Årsmøte 25. -26. mars 2015 Sak 10 Utdanningspolitikk Vårt profesjonelle verdigrunnlag Verdiene til lærerprofesjonen er basert på et humanistisk menneskesyn. Vi legger til grunn et demokratisk samfunnssyn der velferdsstaten med offentlig fellesskole og rett til barnehageplass for alle, utgjør grunnpilaren. Profesjonen er forpliktet av internasjonale menneskerettigheter og nasjonalt lov- og rammeverk. Vi har et bredt samfunnsoppdrag med sterk vekt på demokratiforståelse og aktivt medborgerskap. Et oppdrag som må ivaretas gjennom tillit, frihet og ansvarlighet, og som vi kollektivt handler i samsvar med. Vi bygger all vår pedagogiske virksomhet på dette samfunnsmandatet, i tillegg til en rekke etiske kjerneverdier. Som profesjonelle yrkesutøvere er vi bevisste den etiske rammen vi opererer innenfor og håndterer de etiske dilemmaene vi daglig møter. Viktigheten av denne bevisstheten trer enda tydeligere frem når vi som profesjon stadig oftere utfordres på våre mest grunnleggende verdier. For å styrke profesjonen og pedagogenes profesjonelle yrkesutøvelse, må disse verdiene holdes frem både innad i organisasjonen og utad i offentligheten. Vi må legge dem til grunn for utdanningspolitikken vi fører, og derigjennom påvirke betingelsene for vår yrkesutøving og utformingen av alle deler av utdanningsløpet. Lærerprofesjonens profesjonsetiske plattform uttrykker vårt etiske ansvar. Gjennom samfunnsmandatet er vi forpliktet til å fremme barnehagebarn og elevers læring, utvikling og danning. Vi skal vise lojalitet til systemet vi er en del av, men kun så langt det samsvarer med samfunnsmandatet og de profesjonsetiske verdiene våre. Dette går vi ikke på akkord med. Derfor må vi også ha mot til å si fra når rammevilkår og lovbrudd skaper faglig og etisk uforsvarlige tilstander, og stå imot press fra aktører som vil gjøre barnehagebarn og elever til midler for sine mål. Internasjonale trender, nasjonale standarder og lokal styring Utdanningspolitikken i Norge preges av internasjonale trender. Internasjonale myndigheter og interesseorganisasjoner legger betydelige føringer og premisser for utdanningspolitikken når Norge slutter seg til internasjonale avtaler om utdanning. OECDs anbefalinger på utdanningsområdet fører oss ikke nødvendigvis i rett retning og er i flere tilfeller i strid med våre grunnleggende verdier. Likevel ser vi at disse anbefalingene ofte bringes inn i den nasjonale utdanningspolitiske debatten og konkret uttrykkes i myndighetenes styringsdokumenter. Ikke minst har det internasjonale fokuset på utdanning av barn og elever som middel til å oppnå økonomiske konkurransefortrinn, ført til at snevre målbare ferdigheter prioriteres på bekostning av andre sider ved det brede samfunnsmandatet vårt - og dette fra tidligere og tidligere i utdanningsløpet. Utdanningsforbundet på alle nivå og vi som profesjon må stå imot dette presset og stille oss kritiske til og motarbeide en slik utvikling. 1
Kommuner og fylkeskommuner har et stort ansvar både for styring og innhold i de offentlige skoler og barnehager. Økende ulikhet både mellom kommunene og innenfor de enkelte kommuner er i strid med prinsippene for et likeverdig utdanningstilbud over hele landet. Det felles nasjonale ansvaret for å overføre kunnskap, ferdigheter, holdninger og erfaringer til nye generasjoner svekkes. Dette bildet blir ytterligere sammensatt innenfor barnehagesektoren med tanke på at store deler av sektoren drives i privat regi med vesentlige og stadig økende forskjeller mellom ideell og kommersiell drift. Lærere og ledere i barnehager og skoler opererer i et felt med nasjonale føringer og rammebetingelser, kommunens og eierens lokale frihet til å påvirke skole- og barnehageutviklingen og kollegiets ønske om å videreutvikle den enkelte arbeidsplass. I Bergen ser vi i økende grad en styring av det metodiske innholdet i skoler og barnehager. Dette plasserer den enkelte lærer og leder i et dilemma