Kampen om sprøyterom. Beskrivelse av prosessen og analyse av argumentenes begrunnelser.

Kampen om sprøyterom. Beskrivelse av prosessen og analyse av argumentenes begrunnelser. Av Øystein Skjælaaen Hovedfagsoppgave i kriminologi. Høst 2006. Institutt for kriminologi og rettssosiologi. Universitetet i Oslo. 1

Innhold 1. Innledning...5 1.2 Sprøyterom...9 1.3 Oppgavens oppbygging...10 Del 1 2. Datautvalg og metodisk tilnærming...14 2.1 Datamaterialet...14 2.2 Hvordan velge ut hva som skal analyseres?...17 2.3 Diskurs som analytisk begrep...18 2.4 Riktigere og sannere...21 3. Norsk narkotikapolitikk...23 3.1 Internasjonal opptakt...23 3.2 Strafferammene økes...24 3.3 Noen resultater av narkotikapolitikken...25 3.4 Det narkotikafrie samfunn...27 3.5 Narkotikadiskursen...29 4. Skadereduksjon...31 4.1 Bakgrunn...32 4.2 Mål og metoder i skadereduksjon...34 4.3 Tilfellet Frankfurt...35 4.3.1 Resultater etter skiftet til skadereduksjon...38 4.4 Skadereduksjon i Norge...38 5. Medias dekning av sprøyterommet...44 5.1 Lederartikler/kommentarer...44 5.2 Nyhetsreportasjer...46 5.3 Debattinnlegg...49 5.4 Oppsummering og kommentar...51 6. Den politiske prosessen...53 6.1 Kronologisk oversikt...53 6.2 Mer om høringsrundene....56 6.2.1 Høringsrunde nr. 1...56 6.2.2 Høringsrunde nr. 2...59 6.3 Forskjeller mellom de to høringsrundene...61 2

6.4 Oppsummering...62 Del 2 7. Juridiske sider ved etableringen av sprøyterom...63 7.1 Jussens rolle i den første høringsrunden...63 7.2 Riksadvokaten...66 7.3 Lovforslaget i den andre høringsrunden...70 7.4 Juss som argument...74 7.4.1 Lovverket har alltid vært sentralt...74 7.4.2 Juridiske problemstillinger som pressmiddel...76 7.4.3 Juss på bekostning av helse...78 7.5 Juss kan ikke være et argument...78 7.5.1 Lovligheten er annenrangs...79 7.5.2 Det var allerede lov andre steder...80 7.6 Et restriktivt sprøyterom...82 8. Sprøyterommets betydning for overdosedødsfall...84 8.1 Bakgrunn og definisjon...84 8.2 Sprøyterom som krisetiltak....85 8.3 Hvilke resultater gir fire-byer-prosjektet?...86 8.4 Fire-byer-rapporten trekkes fram igjen...88 8.5 En vurdering av rapporten...90 8.5.1 Manglende samsvar mellom endelig rapport og grunnlagsmaterialet...91 8.5.2 De uoffisielle forløperne til sprøyterommene...95 8.5.3 Sprøyterommets innvirkning på nedgangen etter 1994...96 8.5.4 Formidlingen av forskningsresultatene...97 8.6 Nye utenlandske studier...98 8.7 Kan sprøyterom øke faren for overdosedødsfall?...100 8.8 Sammendrag og kommentar...102 8.9 Argumentet om overdosedød og narkotikadiskursen...103 9. Helseargumentet...105 9.1 Helsetilstand hos målgruppen for sprøyterommet...105 9.2 Ulike oppfatninger av sprøyterommets betydning for bedret helse....108 9.3 Forskning på området...111 9.4 Oppsummering...115 10. Kontakt...116 10.1 Målgruppe...117 10.2 Kontaktetablering som argument...118 10.2.2 Strid om definisjonen av målgruppen...119 3

10.2.3 Målet om kontakt er allerede realisert...120 10.3 Hva forskning sier om kontaktetablering...122 10.4 Oppsummering...126 10.5 Tanken om skadereduksjon som utgangspunkt for kontaktetablering...126 11. Argumentet om signaleffekt...128 11.1 Allmennprevensjon...129 11.2 Individualprevensjon...130 11.3 Tre problemstillinger...131 11.3.1 Konsekvenser av en lovendring som tillater heroinbruk...132 11.3.1.1 Ned- og avkriminalisering...133 11.3.1.2 Alkohol vs narkotika...134 11.3.1.3 Straff som kommunikasjon...137 11.3.1.4 Flere brukere som følge av sprøyterom?...139 11.3.2 Avskrekking på andre måter enn ved bruk av straff...140 11.3.2.1Tilgjengelighet av rene sprøyter...140 11.3.2.2 Dilemmaer rundt metadonbehandling...142 11.3.2.3 Vil sprøyterom gjøre heroinbruk lettere?...144 11.3.3 Etiske problemstillinger...146 11.3.3.1 Konsekvensetikk og allmennprevensjon...147 11.3.3.2 Nærhetsetikk...149 11.3.3.3 Signaleffekt og presisjonsnivå...150 11.4. Symbolsk makt...152 11.4.1 Narkotikadiskursens symbolske kapital...153 11.5 Oppsummering...155 12. Verdighet...157 12.1 Definisjon...157 12.2 Verdighet i sprøyterom?...160 12.2.1 Ingen verdighet med sprøyterom...160 12.2.2 Økt verdighet med sprøyterom...162 12.3 Samlende om bruken av begrepet...163 12.3.1 Verdighet og nærhetsetikk...163 12.3.2 Verdighet i narkotikadiskursen...164 12.4 Sprøyterommets begrensede bidrag til verdighet...166 12.5 Problematiske sider med verdighet som selvstendig argument...166 13. Helhetsinntrykk...170 13.1 Sprøyterom som sterkt symbol...171 13.2 Kriminalitetskontroll og annen kontroll...172 13.3 Et langsomt strakstiltak...176 Litteratur...177 4

