Anarkisme: Individualistisk eller sosial kritikk?

Transkript

1 Anarkisme: Individualistisk eller sosial kritikk? Dette foredraget vil ikke bli et forsvar for anarkismen. Jeg er anarkist, men vil ikke gå i dybden her med argumenter for et samfunn uten stat og hierarki. I stedet vil jeg gi en presisering av hva anarkisme etter min mening bør være, og en diskusjon om hvilke argumenter innenfor den anarkistiske teorien, der er bedre for realiseringen av det anarkistiske samfunnet. Anarkismen er - som alle politiske filosofier - en teori om hvordan samfunnet best kan organiseres: Hvordan mennesker best kan leve sammen og samarbeide om de felles problemer og behov. Ettersom anarkismen mener, at samfunnet bør organiseres uten stat - det vil si uten sentralisert autoritet og makt - da er spørsmålet om samarbeide ekstra viktig. Jeg vil derfor definere anarkismen som en ideologi, der ønsker frivillig samarbeide mellom likeverdige mennesker - altså hvor alle har like mye makt og innflytelse på beslutningsprosessen. Anarkisme er altså ikke bare avvisningen av staten eller av politisk autoritet, men også en positiv idé om et samfunn uten politisk hierarki. Hvis anarkismen ikke har en teori om hvordan et sådant samfunn kan fungere og løse de felles behov, da har dens kritikk av staten ikke mye praktisk verdi. Min påstand er derfor, at der er anarkistiske teorier, som er bedre end andre. Man kan nemlig gi kritikk av staten, som aldri kommer lengre end det. De blir stående som en ren teoretisk kritikk, uten en positiv samfunnsvisjon om livet uten staten. En kritikk av staten som ikke også gjør det sannsynlig at mennesker kan samarbeide uten staten, får os ikke tettere på noe anarkistisk samfunn. Individualistisk kritikk av staten Et eksempel på en sånn teori, er det der ofte kalles filosofisk anarkisme. Alle politiske teorier er naturligvis mer eller mindre filosofiske, men i den moderne akademiske filosofien henviser dette til de teoriene, som avviser statens rent teoretiske legitimitet, uten ellers å ha noe konstruktivt å si om praktiske forhold.

2 Disse tar ofte utgangspunkt i den liberale teorien og det liberale menneskesynet. For liberalismen er personlig frihet - også kalt autonomi - en sentral verdi. Utgangspunktet for liberalismen er jo, at alle er født frie og like. Først etter fødselen kan ulikheten og ufriheten sette ind. Dette er et problem for den liberalistiske teorien, og har vært det fra starten. Den ønsker at bevare den personlige friheten, samtidig med at den ønsker å forsvare statens autoritet. Men hvordan kan man si, at du er fri til å gjøre hva du vil, og at enhver har samme rett til frihet, samtidig med at du er forpliktet til at adlyde de politiske herskerne? Der er et dilemma her! Jeg skal ikke gå i detaljer med hvordan liberalistene historisk har løst dette problemet. Det er et problem de stadig kjemper med, og kanskje er det uløselig. Det er i hvert fall hva de filosofiske anarkistene mener. De tar utgangspunkt i det liberale dilemmaet mellom stat og frihet, autoritet og autonomi - og velger den personlige friheten. Et eksempel fra nyere tid er filosofen Robert Paul Wolff. Han mener, at enhver er moralsk forpliktet til å forbli autonom: Bare hvis man selv vurderer hva man bør gjøre i enhver situasjon kan man være ansvarlig for sin handling. Man bør altså aldri gjøre noe, bare fordi andre krever det - enhver må være årsaken til sine egne handlinger og gjøre hva man selv mener er moralsk nødvendig. Men staten krever jo, at man gjør hva den befaler. Og ikke nok med det - den krever at man gjør det, fordi den befaler det. Det er det, som er politisk autoritet: At andre er forpliktet til å adlyde autoriteten. En moralsk legitim autoritet er én som andre er moralsk forpliktet til at anerkjenne - at andre sir ja, vi må gjøre det, fordi han sier det, og han har rett til å fortelle os hva vi må gjøre. Men hvis man anerkjenner en sånn forpliktelse, da har man oppgitt sin egen autonomi. Da er det ikke lengre en selv, som vurderer hva man bør gjøre. Man har latt en annen bestemme, og da er man ikke lengre selvstyrende og dermed ikke moralsk ansvarlig. Wolff mener derfor, at det er en feil å anerkjenne statens autoritet, og mener derfor, at den ikke har moralsk legitimitet. Vi er ikke forpliktet til å adlyde andre end vor egen samvittighet, og statens autoritet er derfor umulig. Dette er jo egentlig et veldig sterkt argument imot staten. Men likesom i sjakk kan man i den politiske teorien komme til å gjøre et trekk, som først ser veldig bra ut, og som gjør vondt på motstanderen, men som betyr at man ikke kan få plassert sine brikker i den posisjonen man gjerne vil hen til.

