. Virke mener at de frihandelsavtaler Norge og EFTA har inngått er gunstig for næringslivet og norsk økonomi idet de bidrar til å sikre rammebetingelsene og skaper forutsigbarhet i rammebetingelsene for handel. Dette vil spesielt gjelde et nytt forpliktende regelverk gjennom WTO. Dette fordrer imidlertid at Regjeringen i politikkutformingen i større grad bør ta høyde for disse utfordringene gjennom å legge til rette for styrket konkurranseevne i hele verdikjeden. Virke vil: - jobbe for at myndighetene ikke går inn for kortsiktige tiltak for å styrke importvernet som er lite bærekraftige over tid (som for eksempel overgang til prosenttoll for landbruksprodukter med importkonkurranse). - jobbe for at politikkutformingen i større grad hensyntar effektivitet og bidrar til styrket konkurranseevne ved å: o tilrettelegge for økte konsesjonsgrenser i fjørfe- og svineproduksjonen, o legge til rette for lønnsom samdrift og de som ønsker å drive stort innen melkeproduksjon, o utforme virkemiddelbruken slik at man i større grad får utnyttet regionale fortrinn og potensial, samt o gjennomgå målprissystemet, for å få et bedre styringsverktøy som sikrer bondens inntektsvekst uten å svekke industriens konkurransekraft. - jobbe for at man får en gjennomgang av markedsreguleringsordningene for å se om disse fungerer godt nok for alle aktører i verdikjeden og at den fremmer lik konkurranse mellom aktørene i næringen - jobbe for at det legges bedre til rette for økt import fra fattige land, gjennom bl.a. forenkling og et mindre restriktivt regelverk, avvikling av indikative tak, forbedre GSP-vilkårene for lavere mellominntektsland og få GSP-kvoter som er mer representative for det markedet etterspør. - jobbe for en bedre integrering i det internasjonale matsystemet og en generell nedbygging av handelshindringer mellom land for å hindre uro og sårbarhet i verdens matvaremarkeder. - jobbe for opprettholdelse av det multilaterale handelssystemet med de rettigheter og plikter det innebærer. 4

Importvern med begrenset handlingsrom Importvernet vil fortsatt være en viktig forutsetning i norsk landbrukspolitikk. Norsk matsektor møter i økende grad konkurranse fra internasjonale aktører som følge av dagens handelsavtaler og det økende prisgapet mellom norske og internasjonale matråvarer. En eventuelt ny WTO-avtale, nye bilaterale og regionale handelsavtaler og endringer i EØSavtalen gjennom artikkel 19 og Protokoll 3 vil ytterligere bidra til økt konkurranse. Samtidig vil en ny WTO-avtale, i tillegg til å gi reduserte tollsatser, begrense muligheten for å benytte seg av skjermingsstøtte, og eventuelt nødvendiggjøre økte budsjettoverføringer for å opprettholde de mål som er satt i landbruks- og matmeldingen. Det er slik at dagens importvern på enkelte områder er svekket og det fremtidige handlingsrommet begrenset. Det er etter Virkes vurdering derfor lite bærekraftig fra myndighetenes side å utnytte det kortsikte handlingsrommet i importvernet vi i dag har. Det må heller tas grep for å styrke konkurransen og konkurranseevnen. Styrket konkurranseevne i møte med økt handel Virke noterer seg at importen av mat- og drikkevarer innenfor dagens handelsregime er økende. Selv om store deler av importen går til å dekke økt etterspørsel, og hjemmemarkedsandelen er relativt stabil, forstår vi enkelte bransjers bekymring for den økte importen og er således bekymret for matsektorens samlede konkurranseevne. For at den norske verdikjeden for mat skal være lønnsom og internasjonalt konkurransedyktig på alle ledd, mener vi at man i politikkutformingen i større grad må ta hensyn til effektivitet og bidra til en konkurransedyktig landbruksproduksjon. Dette kan gjøres ved å tilrettelegges for økte konsesjonsgrenser i fjørfe- og svineproduksjonen samt tilrettelegge for samdrifter og de som ønsker å drive stort innen melkeproduksjon. Samtidig bør virkemiddelbruken i større grad utformes slik at man fullt ut får utnyttet regionale fortrinn og potensial gjennom en mer regionaltilpasset landbruks- og matpolitikk. Inntektsutviklingen i jordbruket er blant annet et resultat av avtalte målpriser og tilskudd over jordbruksavtalen. Økte målpriser skal bidra til en inntektsutvikling for bøndene. Økte målpriser bidrar imidlertid også til økt prisgap mellom norske og europeiske råvarepriser, og dermed forverres konkurransevilkårene for norsk matindustri ytterligere. Virke mener at man i prispolitikken for norske råvarer må ta større hensyn til matindustriens konkurransekraft og heller finne andre virkemidler for å sikre bondens inntekt. Det kan i denne sammenheng også være behov for å gjennomgå målprissystemet, da dette har vist seg å være dårlig egnet til å sikre bondens inntektsvekst, samtidig som det svekker industriens konkurransekraft. Markedstilpasset reguleringssystem Markedsordningene utfordres ifølge landbruks- og matmeldingen av flere forhold, bl.a. setter den gjeldende WTO-avtale grenser for total støtte gjennom administrerte priser og prisstøtte over budsjettet. Som følge av dette, ble det gjennomført en reform av markedsordningen for storfekjøtt i 2009, til et system med friere prisdannelse, uten målpris og med begrenset adgang til å drive markedsregulering. Modellen ble i landbruks- og matmeldingen også skissert som en fremtidig modell for svin, sau/lam og egg, som Stortingets næringskomité stilte seg bak. Markedsregulering er ingen selvsagt oppgave for offentlig myndigheter. Markedsreguleringen i landbruket og dens mange konsekvenser, har den senere tid blitt debattert både i mediene og i bransjesammenheng. Diskusjonen gikk høyt - også før Virke ba landbruks- og matministeren om å iverksette en bredere utredning for å vurdere mulige alternativer til dagens markedsreguleringssystem for melk og meieriprodukter (se vedlegg). 5

