Brukermedvirkning hos ungdom: En meningsfylt fritid sammen med støttekontakten. Alle mennesker har rett til å medvirke i å utforme sitt eget liv. Dette gjelder også ungdommer som trenger støtte for å ha et aktiv og sosial fritid. For å oppnå dette må de få brukermedvirkning og valgmuligheter. Vi som gir tjenesten må gi dem muligheten til ulike tilbud og pårørende må la ungdommen få lov til å foreta valgene mellom disse selv. Problemer oppstår når vi som gir tjenesten ikke har kunnskap eller resurser til å gi ulike tilbud, eller når andre voksne bestemmer tilbudet på vegner av ungdommen. Hvorfor støttekontakt? I følge lov om sosiale tjenester er målet med en støttekontakt å gi bistand til sosialt samvær og aktiviteter på fritiden for å motvirke isolasjon og ensomhet. Det er viktig at støttekontakten er en person som ungdommen trives sammen med, og at aktivitetene er noe ungdommen liker å gjøre. Ungdom har sitt eget livsrom, hvor de utvikler sin egen kultur og de vil ha sin egen atferd, språk og struktur også på fritiden. Det å tre inn i en ungdomstid vil for de fleste bety at man lever i dette livsrommet sammen med andre unge, og det er her de lærer, gjør erfaringer, utvikler seg og får en felles plattform videre på veien inn i den voksnes verden (Hundeid 2005). Det å ha en meningsfylt fritid sammen med andre, innebære dermed at man får muligheten til å være med i dette fellesskapet og gjør de samme erfaringene som andre. For de ungdommene som ikke får muligheten til å være med i de andre unge sosiale aktivitetene, vil resultatet kunne være en marginaliseringsprosess. Det er her en støttekontakt kan være til hjelp for å komme tilbake til dette felles livsrommet. Vi voksne kan ofte ha en annen mening om hvem som bør være støttekontakt og hva tiden skal brukes til, enn det ungdommen selv har. Når voksne overstyrer ungdommen i dem tro om at de voksne vet best uten å vurdere at det å være ung betyr at man ikke har samme behov, interesser og ønsker som de voksne, at faren for å frarøve de unge viktige erfaringer og muligheter kan være tilstede.
Kristin Soldal (1997) gjennomførte en undersøkelse hvor sosialarbeidere som jobbet med bl.a.. barn og unge med sosiale problemer, ble intervjuet. Svarene fra intervjuobjektene om problemområdene til brukerne var, uavhengig av diagnoser og kategorier: - Isolasjon og ensomhet - Passivitet - Provoserende atferd Dette viser at problemene som mange av disse ungdommene har, handler bla om utstøtningsmekanismer i samfunnet. De kan være utstøtt fordi en del arenaer og aktiviteter ikke er tilgjenglige for alle, fordi de har en atferd som oppfattes som uvanlig eller provoserende, eller fordi de opplever det som vanskelig å være sosial alene uten tryggheten med en ledsager. Hvordan organisere støttekontakttilbudet? Mange kommuner har ingen andre tiltak en 1:1 oppfølging med private oppdragstakere når de skal oppfylle kravene i forhold til støttekontakt vedtak. Antall vedtak som blir effektuer i kommuner som er sammenlignbare (geografisk og antall befolkning) varierer. Det kan virke som om det er høyest andel av vedtak som blir benyttet fult ut, der hvor det ikke er en bestiller/utførermodell (SNF rapport 29/2003). En mulig årsak kan være at vedtak ikke blir fattet før man vet at man har et tilbud når man jobber med å både gi vedtak og utfører tjenesten (effektuerer) fra samme avdeling. Ved bestiller/utførermodellen kan man i enkelte kommuner, etter at modellen ble innført, se en økning i antall vedtak og antall timer på vedtakene. En forklaring på dette kan være at ved bestiller/utførermodellen lages vedtakene uavhengig av tjenesteyters (kommunens) resurser, kun ut fra søkers behov. I samtaler med andre kollegaer fra andre kommuner, som nå bruker bestiller/utfører modellen, og mine egne erfaringer, bekreftes denne økningen i mengde og antall, samtidig kommer det fram at rammen for antall oppdragstakere ikke har økte tilsvarende. Mange av oss opplever i tillegg at det heller ikke er gitt mer tid eller resurser til å effektuere disse nye vedtakene og flere av mine kollegaer sier i tillegg at de jobber med å effektuere og drifte disse vedtakene om støttekontakttjenester som en tilleggsoppgave til annet arbeid uten definert tidsramme for jobben.
