Konsekvensvurdering av godkjenningsordningen for vannverk

Transkript

1 Konsekvensvurdering av godkjenningsordningen for vannverk 1. Dagens situasjon Godkjenningen av vannforsyningssystem er beskrevet i drikkevannsforskriften 8: «Et vannforsyningssystem skal være godkjent av myndighet som nevnt i 9 når det forsyner: 1. minst 20 husstander herunder hytter eller minst 50 personer, 2. helseinstitusjon, jf. Forskrift av 5. juli 1996 nr. 699 eller skole/barnehage, jf. forskrift av 1. desember 1995 nr Ved etablering av nye vannforsyningssystem som nevnt i første ledd, eller endringer av betydning for hygieniske forhold eller leveringssikkerhet for eksisterende vannforsyningssystem, skal planene for valg av vannkilde, utbygging og drift være godkjent før arbeid igangsettes. Slike nyetableringer eller endringer skal i tillegg ha oppstartstillatelse fra godkjenningsmyndigheten før driftsstart. Nyetablerte eller endrede vannforsyningssystem må dokumentere at de vil kunne oppfylle de krav som stilles i denne forskriften. I forbindelse med godkjenning og oppstartstillatelse kan det stilles vilkår for å sikre ivaretagelse av forskriftens formål. Godkjenning kan trekkes tilbake ved brudd på krav som stilles i forskriften, eller vilkår som er satt i forbindelse med godkjenningen.» Godkjenningen av vannforsyningssystemene er dermed delt i to deler. Før arbeidet med å etablere vannverket kan begynne må planene godkjennes av Mattilsynet. Når vannverket er ferdig bygget må Mattilsynet gi tillatelse til at vannverket kan settes i drift. Det er det lokale Mattilsynet som gir godkjenning av vannforsyningssystemene. I de tilfellene der vannforsyningssystemene berører flere av Mattilsynets distrikter, avgjør det sentrale Mattilsynet hvilket lokalt Mattilsyn som skal gi godkjenningen. Godkjenningsordningen er som den er i dagens drikkevannsforskrift blant annet som følge av konklusjonene i rapporten «Om godkjenningsordningen for vannverk, Innstilling fra arbeidsgruppen (Heløe-gruppen) nedsatt av Helsedepartementet 13. mars 2002». 2. Problem Mattilsynet har gjennomført et prosjekt for å vurdere å oppheve unødvendige nasjonale godkjenningsordninger. Føringen fra prosjektet er at nasjonale godkjenningsordninger som hovedregel skal oppheves, og at nye nasjonale godkjenningsordninger som hovedregel ikke skal opprettes. Eventuelle unntak fra hovedregelen må begrunnes særskilt. En godkjenningsordning må derfor vurderes konkret i henhold til blant annet formål og funksjon, ressursbruk, risiko, kompetanse og alternativ regulering. I forbindelse med revideringen av drikkevannsforskriften er det avdekket en rekke fordeler og ulemper med det å kreve at vannverkene skal være godkjent. Tilsynet opplever en rekke positive konsekvenser av det å ha en godkjenningsordning. Selve godkjenningsprosessen skaper god dialog, er kompetansebyggende og fungerer som en sjekk på at alt det nødvendige er på plass. Tilsynet opplever godkjenningen som en viktig drivkraft for vannverkene til å oppfylle forskriftskravene og levere vann av god kvalitet. Godkjenningen fungerer også som et kvalitetsstempel i det offentlige rom. 1

2 Tilsynet ser imidlertid også en del ulemper med dagens godkjenningsordning. Det er en ressurskrevende prosess, spesielt med tanke på at vannverkene må gjennom to godkjenninger ut fra dagens krav. Godkjenningssystemet kan resultere i en tilsløring av ansvarsplasseringen og det at de materielle kravene i forskriften gjelder uansett. På denne måten kan godkjenningen bli en hvilepute for vannverkseierne. Når tilsynet fatter eventuelle vedtak mot vannverket skal dette relateres til de materielle kravene i forskriften, ikke hjemles i godkjenningen. Det er også slik at godkjenningen gir et statisk bilde av virkeligheten på et gitt tidspunkt, den har liten verdi over tid. I dag er det slik at mange vannverk opererer fritt uten godkjenning. Det er antagelig heller ikke reelt å trekke tilbake godkjenningen når den først er gitt, blant annet fordi vannverkene