mellom lojalitet til arbeidsgivers føringer og ønsket om metodisk frihet til, basert på profesjonell skjønnsutøvelse, å gjøre de valgene som er rett i enhver gitt situasjon. Det utfordrer den profesjonelle integriteten og gir Utdanningsforbundet som profesjonsorganisasjon grunn til å følge utviklingen med et kritisk blikk. Kvalitet i utdanning og profesjonsutvikling Som pedagoger bidrar vi med noe av den viktigste kompetanse samfunnet trenger, og det må selvsagt gjenspeile seg i utdanningen og videreutviklingen av profesjonens kompetanse. OECDs satsing på utdanning og opplæring har resultert i fokus på en rekke områder de mener det bør satses på også i den nasjonale norske utdanningspolitikken. En samlebetegnelse for disse områdene er begrepet Profesjonskvalifisering. Under denne paraplyen finner man tiltak for bedre rekruttering, lærerutdanning på masternivå, etter- og videreutdanning, veiledningsordninger, kjennetegn på god undervisning, lærervurdering og faglige karriereveier. Dette er aktuelle tema i dagens politikk og gjenspeiles bl.a. i Lærerløftet. Noe av dette er bra og nødvendig for en videreutvikling av profesjonen, men ikke alt er uproblematisk. Inntakskravene til lærerutdanningene må balanseres slik at de speiler ønsket faglig nivå og samtidig tar høyde for den varslede lærermangelen i fremtiden. Høyere karakterkrav i enkelte fag, slik regjeringen legger opp til for grunnskolelærerutdanningen, kan være et positivt tiltak, men det favoriserer fagkunnskap på et enkelt felt og kan dermed utelukke dyktige fremtidige lærere. Omvendt kan for lave inntakskrav innebære en fare for kvalitetssenking og statusforringelse. De ulike lærerutdanningene må ha et høyt faglig nivå basert på forskning og erfaring gjennom praksis, samtidig som studentene må få en tydelig bevissthet om innholdet og kompleksiteten i læreryrkene. Utdanningene må være rettet mot de oppgavene som vil møte de nyutdannede når de inntrer i arbeidslivet. Kommende lærere i barnehager og skoler må få muligheten til å utvikle evnen til et kritisk og reflektert blikk på egen praksis, og må kunne begrunne egne valg ut fra en både faglig og etisk vurdering. En lærerutdanning på masternivå, som regjeringen nå har lansert, kan bidra til høy faglig og profesjonell integritet og trygghet, og kan derigjennom være med å styrke profesjonen. Hvis utdanningen skal bidra til økt kvalitet og status, bør den ha en klar praksisorientert og didaktisk profil og profesjonsperspektivet må komme tydelig frem. Utdanningen bør skille seg fra en tradisjonell fagbasert master slik vi kjenner det fra universitetssektoren, men det 2
kan likevel være fornuftig å tilpasse utdanningen med et gradvis større fokus på faglig fordypning jo høyere trinn i utdanningsløpet den retter seg mot. Særlig for grunnskolen vil en for ensidig prioritering av utvalgte fag gjøre fremtidens lærere mindre faglig fleksible og samtidig forringe skolens evne til å gi et bredt opplæringstilbud. Utdanningsforbundet må bidra aktivt til at masterutdanningen får den rette profilen. Finansiering av universitets- og høgskolesektoren er basert på en tildelingsmodell der den økonomiske uttellingen er avhengig av antall studenter som gjennomfører studiene. Denne modellen øker risikoen for en tenkning der kvantitet prioriteres på bekostning av kvalitet. Det er avgjørende for lærerutdanningene at rammevilkår og finansiering gir mulighet til å opprettholde og videreutvikle et høyt faglig nivå, som gir det beste utgangspunktet for kommende lærere i barnehager og skoler. Kravet til godkjent faglig og pedagogisk utdanning for å bli ansatt som lærer i barnehage og skole må være ufravikelig. Samtidig må det fastsettes minstekrav for lærer- og pedagogtetthet, gruppestørrelser og ledelsesressurser i både skole og barnehage, samt grunnbemanning i barnehagen. Dette er nødvendig for å løfte statusen til lærerprofesjonen og skape gode vilkår for læring og utvikling. Derfor