Statusgjennomgang av drikkevannsforskriften

Kapittel 1: Statusgjennomgang av drikkevannsforskriften Innledning Den norske drikkevannsforskriften skal revideres. Arbeidet deles inn i flere faser, hvor første fase innebærer en statusgjennomgang av hvordan drikkevannsforskriften fungerer i dag. Mattilsynet gjennomførte en områdeanalyse for drikkevann i 2007, og statusgjennomgangen av forskriften kan sees som et supplement til områdeanalysen. I det videre arbeidet med revideringen av drikkevannsforskriften skal de ulike temaene utredes, og det skal utarbeides forslag til nye bestemmelser som høres på vanlig måte. Kartleggingen skal avdekke hvordan de ulike delene av forskriften fungerer for vannverkseierne og tilsynet, hva slags regelverk som er tilgrensende til drikkevannsforskriften, samt hvordan implementeringen av drikkevannsdirektivet og målene under FNs protokoll for vann og helse er eller bør bli ivaretatt. Videre vil konklusjoner fra Mattilsynets regelryddingsprosjekt inngå. Hensikten med denne statusgjennomgangen er å legge til rette for et felles utgangspunkt for hvor det er behov for større endringer, og hvor forskriften kun har behov for mindre justeringer. Rapporten er ikke uttømmende i forhold til alle innspill som er mottatt, men er ment å skulle gi et overordnet bilde av situasjonen. Rapporten er dessuten ment å skulle danne et grunnlag for at flere aktører skal kunne komme med innspill. Begrepet tilsynet viser til Mattilsynet. Det er likevel slik at oppfatningene som presenteres er basert på praktiske erfaringer fra deler av det utøvende tilsynsapparatet og de gjenspeiler ikke nødvendigvis beslutninger fattet av Mattilsynets ledelse. Forslag til nye løsninger, og kommentarer som angår drikkevannsforskriftens veileder, blir ikke beskrevet i denne rapporten. Innspill fra tilsynet og vannverkseierne gjennom Norsk vann er sortert under hvert tema. Under samme temainndeling er også innspill fra Folkehelseinstituttet, implementeringen av drikkevannsdirektivet, og eventuelt tilgrensende regelverk omtalt, der det er aktuelt. Kartleggingen av tilgrensende regelverk innebærer både en oversikt over hvordan drikkevannsforskriften berører annet regelverk, som for eksempel på næringsmiddelområdet, og hvordan annet regelverk berører drikkevannsforskriften, som for eksempel på beredskapsområdet. Relevante konklusjoner fra regelryddingsprosjektet og FNs protokoll om vann og helse er oppsummert separat under egne overskrifter. Kapittel 2: Forskriftens oppbygging Drikkevannsforskriften implementerer direktiv 98/83/EF (drikkevannsdirektivet) i norsk rett. Drikkevannsforskriften er hjemlet i matloven, kommunehelsetjenesteloven og helseberedskapsloven. Kommunehelsetjenesteloven er opphevet og erstattet av helse- og omsorgstjenesteloven fra 1. januar 2012, mens hjemlingen til drikkevannsforskriften er videreført i folkehelseloven 33. På enkelte områder er bestemmelser som vannverkseier må forholde seg til i annet regelverk flettet inn i drikkevannsforskriftens bestemmelser. På andre områder er det valgt å 1

henvise til relevante bestemmelser i annet regelverk. Fordi dette er to ulike reguleringsteknikker bør forskriften gjennomgås med tanke på å avdekke om dette er gjennomført på en hensiktsmessig og konsekvent måte. Forskrift om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten, og forskrift om drikkevannsanlegg og drikkevannsforsyning på flyttbare innretninger, inneholder særbestemmelser som også gjelder på drikkevannsområdet. Dette er tilgrensende regelverk som delvis overlapper med drikkevannsforskriften. Både Norsk vann og tilsynet opplever drikkevannsforskriften