Rettslig proseduralisering og governmentality i norsk aktiveringspolitikk Even Nilssen, dr.polit., professor ved Avdeling for helse- og sosialfag, Høgskolen i Bergen Ingrid Voll, cand.polit., høgskolelektor ved Avdeling for helse- og sosialfag, Høgskolen i Bergen Abstract: Forholdet mellom velferd og arbeid har fått stadig mer oppmerksomhet i utformingen av velferdspolitikken i Europeiske land. I Norge kommer dette til uttrykk i den såkalte Nav-reformen og i etableringen av kvasi-kontraktuelle policy-instrumenter som kvalifiseringsprogrammet og arbeidsavklaringspenger, hvor borgernes rettigheter til materielle ytelser blir nært knyttet til (aktivitets)plikter. Denne kontraktstenkningen bygger blant annet på en ide om at dette innebærer en demokratisering av forholdet mellom velferdsapparatet og den enkelte bruker. I artikkelen problematiseres dette med utgangspunkt i govermentality-teorien som i større grad vektlegger denne type policy-tiltaks styringselementer. Empirisk fokuseres det på hvordan praktiseringen av tiltakene oppfattes av de ansatte i velferdsapparatet. Keywords: Rettslig proseduralisering, kontraktstenkning, atferdsstyring, makt, aktiveringspolitikk Innledning Retten har spilt en sentral rolle i utviklingen av den moderne velferdsstaten. Sosiallovgivningen har blitt et viktig politisk virkemiddel for å oppnå bestemte sosiale mål. I den forstand innebærer fremveksten av velferdsstaten i seg selv en rettsliggjøring på det sosialpolitiske feltet og har medført det Habermas 1 og Teubner 2 karakteriserer som en materialisering av retten f.eks. i form av individuelle sosiale rettigheter som sosialstønad, arbeidsledighetstrygd, uføretrygd, alderstrygd, og rett til nødvendig helsehjelp. I denne artikkelen skal vi imidlertid vise at rettsutviklingen på noen velferdsområder har gått i en annen retning enn å etablere individuelle materielle/substansielle rettigheter til borgerne og diskutere noen potensielle konsekvenser av dette. Vi tar utgangspunkt i at ett av svarene på kritikken av den materielle rettsliggjøring har vært en proseduralisering av velferdsretten på enkelte velferdsområder, noe som ofte er beskrevet som en form for kontraktualisering av velferdspolitikken. 3 Artikkelen problematiserer de grunnleggende ideene i denne kontraktstenkningen med utgangspunkt i den såkalte governmentality-tenkningen. Her fremheves den liberale kontraktstenkningens mer styringsorienterte elementer, dvs. at bruk av kontraktlignende reguleringsformer også tar sikte på å regulere brukernes atferd på bestemte måter. Vi tar empirisk utgangspunkt i iverksettingen av to kvasi-kontraktuelle tiltak i norsk aktiverings- 1. Habermas, 1995. 2. Teubner, 1986. 3. Ervik et al., 2015. Side 58 Retfærd Nr. 2 2016
Even Nilssen og Ingrid Voll politikk kvalifiseringsprogrammet og arbeidsavklaringspenger. Ved hjelp av governmentality-teoriens sentrale begreper analyserer vi hvordan fronlinjearbeiderne omtaler praktiseringen av denne type kontraktslignende reguleringsformer. Kontraktstenkningen i aktiveringspolitikken I Norge, så vel som i mange andre vestlige land, har velferdspolitikken på aktiveringsområdet (koblingen mellom velferd og arbeid) de siste 15-20 årene medført en overgang fra å fokusere på borgernes materielle rettigheter (substansiell rett) henimot en proseduralisering av retten basert på en generell kontraktstenkning. 4 Arbeidslinjen har blitt forsterket, dvs. at koblingen mellom rett (til ytelser) og plikt (til å delta i aktiveringstiltak) har blitt forsterket. I Norge er kontraktslignende tiltak som kvalifiseringsprogrammet og arbeidsavklaringspenger, eksempler på dette. Vi kommer tilbake med en mer detaljert redegjørelse for disse tiltakene nedenfor. I denne delen av artikkelen skal vi gå nærmere inn på noen av de mer generelle ideene som ligger til grunn for kontraktstenkningen. Helt generelt kan en kontrakt karakteriseres som et gjensidig løfte mellom to eller flere parter opprettholdt gjennom retten. Innenfor en velferdsstatskontekst er en sentral ide ved kontraktstenkningen at kontraktslignenede arrangementer kan utgjøre et fundament for likeverdighet i relasjonen mellom velferdsapparatet og den enkelte borger. 5 Siden innholdet i tjenesteytingen fremstår som et resultat av konsensus mellom ulike parter, utgjør kontrakten et viktig grunnlag for brukerinnflytelse på bekostning av politisk-byråkratisk top-down styring eller ren profesjonsmakt. Ideen om at slike styringsmidler kan styrke brukernes posisjon i forhold til velferdsapparatet, har blitt omtalt 4. Ibid. 5. Ramia, 2002:50. som Yeatman-tesen. Ramia 6 fremstiller den på følgende måte:... the new-contractualist phase in history provides a unique opportunity to redefine citizenship in ways that transcend and improve on the discourse and practice of social protection. For Yeatman, the new-contractualism is consistent with equality of opportunity while social... protection is patrimonial in inspiration and effect. På det sosialpolitiske feltet vil policy-instrumenter først og fremst være inspirert av den liberale kontraktstenkningen. Vi kan heller snakke om kvasi-kontrakter enn kontrakter i en mer formell rettslig forstand, dvs kontraktslignenede ordninger som ikke er regulerte av kontraktsretten. 7 Det grunnleggende poenget er at denne formen for prosedural regulering i større grad enn materiell rettighetslovgivning overlater den konkrete tjenesteutformingen til lokale «kontraktsparter», noe som også innebærer en individualisering av tjenesteytingen. Det er dermed viktig å fremheve at vi med kontraktbegrepet fokuserer på noen ideer ov som ligger til grunn for den konkrete rettslige reguleringen av forholdet mellom velferdsapparatet og dets brukere. Governmentality En rekke forskere har imidlertid fremhevet de mer illiberale og kontrollerende egenskapene ved kontraktstenkningen. 8 Kontraktsideologien kan sies å redefinere relasjonen mellom medborgerne og velferdsstaten på en måte som vektlegger behovet for å endre en atferd som anses politisk, moralsk eller økonomisk uakseptabel. Rose, O Malley og val Verde 9 fremhever for eksempel at den liberale kontraktstenkningen, som i prinsippet skal øke den enkeltes 6. Ibid. 7. Ervik et al., 2015. 8. Åkerstrøm Andersen, 2003; Jayasuriya, 2001; King, 1999; Ramia, 2002; Rose, 1999. 9. Rose, O Malley og val Verde, 2006. Retfærd Nr. 2 2016 Side 59
