MATERIE_2006_2b.qxd 4/3/2006 7:37 AM Side 107 Nina Østby Sæther Kosmetiske inngrep som terapi Færre komplekser, økt selvtillit og utfoldelse av den indre skjønnhet. I et kulturelt landskap hvor medisinering og lykkepiller har vunnet sin plass som akseptert og helsebringende praksis for befolkningen generelt, må kosmetisk kirurgi fortsatt kjempe om det samme. Da den populære, jødisk-amerikanske varietéskuespilleren og filmstjerna Fanny Brice gjennomgikk en neseoperasjon i 1923, reagerte det amerikanske publikummet med å etterlyse en forklaring. Da Barbara Streisand, førti år senere, opptrådte i sin første viktige rolle på en nasjonal scene, ironisk nok som Fanny Brice i musikalen Funny Girl, var reaksjonen en ganske annen. Hvorfor hadde Streisand ikke rettet på nesa si? Å forskjønne kroppen Kosmetisk kirurgi er en spesifikk form for plastisk kirurgi, uten andre formål enn å forskjønne kroppens utseende, som regel i henhold til aktuelle kulturelle idealer om skjønnhet og normalitet. I USA i dag er kosmetisk kirurgi utbredt og i høy grad kulturelt akseptert, på linje med fitness og andre figurformende tiltak. I Norge er bransjen i sterk vekst; i 2004 ble det anslått at ca. 100 000 fettfjerningsoperasjoner var blitt foretatt, og at mellom 40 000 og 70 000 kvinner hadde forstørret brystene. Til tross for at kosmetiske kirurger ofte uttaler at denne typen inngrep er i ferd med å bli alminneliggjort og akseptert i Norge, mener jeg at fenomenet fortsatt er tabubelagt. Fra et mangfold av perspektiver blir kosmetisk kirurgi kritisert og forsøkt definert som illegitimt. Det kritiske landskapet stiller strenge legitimeringskrav til kosmetisk kirurgi, både som virksomhet og handling. Hvis man har gjennomgått en kosmetisk operasjon og ønsker kulturell aksept for handlingen, er man derfor nødt til å følge bestemte spilleregler. Reglene består i å presentere de rette begrunnelsene for å ha gjennomført inngrepet. Psykologiske og individualistiske begrunnelser som fungerer som nøkler til å oppnå kulturell aksept. Da popstjerna Lene Nystrøm, oftere omtalt som Aqua-Lene, fikk operert inn silikon i brystene i år 2000, uttalte daværende programleder i ungdomskanalen Petre, Hans Christian Andersen, til VG: For meg må Lene få gjøre akkurat hva hun vil, det er opp til henne selv som popstjerne. ( ) Hadde manageren hennes presset henne til å operere inn silikon, ville det ha vært en større sak. ( ) Men når det dreier seg om hennes selvbilde eller personlige kompleks, kan jeg ikke laste henne. Sitatet demonstrerer den kulturelle logikken for legitimering av kosmetisk kirurgi: Inngrepene bør beskrives med utgangspunkt i psykologiske tilstander og formuleres i lys av en individualistisk og liberalistisk diskurs om selvbestemmelse og individuell valgfrihet. Mindreverdighetens enorme verdi Hvor stammer det psykologiske legitimerings-
MATERIE_2006_2b.qxd 4/3/2006 7:37 AM Side 108 108 samtiden 2 2006 grunnlaget fra? Allerede på begynnelsen av 1900-tallet ble det i USA og Europa gjennomført kosmetiske operasjoner, blant annet fjerning av rynker, dobbelthaker og korrigering av såkalte «kråketær». De fleste betraktet ønsket om å gjennomgå kosmetisk kirurgi som et uttrykk for psykopatologi eller overdreven forfengelighet. Kirurgene var motvillige til å gjennomføre denne typen inngrep, fordi de anså det som galt å bringe friske mennesker under risiko, ut fra grunnleggende etiske prinsipper for den medisinske profesjon. I 1941 ble de første listene over diplomer i plastisk kirurgi publisert i USA. Da hadde majoriteten av plastikkirurgene inkorporert kosmetisk kirurgi i sin praksis, i tillegg til arbeidet med rekonstruktiv kirurgi. Hva hadde skjedd? Endringen i kirurgenes og folks generelle holdning overfor kosmetisk kirurgi bør forstås i lys av psykologiseringen av den vestlige kultur på begynnelsen av 