er monopolister. Tilsynet må i stedet benytte andre sanksjoner, som for eksempel tvangsmulkt. Mange anser det dessuten som en fordel om drikkevann blir håndtert på samme måte som andre næringsmidler, uten et godkjenningsregime. Norsk vann påpeker at dagens godkjenningspraksis kan medføre omfattende saksbehandling ved endringer som er enkle, og som kun er ment å skulle forsterke sikkerheten i vannforsyningssystemet. Det er en utfordring at mange av vannverkene som er i drift i dag ikke er godkjent. Dersom hele eller deler av godkjenningsordningen beholdes vil det sannsynligvis koste mye ressurser å få disse vannverkene ajour med gjelden regelverk. For å beholde fokus på å finne frem til det beste alternativet uavhengig av hva som har skjedd tidligere, er konsekvensvurderingen utarbeidet uten å ta hensyn til eventuelle ressurskostnader som kreves for å få alle vannverkene til å være i henhold til dagens krav om godkjenning. 3. Mål Kravene i drikkevannsforskriften skal bidra til å sikre innbyggerne tilstrekkelige mengder trygt drikkevann. Vurderingen av om vi skal opprettholde godkjenningskravene for vannverk, eller ikke, må derfor gjøres ut fra hva som i best mulig grad sikrer innbyggerne tilstrekkelige mengder trygt drikkevann. Målet med denne konsekvensvurderingen er å finne frem til den beste måten å benytte Mattilsynets og vannverkenes ressurser for å oppnå dette. I forbindelse med vurderingen av om det bør være en godkjenningsordning, eller ikke, ansees følgende tiltak å bidra til å nå målet angitt over: (i) At de materielle kravene i forskriften er tydelige (ii) At det er en god dialog mellom vannverkseier og tilsyn (iii) At tilsynet vurderer vannverkets planer før byggestart (iv) Vannverkseiere med god kompetanse (v) Tilsynsinspektører med god kompetanse (vi) At vannverkseieren får benytte ressursene sine på best mulig måte (vii) At tilsynsinspektørene får føre risikobasert tilsyn (viii) Tydelig plassering av ansvaret for trygt drikkevann på vannverkseier (ix) At det er enkelt å sjekke ut om alt nødvendig er på plass før vannverket starter I denne vurderingen blir kravet til plangodkjenning og/eller oppstartstillatelse av vannverk vurdert opp mot det å ikke ha slike forskriftsfestede krav. En forutsetning for eventuelle endringer i godkjenningskravet er at byrden på vannverkene eller andre ikke øker uforholdsmessig, og at innbyggerne ikke i mindre grad får tilstrekkelige mengder trygt drikkevann. Det er også en forutsetning i denne vurderingen at Mattilsynet skal bruke tilsvarende mengde ressurser på drikkevannsområdet både før og etter en eventuell endring. Hvilke krav som bør settes til vannverk som forsyner mindre enn 50 personer holdes utenfor denne konsekvensvurderingen. 2

3 Vannverk som forsyner næringsmiddelbedrifter eller andre abonnenter som bruker mye vann, må regne om vannforbruk til personer forsynt ved å multiplisere kubikkmeter vann med fem. 4. Alternative tiltak Alternative tiltak for håndtering av godkjenningsordningene fremover er listet opp under. I de tilfellene der godkjenningsordningen foreslås opphevet erstattes denne med meldeplikt. Grønne felt på figurene illustrer hvilke vannverk som skal ha godkjenningsordning, mens de røde illustrerer vannverkene som kun skal ha meldeplikt. 1) Begge 50: Beholde kravet om plangodkjenning og oppstartstillatelse for alle vannverk, ned til den størrelsen som forsyner minst 50 personer (basisalternativet). 2) Begge 500: Beholde kravet om plangodkjenning og oppstartstillatelse, men heve den nedre grensen til vannverk som forsyner minst 500 personer. For vannverk som forsyner abonnenter skal begge godkjenningskrav erstattes med meldeplikt. 3) Plan 50: Beholde kravet om plangodkjenning for alle vannverk, ned til den størrelsen som forsyner minst 50 personer, men erstatte kravet om oppstartstillatelse med meldeplikt. 4) Plan 500: Beholde kravet om plangodkjenning for vannverk, men heve den nedre grensen til vannverk som forsyner minst 500 personer, og erstatte kravet om oppstartstillatelse med meldeplikt. For vannverk som forsyner personer skal begge godkjenningskrav erstattes med meldeplikt. 