Rettslig proseduralisering og governmentality i norsk aktiveringspolitikk frihet og innflytelse i forhold til byråkrater og profesjoner, paradoksalt nok innebærer nye, og mer subtile styringsmekanismer for å skape ansvarlige borgere det kaller advanced liberalism. Dette er sentralt i den såkalte governmentality tekningen. Michel Foucault beskriver governmentality som en maktform som særpreger det moderne liberale demokratiet, og som kjennetegnes av å være en mer indirekte makt- og styringsform enn tidligere styringsformer. Statens styringsform og maktutøvelse har endret retning fra en suveren, repressiv maktutøvelse til en maktutøvelse som søker å forme og fremelske visse sider ved individet, eller sagt på en annen måte; å legge til rette for at bestemte subjekter oppstår. 10 Dette handler om å påvirke andres selvforståelse og handlinger, og omtales også som «conduct-of-conduct», eller styring av selvstyring. 11 Fra 1990-tallet og fremover har governmentalitybegrepet blitt anvendt, diskutert og kritisert i analyser av forholdet mellom stat og borgere innen velferdssystemet i ulike vestlige land. Villadsen 12 har oppsummert noen sentrale kjennetegn ved noen av disse analysene. For det første fremhever de liberalismens aktive side ved at de synliggjør hvordan liberal styring søker å stimulere og realisere individers potensiale med sikte på å skape aktive, kompetente og selvstendige borgere. For det andre viser de hvordan styringens objekter konstitueres, med et særlig fokus på hvordan styringens teknologier synliggjør styringsobjektene og er knyttet opp til bestemte diskurser, for eksempel innen velferdsfeltet. Til sist søker slike studier å identifisere spenningen mellom det at borgere på den ene siden forventes å bli entreprenører i eget liv og gjøres selvstyrende gjennom ulike programfestede velferdsprogrammer, samtidig som man 10. Dean, 2006. 11. Foucault, 1997; Dean, 2006; Rose and Miller, 2010. 12. Villadsen, 2006. skal sikre at individet blir møtt med faste og rettferdige sanksjoner dersom man ikke følger opp og bryter med de samfunnsmessige normer om å leve et ansvarlig og selvstendig liv. 13 Noe av kritikken av de senere års govermentalityinspirerte studier er deres sterke vektlegging av tekstbasert diskursanalyse fremfor empiriske studier av hvordan makt og styring kommer til uttrykk i praksis. Dette kan lede til en manglende sammenheng mellom ulike styringsmentaliteter og den kontekst disse er innvevd i, og står i kontrast til Foucaults eget prosjekt, som jo nettopp knyttet sammen tekst og empiri som utgangspunkt for analyse av maktstrukturer og styringsmentaliteter. 14 I denne artikkelen vil vi sette fokus på praksis gjennom å analysere hvordan bakkebyråkratene omtaler og oppfatter praktiseringen av kvasi-kontraktuelle redskaper som kvalifiseringsprogrammet (KVP) og arbeidsavklaringspenger (AAP). Dette vil være et utgangspunkt for en problematisering av noen av kontraktstenkningen grunnleggende ideer, og en diskusjon av maktens og styringens vesen slik den kommer til uttrykk i våre informanters omtale av dette. Data Data i artikkelen er hentet fra to forskningsprosjekter/undersøkelser; èn utforskende, kvalitativ intervjuundersøkelse i kvalifiseringsprogrammet i Nav 15 der ansatte i Nav var en av informantgruppene, 16 og en spørreundersøkelse (survey) samt en kvalitativ intervjuundersøkelse blant ansatte som arbeider med arbeidsavklaringspenger i Nav. 17 13. Ibid. 14. McKee 2009; Rutherford 2007. 15. Nav er et akronym for den norske arbeidsog velferdsetaten. De lokale Nav-kontorene er et resultat av den såkalte Nav-reformen og innebar en sammenslåing av arbeidsmarkedsetaten (stat), trygdeetaten (stat) og deler av den kommunale sosialetaten. 16. Voll, 2013. 17. Nilssen, 2015. Side 60 Retfærd Nr. 2 2016
Even Nilssen og Ingrid Voll Analyse av praksis i KVP baseres i denne artikkelen på data fra individuelle, semistrukturerte dybdeintervjuer med 6 ansatte som arbeidet med KVP ved tre Nav-kontorer, samt opp følgende fokusgruppeintervju med 6 ansatte som arbeidet med KVP ved de samme kontorene tre år senere. Tre av dem som ble intervjuet individuelt i første runde deltok også her. Sentrale temaer i både de individuelle intervjuene og fokusgruppeintervjuet var deres erfaringer med arbeidsevnevurderingsmetodikk og aktivitetsplaner i KVP. Analysen av praksis av AAP er bygd på to datakilder: 1) en spørreundersøkelse (survey) rettet mot personer som arbeider med denne typen tjenester i Nav og 2) personlige, kvalitative, intervju med 12 personer på 4 Nav kontorer. Intervjuene ble gjennomført i forbindelse med en undersøkelse av endringer i yrkesrollen i Nav, 18 men spørsmålene tjente også som grunnlag for utformingen av survey-undersøkelsen om praktiseringen av AAP. Surveyen utgjør hovedmaterialet i fremstillingen av praksis på dette området. Den er bygd opp rundt ulike sider ved AAP-prosessen fra vurderinger om rett til AAP til utformingen og oppfølgingen av aktivitetsplanen. 