1. Innledning Husk: Det er heroinet som dreper, ikke politikken 1 Det finnes mange forestillinger om hva narkotika gjør med den enkelte og med samfunnet. Noen bestemte forestillinger har imidlertid fått fotfeste og dominert i all den tid narkotika har blitt ansett som et samfunnsproblem. En av dem er at samfunnet ikke må tolerere noe som helst bruk av narkotika. En annen forestilling er at den beste måten å vise dette på, er å kriminalisere all befatning med narkotika, og derav ha muligheten til å kontrollere gjennom rettsapparatet. Disse forestillingene dannet grunnlaget for den narkotikapolitikk som har vært ført i Norge siden midten av 60- tallet, en politikk som har hatt bred støtte og som stort sett har blitt ansett som den eneste riktige i møtet med narkotikaproblemene. Jeg sier stort sett, fordi innimellom har disse forestillingene blitt møtt med kritikk og alternative forstillinger har blitt bragt fram. Kritikken har i hovedsak kretset rundt to forhold. For det første har det blitt pekt på at nulltoleransepolitikken ikke har maktet å redusere narkotikaproblemene, men at de derimot har økt betydelig. For det andre har det blitt pekt på at kontrollmetodene og den utstrakte straffebruken har uakseptable skadevirkninger for allerede utslitte og marginaliserte narkotikabrukere, samtidig som det er mangel på dokumentasjon som kan vise at kontrollmetodene virker etter hensikten. Det har med andre ord blitt stilt spørsmål ved de dominerende forestillingene. Hva om de hviler på et sviktende grunnlag? Hva om det faktisk ikke er slik at den beste måten å minimalisere narkotikaproblemene på, er å ikke tolerere noe som helst bruk? Kanskje er det bedre å akseptere bruk i enkelte sammenhenger? Og hva om kriminalitetskontroll ikke er den mest effektive måten å håndtere stoffbruken på? Kan andre kontrollformer både være mer effektive for samfunnet og mer skånsomme overfor stoffbrukere? Hva om virkeligheten ikke er slik som utsagnet ovenfor gir uttrykk for? Hva om det ikke bare er heroinet som fører til død og lidelse, men at politikken i høyeste grad bidrar? Mot slutten av 90-tallet ble det foreslått at Norge skulle etablere sprøyterom. Det aktualiserte kritikken mot de dominerende forestillingene. Sprøyterom bygger nemlig på andre forestillinger enn dem som den norske narkotikapolitikken har basert seg på. 1 Byrådsleder Erling Lae, Aftenposten 1/7-98. 5

La oss i grove trekk se på hva sprøyterom er. De basale elementene med sprøyterom kan beskrives på følgende måte - Consumtion rooms are protected places for the hygienic consumption of proobtained drugs in a non-judgemental environment and under the supervision of trained staff (Hedrich 2004, s.8). Sprøyterom opprettes for å gi stoffbrukere anledning til å bruke medbragt narkotika i hygieniske omgivelser, og det skjer under overvåking av trent personale som kan bistå om det skulle oppstå komplikasjoner. Med andre ord etableres det bokstavlig talt et rom hvor bruk av narkotika aksepteres, og hvor kontroll ikke er et anliggende for politi og rettsapparat, men for ansatte som er der for å hjelpe. Om Norge valgte å etablere sprøyterom, ville dermed de grunnleggende premissene for den tradisjonelle narkotikapolitikken bli overprøvd. Det ville for første gang være rom for lovlig bruk av narkotika. Dette er en forenklet beskrivelse av sprøyterom, men setter likevel fokus på et helt sentralt punkt i debatten som fulgte forslaget om å etablere sprøyterom. Debattens utgangspunkt var spørsmålet om sprøyterom, men den handlet samtidig om noe mer. Mange oppfattet at spørsmålet om sprøyterom mest av alt dreide seg om berettigelsen av de grunnleggende forestillingene som den restriktive politikken har vært bygget på. Et ja til sprøyterom ble oppfattet å være et langt skritt i retning av en liberal narkotikapolitikk, og et farvel til den restriktive linjen. De etablerte forestillingene om narkotika ble utfordret og ville bli tapt om Norge valgte å opprette sprøyterom. Et brev seks rusmiddelpolitiske organisasjoner skrev til sosialministeren midtveis i debatten, er beskrivende for den fundamentale og grunnleggende betydning spørsmålet om sprøyterom ble ansett for å ha. 2 De karakteriserte situasjonen slik - Vi står overfor et avgjørende veivalg, som har både stor praktisk og symbolsk betydning (Actis m.fl. 2003). Denne karakteristikken av sprøyterommets betydning førte til at det ikke bare ble argumentert ut fra kunnskap om det konkrete tiltaket, sprøyterom, men også ut fra oppfatninger om narkotika på et mer grunnleggende plan. Argumentene ble ofte 2 De seks organisasjonene var Actis Rusfeltets samarbeidsorgan, Forbundet Mot Rusgift, Landsforbundet Mot Stoffmisbruk, Rusmiddelbrukernes Interesseorganisasjon, Alkohol- og narkotikaforum og Norsk Narkotikapolitiforening (brev 9/4-2003). 6

begrunnet ut fra etablerte forestillinger om hvordan narkotika skal og bør kontrolleres, mens sprøyterommets mer konkrete betydning havnet i bakgrunnen. Spørsmålet om sprøyterom ble på den måten et spørsmål om valg av kontrollform overfor narkotikabruk. Hva ville det bety om noe av kontrollen av narkotikabruk ble overført til helse- og sosialapparatet? Hvordan kunne samfunnet håndtere at narkotikabruk ble tillatt i et sprøyterom? Ville en ved å etablere sprøyterom også bli nødt til å legalisere narkotikabruk på et generelt plan? Hvordan kunne det eventuelt kommuniseres at narkotikabruk bare ville bli tillatt i sprøyteommet? Spørsmålet om sprøyterom handlet altså om noe mer enn sprøyterom. Det ble også oppfattet som et spørsmål om hvilken vei norsk narkotikapolitikk skulle ta, og om grunnleggende spørsmål om kontroll av narkotikabruk. Denne opphøyelsen av debatten fikk konsekvenser for hvordan den utspilte seg. Hadde det handlet om å etablere en ny rusfri behandlingsinstitusjon, en ny feltpleiestasjon eller et annet tiltak som ikke bryter med den etablerte politikken, ville det muligens aldri oppstått en reell debatt. Men når spørsmålet om sprøyterom ble oppfattet som å handle om så mye mer, ble det mobilisert til kamp. Og i kamp gjelder det som kjent å vinne, ikke å samarbeide med motstanderen for å komme fram til det beste resultat. Det må vises styrke og trygghet, svakhet og usikkerhet er ingen oppskrift for vinnere. I sprøyteromsdebatten førte et slikt kamp-preget debattklima til at nyanser og åpenhet i stor grad ble satt til side til fordel for bastante oppfatninger, noe som bidro til stor usikkerhet omkring hva etablering av sprøyterom egentlig ville innebære. Det ble vanskelig å vurdere om det som ble hevdet, faktisk stemte. Hva er det egentlig som foregår i et sprøyterom? Selges det narkotika der? Hva skal de ansatte gjøre? Skal de sette sprøyter på stoffbrukerne? Kan alle som ønsker det bruke sprøyterom? Hva er egentlig de viktigste formålene med tiltaket? Hva vet vi om de faktiske erfaringene fra sprøyterom i andre land? Debatten handlet om sprøyterom, og om grunnleggende narkotikapolitiske spørsmål. Synliggjøringen av disse to aspektene ved sprøyteromsdebatten bidrar til å klargjøre denne oppgavens siktemål. Hovedfokuset er argumentene. Det blir gjort et forsøk på å trenge gjennom kampen. De unyanserte og bastante oppfatningene vil bli gjenstand for en kritisk undersøkelse av grunnlaget de hviler på. Målet er å komme til bunns i 7

