Hospice Lovisenberg-dagen, 13/ Samtaler nær døden Historier av levd liv

Transkript

1 Samtaler nær døden Historier av levd liv

2 «Hver gang vi stiller et spørsmål, skaper vi en mulig versjon av et liv.» David Epston (Jo mindre du sier, jo mer får du vite )

3 Eksistensielle spørsmål Nær døden kan de eksistensielle spørsmålene trenge seg på. Hvordan kan dette ha mening? Hvordan man går fram når man skal finne eller skape en mening med livet (og døden) er forskjellig fra person til person. For noen skjer dette nesten av seg selv, mens andre bruker mer tid på å gruble og blir fylt med tvil og uro.

4 Eksistensielle spørsmål Eksistensielle spørsmål handler om liv og død, meningen med livet, sannhet og løgn, sammenheng og ensomhet, forståelse og fortvilelse, utfoldelse og forløsning, fellesskap og samspill, hengivelse og fortapelse, isolasjon og håp. «Jeg vil at de skal se meg slik jeg er, ikke slik de ønsket eller håpet at jeg skulle være» H:S:

5 Eksistensielle spørsmål Den eksistensielle samtalen skal ikke føre til noe bestemt. Det er ikke et intervju eller en eksamen. Åpenhet og kontakt betegner målet for samtaleprosessen Forsøke å stille dumme, ikke-vitende spørsmål Hvis jeg forsøker å komme fram til et sluttresultat eller løsning som er fastlagt på forhånd, vil jeg for mye.

6 Den «vanskelige» samtalen Hva kan gjøre at samtaler blir vanskelige?

7 Samtale. Å skape kontakt, og kontakt skapes ved oppmerksomhet og autentisk (ekte) nærvær. Det er vanskelig å gi entydig riktige svar i samtaler med medmennesker om deres tilværelse, og svarene kan ikke gis på forhånd. Ingenting er alltid riktig eller alltid galt. (Det spontane er ofte bedre enn det riktige )

8 Samtalen Ressursene ligger i rommet mellom oss, i samtalen. I interaksjonen, ordvekslingen og prosessen som finner sted mellom samtalepartnerne. Vi skaper en ny relasjon, nye ord, og ny forståelse som bare vi deler.

9 «Det er viktig å utforske sine egne dødsbilder, det er viktig å lytte til hva den døende kan fortelle om sine. Det kan være en langsom og omstendelig fortelling som trenger omveier, der det viktigste neppe er at den som lytter, straks kan tolke bildene, det viktigste med fortellingen er at den blir fortalt. At noen er klangbunn, og at den døende får fortelle inn mot denne klangbunnen. At hun får være med i verden og kan gi noe til den så lenge hun er i verden. Ikke noe er så personlig som fortellingen du gir til en annen, især når du vet du skal dø. Det dreier seg om å eksponere seg, i hvert fall da. Noen må finne og se deg, da om ikke før. Eller: da enda mer enn før. Og det fins noe du må legge fra deg da, om ikke før. Nå før den siste reisen. Fortellingen kan bestå av tre ord eller femti eller femti Hospice tusen Lovisenberg-dagen, eller talløse. 13/ Den er din, og

10 Når pasienten deler sine følelser og tanker, blir dette også en reise i oss selv. Gjennom hennes historie berøres også våre lengsler, redsler, ønsker for våre liv. Vi kan (hvis vi tør, risikere å) møte oss selv.

11 Gå gjerne omveier.

12 Hjelp er ikke alltid rådgiving

13 Når jeg som hjelper ikke vet hva jeg skal si eller gjøre, er det nettopp dèt jeg skal si eller gjøre. Å være rådløs er også en del av virkeligheten, og virkeligheten er vår beste venn. (Bent Falk)

14 Er det sånn at vi i vår iver etter alltid å skulle kunne si noe til den andre, forkaster halvparten av mulige svar; de såkalte negative svarene?; Tør vi å si: Jeg vet ikke. Jeg kan ikke. Jeg vil ikke. Jeg tror ikke. Jeg er sint, jeg er lei for det, jeg er redd. Kan du fortelle den andre hva som skjer med deg når du får høre eller se det hun har vist deg, eller sagt til deg? Jeg vet ikke hva jeg skal si til det. Hva er det du vil jeg skal si nå?

15 Å spørre den andre om: Grunnfølelser (glede, sorg, sinne, frykt). Hva vil (ønsker/håper) du? Hva gjør du med det? Fortelle den andre hva du selv føler, vil og er i gang med å gjøre for å hjelpe i den bestemte situasjonen.

16 Det som er oss Det som glipper er ofte det viktigste. Unntaket. Det som ikke kan reguleres. Det som alltid er nytt og likevel alltid kjent. Som holder verden åpen og lar ting skje. De andre sporene, som også er, og som løper kontinuerlig gjennom historien. Ved siden av, og flettet sammen med den dominerende fortellingen om hvem vi er, og hvordan vi er. Mennesker, holdt sammen av erfaringen av å være menneske i en overveldende verden vi forsøker å orientere oss i. Hva med: Det som ikke kan måles, og ikke har fått noe navn ennå. Det ville, det vakre. Det skrekkelige. Det onde, det ubegripelige, det magiske, det umulige. Det som blir til mens det blir til. Det som har kropp, som er kropp. Det som er i livet, det som er i verden, av verden. Det som er oss. Å se, å kjenne, å tvile, å spørre, å ikke-vite. Å bevege seg mot kanten. Helt ut, så langt det går. Å strekke seg, å sprenge grenser, er menneskelig. Marianne Heier Det som er oss.

