På terskelen til egen bolig

På terskelen til egen bolig Hans Christian Sandlie Innledning Hva møter de unge på boligmarkedet? På hvilken måte kan boligen virke inkluderende eller ekskluderende på de unges sosiale deltakelse? Hva er det som gjør at unge føres inn og ut av vanskeligstilte situasjoner på boligmarkedet? I hvilken grad dreier det seg om at unge har bestemte kjennetegn eller en bestemt bakgrunn? I hvilken grad handler det om strukturelle trekk ved boligmarkedet? I hvilken grad handler det om resultatet av en stemplingsprosess i møte med boligmarkedet og hjelpeapparatet? Dette er spørsmål som tas opp og drøftes i denne artikkelen. Spørsmålene blir drøftet med utgangspunkt i norsk og internasjonal litteratur om unges etableringsprosjekter og boligens plass i disse. Vi har lite kunnskap om hvilke prosesser som fører unge inn og ut av utsatte posisjoner på boligmarkedet. Måten vi forstår slike prosesser vil forme mulige politiske løsninger. Formålet med denne artikkelen er å peke på noen faktorer som potensielt sett kan bidra til at unge blir vanskeligstilte på boligmarkedet. Artikkelen beskriver utfordringer i de unges boligetablering som kan danne utgangspunkt for videre empiriske analyser og et grunnlag for mulige politiske løsninger på de unges boligutfordringer. Sammen med fullføring av utdanning, etablering på arbeidsmarkedet og etablering av egen familie, er utflytting fra foreldrehjemmet og etablering i egen bolig sentrale hendelser i overgangen til voksenlivet (Jones 1987; Mulder og Manting 1994; Coles 1995; Sandlie 2008; 2011; Beer og Faulkner 2011). Hvordan boligetableringen forløper har stor betydning for de unges livssituasjon, både økonomisk, praktisk og sosialt. Økonomisk vil etablering i egen bolig legge viktige føringer på de unges økonomiske levekår. Unge hushold har ofte høye boutgifter i forhold til inntekt (Røed Larsen 2002), og for boligeiere vil boligen være et investeringsobjekt og en viktig formuesgjenstand som kan sikre framtidig velstand (Doling og Ronald 2010). Praktisk sett vil boligen utgjøre en viktig ramme for de unges hverdagsliv, og 1

en avgjørende faktor for deres fysiske levekår. Sosialt er gode boforhold avgjørende for deltakelse og inkludering i samfunnet. Etablering på boligmarkedet er utfordrende for mange unge. Overgangen fra barn til voksen er en sårbar livsfase der de unge ofte møter høye etableringskostnader med forholdsvis lave inntekter, og mange unge opplever risiko knyttet til bruk av rusmidler, kriminalitet og psykiske vansker (Heggen 2004). Sårbare livssituasjoner gjør at en del unge står i fare for å oppleve marginalisering og sosial ekskludering på boligmarkedet, som kan føre til sosiale differensiering både mellom og innen ulike generasjoner. Selv om det er et mindretall som opplever marginalisering og sosial ekskludering på boligmarkedet, vil relativt sett mange unge i perioder befinne seg i det som kan kalles marginaliseringsprosesser. Etableringsfasen innebærer at unge skal foreta mange valg som har stor betydning for deres videre livsløp. I løpet av en forholdsvis kort tidsperiode skal unge gjennomføre utdanning, etablere seg på arbeidsmarkedet og eventuelt etablere seg med familie. Dette er sårbare overganger i de unges liv som avhengig av utfall kan bidra til både inkludering eller marginalisering (Ezzy 1993). Enkelte vil løse disse utfordringene uten nevneverdige problemer, mens andre vil oppleve at utfordringene hoper seg opp og fører til sosial ekskludering og utenforskap. Marginaliseringsprosessene vil variere fra person til person, både med hensyn til forløp og utfall. Ulike grupper av unge vil ha ulik tilgang på ressurser og ulike forutsetninger til å utnytte disse ressursene. I tillegg vil strukturelle forhold på boligmarkedet innebære ulike muligheter og barrierer for de unges boligetablering. De unges utfordringer på boligmarkedet handler med