dem. Hvilke begrunnelser gis for argumentene, og hvilke begrunnelser kunne eller burde bli gitt? Hviler de på et kunnskapsmessig solid grunnlag? De to aspektene ved debatten gjorde at noen av argumentene ble begrunnet ut fra oppfatninger om det konkrete tiltaket, sprøyterom, mens andre argumenter ble begrunnet ut fra oppfatninger om narkotika på et mer grunnleggende plan. Siktemålet er å undersøke grunnlaget som argumentene på begge nivåer hviler på. På den måten blir det i oppgaven foretatt en problematisering av hvordan argumentene for og imot det konkrete tiltaket, sprøyterom, ble begrunnet, og en problematisering av hvordan mer grunnleggende oppfatninger om narkotika og narkotikapolitikk ble begrunnet. Det var imidlertid ikke slik at argumentene holdt seg utelukkende på det ene eller andre nivået. Det var heller slik at i de ulike argumentene ble det lagt mer eller mindre vekt på enten det konkrete tiltaket, sprøyterom, eller på andre mer grunnleggende narkotikapolitiske perspektiver. I argumenter hvor fokuset var på det det siste, ble det f.eks ofte tatt utgangspunkt i antatte konsekvenser av det konkrete tiltaket, sprøyterom. Nyansene av dette vil forhåpentligvis bli tydeligere når argumentene etterhvert tas opp hver for seg. Nivåene tydeliggjøres her for å gjøre det klart at spørsmålet om sprøyterom ikke bare handlet om sprøyterom, men at det også utfordret de grunnleggende forestillingene som den norske narkotikapolitikken har vært bygget på. Spørsmålet om etablering av sprøyterom førte til en lang og til tider forvirrende prosess. Debatten pågikk med til tider sterk intensitet i over seks år, før det ble åpnet et sprøyterom i Oslo 1.februar 2005. I tillegg til å foreta en kritisk gjennomgang av de viktigste argumentene, vil denne oppgaven være et forsøk på å skape en oversikt over hva som skjedde. Således har oppgaven også et beskrivende siktemål. 3 Men argumentene er likevel det viktigste. Her er en kort introduksjon til de som var de viktigste i den norske debatten. De mest sentrale for etableringen av sprøyterom var at det kunne bidra til reduksjon i antall overdosedødsfall, at det kunne bidra til bedre helse, at det kunne etablere kontakt med tunge narkotikabrukere, og at det ville kunne bidra til økt opplevelse av 3 Det var ut fra denne motivasjonen jeg i første omgang valgte å skrive om sprøyteromsprosessen. Jeg ønsket å finne ut av hva som egentlig skjedde i alle de årene debatten pågikk. 8

verdighet. I argumentasjonen mot sprøyterom ble det stilt et negativt fortegn foran alle disse argumentene. Det ble altså hevdet at sprøyterom ikke ville bidra til reduksjon i overdosedødsfall, bedre helse og kontakt, eller at det ville bidra til økt verdighet. I tillegg ble to argumenter sentrale for motstanden det ble hevdet at sprøyterom ville ha uheldige signaleffekter og det ble pekt på juridiske problemer knyttet til opprettelsen av tiltaket, både i forhold til nasjonal lovgivning og internasjonale konvensjoner. Ovenfor ga jeg en kort introduksjon av hva sprøyterom er for å vise at tiltaket bygger på andre forestillinger enn dem som den norske narkotikapolitikken er basert på. Før jeg presenterer oppgavens oppbygging, fyller jeg i det følgende på med litt mer informasjon om tiltaket. 1.2 Sprøyterom. Dagmar Hedrich har skrevet den til nå mest omfattende rapporten om sprøyterom. Den er publisert av EMCDDA og kom ut i 2004. 4 Rapporten er en metastudie der hun sammenstiller alle tilgjengelige enkeltstudier og undersøkelser om sprøyterom fra begynnelsen av 90-tallet og fram til slutten av 2003 5. I Europa fantes det på slutten av 2003 til sammen 62 sprøyterom fordelt på 36 byer i landene Sveits (12), Tyskland (25), Nederland (22) og Spania (3) (Hedrich 2004, s. 20). Utenfor Europa er ikke sprøyterom et utbredt tiltak, men Australia (Sydney) og Canada (Vancouver) har ett hver. Sveits etablerte det første tiltaket i 1986 i Bern, men det var først utover 90- tallet at nye kom til. Både Nederland og Tyskland opprettet sine første offisielle sprøyterom i 1994. Ovenfor så vi at sprøyterom tilbyr hygieniske forhold for bruk av medbragt narkotika, og hvor ansatte er til stede for rådgivning og hjelp om det skulle oppstå komplikasjoner. Videre hevder Hedrich They constitute a highly specialised drug service within a wider network of services for drug users, embedded in comprehensive local strategies to reach and fulfil a diverse range of individual and community needs that arise from drug use (2004, s. 8). 4 EMCDDA står for European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction. Organets oppgave er uttrykt slik it s role is to provide the EU and it s Member States with objective, reliable and comparable information on drugs and drug addiction (www.emcdda.europa.eu) 5 Mer om datautvalget i rapporten, Hedrich 2004, s. 27 9

Det er altså et initiativ som knyttes til et større nettverk av rustiltak, og som sikter mot å oppfylle både individuelle og samfunnsmessige behov som forårsakes av narkotikabruk. Hovedbegrunnelsen for opprettelsen av sprøyterom uttrykkes slik The aim of cunsumption rooms is to reach and address the problems of specific, high-risk population of drug users, especially injectors and those who consume in public. These groups have important health care needs that are often not met by other services and pose problems for local communities that have not been solved through other responses by drug services, social services or law enforcement (Hedrich 2004, s. 8). Sprøyterom etableres for å møte problemene til spesielt utsatte grupper av narkotikabrukere, og særlig dem som vanligvis injiserer i det offentlige rom. Disse gruppene av narkotikabrukere blir ofte ikke møtt av det etablerte hjelpeapparatet, og etablering av sprøyterom er et forsøk på å fylle behov som denne gruppen har av helsemessig hjelp. De mer spesifikke formål vil variere mellom ulike sprøyterom, men generelt sett avspeiler argumentene om reduksjon av overdosedødsfall, bedret helse og etablering av kontakt, målsettinger som er utbredt. I tillegg ligger det i tiltaket et mål om å redusere sprøytebruk i det offentlige rom. I gjennomgangen av de forskjellige argumentene vil detaljer i forhold til både målgruppe og formål utdypes nærmere. 1.3 Oppgavens oppbygging Oppgaven deles inn i to deler, der den første tenkes å fungere som en ramme for analysen som foretas i den andre. DEL 1 Rammen for analysen I kapittel 2 presenteres datautvalget og den metodiske tilnærmingen, og jeg begrunner hvorfor diskursbegrepet anvendes som et analytisk redskap i tolkningen av deler av argumentasjonen. I kapittel 3 gir jeg en framstilling av utviklingen av norsk narkotikapolitikk. Her presenteres min avgrensning av begrepet narkotikadiskursen. 10