som en velfungerende forskrift. Likevel ser begge et forbedringspotensial for de fleste bestemmelsene. Norsk vann mener inndelingen av ulike typer bestemmelser i generelle-, godkjennings- og meldingsbestemmelser og spesielle bestemmelser gir unødvendige gjentakelser i forskriften. Drikkevannsdirektivet påpeker at myndighetene har ansvaret for kvaliteten på vannet fra kilde til tappekran, med mindre eventuell kvalitetsforringelse skyldes internt fordelingsnett. Ut fra kravene i drikkevannsforskriften er eieren av vannforsyningssystemet ansvarlig for kvaliteten på vannet fra kilden til det er levert til mottakeren. Mottakeren kan være et annet vannforsyningssystem, et internt fordelingsnett eller et tappepunkt. Det har vist seg å være tilfeller der mottakeren av vannet ikke er klar over at de er mottaker, mens eieren av vannforsyningssystemet som har levert vannet opplever vannet som levert. Slike tilfeller kan skape uklarheter rundt hvem som er eier av vannforsyningssystemet på et gitt punkt i systemet. Dette kan være uheldig da eieren av vannforsyningssystemet er ansvarlig for å følge forpliktelsene i regelverket, og for å sikre drikkevannets kvalitet. For å ivareta myndighetsforpliktelsen gitt i direktivet er det viktig at det kommer tydelig frem hvem som er eieren av vannforsyningssystemet på et hvert punkt i systemet. Kapittel 3: Regelverkets temaer 3.1. Beredskap Helseberedskapsloven gjelder for vannverk, det samme gjør den tilhørende forskriften, forskrift om krav til beredskapsplanlegging og beredskapsarbeid. Disse gjelder på selvstendig grunnlag, og er i dag vist til i drikkevannsforskriften 11. Når det gjelder beredskap er det en utfordring med dagens forskrift at det ikke er tilstrekkelig tydelig hva som kreves, og hva som legges i de ulike begrepene som benyttes. Tilsynet oppfatter vurderingen av beredskapsplaner som utfordrende. Dette gjelder særlig å vurdere hva som er godt nok, og hvilke hensyn som bør vektlegges. Et annet sentralt spørsmål som nevnes er forholdet mellom vannverkenes beredskapsplaner og overordnede beredskapsplaner i kommunen, og hvorvidt det kan eller bør kreves at vannverkene gjennomfører årlige øvelser. Tilsynet mener dessuten det kan være vanskelig å fastsette hvor langt vannverkseiers ansvar strekker seg, med tanke på beredskap. Om for eksempel abonnentene (en skole, et borettslag, en næringsmiddelvirksomhet, eller liknende) må legge til rette for at vannverket eventuelt kan levere vann fra tank i en beredskapssituasjon. Norsk vann påpeker behovet for å presisere noen begreper, som for eksempel reservevannforsyning, kriseforsyning, leveringssikkerhet og beredskap, samt å fremheve kravet om ROS-analyse. Det er også et behov for å avklare forståelsen av begrepet forsyning i krigssituasjon. De poengterer dessuten at fareanalyse og risikovurdering er en sentral del av fem ulike paragrafer ( 4, 5, 8, 11 og 14). En rydding i dette kan gjøre regelverket mer oversiktlig. 2

3.2. Internkontroll Tilsynet påpeker at det er viktig å tydeliggjøre vannverkseiernes ansvar, samtidig med at det er nødvendig å bevare fleksibiliteten gjennom at internkontrollen fortsatt må tilpasses virksomhetens art og omfang. Slik det er i dag er mye av tilsynet med internkontrollen basert på faglig, erfaringsbasert skjønn. Tilsynet anser det imidlertid som en fordel dersom kravene til innhold i internkontrollen konkretiseres ytterligere, fordi det er viktig at det fremkommer tydelig hva som forventes av ulike typer vannverk. Det er i dag ulik forståelse av kravet til skriftlighet for forskjellige typer vannverk. Bestemmelsen om internkontroll skal