5) Opps. 50: Erstatte kravet om plangodkjenning med meldeplikt, men beholde kravet om oppstartstillatelse for vannverk som forsyner minst 50 personer 6) Opps. 500: Erstatte kravet om plangodkjenning med meldeplikt, og beholde kravet om oppstartstillatelse for vannverk, men heve den nedre grensen til vannverk som forsyner minst 500 personer. For vannverk som forsyner personer skal begge godkjenningskrav erstattes med meldeplikt. 7) Ingen: Erstatte kravet om plangodkjenning og oppstartstillatelse med meldeplikt for alle vannverk som forsyner minst 50 personer. 3

4 For å sikre at vannverkseierne melder vannverket slik de skal, bør det kunne gis økonomiske sanksjoner dersom dette ikke er gjort i henhold til kravene. Økonomiske sanksjoner er beskrevet nærmere i kapittel 6 usikkerhet og fordelingsvirkninger. Serveringssteder bør telles som antall stoler, slik det gjøres i dag. Dette er omdiskutert. Kanskje skille på faste abonnenter (boliger) og sporadiske (ansatte/gjester ved serveringssteder)? Det er en forutsetning at det fremkommer krystallklart av forskriften hva som er et vannforsyningssystem som eventuelt skal godkjennes, for eksempel hvorvidt selvstendige ledningsnett kan høre til i denne kategorien. Det er også lagt som en forutsetning ved vurderingen av de ulike tiltakene at alle godkjenningene er ajour med kravene i dagens regelverk. I tillegg til meldeplikt vil det sannsynligvis også stilles strengere krav til rapportering for alle vannverkene relevante for denne konsekvensvurderingen, sammenliknet med dagens praksis når det gjelder rapportering. Rapporteringskravet holdes imidlertid utenfor denne konsekvensvurderingen. 4.1 Godkjenning av endringer I dag er det krav om plangodkjenning og oppstartstillatelse også for endringer av betydning for hygieniske forhold eller leveringssikkerheten for eksisterende vannforsyningssystem. Generelt for alle alternativene listet opp over gjelder at endringer som gjøres, hvor hovedmålet er å øke sikkerheten i vannverket, kun skal meldes myndighetene og ikke godkjennes. Dette gjelder for eksempel innføring av et ekstra rensetrinn i vannbehandlingen. Endringer av betydning som ikke gjøres for å øke sikkerheten i vannverket må godkjennes i henhold til de ulike alternativene over, avhengig av hvor mange personer som blir berørt av endringen. Dette gjelder for eksempel påkobling av flere abonnenter. Det å sette inn et ekstra rensetrinn er eksempel på endring hvor hovedmålet er å øke sikkerheten i vannverket. 5. Vurdering av de alternative tiltak 4 1: Begge 50 2: Begge 500 3: Plan 50 4: Plan 500 5: Opps. 50 6: Opps : Ingen (i) Fremhever de materielle kravene i forskriften. I dag er godkjenningen ikke et kravpunkt i MATS, og det skal den heller ikke være. (ii) Sikre en god dialog mellom vannverkseier og tilsyn (iii) Tilsynsvurdering av planene før vannverket bygges bidrar til å sikre trygt drikkevann (iv) Kompetansebyggende for vannverkseier (v) Kompetansebyggende for tilsynet (vi) Godkjenningsordningen kan være ressursbesparende for vannverkseier, sett fra vannverkseiers ståsted. (vii) Søknadsbehandlingen kan ikke risikostyres, og godkjenningsordningen kan være ressurskrevende for tilsynet. Frigjørelse av tilsynsressurser vil sikre et risikobasert tilsyn (viii) Tydelig at ansvaret er plassert hos vannverkseier, godkjenningsordningen er ikke en hvilepute for vannverkseier. (ix) En sjekk på at alt nødvendig er på plass og et punkt for inngrep for tilsynet TOTALT Tabell 1: Kvalitativ vurdering av alternative tiltak. Gjennom dialog med Mattilsynets inspektører og vannverkseierne har det kommet frem en rekke argumenter for og i mot godkjenningsordningene. De argumentene som har en