Virke er opptatt av at våre medlemmer skal ha en stabil og forutsigbar forsyningstilførsel av norske landbruksvarer, slik at de kan tilby norske forbrukere en trygg tilgang på slike produkter. Selv om Virke ser nødvendigheten av markedsreguleringssystemene, ser vi også trekk ved utviklingen i det norske markedet som, etter vårt synspunkt, nødvendiggjør en gjennomgang av markedsreguleringsordningene for å få systemer som legger til rette for å skape bærekraftige, konkurransedyktige og helhetlige verdikjeder for norske landbruksprodukter. Bakgrunnen for vår oppfatning ligger bl.a. i en del utviklingstrekk som NILF tar opp i notatet Regulering for organisering - markedsregulering i kjøttsektoren 1, der det påpekes følgende forhold: - Stillingen til de norske, produsenteide samvirkene har over tid blitt utfordret av en voksende gruppe uavhengige foretak, dvs. foretak som ikke har markedsreguleringsansvar. - Det har skjedd en betydelig konsentrasjon i detaljistleddet, der graden av vertikal integrering er økende. - Kostnadsutviklingen gjør at spillerommet for en særnorsk prisutvikling innenfor dagens importvern er redusert. - Videre har WTO-avtalen forpliktet Norge til å begrense samlet støtte i form av et høyt prisuttak og annen volumstøtte til norske bønder, såkalt gul støtte, noe som allerede har gitt betydelig endringer i markedsreguleringssystemene. Samlet sett har dette, ifølge NILF, gitt vesentlig endrede rammer for markedsregulering. At markedsordningene utfordres av flere forhold påpekes også i landbruks- og matmeldingen og i næringskomiteens innstilling. Det er i meldingen videre påpekt at markedsordningen for melk må gjennomgås på nytt hvis man får en ny WTO-avtale som følge av bl.a. begrensninger på produktspesifikk AMS på melk samt den reduserte muligheten for å drive med merkevareeksport av ost (s. 82). Regjeringen har i meldingen selv påpekt at markedsordingen må tilpasses våre internasjonale forpliktelser og vurdere tilpasninger med grunnlag i de markedsmessige endringene som skjer innenlands. At Norsk landbrukssamvirke åpner opp for at det er mulig med en gjennomgang av markedsreguleringsordningen for melk og meieriprodukter for å se på om det er rom for forbedringer, tyder på en viss vilje også innen samvirkeorganisasjonene til å ta inn over seg de utfordringer systemene i dag står overfor. Virke vil derfor jobbe for at man får en gjennomgang av markedsreguleringsordningene for å se om disse fungerer godt nok for alle aktører i verdikjeden og at de fremmer lik konkurranse mellom aktørene i næringen. Økt handel gjennom multilaterale avtaler Virke ønsker en bedre integrering i det internasjonale matsystemet og en generell nedbygging av handelshindringer mellom land for å hindre uro og sårbarhet i verdens matvaremarkeder. Virke er videre opptatt av at det multilaterale handelssystemet opprettholdes med de rettigheter og plikter det innebærer. Virke er således bekymret for den utviklingen man har i WTO-forhandlingene, og støtter enhver prosess for å få i gang en dialog på dette området igjen. I lys av nåværende mangel på slik multilateral avtalefasilitet i regi av WTO synes bilaterale løsninger å være det nest beste alternativet. Virke vil i denne sammenheng påpeke at for våre medlemmer er det pågående arbeidet fra EFTA med fremforhandling av frihandelsavtaler hvor spesifikke handelsinteresser kan ivaretas, av størst betydning. Virke stiller seg videre positiv til at det utarbeides og inngås avtaler mellom land som sikrer rettigheter og minimerer risiko for norske bedrifter som velger å foreta investeringer i utlandet, særlig i forhold til utviklingsland som ofte har en høy grad av politisk og økonomisk 1 Steine, G., A. Vasaasen, A. Nordlund og I. Pettersen (2011). Regulering for organisering - markedsregulering i kjøttsektoren. NILF-notat 2011-8. 6

ustabilitet. Økt utenlandsk investering i utviklingsland og derav tilrettelegging og forbedring av investeringsvilkårene i slike land, anses videre å kunne ha en positiv effekt med hensyn til miljøutfordringer og fattigdomsproblematikk i utviklingsland. Styrket handelsrettet utviklingssamarbeid GSP-ordningen er en del av norsk handelsrettet utviklingssamarbeid. Målet med ordningen er å øke u-lands tilgang til norske markeder og å gjøre det mer attraktivt å eksportere til Norge. Samtidig som regjeringen mener at det har blitt ført en ambisiøs politikk i forhold til verdens 64 fattigste land, noterer Virke seg at GSP-reformen i 2008 så langt ikke har ført til en samlet økning i importen fra de fattigste landene, men kun økt import av noen enkeltvarer. 2 Generelt ønsker Virke at Norge legger bedre til rette for økt import fra fattige land. Vi er positive til regelendringer som medfører økt tilgjengelighet for utviklingsland til verdensøkonomien og industrilandenes markeder. Gjennom økt import fra utviklingsland mener vi at Norge kan spille en større rolle i å bidra til økonomisk utvikling for verdens fattigste. Virke etterlyser derfor et sterkere engasjement fra myndighetenes side i det videre arbeidet for å forenkle reglene og gjøre dem mindre restriktive. Tatt i betraktning ordningene med kumulasjon og erstatningssertifikat, må slikt arbeid skje i tett samarbeid med EU. Innen 2017 vil EU eksempelvis innføre et nytt opprinnelsesbevis kalt Opprinnelseserklæring. Vi mener det er naturlig at Norge også innfører det samme systemet for opprinnelsesbevis slik at eksportører kan forholde seg til samme type dokumentasjon om vareforsendelsen skal til EU eller Norge. Samtidig deler vi ikke EUs anbefalinger om å stryke mellominntektsland fra GSP-systemet, da vi ser det på som viktig å sikre mellominntektslandenes posisjon i forhold til det norske markedet. Virke ønsker at ikke bare MUL-landene, men også de øvrige utviklingslandene, skal ha lik eller bedre markedsadgang som det EU har fremforhandlet gjennom EØS-avtalen. Virke slutter seg til Melchior et. al (2012) sine anbefalinger om å vurdere forbedringer i GSPvilkårene for lavere mellominntektsland, da disse har større forutsetninger for å nyttegjøre seg av bedre markedsadgang enn lavinntektslandene. Sikkerhetsmekanismen ved import av landbruksvarer som foreligger i dag kan etter Virkes vurdering bidra til å skape usikkerhet om utviklingslandenes faktiske mulighet for å kunne eksportere landbruksprodukter til Norge. En slik usikkerhet vil igjen kunne undergrave hensikten bak deler av GSP-ordningen. Virke ber myndighetene dermed om en revurdering av sikkerhetsklausulen for å redusere usikkerhets- og risikoelementet som denne klausulen medfører og som gjør det vanskelig å satse på volumeksport. Underdekning av (storfe)kjøtt i det norske markedet, har til nå blitt kompensert med midlertidige tollreduksjoner/kvoter. Som følge av at underdekning ser ut til å ikke lenger være et sesong- eller tidsbegrenset fenomen, bør regjeringen vurdere å innføre faste kvoter, eller erstatte kvoter med lavere toll for GSP-landene for de aktuelle tollinjene. En slik endring vil kunne øke forutsigbarheten for eksportører og sikre stabile importkanaler inn til det norske markedet. Virke støtter ellers de anbefalinger som Melchior et. al (2012) har gjort i sin gjennomgang av GSP-systemet. Eksempelvis bør utdaterte GSP-kvoter gjennomgås slik at kvotene er representative for det markedet etterspør. Videre ser vi det som hensiktsmessig å tilrettelegge for økt import av honning, for eksempel gjennom tollfrihet for LM-land. Etter vår oppfatning bør også særbehandlingen av Botswana og Namibia i størst mulig grad tilpasses det ordinære GSPsystemet og det som er mulig i frihandelsavtalen med SACU. 2 Kilde: Melchior, A., B. Perry og K. Rich (2012). Norsk handel med de fattigste mellom profitt og utviklingspolitikk NUPI. 7

