Vi vil, vi vil men får vi det til? En kartlegging av tiltak mot ungdomsproblemer i Knutepunkt Sørlandet

Prosjektrapport nr. 3/2011 Vi vil, vi vil men får vi det til? En kartlegging av tiltak mot ungdomsproblemer i Knutepunkt Sørlandet Ingunn Kvamme og Nina Jentoft

Tittel Vi vil, vi vil men får vi det til? En kartlegging av tiltak mot ungdomsproblemer i Knutepunkt Sørlandet Forfattere Ingunn Kvamme og Nina Jentoft Rapport Prosjektrapport nr. 3/2011 ISSN-nummer 0808-5544 Trykkeri Kai Hansen Trykkeri, 4626 Kristiansand Bestillingsinformasjon Utgiver Agderforskning Gimlemoen 19 N-4630 Kristiansand Telefon 48 01 05 20 Telefaks 38 14 22 01 E-post post@agderforskning.no Hjemmeside http://www.agderforskning.no

Forord Agderforskning igangsatte høsten 2009 levekårsprogrammet: Agders uutnyttede ressurser. Programmet er planlagt å løpe i perioden 2009-2013 og er i sin helhet finansiert av Sørlandets kompetansefond. Velferdsprogrammet har et klart ressursperspektiv. Vi ser på tre grupper av befolkningen som står mer eller mindre utenfor deler av samfunnslivet i Agder. Det er ungdom som står i fare for å falle utenfor utdannings- og arbeidslivet, kvinner med lav eller ingen sysselsetting og innvandrergrupper med problemer på arbeidsmarkedet. Ideen er at i disse tre gruppene finnes det viktige ressurser for regional utvikling. Grunntanken i programmet er å uteske og forstå mer av hva som driver den utviklingen vi ser og å peke på fornuftige valg i velferdspolitikken for fremtiden. Et prosjekt som imidlertid peker seg ut med et litt annet utgangspunkt, og som denne rapporten er en leveranse fra, er: Vi vil, vi vil men får vi det til? En kartlegging av tiltak mot ungdomsproblemer i Knutepunkt Sørlandet. Dette prosjektet rettferdiggjorde sin plass i programmet fordi vi av flere grunner har sett behovet for en slik oversikt. Agderforskning ønsker å øke sin kompetanse på state of the art og aktiviteten på feltet, for på en god måte, å kunne veilede regionale samarbeidspartnere på feltet, og være i stand til å vurdere/evaluere nye tiltak som kommer til og å se dem inn i en større sammenheng. Våre informanter i dette prosjektet har vært ansatte i offentlig forvaltning, tiltaksarrangører og prosjektansatte på feltet. Vi vil takke alle disse informantene for at de velvillig stilte opp på vår forespørsel og delte sine erfaringer med oss. Uten denne kunnskapen hadde vi ikke kunnet lage dette bidraget. Vi retter en stor takk til Sørlandets kompetansefond som i sin helhet har finansiert dette arbeidet. Mai 2011 Nina Jentoft i

Innholdsfortegnelse FORORD... I INNHOLDSFORTEGNELSE... II SAMMENDRAG... IV 1 INNLEDNING... 1 1.1 Om oppdraget... 1 1.2 Tidsplan... 3 1.3 Rapportens oppbygging og innhold... 3 2 TEORETISKE PERSPEKTIVER PÅ UNGDOM OG MARGINALISERING I KUNNSKAPSSAMFUNNET... 4 2.1 Innledning... 4 2.2 Ungdomstid i kunnskapssamfunnet... 4 2.3 Hva er marginalisering?... 6 2.4 Teorier om sosial ulikhet... 8 2.5 Hva sier forskningen om ulike strategier for ungdomstiltak?... 11 3 PROBLEMSTILLINGER OG METODE... 15 3.1 Problemstillinger... 15 3.2 Metode... 16 4 KARTLEGGING AV UNGDOMSTILTAK... 19 4.1 Innledning... 19 4.2 Tiltak/prosjekter som finnes i alle eller flere av kommunene i Knutepunkt Sør... 20 4.3 Tiltak i Kristiansand... 23 4.4 Tiltak i Vennesla... 34 4.5 Tiltak i Søgne... 36 4.6 Tiltak i Songdalen... 36 4.7 Tiltak i Birkenes... 37 4.8 Tiltak i Iveland... 38 4.9 Tiltak i Lillesand... 38 4.10 Attføringsbedriftene i Agder... 39 4.11 Oppsummering av kartleggingen... 46 5 HVA SIER KARTLEGGINGEN OSS?... 47 5.1 Innledning... 47 5.2 Mange aktører involvert... 47 5.3 Lite dokumentasjon om mål, ressursbruk og resultater... 48 5.4 Mange med snevre roller og ansvar... 50 5.5 Hva med samordning?... 50 5.6 Hvordan er rekrutteringen organisert?... 52 5.7 Noen avsluttende vurderinger... 54 LITTERATURLISTE... 57 FOU INFORMASJON... 62 ii