Tiden man har tilrådighet til å kartlegge ungdommens interesser og veiledning til støttekontakten blir dermed svært begrenset. Så lenge pårørende er fornøyde og ikke klager, og man har en støttekontakt som får lønn, så anser man vedtaket effektuert. Steinar Bergh (2000) viser til samtaler med svært mange kommunalt ansatte som sier at de har lite gehør for hvor viktig arbeidet deres er og at tjenesten har en tendens til å bli nedprioritert både faglig og økonomisk. Når tid, resurser og antall støttekontakter ikke er i forhold til antall unge som har vedtak, vil det være med på å gjøre det vanskelig for oss som jobber med dette. Det bør være et mål at vi har nok tid og resurser sammen med ungdommen, til å kunne informere og veilede om valg og gode løsninger for å oppnå brukermedvirkning. Får de unge som trenger støtte være med på å utarbeide fritiden sin? Jeg har gjennom mitt arbeid opplevd at det er langt vanligere at foreldre kommer for å møte støttekontakten første gange uten ungdommen er med, enn at ungdommen er inkludert fra første møte. Det er også vanlig at det er foreldrene som bestemmer om de ønsker en mann, dame, gutt eller jente som støttekontakt, og hva slags aktiviteter de skal gjøre. Den tilbakemeldingen jeg får fra støttekontaktene i veiledningssituasjoner, er ofte at foreldrene forteller støttekontakten hva de skal bruke tiden til som bla å gjøre lekser, gå tur i skogen, trene og lignende uavhengig av hva den unge ønsker selv. Det er også vanlig at de fleste foreldre som ønsker å få ny støttekontakt begrunner dette med at den forrige støttekontakten ikke klarte å få ungdommen med seg på den aktiviteten foreldrene hadde bestemt de skulle gjøre. Når jeg snakker med andre kollegaer som også jobber med å gi denne tjeneste til ungdom, bekrefter mange at de opplever det samme som meg, og at mye tid blir brukt til å forklare foreldre at ungdommen selv må få være med på å bestemme. Det er ungdommen som har rett på støtte til en aktiv og meningsfylt fritid. Støttekontakt skal dermed kunne sees som et middel for brukermedvirkning slik at ungdommen får denne muligheten til hjelp for å komme inn på de arenaene han eller hun ønsker. Et annet problem som ofte dukker opp er at når man spør ungdommen hva de ønsker å gjøre, får man ofte svar tilbake som jeg vet ikke, ingen ting, samme for meg o.l. Dette kan medføre at den som skal gi tilbudet til ungdommen kan få inntrykk av at ungdommen ikke har noen interesser eller drømmer, isteden for å se at
ungdommen kanskje ikke vet hvilke alternativer de har eller aldri har lært å få lov til å velge selv. Å ha egen støtekontakt kan oppleves som negativt av noen ungdommer. For dem kan alternative organisasjonsmodeller innebære en god løsning (Askheim 2006). En jente på 14 år sa følgende til meg: Hvorfor skal jeg fly rundt på kjøpesenteret og se på klær og sminke med en voksen dame som mamma har bestemt skal være min støttekontakt, Det gidder jeg ikke, Alle andre er sammen med andre ungdommer det vil jeg også Her var foreldrene veldig opptatt av at jenta trengte en tydelig voksen person rundt seg som kunne ledsage henne, men det ønsket ikke jenta. Hun ville være sammen med andre ungdommer og resultat ble at hun nektet å gå ut med støttekontakten. Jeg hører ofte slike kommentarer når jeg har samtaler med ungdommer som ikke vil benytte seg av tilbudet vi gir. Disse kommentarene kommer nesten alltid fra de ungdommene som ikke har fått være med på å bestemme selv, men voksne som har utformet tilbudet. Det er når slike saker dukker opp at vi som jobber med dette må tenke nye og alternative metoder for å gi ungdommen