Redusert grensehandel Effekten av grensehandelen er viktig for norsk matsektor som helhet. I tillegg har handelen konsekvens for norske avgiftsinntekter. For norsk matsektor dreier konsekvensene av grensehandelen seg om redusert butikktetthet, redusert aktivitet og sysselsetting på norsk side, mens staten får reduserte offentlige inntekter fra avgifter. Mellom alle land foregår det en viss grensehandel. Den særnorske høye grensehandelen har imidlertid uheldige konsekvenser for en hel verdikjede, som tydeliggjør behov for endringer i politikkutformingen. Virke ønsker å jobbe for en harmonisering av avgiftsnivået mellom Norge og våre naboland, og en avvikling av konkurransevridende avgifter som grunnavgiften. 8

2. Matmangfold og næringsutvikling Meld. St. 9 om matmangfold og næringsutvikling Regjeringen vil videreutvikle Norge som matnasjon. En fremtidsrettet og helhetlig landbruks- og matpolitikk er avhengig av støtte i befolkningen og forståelse for de utfordringer og muligheter som sektoren står overfor. God dialog mellom forbrukerne og aktørene i verdikjeden er viktig. Økt oppmerksomhet mot forbrukerne vil styrke matnæringenes konkurransekraft. Åpenhet og innsyn i verdikjeden for mat er viktig for å sikre forbrukerinteressene og en tilfredsstillende samfunnsmessig kontroll. (kap. 5) Produksjon av mat med lokal identitet vil fortsatt være det viktigste satsingsområde for å utvikle nye næringer på matområdet. Dette skal bidra til økt verdiskaping, og å gi større valgmuligheter og matmangfold over hele landet. Mat- og måltidskulturen skal utvikle identitet og attraksjonskraft for reiselivet i regionene. Innovasjon og næringsutvikling er sentralt for å kunne ha robuste og innovative store og små virksomheter. (kap. 5) Innovasjon og næringsutvikling knyttet til produksjon av mat med lokal identitet er viktig for å kunne ha robuste og innovative små og store virksomheter. Dette vil igjen føre til et mangfold av produkter på markedet. (kap. 5.4) Regjeringen vil: - vurdere oppfølgingen av Matkjedeutvalgets utredning i lys av innspillene som kommer inn i forbindelse med høringen av denne. - legge til rette for økt regional innovasjon på matområdet med utgangspunkt i klynger og nettverk. - legge til rette for å styrke regional verdiskaping med utgangspunkt i lokale matbedrifter, regionale fortrinn og destinasjonsutvikling. Virke ønsker matmangfold og regional verdiskaping Virke ønsker å støtte opp om meldingens fokus og satsing på mat med lokal identitet og tradisjoner for å bidra til å øke verdiskapingen i distriktene og opprettholde lokalsamfunn. Virke vil: - støtte opp om regjeringens satsing på matspesialiteter gjennom det nye Lokalmatprogrammet, og utviklingen av regionale innovasjonssystemer med utgangspunkt i klynger og nettverk. - jobbe for at dagligvarehandelen i større grad kan bli en støttespiller for lokalmatprodusenter og bidra til å få til effektive distribusjonskanaler for lokalmat og matspesialiteter. - jobbe for at dagligvaresektoren, som andre bransjer, selv kan sikre at de har en transparent virksomhetsutøvelse og følger anerkjente normer for moral og etikk, uten noen form for offentlig regulering. 9