I kapittel 4 ser jeg på begrepet skadereduksjon. Sprøyterom er et tiltak som bygger på tanken om skadereduksjon. Jeg tar for meg deler av begrepets historiske utvikling, og ser særlig på hvordan skadereduksjon enkelte steder har fått posisjon som et ledende paradigme i narkotikapolitikken, for eksempel uttrykt gjennom Frankfurtresolusjonen. I tillegg ser jeg på hvilken rolle skadereduksjon spiller i norsk narkotikapolitikk. I kapittel 5 ser jeg på avismedienes framstilling av sprøyteromsaken. Jeg vil gjøre rede for omfanget og for avisenes redaksjonelle stillingstaken i saken. I kapittel 6 beskrives den politiske prosessen. Det var en omfattende politisk behandling av spørsmålet om sprøyterom, blant annet var saken gjennom to høringsrunder. Jeg vil legge fram saksgangen og gjøre rede for hvilke standpunkt høringsinstansene inntok. DEL 2 Analysen av argumentene I kapittel 7 vil jeg se på hvordan de juridiske utfordringene ved etablering av sprøyterom ble brukt som argumenter. Jeg starter med dette fordi det vil utdype den politiske prosessen som gjøres rede for kapittel 6. Det jeg i hovedsak vil vurdere og problematisere, er at denne delen av saken i det hele tatt ble trukket fram som et selvstendig argument. Hvorfor ble juridiske problemstillinger et argument i seg selv? Og hvor sterkt bør det juridiske argumentet vektlegges i forhold til argumentene om overdosedødsfall, helse og kontakt? I kapittel 8-10 problematiseres argumentene om sprøyterommets bidrag til reduksjon av overdosedødsfall, bedret helse og kontakt med målgruppen. I forhold til sprøyterommets bidrag til reduksjon av overdosedødsfall, vil det først være et sterkt argument om det statistisk lar seg påvise at tiltaket faktisk har den effekten. Det må begrunnes i tall. Det gir ikke mening å hevde at jeg synes sprøyterom fører til færre overdosedødsfall. Argumentene om sprøyterommets bidrag til bedre helse og dets evne til å etablere kontakt med målgruppen har noe av den samme karakteren, men etter min mening på en mindre kategorisk måte. Det kan ikke festes til tall på samme vis og det åpner også for visse meningsforskjeller. Det er f.eks mulig å hevde at selv om sprøyterom oppnår kontakt med målgruppen, så skjer det på noen premisser en 11

ikke vil støtte. Med en bevissthet rundt denne forskjellen vil jeg likevel karakterisere disse tre argumentene som empirisk baserte. Det er mulig å begrunne argumentene med empiri, og argumentenes styrke blir avgjort ved kvaliteten av denne. Det søkes dermed etter hvilket empirisk grunnlag de støtter seg på. Hvilken dokumentasjon vises det til, og hvordan er kvaliteten på denne forskningen? I kapittel 11 ser jeg på argumentet om at etablering av sprøyterom vil ha uønskede signaleffekter. Dette ble utelukkende trukket fram av motstandere av tiltaket. Selv om det var noe variasjon med hensyn til hvilke signaler aktørene mente etableringen av sprøyterom ville sende, og hvilke effekter de ville ha, var kjernen denne opprettelsen av sprøyterom ville sende signaler om en aksept av narkotikabruk som på sikt ville føre til økt bruk og større problemer. Etter mitt skjønn er en slik sammenheng vanskelig å påvise empirisk. Jeg vil derimot sette argumentet i sammenheng med en sterk tiltro til de etablerte forestillingene som den restriktive narkotikapolitikken er bygget på. Med andre ord bygger argumentet etter min oppfatning på de forståelsesrammene som jeg benevner med begrepet narkotikadiskursen. Problematiseringen av dette argumentet blir dermed også en problematisering av denne diskursen. I tillegg vil jeg forsøke å gi en forklaring på dette argumentets sentrale posisjon ved hjelp av Bourdieus begrep om symbolsk makt. I kapittel 12 tar jeg opp argumentet om sprøyterommets bidrag til økt opplevelse av verdighet. Her beveger man seg enda lenger vekk fra det som kan begrunnes empirisk. Det har etter min oppfatning en klar verdiladet forankring. Om en anser etablering av sprøyterom som et bidrag til økt verdighet eller ikke, avhenger av hva en legger i begrepet. Siktemålet mitt blir å se om det som av ulike aktører ble lagt i begrepet, kan tolkes på bakgrunn av narkotikadiskursen eller andre forståelsesrammer. Finnes der et verdigrunnlag innenfor narkotikadiskursen som tilsier at sprøyterom ikke vil anses som et bidrag til økt opplevelse av verdighet? Kommer det til syne et annet verdigrunnlag som tilsier at sprøyterom vil kunne bidra til det? Jeg forsøker å gi noen mulige svar på disse spørsmålene. I tillegg vil jeg peke på noen problematiske sider ved at begrepet i det hele tatt ble trukket fram som et argument. 12

I avslutningskapittlet vil jeg kort oppsummere min vurdering av argumentenes begrunnelser og reflektere rundt noen helhetsinntrykk av debatten. I tillegg vil jeg dra fram det overordnede kontrollperspektivet som jeg i løpet av del II er innom ved enkelte anledninger. Spørsmålet om sprøyterom aktualiserte en kritikk mot de dominerende forestillingene i norsk narkotikapolitikk, og avslutningsvis reflekterer jeg rundt det avgjørende spørsmålet hvordan skal narkotikabruk kontrolleres? 13