iii

Sammendrag Dette er en kartlegging av det som finnes av tiltak rettet mot ungdom som har problemer, er marginalisert eller som det er indikasjoner på at er i ferd med å falle ut, og hvor formålet er å få dem inn i eller tilbake til et ordinært utdannings- eller arbeidslivsløp. Kartleggingen er en oppfølging av prosjektene Levekår i Vest-Agder. Levekårsutfordringer i fylket og landsdelen. (Ellingsen m.fl., 2009) og Ung og marginalisert. Et agderperspektiv på utsatt ungdom. (Ellingsen m.fl., 2009). Bakgrunnen for kartleggingen er funnene i disse prosjektene som synliggjorde at det er behov for å kartlegge hva tiltakene rettet mot denne målgruppen går ut på, hva de består av rent konkret, og hvilken teori eller filosofi de bygger på. Videre er det viktig å få frem hvem som nås med disse tiltakene, og hvor mange som deltar. Denne kartleggingen er utført i kommunene i Knutepunkt Sørlandet, som omfattes av følgende syv kommuner; Kristiansand, Søgne, Songdalen, Lillesand, Birkeland, Vennesla og Iveland. Hovedproblemstilling for rapporten er: Hvilke tiltak eksisterer for utsatte ungdom, og hva resulterer disse i? Rapporten besvarer også følgende delproblemstillinger: I hvilken grad finnes det en samordning/et samarbeid mellom tiltakene? I hvilken grad dokumenteres mål, ressursbruk og resultater? Vi vil altså vite mest mulig om tiltakene som eksisterer for målgruppen. Vi har hatt et ønske om å finne ut hvilke effekter tiltakene for ungdom har i de syv kommunene, og da særlig på forhold som økt skolegang/redusert dropout. Det fokuserer også på hvordan velferdssystemet fanger opp ungdom i faresonen for marginalisering. Med velferdssystemet tenker vi spesielt på kommunale tjenester og NAV. Den overordnede teoretiske rammen for rapporten handler om kunnskapssamfunnet. Teoriene som brukes i rapporten er i hovedsak sosiologiske, og det vil si at vi i stor grad analyserer funnene ut fra samfunnsforhold, og vi etterstreber å forstå ungdomsproblemer som et samspill mellom samfunnsstrukturer, kultur og individets forutsetninger. Vi har også brukt noen psykologiske teorier som brukes mye blant fagfolk som jobber med målgruppen. iv

Det nye i kunnskapssamfunnet synes ikke å være at andelen barn og unge med problemer øker, men at problematferd øker sannsynligheten for frafall fra videregående skole. Det reises altså nye forståelser av hva det vil si å være ung og hva som kjennetegner ungdomsproblemer, og dermed nye problemstillinger med tanke på forebygging av ungdomsproblemer, i kunnskapssamfunnet. Det er derfor viktig å synliggjøre betydningen av denne konteksten i forbindelse med denne kartleggingen. Kartleggingen ble gjennomført ved hjelp av ulike metoder, som dokumentanalyse og dybdeintervjuer. Informantene i dybdeintervjuene var ressursinformanter og tiltaksinformanter, og vi har ikke inkludert brukerne av tiltakene som informanter i disse intervjuene. I hver av kommunene som er inkludert i denne studien beskriver vi ulike private og offentlige aktører som jobber med tiltak og prosjekter som er rettet mot ungdom eller unge voksne (15-25 år). Hovedfokuset er på arbeid og utdanning, men vi inkluderer også rus- og kriminalitetstiltak og tiltak rettet mot psykisk helse i studien. Tiltakene vi har tatt med er enten selektive eller indikative, og vi har ikke tatt med universelle ordninger og rene behandlingstiltak. Kartleggingen har vært omfattende, og viser tydelig at det eksisterer en rekke ulike tiltak og prosjekter (tilbud) rettet inn mot ungdom i kommunene i Knutepunkt Sørlandet. Rundt 80 etater, tiltak og prosjekter retter seg inn mot ungdom som har falt ut eller står i fare for å falle utenfor et normalt utdannings- og arbeidsløp i Knutepunkt Sørlandet. Kristiansand er den kommunen som har flest tilbud (i underkant av 50 % av prosjektene og tiltakene vi omtaler), noe som faller naturlig gitt kommunens størrelse. Vi finner også at det er en rekke tilbud som finnes i alle kommunene. Det synes som dette i noen grad er et resultat av at det foregår en viss utveksling av erfaringer og kunnskap mellom kommunene. Det kan likevel tenkes at kommunene, og i all hovedsak de minste kommunene, kunne dra fordel av et enda bedre utviklet tverrkommunalt samarbeid rettet mot målgruppen, og særlig i de tilfellene der ungdommen går på skole i en annen kommune enn den de er bosatt i. Det er ikke slik at omfanget av tiltak i seg selv sier noe om hvor mange ungdom som nås eller drar nytte av tiltakene. Det kan tenkes at de samme enkeltindividene er innom flere av tiltakene suksessivt, så det at kartleggingen viser et stort og mangfoldig tilbud rettet mot målgruppen er altså ikke ensbetydende med god måloppnåelse. Det kan derimot være et tegn på liten grad av samordning. v