70 % av de som fikk tilsendt spørreskjemaet svarte på dette, dvs 114 personer. Dette gjør selvfølgelig materialet noe begrenset og lite egnet til avanserte statistiske analyser. Surveyen støtter i hovedsak opp om funnene fra intervjuene. I motsetning til KVP, som forvaltes av den kommunale delen av Nav, hvor sosionomene utgjør en dominerende gruppe, har de som arbeider med AAP svært forskjellig bakgrunn. Ingen profesjon har noen dominerende posisjon på dette området. Intervjuene/surveyen tok i hovedsak sikte på å få frem hvordan de ansatte som arbeider med KVP og AAP omtaler og oppfatter deres praktisering av de to kvasi-kontraktuelle tiltakene. Spørsmålene var i utgangspunktet ikke stilt ut fra teoretisk baserte hypoteser, men 18. Helgøy, Kildal og Nilssen, 2011. ut fra å få et så bredt bilde som mulig av de Nav-ansattes erfaringer fra arbeidet med disse tiltakene. I analyse av de kvalitative intervjudataene gjennomførte vi en tematisk analyse der vi identifiserte sentrale deskriptive temaer som fremkom i informantenes omtale av sine erfaringer. 19 Disse omhandlet deres erfaringer med bruk av et nytt arbeidsevnevurderingsskjema for personer med nedsatt arbeidsevne i Nav, vurdering av retten til KVP og AAP, samt deres erfaringer knyttet til utforming og oppfølging av aktivitetsplanen i disse tiltakene. Med utgangspunkt i disse hovedtemaene gjennomførte vi en ny analyserunde der følgende analytiske temaer fremkom; `forholdet mellom rett og plikt`, `rom for skjønnsutøvelse`, `asymmetriske maktforhold mellom tjenesteyter og bruker`, `like-/ulikebehandling`, `anvendelse av sanksjoner` og `ressurser`. Rettsgrunnlaget Kvalifiseringsprogrammet Kvalifiseringsprogrammet trådte i kraft 1.november 2007. Retten til å delta i dette programmet er regulert i Lov om sosiale tjenester i Nav 29. 20 Målgruppen for programmet er personer i yrkesaktiv alder med vesentlig nedsatt arbeids- og inntektsevne, og ingen eller begrensede trygderettigheter. Dette innebærer at personer i målgruppen for KVP i hovedsak ikke har dokumentert en redusert arbeids- og inntektsevne med minst 50 % på grunn av sykdom, skade eller lyte, jfr. kriterier i trygdelovgivningen, og at vesentlig nedsatt arbeids- og inntektsevne i KVP i hovedsak må defineres på grunnlag av sosiale forhold. Rett til programmet forutsetter også at søker har gjennomgått en arbeidsevnevurdering, at tett og koordinert bistand vurderes som hensiktsmessig og at arbeids- og velferdsforvaltningen kan tilby et 19. Kvale og Brinkmann, 2009. 20. Lov 18 desember 2009 nr.131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven). Retfærd Nr. 2 2016 Side 61
Rettslig proseduralisering og governmentality i norsk aktiveringspolitikk tilpasset program. Personer som deltar i kvalifiseringsprogrammet har rett til kvalifiseringsstønad. I en ny forskrift om KVP med ikrafttredelse 01.01.2012 forsterkes det arbeidsrettede aspektet ved KVP på følgende måte: Arbeidssøking skal inngå fra det tidspunkt det vurderes som hensiktsmessig, og skal alltid inngå i den avsluttende delen av programmet. 21 I utgangspunktet skal deltakelse i KVP være frivillig. I Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen fremgår det imidlertid at økonomisk sosialhjelp skal være subsidiær og kortvarig, der alle andre muligheter for inntektssikring skal prøves ut, og at det kan stilles vilkår om dette for utbetaling av sosialhjelp. 22 Dette innebærer at det lokale Nav-kontor også kan stille vilkår om at sosialhjelpsmottakere må søke om å få delta i kvalifiseringsprogrammet, fordi dette anses som en reell mulighet til å komme ut av situasjonen som sosialhjelpsmottaker og inn i lønnsarbeid på sikt. Dersom sosialhjelpsmottakere ikke ønsker å gjøre dette, kan sosialhjelpen på sikt bli redusert eller stoppet. Dermed kan det likevel ligge et tvangsmessig aspekt knyttet opp mot det å delta i kvalifiseringsprogrammet. 23 Arbeidsavklaringspenger Arbeidsavklaringspenger innebærer at folketrygdytelsene rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad er blitt erstattes med en ny tidsbegrenset inntektssikring (fra 1.mars 2010). Hovedmålet er å legge til rette for at flere skal komme inn i arbeid eller arbeidsrettet aktivitet. Lovverkets intensjon er å tydeliggjøre hvilke rettigheter og plikter den enkelte stønadsmottaker har overfor velferdssta- ten. 24 Retten til arbeidsavklaringspenger vurderes av Nav på grunnlag av den enkeltes bistandsbehov for å kunne komme i arbeid/arbeidsrettet aktivitet. Alle brukere som etter å ha gjennomført en arbeidsevnevurdering har fått fastslått at de har et bistandsbehov, har rett til å delta i utarbeidelsen av en aktivitetsplan tilpasset egne individuelle behov. 25 Til disse rettighetene er det også knyttet plikter. Brukeren har plikt til å delta i utformingen og oppfølgingen av aktivitetsplanen. Det skal avtales konkrete oppfølgingstidspunkt for å sikre at «de samlede ressursene brukes best mulig i forhold til ytelsens formål og til å understreke forpliktelsene til oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten og aktivitet fra mottakerens side, noe som igjen legger til rette for økt overgang til arbeid.». 26 Det skal også innføres standardisert egenrapportering gjennom innsending av meldekort, noe som anses som et viktig verktøy for å plukke ut mottakere som bør følges opp utenom de fastsatte oppfølgingstidspunktene. Brudd på aktivitetsplikten kan sanksjoneres økonomisk. Utbetaling av arbeidsavklaringspenger skal skje etterskuddsvis. Dette skal gi «en klar kobling mellom rett og plikt, ved at utbetalingene forutsetter at brukeren har gjennomført avtalte aktiviteter i perioden forut for utbetalingstidspunktet.». 27 AAP innebærer dermed en sterk kobling mellom retten til en ytelse (arbeidsavklaringspenger) og plikten til å delta i aktivitetsrettede tjenester. Inngangskriteriet til AAP er at man har en restarbeidsevne på maksimum 50 % og at man anses å ha et behov for bistand for å komme inne i/tilbake til ordinært arbeid. Det er ikke noe krav om at man har vært i arbeid tidligere, men 21. Forskrift 21.desember 2011 nr. 1471 om kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad. 22. Lov 18.desember 2009 nr.131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven). 23. Nilssen and Kildal, 2009. 24. Ot.prp.4, 2008-2009. 25. For å ha rett til arbeidsavklaringspenger må alle tildelingskriteriene i folketrygdloven kapittel 11 være oppfylte. 26. Ot.prp.4, 2008-2009:12. 27. Ibid:15. Side 62 Retfærd Nr. 2 2016