1900-tallet, og mer spesifikt i forbindelse med utviklingen av teorien om mindreverdighetskomplekset. Teorien er utviklet av den østerrikske legen Alfred Adler (1870-1937), som en periode samarbeidet med psykoanalytikeren Sigmund Freud. Etter hvert utviklet Adler sin egen individualpsykologi, hvor han primært oppfattet mennesket som et sosialt vesen, som målrettet streber etter overlegenhet. Adler mente at alle som barn utvikler en følelse av mindreverd, fordi man da er svakere, mer avhengig og hjelpeløs. Menneskets grunnleggende motivasjon er å kompensere for denne følelsen. Dersom man ikke lykkes med det, står man i fare for å utvikle et såkalt mindreverdighetskompleks, hvor man begynner å oppføre seg tilbakeholdent, underlegent og usikkert i sosiale omgivelser, og oppgir den naturlige streben etter overlegenhet. Adler hevdet videre at et mindreverdighetskompleks kan utvikles dersom man fødes med en kroppsdel som ikke tilsvarer omgivelsenes krav, et såkalt mindreverdighetsorgan. Begrepet om mindreverdighetskomplekset ble svært populært i 1920-30-årene, og er fortsatt høyst aktuelt i den forkortede flertallsversjonen «komplekser». En sunn sjel i et sunt legeme Adlers teori om mindreverdighetskomplekset fikk en avgjørende betydning for legitimeringen av kosmetisk kirurgi. Teorien skapte en radikalt ny forståelsesramme for virksomheten, fordi den åpnet for at kosmetisk kirurgi kunne defineres som en helsefremmende virksomhet. Fra denne synsvinkelen kunne man argumentere for at kosmetisk kirurgi bidrar til å forbedre folks psykisk helse, ved å korrigere kroppsdelene som var opphav til folks komplekser. Å foreta et kosmetisk inngrep behøvde ikke lenger å oppfattes som uttrykk for forfengelighet eller mental ubalanse. Derimot kunne det forklares som et sunnhetstegn, som en rasjonell handling for å komme av med et psykisk ubehag, i form av plagsomme hemninger, tyngende selvkritikk og uendelig selvovervåking. Siden Adlers tid har denne logikken terapi med skalpell styrket sin posisjon og utbredelse. Legitimeringen av kosmetisk kirurgi som en helsefremmende virksomhet bør forstås i lys av en overordnet politisk dreining, der psykisk helse i økende grad er blitt anerkjent som vesentlig. I 1946 lanserte WHO det utvidede helsebegrepet, der helse ikke bare defineres som et fravær av sykdom eller lyter, men også som en tilstand av fullkomment legemlig, mentalt og sosialt velvære. Flere har kritisert begrepet for å være for vagt, utopisk, subjektivistisk og relativistisk, og for å sidestille helse med lykke. Det er nettopp på grunn av helsebegrepets åpenhet for subjektive fortolkninger at det er blitt plass til kosmetisk kirurgi. På hjemmesiden til en av Norges større klinikker for plastisk kirurgi, fremgår det tydelig hvordan de legitimerer sin egen virksomhet gjennom å referere til det utvidede helsebegrepet. Klinikken fremstiller sin egen virksomhet som helende for psyken:
MATERIE_2006_2b.qxd 4/3/2006 7:37 AM Side 109 samtiden 2 2006 109 I definisjonen av helse inngår også mentalt velbefinnende; «En sunn sjel i et sunt legeme». Er vi fornøyde med kroppen vår og utseendet vårt, føler vi oss som oftest vel og signaliserer dette til våre omgivelser. «Av rent medisinske årsaker» Adlers teori om det såkalte mindreverdighetsorganet kan forstås som et uttrykk for en overordnet medikalisering av samfunnet. Den moderne medisinen ekspanderer og underlegger seg stadig større områder som tidligere ikke ble vurdert å ha medisinsk relevans. Den naturlige kroppsoverflaten er blitt gjenstand for en patologisering. Som en del av tendensen til å legitimere kosmetisk kirurgi som et helsefremmende tiltak, eksisterer en tilbøyelighet blant kirurger og brukere til å ikle de kosmetiske inngrep en tradisjonell medisinsk drakt. Ifølge Norsk Plastikkirurgisk Forening er målet med rekonstruktiv kirurgi