5 betydning for vannverkseiernes evne til å levere tilstrekkelige mengder trygt drikkevann er listet i tabellen over. Antallet pluss og minus angir hvor godt de forskjellige argumentene blir ivaretatt, eller ikke ivaretatt, i de ulike alternativene. En del av argumentene som har kommet frem gjennom dette arbeidet er ikke tatt med i tabellen over: At godkjenningen har en symbolverdi som gir et kvalitetsstempel i det offentlige rom bidrar ikke til tilstrekkelig mengde trygt drikkevann. Et vedtak fra Mattilsynet vil kunne fungere som et pressmiddel for investeringer på samme måte som trusselen om å ikke bli godkjent kan gjøre. Tilsvarende er argumentet om at godkjenningsordningen ikke sier noe om kvaliteten på vannet eller kompetansen i vannverket heller ikke tatt med. Vannverkseier skal lese drikkevannsforskriften uavhengig av godkjenningsordning eller ikke. Dette argumentet er derfor heller ikke listet opp i tabellen. Det å gjøre håndteringen av vannverk på samme måte som andre områder innen kommunal sektor (som ofte har godkjenningsordninger) eller som andre områder innen næringsmidler (som ofte ikke har godkjenningsordninger) bidrar ikke til å sikre tilstrekkelig mengde trygt drikkevann. Det at Norge har et etterslep med tanke på godkjenning av vannverkene, og at det ikke er gjennomførbart i praksis å trekke godkjenningen etter at den er gitt, blir heller ikke tatt med i tabellen. Så lenge godkjenningsordningen erstattes med meldeplikt vil ikke fravær av godkjenningsordning bety at myndighetene mister oversikt over tilsynsobjektene. Godkjenningene må behandles, og godkjenningsordningen kan dermed hindre at Mattilsynet benytter ressursene til tilsyn som ikke angår drikkevann. Dette bør ikke være et argument i forhold til valg av godkjenningsordning, eller ikke. 5.1 Kvalitativ vurdering (i) Fremhever de materielle kravene i forskriften. I dag er godkjenningen ikke et kravpunkt i MATS, og det skal den heller ikke være. Dette blir best ivaretatt uten godkjenningsordning, og dårligst ivaretatt med krav til begge godkjenningsordningene for alle vannverk som forsyner flere enn 50 personer. Alternativene mellom disse to ytterpunktene er gitt verdi avhengig av personer berørt. (ii) Sikre en god dialog mellom vannverkseier og tilsyn. Dette blir best ivaretatt med krav til begge godkjenningsordningene for alle vannverk som forsyner flere enn 50 personer, og dårligst ivaretatt uten godkjenningsordninger. Alternativene mellom disse to ytterpunktene er gitt verdier avhengig av personer berørt. (iii) Tilsynsvurdering av planene før vannverket bygges bidrar til å sikre trygt drikkevann. Dette ivaretas best ved enten begge godkjenningsordningene eller kun plangodkjenning, for alle vannverk som forsyner mer enn 50 personer. Det ivaretas også i de to tilsvarende alternativene for vannverk som forsyner mer enn 500 personer. (iv) Kompetansebyggende for vannverkseier. Det er antagelig de minste vannverkene som har mest å lære av Mattilsynet, og det er kun ved plangodkjenningen det er (v) stort kompetanseutbytte. Kompetansebyggende for tilsynet. Det er antagelig de største vannverkene som har mest å lære til Mattilsynet, og det er kun ved plangodkjenningen det er stort kompetanseutbytte. (vi) Godkjenningsordningen kan være ressursbesparende for vannverkseier, sett fra vannverkseiers ståsted. Kravet om plangodkjenning er en god hjelp for vannverkseierne til å sikre at alt nødvendig er på plass. En slik gjennomgang er spesielt nyttig for de mindre vannverkene. Kravet om oppstartstillatelse er mindre nyttig for vannverkseierne. 5