Det viser seg at det er viktig med et langsiktig kompetanseløp, med tidlig innsats som relevant stikkord. I kunnskapssamfunnet må man dessuten gå utover individperspektivet. Til tross for dette viser det seg at få av prosjektene/tiltakene trekker familie eller øvrige arenaer inn i metodikken, og har et sterkt individrettet fokus. Ungdommen blir definert som problemet, og fokuset i hjelpetiltakene ligger ikke på de underliggende strukturer som genererer problemene. Mengden av tiltak, og tilbakemeldinger fra informantene våre, viser klart at mye av hjelpen som settes inn mot målgruppen i denne studien, kommer for sent. Forskningen viser samlet sett at en rekke kriterier bør være tilstede i oppfølgingen av unge som har falt ut eller står i fare for å falle ut. I tillegg må man arbeide med den unges og omgivelsenes holdninger til endring. Den viktigste kunnskapen fra dette prosjektet må sies å være nødvendigheten av tidlig innsats i forebyggingen av ungdomsproblemer. Det er derfor meget viktig at profesjonsgrupper som arbeider med barn og unge evner å identifisere bekymringsfulle forhold ved enkeltbarn, og gripe inn overfor de barnene det gjelder. vi

i

1 Innledning 1.1 Om oppdraget Å forebygge ungdomsproblemer har fått sterkt politisk fokus i vår tid (Helland 1998). Det satses på ungdom i norske kommuner, men fokuset, omfanget og organisering av ungdomstiltakene kan variere. Ungdomsproblemer kan også dreie seg om mye; psykiske problemer og lidelser, rus, kriminalitet og drop-out fra skole og arbeid for å nevne noe. Dette er i hovedsak en kartlegging av ungdomstiltak i de kommunene som inngår i Knutepunkt Sørlandet. Det er ikke en kartlegging av alle slags tiltak mot ungdom, men tiltak mot ungdom som har problemer, som er marginaliserte eller som det er indikasjoner på at er i ferd med å falle ut; og hvor formålet er å få dem inn i eller tilbake til et ordinært utdannings- eller arbeidslivsløp. Kartleggingen er en oppfølging av arbeidet som ble gjort i forbindelse med prosjektet Levekår i Vest-Agder. Levekårsutfordringer i fylket og landsdelen (Ellingsen m.fl., 2009) og prosjektet: Ung og marginalisert. Et Agderperspektiv på utsatt ungdom (Ellingsen m.fl., 2009). Begge prosjektene er utført av forskere ved Agderforskning og finansiert av Sørlandets kompetansefond. I sistnevnte arbeid var noe av siktemålet å følge opp en serie viktige funn om ungdoms levekår som ble gjort innenfor hoveddelen av prosjektet: Levekår i Vest-Agder og gir et mer kvalitativt bilde av livssituasjonen for ungdom som er marginalisert eller står i fare for å bli det. Gjennom moderprosjektet: Levekår Vest-Agder avdekket vi flere indikasjoner på at unge mennesker i Vest- (men også Aust-)Agder i høyere grad befinner seg i en marginalisert posisjon enn i landet som helhet. Med marginaliserte mener vi i praksis ungdom som står utenfor ordinært arbeids- og utdanningsliv. De er i en posisjon mellom det å være integrerte samfunnsmedlemmer og det å være ekskludert. For et samfunn som ønsker gode levekår for flest mulig, er det et betydelig problem når unge snubler i starten og står i fare for ikke å få brukt sine ressurser. Disse funnene synliggjorde et behov for å kartlegge omfang og kjennetegn ved de unge som er i en marginalisert posisjon, samt å tilnærme oss de prosessene som ligger bak marginaliseringen. Prosjektet: Ung og marginalisert hadde nettopp dette som formål. Funnene i Ung og marginalisert er direkte årsak til at vi ønsket å gjennomføre denne kartleggingen av hvilke tiltak som settes inn mot denne gruppen av unge. Ellingensen mfl (2009) viser til at marginaliserte unge svært ofte kommer fra familier der den ene av foreldrene er svært fraværende, det flyt- 1

tes ofte kort sagt preges livet av diskontinuitet. Det er derfor viktig at de marginaliserte unge får nye og gode relasjoner, for eksempel gjennom tiltak der formålet er å skape/gjenskape familieliknende relasjoner. Et vesentlig funn i dette arbeidet var videre at det eksisterer en flora av individrettede tiltak mot ungdommer med problemer. Det var imidlertid langt mindre fokus på et bredere samfunnsperspektiv, der man søker etter årsaker til marginalisering på samfunnsnivå. I hvilken grad løfter styresmaktene, forvaltningen og politikerne blikket i forhold til denne problematikken og igangsetter tiltak som skal bidra til å endre de underliggende årsakene til marginalisering? Alle informantgrupper i Ung og marginalisert pekte eksempelvis på skolen som et sted der ulikheter blir forsterket og tydeliggjort. Et viktig element blir foreldrenes evne til å følge opp. Disse funnene gjorde oss nysgjerrige på hva som fantes av tiltak og blant annet hvilken ideologi de bygger på. Som følge av denne kunnskapen som vi fikk gjennom disse foregående prosjektene ønsker vi å kartlegge hva tiltakene går ut på, hva de består av rent konkret og hvilken teori eller filosofi de bygger på. Videre er det viktig å få frem hvem som nås med disse tiltakene og hvor mange som deltar. Hvis tiltakene er evaluert, vil vi også vite hvilken effekt de har hatt. I forlengelsen av dette vil vi diskutere og analysere våre funn i lys av både teori og tidligere forskning på feltet. Hovedproblemstillingen for denne kartleggingen er: Hvilke tiltak eksisterer for utsatte ungdom, og hva resulterer disse i? Delproblemstillingene omfatter i hvilken grad det finnes en samordning/et samarbeid mellom tiltakene og i hvilken grad mål, ressursbruk og resultater dokumenteres. I denne forbindelse er vi interessert i å vite hva tiltakene betyr i form av økt skolegang/redusert dropout og økt yrkesdeltakelse blant utsatt ungdom, og i hvilken grad kan det vises til andre positive effekter. Målgruppen er i alderen 15-25 år. Vi viser til kapittel 3 for en nærmere gjennomgang av problemstillinger og metode. Nedslagsfeltet for kartleggingen er Vest-Agder, med hovedvekt på Knutepunkt Sørlandet. Vi legger fokuset på disse kommunene som en avgrensing og et naturlig valg gitt hele levekårsprogrammets Vest-Agder-profil. Prosjektet kan på sikt utvides til også å gjelde et større nedslagsfelt gitt en større ressursramme. Men i denne omgang har vi begrenset oss til Knutepunkt Sør- 2