ikke erstatte bestemmelser om materielle krav. Det diskuteres om enkelte av dagens materielle bestemmelser er for snevre, slik at det er utfordrende å finne gode hjemler. Grenseoppgangen mellom risiko- og sårbarhetsanalysen som kreves gjennom kravet til beredskapsplaner og kravet om at vannverkseier skal ha styring med punkter og prosesser som er kritiske oppleves som utfordrende for tilsynet. Norsk vann ønsker å fremheve drikkevannsforskriften 5 fjerde ledd som sier at vannverkseier skal kartlegge mulige farer forbundet med drikkevannets helsemessige trygghet og ha styring med punkter og prosesser som er kritiske. Norsk vann skulle gjerne sett at dette kravet kobles til beredskapskravet om ROS-analyse. De ønsker dessuten en utdyping angående hva som ligger i begrepet kritiske. Vannverkseieren må kunne forstå om kravet til kontroll med kritiske punkter er oppfylt, for eksempel om det er nødvendig med tilbakeslagssikring. 3.3. Godkjenning Gebyrene for godkjenningen er regulert i forskrift om betaling av gebyrer for særskilte ytelser fra Mattilsynet, og blir ikke omtalt nærmere her. Mattilsynet har gjennomført et prosjekt for å vurdere å oppheve unødvendige nasjonale godkjenningsordninger. Føringen fra prosjektet er at nasjonale godkjenningsordninger som hovedregel skal oppheves, og at nye nasjonale godkjenningsordninger som hovedregel ikke skal opprettes. Eventuelle unntak fra hovedregelen må begrunnes særskilt. En godkjenningsordning må derfor vurderes konkret i henhold til blant annet formål og funksjon, ressursbruk, risiko, kompetanse og alternativ regulering. I kartleggingsprosessen er det avdekket en rekke fordeler og ulemper med det å kreve at vannverkene skal være godkjent. Tilsynet opplever en rekke positive konsekvenser av det å ha en godkjenningsordning. Selve godkjenningsprosessen skaper god dialog, er kompetansebyggende og fungerer som en sjekk på at alt det nødvendige er på plass. Tilsynet opplever godkjenningen som en viktig drivkraft for vannverkene til å oppfylle forskriftskravene og levere vann av god kvalitet. Godkjenningen fungerer også som et kvalitetsstempel i det offentlige rom. Fordi det kan handle om store investeringer mener tilsynet det er en fordel for vannverkseierne at planene blir vurdert før de iverksettes. Tilsynet ser imidlertid også en del ulemper med dagens godkjenningsordning. Det er en ressurskrevende prosess, spesielt med tanke på at vannverkene må gjennom to godkjenninger ut fra dagens krav. Godkjenningssystemet kan resultere i en tilsløring av ansvarsplasseringen og det at de materielle kravene i forskriften gjelder uansett. På denne måten kan godkjenningen bli en hvilepute for vannverkseierne. Det er også slik at godkjenningen gir et statisk bilde av virkeligheten på et gitt tidspunkt, og at dette bildet minsker i verdi over tid. I dag er det slik at mange vannverk opererer fritt uten godkjenning. 3

Det er antagelig heller ikke reelt å trekke tilbake godkjenningen når den først er gitt, blant annet fordi vannverkene er monopolister. Tilslutt kan det nevnes at det vil bli ansett som en fordel om drikkevann blir håndtert på samme måte som andre næringsmidler, og i dette tilfellet innebærer det uten et godkjenningsregime. Norsk vann påpeker at plangodkjenningen medfører mye saksbehandling. Dette kan være unødvendig, spesielt for de tilfellene der endringene er ment å skulle øke sikkerheten i vannverket. Videre anser Norsk vann det som viktig at kravene for godkjenning er så entydige at Mattilsynets håndtering av denne ordningen blir enhetlig for hele landet. Forskriften legger dessuten ikke til rette for tilstrekkelig god virkemiddelbruk. 