andre ord ikke bare om egenskaper ved de unge selv, men også om et misforhold mellom de unges ressurser og det boligmarkedet de befinner seg i (NOU 2011:15). I det neste avsnittet presenteres den boligpolitiske virkeligheten som møter unge når de skal etablere seg i egen bolig. Videre drøftes under hvilke betingelser en bolig kan være et velferdsgode som bidrar til inkludering og sosial deltakelse eller om den kan være et «velferdsonde» som bidrar til marginalisering og sosial ekskludering. Deretter presenteres faktorer som kan tenkes å bidra til inkludering eller ekskludering av unge på boligmarkedet. Faktorene kategoriseres med utgangspunkt i tre potensielle perspektiver på de unges utfordringer i møte med boligmarkedet; struktur-, individ- og kulturforklaringer. De ulike 2

forklaringene kan betraktes som komplementære, og de kan ha større eller mindre forklaringskraft overfor ulike individuelle livshistorier. Avslutningsvis presenteres noen generelle utviklingstrekk i de unges etableringsmønster på boligmarkedet. Boligpolitikk og boligmarked Tilbudet på boligmarkedet utgjør en viktig ramme for de unges boligetablering. Hvilke boliger som er tilgjengelige og hvordan dette tilbudet er organisert, legger føringer på de unges boligpreferanser og mulighetene de har til å etablere seg i egen bolig. I norsk boligpolitikk har det vært et sentralt mål at boligforsyningen primært skal sikres gjennom markedet. Boligpolitikken skiller seg med andre ord fra de andre hovedområdene i velferdspolitikken (Torgersen 1987; Bengtson 1995; Olsen 2012). Der politiske målsettinger innenfor skole, trygd/pensjon og helse i stor grad sikres gjennom et offentlig tilbud, er ansvaret for å skaffe seg bolig overlatt til den enkelte. Boligpolitikkens primære oppgave har vært å legge til rette for et velfungerende boligmarked med en rimelig balanse mellom tilbud og etterspørsel. Den sterke vektleggingen av markedet som fordelingsmekanisme, har ført til at det er reist spørsmål om boligpolitikken kan karakteriseres som en vaklende pilar eller en hjørnestein i velferdsstaten (Torgersen 1987; Harloe 1995; Malpass 2008; Stephens og Fitzpatrick 2008). På den ene siden er bolig viktig for folks velferd, og det eksisterer en rekke offentlige tiltak som skal beskytte mot eller korrigere markedskreftene. Slike tiltak kan både være tilskudd og subsidierte lån til boligbygging spesielt rettet mot vanskeligstilte og det kan være individuelle støtteordninger som kommunal bolig, bostøtte, tilskudd til kjøp av bolig og startlån. På den annen side blir det også pekt på at det innenfor boligsektoren ofte er en mangel på tydelige standarder for når boforhold er så dårlige at de krever handling fra offentlige myndigheter, samt hvilke tiltak som eventuelt skal iverksettes. For eksempel omtales trangboddhet ofte om et boligpolitisk problem, men det utløser ikke offentlige bistand i seg selv. Det er også blitt pekt på at boligsektoren mangler profesjoner med spesielt ansvar for boligpolitiske virkemidler og koordinering av disse (Torgersen 1987). 3

I løpet av de siste par tiårene har innretningen på boligpolitikken endret karakter. De fleste europeiske landene har redusert generelle offentlig inngrep i boligsektoren, og i større grad gått over til selektive og behovsprøvde tiltak (Harloe 1995; Stephens og Fitzpatrick 2008). Overgangen er omtalt som «den boligsosiale vendingen» (Sørvoll 2011), og den innebærer at boligpolitikken får en mer residual karakter (Harloe 1995; Vassenden m.fl. 2012). Folk flest skal velge bolig ut fra egne preferanser og ressurser, mens boligpolitiske tiltak skal være forbeholdt de vanskeligst stilte. Hovedlinjen i norsk boligpolitikk har de siste tiårene vært å legge til rette for at så mange som mulig skal kunne eie sin egen bolig (Sørvoll 2011). Eierpolitikken kan forstås som et forsøk på sosial utjevning, der det å eie egen bolig har