landet. Knutepunkt Sørlandet omfattes av syv kommuner i Vest-Agder; Kristiansand, Søgne, Songdalen, Lillesand, Birkeland, Vennesla og Iveland. Hvorfor er en slik kartlegging viktig? For det første brukes store offentlige ressurser på tiltak mot ungdomsproblemer. Bare av den grunn er det viktig å lage en oversikt over tilbudet som finnes. Erfaringer viser at det tilsynelatende ikke er noen etater/instanser som har god oversikt over floraen av tiltak eller at det finnes noen form for samordning mellom dem. Vet vi i det hele tatt noe om den samlede effekten av alle disse tiltakene for utsatt ungdom? Det tredje er at vi ønsker å se våre funn og diskutere dem i lys av foreliggende forskning som sier at tiltak rettet inn mot ungdom trenger flere ganger så store ressurser for å oppnå gode resultater som tiltak på førskolenivå (Heckman, 2006). Og endelig; Agderforskning ønsker å øke sin kompetanse på feltet, ikke minst, for på en god måte å kunne veilede regionale samarbeidspartnere på feltet, og være i stand til å vurdere/evaluere nye tiltak som kommer til og se dem inn i en større sammenheng. 1.2 Tidsplan Det har vært et ønske i Agderforskning å skaffe seg en oversikt over tiltak mot ungdomsproblemer i vårt distrikt, og da Sørlandets kompetansefond ville bevilge penger til et slikt prosjekt var det naturlig å legge dette inn som et av to prosjekter som startet opp i Levekårsprogrammets først år, 2009. Prosjektet ble startet opp vinteren 2009 og var planlagt sluttført siste halvåret 2010. Blant annet på grunn av et større feltarbeid enn planlagt innledningsvis, foreligger denne rapporten våren 2011. 1.3 Rapportens oppbygging og innhold Rapporten er organisert i kapitler som man med fordel leser fortløpende. Men selve kartleggingen står på egne ben og kan leses separat. Kapittel 1-3 er de innledende kapitlene som introduserer prosjektets ide, dets problemstillinger og metode og som gir en oversikt over vårt teoretiske utgangspunkt. Kapittel 4 utgjør kartleggingsdelen. Der omtales alle tiltak mot ungdomsproblemer som vi har identifisert, gitt de rammer og begrensinger vi har hatt i prosjektet. I kapittel 5 avrunder vi rapporten, og diskuterer problemstillingene som dannet utgangspunktet for vår datainnsamling. Til slutt gjør vi noen overordnede betraktninger i lys av resultatene fra dette forskningsprosjektet. 3

2 Teoretiske perspektiver på ungdom og marginalisering i kunnskapssamfunnet 2.1 Innledning I dette kapitlet ønsker vi å presentere sentrale teoretiske perspektiver som kan danne grunnlag for å forstå datamaterialet og mønstrene vi finner der. Målsettingen er at denne kartleggingen blir satt inn i noen rammer som gjør at leserne kan følge de vurderinger og konklusjoner vi gjør til slutt i rapporten. 2.2 Ungdomstid i kunnskapssamfunnet Teoriene vi bruker i denne rapporten, er i hovedsak sosiologiske. Det vil si at vi analyserer funnene mye ut i fra samfunnsforhold, og vi forstår ungdomsproblemer som et samspill mellom samfunnsstrukturer, kultur og individets forutsetninger. Vi kommer imidlertid også til å beskrive noen psykologiske teorier som brukes mye blant faggrupper som arbeider med ungdom. Den overordnede teoretiske rammen for den rapporten handler om kunnskapssamfunnet. Sosiologen Ivar Frønes beskriver i boken Sårbare unge (Befring m.fl., 2010) hvordan overgangen fra industrisamfunnet til kunnskapssamfunnet påvirker barndom og ungdomstid. I de siste tiårene av industrisamfunnet, fra 1950- til 1980-tallet, var perioden frem mot det man regnet som voksenlivet, som regel kortere enn det er i dagens kunnskapssamfunn. Barndommen var fylt av lek og skole, mens ungdomstiden fremsto som en voksenperiode. Voksenlivet startet gjerne tidlig i tjueårsalderen, kjennetegnet av arbeid og ekteskap. På 1960-tallet tok kun en av fem gymnaset, og enda færre høyere utdanning. Unge menn fikk gjerne arbeid i industrien, for unge kvinner ventet husmorrollen. Frønes hevder at industrisamfunnets voksenrolle hadde en voldsom integrasjonskraft gjennom mekanismer som gjorde at de aller fleste ble innhentet av voksenlivet. Fordi disse mekanismene var så sterke, kunne ungdomstiden fungere som en venteperiode. Såkalte ungdomsproblemer ble gjerne forbundet med fritidsproblemer. Forebyggende tiltak for risikofaktorer i tenåringstiden var derfor fritidstiltak, i følge Frønes. Det post-industrielle kunnskapssamfunnet er preget av andre mekanismer. I kunnskapssamfunnet er menneskelig kompetanse (humankapital) den viktigste produksjonsfaktoren. Dermed blir utdanning det grunnleggende elementet for den enkeltes integrasjon i yrkeslivet. Utdanningskompetanse er kjernedimensjonen i samfunnsutviklingen så vel som i den individuelle ut- 4