å gjenopprette normal anatomi og funksjon, for eksempel å justere medfødte abnormaliteter eller senere påførte deformiteter, som følge av brann, kreft, frostskader og lignende. Foreningen påpeker at det er oppstått en gråsone mellom medisin og kosmetologi som gjør at flere og flere former for kosmetiske inngrep omtales med den rekonstruktive kirurgiens termer. På denne måten fremstår kosmetiske operasjoner som nødvendige og med medisinsk autoritet karakteristika som benyttes med henblikk på legitimering. Innenfor denne medikaliserte diskursen presenteres kulturelt definerte, utseendemessige standarder som om de var objektive, medisinske kategorier for normalitet og avvik. «Skavanker» fungerer som en samlebetegnelse for utseendetyper som avviker fra en stadig snevrere norm. Stigmatiserende uttrykk som «ridebukselår», «ørnenese», «hengebuk», «hengebryst», «mormorarmer» og «kalkunhals» benyttes, på klinikkenes hjemmesider og i diverse diskusjonsfora på nettet, på linje med diagnoser. Et spesielt diagnostiserende blikk rettes mot den postgravide kvinnekroppen. Bryster, etter endt amming, beskrives for eksempel som «tennissokker» og «strykebrett», og magen, etter flere graviditeter, som rammet av et «fettforkle». Fødsel og amming har ødelagt kvinnekroppen, nå må den rekonstrueres med silikoninnlegg og mageplastikk. Verdier på spill Hvilke verdier står egentlig på spill med kosmetisk kirurgi? Hvorfor stilles det så strenge legitimeringskrav til nettopp denne typen virksomhet? Kosmetisk kirurgi er et fenomen som er løst forankret i vår kultur. Fenomenet er derfor åpent for å bli tillagt mening ut fra flere perspektiver, bl.a. som en projeksjon av våre verste fantasier om en kulturell undergang. I lys av en sosialistisk ideologi om likhet og solidaritet fremstår kosmetisk kirurgi som et middel til å forsterke forskjellsbehandling og konkurransementalitet i samfunnet, i henhold til diskriminerende systemer for alder, kjønn og rase. Ut fra et feministisk fokus på kvinnefrigjøring forstås kosmetisk kirurgi som et redskap til systematisk undertrykkelse av «kulturelt neddopede» kvinner, som har internalisert den dominerende, mannsproduserte myten om at kvinner skal være vakre. I tråd med en tradisjonell, moralsk oppfatning om at «det er det indre som teller», fremstår kosmetisk kirurgi som et symbol på at vi lever i et overfladisk samfunn, der indre, moralske kvaliteter teller mindre enn et vakkert ytre. I lys av en kritisk forbruksdiskurs forstås kosmetisk kirurgi som et tegn på hvordan den postmoderne identitet konstitueres som en vare i et markedsøkonomisk landskap. Og i henhold til en verdi om «det naturlige» representerer kosmetisk kirurgi et uttrykk for teknologiens fullkomne dominans over naturen. Rekken av potensielle, negative betydninger er lang. Fordommer og intoleranse overfor
MATERIE_2006_2b.qxd 4/3/2006 7:37 AM Side 110 110 samtiden 2 2006 fenomenet er samfunnets våpen mot den uønskede praksisen. Angår bare brukeren selv? Det kritiske klimaet gjør at kosmetiske operasjoner betraktes som noe svært «privat» av kirurgiens brukere i Norge i dag, som et tema som ikke angår andre enn brukeren selv. Men kosmetisk kirurgi er ikke kun en privatsak, det er også en politisk sak. Fenomenet innbyr til en diskusjon om hva slags samfunn vi vil ha, hvor individet og sosialiteten vektlegges i større eller mindre grad. Kosmetisk kirurgi er en utfordring for liberale mennesker og et liberalt samfunn, fordi praksisen avføder et moralsk dilemma om hvor tolerant man skal være, og hva toleransen skal rettes mot. Skal fokuset ligge på folks rett til å se ut slik de er født, uten å føle seg abnormale og presset til å korrigeres i henhold til et globalt, utseendemessig ideal? Eller skal fokuset rettes mot folks rett til selvbestemmelse, forstått som frihet til å velge hva man vil gjøre med