3.4. Rapportering, overvåkning og opplysningsplikt Forskrift om opplysninger til Mattilsynet er en forskrift som regulerer virksomheters plikt til å avgi opplysninger til Mattilsynet. I denne forskriften er imidlertid vannverk unntatt fra virkeområdet, slik at opplysningsplikten til vannverk er regulert særskilt i drikkevannsforskriften 10 b. Her er det dermed valgt en annerledes håndtering for drikkevann fra øvrig regelverk Mattilsynet forvalter. Drikkevannsdirektivet krever i artikkel 7 at det etableres et overvåkningsprogram for regelmessig overvåkning av at kvalitetskravene overholdes. Direktivet krever videre i artikkel 6 og 8 at forbrukerne informeres dersom drikkevannet ikke møter kvalitetskravene, og i artikkel 13 at forbrukerne uansett er generelt informert om kvaliteten på vannet gjennom et bestemt rapporteringsregime som også skal rapporteres videre til Kommisjonen. Det bør vurderes om disse kravene er tilstrekkelig hjemlet i drikkevannsforskriften. Tilsynet opplever det som utfordrende at rapporteringen ikke er tilstrekkelig spisset. Hva er et absolutt minstekrav til rapportering, hvordan skal den foregå, hvem er ansvarlig og hvor alvorlig er det hvis dette ikke gjøres? I denne forbindelsen er det essensielt at hjemmelen til rapporteringen er krystallklar. Det er svært ressurskrevende å følge opp rapporteringen, og særlig for små vannverk oppleves hensikten med flere av dataene som uklar. Når det gjelder opplysningsplikt er det i dag et tydelig krav til dette i forskriften. Det er imidlertid ikke like tydelig om det skal informeres om noe utover kvalitetsparameterne, og i tilfellet hva dette skal være. Norsk vann mener det er lite hensiktsmessig at prøvetaking i vannforsyningssystem med flere eiere ikke kan vurderes samlet. 3.5. Materialer og produkter i kontakt med drikkevann I byggteknisk forskrift 15-6 (1) står det at byggevarer i kontakt med drikkevann ikke skal avgi stoffer som kan forringe kvaliteten på drikkevannet eller medføre helsefare. Desinfeksjonsmidler til bruk i drikkevann er regulert i biociddirektivet, men er foreløpig unntatt fra virkeområdet til biocidforskriften. Artikkel 10 i drikkevannsdirektivet beskriver at materialer og produkter som kommer i kontakt med drikkevannet ikke skal etterlate rester i vannet i helsefarlige mengder, og denne formuleringen samsvarer dermed med kravet i byggteknisk forskrift. Disse kravene er igjen speilet i drikkevannsforskriften 13 med en tilsvarende rund formulering for materialene. Når det gjelder produkter som tilsettes vannet er det i drikkevannsforskriften krav om godkjenning for at de skal være tillatt brukt. 4

Tilsynet opplever det som enkelt å føre tilsyn etter produktenes positivliste. Listen er imidlertid vanskelig å finne på Mattilsynets internettsider. For tilsyn med materialer er det mer utfordrende, fordi fravær av positivliste eller godkjenningsordning i større grad gir rom for faglig skjønn. Mattilsynet sitter ikke med fagkompetansen til å vurdere slike materialer. Norsk vann påpeker at vannverkseier verken har, eller skal ha, dybdekunnskap om hvorvidt produkter og kjemikalier avgir stoffer til, eller etterlater stoffer i, drikkevannet. 