17 Historier og fortellinger, narrativer Alle har historier de ønsker å formidle, Vi kan gi rom for at personen skal kunne fortelle Oppsummere, gi/finne mening til sitt liv «Vi drømmer historier, vi dagdrømmer historier, vi ønsker, håper, frykter, tror, tviler, skaper, hater og elsker i historier.» Widdershoven G, 1993

18 Hjelpeløshet og avmakt Et menneskes tanker om døden påvirker hvordan livet leves. Lidelsen oppstår primært i møtet med: Hjelpeløsheten, avhengigheten, meningsløsheten, atskillelsen I møte med smerten fremtvinges et nytt syn på vårt forhold til oss selv og andre. Mennesker i krise og vanskelige situasjoner tenker og føler annerledes, de oppfører seg annerledes, og de velger annerledes.

19 Man kan oppleve en følelse av hjelpeløshet og avmakt fordi man ikke har lært å snakke sant med hverandre om vanskelige ting. Når alle vet hva det handler om og alle tenker på det, men ikke makter å dele det, å snakke om det, kan det bli uutholdelig å være sammen. Nær andres død møter vi vår egen dødsangst. Vi som arbeider nær døden vet ikke mer om vår egen død, men vi vet noe om sann menneskelighet og medmenneskelighet. Marie Aakre

20 Eksternaliserende samtaler Man forsøker å skille personens identitet fra problemet han eller hun søker hjelp til. Problemet er problemet, det er ikke personen som er problemet Retter fokus mot virkningene, heller enn årsaker til problemer.

21 Når mennesker oppsøker en hjelper, eller er i en krise, snakker de ofte om problemer som om de på en eller annen måte er en del av, eller lokalisert i en selv; «Jeg er en depressiv type, det er ingenting jeg har lyst til» «Jeg er uopplagt, føler meg tom, og har ikke energi til noe» «Jeg er bekymret, og jeg er alltid redd for å prøve nye ting.» Slike utsagn har ofte i seg selv en negativ innvirkning på folks liv, og resulterer ofte i «tynne» beskrivelser og konklusjoner, som ikke levner mye plass til livets motsetninger og kompleksitet.

22 Hvordan kan vi skrive om slike setninger? «Jeg er helt tom, det er ingenting jeg har lyst til» «Så Tomheten tar lysten fra deg?» Jeg er uopplagt, og har ikke energi til noe «Uopplagtheten påvirker din energi?» «Jeg er bekymret, og jeg er alltid redd for å prøve nye ting.» «Så Bekymringene prøver å hindre deg i å gjøre noe nytt?» Adjektiv og småord blir til substantiv: Deprimert blir til Depresjonen Bekymret blir til Bekymringene Å være sint blir Sinnet

23 Å gi problemet et navn Det er viktig at det navn man gir problemet, kommer fra, og er valgt, av personen som søker hjelp. (Hjelperen kan foreslå ord og hjelpe vedkommende med et passende navn; Hva tenker du om at vi kaller det for.? Da vi snakket sammen, tenkte jeg på hva vi kunne kalle problemet; passer det med? Terapeuten kan lansere flere alternativer) Om man ikke umiddelbart finner et navn som passer, kan man kalle problemet det, til man finner et passende navn.

24 Hva kan eksternaliseres? Følelser (f.eks angst, bekymring, skyld) Hva har Skyldfølelsen sagt og forsøkt å få deg til å tro om deg selv? Hvordan har Frykten forsøkt å overbevise deg om at det ikke er trygt å forlate huset Hvor lenge har Sjalusien forsøkt å legge seg mellom deg og dine venner? «Hva er det Sykdommen forsøker å gjøre med ditt forhold til familien din?»

25 Hvorfor velge eksternaliserende samtale? Skille mellom person og problem Unngå at problemet definerer hva/hvem personen er, og er ikke lenger sannheten om personen Å snakke om problemer som noe utenfor seg selv virker ofte mindre begrensende og fastlåsende Når man skiller person fra problem blir hans eller hennes evner, ferdigheter, interesser og overbevisninger mer synlige Mindre skyldfølelse og selvbebreidelse, gir plass til ansvarliggjøring Gir muligheter for å beskrive en selv, andre og relasjoner som ikke er farget av problemene

26 Når man begynner å snakke om seg selv som et menneske som er påvirket av problemet, men ikke selv er et problem kan det åpne seg muligheter; Det blir lettere å tenke på og snakke om situasjoner der man ikke har vært, eller er påvirket av problemet. ( Unike hendelser ) Konfliktnivået mellom mennesker har en tendens til å synke. Dersom problemet er en en selvstendig størrelse, utenfor personene, blir det mindre viktig å diskutere skyld. Det blir lettere å samarbeide når problemet ikke er knyttet til noen av partenes identitet

27 Den som har hodet over vannet, ser bare toppen av isfjellet