Even Nilssen og Ingrid Voll et vanlig forløp er at den enkelte går over til AAP etter at sykepengeperioden (ett år) er over. Iverksettingen av KVP og AAP Vi har i utgangspunktet valgt å presentere empirien av praktiseringen av KVP og AAP ut fra et prosessperspektiv. Begge tiltakene starter med en vurdering av den enkeltes rett til disse stønadene, dvs. i hvilken grad de oppfyller vilkårene knyttet til de medisinske (AAP) og sosiale (KVP) vilkårene som er fastsatt i lovgivningen. Her er vi mer innenfor enn klassisk rettighetstenkning enn kontraktstenkningen. De sentrale temaene vil likevel være knyttet til vurderinger av den enkeltes bistandsbehov i forhold til aktivitet og arbeid. Her står anvendelsen av arbeidsevnevurderingsmetodikken sentralt fordi den knytter rettighetsvurderinger direkte til arbeidslinjen i sosialpolitikken. Et sentralt spørsmål er også i hvor stor grad Nav-arbeiderne anvender skjønn i vurderingen av den enkeltes rettigheter. I den andre delen av prosessen blir kontraktstenkningen mer sentral; det dreier seg om utarbeidingen av individuelle aktivitetsplaner. Ut fra kontraktstenkningen kan aktivitetsplanene ses som kvasi-kontakter utformet av likeverdige kontraktsparter. De skal gi brukerne et viktig grunnlag til å påvirke innholdet i de sosialpolitiske tiltakene ut fra individuelle behov. Her stiller vi spørsmål om hvordan dette oppfattes av de som jobber med disse tiltakene. Sentrale tema er asymmetriske maktforhold mellom tjenesteyter og bruker, like-/ulikebehandling mellom brukergrupper og bakkebyråkratiets ressurser. Den tredje delen av prosessen omfatter oppfølgingen av aktivitetsplanene. I kontraktstenkningen forutsettes det at dette er en relasjon mellom likeverdige parter hvor rettigheter og plikter er tilnærmet likt fordelt. Her er vi også opptatt å se hvordan dette, med utgangspunkt i frontlinjearbeidernes oppfatninger, fungerer i praksis. Like-/ulikebehandling, ressurser og anvendelse av sanksjoner er sentrale tema. Vurdering av retten til KVP og AAP Retten til KVP og AAP baseres på at personen har gjennomgått en arbeidsevnevurdering. Alle som har vansker med å beholde eller få arbeid, og som søker uførepensjon, arbeidsavklaringspenger eller kvalifiseringsprogram skal vurderes etter en bestemt arbeidsevnemetodikk utviklet i Nav. En person som søker om inntak i KVP eller AAP må fylle ut et standardisert egenvurderingskjema. Vedkommende skal her gjøre rede for arbeids- og utdanningsbakgrunn, helsesituasjon og egne utfordringer og muligheter i forhold til å komme i arbeid/aktivitet. Egenvurderingen gjennomgås deretter i en del tilfeller i en samtale med den ansatte i Nav om følgende forhold; arbeidserfaring, utdanning/ kompetanse og ferdigheter, interesser/fritid, personlige muligheter og utfordringer, sosiale og materielle forhold, helse, arbeidsmuligheter og dagligliv. Den ansatte skal så på grunnlag av disse og eventuelle andre relevante opplysninger, for eksempel fra personens lege, vurdere personens arbeidsevne, og skrive inn en arbeidsevnevurdering i Navs datasystem. 28 Vurdering av retten til å delta i KVP, det vil si å få et vedtak om program og kvalifiseringsstønad, skal i henhold til det rettslige grunnlaget for KVP baseres på konklusjonen i arbeidsevnevurderingen. En del av informantene ga uttrykk for at konklusjonen til dels også kan bygges på observasjoner i samtaler med brukeren, og som den ansatte intuitivt skjønnsmessig tolker som vurderingsgrunnlag for retten til KVP, uten at dette i alle tilfeller nedtegnes konkret i arbeidsevnevurderingen. En AAP prosess starter med at en person gjør krav på denne ytelsen ofte etter at en sykepengeperiode nærmer seg slutten (ett år). Dernest vurderer Nav om kriteriene for denne ytelse er oppfylt blant annet gjennom arbeidsevnevurderingen. Beslutninger om den enkeltes rett til AAP innebærer en relativt omfattende grad av 28. Brosjyre om arbeidsevnevurdering, www.nav.no. Retfærd Nr. 2 2016 Side 63
Rettslig proseduralisering og governmentality i norsk aktiveringspolitikk skjønnsutøvelse i Nav. Surveyundersøkelsen 29 viser at 45 % mener at man bruker skjønn i stor/ meget stor grad når det gjelder vurderingen av de medisinske kriteriene, 62 % når det gjelder arbeidsevnevurdering og 71 % i forhold til vurderingen av den enkeltes bistandsbehov. Når det gjelder de medisinske kriteriene angår nok skjønnsutøvelsen primært vurderinger av når den medisinske dokumentasjonen er tilstrekkelig i forhold til kravene i lovgivningen (maks 50 % restarbeidsevne). Bruk av skjønn skyldes i liten grad uklarheter i lovgivningen; 72 % av de Nav-ansatte sier at kriteriene i loven er svært klare/klare. På samme måte som for KVP utgjør arbeidsevnevurderingen, inkludert egenvurdering, et sentralt redskap i denne prosessen. Når vedtak om kvalifiseringsprogram eller arbeidsavklaringspenger er fattet (innvilget) skal det utarbeides en aktivitetsplan som beskriver innholdet i KVP/AAP i forhold til aktivitetsplikten. Deretter skal den Nav-ansatte følge opp den enkelte bruker og påse at tiltakene i aktivitetsplanen etterleves. Aktivitetsplanen er dermed det grunnleggende arbeidsredskapet i aktiveringen av brukerne med sikte på en tilbakeføring til det ordinære arbeidsmarkedet. Utformingen av aktivitetsplaner Brukermedvirkning vs.realitetsorientering? I rettsgrunnlaget for aktivitetsplanen for både KVP og AAP legges det vekt på at den skal være individuelt tilpasset den enkeltes livssituasjon og behov, ofte omtalt som «skreddersøm» i det sosialpolitiske ordskiftet. Hvordan har kravet om brukermedvirkning og individuell tilpasning av aktivitetsplanen kommet til uttrykk i våre to studier? En av informantene som arbeider med KVP omtaler dette på følgende måte: 29. Nilssen, 2015. Kan du si litt om hva du tenker om deltakernes rolle i det å utforme