Lokal verdiskaping med merverdi Satsingen på mat med lokal identitet har vist seg å være viktig for å utvikle små matbedrifter og bidra til regional utvikling. Utnytting av regionale fordeler og lokale tradisjoner i norsk matproduksjon kan brukes som et konkurransefortrinn i møte med den økende konkurransen fra internasjonale aktører på det norske marked. Vi støtter derfor Landbruks- og matdepartementets satsing på matspesialiteter gjennom det nye Lokalmatprogrammet. For å bygge opp mat med lokal identitet og matspesialiteter støtter Virke regjeringens ønske om å legge til rette for flere regionale innovasjonssystemer på matområdet, med utgangspunkt i klynger og nettverk. Mat- og måltidsopplevelser basert på lokale råvarer bidrar også til å utvikle samarbeidsformer mellom mat og reiselivsbedrifter som igjen bidrar til regional næringsutvikling, herunder reiselivsbedrifter. Vi mener det er et potensial for økt verdiskaping i koplingen mellom reiseliv/turisme og matopplevelser (lokalt/grønt reiseliv omtales nærmere i neste kapittel). Dagligvarehandelen kan være en viktig medspiller i lokalmatsatsingen Norske forbrukeres interesse for norske matspesialiteter har økt betydelig de senere årene. Omsetningen av lokal mat økte med 13 prosent i 2011 (sept. 2010-sept.2011), der dagligvarehandelen er en viktig bidragsyter til denne omsetningsveksten. Dagligvarehandelen har de senere årene økt sin satsing på lokal mat for å tilby mangfold i sine butikker. Flere av kjedene har egne folk som særskilt arbeider med lokal mat, og det er også et økende fokus på å få til en enklere distribusjonsmodell for lokal mat. Distribusjon av landbruksvarer ligger i hovedsak utenfor jordbruksavtalens, og dermed landbrukspolitikkens virkeområde. Markedsordninger og handelspolitiske rammebetingelser har imidlertid stor betydning for distribusjon og omsetning av matvarer og påvirker dermed dagligvarehandelen. Norge har relativt høye distribusjonskostnader pga et geografisk spredt butikknett og relativt mange butikker per innbygger. Gitt dagens struktur med relativt mange primærprodusenter og et spredt butikknett står effektive distribusjonskanaler helt sentralt mht målet om økt verdiskaping gjennom hele verdikjeden. Selv om generell grossistdistribusjon er den mest effektive måten å få varer fra jord til bord, er en slik distribusjonsform krevende for små leverandører. Enkelte av kjedene har selv tatt initiativ for å til distribusjonskanaler for lokalmat og matspesialiteter. Samtidig er det viktig at leverandørene selv tar initiativ og går sammen for å etablere smarte distribusjonsløsninger og riktige markedskanaler, der bl.a. Lokalmatprogrammet kan være en viktig bidragsyter til slike satsinger. Vi vil samtidig understreke viktigheten av å styrke ressursinnsatsen for å få bedre innsalgs- og transportløsninger, bedre oversikt over lokalmattilfanget og bedre bestillingsordninger for innkjøpere i butikk. Virke ønsker åpenhet og innsyn uten offentlig regulering Regjeringen er inne i en prosess hvor de vurderer oppfølgingen av Matkjedeutvalgets utredning. Virke følger denne prosessen nøye, og er opptatt av at alle mulige konsekvenser av en eventuelt lovbestemt regulering av bransjen blir belyst før man vurder å iverksette tiltak eller ikke. Spesielt etterlyser Virke en konkret vurdering av hvordan en slik regulering er egnet til å tjene formålet om effektivitet og forbrukervelferd. Virke vil jobbe for å fortsatt sikre at dagligvarehandelens verdiskaping skjer innenfor de lover og regler samfunnet setter og følger anerkjente normer for moral og etikk, samt at de også fremover har en virksomhetsutøvelse som er transparent og miljømessig bærekraftig. Virke tror at en økt regulering av bransjen vil virke i motsatt retning. 10

3. Et løft for bygdenæringer Meld. St. 9 om bygdenæringer Utvikling av nye næringer og nye virksomheter vil baseres på innovasjon, kunnskap og mye entusiasme. Et løft for bygdenæringene forutsetter at alle ressurser i bygda og i landbruket tas i bruk. Landbruket skal anvende sin skaperkraft og utnytte mangfoldet av materielle-, menneskelige- og naturressurser til økt verdiskaping basert på de mange muligheter som finnes i markedet, når det gjelder landbruksbaserte produkter og tjenester. Gjennom økt regionalt handlingsrom skal lokal vekstkraft og de gode initiativene fremmes. For å videreutvikle bygdenæringene er det nødvendig å gi økt prioritet til dette området. (kap. 8) Innenfor bygdenæringene har det skjedd mye de siste ti-årene. Bl.a. har det vokst frem nye næringer knyttet til reiseliv, helse og omsorg og mat med lokal identitet. ( ). En viktig del av dette arbeidet er å utnytte lokale og regionale særpreg til å skape konkurransefortrinn. (kap. 8.1) Regjeringen vil: - bidra til å videreutvikle lønnsomme bygdenæringer gjennom økt næringsutvikling basert på landbrukets ressurser og uten behov for støtte utover det som gjelder generelt. - opprette regionale næringsprogram for å øke lokale og regionale aktørers handlingsrom for å videreutvikle bygdenæringene. Det skal utvikles mål- og resultatstyring i tråd med dette. - støtte entreprenørskap og nyskaping der landbrukets menneskelige-, materielle- og naturresurser anvendes for å utvikle varer og tjenester. Virke vil bidra til reiselivsvekst i distriktene Økt internasjonal konkurranse på hjemmemarkedet og handelsliberalisering vil medføre bruksavgang og en merkbar reduksjon i sysselsettingen i bygdene. For å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret vil dette kreve sterkere bruk av rene regionalpolitiske virkemidler samtidig som regionale fortrinn i større grad må utnyttes for å styrke konkurranseevnen. Virke støtter således regjeringens målsetning om å bidra til å videreutvikle lønnsomme bygdenæringer gjennom økt næringsutvikling basert på landbrukets ressurser og uten behov for støtte utover det som gjelder generelt. Virke vil: - jobbe for å få en mer effektiv innretting av virkemidlene på landbruksområdet for å få reiselivsvekst i distriktene. - jobbe for å bedre koordineringen av virkemidlene innen reiseliv/turisme på tvers av departementer. - jobbe for at koplingen mellom reiseliv/turisme og matopplevelser styrkes og utvikles. 11