sin egen kropp? Fenomenets politiske karakter gjør at det forventes at alle har en mening om kosmetisk kirurgi og at alle er parate til å felle en dom i spørsmålet «for eller imot?». I folkelige vurderinger av den kosmetiske kirurgiens legitimitet presenteres ofte psykologiske (og rekonstruktive) begrunnelser som balanserende løsninger, i en mekling mellom streng moral og liberalisme. Tendensen går som nevnt i retning av bare å betrakte kosmetisk kirurgi som legitimt dersom den antas å forbedre en persons psykiske helse, eksemplifisert med uttalelser fra diskusjonsforumet www.dinbaby.com, som svar på spørsmålet «Hva synes dere om plastisk kirurgi?». Sv: Jeg syns man skal være som man er, jeg!!! Men går det på helsa og psyken løs, så er det vel ok. Trøndermamman n Sv: Jeg syns P.K. er en god oppfinnelse, jeg, til å forandre der man får psykiske problemer, lav selvtillit o.l. Og rekonstruksjon etter ulykker f.eks. Men når det begynner å bli sånn at 50-åringer opererer seg for å se ut som dattera på 20 og når de opererer seg for å bli en Pamela eller Jordan-lookalike, synes jeg ikke noe om det. Wenchepia Å fortelle seg selv Psykologiske begrunnelser fungerer altså som inngangsportal til aksept for kosmetiske inngrep. Men fungerer kosmetisk kirurgi også som en form for psykoterapi? Hva som faktisk fungerer terapeutisk, altså hva som kan defineres som terapiens aktive ingrediens, er en stor faglig diskusjon og et mysterium i seg selv, et spørsmål uten et fasitsvar. I denne sammenheng vil jeg ikke gå nærmere inn på uendelighetsspørsmålet «hva er terapi?», men derimot operere med en enkel definisjon av psykoterapi som en psykisk helsebringende intervensjon. Som nevnt kan kosmetisk kirurgi, i lys av det utvidede helsebegrepet, nettopp forstås som en slik type intervensjon. Med fokus på den konkrete intervensjonsmetoden, altså selve det kosmetiske inngrepet, mener jeg at denne kan fungere terapeutisk i den grad brukeren lykkes i å inkorporere inngrepet i en meningsfull og legitimerende fortelling om seg selv. Min forståelse tar utgangspunkt i et sosialkonstruksjonistisk paradigme, og mer spesifikt i nyere narrativ terapi. Innenfor denne retningen er tanken at mennesket konstruerer sin virkelighet i språklig samhandling med andre, og at det derfor er sterkt påvirket av den kulturelle kontekst det til enhver tid befinner seg i. Den narrative terapien bygger på en oppfatning om at denne språklig konstruerte virkeligheten har en grunnleggende narrativ struktur, og at fortellingen om hvem vi er, blir bestemmende for opplevelsen av oss selv i verden. Psykiske problemer forstås innenfor denne tilnærmingen som et uttrykk for at
MATERIE_2006_2b.qxd 4/3/2006 7:37 AM Side 111 samtiden 2 2006 111 selvet konstitueres i en problemfortelling, der alle erfaringer og opplevelser struktureres og gis mening ut fra denne. De narrative terapeutene Epston og Whites terapeutiske prosjekt er å fremheve at det ikke er personen selv som er problemet, men derimot at det er problemfortellingen i seg selv som er problemet. Gjennom denne såkalte eksternaliseringen Gjennom operasjonen virkeliggjør individet drømmen om seg selv. frigjøres personen fra problemet, og det oppstår mulighet for nyskrivning av personens livshistorie. Innenfor den kosmetiske kirurgien eksternaliseres personens problemer i konkret forstand som for små bryster, for stor nese eller for mye fett på hoftene. Helsebringende legitimering Internasjonal kvantitativ forskning som har undersøkt de psykologiske konsekvensene av kosmetisk kirurgi, er sprikende og mostridende. En del undersøkelser har funnet at kosmetisk kirurgi har medført positive og varige psykologiske forandringer hos en stor prosentandel av de spurte. Det omhandlet alt fra økt selvfølelse, selvsikkerhet, utadvendthet, livskvalitet, sosial aktivitet og lykke, til redusert