programmet? Da har vi jo brukermedvirkningen. Nei det er alfa og omega. Hvis ikke jeg merker at den personen samarbeider, eller engasjerer seg i sitt liv, så vil jeg gå enda hardere på den personen og si at nå må du tenke igjennom hva du vil, for nå har du en mulighet til å ta styringen, ta det valget som blir riktig for deg. For hvis ikke du kommer med det ønsket, så blir jeg sittende å styre det for deg, og det er uheldig. Så blir all den jobben bortkasta til slutt fordi du er på feil spor. I sitatet over knyttes brukermedvirkning til det å utfordre deltakeren til å tenke gjennom hva vedkommende vil med eget liv og hvordan dette kan uttrykkes i aktivitetsplanen. Informanten gir også uttrykk for at det er uheldig at den ansatte styrer innholdet i aktivitetsplanen i stedet for brukeren. Dette synes å være et ganske gjennomgående synspunkt blant informantene i studien. Videre setter de i liten grad ord på at det kan ligge et styrings- og maktaspekt i lovkravet om at brukerne har plikt til å delta i utforming og gjennomføring av aktivitetsplanen i KVP. I arbeidet med å utforme aktivitetsplanen kan det også oppstå uenighet mellom bruker og ansatt i KVP når det gjelder mål og innhold i denne. Hvordan forholder ansatte seg til en slik uenighet? Et gjennomgående trekk er at svært mange av de ansatte i KVP kom inn på begrepet realitetsorientering da de omtalte hvordan de forholdt seg til det å utforme aktivitetsplanen sammen med brukerne. Dette kan for det første handle om at de ansatte påtar seg ansvaret for å redusere et eventuelt gap mellom deltakerens forståelse av egen arbeidsevne og de krav som ligger i arbeidsmarkedet. For det andre kan det kanskje være et uttrykk for en manglende tillit til at deltakeren har en «rett» eller god nok innsikt i egen situasjon og kompetanse, og at brukerne derfor bør ledes til å tenke og handle i en viss retning for å sikre en fremtidig arbeidsdeltakelse. Her omtales dette som realitetsorientering og ikke styring av de ansatte i KVP. Side 64 Retfærd Nr. 2 2016
Even Nilssen og Ingrid Voll Som i arbeidet med KVP anser en del av AAP-arbeiderne at det er viktig å moderere, eller realitetsorientere, brukerne i utformingen av aktivitetsplan. Det er jo dette med å realitetsorientere brukerne i forhold til hva som er realistisk å gjennomføre, så vi har nå jo selvfølgelig en rolle i forhold til den biten, altså man kan komme med helt urealistiske ønsker om hva skal bli her i livet, og det gjelder ofte i forhold til utdanning.. Selv om det er muligheter for brukerne til å påvirke innholdet i Aktivitetsplanen, er det til syvende og sist Nav som har det avgjørende ordet. En av AAP-informantene sier det slik: «Det er tilbudssiden som rår. «Ok, hvis du ikke tar det tilbudet, så kan vi straffe deg i forhold til at du ikke går videre for at du sier nei til tiltak»». Ressursenes betydning i bakkebyråkratiet og hos brukerne I AAP-intervjuene kom det frem at flere av Nav-kontorene har problemer med å gi alle AAP-mottakerne en aktivitetsplan. Dette ble stadfestet i surveyen. Halvparten av svarerne oppgir at de har mottakere som ikke har fått utarbeidet en slik plan. Andelene i den enkelte Nav-ansattes portefølje som har fått aktivitetsplan varierer fra 40 til 100 prosent. Den viktigste årsaken er at de Nav-ansatte har svært mange brukere i sin portefølje (halvparten har over 100 brukere). 30 Mangel på ressurser (personell) fører dermed til at mange ansatte ikke har kapasitet til å utforme aktivitetsplan for alle sine brukere. KVP-arbeiderne har større muligheter til tett oppfølging fordi de har langt færre brukere i sin portefølje. Som regel skal de ansatte i Nav-kommune som bare arbeider med kvalifiseringsprogrammet følge opp ca.15-20 brukere hver. 31 Mulighetene for brukerne til å påvirke innholdet vil også kunne variere. I AAP-undersøkelsen spiller ressursvariabler, som at man er 30. Nilssen, 2015. 31. Djuve et al., 2012. talefør og i stand til å stille krav, en viktig rolle. Man må ikke ha for store helsemessige problemer og kjennskap til Nav-systemet (byråkratisk kompetanse) og høy utdannelse kan spille en positiv rolle for å få innflytelse på tjenesteutformingen. 32 Oppfølgingen av aktivitetsplanen Om bruk og legitimering av sanksjoner Når de ansatte omtaler oppfølging av aktivitetsplanen i KVP ser dette i stor grad ut til å handle om overvåking av om brukeren følger opp det som er avtalt i aktivitetsplanen, samt en vurdering av eventuelle sanksjoner ved brudd på avtalen. Den vanligste, og også rettslige baserte sanksjonen, er det å trekke helt eller delvis i kvalifiseringsstønaden ved ulegitimert fravær fra de avtalte tiltakene i aktivitetsplanen i KVP: Dette med at du også skal gjennomføre et system med å trekke ved ulegitimert fravær, hvordan er det? Jeg har ikke vondt av det når jeg trekker folk. Jeg tenker at dette vil komme ut bra til slutt. Det er konsekvensen av og ikke komme på jobb, og det er nødt til å være en læring på det. Og jeg synes det er kjempeviktig, for arbeidsgivere forventer oppmøte, og når folk ikke er lært opp til det, så har vi et dårlig utgangspunkt. Her legitimeres sanksjoner ved ulegitimert fravær og manglende oppfølging av aktivitetsplanen ut fra et læringsmessig synspunkt; dvs. at brukerne må lære spillereglene i det ordinære arbeidslivet før de kommer ut i dette. I dette sitatet synliggjøres også forholdet mellom rett og plikt i KVP: Deltakerne har rett på et vedtak om å delta i kvalifiseringsprogrammet med tilhørende kvalifiseringsstønad, men har også en klar plikt til å gjennomføre den avtalte aktivitetsplanen. Når det gjelder AAP la departementet, som vi har sett, særlig vekt på å få frem forholdet mellom individuelle rettigheter og plikter i utformingen av rettsreglene. Den enkelte har rett til en bestemt stønad og plikt til 32. Nilssen 2015. Retfærd Nr. 2 2016 Side 65