et tilbud som fungerer. Foreldrene kan føle seg umyndigjorte og truet av en støttekontakt (Askheim 2006). Vi må jobbe for at de også er fornøyd og trygge på hva fritiden blir brukt til, og på den måten øker vi sjansen til at den unge får anerkjennelse og støtte fra foreldrene og foreldrene er fornøyd med tilbudet. Har unge rett på brukermedvirkning? Det å ha brukermedvirkning vil si at bruker får innflytelse i beslutningsprosessen og utformingen av tilbudet. Utgangspunktet for brukermedvirkning er fra menneskerettighetene til FN fra 1948. Sentralt i menneskerettighetene står retten til å leve et verdig liv, uansett samfunn, tilstand og situasjon. Ideologien er at deltagelse tilfører deltager verdighet og at medbestemmelse er viktig for menneskeverdet. Brukermedvirkning blir viktig for de som berøres av en beslutning, eller er brukere av tjenester, får innflytelse på beslutningsprosesser og utformingen av tjenestetilbudet. Brukermedvirkning kan derfor betraktes som et forhold mellom to eller flere parter, man kan ikke drive medvikning alene, det må skje sammen med en annen part. Det
er viktig at samhandlingen får en konsekvens/virkning. Får ikke samhandlingen en virkning, betyr det at det ikke fungerer. Det er det dermed vesentlig at ungdommer som har behov for støtte til en meningsfylt fritid, får selv være med på å utforme innholdet av tjenesten og hvem man skal være sammen med. Barnekonvensjonen ble tatt inn i norsk lov i 2003 og her står det bla. i Artikkel 12 Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og gi barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Og det står videre bla. at en skal anerkjenne barnets rett til hvile og fritid og til å delta i lek og fritidsaktiviteter som passer for barnets alder. Jf. Barneloven har barn rett på å bli hørt allerede fra 7 års alderen, og fra 12 års alderen skal det barnet mener vektlegges. Dette er viktige prinsipper også for ungdommer med særskilte behov og ulike diagnoser. Vi som tjenesteytere må være beviste på at et fritidstilbud til unge er et tilbud til dem, og ikke til pårørende. Det er ungdommen som skal trives i tilbudet som gis. Både barneloven og barnekonvensjonen støtter dermed opp under prinsippet om brukermedvirkning og retten til å bli hørt for også de unge som har behov for støtte på fritiden. Brukermedvirkning er bl.a. kritisert for å ikke gi brukeren reell innflytelse. Brukeren er med, men har ingen virkning (Andreassen 2005) og når dette settes opp mot at medvirkningen som er tilstede ved utformingen av tjenesten, ikke er barnets medvirkning, men foreldrenes og saksbehandler, vil det bety man at ungdommen mister sin rett til brukermedvirkning. Når en ungdom får et vedtak om støttekontakt er det også viktig at man skiller mellom dette og foreldrenes behov for avlastning. Støttekontakt er ikke ment som avlastning for foreldrene, men som en mulighet til å ha et tilbud på fritiden for den unge selv. Det er viktig at ikke foreldrenes behov for avlastning blir det essensielle i utformingen av innholdet, men ungdommens behov for en meningsfylt fritid må være i fokus. Selv om mange pårørende opplever at de får avlastning når ungdommen er