Økt verdiskaping i koplingen mellom reiseliv/turisme og matopplevelser Satsingen på mat med lokal identitet har vist seg å være viktig for å utvikle små matbedrifter og bidra til regional utvikling, herunder reiselivsbedrifter. Vi mener det er et potensial for økt verdiskaping i koplingen mellom reiseliv/turisme og matopplevelser. Virke ønsker videre å støtte opp om økt regional verdiskaping gjennom satsing på bl.a. lokalt reiseliv og næringsutvikling for småskalavirksomheter. Vi støtter derfor regjeringens satsing på reiseliv gjennom Grønt reiseliv. Behov for samordnet reiselivspolitikk Virkemidler under landbruksområdet kan innrettes mer effektivt mot å skape reiselivsvekst i distriktene. Mat er kultur, og viktig i reiseopplevelsen. En mer effektiv innretning av virkemidlene for å fremme reiselivsvekst krever en mye større satsing på tjenesteinnovasjon. I dag bidrar virkemidlene i liten grad til økt innovasjonsevne i norsk reiseliv. Samtidig preges satsingen av sektorpolitikk og at det bevilges midler på mange ulike nivå, samt store regionale forskjeller. Virke mener derfor at det er nødvendig at de formål og virkemidler som benyttes til dagens bevilgninger i større grad må koordineres og kvalitetssikres opp mot de mål og tiltak som er satt i strategien - for på den måten å sikre at virkemiddelutformingen i større grad blir rettet mot en lønnsom og levedyktig reiselivsnæring. Norsk reiselivsnæring produserer i all hovedsak tjenester. Virke mener derfor at vekst i norsk reiseliv i større grad må skapes gjennom innovasjon av tjenester, dvs. innovasjon på nye områder som nye forretningsmodeller, nettverk, salgskanaler og kundeopplevelser, ikke bare gjennom produktutvikling. Virke støtter dermed regjeringens målsetning om å forsterke samarbeidet med Nærings- og handelsdepartementet om en samordnet reiselivspolitikk. Dagligvarehandelen er en viktig medspiller i distriktene Dagligvarekjedenes lokalbutikker fungerer som et knutepunkt i mange bygder og er nødvendig for å skape ett attraktivt liv på bygda. Mange butikker i små lokalsamfunn har også en rekke tilleggsfunksjoner for å sikre forbrukerne et allsidig tilbud. I tillegg er dagligvarehandelen med på å skape et helhetlig handelstilbud i nærmiljøet gjennom å leie ut deler av butikklokalene til forretninger som blomsterhandel, frisør etc. Opprettholdelse av lokalbutikkene er i dag en del av det samfunnsansvar kjedene selv har pålagt seg. Samtidig er det slik at butikkstrukturen er sårbar og mange butikker lever med svak lønnsomhet. En økt regulering av dagligvarekjedene og forhandlingssystemene i verdikjeden vil kunne gi dårligere innkjøpsvilkår og dermed påvirke omsetningen og livsgrunnlaget for lokalbutikkene. Forsyningsplikten sikrer forsyninger til alle forbruksområder til noenlunde ens priser på industrileddet. Dagligvarehandelens fastsetting av lik pris ut til forbruker er uavhengig av forsyningsplikten. I all hovedsak setter den enkelte dagligvarekjede samme pris på en enkelt vare uavhengig av hvor utsalget er lokalisert, dvs. uavhengig av kjedens transportkostnader og distribusjonskanaler. Like forbrukerpriser over hele landet er i dag sikret i handelens prissystemer. Økt regulering av dagligvarehandelen vil kunne utfordre dette prinsippet. Virke vil på bakgrunn av disse forhold jobbe for at det ikke innføres noen reguleringer i form av lov om god handelskikk for dagligvaresektoren. 12

4. Rekruttering, kunnskap og innovasjon Meld. St. 9 om FoU og innovasjon En fortsatt høy innovasjonsevne i landbruks- og matsektoren er nødvendig for å opprettholde et aktivt og variert landbruk i hele landet og for å sikre høy og bærekraftig egenproduksjon av trygg mat. ( ). Regjeringen vil derfor videreutvikle en målrettet og langsiktig innovasjonspolitikk som omfatter hele bredden i norsk landbruks- og matsektor, fra primærledd til industri. (kap. 11.5) Videre er det behov for å støtte opp under et bredt spekter av tiltak. Dette er i første rekke utvikling av gode rammevilkår gjennom lovverk og lovanvendelse, yte risikovillig kapital, tilrettelegge for utdanning, forskning og rekruttering og støtte formidling av kunnskap. Selv om de næringsdrivende naturlig står i sentrum for innovasjonspolitikken, vil også innovasjon i forvaltningen og virkemiddelapparatet være viktig. Med dette som utgangspunkt legges til grunn en innovasjonspolitisk plattform der særlig tre innsatsområder prioriteres (kap. 11.5.2) entreprenørskap og markedstenking i hele verdikjeden samarbeid og synergier mellom landbruket og andre sektorer samarbeid i nettverk og utvikling av velfungerende innovasjonssystem Regjeringen vil: - legge større vekt på forskning som fremmer bærekraftig økning i matproduksjonen og forskningsbasert innovasjon i næringsmiddelindustrien som fremmer konkurranseevne og bidrar til å opprettholde avsetning av norske jordbruksvarer. Virke ønsker økt satsing på FoU og innovasjon i norsk matsektor For å styrke konkurranseevnen til norsk matsektor er virkemidler til fremme av økt FoU og innovasjon svært viktige tiltak. Landbruks- og matmeldingen stiller også store krav til den landbruks- og matrelatert FoU-innsatsen fremover, samtidig synes meldingens satsing på dette området å være lite ambisiøs. Virke vil: - jobbe for å endre virkemiddelutformingen i landbrukspolitikken slik at den i større grad skaper insentiv og muligheter for omstilling og innovasjon. - jobbe for et styrket samfunnsperspektiv i forskningen der landbruks- og matsektoren sees i relasjon og har relevans for hele verdikjeden. Videre at våre relevante medlemmer i større grad inviteres til meningsutveksling om viktige faglige utfordringer. - støtte opp om regjeringens målsetning om økt forskning for å fremme norsk matsektors konkurranseevne, og forventer med det at dette gjenspeiles i de årlige jordbruksforhandlingene og Landbruks- og matdepartementets årlige budsjetter. 13