nivå av angst og depresjon, et mer positivt kroppsbilde, bedre sexliv og et forbedret forhold til partner og andre. Noen undersøkelser fant for øvrig at de kosmetiske operasjonene utløste negative emosjonelle og psykologiske reaksjoner, blant annet forbigående angst og depresjon. Noen få brukere ble rammet av postoperativ psykose, og en liten gruppe pasienter opplevde såkalt identitetstap etter å ha blitt operert. De varierende funnene kan tolkes som uttrykk for i hvilken grad brukeren iscenesetter inngrepet gjennom en fortelling der hun frigjøres kirurgisk fra problemet, og at brukeren lykkes i å legitimere motivet for frigjøringen i henhold til dominerende kulturelle verdier. Når ikke alle begrunnelser for å gjennomgå en kosmetisk operasjon er kulturelt aksepterte blir det ekstra viktig å fortelle den riktige historien. Ikke å oppleve at man får aksept for en handling som kosmetisk kirurgi, kan føre til følelser av skam, skyld og sosial eksklusjon. Dersom man ikke forsøker å legitimere det inngrepet man har gjennomgått, risikerer man at inngrepet blir tillagt mening i lys av de kritiske diskursene. Da må man leve med en fortelling om seg selv som kanskje ikke stemmer overens med det man ønsker å bli definert som. En person som forteller at hun fikk lagt inn silikon på grunn av komplekser og dårlig selvtillit, unngår å måtte leve med en stereotyp fortelling om en kvinne med silikon som en overfladisk sexbombe. Gjennom fortellingene konstruerer brukeren sin psykologiske virkelighet. Noen brukere fremsetter, i samarbeid med klinikkene, mer overordnede terapeutiske narrativer for det kosmetiske inngrepet. Her benyttes allerede eksisterende former for psykologisk intervensjon som narrative modeller for hvordan kosmetisk kirurgi tilskrives en terapeutisk mening. Kosmetisk selvrealisering Humanistisk psykologi er helt tydelig en
MATERIE_2006_2b.qxd 4/3/2006 7:37 AM Side 112 112 samtiden 2 2006 inspirasjonskilde for den måten kirurger og pasienter tillegger kosmetisk kirurgi mening. I lys av et humanistisk psykologisk univers forstås kosmetisk kirurgi som en form for hjelp til selvhjelp eller en terapeutisk tilretteleggelse for «individuell vekst», på linje med for eksempel coaching. Kirurgen har rollen som jordmor for pasientens selv individualiteten tas med et kosmetisk keisersnitt. Logikken uttrykkes i beskrivelsen på hjemmesiden til en klinikk i Asker: Vi reduserer aldri kunden eller pasienten til en behandlende kroppsdel, men ser alltid hele personligheten i våre behandlingskonsepter. Vi forsøker å bringe den enkeltes indre attraktivitet og ungdommelighet til uttrykk i den ytre personligheten. Målet for behandlingen er et naturlig og harmonisk utseende. Et kosmetisk inngrep betraktes, innenfor denne diskursen, nærmest som en form for selvrealisering. Selvrealisering betyr en virkeliggjørelse av selvet, og kan forstås både som et uttrykk for frigjøring og som en manifestasjon av den frie vilje. I førstnevnte forstand realiseres selvet materielt og konkret gjennom en kosmetisk operasjon. Det ytre selvet frigjøres fra undertrykkende fett og skavanker, slik at personens medfødte potensialer for skjønnhet kan utfoldes. I sistnevnte forstand realiseres selvet i kraft av personens valg om selv å designe hvordan hun skal se ut. Gjennom operasjonen virkeliggjør individet drømmen om seg selv. Det handler altså ikke om å bli rekonstruert, men derimot om å aktivt konstruere seg selv som subjekt. «Jeg gjorde det for min egen del» Forståelsen kan ses i forlengelse av en liberalistisk ideologi, der kosmetisk kirurgi betraktes som en anledning for individet til å markere sin rett til selvvalgt modifikasjon av kroppen. Ideologien uttrykkes på hjemmesiden til en stor klinikk i Akershus: Hvordan hver enkelt kvinne ønsker at hennes bryster skal se ut, er noe hun bør få bestemme selv. En