sammen med støttekontakten, er dette vedtaket gitt til ungdommen, i motsetning til et avlastningsvedtak som gis til pårørende. Kommunenes utfordringer Disse erfaringene jeg har gjort gjennom mitt arbeid og gjennom samtaler med andre kollegaer viser at mange ungdommer ikke har reel brukermedvirkning når det gjelder deres egen fritid. Det har blitt gjort lite undersøkelse på dette området som har med ungdom og støttekontakt tjenester, men Statens helsetilsyn foretok en undersøkelse i 2005 som konkluderte med at mange kommuner ikke har kontroll med innholdet av tjenesten, kun utbetaling av lønn til støttekontakten. Denne undersøkelsen gjaldt bare voksne, men det er grunn til å tro at dette også gjelder de under 18 år. Når vi også opplever at det oftest er pårørende og andre voksne som godskjenner støttekontakten og som bestemmer aktiviteter, ikke ungdommen selv, vil man vaskelig kunne si at ungdommen har brukermedvirkning i forhold til sin egen fritid. Går vi til vårt naboland Sverige og ser på forholdene der, ble det i 2006 offentliggjort en rapport som sier at bare halvparten av de svenske kommunene arbeider målrettet for å gi barn og unge med funksjonshemninger tilbud om en aktiv fritid. Dette viser at man ikke gjør nok for å skape gode livsvilkår for barn og ungdom. Sveriges barneombud Lena Nyberg ser dette i sammenheng FN`s konvensjon om barns rettigheter, og er opptatt av at manglede tilrettelegging for mange barn kan føre til diskriminering. Steinar Bergh vektlegger bl.a. at skal tjenesten ha en styrkende effekt, er det nødvendig at de som jobber med å effektuere vedtakene fornyer seg når det gjelder tenkning knyttet til tjenesten, og at en slik nytenkning får konsekvens for innholdet. Denne fornyelsen og nytenkningen vil først og fremst være basert på kvaliteten på tjenesten. God kvalitet viser seg ved at brukeren er fornøyd og at de selv blir styrket som mennesker ved å være brukere av tjenesten (2000). Finnes det reelle valgmuligheter for ungdommer? For å kunne si at ungdommen har brukermedvirkning må vi gi dem mulighet til å kunne velge mellom ulike tilbud. Dette stiller krav til at de må få en reell valgmulighet mellom flere tilbud og kunnskap til hva de ulike valgene innebærer. Det er også viktig
at når de velger bort et tilbud, må de ha kunnskap om hvilke konsekvenser det innebærer at de velger bort dette tilbudet. Vi som jobber med denne tjenesten bør se nye og alternative løsninger på støttekontakt- tjenesten. Når man får et vedtak om støttekontakt, er det først å fremst fordi man ikke har en meningsfylt og aktiv fritid. Den tradisjonelle måten å gi tilbud på er 1:1 oppfølging, men ved å gi alternative muligheter for å komme inn på en fritidsarena, vil man kunne oppnå at ungdommen får en meningsfylt og aktiv fritid uten denne 1:1 støttekontakten, og premissene for vedtaket faller dermed bort, samtidig som at ungdommen får et fullverdig tilbud. Dette kan gjøres på mange ulike måter og det er viktig at ungdommen får disse valgene for å kunne få brukermedvirkning og at vi som jobber med dette gir de denne muligheten. Enkelte kommuner, som Sandefjord, bruker i økende grad støttekontakten inn i ulike gruppetiltak. Dette har sammenheng med at mange ungdommene har glede av samvær med andre (Askheim 2006). Det å organisere tiltaket i grupper kan også være med på å skape et nytt nettverk for dem. I disse gruppene er ungdommene sammen med andre ungdommer, og ikke de voksne, og det kan være lettere for mange å snakke om gruppa, enn å fortelle at man må ha støttekontakt, når noen spør hva de gjør på fritiden. Enkelte kommuner har valgt å opprette fritidsassistenter (Bliksvær 1997). Fritidsassistenter er ikke nevnt i lovverket, men blir omtalt i merknader til LOST og lov om barnevern (Rundskriv I-1/93). Fritidsassistenter og støttekontakt vil i mange tilfeller ha samme funksjon, men Fritidsassistenter er knyttet til en aktivitet med flere brukere og ikke slik man tradisjonelt har brukt støttekontakten med 1:1 oppfølging. Fritid med bistand er en metode som har som mål å gi den enkelte en inngangsmulighet til en fritidsaktivitet de ønsker å være på. Her er det saksbehandler, bruker og en tilrettelegger i den organisasjonen bruker ønsker å være i som samarbeider. Metoden går ut på at man kartlegger den enkeltes ønsker, behov og drømmer, for så å kontakte den organisasjonen den enkelte ønsker å være medlem i for å høre om de kan stille med en tilrettelegger som kan gi støtte og oppfølging i begynnelsen. Målet er at den enkelte skal innenfor en begrenset