6 (vii) Sikre et risikobasert tilsyn. Søknadsbehandlingen kan ikke risikostyres. Godkjenningsordningen kan være tidkrevende og binde opp ressurser for tilsynet. Dette blir best unngått uten godkjenningsordning, og dårligst unngått med krav til begge godkjenningsordningene for alle vannverk som forsyner flere enn 50 personer. Det er betydelig større rom for risikobasert prioritering dersom godkjenningsgrensen heves til vannverk som forsyner 500 personer eller flere. Alternativene mellom ytterpunktene er gitt verdier avhengig av personer berørt. (viii) Tydelig at ansvaret er plassert hos vannverkseier, godkjenningsordningen er ikke en hvilepute for vannverkseier. Dette blir best ivaretatt uten godkjenningsordning, og ikke ivaretatt med krav til oppstartstillatelse. Det blir til en viss grad ivaretatt med krav til plangodkjenning, men noe mer dersom kravet til plangodkjenning kun gjelder de større vannverkene. (ix) En sjekk på at alt nødvendig er på plass og et punkt for inngrep for tilsynet. Dette blir best ivaretatt med krav til plangodkjenning, og til en viss grad med krav til oppstartstillatelse. 5.2 Kvantitativ vurdering Mattilsynets inspektører ble bedt om å anslå tidsbruk i forbindelse med plangodkjenning og det å gi oppstartstillatelse, til henholdsvis vannverk som forsyner mellom 50 og 500 personer, og vannverk som forsyner mer enn 500 personer. Disse dataene ble innhentet gjennom en forespørsel per e-post fra hovedkontoret til alle regionkontorene, som i sin tur videreformidlet spørsmålet til distriktskontorene. Et gjennomsnitt av de usikre tidsangivelsene er som følger: Plangodkjenning av vannverk som forsyner mellom 50 og 500 personer: 6 dagsverk. Plangodkjenning av vannverk som forsyner flere enn 500 personer: 10 dagsverk. Gi oppstartstillatelse til vannverk som forsyner mellom 50 og 500 personer: 3 dagsverk. Gi oppstartstillatelse til vannverk som forsyner flere enn 500 personer: 4 dagsverk. Dagsverkssatsen for inspektører er angitt til kr. DVS. Ressursbruken for Mattilsynet for fire av alternativene er anslått i tabellen nedenfor. Vannverksstørrelser Alternativer Vannverk som forsyner Vannverk som forsyner > 500 Totalt Begge 50 Plan 50 Plan 500 Ingen (6+3)*DVS 6*DVS 0 0 (10+4)*DVS 10*DVS 10*DVS 0 [(6+3)*DVS]+ [(10+4)*DVS] Tabell 2: Kvantitativ vurdering av fire ulike tiltak. (6*DVS)+ (10*DVS) 10*DVS 0 6. Usikkerhet og fordelingsvirkninger Kapittel 5.2, den kvantitative vurderingen, er basert på usikre angivelser av tidsforbruk. At andre endringer er med på å bidra til å nå dette målet er en feilkilde i forhold til måling av måloppnåelsen. 6

7 Det å fjerne kravet om oppstartstillatelse krever at Mattilsynet kommer på tilsyn i løpet av rimelig tid etter mottatt melding om oppstart. Det er et faremoment at de små vannverkene, som forsyner mellom 50 og 500 personer, ikke melder seg slik de blir pålagt. For å kompensere for dette bør det være en form for økonomiske sanksjoner dersom dette skjer. Økonomiske sanksjoner: Overtredelse av enkelte av kravene i drikkevannsforskriften bør møtes med økonomiske sanksjoner for å øke etterlevelsen av kravene. Dette kan for eksempel gjelde vannverkseiere som ikke har meldt seg slik de skal, eller vannverkseiere som ikke har rapportert innen en viss dato. I dag er det hjemmel i matloven for tilsynsmyndigheten til å ilegge tvangsmulkt. Tvangsmulkt er et sterkt virkemiddel, som skal brukes for å drive igjennom essensielle pålegg for eksempel nødvendig for å sikre folkehelsen. Tvangsmulkt er derfor ikke et ideelt virkemiddel for å få vannverkseierne til å melde seg og å rapportere i tide. Overtredelsesgebyr er derimot et godt virkemiddel for drikkevannsforvaltningen i denne sammenhengen. Overtredelsesgebyr er en administrativ sanksjon som ilegges direkte av tilsynsmyndighetene for visse overtredelser. Bruken av overtredelsesgebyr er et anbefalt virkemiddel i NOU 2003:15 Fra bot til bedring» og det er innført hjemmel til bruk av overtredelsesgebyr i blant annet dyrevelferdsloven. Matloven har imidlertid så langt ikke denne hjemmelen, og overtredelsesgebyr kan derfor foreløpig ikke benyttes som økonomisk sanksjon i forbindelse med brudd på kravene i drikkevannsforskriften. Det jobbes med å innføre en slik hjemmel i matloven, men inntil videre er det vanskelig å benytte økonomiske sanksjoner ved overtredelse av kravene i drikkevannsforskriften. De store vannverkene har et større budsjett enn de små vannverkene, og derfor mer handlingsrom i forhold til å håndtere utgifter som kan oppstå. De har bedre mulighet til å fordele eventuelle kostnader på abonnentene uten at det blir vesentlig dyrere for abonnentene, sammenliknet med hva som er tilfellet ved de små vannverkene. Utgifter kan for eksempel oppstå i forbindelse med investeringsbehov. 