3 For hvis man er mer end bare filosofisk anarkist og også ønsker den praktiske realiseringen av et anarkistisk samfunn, da er det jo ikke nok at erklære, at statens legitimitet ikke har noe teoretisk grunnlag. Anarkisme er mer end bare avvisningen av statens legitimitet. Skal den være en praktisk politisk teori, da må den også kunne gjøre det sannsynlig at et samfunn uten staten er mulig. Det vil si: at mennesker kan samarbeide om å løse felles problemer uten den statlige organisasjonsformen. Forpliktelse er nødvendig i et anarkistisk samfunn Hvorfor kan den individualistiske autoritetskritikk ikke hjelpe os med dette? Fordi den ikke egentlig er en kritikk av autoritet og hierarki men først og fremst av forpliktelse. Den baserer sig på idéen om, at jeg - det autonome individ - må til enhver tid være fri til å treffe mine egne beslutninger, uten påvirkning fra andre og uten på forhånd at føle mig forpliktet til en bestemt handling. Jeg skylder ikke noen noe, og har alltid alle muligheter åpne. Dermed er jeg naturligvis ikke forpliktet til noen stat, men heller ikke til noen andre. Dette er ikke noe bra utgangspunkt for et samfunn - og særlig ikke for et anarkistisk samfunn. Hvis du har gitt et løfte til noen, da har du en forpliktelse. Da er alle muligheter ikke like åpne for deg, og du har altså ikke samme frihet. Radikale individualister har akseptert dette, og mener derfor at det er en moralsk feil å avgi et løfte, fordi man dermed har oppgitt en del av sin autonomi. Men et anarkistisk samfunn, som ikke fungerer med tvang og autoritet, er i ennå høyere grad avhengig av frivillige avtaler og at folk holder sine løfter - at man kan stole på at folk gjør hva de har lovet, så man kan samarbeide om felles prosjekter. Staten kan fungere med vold og makt, men et anarkistisk samfunn er avhengig av at folk kan forplikte sig. Forpliktelser er ikke bare noe man får ved en aktiv og frivillig handling, som når man avgir et løfte. Når man er en del av et fellesskap, hvor medlemmene er gjensidig avhengige av hinannen, da har man en vis forpliktelse til de andre - om man vil det eller ikke. Den radikale individualismen kan ikke akseptere et sånn forpliktelse. Hvis man starter med en teori, hvor man ser ethvert menneske som et isolert og autonomt individ, da er samfunnet og forpliktende fellesskaper en forhindring for det frie individs utfoldelse - i stedet for et vilkår for menneskenes felles velferd.

4 Men et anarkistisk samfunn må bestå av mennesker, som anerkjenner at vi alle er avhengige av hinannen, og er gjensidig forpliktede til å sikre vor felles velferd og frihet. Staten kan være tilfreds så lenge vi blot føler os forpliktede til å anerkjenne dens autoritet - de felles behov tar den sig av. I en stat trenger man ikke å forholde sig direkte til sin nabo - man trenger ikke å løse problemer sammen, for man kan blot henvende sig til staten. Men hvis vi ikke ønsker en stat, da må vi forplikte os til hinannen, for å få samfunnet til å fungere. Det vil si, at vi ikke bare er isolerte og autonome individer. Samarbeide krever forpliktelse. Et sådant menneskesyn gjør altså et velfungerende anarkistisk samfunn sterkt usannsynlig. Derfor har det da også nettopp vært det klassiske argumentet for statens nødvendighet. Individualisme som argument for staten Helt tilbake til Thomas Hobbes - som kanskje er grunnleggeren til den moderne politiske filosofien - har den radikale individualisme fungert som legitimasjon for statens autoritet. Hobbes mente at livet før staten var en slags naturtilstand. Enhver var bare interessert i sin egen overlevelse og velferd - det var alles krig mot alle. Der var ingen fellesskaper, bare isolerte individer, som kjempet mod hinannen. Dette var en uholdbar og grusom situasjon, og det ville være best for alle, hvis man kunne bli enige om et samfunn med felles regler og orden. Men hvordan kunne noen stole på hinannen når der blot var isolerte individer som ikke kjente til forpliktelse? Det kunne de ikke, hvis ikke der blev opprettet en maktfull institusjon, som hadde autoritet til å straffe de, som ikke overholdt reglene til samfunnet. Denne institusjon blev staten, og den skulle ha så mye makt at den kunne forhindre enhver konflikt. Staten blev nødvendig i Hobbes teori, fordi hans utgangspunkt i en abstrakt individualisme gjorte samarbeide teoretisk umulig. Det er ikke mange i dag som argumenterer med utgangspunkt i en fiktiv naturtilstand, men Hobbes argument er stadig populært. For eksempel i mye av den nyliberale teorien, som argumenterer for at felleseie er umulig fordi alle er egoistiske individer, som ikke kan samarbeide. Et eksempel er Garrett Hardin som skrev teksten The Tragedy of the Commons.