viklingen, utdanning er oppdragelsens mål og dens målestokk (Befring mfl., 2007:31). Ungdomstiden er ikke lenger en venteperiode, men en kompetanseperiode. I kunnskapssamfunnet blir det at mange unge ikke fullfører videregående opplæring sett på som et alvorlig samfunnsproblem. Men veien til voksenrollen i kunnskapssamfunnet er langt fra like klarlagt som den var i industrisamfunnet. I kunnskapssamfunnet tar det både lengre tid og er en mer kompleks prosess å få status som voksen. Kunnskapssamfunnet innebærer dermed et helt annet livsløp enn i industrisamfunnet. Skolen i kunnskapssamfunnet vektlegger sosial kompetanse, samt selvdisiplin og konsentrasjon. Det krever at unge selv er i stand til å planlegge fremtiden. Hvilket sosialt miljø man er en del av, er også avgjørende. Barn med svak sosial og kulturell kapital blir sårbare i kunnskapssamfunnet. Relasjoner og nettverk blant unge fra middelklassen representerer gjerne flere sosiale og kulturelle broer over til det videre voksne samfunnet enn blant unge fra arbeiderklassen. Enkelte ungdomsmiljøer kan også gi negativ sosial kapital, ved at de gir kompetanse på kriminalitet og forhindrer interaksjon med sentrale sosiale og institusjonelle rammer (Sandberg, 2009). Betydningen av foreldrene forsterkes i kunnskapssamfunnet, både ved deres sosiale og kulturelle bakgrunn og som det sentrale støtteapparat under barnas utdanning. Det nye i kunnskapssamfunnet synes ikke å være at andelen barn og unge med problematferd øker, men at problematferd øker sannsynligheten for frafall fra videregående skole. I industrisamfunnet gikk bare et lite mindretall av ungdommene på videregående skole, eller realskole, men dette har endret seg dramatisk i kunnskapssamfunnet. Mens yrkesaktivitet var hovedbeskjeftigelsen for flertallet av 17-19 åringer på 1950 og 60-tallet, sank denne andelen kraftig fra 1970-årene. I 1975 oppgav 31 prosent av 17-19 åringene at de hadde arbeid som hovedbeskjeftigelse, mens i 1990 var andelen 8 prosent. Samtidig økte andelen som hadde skole som hovedbeskjeftigelse fra 60 prosent i 1975 til 80 prosent i 1990. I dag kan det å gå på skole altså regnes som den normale beskjeftigelsen til ungdom i alderen 17-19 år (Befring m.fl., 2010). Dette indikerer en utvikling hvor det har blitt vanskelig å jobbe seg inn på det ordinære arbeidsmarkedet som ufaglært hjelpearbeider (Grøgaard, 2006). Å ikke fullføre videregående opplæring, betyr derfor at man kommer i risikosonen for marginalisering i voksenlivet (Befring m.fl., 2010). Å forebygge ungdomsproblemer i kunnskapssamfunnet handler om å gjøre ungdommen i stand til å møte den komplekse overgangen til arbeidslivet og voksenrollen (ibid s. 41). Problematferd i ungdomstiden har gjerne sammenheng med faktorer i tidlige livsfaser. Både gener og sosialt miljø kan spille inn på problematferd. Som sagt har foreldrene stor betydning for bar- 5