2. Datautvalg og metodisk tilnærming I dette kapittelet gjør jeg rede for hvordan jeg har gått fram i datainnsamlingen og for hvilke tilnærminger jeg har fulgt i analysen av argumentene. 2.1 Datamaterialet Datamaterialet består av et utvalg avisartikler, offentlige dokumenter og fire kvalitative intervjuer med sentrale aktører i sprøyteromsdebatten. For å samle inn avismedienes dekning av sprøyteromssaken benyttet jeg databasen a-tekst. 6 Jeg avgrenset søket tidsmessig ved å sette 1.februar 2005, den dagen sprøyterommet åpnet, som sluttdato. For ikke å gå glipp av de første sakene om sprøyterom satte jeg startdato til 1/1-1990. Den første saken viste seg å være fra 1993, men hovedtyngden av materialet er i perioden 1999 2005. Raskt merket jeg at omfanget var for stort og at jeg måtte begrense søket til å omfatte færre aviser. Dagbladet og Aftenposten utmerket seg som de som dekket sprøyteromsaken bredest. Valget om å la disse to utgjøre hovedkilder blant avisene er tatt på grunnlag av at de har flest saker om emnet. Herfra bruker jeg alle artikler i de tre kategoriene leder/kommentarartikler, nyhets/featurereportasjer, og debattinlegg/kronikker. Disse talte til sammen 296 (200 i Aftenposten, 96 i Dagbladet). Begrunnelsen for tredelingen redegjøres for i kap 5. Videre har jeg brukt leder/kommentarartikler og debattinnlegg/kronikker i Dagsavisen for å få et mer utfyllende utvalg å hente argumentasjonen ut fra. Disse talte 27 til sammen. Endelig tok jeg inn leder/kommentarartikler i VG og Bergens Tidende, som i begge tilfeller talte 6 artikler, for å få et bredere inntrykk av hvor avismediene stod i saken. Jeg ble gjort oppmerksom på at søkekilden a-tekst kunne mangle artikler som hadde stått på trykk i de respektive avisene. Derfor kryssjekket jeg med å søke i avisenes egne nettarkiver. Avvikene var i mitt tilfelle ikke så stort, men kryssjekkingen supplerte utvalget med noen artikler. Søkeordet jeg brukte var enkelt og greit sprøyterom. Tiltaket er også blitt benevnet med andre ord som helserom, brukerrom, injeksjonsrom osv, men da har ordet sprøyterom også blitt brukt i samme artikkel. Jeg sjekket for sikkerhets skyld ved å søke med noen av de alternative benevnelsene, men fant at det ikke ville supplere utvalget mitt nettopp av den grunn. Antallet treff med sprøyterom som søkeord var 6 A-tekst er den største norske databasen og omfatter 18 aviser, tidsskrifter og telegrambyrå. Fullstendig oversikt finnes på www.retriever-info/atekst.php 14

imidlertid høyere i de respektive avisene enn det antallet artikler som utgjør datamaterialet mitt. Dette er et resultat av en grov skjønnsmessig utsiling basert på relevans. Med det mener jeg at jeg forkastet artikler hvor sprøyterom er nevnt uten en videre betydning. Det omfatter f.eks artikler der ordet er nevnt i forbifarten, hvor ordet ikke er satt i en sammenheng, hvor ordet henviser til noe annet enn sprøyterom i en narkotikasammenheng elller lignende. Om jeg i denne utsilingsfasen var i tvil om det kunne ha betydning for analysen min, lot jeg tvilen komme artikkelen til gode og tok den med. På den måten vil jeg hevde at det er større grunn til tvile på noen av utvalgets artiklers betydning for sprøyteromsdebatten, enn det er grunn til å tro at betydningsfulle artikler er oversett. I tillegg til avismedienes artikler utgjør politiske dokumenter og høringsuttalelser sentrale data. Innsamlingen av disse startet ved å søke på nettsiden www.odin.no. 7 Også her startet jeg med søkeordet sprøyterom. Derfra gikk veien videre via referanser i de dokumentene som ga treff. Til slutt hadde jeg en liste med dokumenter hvor sprøyterom var behandlet som innbefattet en flere stortings- og odelstingsproposisjoner, ulike narkotikameldinger, forslag fra stortingsrepresentanter m.m. Fra den samme nettsiden tok jeg så utskrifter der det var mulig, og resten fikk jeg tilsendt ved hendvendelse til de aktuelle departementene. I tillegg var riksadvokatens kontor behjelpelig med å skaffe til veie uttalelser som han hadde kommet med i saken. Jeg fikk tilgang til alle relevante dokumenter jeg ønsket. Det var to høringsrunder på spørsmålet om etablering av sprøyterom. Den første foregikk i årsskiftet 2001-2002. Her kom det til sammen inn 26 svar. Den andre høringsrunden var mer omfattende både når det gjelder selve høringsbrevet fra departementet og uttalelsene fra høringsinstansene. Til sammen kom det i denne runden inn 54 svar. Disse kildene har en sentral rolle i min analyse av argumentene for og imot sprøyterom. Som et supplement til det skriftlige datamaterialet gjorde jeg intervjuer med fire nøkkelaktører i sprøyteromsdebatten. Disse er Cecilie Høigård (kriminolog), Camilla Hammergren (sosionom, nestleder på Pro-senteret), Knut T. Reinås (sosiolog og 7 En tjeneste fra regjeringen og departementene som gir tilgang på offentlige dokumenter. 15

forbundsleder i Forbundet Mot Rusgift) og Helge Waal (lege, leder Senter for metadonrelatert behandling ). Høigård skrev en rekke innlegg og kronikker i debatten og har forsket på narkotika og narkotikarelaterte emner. Hammergren var selv ikke så synlig i debatten, men var teamleder for sprøyteromsprosjektet på Pro-senteret vinteren 2001/2002, et prosjekt jeg vil komme tilbake til senere. Høigård og Hammergren gikk klart inn for etablering av sprøyterom i Oslo. Reinås var den mest aktive bidragsyteren i debatten om sprøyterom gjennom en rekke innlegg og kronikker. Han har tidligere jobbet i Rusmiddeletaten og ledet forskningsprosjekt Strategic Choices for Reducing Overdose Deaths in Four European Cities (Reinås m.fl. 2002a). Dette prosjekter var omstridt og sentralt i prosessen. Waal bidro aktivt til debatten gjennom å skrive en rekke innlegg og kronikker. Han var også rådgiver for forskningsprosjektet som Reinås ledet. Både Reinås og Waal gikk imot opprettelsen av sprøyterom i Oslo. 8 Utvalget av intervjuobjekter består altså ikke av nøytrale eksperter, men av aktører som var klare i sine standpunkt knyttet til etableringen av sprøyterom i Oslo. Formålene med disse intervjuene var flere, men i hovedsak var det tenkt som et supplement til det skriftlige datamaterialet. Jeg ville få intervjuobjektene til å kommentere debatten og be dem oppklare utsagn eller argumenter jeg opplevde som uklare. I tillegg ville jeg søke etter informasjon jeg kunne ha gått glipp av, for eksempel tips om for meg ukjent forskning på sprøyterom. Formålene la opp til en ustrukturert intervjuform hvor jeg hadde noen konkrete spørsmål, men hvor jeg ellers lot informantene snakke fritt og kom med oppfølgingsspørsmål. Det kom ikke noe oppsiktsvekkende eller nytt ut av intevjuene, men informasjonen jeg fikk var oppklarende og utfyllende i enkelte tilfeller. Noen sitater er brukt i oppgaven. Utover dette har snøballeffekten gjort seg gjeldene. Dokumentene i datamaterialet har ofte referanser som tar meg vider til en ny artikkel, som igjen tar meg videre til en annen artikkel osv. Særlig i forhold til tidsskrifter har denne metoden vært brukt. 8 Waal er ikke prinsipielt imot sprøyterom, verken i Oslo eller andre steder. Ut fra prioriteringshensyn gikk han likevel ikke inn for etablering av sprøyterom i Oslo (f.eks Dagbladet 26/10-03). 16