vært sett på som et virkemiddel for å bekjempe fattigdom og motivere til sosial mobilitet (Saunders 1990; Stamsø 2008). Resultatet av denne eierlinjen er at omkring 80 prosent av norske hushold er boligeiere. Den høye eierandelen betyr at Norge i sammenligning med mange andre land har et lite leiemarked. Leiemarkedet er også spesielt med hensyn til sammensetningen av utleiere og leietagere. Det er få store og profesjonelle utleiere. Den offentlige utleiesektoren utgjør omkring 10 prosent av utleietilbudet, mens andre profesjonelle aktører utgjør omkring 15 prosent (Sandlie 2010). Det øvrige utleietilbudet dekkes hovedsakelig av private husholdninger som leier ut deler av boligen de selv bor i eller en eller flere ekstraboliger de eier. Leiemarkedet bærer preg av å være et gjennomgangsmarked med et stort innslag av tidsbegrensede leieavtaler, og mulighetene for varig etablering er svært begrenset. Leietakerne består i hovedsak av vanskeligstilte og folk som befinner seg i ulike overgangsfaser (Langsether og Sandlie 2006). Den høye eierandelen gjør at Norge kan karakteriseres som en nasjon av boligeiere (jf. Saunders 1990). Ikke bare strukturelt sett, men også kulturelt. Eierideologien står sterkt blant nordmenn. Nordmenn flest ønsker å eie egen bolig, og boligetablering blir gjerne vurdert synonymt med kjøp av egen bolig (Sandlie 2008; Vassenden m.fl. 2012). Boligeiernes utbredelse og antall betyr at ungdom sosialiseres inn i et samfunn der det å eie egen bolig har blitt etablert som en norm for hva som er en akseptabel og passende form for boligetablering (Gurney 1999). Det å ta steget inn i boligeiernes rekker er derfor et forventet trinn i overgangen til voksenlivet for mange unge. 4

Markedstilpasningen av boligsektoren gjør boligetablering følsomt overfor samfunnsøkonomien generelt (Ford m.fl. 2001). Konjunkturutviklingen vil påvirke bokostnadene og de unges muligheter til å betjene disse kostnadene. I tillegg kan usikkerhet på andre områder av etableringsfasen, som for eksempel arbeidsforhold og parforhold, skape risiko i forhold til boligetablering. Videre kan også kombinasjonen av en kulturelt forankret selveierideologi og en mer selektiv boligpolitikk, bety risiko for sosial differensiering blant unge (jf. Vassenden m.fl. 2012). Begrensninger i boligtilbudet og høye boligpriser kan for noen grupper gjøre boligkjøp nærmest uoppnåelig. Disse gruppene vil i så fall være prisgitt et privat leiemarked som i liten grad egner seg for varig etablering eller et strengt behovsprøvd og ofte stigmatisert offentlig utleietilbud. Bolig som inkluderende velferdsgode Bolig regnes som grunnleggende for den enkeltes velferd og en viktig forutsetning for inkludering og deltakelse i samfunnsliv. I både norsk og internasjonal litteratur pekes det på boligens betydning for at vanskeligstilt ungdom skal kunne gjennomføre overgangen til voksenlivet på en tilfredsstillende måte (se f.eks. Arnaud 1993; Coles 1995; Taksdal m.fl. 2006; Kroner 2007; Simon 2008; Reime 2008). Det er imidlertid også mulig å tenke bolig som et «velferdsonde» som fører til marginalisering og hindrer sosial deltakelse på andre samfunnsområder. Vanskelige boforhold kan bety at boligen fungerer dårlig som arena for lekser, restitusjon og familieliv. I tillegg kan dårlige boforhold føre til en opplevelse av skam og stigmatisering. Boligen kan med andre ord opprettholde og forsterke en vanskelig livssituasjon. Gjentatte erfaringer med skam og ydmykelse kan påvirke identitet, selvrespekt og selvtillit, og dermed også svekke evnen til å endre situasjonen (Skog 2006). Manglende inkludering på boligmarkedet kan derfor tenkes på flere ulike måter (jf. Øverby og Hammer 2006): For det første er det noen som ikke makter å skaffe og etablere seg i egen bolig, og dermed opplever en utestenging fra boligmarkedet. For det andre kan manglende inkludering skje gjennom utstøting. Det vil si at de opplever usikkerhet knyttet til sin bosituasjon, og at de er avhengige av offentlig bistand for å opprettholde en stabil boligsituasjon. For det tredje kan manglende inkludering skje i form av innlåsing. I tilfeller der folk etablerer seg i en forholdsvis stabil bosituasjon, så kan bosituasjonen likevel innebære at de havner i permanent 5