tidsramme skal bli inkludert i en aktivitet. I enkelte kommuner, som Kristiansand, er metoden likestilt med bruk av individuell støttekontakt (www.fritidmedbistand.no) Oppsummering For at den unge skal få brukermedvirkning, samtidig som at pårørende skal føle seg trygge og at den som gir støtte skal få opplæring og veiledning, må det første skrittet være at de som jobber med dette i kommunene får tid og resurser til å gjennomføre oppgavene. Man trenger tid til å kartlegge den unges ønsker og drømmer, samtidig som man må gi de tid til å få kunnskap om de ulike valgene de har. Man må også ha samtaler med pårørende for å sikre at de er trygge og at de er ening med aktivitetene som man velger Videre må man ha tid til å gjennomføre god veiledningen og opplæring til den eller de som skal gi støtten, og til kartlegging over den unges ønsker for sin egen fritid. Det er samtidig viktig at man har tid og resurser til dialog med foreldrene og at de blir tatt med i utformingen av tiltaket for å skape trygghet. Sosial og helsedirektoratet har i heftet Sammen med andre nye veier for støttekontakttjenesten beskrevet at støttekontakttjenesten kan organiseres innenfor tre hovedløsninger: Individuell støttekontakt Deltakelse i en aktivitetsgruppe Et individuelt tilbud i samarbeid med en frivillig organisasjon Men det er fortsatt mange kommuner som kun gir støttetiltak som 1:1 oppfølging. En mulig forklaring er at den enkelte medarbeider ikke har nok tid og resurser til selv å få kompetansen om alternative løsninger for å kunne informere og veilede om andre metoder til ungdommene, eller at resursene for å bygge og drifte nye tiltak ikke blir gitt innenfor kommunens egne rammer. Når en ungdom trenger støtte på fritidsarenaen, må støttekontaktordningen være av en slik art og kvalitet at ungdommen selv ønsker å benytte seg av dette. Samtidig er det viktig at pårørende støtter ungdommens valg av fritidstilbud og at støttekontakten får et oppdrag som er i samsvar med metoden som skal brukes. Det vil igjen bety at både ungdommen, støttekontakten og pårørende må være enige i de ulike aktivitetene som skal utføres på fritiden, hvem ungdommen skal utføre aktiviteten
sammen med og at vi som kommune får mulighet til å gi de dette. Først da kan vi si at målet med støttekontaktordning og brukermedvirkning er oppnådd. Litteraturliste: Alm Andreassen, Tone, (2005):Brukermedvirkning i helsetjenesten, Gyldendal Akademiske Askheim, Ole Petter, (2006): Sosiale tjenester, Gyldendal Norsk Forlag Bergh, Steinar, (2000): Avlastning, støttekontakt og fritidsassistanse - status, behov og fornyelse, Sosial- og helsedepartementet Bliksvær, Trond,(1997): Avlastning og støttekontakt SNF rapport 28/97 Hundeide, Karsten (2003). Barns livsverden. Sosiokulturelle rammer for barns utvikling. Cappelen Akademiske Forlag Soldal, Kristin Andreasen,(2003): Støttekontakter sovepute eller ressurser i velferdssamfunnet, Fagbokforlaget Loven om sosiale tjenester (1991). Lov om barn og foreldre (1981) Lov om barnevern (1992) Sosial- og helsedirektoratet, Sammen med andre, 2007 SNF rapport 29/2003 www.fritidmedbistand.no www.fritidforalle.no