brystoperasjon er hennes privatsak. Norske og internasjonale intervjustudier har karakteristisk nok vist at kvinner, som har gjennomgått kosmetiske operasjoner, ofte hevder at inngrepene ble foretatt utelukkende for deres egen del. Frøken Danmark 2004, som ble operert som 18-åring, sier for eksempel: Jeg fikk lavet bryster for min egen skyld, og ikke for nogen andres. Jeg er mer tilfreds og det er det eneste det handler om. Utsagnet kan ses som en presisering av at inngrepet bør forstås i lys av en liberalistisk og individualistisk diskurs, og ikke som et resultat av et kulturelt eller sosialt press. I kraft av disse formuleringene skaper Frøken Danmark sin identitet som en selvstendig og sterk kvinne. Samtidig begrenser hun mulighetene for å betraktes som et passivt offer for et tvingende skjønnhetsideal eller som en slave av andres anerkjennende blikk. På denne måten fremtrer inngrepet som legitimt ut fra et individualistisk ideal om originalitet og uavhengighet, hvilket fremmes i en språklig forhandling om kulturell aksept og verdighet. Det paradoksale er at kosmetisk kirurgi må kunne sies å bidra til konformitet. Med unntak av for eksempel Michael Jackson, opereres de fleste til å innpasses i et standardisert system for skjønnhet, harmoni og normalitet. Dette paradokset, der konstruksjonen av individualitet samtidig er konstruksjonen av estetisk konformitet, kan belyses gjennom den franske idéhistorikeren Michel Foucaults begreper om biopolitikk og selvteknologi. Disse begrepene beskriver hvordan makten til å definere seg selv aldri kan frigjøres fra en spesifikk overordnet biopolitisk diskurs som konstituerer rammene for hvordan man kan definere seg selv. Selvteknologier betegner de praksisene personer inngår i, i forsøk på å for-
MATERIE_2006_2b.qxd 4/3/2006 7:37 AM Side 113 samtiden 2 2006 113 bedre og forandre sin kropp og sjel, her spesifikt gjennom forskjellige typer terapi. På denne måten disiplineres og konstitueres subjektet innenfor dominerende systemer for normer og idealer, som av individet oppleves som autonome og egendefinerte prosjekter. I denne forståelsen oppleves ikke makt som tvingende, men som produktiv i selvets fortelling om realiseringen av seg selv. Creating Beauty to Cure the Soul Ved stadig å tilegne seg nye fortellinger som iscenesetter den kosmetiske kirurgiens helsebringende effekt og terapeutiske funksjon, fortsetter legitimeringsprosjektet. I etableringsnummeret (2004) til det nyoppstartede, danske temabladet Plastique, som bare inneholder artikler om plastisk kirurgi, samt reklame for det samme, presenteres følgende manifest: Resultatet av f.eks. en bryst- eller ansigtsoperation skal ikke kun ses gennem den kropslige forandring. Balancen mellem krop og sjæl kommer igen, og harmoni genskabes. Ved at give det ydre våre bedste forudsætninger bliver det også lettere for den indre skønhed at blomstre op. Her oppgraderes det humanistiske kirurgiske prosjekt ytterligere til et moralsk imperativ. Manifestet oppfordrer oss alle til innstendig å granske kroppen, for å se om selvet er gitt optimale ytre betingelser for å realisere dets potensial. Hvis blikk som vurderer og legitimerer «de beste ytre forutsetninger» i dette harmoniserende prosjektet, gjenstår å se. Litteratur Gilman, Sander L.: Creating Beauty to Cure the Soul: Race and Psychology in the shaping of Aesthetic Surgery. Duke University Press, Durham, NC 1998. Haiken, Elizabeth: Venus Envy. A history of cosmetic surgery. The John Hopkins University Press, Baltimore 1997. Samuelsen, Ida Lundberg: Selv, skalpell og skjønnhet. Hovedfagsoppgave i sosialantropologi, Universitetet i Bergen 2001. Skottestad, Lizett Ulrika: Balansekunst. En analyse av hvordan en gruppe kvinner og kirurger redegjør for valg av brystforstørrelse. Hovedfagsoppgave i sosiologi, Universitetet i Tromsø 2003.