dårlige boforhold. De opplever med andre ord en ugunstig inkludering som legger negative føringer på deres deltakelse på andre livsområder (Sen 2000). I hvilken grad en bolig fremmer inkludering og deltakelse eller tvert om opprettholder og forsterker marginalisering og ekskludering kan ses i sammenheng med ulike verdier eller funksjoner boligen skal fylle for beboeren. Sammenlignet med mange andre velferdsgoder, er bolig et sammensatt gode som skal tilfredsstille ulike behov på samme tid. Warde (1992) har imidlertid argumentert for at denne kompleksiteten kan vurderes ut fra tre sentrale dimensjoner i konsumet av bolig; bytteverdi, bruksverdi og symbolverdi. I den grad boforholdene ikke tilfredsstiller beboerens behov langs disse dimensjonene, kan vi snakke om dysfunksjonelle boforhold. Bytteverdien viser til kostnadene ved å bo, og vil være et uttrykk for beboerens økonomiske velferd. Bokostnadene kan både fremme og motvirke fattigdom. Høye boutgifter i forhold til husholdningens inntekter kan for eksempel bidra til en økonomisk situasjon der annet nødvendig forbruk må fortrenges. I verste fall kan høye boutgifter føre til tap av bolig. For boligeiere kan nedbetaling av gjeld og en eventuell positiv utvikling i boligens markedsverdi bidra til en positiv velstandsutvikling. Bruksverdien viser til boligens og bomiljøets beskaffenhet ut fra beboerens praktiske behov, og kan være et uttrykk for fysisk velferd. Boligens og bomiljøets fysiske standard setter en viktig ramme for det livet som er mulig å leve der, og det kan ha helsemessige konsekvenser. Gode boforhold forutsetter at boligen er tilrettelagt for den enkeltes behov ut fra blant annet standard, størrelse og universell utforming. Sistnevnte er viktig for unge med ulike funksjonshemminger (Bliksvær 2010). Symbolverdien er knyttet til boligens og bomiljøets betydning for beboerens identitet og sosiale tilhørighet, og er et uttrykk for sosial velferd. For unge på terskelen til voksenlivet vil egen bolig være viktig for å markere løsrivelse og selvstendighet, og førstegangskjøpet vil for mange være en forventet rituell handling for å bli en fullverdig voksen (Beer og Faulkner 2011). Ulike boliger vil ha ulik sosial betydning, og kan derfor ha både positive og negative konsekvenser for den enkeltes identitet og tilhørighet. En kommunal bolig gir for eksempel andre assosiasjoner enn andre boliger, blant annet når det gjelder selvstendighet og sosial status. Videre vil boligens beliggenhet og bomiljø ha betydning for beboerens sosiale integrasjon. Deltakelse i et miljø kan innebære ekskludering fra et annet. 6

Bolig er en grunnmur i utviklingen av unges fremtidige livsløp. Å legge til rette for gode etableringsprosesser kan derfor være en god sosial investering. Det forutsetter imidlertid at bolig og boforhold vurderes ut fra unges perspektiv. Erfaringer viser at unge vanskeligstilte er en gruppe som krever en spesiell tilnærming (f.eks. Ytrehus m.fl. 2008). De er en fase av livet der tradisjonelle boligpolitiske tiltak ikke er hensiktsmessige eller ønsket av de unge selv. Unge i etableringsfasen skiller seg fra mange andre aldersgrupper ved at de befinner seg i en spesiell overgangsfase, der innsats og planer rettet mot overgangen til voksenlivet er noe som vektlegges av både omgivelsene og de unge selv (Sletten 2011; Hellevik og Settersten 2011). Tradisjonelle tiltak er derfor ofte rettet mot at ungdom i fremtiden skal bli fullverdige medborgere, men etableringsfasen er viktig i seg selv og krever også oppmerksomhet