3.6. Vannbehandling Tilsynet mener formuleringen to hygieniske barrierer er uheldig, fordi dette virker lite fleksibelt. Målet må være et uttrykk som signaliserer nok barrierer. Slik det er i dag er det utfordrende å vurdere totalbeskyttelsen, fordi barrierebeskrivelsen kan oppfattes å være låst til et tall. Tilsynet påpeker viktigheten av at vannbehandlingen skal tilpasses råvannets kvalitet, og at det i dag er for uklare krav til dokumentasjon av råvannet. Fra tilsynets side påpekes det som viktig at muligheten for unntak fra rensing av grunnvann består. Norsk vann er enige med tilsynet i at begrepet to hygieniske barrierer ikke fungerer etter hensikten, fordi det er en for rigid angivelse. Vannverkene er også enige med tilsynet i at dersom kilden benyttes som en del av den hygieniske barrieren bør det være tydeligere krav til dokumentasjon for dette. Norsk Vann har utarbeidet en veileder til tolkning av barrierehøyder (rapport 170), som de mener bør være med å danne grunnlaget for utarbeidelsen av en ny formulering til bestemmelsen om barrierer i drikkevannsforskriften. I tillegg mener de at desinfeksjon bør beskrives nærmere i den reviderte forskriften. 3.7. Kildebeskyttelse Paragraf 4 første ledd i drikkevannsforskriften er spesiell fordi den retter seg mot enhver, i motsetning til resten av forskriften som retter seg mot eieren av vannforsyningssystemet. Bestemmelsen om kildebeskyttelse har derfor et stort potensiale til å berøre mye annet regelverk og rettigheter. Dette kan blant annet være plan- og bygningsloven, friluftsloven, oreigningslova, forurensningsloven og forurensningsforskriften, motorferdselloven, vannressursloven, naturmangfoldloven, naboloven, jordloven, skogbruksloven, plantevernmiddelforskrifter, vassdragsloven, vannforskriften og grunneierrettigheter. Tilsynet oppfatter det som et godt prinsipp at nedbørsfeltet skal være så lite belastet som mulig. Kildebeskyttelsen er imidlertid vanskelig å vurdere. Aktiviteter som kan medføre fare for forurensning av drikkevannet er forbudt, mens aktiviteter som ikke kan medføre fare for forurensning av drikkevannet ikke er forbudt etter drikkevannsforskriften. Hvor går skillet mellom disse ulike aktivitetene? Det er vanskelig for tilsynet å finne dette balansepunktet. I dagens drikkevannsforskrift kommer det ikke tydelig frem hvem som har ansvaret for å beskytte nedbørsfeltet mot forurensning. Er det Mattilsynet, kommunen, vannverket eller allmennheten som skal sikre et trygt råvann? Hvem skal føre tilsyn med nedbørsfeltet og eventuelle klausuleringer, hvem skal bruke sine sanksjonsmuligheter dersom råvannet forurenses og hvem skal sanksjonene rettes mot dersom det skyldes allmenheten? Grenseoppgangen mellom 4 og 14 i drikkevannsforskriften oppleves som uklar, med tanke på vannverkseiers ansvar opp mot myndighetenes ansvar. Derfor er det slik at 4 annet ledd i svært liten grad har blitt benyttet. Norsk vann mener det er essensielt at vannverkseierne har tilstrekkelige virkemidler for å kunne beskytte kilden. De mener dette ikke er tilfellet per i dag. En vesentlig årsak til dette 5

mener Norsk vann skyldes Mattilsynets manglende bruk av denne paragrafens annet ledd. Norsk vann viser dessuten til enkelte argumenter fra høringsuttalelsen de sendte Mattilsynet i november 2010, hvor de er kritiske til Mattilsynets forslag til presisering av 4. 3.8. Kvalitetskrav Når det gjelder kvalitetskravene er næringsmiddelhygieneforskriften å anse som tilgrensende regelverk. Denne forskriften stiller krav til at det skal være egnet tilførsel av drikkevann, som skal brukes dersom det er nødvendig for å unngå at næringsmidlene forurenses. For definisjonen av drikkevann vises det i næringsmiddelhygieneregelverket til drikkevannsregelverket. Naturlig mineralvann og kildevann er definert utenfor virkeområdet til drikkevannsforskriften i 2, og er i stedet regulert i forskrift om naturlig mineralvann og kildevann. Kildevann skal likevel overholde kravene til kjemisk vannkvalitet som fremkommer av drikkevannsforskriften, slik at også denne