Bred innovasjonspolitikk med muligheter for omstilling og innovasjon Virke støtter regjeringens ønske om å bidra til økt forskningsbasert innovasjon gjennom å føre en bred innovasjonspolitikk. Samtidig er det slik at innovasjonspolitikken har to elementer som begge er synlige i rådende næringspolitikk. Det ene er å stimulere til innovasjon, det andre er å fjerne hindringer for omstillinger. Samtidig består en overveiende del av den økonomiske virkemiddelbruken overfor matsektoren i produksjons-, ressursbruks- og inntektsstøtte til jordbruket samt en rekke juridiske restriksjoner på størrelse, lokalisering, eierskap til produksjonsmidlene. Alle slike virkemidler påvirker og begrenser insentivene og mulighetene for omstilling. Virke ønsker at virkemidlene i større grad gir fleksibilitet og skaper rom for omstilling og innovasjon. Markedsrettet FoU og innovasjon med dagligvarehandelen som bidragsyter For at norsk matindustri skal være internasjonalt konkurransedyktig kreves det en svært effektiv og innovativ verdikjede, for å kompensere for de relativt høye prisene på norsk råvare. Virke mener mat- og landbrukspolitikken i større grad må ta tak i matsektorens konkurranseevne som helhet, både horisontalt og vertikalt. Matindustrien er en innovativ bransje. Samtidig er det slik at mye av produktutviklingen består i gradvise endringer i sortimentene og antall reelle produktinnovasjoner er mer begrenset. For å øke innovasjonsevnen mht nye og bedre produkter må det i større grad tas utgangspunkt i markedets behov. Dagligvarekjedene sitter på unik kompetanse om kundenes preferanser og kan i større grad være samarbeidspartner for matindustrien i utviklingen av nye produkter og konsepter. Virke ønsker derfor at dagligvarekjedene i større grad inviteres til meningsutveksling og involveres i viktige faglige utfordringer. Økt konkurranse på industrileddet, gjennom bl.a. økt vertikal integrering, bidrar til å utvikle innovasjonsevnen i hele verdikjeden, både gjennom økt konkurranse for merkeleverandørene og ved å stimulere til produktutvikling basert på økt etterspørsel etter produkter i en kategori. Satsing på internasjonal konkurranseevne vil kreve økt forsknings- og utviklingsinnsats. Virke etterlyser et styrket samfunnsperspektiv og vil jobbe for at forskningen har relevans for hele verdikjeden, fra råvarer til ferdige produkter som forbrukeren vil betale for. Økt behov for FoU ressurser og innovasjonsvirkemidler Det er behov for en matsektor som hevder seg både nasjonalt og internasjonalt gjennom forskningsbasert kunnskap om marked og forbrukerne. Norsk matsektor møter økende konkurranse gjennom internasjonalisering, endrede handelsregimer og strukturelle endringer i samfunnet samtidig som globaliseringen av matvarehandelen fortsetter. Landbruks- og matmeldingen stiller store krav til den landbruks- og matrelaterte FoU-innsatsen fremover. Selv om Landbruks- og matdepartementet er blant de større forskningsfinansierende departementene har den årlige realveksten for landbruks- og matrelatert FoU ligget lavere enn de årlige gjennomsnittlige realveksten i FoU-ressurser de senere årene (1,4 % mot 2,0 % fra 2007 til 2009). Samtidig er det slik at norsk matsektor ikke er spesielt forskningsorientert; i 2007 utgjorde de totale landbruks- og matrelaterte FoU-utgiftene kun 0,8 % av sektorens totale omsetning, noe som kan sies å være relativt lavt. Virke etterlyser i den sammenheng økt prioritet for forskning som fremmer norsk matsektors konkurranseevne, og at dette gjenspeiles i de årlige jordbruksforhandlingene og Landbruks- og matdepartementets årlige budsjetter. 14

Vedlegg Vedlegg 1. Henvendelse til Landbruks- og matministeren gjennomgang av markedsreguleringsordningen for melk og meieriprodukter. Lars Peder Brekk Landbruks- og matdepartementet Postboks 8007 Dep. 0030 OSLO HSH - HUK-RÅDET Postboks 2900 Solli 0230Oslo Deres ref: Oslo, 28. februar 2012 Vår ref: 12-6452 HENVENDELSE OM GJENNOMGANG AV MARKEDSREGULERINGSORDNINGEN FOR MELK OG MEIERIPRODUKTER Det kommer klart frem i regjeringens melding til Stortinget om landbruks- og matpolitikken at markedsreguleringen for melk fortsatt skal være en klar pilar under landbrukspolitikken. Samtidig er det slik at ordningen i liten grad er tilpasset dagens og fremtidens matmarked med et langt mer differensiert marked, endret vareflyt, svekket importvern og internasjonale forpliktelser på handelsområdet (WTO). Den siste tids forsyningsmangel av smør og andre meieriprodukter avslører også en reguleringssvikt i dagens system. Virke ber derfor landbruks- og matministeren om å ta initiativ til en gjennomgang av markedsreguleringsordningen for melk. Virkes vurdering av situasjonen En av pilarene i markedsreguleringsordningen for melk er at bøndene skal sikres avsetning og forbrukerne sikres varer, til stabile priser. Slik har ikke vært tilfelle denne vinteren; butikkhyllene har både vært tomme for smør, rømme og creme fraiche, og forbrukerne har stilt seg undrende til smørkrisen og hvordan den kunne oppstå. Det er heller ikke bare forbrukerne som har fått merke smørkrisen. Anslag fra Virke tyder på at dagligvarehandelen tapte rundt 43 millioner kroner bare i desember som følge av smørmangelen. I tillegg kommer grensehandelen med smør, som på samme tid økte betydelig i følge den svenske handelsstanden langs grensen. På kort sikt er en slik krise uproblematisk, noe ministeren også understreker i sin kronikk av 16.12.11. Samtidig er det slik at den norske landbrukspolitikken og dagens markedsreguleringsordning er helt avhengig av både verdikjedens og forbrukernes tillitt. Selv om TINE tar og blir pålagt mye av ansvaret for smørkrisen, synes det klart at det også ligger en systemfeil til grunn for krisen; Smørmangelen avdekker et tungrodd og tregt reguleringssystem. Et system som trolig vil svikte igjen med forbrukeren som taper. Markedsreguleringsordningen har blitt utviklet over en lang tidsperiode under markedsforhold preget av overproduksjon og lav pris til bøndene. Slik er ikke situasjonen i dag. Virke stiller derfor spørsmål ved om ordningen er tilpasset dagens og fremtidens matmarked med et langt mer 15

differensiert marked, endret vareflyt og svekket importvern. Det synes også klart at flere av elementene i markedsordningen for melk er utsatt for press som følge av internasjonale forpliktelser på handelsområdet. At markedsreguleringsordningen for melk fortsatt skal være en klar pilar under landbrukspolitikken, synes ikke å være til hinder for at regjeringen kan iverksette en bredere utredning for å vurdere mulige alternativer til dagens markedsreguleringssystem. Virke etterlyser gjennomgang Smørkrise, endrede markedsforhold og utfordringer knyttet til importvernet gjør at man må stille spørsmål ved om dagens markedsreguleringssystem legger godt nok til rette for å skape en bærekraftig, konkurransedyktig og helhetlig verdikjede for melk og melkeprodukter, som sikrer forbrukerne en forutsigbar og trygg tilgang på slike produkter. Virke etterlyser ikke en revolusjon, men at statsråden tar sitt ansvar overfor den norske forbruker på alvor. Et første steg kan være å invitere dagligvarekjedene og markedsregulator til et møte for å drøfte forsyningssituasjonen fremover. Videre ber vi om at landbruks- og matministeren tar initiativ til en helhetlig vurdering av markedsreguleringsordningen for å få en regulering tilpasset norsk matsektors fremtidige utfordringer. Vennlig hilsen Hovedorganisasjonen Virke Vibeke Madsen Administrerende direktør Thomas Angell Direktør Handel rdringer. 16