nets utvikling. Ikke minst betyr det å ha foreldre som er i arbeid mye for familiens sosiale integrasjon, og i forhold til foreldrene som rollemodeller. Barnehagen er også en svært viktig institusjon. Frønes (i Befring m.fl., 2010) mener at barnehagen derfor må nå alle. Barnehagen kan bidra til å integrere barn med problematferd sosialt. For eldre barn mener Frønes at leksehjelp og fritidsordninger kan være vel så virkningsfullt som økonomisk støtte til familien. Å tenke helthetlig omkring barnevern i kunnskapssamfunnet betyr ikke bare hele barnet, men barnet i forhold til den livsløpsstrukturen og oppveksten som barn nå er en del av (ibid s. 43). Fremveksten av kunnskapssamfunnet reiser med andre ord nye forståelser av hva det vil si å være ung og hva som kjennetegner ungdomsproblemer, samt nye problemstillinger med tanke på å forebygge ungdomsproblemer. I en kartlegging og vurdering av tiltak mot ungdomsproblemer er det viktig å synliggjøre betydningen av denne konteksten. Samfunnsutviklingen medfører at medisinen fra i fjor ikke nødvendigvis har samme effekt i dag. Dette fordrer et nytt kunnskapsbehov. 2.3 Hva er marginalisering? Begrepet marginalitet stammer fra latinsk margo. Margo betyr kant eller grense. Marg, stammer også fra margo, og betyr det som er på utsiden av den vesentlige teksten. Dersom vi overfører marginalisering til samfunnsnivå, forbindes ofte det å stå utenfor det vesentlige med å stå utenfor arbeidslivet. Innenfor norsk ungdomsforskning har marginalisering gjerne blitt knyttet til arbeidsledighet (Halvorsen, 1996). Arbeidslivet er i dag en av de viktigste sosiale og økonomiske arenaene i samfunnet. Arbeid og produksjon har vært selve drivkraften i det vestlige samfunnet. Arbeid er blitt grunnlag for all menneskelig utvikling, både materielt, moralsk og intellektuelt (Kildal, 2005; 26). Det å være i arbeid gir grunnlag for sosial status, kunnskap og økonomisk mulighet til å skaffe seg materielle goder. Det å stå helt eller delvis utenfor arbeidslivet, kan gjøre at man mister de mulighetene som arbeidslivet medfører. Når det gjelder ungdom, er marginaliseringsbegrepet likevel mer sammensatt enn det å være innenfor eller utenfor arbeidslivet. Man bør også se på deres tilknytning til ulike sosiale arenaer som familie, skole arbeidsliv, organisasjoner eller grupper. Heggen (2007) hevder at ungdom først blir marginalisert når vedkommende faller utenfor flere slike arenaer samtidig, og når det er innbyrdes sammenheng mellom disse prosessene. Marginalisering vil i 6

denne forbindelsen si å være plassert i posisjoner som begrenser tilgangen til økonomiske, sosiale og politiske ressurser (Heggen, 2007: 121). Marginalitet behøver ikke være en permanent tilstand som fører til eksklusjon. Marginalisering kan snarere forstås som en prosess som skaper risiko for sosial eksklusjon, ved at det blir vanskelig å etablere seg sosialt eller i arbeidslivet (Heggen og Øia, 2007). Mange teorier peker på betydningen av sosial ulikhet og klasseforskjeller når det gjelder årsaker til at ungdom blir marginalisert. Den britiske sosiologen Anthony Giddens har et annet perspektiv. Han er i større grad opptatt av kjennetegn ved samfunnet, som han omtaler som det sen-moderne samfunnet. Giddens peker på at det her skjer en økende grad av individualisering. Det vil si at individet i større grad er fristilt fra det sosiale fellesskapet. Individet er i større grad ansvarlig for å skape sin egen identitet og et meningsfylt liv (Giddens, 1991). Dette medfører også at vi i sterkere grad blir ansvarlig for de valgene vi tar. Hvilke valg vi tar og hvordan vi takler konsekvensene av valgene våre, henger sammen med individuelle ressurser. De ressursene vi bærer med oss, har vi fra familie og oppvekst. Erfaringer fra tidlige sosiale relasjoner og valg gjør oss bedre rustet til å møte nye vanskelige valg. Giddens legger vekt på at barn og ungdoms konstruksjon av egen identitet blir brukt til å skape en sammenhengende fortelling om seg selv. I denne fortellingen er særlig relasjonen mellom barn og foreldre i tidlige leveår viktig. Barnet er avhengig av at det skapes en grunnleggende trygg relasjon til sine foreldre dersom det skal få den grunnleggende tilliten som skal til for mestre nye ukjente situasjoner. Dersom barnet har fått en grunnleggende trygghet, vil det være bedre i stand til å takle risikable overganger eller tap i livet (Heggen og Øia, 2005). Det å mestre handler, i følge Heggen og Øia, om å kunne forholde seg til eller håndtere utfordringer og påkjenninger i livet. Mestring er en sentral del av ungdomstiden, fordi mye av identitetsutviklingen skjer da. Barn og unge som mangler eller har fått skadet dette psykologiske grunnlaget, vil møte nye situasjoner mer defensivt. Det vil si at de i mindre grad vil være kreative i sine løsninger, noe som øker sjansene for et negativt utfall. Et negativt resultat vil igjen bekrefte eksisterende mistro til situasjonen. Konsekvensen kan derfor bli en negativ og selvforsterkende spiral, der en gjerne trekker seg tilbake i subkulturer for å beskytte seg mot nye og skremmende utfordringer. (Heggen og Øia, 2005). Manglende mestring på ulike felt kan derfor ses som et kjennetegn på marginalisering blant ungdom. 7