Disse er imidlertid brukt mer der det passer og utgjør ikke en planlagt og avgrenset del av datamaterialet. 9 2.2 Hvordan velge ut hva som skal analyseres? Jeg visste en del om hva jeg ville analysere i forkant av datainnsamlingen. Skjelettet var noenlunde klart. Jeg hadde tross alt fulgt med i medieframstillingen av saken, og stilte ikke blankt da den mer møysommelige datainnsamlingen startet. En viss analyse har også allerede forekommet gjennom denne datainnsamlingen. Det var ikke slik at jeg samlet inn alt jeg fant om sprøyterom og derfra fant ut hva som skulle analyseres. På den andre siden forsøkte jeg å ikke være låst i min utgangsposisjon for oppgaven. Jeg var opptatt av at ingen sentrale artikler eller dokumenter ble forbigått som kunne inneholde nye perspektiver eller argumenter. Mitt inntrykk var at fem hovedkategorier av argumenter fremstod som de viktigste. Disse ble tidlig kategorisert med stikkordene overdosedød, helse, kontakt, signaleffekt og verdighet. Selv om dette var de første inntrykkene viste det seg at de holdt hele veien ut, men en kategori ble lagt til; juridiske sider. I intervjuene gikk jeg gjennom denne kategoriseringen av argumentene med informantene. De hevdet alle at det dekket deres oppfattelse av den mest sentrale argumentasjonen. Det bekrefter selvsagt ikke valget som riktig, men utgjorde en støtte for min beslutning. Det sentrale her er uansett at dette er mitt utvalg basert på min oppfatning og tolkning av sprøyteromsprosessen. I en oppgave som dette utgjør forskerens tolkning av datamaterialet både utgangspunktet og det fortløpende perspektivet. Den hermeneutiske tradisjonen i samfunnsvitenskapene blir her relevant. I følge Karin Widerberg betyr hermeneutikk å tolke, oversette, tydeliggjøre, klargjøre, forklare og si (2001, s.24). Som forsker er det min oppgave å gjøre dette med datamaterialet som ligger foran meg. Det gjøres imidlertid ikke i et vakuum. Jeg står ikke utenfor som en betrakter av datamaterialet der inne. Jeg bidrog ikke aktivt på noen måte til selve 9 I tillegg kan det også nevnes at jeg har besøkt sprøyterommet i Oslo og hatt uformelle samtaler med noen av dem som jobber der. Det var motivert ut fra en trang til å se med egne øyne hvilket resultatet som kom ut av den omstendelige prosessen, og for å få på netthinnen det argumentene handlet om. Det ble ikke tatt notater eller samlet inn data på annet vis. Besøket regnes dermed ikke som data i streng forstand og det vil heller ikke bli referert til samtalene i oppgaven 17

sprøyteromsprosessen gjennom å skrive debattinlegg eller lignende, men kan likevel ikke i etterkant stå som objektiv tilskuer med objektive svar. Ivar Frønes skriver følgende om dette Vi forstår fenomen i forhold til andre fenomen, og alle fenomen har en bakgrunn vi ser dem i forhold til (2001, s.170). Min forståelse, tolkning og redegjørelse av sprøyteromsprosessen er preget av mine briller og referanser, og vil ikke være lik noen andres. Det jeg selvfølgelig likevel håper, er at oppgaven kan være bidragende til å øke forståelsen og utvide referanserammene omkring emnet. Det viktige er å være åpen og refleksiv omkring denne posisjonen Det betyr at den kritiske refleksivitet må rettes mot den analytiske prosess, mot perspektiveringen, og om den implisitte bakgrunnen som ligger i et perspektiv. Det betyr ikke at forskeren skal redegjøre for personlige standpunkt og biografiske eller sosiale posisjoner, men at de kritiske refleksjonene er en del av selve analysen (Frønes 2001, s.170). Det er ikke slik at først kommer datainnsamling og beskrivelse og så kommer en objektiv analyse. Dette er alt en del av en prosess hvor den kritiske refleksivitet hele tiden må være til stede. På den måten kan jeg oppnå målet med å gi et representativt bilde av sprøyteromsprosessen selv om en annens bilde ville sett annerledes ut. Til hjelp i analysen har jeg bl.a. brukt diskursbegrepet. Jeg vil gjøre rede for hvordan det passer prosjektet mitt i det følgende avsnitt. Deretter vil jeg nærmere redegjøre for hvordan jeg kritisk har gått gjennom argumentasjonen i sprøyteromsdebatten. 2.3 Diskurs som analytisk begrep Diskursbegrepet er for tiden svært populært innen en del vitenskaper, særlig innen humaniora og samfunnsfagene. Det dukker opp på mange ulike områder det snakkes om den politiske diskursen, mediediskursen, kriminalitetsdiskursen, kjønnsdiskursen, litteraturdiskursen osv, og er tydeligvis et anvendelig begrep. Derigjennom oppstår imidlertid et problem; når et begrep brukes ofte og på så mange områder kan det være vanskelig å gripe fatt i hva som egentlig menes. Hva siktes det til når en f.eks hevder at den politiske diskursen er populistisk. Kunne ikke vedkommende bare sagt at den politiske retorikken er populistisk? Men kanskje var det ikke bare retorikken det ble referert til, kanskje var det også valget av kampsaker vedkommende mente var populistisk? Eller kanskje var det en henvisning til de symbolske tegnene i hvordan politikere kledte seg, hvilke biler de kjørte og hvilke foreninger og kjendiser de søkte støtte hos? Framfor å si alle disse tingene, brukte heller vedkommende diskurs som en 18

slags samlebetegnelse. Men da gjenstår problemet med å forstå hva som egentlig menes. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å bruke diskursbegrepet i mitt prosjekt. Jeg tenkte at det ville komme i veien for det som egentlig var siktemålet mitt, nemlig å gå til bunns i argumentasjonen omkring sprøyterom. Derfor gikk jeg først løs på den oppgaver. Så oppdaget jeg imidlertid at diskursbegrepet kunne være fruktbart i form av å kaste lys over hvorfor noen av argumentene var så sentrale for en del aktører i debatten, og det kunne hjelpe til å forklare hvordan disse argumentene vant støtte. Det ble et redskap til å forklare noen sentrale sider av saken. Sprøyteromsprosessen trigget sentrale spørsmål innenfor narkotikaområdet og følgelige ble begrepet narkotikadiskursen en del av oppgaven. Det finnes et arsenal av ulike definisjoner av diskursbegrepet. Jeg har ikke som mål å gi et bidrag til en generell begrepsmessig diskusjon innenfor det vitenskapsteoretiske felt. Diskursbegrepet brukes heller som et slags redskap, og jeg har søkt etter definisjoner som gir mening for mitt konkrete formål. Diskurs blir raskt knyttet til Michel Foucault, selve skaperen av begrepet. Han hevder diskurser kan defineres som practices that systematically forms the objects of which they speak (Foucault 1972, s. 49). Iver B. Neumann, som bl.a. tolker Foucault s verk, gir etter min mening en utvidet sammenfatning av denne definisjonen med følgende En diskurs er et system for frembringelse av et sett utsagn og praksiser som, ved å innskrive seg i institusjoner og fremstå som mer eller mindre normale, er virkelighetskonstituerende for sine bærere og har en viss grad av regularitet i et sett sosiale relasjoner (2001, s.18). Dette har videre likhetstrekk med Jørgensen/Philips som hevder at diskurs kan ses på som en bestemt måte å snakke om og forstå verden på (1999, s. 9). Det gir videre følger for rekonstruksjon av mening og for hvordan diskursen oppfattes og reproduseres, og endelig for hvordan det reageres gjennom sosiale handlinger. I forhold til narkotika tenker jeg det innebærer at det snakkes om narkotika på bestemte måter, som til slutt får konsekvenser for hvordan samfunnet velger å reagere. Jørgensen/Philips hevder i tillegg at det til enhver tid finnes mange ulike diskurser. For ikke å bare se den ene sterke siden innenfor en diskurs, er det derfor helt sentralt å se diskursen innenfor de ulike kontekstene de foregår i. I forhold til narkotika er det f.eks viktig å huske på at den diskursen snakkes om og forstås på ulike måter i forhold 19