må Utdanningsforbundet gå foran i arbeidet med å sikre nok lærere og nok ressurser, og med å kvalitetssikre utdanningsnivået til lærerne. I barnehageloven er det åpning for at barnehager kan søke dispensasjon fra utdanningskravet. Denne muligheten må innskrenkes, og særlig viktig er det at muligheten for varig dispensasjon fjernes. Det må stilles krav til at barnehageeier tar i bruk de virkemidler som er nødvendig for å fylle kravene til pedagogisk personale slik barnehageloven krever, og sanksjoner må settes i verk dersom det ikke skjer. Dispensasjonsmuligheten og bruk av ufaglærte vikarer både i barnehage og skole signaliserer at profesjonens kompetanse kan erstattes og nedvurderer dermed verdien av utdanning. Det kan Utdanningsforbundet ikke akseptere. Gjennom egne erfaringer og gjennom omfattende forskning, vet vi at læreren er den viktigste enkeltfaktor i forhold til kvalitet i en læringssituasjon og i et sosialt miljø. Som profesjonsutøvere er vi avhengige av en videreutvikling av det som skaper denne kvaliteten: Faglig kunnskap, ledelses- og relasjonskompetanse og vurderingskompetanse. Satsing på etter- og videreutdanningstilbud for grunnskolelærere og ledere bygger opp om dette. Det bør imidlertid videreutvikles slik at skoleeier oppretter flere plasser og at det i større grad gis tilbud om fordypning i de praktisk-estetiske fagene. I tillegg må ordningene fullfinansieres. Tilsvarende ordninger for barnehagelærere vil kunne bidra til kvalitetsutvikling også i barnehagene. Kvalitet i opplæringen Som profesjonelle pedagoger og ledere er vi ansvarlige for den jobben vi gjør, og vi står ved det ansvaret. Dagens styringssystemer med økt byråkratisering, ubalanserte krav om dokumentasjon og instrumentell målstyring, fratar oss i økende grad dette ansvaret og gjør oss til marionetter for en regnskapstenking hentet fra næringslivet. Dette fratar oss autonomien og begrenser pedagogens didaktiske rom og profesjonelle skjønn. Det gjør lederne til forretningsførere fremfor utviklingsrettede pedagogiske ledere, og ikke minst er det et uttrykk for mistillit til at vi evner å utøve jobben vår kvalitativt godt nok. 3
Evidensbasert forskning brukes som alibi i myndighetenes og eiernes skole- og barnehageutvikling, men med et fragmentert og ensidig fokus på enkeltelementer. Troen på at vi må finne «den rette medisinen», det rette programmet eller den rette metoden i jakten på størst mulig «læringsutbytte», ensretter og innsnevrer handlingsrommet og metodefriheten til lærere og ledere og svekker dermed den helhetlige kvaliteten. Som pedagoger vet vi at det ikke finnes enkle svar. Det som virker ett sted, i én situasjon, på ett barn, én elev eller i én gruppe, virker ikke nødvendigvis i en annen sammenheng. Det perspektivet må den enkelte yrkesutøver, kollegiet og Utdanningsforbundet som organisasjon, forfekte. Lærere i barnehager og skoler vurderer daglig barn og unges læring og utvikling. Det kommer til stadighet pålegg om hvordan denne vurderingen skal gjennomføres. Noe av dette kan sikkert oppleves som både nødvendig og nyttig. Det uttalte fokuset, også lokalt, på internasjonale og nasjonale testresultater, sett i sammenheng med ideen om den rette medisinen, er like fullt en stor trussel mot den profesjonelle og autonome lærer. Ikke bare retter det et ensidig fokus mot begrensede områder av opplæringen, reduserer læring til et spørsmål om enkle målbare faktorer og gjør det enkelte barn og elev til et middel for å oppnå utenforliggende krav og målsettinger. Det fører også til at balansen gradvis forskyves fra et helhetlig dannelses- og læringsperspektiv mot prestasjonsorientert, instrumentell reproduksjon av kunnskap. Det kan vi ikke akseptere. Foreslåtte endringer i barnehageloven vil frata barnehagelæreren den lovfestede metodefriheten og overføre valg av metodebruk og verktøy til barnehageeier. Dette er et alvorlig angrep på barnehagelærerens autonomi og et