Familien sees her som en grunnleggende faktor for å forklare barn og ungdoms ulike evner til å mestre tilværelsen. Familien er barnets signifikante andre og relasjonen mellom barnet og de signifikante andre legger grunnlaget for barnets evne til å inngå i relasjoner til andre senere i livet (Mead, 1972). For å forstå hvorfor noen personer blir marginalisert må man med andre ord ha et blikk på familiebakgrunn. Dette ser vi nærmere på i neste kapittel, med et særlig fokus på sosial ulikhet. 2.4 Teorier om sosial ulikhet Sosial ulikhet dreier seg om den institusjonaliserte fordelingen av status, makt, posisjoner og goder (Øyen, 1992). Det finnes mange ulike teorier og perspektiver på hva som skaper sosial ulikhet. Teoriene vi viser til nedenfor, vil knytte sosial ulikhet særlig til klasseforskjeller. Sosial arv Når man snakker om hvordan barn påvirkes av sine foreldres sosiale posisjon, brukes gjerne begrepet sosial arv. Det finnes ikke en felles teori om sosial arv (Ploug, 2007). Rønning definerer det slik: normer, verdier og materielle forhold som overføres mellom generasjonene i bestemte lag eller klasser (1996: 34). Sosial arv er noe alle personer bærer med seg, men for noen kan den være av en slik art at den har negative innvirkning på mulighetene til å klare seg i samfunnet. Er man eksempelvis født inn i en familie som er økonomisk vanskeligstilt, er sannsynligheten større for at man selv vil ha vanskelige økonomiske forutsetninger i voksen alder enn dersom man hadde vært født inn i en rik familie. På samme vis overføres også andre egenskaper mellom generasjonene; er oppvekstfamilien opptatt av litteratur og skoleprestasjoner er det sannsynlig at barna arver denne interessen, og motsatt, er oppvekstfamilien lite opptatt av skolen er det sannsynlig at heller ikke barna blir det. Man må imidlertid være varsom med å bruke begrepet sosial arv deterministisk, for eksempel ved å påstå at alle som er født inn i problemfylte hjem selv utvikler problemer. Det finnes også eksempler på at barn og unge som kommer fra såkalt ressurssterke hjem får problemer av ulik art, og motsatt; at barn med dårlige forutsetninger klarer seg bra (såkalt resiliens). Det kan hevdes at negativ sosial arv er skapt på grunn av ulikheter i samfunnet, og dermed ikke skyldes biologiske egenskaper hos enkeltindivider. Men selv om årsakene kan ligge på samfunnsnivå, kan en finne resultatene av sosial ulikhet på individnivå. 8

Flere norske studier har vist hvordan fattigdom overføres fra en generasjon til en annen blant barn av sosialklienter (Nordli Hansen og Mastekaasa, 2005 og Lorentzen og Nilsen, 2009). Undersøkelsene synliggjør sannsynligheten for at barn av sosialhjelpsmottakere også selv blir sosialhjelpsmottakere. Det å ha foreldre med sosialhjelpsgrunn er den faktoren som øker sannsynligheten mest for å bli sosialhjelpsmottaker, når en kontrollerer for kjønn, utdanning og arbeidsinntekt. Høy utdanning er likevel en sterk buffer mot økonomiske problemer og sosialhjelp. Det å ha høy utdanning minsker sjansen for å motta sosialhjelp betydelig, også for barn av sosialhjelpsmottakere. Dette sier noe om hvilke samfunnstiltak en kan sette inn for å motvirke at den sosiale arven skaper større sosial ulikhet: Det helt klart viktigste virkemiddelet i kampen mot reproduksjon av sosial ulikhet er utdanning. Universelle rettigheter til utdanning har vært og vil fortsatt være det viktigste virkemiddelet for å redusere reproduksjon av sosial ulikhet (Lorentzen og Nilsen, 2009:136). Et annet poeng er at det å sette inn tiltak tidlig i barnas liv, kan være noe av det mest effektive når det gjelder å forebygge fattigdom og marginalisering i voksenlivet. Oppdemming av forskjeller bør skje så tidlig som mulig i barnas liv, siden forskningen viser at økonomisk deprivasjon har sterkest negative effekter når barna er svært unge (Lorentzen og Nilsen, 2009: 137). Et annet universelt tiltak som kan bidra til utjevning er barnehagen. Flere studier viser at førskoletiltak rettet mot barn fra vanskeligstilte familier har vesentlig positiv effekt på utdanning og arbeid seinere i livet (Mogstad og Rege, 2009). Barnehage kan med andre ord synes å bidra til bedre sosial og kognitiv mestring på skole og utdanning. Sosial ulikhet og kulturell kapital Bourdieu har utviklet teorier som viser hvordan våre tanker, holdninger og smak blir kroppsliggjorte mønster (Bourdieu, 1977). Disse mønstrene, som kalles habitus, gjør oss disponerte for å handle på bestemte måter. Mye av det grunnleggende i den enkeltes habitus blir formet tidlig i leveårene, og er i stor grad preget av vår sosiale bakgrunn. Habitus blir synlig gjennom måten vi snakker på, beveger oss på, hvilken smak vi har osv. En enklere måte å si det på er at vi tenker, snakker og oppfører oss mye på samme måte som 9