til hvilke miljøer som engasjerer seg, og på hvilke måter de engasjerer seg. Politiet snakker om narkotika på en annen måte enn brukerne av narkotika snakker om det. Forskere kan dra fram nyanser på en annen måte enn politikere, som må ta hensyn til hva som lett kan formidles til velgerne. Videre legger jeg meg på følgende utsagn av Jørgensen/Philips Vores forslag er, at man i højere grad ser diskurs som et analytisk begreb, altså som en størrelse, man som forsker lægger ned over virkeligheden for at skabe en ramme for sin undersøgelse (1999, s.149). Det innebærer imidlertid ikke at man kan kalle hva som helst for en diskurs og legge hva som helst i den I sin rapport må man dokumentere at det er en rimelig afgrænsning, man har foretaget (Jørgensen/Philips, 1999, s. 150). Jeg vil bruke narkotikadiskursen som et analytisk begrep som jeg ser visse sider av sprøyteromsprosessen i forhold til. Narkotikadiskursen kan ses på som den rammen jeg legger over sprøyteromsprosessen for å belyse visse aspekter. Avgrensingen av dette analytiske begrepet, narkotikadiskursen, vil jeg som sagt foreta i kapittelet om norsk narkotikapolitikk (kap.3). Med dette bruker jeg diskursbegrepet for å sette sprøyteromsprosessen inn i en større sammenheng. Tvisten om sprøyterom handlet ikke bare om sprøyterom i seg selv, men det berørte helt sentrale spørsmål i narkotikapolitikken. Når jeg så vil gå kritisk gjennom de viktigste aspektene i denne prosessen, vil jeg vise hvordan de ble preget av en narkotikadiskurs som anlegger besteme regler for hvordan narkotikaproblemer snakkes om og forstås. Men jeg gjør ikke det for å avdekke strukturene i en ny diskurs; sprøyteromsdiskursen. Ettersom formål mitt er å gå til bunns i de empiriske eller andre kunnskaps- og verdimessige begrunnelsene i argumentene for og imot sprøyterom, ville en diskursanalyse, hvor formålet nettopp ville være å avdekke en ny diskurs eller utvide en eksisterende diskurs, lede galt på vei I den diskursanalytiske undersøgelse gælder det altså ikke i første omgang om at sortere hvilke udsagn om verden, der er rigtige eller forkerte i ens materiale (selvom man selvfølgelig kan forholde seg kritisk vurderende på et senere tidspunkt) (Jørgensen/Philips, 1999, s. 31). Mine problemstillinger dreier seg om det som står i parantes. Jeg hopper over det diskursanalytiske, og forholder meg kritisk vurderende til det jeg ut fra datamatrerialet mitt tolker som de mest avgjørende 20

argumentene. Dette kan sies å utgjøre en begrensning fordi jeg kan ha gått glipp av sider ved sprøyteromsprosessen som ville kommet til syne ved en diskursanalyse. Den muligheten må derfor holdes åpen. Den kritiske vurderingen vil i beste fall kunne føre til en mulighet for å sortere hvilke udsagn om verden, der er rigtige eller forkerte. Jeg søker med andre ord etter hva som er rett og galt eller mer eller mindre sannsynlig i forhold til begrunnelsene for argumentene om sprøyterom. 2.4 Riktigere og sannere Rett og galt er imidlertid farlige begreper innen samfunnsvitenskapene. En skal være forsiktig med å sette to streker under et svar. På den andre siden foreligger det samtidig en fare i ikke å ville foreslå noen svar i det hele tatt. Om en vitenskap ikke kan si noe som helst om hva som er mer eller mindre riktig, eller mer eller mindre sannsynlig, mistes mildest talt en viktig kvalitet ved vitenskapen. Frønes hevder følgende om dette I vitenskap som i dagligliv forutsetter vi at noe kan være sannere enn noe annet, noen beskrivelser er riktigere enn andre beskrivelser, vi forutsetter at det er mulig å på ulike måter vise at noe er mer sannsynlig enn noe annet. Vitenskapens metoder hviler på århundrers utvikling av kriterier for gyldighet, selv om kriteriene er under konstant debatt og i mange sammenhenger utsatt for uenighet (2001, s.169). Vi legger til grunn at noe faktisk kan være riktig eller mer sannsynlig enn alternativet. Dette er viktig i mitt prosjekt. Måten jeg forsøker å nærme meg det riktige eller mer sannsynlige på, går gjennom den gamle tradisjonen å stille kritiske spørsmål. Det kan skje på følgende vis - et argument som gikk igjen i sprøyteromsdebatten var at bruken av heroin ville øke om det ble etablert sprøyterom. Da stiller jeg spørsmålet hvordan begrunnes denne påstanden? Hvis jeg finner en begrunnelse, undersøker jeg den nærmere. En begrunnelse i dette konkrete tilfellet er f.eks at aksepten for narkotika vil øke i befolkningen om det gjøres lovlig å bruke det i sprøyterom. Da må jeg stille spørsmålet er det grunnlag for å hevde at aksepten for narkotika økes ved opprettelsen av sprøyterom? Finnes det empiri eller teorier på dette? Og videre finnes det grunnlag for å hevde at økt aksept fører til økt bruk? Har noen forsket på en slik sammenheng? Og den forskningen som aktørene eventuelt viser til hvor mye kan en stole på den? Jeg søker etter svar på om argumentene hviler på et teoretisk 21