Rettslig proseduralisering og governmentality i norsk aktiveringspolitikk å delta i ulike former for arbeidsrettede tiltak (aktivitetsplikt). Pliktens konkrete innhold er utformet i aktivitetsplanen og mangel på oppfølging fra stønadsmottaker (uten akseptabel grunn) skal sanksjoneres økonomisk. I noen tilfeller fører manglende oppfølging fra mottakers side til at Aktivitetsplanen endres. 10 % av de ansatte oppgir at manglende oppfølging normalt fører til økonomiske sanksjoner, 61 % at det skjer av og til mens 28 % mener at det sjelden medfører sanksjoner. Samlet betyr dette at det i stor grad er opp til den enkelte Nav-ansatte å vurdere hvilke reaksjoner som skal iverksettes når brukerne ikke følger opp tiltakene i aktivitetsplanen. I dette ligger det selvfølgelig en stor fare for ulikebehandling og en mangel på forutsigbarhet når det gjelder bruk av sanksjoner på dette feltet. Ressursituasjonens betydning for oppfølging av brukere Det ligger i ideen om individualiserte tjenester (skreddersøm) at Nav skal følge den enkelte bruker tett opp gjennom iverksettingen av aktivitetsplanen både i KVP og AAP. Når det gjelder AAP oppgir imidlertid bare 10 % at de har store muligheter til tett oppfølging, mens 59 % sier at de bare i begrenset grad kan gjennomføre dette. Igjen er hovedårsaken mangel på ressurser på det lokale Nav-kontoret: 91 % mener de har for mange klienter i sin portefølje og 80 % sier at det er for få personer på kontoret som arbeider med AAP-saker. Dette medfører at Nav-arbeiderne må prioritere mellom sine brukere i oppfølgingen av aktivitetsplanen. På mange Nav-kontor vil man prioritere unge brukere for å hindre at disse blir stående utenfor arbeidsmarkedet over lang tid. 56 % av respondentene i surveyen sier at de prioriterer unge brukere, mens bare 3 % oppgir at de prioriterer eldre. Men også på dette området er det de som aktivt stiller krav (de taleføre/ressurssterke) som har størst sjanse til å oppnå tett oppfølging. 68 % av AAP-arbeiderne mener at denne gruppen blir prioritert. Dette innebærer altså en ulikebehandling som ikke er nedfelt i etatens eller Nav-kontorenes egne prioriteringsregler. Mangel på tett oppfølging fra Nav-ansatte medfører også at mye av oppfølgingsarbeidet overlates til private og offentlige tiltaksleverandører. Diskusjon Innføringen av et kvalifiseringsprogram innrettet mot sosialhjelpsmottakere og arbeidsavklaringspenger for personer med helsemessige problemer, må ses i sammenheng med forsterkningen av arbeidslinjen i norsk sosialpolitikk. I begge tiltakene finner vi en sterkere kobling mellom retten til materielle ytelser og plikten til å delta i ulike tiltak for å integreres/ reintegreres i det ordinære arbeidsmarkedet. Samtidig kan de to tiltakene ses i sammenheng med en generell utvikling innen europeiske velferdsstater henimot en kontraktualisering av relasjonen mellom velferdsapparatet og dets brukere hvor individuelle plikter har blitt langt mer fremtredende enn den enkeltes rett til materielle ytelser. 33 Denne formen for rettslige konstruksjoner bygger på en kritikk av de tradisjonelle substansielle rettskonstruksjonene hvor individuelle rettigheter i større grad har vært materielt fundert i lovgivningen. En viktig teoretisk ide i kontraktstenkningen har vært at kontraktsbaserte policy-instrumenter vil bidra til å styrke brukernes innflytelse på tjenesteyting sammenlignet med en rettslig top-down styring eller tjenesteyting basert på profesjonsmakt. Vi kan ikke avvise at kontraktualiseringen kan styrke visse gruppers muligheter til å påvirke innholdet i de tjenestene de mottar dette gjelder i særlig grad de mest ressurssterke brukerne. Ansattes omtale av makten i aktiveringspolitikken nedtoning eller reformulering? Vi har imidlertid problematisert demokratiaspektet (jmf Yeatman-tesen) i kontraktstenkningen og rettet oppmerksomheten mot ak- 33. Ervik et al., 2015. Side 66 Retfærd Nr. 2 2016
Even Nilssen og Ingrid Voll tivitetsplanene i Nav som en særpreget form for styring og utøvelse av makt i møtet mellom brukere og de ansatte med utgangspunkt i governmentalitybegrepet. Studier med utgangspunkt i dette begrepet fokuserer på hvordan makten fremtrer i relasjoner mellom personer, eller mellom personer og velferdssystem. I vår studie har vi sett at de ansatte i Nav i liten grad tematiserer og setter ord på makten som en faktor i deres møte med brukere i utforming og oppfølging av aktivitetsplanen i Nav. De synes også lite konkrete når det gjelder hvorvidt arbeid med aktivitetsplaner handler om styring eller ikke. Det de i større grad setter ord på er hvordan de ansatte og brukerne skal komme til enighet om mål og tiltak i aktivitetsplanen, og at de ofte må nedjustere brukerens mål for fremtiden i dette arbeidet, eller realitetsorientere brukeren slik mange har omtalt dette som. Vi mener at dette kan forstås som reformulering av maktens vesen i relasjon mellom bruker og velferdssystem, og dermed som et indirekte uttrykk for styring av brukerne i retning av aktivitet og arbeid. I lys av dette kan instrumenter som arbeidsevnevurdering og aktivitetsplan ses som maktteknologier med siktemål å styre brukernes selvstyring. 34 Noe av kritikken mot enkelte av de senere studier av forholdet mellom brukere og offentlige systemer som tar utgangspunkt i Foucaults fremstilling av makt og maktteknologier har gått på at dette i for stor grad fremstilles som en form for skjult manipulering. Videre at slike analyser i for stor grad fremstiller innbyggerne som disiplinerte «marionetter» som arbeider med seg selv etter hjelpernes anvisninger. Slike analyser kan stå i fare for å gi en ensidig og for lite nyansert fremstilling av møtt mellom bruker og velferdssystem, og den makten som utspilles der. Man tar da heller ikke hensyn til at for eksempel Foucault mot slutten av sin virksomhet ga uttrykk for et noe mer positivt syn på styringsteknologier som nødvendige redskaper for 34. Foucault, 1997; Åkerstrøm Andersen, 2003. å skape sitt eget liv, og hans fremheving av at der det finnes makt, finnes det også motmakt. 