mot hvordan tiltak til boligetablering kan skape gode liv her og nå (Lister 2006). Politiske tiltak rettet mot unge må sannsynligvis ivareta denne iboende relasjonen mellom nåtid og fremtid i de unges liv. Dette kan være utfordrende, siden det som kan synes som god livskvalitet i ungdomstiden ikke nødvendigvis er forenlig med det som kreves for en vellykket overgang til voksenlivet på lang sikt. Strukturelle barrierer Med hensyn til strukturelle barrierer de unge kan møte når de skal etablere seg med egen bolig, kan vi kan skille mellom unge som skaffer seg bolig på egenhånd gjennom markedet og de som får bolig gjennom det offentlige hjelpeapparatet. På markedet vil de unge være avhengige av at det finnes boliger som er tilpasset deres behov. Knapphet på boliger betyr at konkurransen om de tilgjengelige boligene er stor. Unge konkurrerer ikke bare mot hverandre, men også mot andre grupper som opererer i de samme markedssegmentene. På leiemarkedet vil de for eksempel kunne møte konkurranse fra andre grupper med midlertidige boligbehov, der i blant arbeidsinnvandrere, pendlere og personer som nylig har opplevd et samlivsbrudd. Presset på tilgjengelige boliger betyr at prisen på inngangsbilletten blir høy. I tillegg kan et leiemarked som det norske med mange småskalautleiere betyr at dette markedet for noen grupper kan fremstå som lite gjennomsiktig. Omkring hvert fjerde utleieforhold inngås mellom personer som enten er i slekt eller bekjente (Langsether og Sandlie 2006). Sosiale nettverk er derfor en viktig informasjons- og formidlingskanal av bolig på leiemarkedet. 7

Ved kjøp av bolig vil tilgang på kreditt og egenkapital være en viktig barriere (Borgersen og Sommervoll 2006). Bankenes utlånspraksis vil derfor være viktig for de unges muligheter til å gjennomføre førstegangskjøp av bolig. I perioden opp mot den såkalte finanskrisen i 2008 hadde bankene en liberal utlånspraksis, og Kredittilsynet (2007) meldte om faresignaler ved at stadig flere unge boligeiere hadde gjennomført kjøp med lån som oversteg boligens verdi. Etter dette er bankene blitt pålagt egenkapitalkrav, slik at dagens boligkjøpere må stille med 15 prosent egenfinansiering for å kunne få lån til boligformål. Kravet om egenfinansiering rammer spesielt førstegangskjøpere, siden de har hatt kort tid til å spare opp denne kapitalen. Egenkapitalkravet er imidlertid ikke unikt for boligkjøpere. Unge som etablerer seg på leiemarkedet vil også kunne møte krav om depositum eller garantier. Unge som trenger offentlig bistand for å etablere seg i egen bolig vil være prisgitt hjelpeapparatets evne og mulighet til å framskaffe en bolig som tilfredsstiller de unges behov. Dette krever på den ene siden at hjelpeapparatet har tilgang på ulike virkemidler og en differensiert boligmasse, som gjør det mulig å tilpasse boligtilbudet til brukernes ulike behov. På den annen side vil ikke tilgang på boliger og virkemidler i seg selv være tilstrekkelig. Hjelpeapparatet må også være i stand til å fange opp og vurdere den enkeltes behov, samt koordinere og tilpasse de ulike virkemidlene i bestemte «virkemiddelpakker» med individuelt tilpasset hjelp. For unge med sammensatte hjelpebehov vil en slik tilrettelegging ofte innebære oppfølging og tjenester fra flere instanser, og viktige elementer kan være tilbud om tilrettelagt bolig, økonomisk støtte, tilbud om utdanning eller arbeid og tilrettelegging for praktisk og emosjonell støtte (se f.eks. Bakketeig og Backe-Hansen 2008). Erfaringer viser at dette kan være utfordrende, og at mange vanskeligstilte glipper for hjelpeapparatet eller ikke mottar tilstrekkelig eller tilpasset hjelp (Langsether m.fl. 2008; Busch-Geertsema m.fl. 2010). Samhandling mellom mennesker vil ofte være preget av forventninger og svar på forventninger. Dette betyr at måten vanskeligstilte unge møter og blir møtt av hjelpeapparatet kan ha betydning for den hjelpen de blir tilbudt. Sentrale problemstillinger i denne samhandlingen vil blant andre være hvilken kunnskap hjelpeapparatet har om den enkeltes livssituasjon, hvilke rutiner de har for å fange opp unge vanskeligstiltes situasjon på boligmarkedet, hvilke velferdsmessige perspektiv på bolig som er rådende i hjelpeapparatet, i hvilken grad det eksisterer en felles forståelse av boligutfordringene og i hvilken grad hjelpeapparatets forståelse samsvarer med de unges egne forestillinger. 8