eller forskningsmessig solid fundament. På den måten beveger jeg meg dypere inn i argumentet og kan til slutt gi en vurdering på om der finnes et rimelig grunnlag for å hevde at sprøyterom vil føre til økt bruk. Slike undersøkelser av et argument vil ikke nødvendigvis gi grunnlag for å hevde at noe er riktig eller galt, men ofte er det mulig å regne noe som mer eller mindre sannsynlig, eller for å bruke Frønes ord; sannere eller riktigere. Jeg vil ikke klare å fremstille en objektiv sannhet som gjelder for argumentene om sprøyterom, men jeg støtter meg på Frønes i følgende Det finnes ingen objektiv sann virkelighet med tilhørende beskrivelse, men det kan vises at noen beskrivelser er mer sanne enn andre (2001, s. 176). Med dette forsøker jeg å behandle argumentene i seg selv. På dette nivået bryr jeg meg ikke om hvem som hevder dem eller hvorfor, men tar for meg det som sies. Frønes hevder at en tekst har en objektivert form, selv om den er subjektivt influert (2001, s. 176). Tekstens objektive form gir meg muligheten til å gjøre en vurdering av argumentene; jeg kunne hentet dem ut selv om jeg ikke visste hvem som hadde skrevet dem og når. Et utsagn som Sprøyterom vil føre til færre overdosedødsfall kan problematiseres uavhengig av hvem som hevder det. Men ved å avgrense seg til bare å gjøre dette, mister en noen viktige sosiologiske og kriminologiske muligheter. Jeg vil derfor også se argumentene i et større perspektiv, behandle dem i en bredere kontekst. Fortsettelsen av Frønes sitat lyder - Den [teksten] kan løftes ut av sine orginale kontekster, men den kan aldri løftes ut av kontekst (2001, s. 176). Dette leder meg til bruken av narkotikadiskursen som et analytisk begrep. Det å argumentere for eller imot sprøyterom, handlet nemlig ikke bare om å argumentere for eller imot sprøyterom. Spørsmålet om sprøyterom var både preget av, og satte selv preg på narkotikadiskursen. Derfor er kontekst viktig. Det blir viktig å se på hvem som hevdet hva og hvordan og hvorfor. På den måten har en mulighet til å få øye på aspekter ved argumentene som strekker seg utover det uttalte og objektiverte. 22

3. Norsk narkotikapolitikk I dette kapittelet vil jeg gjøre rede for utvikling i norsk narkotikapolitikk. Innledningsvis vil jeg i korthet ta for meg den internasjonale opptakten som preget utformingen av vår politikk. Deretter vil jeg se på hvordan Norge i sine mer selvstendige narkotikapolitiske valg særlig satset på lovverk og strafferammer. Så vil jeg peke på noen konsekvenser av disse valgene, og til slutt se på det som har vært den retningsgivende visjonen for politikken et narkotikafritt samfunn. Dette kapittelet vil danne rammen for begrepet narkotikadiskursen, slik det blir brukt i denne oppgaven. En presisering av dette vil komme helt til slutt i kapittelet. 3.1 Internasjonal opptakt Jeg vil ikke gi en detaljert oversikt over hvilken betydning internasjonale forhold har hatt å si for den narkotikpolitiske utviklingen i Norge. Det finnes i f.eks Bergesen- Lind (1974) og Christie/Bruun (2003). Men det internasjonale perspektivet aktualiserte seg i sprøyteromsdebatten ved at FN-konvensjonene ble trukket fram som et mulig hinder for etableringen av tiltaket, noe jeg vil se på i kapittel 7. Siden begynnelsen av 1900-tallet har det blitt dannet resolusjoner som har bundet nasjoner sammen i et samarbeid om bekjempelsen av narkotikaproblemene. Norge var tidlig ute og deltok i dette samarbeidet. Selv om narkotikaproblemene ikke hadde rukket å melde sin ankomst, lagde Norge, etter oppfordring fra bl.a USA, sin første opiumslov i 1913. I følge Bergesen-Lind kan Norges tidlige engasjement ses på bakgrunn av at landet akkurat hadde blitt en selvstendig nasjon og hadde behov for å manifistere vår plass i det internasjonale samfunn (1974, s. 21). I 1928 ble det gjort forandringer i opiumsloven, blant annet en utvidelse av strafferammene. Selv om stoffene fortsatt ikke forårsaket større problemer og lovendringene dermed hadde begrenset praktisk betydning, peker Bergesen-Lind på en annen konsekvens som fortsatt kan sies å ha betydning. Ved å undertegne de internasjonale avtalene overlot Norge til et internasjonalt forum å definere narkotikaproblemene og hvordan de skulle bli møtt (Bergesen-Lind, 1974, s. 29). Etter 2. verdenskrig overtok etterhvert FN administreringen av de internasjonale avtalene. I 1961 ble bestemmelsene samlet i Den allminnelige narkotikakonvensjon 23

(Single Convention on Narcotic Drugs). Denne ble undertegnet og ratifisert av Norge samme år. Sentralt i den er bl.a at den bestemmer hvilke stoffer som skal regnes som narkotika. To FN-konvensjoner ble senere også dannet og underskrevet av Norge én i 1971 som i handler om produksjon og omsetning av psykotrope stoffer (syntetiske stoffer, farmasøytiske praparater) og én i 1984 som har som siktemål å samle landene omkring tiltak for å møte illegal omsetning av narkotika og psykotrope stoffer. Disse konvensjonene ble trukket fram som problematiske i forhold til etableringen av sprøyterom. 3.2 Strafferammene økes På ingen andre områder har strafferammene i Norge økt så kraftig og så raskt som på narkotikaområdet. Da narkotika ble tatt inn under legemiddelloven i 1964 var den øvre strafferammen 2 års fengsel. 20 år etter var det mulig å bli idømt maksimumsstraff, 21 års fengsel, for de mest alvorlige narkotikalovbrudd. Jeg vil kort gjøre rede for utviklingen slik den er presentert i Hansen (1988). Ved innføyelse av Lov om legemidler m.v, ble lovverket som regulerte befatning med narkotika samordnet og endret. En sentral forskjell med denne loven i forhold til opiumsloven, hvor narkotika inntil da hadde blitt regulert, var at også bruk av narkotika kunne straffes nå. I tillegg ble strafferammene økt med fengsel i inntil 2 år, mens overtredelse av den tidligere opiumsloven hadde en øvre ramme på 6 måneder. Den neste lovendringen kom i 1968 ved innføyelse av 162 i straffelovens kapittel 14 om almenfarlige forbrytelser. De viktigste bestemmelsene i dette lovvedtaket var en utvidelse av strafferammen for narkotikalovbrudd fra 2 til 6 år, og definering av bruk uten besittelse til å være forseelse (Hansens, 1988, s. 14). Timme Hansen hevder at i begrunnelsen for denne lovendringen står det almenpreventive perspektivet sterkt. Justisdepartementet uttalte at det er rimelig å anta at strenge straffebestemmelser vil virke preventivt bl.a. i den forstand at bander ikke eller mere sjelden vil ta risikoen med å operere på det norske markedet (Hansen, 1988, s. 14). Bare fire år etter kommer en ny hevelse av strafferammene. Ved lovendring av 21. april 1972, nr. 18, ble maksimumstraffen for narkotikalovbrudd etter straffelovens 24