35 McDonald og Marston 36 har i sine govermentalityinstpirerte studier av offentlige aktiveringstiltak rettet mot langtids arbeidsledige i Australia vist at krav om å innta en identitet som aktiv arbeidssøker blir utfordret og motarbeidet fra en del personer i målgruppen for slike tiltak. Styringens aktører og retning i gjennomføring av arbeidslinjen Vi vil hevde at pliktaspektet ved gjennomføring av arbeidslinjen er rettet både mot brukerne og de ansatte i Nav. Dette fordi personer i begge grupper må forholde seg til kravet om å gjennomføre arbeidsevnevurdering og utforme en aktivitetsplan i henhold til de overordnede lovmessige og sosialpolitiske føringer som ligger til grunn for gjennomføring av arbeidslinjen. 37 Videre er det grunn til å stille spørsmål ved om lovgivningens og andre offentlige dokumenters begreper som individuell tilpasning og brukermedvirkning er en form for språkbruk som kan tilsløre det tvangsmessige i forholdet mellom rett og plikt. Dette er et språk som ikke bare er rettet mot brukere i velferdssystemet, men også mot de ansatte som skal gjennomføre aktiveringspolitikken innen en slik diskurs. Det er dermed grunn til å stille spørsmål ved om de ansatte i Nav også er utsatt for en form for subtil styring eller «conduct of -conduct» 38 fra statens side. Dette ved at de møter et krav om å styre seg selv, sin tenkning og sine handlinger i henhold til den moderne arbeidslinjens ideologi og prinsipper, og forventes å være lojale mot dette i sitt møte med sine brukere og i møte med det systemet de arbeider innenfor. Dette har vi også kommet på sporet av i våre to studier. Soss et.al. 39 har i sine studier av «welfa- 35. Henriksen and Prieur, 2006:103. 36. McDonald and Marston, 2005. 37. Trickey and Lødemel, 2001, Ervik et al., 2015. 38. Dean, 2006. 39. Soss et. al., 2009. Retfærd Nr. 2 2016 Side 67
Rettslig proseduralisering og governmentality i norsk aktiveringspolitikk re-to-work»-programmer i USA synliggjort og diskutert likende funn; at både de ansatte i velferdssystemet og deres klienter står overfor en styringsmentalitet som tar sikte på å regulere tenkning og atferd via ulike metoder og velferdsteknologier, uten at dette i utgangspunkt er tydeliggjort for aktørene selv. Standardisering vs. individuell tilrettelegging Et annet aspekt ved de ansattes erfaringer er at de ser ut til å stå i et spenningsfelt mellom det lovmessige og administrative kravet om bruk av standardiserte velferdsteknologier som arbeidsevnevurderinger og aktivitetsplaner på den ene side, og kravet om individuell utforming og brukermedvirkning på den andre. Dette må håndheves samtidig i det praktiske arbeidet i samarbeid med bruker. Hvordan kan det i henhold til våre studier se ut til at de ansatte som arbeider med AAP og KVP håndterer dette til tider noe motstridende kravet? Styringsaspektet i ansattes møte med velferdsstatens brukere kan være en relevant tilnærming til dette, i vår sammenheng en form for styringsmentalitet slik det ligger til grunn i governmentalitybegrepet. De ansatte i Nav kan gjennom styring av brukeres selvstyring bygge bro mellom kravet om standardisering og individuell tilpasning av tjenestene: Ved hjelp av standardisert utformede arbeidsevnevurderinger og aktivitetsplaner kan de ansatte lede brukerne til å tenke om seg selv og handle slik at det ønskede subjekt i henhold til dagens arbeidslinje kan skapes, samtidig som dette gjennomføres på en slik måte at brukerne opplever at deres medvirkning og individuelle behov ivaretas. På den ene side kan dette forstås som en form for produktiv makt, med rom for motmakt og medvirkning fra brukerne i Nav. På den annen side kan det at plikt, rett og tvang i så liten grad snakkes om av de ansatte i våre studier ses som et uttrykk for at styring og maktbruk gjøres utydelig, eller usynlig, i møtet mellom brukere og ansatte i Nav? Plikt til autonomi? Rett og plikt er i nye velferdsprogrammer som AAP og KVP som tidligere vist tett knyttet sammen, både i lovgrunnlaget for disse ytelsene, og i de sosialpolitiske føringer for den konkrete gjennomføring. Vi har sett hvordan dette kommer til uttrykk i lovverket og i Nav-arbeidernes praktisering av dette. Brukerne har i stor grad en plikt til å både medvirke i utformingen av egne aktiviseringsplaner og i å oppfølge de tiltakene som spesifiseres i disse planene. Det er i hovedsak gjennom disse pliktene at den ansvarlige og aktive borger skal skapes. Kontraktualiseringen eller proseduraliseringen av retten innebærer et utvidet rom for lokal skjønnsutøvelse. Men samtidig ligger det klare føringer i utøvelsen av dette skjønnet. På den ene siden ser vi at mikro-makten kan bli tilfeldig som når det gjelder bruken av sanksjoner i forhold til oppfølgingen av ulike aktivitetsplaner. På den andre siden ligger det klare politiske og rettslige føringer i forhold til at kvasi-kontraktene skal ha et fundament i arbeidslinjen. Vi kan konkludere med at aktivitetsplikten er det sentrale elementet på dette området. Den medfører ikke nødvendigvis at brukerne kommer i arbeid, men hindrer at de blir «passive» ytelsesmottakere. Dette er et viktig moralsk element i styringen av stønadsmottakerne i retning av aktive medborgere. I dette ligger plikten til autonomi. Avslutning Vi har i artikkelen vist at rettsutviklingen på området velferd og arbeid i Norge har gått i retning av en proseduralisering heller enn en materialisering (top-down styring) av relasjonen mellom velferdsapparatet og den enkelte borger/bruker, noe som også er en tendens i mange Europeiske land på dette feltet. 40 La oss så avslutningsvis gå tilbake til Niklas Roses 41 begrep om advanced liberalism hvor det å endre atferd som anses politisk, mo- 40. Ervik et al., 2015; Nilssen 2014. 41. Rose, 1999. Side 68 Retfærd Nr. 2 2016