andre personer som kommer fra samme miljø eller sosiale klasse som oss selv. Ettersom ulike sosiale miljø har ulike sosiale koder, vil den habitus en har påvirke hvordan en behersker et bestemt miljø. Skole og utdanning er, ifølge Bourdieu, et felt som det er lettere å beherske for barn fra middelklassen enn for barn arbeiderklassen. Det henger sammen med at en må ha den rette type kunnskap og sosial kompetanse, eller kulturell kapital, som skal til for å lykkes i skolen. Barn fra middelklassen har for eksempel mer trening i å tilegne seg den læringsformen som ofte blir favorisert i skolen, nemlig teoretisering av kunnskap. Begrepene habitus og kulturell kapital har dermed visse likheter med sosial arv, ved at sosiale relasjoner, væremåte og stil delvis overføres fra generasjon til generasjon (Heggen og Øia, 2005). Bourdieus teori om betydningen av kulturell kapital er utviklet på grunnlag av det franske utdanningssystemet, men en finner også i Norge betydelig sammenheng mellom kulturell bakgrunn og sjansen for å lykkes med utdanning. Et flertall av elevene som ikke fullfører videregående skole har foreldre med lavere utdanning (Markussen, 2006). Det betyr at selv om det er formelt sett lik rett til utdanning i Norge, kan det likevel finnes kulturelle og strukturelle trekk ved skolen som gjør at den ikke gir alle like muligheter. (Heggen og Øia, 2005). Det kan hevdes at det er en kontinuerlig reproduksjon av ulikhet i det norske skolesystemet, noe som ikke minst er synlig i rekruttering innenfor høyere utdanning. Et eksempel er at det er mye mer sannsynlig å velge høyere utdanning blant barn av høyt lønnede akademikere enn blant barn av ufaglærte arbeidere (Nordli Hansen, 2005). Den franske sosiologen Boudon skiller mellom tre typer forklaringer på sosial ulikhet. I tillegg til kulturteorien, som Boudon er den viktigste representanten for, viser Boudon også til verditeorien og sosial posisjon teorien (Nordli Hansen og Mastekaasa, 2005). I verditeorien forklares utdanningsvalg og skoleprestasjoner med normer og verdier. Tanken er at barn fra lavere sosiale klasser har mindre interesse for skolearbeid og å ta høyere utdanning, fordi de sosialiseres til å verdsette utdanning lavt. I høyere sosiale klasser verdsettes utdanning høyt, og disse barna sosialiseres og stimuleres til innsats i skolen og til å velge høyere utdanning. Sosial posisjon-teorien er Boudons egen teori. Han hevder ungdommens utdanningsvalg, er basert på rasjonelle vurderinger av kostnader og belønninger ved valg av ulike alternativer. Det forutsettes at det er viktig for ungdom fra alle sosiale lag å unngå sosial degradering, å falle nedover på den sosiale rangstigen. Sosial degradering kan unngås ved å velge en utdanning i et yrke 10

med samme eller høyere status som ens foreldre. Barn av ufaglærte kan oppnå en viss stigende sosial mobilitet ved å ta yrkesutdanning. For ungdom fra høyere sosiale lag, kan universitetsutdanning oppleves som nødvendig. Ungdom fra mer velstående sosiale lag, trenger også i mindre grad å ta hensyn til rent økonomiske kostnader ved å ta høyere utdanning. For å forstå hvorfor noen ungdommer faller utenfor må man se på samspillet mellom trekk ved samfunnet og samfunnsstrukturen, og trekk ved den enkelte og vedkommende sin bakgrunn. Marginalisering kan sies å oppstå som en konsekvens av en bestemt dialektikk mellom et kunnskapssamfunn og den enkeltes habitus. Tiltak rettet inn mot å påvirke enten samfunnsutviklingen eller det enkelte individ alene kan dermed antas å ha mindre effekt enn dersom man ser de to nivåene i sammenheng. I neste avsnitt vil vi se nærmere på den forskningen som er gjort på ulike tiltak rettet mot ungdom og ungdomsproblemer. 2.5 Hva sier forskningen om ulike strategier for ungdomstiltak? Som nevnt innledningsvis er det er sterkt fokus i mange norske kommuner på å forhindre at ungdom og unge voksne faller utenfor et ordinært utdannings- og arbeidsløp. De tiltak som settes inn kan igjen deles inn i to grupper: universelle tiltak og selektive/individuelle tiltak. Nedenfor vil vi gå igjennom enkelte perspektiver på hva forskningen sier om disse to strategiene i arbeids- og velferdspolitikken, og hvilke effekter de regnes å ha på barn og unge. Universelle eller selektive tiltak i et forebyggings perspektiv mot ungdom? Forskning og teori om forebygging foregår i dag innenfor en rekke fagområder. Begrepene primær, sekundær og tertiær har inntil nylig vært mye brukt innenfor forebyggingsprogrammer. Disse begrepene har i økende grad blitt erstattet av universell, selektiv og indikativ forebygging (Ferrer-Wreder et al, 2005). Den klassiske terminologien innenfor forebygging stammer fra folkehelsetradisjonen. Begrepene primær, sekundær og tertiær forebygging ble brukt om tiltak for å forebygge sykdom i befolkningen. Primær forebygging dreide seg om tiltak i den friske delen av befolkningen, for å hindre nye sykdomstilfeller. Sekundær forebygging handlet om å redusere omfanget eller forekomsten av eksisterende funksjonshemming eller sykdomstilfeller. Målgruppen for sekundære forebyggende tiltak er personer med høyere risiko for å utvikle sykdom eller funksjonshemninger. I tertiær forebygging er målet å 11