Vedlegg 2. Nærmere om markedsreguleringssystemet og muligheten Det synes klart at regjeringen er av den oppfatning at markedsreguleringssystemet er under press, og adgangen til markedsregulering redusert; Over tid har både utviklingen i markedet og WTO-avtalen gjort at målpriser og adgang til markedsregulering er redusert. Om lag 1/3 av jordbrukets markedsinntekter er nå på områder uten målpris (kap. 4.5.4.3). I det følgende gis det en kort oversikt over dagens markedsreguleringssystem, senere tids endringer i systemene og tidligere vurderer som er gjort av dagens systemer. Avviklingen av reguleringssystemet i frukt- og grøntsektoren er også inkludert. Markedsreguleringssystem med forutsigbarhet som mål 3 Den nasjonale jordbrukspolitikken utgjør en viktig rammebetingelse for norsk matsektor, der ikke minst markedsordningene spiller en sentral rolle. Markedsordningene for jordbruksvarer omfatter markedsregulering, prisbestemmelsene, importvernet, samt enkelte tilskuddsordninger knyttet til primærprodukter i jordbruket. Markedsordningene skal bidra til å sikre de landbrukspolitiske målene som er vedtatt av Stortinget. Det innebærer bl.a. at ordningene har til hensikt å stabilisere produksjonen og forsyningene av jordbruksprodukter for å skape forutsigbarhet i langsiktige produksjoner, oppnå målpris fremforhandlet i jordbruksavtalen, sikre jevn og sikker tilførsel av jordbruksvarer til alle deler av landet, sikre lik markedsadgang uansett avstand til markedet, øke matvaresikkerheten samt bidra til å ivareta landbrukets samfunnsoppgaver. Markedsreguleringen utøves gjennom ulike tiltak i markedet, og er basert på et prinsipp om at den skal finansieres av bøndene selv. Dette gjøres gjennom en omsetningsavgift som kreves inn på all omsetning av melk, kjøtt, egg, korn og frukt og grønt (epler og poteter). Markedsreguleringen er hjemlet i Omsetningsloven, og vedtak om bruk av omsetningsavgiftsmidlene fattes av Omsetningsrådet. Omsetningsrådet kan gjennomføre såkalte markedstiltak med formål om å sikre avsetning av norske jordbruksvarer. TINE, Nortura og Norske Felleskjøp har som markedsregulatorer ansvar for markedsreguleringen innenfor sine sektorer. WTO-avtale skaper behov for endringer Som følge av at Norge har utnyttet den avtalte maksimale internstøtten, jf. gjeldene WTO-avtale, har det de siste årene skjedd en del endringer i markedsreguleringssystemene; I 2007 ble målprisen på fjørfekjøtt fjernet og erstattet av en referansepris. Referanseprisen fastsettes med basis i prisuttak på engrosnivå i foregående avtaleår. Den gir grunnlag for administrering av tollvernet, men ikke for markedsregulering finansiert av omsetningsavgiften. Fra og med 1. januar 2009 ble sau, råner og purker tatt ut av målpris/markedsreguleringssystemet. Målprisen for storfekjøtt ble avviklet da markedsordningen for storfe ble lagt om til volummodellen med virkning fra 1. juli 2009. For storfekjøtt er det nå markedsregulator, Nortura, som fastsetter planlagt gjennomsnittlig engrospris for hvert halvår, samt en planlagt prisløype. I jordbruksforhandlingene blir det avtalt en maksimalpris. Markedspriser over dette nivået vil resultere i administrative tollreduksjoner. Får vi en ny WTO-avtale må markedsordingen for melk må gjennomgås på nytt, noe som også er påpekt i Meld. St. 9. En ny WTO-avtale vil bl.a. gi begrensninger på produktspesifikk AMS på melk samt at man må gjennomgå hva som skal skje med merkevareeksport av ost. Virke tror på muligheten for mer markedstilpassede systemer Gjeldene WTO-avtale og en eventuell ny WTO avtale vil utfordre dagens markedsreguleringsordninger og nødvendiggjøre tilpasninger. Samtidig skaper økt internasjonal konkurranse behov for økt vertikal koordinering og effektiv vareflyt fra jord til bord. I det følgende vil vi belyse noen eksempler på at de/nedregulering kan gi mer markedstilpasset systemer. I store deler av frukt- og grøntsektoren er markedsreguleringsordningen i dag avviklet og i stor grad erstattet av kontraktsbasert produksjon, med stort sett positive resultater. Allerede på begynnelsen av 1970-tallet var markedsreguleringsordningen i frukt- og grøntsektoren lite omfattende, men systemet ble ikke formelt avviklet før i 1997 da Gartnerhallens sterkt reduserte markedsandel førte til at 3 Direkte hentet fra NILF-rapport Mat og industri 2011, Steine, G. og J. Kjuus (red.). 17