Even Nilssen og Ingrid Voll ralsk eller økonomisk uakseptabel står sentralt. Bruk av kvasi-kontrakter er forankret i kontraktsfriheten som liberal ide, men i en offentligrettslig kontekst omformes kontrakten til en styringsteknologi som har som mål å skape ansvarlige borgere. På det velferdsfeltet vi har tatt for oss, er en ansvarlig og aktiv borger en som deltar i det ordinære arbeidsmarkedet. Arbeidslinjen (og den medfølgende aktivitetsplikten) utgjør dermed den normative standarden for vurderingen av den ansvarlige borger. Plikten til frihet 42 blir plikten til selvforsørgelse gjennom deltakelse i arbeidslivet. Bruk av kvasi-kontrakter som styringsmiddel er dermed ikke et uttrykk for konsumerisme (som i den private sektor), men i stor grad influert av politiske og rettslige normer forankret i arbeidslinjen, noe som også er med på å styre de ansattes praksis. Vi har også sett at forholdet mellom rett og plikt ikke er likeverdig fordelt mellom tjenesteyter og mottaker. Rettslig forankrede plikter og sanksjoner er først og fremst innrettet mot tjenestemottakerne og maktforholdet mellom tjenesteyter og mottaker er asymmetrisk (jfr «det er tilbudssiden som rår»). Dette betyr ikke at bruk av kvasi-kontrakter ikke også kan ha positive mikro-demokratiske effekter, dvs. styrke mulighetene for enkelte brukere/brukergrupper til å påvirke tjenesteutformingen lokalt. Men på området velferd og arbeid må denne type tiltak etter vår mening også forstås som en relativt subtil styringsteknologi i tråd med ideen om advanced liberalism. Litteraturliste Dean, M. 2006. Governmentality: Magt og styring i det moderne samfund. Frederiksberg: Forlaget Sociologi Djuve, A.-B., Nielsen, R.A. & Strand, A.H. 2012. Kvalifiseringsprogrammet og sosialhjelpsutgiftene. Fafo-rapport. Ervik, R., Kildal, N. & Nilssen, E. 2009. Sosialpolitiske ideer i Norge og EU: Samsvar og påvirkning? Tidsskrift for velferdsforskning, 12, 118-134. 42. Åkerstrøm Andersen, 2003. Ervik, R., Kildal, N. & Nilssen, E. 2015. New contractualism in European welfare state policies, Farnham, Ashgate. Foucault, M. 1997. «Technologies of the self». The Essential works of Michel Foucault, volume one. New York The New York press. Habermas, J. 1995. Diskurs, rätt och demokrati. Politisk-filosofiska texter i urval av Erik Oddvar Eriksen och Anders Molander. Göteborg: Daidalos. Helgøy, I., Kildal, N. & Nilssen, E. 2011. Mot en spesialisert veilederrolle i Nav? En dokumentasjonsrapport. Henriksen, L.S. & Prieur, A. 2006. Et nyt perspektiv på magt i det sociale arbejde. Dansk Sociologi, 15, 101-110. Jayasuriya, K. 2001. Autonomy, liberalism and the new contractualism. King, D. 1999. In The Name of Liberalism: Illiberal Social Policy in the United States and Britain: Illiberal Social Policy in the United States and Britain, Oxford University Press. Kvale, S., & Brinkmann, S. 2009. Det kvalitative forskningsintervju Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. McDonald, C. & Marston, G. 2005. Workfare as welfare: governing unemployment in the advanced liberal state. Critical social policy, 25, 374-401. McKee, K. 2009. Post-Foucauldian governmentality: What does it offer critical social policy analysis? Critical social policy, 29, 465-486. Moderniseringsdepartementet, K.-O. 1998. NOU 2003:19 Makt og demokrati. In: moderniseringsdepartementet, K.-O. (ed.). Oslo: Kommunal- og moderniseringsdepartementet Nilssen, E. & Kildal, N. 2009. New Contractualism in Social Policy and the Norwegian Fight against Poverty and Social Exclusion. Ethics and Social Welfare, 3, 303-321. Nissen, M.A., Pringle, K. & Uggerhøj, L. (2007) Efterord: Produktiv magt. I: Nissen, M.A., Pringle, K. & Uggerhøj, L. (red.) Magt og forandring i socialt arbejde, Akademisk Forlag. 130-138. Ot. Prp.nr.4. 2008-2009 Om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover (arbeidsavklaringspenger, arbeidsevnevurderinger og aktivitetsplaner). In: sosialdepartementet, A.-O. (ed.). Oslo Ramia, G. 2002. The new contractualism, social protection and the Yeatman thesis. Journal of sociology, 38, 49-68. Retfærd Nr. 2 2016 Side 69
Rettslig proseduralisering og governmentality i norsk aktiveringspolitikk Rose, N. 1999. Powers of freedom: Reframing political thought, Cambridge university press. Rose, N. & Miller, P. 2010. Political power beyond the State: problematics of government. Br. J. Sociol., 61, 271-303. Rose, N., O Malley, P. and val Verde, M. 2006. Governmentality. In: School, T.U. O.S.S.L. ed.) Legal Studies Research Paper. Sidney. Rutherford, S. 2007. Green Governmentality: insights and opportunities in the study of nature s rule. Progress in human geography, 31, 291-307. Sosialdepartementet, A.-O. 2006. Lov om arbeidsog velferdsforvaltningen (arbeids- og velferdsforvaltningsloven). Oslo Arbeids- og sosialdepartementet. Sosialdepartementet, A.-O. 2009. Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Oslo: Arbeid- og sosialdepartementet. Soss, J., Fording, R., and schram, J. 2009. The organization of discipline: From performance management to perversity and punishment. In: research, U.O.K.C.F.P. (ed.) Discussion Paper Series DP 2009-02 University og Kentucky US. Teubner, G. 1986. The transformation of law in the welfare state. Dilemmas of law in the welfare state, 3, 3. Trickey, H. & Lødemel, I. 2001. An Offer you can t refuse: workfare in international perspective, Bristol, Policy Press. Voll, I. 2013. En relasjon i takt eller utakt? Om deltakeres erfaring med arbeidsevnevurdering, programinnhold og kontaktpersoner i arbeidsavkl i Nav. In: Hansen, H.-T., Lundberg Kjetil G. og Syltevik, Liv Johanne (ed.) Nav med brukeren i sentrum? Oslo: Universitetsforlaget. Villadsen, K. 2006. Forord til den danske utgave. Dean, M.(2006) Governmentality. Magt og styring i det moderne samfund. Frederiksberg: Forlaget Sociologi Åkerstrøm Andersen, N. 2003. Borgerens kontraktliggørelse, København, Reitzel. Side 70 Retfærd Nr. 2 2016