5 Her brukte han som eksempel en gressmark, hvor bønder kan sette ut fe eller sauer. Alle er interessert i 2 motstridende ting: At sætte ut så mange som mulig av sine dyr, og at marken ikke blir ødelagt av overgresning. Men ettersom overgresning er et felles problem, mens jeg personlig får hele gleden ved å ha så mange som mulig av mine dyr på marken, da vinder min kortsiktige egeninteresse. Det jeg egentlig vil, er at alle andre viser hensyn, mens jeg selv får maksimalt utbytte. Ettersom alle tenker på samme måte er resultatet, at alle utbytter marken maksimalt og den derfor blir utpint og ødelagt - hvilket ikke var i noens interesse. Dette er ifølge Hardin og mange andre innenfor den moderne økonomiske og politiske teorien et universelt problem ved offentlig tilgjengelige ressurser. Ifølge denne dogmatikk er der kun 2 løsninger: Enten at privatisere ressursen, så kun den der eier den kan anvende den, eller - hvis det ikke kan la sig gjøre - å la staten kontrollere og regulere forbruket av den. Igjen ser vi altså, at staten blir nødvendig, fordi teorien antar, at mennesker er isolerte individer, som bare tenker på sig selv og ikke kan samarbeide. Staten blir legitimert som den institusjonen, der skal tvinge folk til å samarbeide om det, der egentlig er til deres eget beste. Den individualismen, som påstår at vi alle er isolerte og autonome individer, som ikke kan forplikte sig overfor andre, er altså ikke noen god strategi, hvis ens mål er et samfunn uten staten. Tvert imot har den historisk været et argument for hvorfor staten er nødvendig. Vi er sosiale vesener Dette foredraget er ikke noe forsvar for staten. Autoritet og sentralisert makt ville være nødvendig, hvis ikke mennesker av egen fri vilje kunne samarbeide, forplikte sig til hinannen og løse felles problemer. Men det kan de jo! Den abstrakte individualismen er et absurd syn på mennesket. Et menneske er ikke et autonomt individ, som har skapt sig selv og valgt sine egne verdier og interesser. Vi får våre verdier fra de fellesskaper vi vokser op i - vi lærer av de sosiale praksisser som finnes omkring os. Likesom man ikke kan vokse op isolert og lære et språk, trenger man sosialt samvær for å lære verdier. Vi er altså avhengige av andre mennesker uansett om vi ønsker det eller ikke. Uten andre ville vi ikke overleve og vi ville ikke være de personer, som vi er. Når vi vokser opp kan vi lære hva det vil si å avgi et løfte, vi kan lære å forplikte os til våre fellesskaper og føle omsorg for andre. Vi er ikke nødvendigvis rent egoistiske individer som ikke bryr sig om andre.