7. Samlet vurdering Den kvalitative vurderingen i tabell 1 og den kvantitative vurderingen i tabell 2 rangerer de ulike tiltakene forskjellig. I den kvalitative vurderingen fremkommer det klart at alternativene som innebærer kun oppstartstillatelse, alternativ 5 og 6, ikke er hensiktsmessige. Disse alternativene er derfor ikke vurdert videre i den kvantitative vurderingen. Alternativet som innebærer å oppheve begge godkjenningsordningene, alternativ 7, kommer heller ikke godt ut av den kvalitative vurderingen. Det å beholde begge godkjenningsordningene, alternativ 1 og 2, kommer betydelig bedre ut av den kvalitative vurderingen i tabell 1. Fordelen med å beholde begge godkjenningsordningene er å sikre den gode dialogen, kvalitetssikring av planer før byggestart, få en sjekk på at alt nødvendig er på plass, og overføre kompetanse mellom vannverkseier og tilsyn. Samtidig kan godkjenningsordningene være til hinder for risikobasert tilsyn og gi en tilsløring av ansvarsplasseringen og det at de materielle kravene gjelder, i tillegg til å være ressurskrevende både for vannverkseier og tilsyn. 7

8 Alternativ 3 og 4, som innebærer å beholde plangodkjenningen og erstatte oppstartstillatelsen med meldeplikt, er alternativene som kommer best ut av den kvalitative vurderingen i tabell 1, og aller best er alternativet som innebærer å heve godkjenningsgrensen til vannverk som forsyner minst 500 personer. Når det gjelder den kvantitative vurderingen i tabell 2 virker det klart mest ressursbesparende å oppheve begge godkjenningsordningene, mens det dyreste alternativet er å fortsette som før med to godkjenningsordninger. Det å beholde kravet om plangodkjenning, mens oppstartstillatelse erstattes med meldeplikt, kommer i en midtkategori i den kvantitative vurderingen. Det å heve grensen for vannverk som må plangodkjennes til de som forsyner flere enn 500 personer vil gi større ressursbesparelse enn å beholde grensen slik den er i dag. Det er lagt som en forutsetning i denne konsekvensvurderingen at ressursene Mattilsynet bruker på drikkevannsområdet skal være uforandret etter en eventuell endring i godkjenningsordningene. Hovedhensikten med den kvantitative vurderingen er derfor å illustrere mengden ressurser frigjort til for eksempel risikobasert tilsyn. Den kvantitative vurderingen viser betydningen av en eventuell endring. Dersom grensen for kravet om godkjenning heves til vannverk som forsyner flere enn 500 personer, vil små, ofte sesongåpne serveringssteder med egen vannforsyning falle utenfor godkjenningskravet. Dette medfører en ressursbesparelse som kommer i tillegg til angivelsen i tabell Konklusjon Kvalitative og kvantitative vurderinger sett under ett tilsier at det å beholde kun plangodkjenningen er det alternativet som utnytter Mattilsynets og vannverkenes ressurser på best måte for å sikre innbyggerne trygt drikkevann. Den største gevinsten ved dette alternativet oppnås ved å heve grensen for godkjenning til vannverk som forsyner flere enn 500 personer. En mulig løsning kan derfor være å beholde kravet om plangodkjenning for vannverk som forsyner minst 500 personer. For vannverk som forsyner mellom 50 og 500 personer kan plangodkjenningskravet erstattes med meldeplikt. Tilsvarende kan kravet om oppstartstillatelse i sin helhet erstattes med meldeplikt. Resultatet av denne endringen vil være frigjorte ressurser til risikobasert tilsyn og andre vannrelaterte oppgaver. Deler av de frigjorte ressursene bør gå med til tilsyn kort tid etter mottatt melding om oppstart fra nye vannverk. 9. Evaluering En evaluering av hvorvidt valgt tiltak fungerer etter intensjonen kan gjøres ved å sammenlikne hvordan Mattilsynets ressurser brukes/har vært brukt før og etter endringen, i kombinasjon med å måle antall avvik ved ordinære tilsyn før og etter endringen. 8