Individuelle forutsetninger De unge møter boligmarkedet og de strukturelle barrierene med ulike forutsetninger. Ut fra den klassiske beskrivelsen av vanskeligstilte, vil unge kunne defineres som vanskeligstilte når de mangler ressurser for sosial deltakelse eller deltar på dårligere betingelser enn det som anses som vanlig (Townsend 1979). Det er særlig tilgang på tre hovedkategorier av ressurser som kan definere de unges etableringsstrategier; økonomiske, kulturelle og sosiale (Bourdieu 1986). De økonomiske ressursene vil primært defineres av husholdets samlede inntekter og utgifter. Inntektene vil påvirkes av arbeidssituasjon, en eventuell partners inntekter og eventuelle overføringer fra det offentlige eller familie (Hellevik 2005). I tillegg kan husholdet ha oppsparte midler i form av sparepenger eller formuesgjenstander. Utgiftene påvirkes av husholdets gjeld og øvrige utgifter til livsopphold. For unge som ennå ikke har kjøpt egen bolig, vil det være studielån og forbrukslån som definerer husholdets gjeldssituasjon. Informasjon og kunnskap om boligsektoren vil være sentrale kulturelle ressurser i de unges etableringsprosjekter. I hvilken grad de kjenner til tilbudet av både boliger og ulike offentlige tiltak, vil blant annet forme de unges oppfatninger av hva som er ønskelige og mulige boalternativer. Videre vil denne kunnskapen være viktig med hensyn til strategier for å faktisk kunne oppnå tilfredsstillende boforhold. Sosiale ressurser defineres ofte som den enkeltes tilgang på sosiale nettverk og kontakter. Dette er nettverk som kan fungere som døråpnere i ulike sammenhenger, som for eksempel informasjon om og formidling av private utleieboliger eller informasjon om aktuelle støtteordninger. Gode kontakter kan også fungere som referanser overfor utleiere som krever dette. Tilgang på gode nettverk og kontakter kan til en viss grad bøte på manglende økonomiske og kulturelle ressurser. Unge med store nettverk og mange kontakter via bekjente og venners venner, vil sannsynligvis være bedre stilt med hensyn til muligheter for å skaffe seg både bolig og eventuelle støtteordninger de har behov for (jf. Grannovetter 1973). 9

Selv om tilgang på ulike ressurser setter viktige grenser for de unges etableringsstrategier, vil de unge også være forskjellige med hensyn til hva de er i stand til å få til ut fra en gitt mengde ressurser. Ifølge økonomen Sen (1985) vil folks evne til å konvertere ressurser til levekår variere i forhold til både individuelle kjennetegn (f.eks. alder og helse) og den sosiale konteksten de er en del av (f.eks. omfanget av tilgjengelige offentlige goder og kulturelle føringer). I et slikt perspektiv vil tilgang på ressurser bare være ett av flere forutsetninger som former de unges boligetablering. Ressurser er med andre ord en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for å oppnå gode boforhold. Sen skiller videre mellom to ulike forutsetninger til å omforme ressurser; en handlingsevne og en evne til å fremføre egne behov. Handlingsevnen kan blant annet vise til den enkeltes forutsetninger til å omforme ressurser til bestemte boligvalg, mens evne til å fremføre egne behov kan vise til personens forutsetninger til å gjøre seg selv attraktiv som boligsøkende på boligmarkedet eller i hjelpeapparatet. Giddens (1999) har også argumentert for at velferd ikke bare er et spørsmål om tilgjengelige ressurser, men