forskriften viser til drikkevannsforskriften og dermed er tilgrensende. Drikkevannsdirektivets materielle krav til kvalitet er ivaretatt gjennom drikkevannsforskriften. Tilsvarende gjelder for hvor vannet skal være trygt. Foreslåtte endringer i direktivet må gjennomgås nærmere for å undersøke om disse er relevante for forskriften. Drikkevannsforskriften lister opp kvalitetskravene i vedlegget. Disse er inndelt i tiltakstyper basert på hvor alvorlig overskridelsene er, og dermed hvor raskt eventuelle utbedringer må skje. Drikkevannsdirektivet beskriver fremgangsmåten ved en eventuell overskridelse av kvalitetskravene i artikkel 8, sammen med informasjonen om at myndighetene skal avgjøre hvorvidt overskridelsen er en trussel mot folkehelsen, eller ikke. Det er også slik at myndighetene kan gi dispensasjon fra kvalitetskravene under gitte forutsetninger, men at en slik dispensasjon ikke kan gis for flaskevann. Dette er beskrevet i direktivets artikkel 9. Det bør vurderes om forskriftens inndeling i tiltakstyper er en tilstrekkelig implementering av direktivet på disse områdene. Folkehelseinstituttet påpeker at drikkevannsforskriftens liste over parametere, grenseverdier, tiltakstyper og analysefrekvenser stort sett er i tråd med tilsvarende bestemmelser i EUs drikkevannsdirektiv. Noen av drikkevannsforskriftens parametere er tallfestede krav, selv om det ikke er slik i direktivet, og noen av de nasjonale kravene er strengere enn det som kreves fra EU. I tillegg til dette har vi i drikkevannsforskriften valgt å ha en analysefrekvens betegnet som nettkontroll som ikke er hentet fra krav i dagens direktiv, men som er en videreføring av prinsippene fra tidligere regelverk. Folkehelseinstituttet har gått igjennom drikkevannsforskriftens parameterliste, og kommet med noen forslag til endringer. Blant endringsforslagene kan det nevnes at de foreslår å endre kravene til lukt og smak slik at disse blir på linje med direktivet, og ikke slik som det står i dag med analysekrav basert på en omdiskutert metode. Folkehelseinstituttet foreslår også en presisering i forhold til kimtall ved 22 C fordi dagens formulering har skapt tvil om det er snakk om en grenseverdi eller ikke. Tilsynet oppfatter grenseverdier generelt som hensiktsmessig, ved at de gjør det enklere for virksomheter og tilsyn å vurdere prøvesvarene. Ulempen er at konkrete grenseverdier gir lite rom for skjønn. Det oppleves som utfordrende hvordan mindre overskridelser bør håndteres. Tilsynet påpeker dessuten at kravene til prøvetaking, hvilke prøver og frekvensen av disse, må være entydige, og at det samme gjelder for hva som skal kunne dokumenteres. Norsk vann påpeker blant annet at det er vanskelig å tolke vedleggene, både med tanke på analysefrekvens og parameteromfang. De ønsker seg et tydeligere skille mellom driftsparametere og kontrollparametere, og mener omfanget og frekvensen på utvidet 6

rutinekontroll må bestemmes ut fra en risikovurdering av det enkelte vannforsyningsanlegget. Systemet for varslingsplikt og tiltakstyper bør dessuten gjennomgås. Norsk vann påpeker videre at referansemetodene bør vurderes, spesielt de som går på lukt og smak. Disse metodene er per i dag for vanskelig og ressurskrevende til å kunne fungere tilfredsstillende. Kapittel 4: Generelt om regelryddingsprosjektet I juni 2009 publiserte Mattilsynet en rapport som heter Kartlegging av regelverket på Mattilsynets forvaltningsområdet rapport fra forprosjekt. Rapporten ble utarbeidet som en innledning til Mattilsynets store arbeid med å modernisere og harmonisere regelverket på matområdet, som er en av de fire hovedtemaene i regjeringens