sterkt uttrykk for mistillit til at barnehagelæreren, ut fra et profesjonelt skjønn, er i stand til å vurdere hvilke metoder og verktøy som på best måte ivaretar barnet og barnehagens samfunnsmandat. Utdanningsforbundet må stå imot en slik endring. Den økte vektleggingen av ferdigheter og kunnskaper og dreiningen mot testing og kontroll, har medført en prioritering av de teoretiske sidene ved opplæringen. Dette har gått på bekostning av de praktisk-estetiske fagene og andre sentrale elementer ved det brede samfunnsoppdraget vi som pedagoger skal håndtere. Vi må stille oss kritiske til et høyt faglig og teoretisk trykk allerede fra barnehagenivået og fremheve sammenhengen mellom denne teoretiseringen og frafallet i videregående skole. Som profesjonelle pedagoger og fagorganisasjon, må vi kjempe for at forholdet mellom teori og praksis samt forholdet mellom fag og dannelse, balanseres i tråd med samfunnsoppdraget vårt. Og oppdragsgiverne og samfunnet må vise profesjonen tillit til at oppdraget vil bli utført på best tenkelige vis. Kun på den måten kan vi skape et grunnlag for barn og unge til mestring og håndtering av alle aspekter ved livet. Styrets innstilling til vedtak: Årsmøtet i Utdanningsforbundet Bergen mener at Utdanningsforbundet skal: 1) Bidra til å gjøre lærerprofesjonens etiske plattform kjent i organisasjonen og til at den blir tatt aktivt i bruk. 2) Bidra til å gjøre den enkelte yrkesutøver i stand til å stå opp for sitt profesjonelle ståsted og si fra ved lovbrudd og når rammevilkår skaper faglig og etisk uforsvarlige tilstander. 4
3) Bidra til å gjøre profesjonen og den enkelte yrkesutøver i stand til å stå imot press fra aktører som vil gjøre barnehagebarn og elever til midler for sine mål. 4) Arbeide for at nasjonale og lokale myndigheter i mindre grad lar seg styre av internasjonale trender og i større grad lar nasjonale forhold være styrende for utdanningspolitikken. 5) Arbeide for at en fremtidig lærerutdanning på masternivå blir forsknings- og erfaringsbasert. Utdanningen må være praksisnær og profesjonsrettet og samtidig tilpasses de ulike trinn i utdanningsløpet. 6) Arbeide for at finansieringen av høgskole- og universitetssektoren fremmer kvalitet i utdanningen. 7) Arbeide for at skoler og barnehager over hele landet har rammevilkår som gir mulighet til å gi et kvalitativt likeverdig utdanningstilbud. 8) Arbeide for nasjonale minstekrav for pedagog- og lærertetthet, bemanning i barnehagen, gruppestørrelser og ressurstildeling. 9) Arbeide for at kravet til godkjent faglig og pedagogisk utdanning for å bli ansatt som lærer i barnehage og skole gjøres ufravikelig. 10) Arbeide for at barnehageeieres mulighet for å få dispensasjon fra utdanningskravet innskrenkes og særlig at muligheten for varig dispensasjon fjernes. En slik innskjerping må også innebære innføring av sanksjoner mot dem som ikke overholder kravene. 11) Arbeide for fullfinansierte systemer for etter- og videreutdanning for lærere og ledere i barnehager og skoler. 12) Arbeide for å reversere byråkratiseringsprosessene og redusere kravene til dokumentasjon, både lokalt og nasjonalt. 13) Arbeide for at autonomien og metodefriheten til lærere i barnehager og skoler styrkes, og mot at bruk av spesifikke metoder og verktøy pålegges lærerne. 14) Arbeide for at eksisterende tester ikke blir et mål i seg selv og et grunnlag for rangering og offentliggjøring, og for å redusere omfanget av tester og kartlegging i skoler og barnehager. 15) Arbeide for at helheten i opplæringen og den generelle delen av lærerplanen ivaretas, og motarbeide et snevert læringssyn med ensidig fokus på målbare grunnleggende ferdigheter. 16) Forsvare profesjonens rett og plikt til å ivareta alle sider ved samfunnsmandatet vårt. Det innebærer å bidra aktivt til å finne et balansert forhold mellom teori og praksis og mellom fag og dannelse i hele utdanningsløpet. (Punktene er satt opp i uprioritert rekkefølge) 5