reguleringssystemet brøt sammen. Det var flere årsaker til sammenbruddet, men av enkeltårsaker kan bl.a. nevnes Gartnerhallen manglende tilslutning, Gartnerhallens begrensede rammevilkår sammenlignet med andre markedsregulatorer samt kjedenes vertikale integrering og kjedenes ønske om kontraktleverandører. I dag er det kun en formell reguleringsfunksjon for poteter og epler igjen fra det gamle systemet. I dag er verdikjeden for frukt og grønt tett integrert, fra jord til bord; Dagligvarekjedene har faste innkjøpsavtaler med sine grossister, som igjen har faste innkjøpsavtaler med produsentene gjennom kontraktsproduksjon. Kontraktsbasert produksjon bidrar til å sikre en koordinering i verdikjeden samtidig som det gir mulighet for å beskytte seg mot og fordele risiko. Kontraktsproduksjon er også egnet til å tilpasse produksjonen til nye forbrukertrender ved at industri og handel får mulighet til å formidle spesifikke markedssignaler til bonden. 4 Samtidig er det slik i dag at frukt- og grøntgrossistene har så store markedsandeler at de kan drive en form for markedsregulering som sikrer stabilitet i varetilbud. En begrenset studie gjennomført av NILF 5 viser at frukt- og grøntprodusenter til sammenligning med kjøttprodusenter har en noe høyere volumrisiko, som følge av at man i frukt- og grøntsektoren ikke har noen form for mottaksplikt, samtidig som har bonden forpliktet seg på et visst volum. Samtidig viser studien at det er noe mindre tegn til prisrisiko i kontraktsproduksjon. Samtidig er det slik at den tette vertikale integreringen ser ut til å styrke det faglige samspillet i frukt- og grøntsektoren, og er mer fremtredende enn i kjøttsektoren. I kjøttsektoren ser man nå klare tendenser til at de ulike industriaktørene inngår et mer langsiktig strategisk samarbeid med en eller flere kjeder. Dette kommer bl.a. som følge av økt krav om en effektiv verdikjede der en vertikal koordinering bidrar til å sikre råstoff med en spesifisert og uniform kvalitet Samtidig motvirker markedsregulering og landbrukspolitikken slik koordinering. 6 Med økt importkonkurranse, er det nødvendig at norsk matsektor også ser på muligheter for mer effektiv felles planlegging som gir høyere kapasitetsutnyttelse i alle ledd. Samtidig som det vil sikre en større balanse i markedsforholdene mellom dagens markedsregulator og konkurrentene i markedet. NILFs studie av markedsreguleringssystemet i kjøttsektoren viser også at alternativer til dagens reguleringssystem kan gi prisstabilitet og avsetningssikkerhet, som er de to mest sentrale målene i dagens reguleringssystem. Sveits er et land Norge tidligere sammenlignet seg med, ved at man har tilnærmet like topografiske forhold og en tilnærmet lik landbrukspolitikk. De siste 20 årene har imidlertid Sveits gjort store endringer i sin politikkutforming, som også har ført til en deregulering av melkesektoren. Dereguleringen av melke- og meierisektoren har vært et viktig element i de sveitsiske Landbruksreformene. Siden den første landbruksreformen trådde i kraft i 1992 har prisstøtten i meierisektoren blitt trappet ned og målpris på melk er avviklet. Gjennom reformene ble ordningen med kjøp og salg av melkekvoter gjort mer fleksibel, og kvoteordningen har gradvis blitt avviklet. I tillegg har meierimarkedet blitt mer utsatt for importkonkurranse på blant annet ost. Videre har markedsreguleringen i de fleste tilfellene opphørt og tilbud og etterspørsel avgjør nå i stor grad prissettingen. Reformene har også ført til avskaffelse av markeds- og eksportstøtte, med unntak av RÅK-kompensasjon og ostestøtten. Samtidig har direktestøtten blitt satt opp. Ifølge det sveitsiske landbruksdepartementet er det både positive og negative konsekvenser for melkesektoren som følge av reformene. Ingen kostnader til kvote, mer fleksibilitet for melkeprodusentene og en mer konkurransedyktig melkeproduksjon trekkes frem som positive sider. I tillegg har virkemidlene i melkesektoren blitt mer lik andre sektorer som kjøtt og grønt. På den andre siden har det sveitsiske landbruksdepartementet registrert problemer i fjellregionene, der det har vært vanskelig å øke produksjon og redusere produsentprisene som i lavlandet. Dette var imidlertid en forventet utfordring, som skal løses ved hjelp av direktetilskudd. Kvoteordningen i Sveits ble avviklet gjennom en planlagt overgangsperiode, der produsentene og markedet gradvis skulle bli mer markedstilpasset. Overgangsperioden skulle vare frem til 2012, da all produksjonsregulering skulle være avviklet. Det er 4 Dette bygger bl.a. på Hegrenes, A. og S.O. Borgen (2005). Marknadstilpassing gjennom nye kontraktsformer i jordbruket. NILF-rapport 2005-2. 5 Eriksen, L.Ø. (2010). Bondens kontraktsforhold under uilke reguleringsregimer. Artikkel i Dagligvarehandel og mat 2010. 6 Andersen, R.K., Skinnarland, S. og Tveterås, R. (2008). Fra bonde til butikk. En studie av verdikjeder i kjøttbransjen. Fafo 2008. 18

i dag ingen regulering av hvor mye en produsent kan levere til meieri. Det er imidlertid bestemt ved lov at produsent og meieri skal inngå avtaler. I avtalene kan partene kan selv bestemme hvor mye melk som kan/skal leveres, og til hvilken pris. Branchenorganisation Milch (Bransjeorganisasjonen for melk) ble etablert i juni 2009 for å sikre stabilitet i markedet. Målsettingene med organisasjonen er å styrke gjennomsiktigheten i markedet, sikre kontraktsrelasjoner, tilpasse melkeutbudet til markedets behov, sikre lønnsomheten i næringen og bestemme kvalitetsmål. Bransjeorganisasjonen publiserer også en anbefalt pris som oppgir hvor mye organisasjonen mener en melkeprodusent bør få betalt for melken. Selv om det i dag ikke eksisterer melkekvoter i Sveits, kan de obligatoriske kontraktene forstås som et forsøk på å oppnå noe av det samme: En viss regulering av melkeproduksjonen i forhold til avsetningsmulighetene. I hvilken grad kontraktene faktisk fungerer produksjonsregulerende, og dermed som erstatning for melkekvotene, er et område som bør studeres nærmere. Konsekvensene av å fjerne kvoteordningen, og eventuelle regelverksendringer som følge av dette, er av stor interesse ved utforming av virkemiddelapparatet i Norge. 7 7 Dette er hentet direkte fra SLFs rapport Omverdenen til norsk landbruk og matindustri 2011, URL: https://www.slf.dep.no/no/dokumenter/publikasjoner. 19

20