6 Hvilket da også illustreres av at menneskene har levd sammen i samfunn fra tidenes morgen. Mennesket er et sosialt vesen - vi lever i flokke, og det har vi alltid gjort siden før vi var mennesker - og lenge før staten blev oppfunnet som organisasjon. Staten er en relativt ny ting i menneskehetens historie, men likevel har mennesker alltid kunne samarbeide om å løse felles behov, og vi har alltid organisert os i forpliktende fellesskaper. Som sosialt vesen, der kan lære sin adferd, har vi forskjellige potensialer. Vi kan strebe etter å dominere andre og vi kan forsøke å arbeide sammen som likeverdige. Vi kan være egoistiske og vi kan være altruistiske - og alt midt i mellom. Mennesket har ikke én fast og uforanderlig natur. Vi er et sosialt vesen som lærer sosial adferd fra de sosiale omgivelser. Sosiale vesener krever sosiale analyser Det betyr at enhver snak om at menneskets natur gjør staten nødvendig må forkastes. Det eneste vi kjenner i dag er mennesket som lever under staten. Men vi vet ikke hvordan mennesket vil være uten staten, for staten er i sig selv en sosial struktur som endrer menneskets adferd. Staten er en institusjon som sentraliserer beslutninger og fremmedgjør menneskene fra hinannen. Den medierer våre interne forhold og tvinger os til å forholde os til hinannen i gjennom den. Den skaper hierarkier, så noen tror de er mer verd end andre, og den skaper tro på autoritet som gjør at folk ikke tenker selv. For å få sin makt har staten tradisjonelt vært nødt til å ødelegge de sosiale fellesskaper som eksisterte før den. Og den dag i dag er statens representanter stadig bekymrede for såkalte parallell-samfunn, hvor medlemmene føler en forpliktelse som de ikke føler for staten. Det må være klart, at disse ting er noe som påvirker menneskenes adferd og verdier. Livet under staten er et sosialt vilkår som skaper andre mennesker, end andre sosiale strukturer gjør. Staten institusjonaliserer våre sosiale relasjoner og erstatter sosial forpliktelse med politisk adlydelse. Dermed ødelegger den faktisk vilkårene for samarbeide - den er altså ikke løsningen på problemet om samarbeide, men kanskje faktisk årsaken til det. Ved å ødelegge sosiale fellesskaper, og institusjonalisere sosiale forhold har staten skapt de egoistiske individene og de konfliktene, som den skulle håndtere. Og det er klart: En institusjon som er skapt etter en bestemt modell, som betrakter mennesker på en bestemt måte, den vil skape strukturer som passer til nettopp den typen mennesker den er designet til. En sosial kritikk av staten bør altså bestå i en kritikk av den måten den påvirker våre sosiale relasjoner. Men det krever som sakt en sosial analyse.

7 Hvis man bare ser på isolerte individer hver for seg, da kan man ikke se strukturer - da ser man ikke forholdene mellom individene. Og de er nettopp disse forhold - de sosiale forhold - som anarkismen etter min mening bør fokusere på. En fordel ved den sosiale analysen er, at den gjør det mulig også at forholde sig kritisk til andre maktinstitusjoner end staten. Den individualistiske kritikken fokuserer på politisk autoritet men det er ikke alle hierarkiske og maktfulle institusjoner som påberåber sig autoritet. De utøver sin makt med andre midler: Penge, vold, eierskap over infrastruktur, kulturell dominans osv. Selv om der ikke er tale om politiske autoriteter, er det stadig hierarkiske maktforhold som påvirker de sosiale forholdene mellom menneskene. Ettersom anarkismen ønsker samarbeid mellom likeverdige mennesker, må den også være kritisk overfor ikke-statslike institusjoner som fremmer ulikhet. Men at kritisere ulikhet og hierarki krever at man ser på forholdet mellom mennesker og ikke blot på hvert enkelt individ. Kritikken av staten bør derfor ikke begrense sig til hva den gjør ved mig. Den bør utvides til en kritikk av hva den og andre maktfulle institusjoner gjør ved os. Anarkister ønsker et samfunn med samarbeide mellom likeverdige mennesker. Den sosiale anarkistiske kritikken av staten er, at den gjør dette umulig. I stedet for å kritisere staten med et argument, som gjør livet uten staten usannsynlig - sådan som det individualistiske argumentet gjør - må vi fremføre en kritikk som er basert på, at livet uten staten faktisk er mulig og ønskelig. Dette gjør den sosiale kritikken, fordi den nettopp insisterer på, at vi er sosiale vesener med mulighet for samarbeide og gjensidig forpliktelse. Derfor er det nødvendig at anarkister også fokuserer på spørsmålet om hvilke strukturer som fremmer likeverdig samarbeide og sosiale forhold. Anarkister må arbeide på at skape og styrke de sosiale fellesskaper som fremmer selvorganisering, og sosial bevissthet. Dette krever at vi studerer sosial organisering og menneskelige samfunn - historisk, sosiologisk, antropologisk og evolusjonsbiologisk - for at finne inspirasjon til hvordan ægte samarbeide kan fungere uten autoritet, dominans eller hierarki. Men det er et emne til et helt annet foredrag.