matreform. Formålet med rapporten var å få en oversikt over regelverket Mattilsynet forvalter, og få frem forslag til endringer som skal gjøre regelverket godt og velfungerende. Det er mye i den rapporten som er relevant for revideringen av drikkevannsforskriften. Nedenfor er det en kort oppsummering av noen av de viktige elementene i denne sammenhengen, uten at det er foretatt noen vurdering av i hvilken grad disse momentene skal bli førende ved revideringen av drikkevannsforskriften. Momenter fra regelryddingsprosjektets forprosjekt: Regelryddingsprosjektet avdekket at selve mengden forskrifter på Mattilsynets forvaltningsområde gjør det vanskelig for brukerne av regelverket å etterleve det. En viktig føring fra prosjektet er derfor å forsøke å begrense all unødvendig regulering. Mattilsynet må kunne svare klart på hvorfor vi har en regel, og det skal være mulig å håndheve den. Forskrifter hjemlet i flere lover bør i utgangspunktet unngås. Der hensynene ikke står i strid med hverandre kan det imidlertid likevel være greit. Forskriften skal regulere det som er virksomhetenes ansvar. Bestemmelser som retter seg mot myndighetene skal ikke stå i forskrifter, og heller ikke retningslinjer og råd til brukerne. Sistnevnte hører naturlig inne i en veileder. Regler som retter seg mot privatpersoner eller ikke-kommersiell aktivitet er spesielt utfordrende, og blir ofte for vanskelig utformet. Det er viktig å merke seg at vedleggene er en del av forskriften, slik at det skal være en klar kobling mellom krav i paragrafer og vedleggene. Vedleggene bør likevel ikke inneholde sentrale plikter. Dersom forskriften pålegger at en standard brukes bør det vurderes om disse kravene kan tas inn i forskriften. Administrative byrder, for eksempel krav om informasjon, bør begrenses, og det må skilles nøye mellom matsikkerhet og kvalitet. Kapittel 5: Generelt om protokoll om vann og helse Protokollen om vann og helse er en protokoll under FN-systemet (WHO/UNECE), og har som mål å oppnå en tilstrekkelig forsyning av rent drikkevann og tilfredsstillende sanitære forhold for alle. De landene som undertegner protokollen forplikter seg til å sette mål for de 14 områdene protokollen er inndelt i. Norge er blant landene som har undertegnet protokollen, og utarbeider dermed nasjonale mål i samsvar med dette. Norges mål under protokollen vil bli lagt ut til høring på Mattilsynets nettsider straks etter ferdigstillelse. Per februar 2012 er det spesielt fire av målområdene som i stor grad er relevante for revideringen av drikkevannsforskriften. Disse omhandler kvalitet på drikkevannet, færre sykdomsutbrudd som skyldes dårlig vannkvalitet, økt funksjonssikkerhet på ledningsnettet og økt bruk av anerkjente rutiner for drift av vannverkene. Under disse overskriftene foreslås en 7

rekke tiltak hvorav mange kan gjennomføres blant annet gjennom en revidert drikkevannsforskrift. Kapittel 6: Konklusjon I denne rapporten kommer det frem at det er kommentarer til de fleste av temaene i drikkevannsforskriften. Det er derfor sannsynlig at det er behov for en viss grad av videre utredning av alle temaene. For noen av temaene virker det imidlertid som at bedre bestemmelser er innen rekkevidde på en helt annen måte enn for andre temaer som krever større grad av utredning. Flere steder i rapporten kommer det frem at tilsynet og vannverkseierne opplever de samme bestemmelsene som utfordrende. Det er dessuten en generell enighet om at forskriften skal være enkel å forstå, at det skal fremgå tydelig hvilke krav som gjelder for den enkelte, men at fleksibiliteten må ivaretas fordi vannverkene er svært ulike. 8