vel så mye kan knyttes til vårt ve og vel. Tildeling av bolig eller økonomiske støtteordninger vil derfor i mange tilfeller ikke være nok til å sikre velferd. Rådgivning og veiledning kan være like viktig som tildeling av materielle goder. Etablering og opprettholdelse av gode boforhold forutsetter for eksempel at unge klarer å håndtere egen økonomi, betale regninger i tide og mestrer praktiske oppgaver knyttet til bosituasjonen. Skal du bo er det med andre ord ikke nok å framskaffe en bolig, du må kunne bo i den også. For mange vanskeligstilte vil det derfor ikke være nok å få tildelt en bolig og økonomiske støtteordninger. De vil også ha behov for oppfølgingstjenester for å kunne dra full nytte av den (Ytrehus m.fl. 2008). Kulturelle prosesser De unge kan også møte hindre på boligmarkedet som ikke kan knyttes direkte til strukturelle barrierer eller individuelle forutsetninger, men til kulturelle prosesser og forskjeller med hensyn til hvilke verdier og holdninger som knyttes til ulike grupper av unge. Her vil utfordringer knyttet til stigmatisering være sentralt. Dette dreier seg om en form for sosial stempling som gjør at enkelte unge blir sett ned på eller vurdert med negative blikk fra andre aktører på boligmarkedet, og eventuelt fra aktører i hjelpeapparatet. Konsekvensen av slike 10

stemplingsprosesser er at unge som blir rammet av den stenges ute fra boligmarkedet. Dette kan for eksempel skje ved at de aktivt blir avvist fra tilgang på bestemte boliger eller tilpassede virkemidler, eller de kan «ta signalene» om at de ikke er ønsket. Stigmatisering kan skje på minst tre ulike måter (Goffman 1963): For det første kan stemplingsprosessen knyttes til spesielle fysiske kjennetegn eller handikap hos den personen som rammes. For det andre kan stemplingsprosessen knyttes til egenskaper ved personen som blir oppfattet som negative, som for eksempel kriminalitet, rusmisbruk og psykiske lidelser. For det tredje kan stemplingsprosesser knyttes til gruppetilhørighet, som for eksempel at en person blir assosiert med bestemte sosiale grupperinger (f.eks. kriminelle gjenger, etniske eller religiøse grupper). Denne typen stemplingsprosesser vil ofte være vanskelige å avdekke i empiriske undersøkelser. Innen den internasjonale litteraturen om bostedsløse, pekes det imidlertid på erfaringer der stigmatisering trekkes frem som en viktig faktor bak bostedsløshet (jf. Busch- Geertsema m.fl 2010). Det finnes også eksempler på lignende erfaringer fra norsk forskning. For eksempel rapporterer kommuner om at det kan være vanskelig å finne bolig til innvandrere og personer med institusjonsbakgrunn på det private leiemarkedet (Langsether 2005; Søholt og Astrup 2009). I tillegg har Andersson m.fl. (2012) gjennomført en unik studie om diskriminering i leiesektoren, der de peker på at noen innvandrere får lavere svarrespons når de søker på ledige utleieboliger enn nordmenn. Dette rammer særlig innvandrere med navn som kan oppfattes som muslimske. I forbindelse med studier av bostedsløse har det også kommet frem at en del av de vanskeligst stilte har opplevd å bli avvist av hjelpeapparatet, og at noen har mistet troen på at hjelpeapparatet kan gi dem den hjelpen de trenger (se f.eks. Ytrehus m.fl. 2008). Dette gir grunn til å reise spørsmål om møtet med hjelpeapparatet i noen tilfeller kan føre til maktesløshet og skape en uheldig selvforståelse for vanskeligstilte unge. Et dårlig selvbilde kan føre til en svekket handlingsevne, som også bidrar til negative etableringsprosesser på andre livsområder enn bolig. Økt polarisering? Etableringsprosessen er påvirket av tidspunktet, varigheten og rekkefølgen av de ulike overgangene som fører de unge inn i voksenlivet. Det finnes indikasjoner på at etableringsfasen er blitt forlenget (Ford m.fl. 2002; Hellevik 2005; Calvert 2010). Dette 11

legger også føringer på de unges boligetablering. Studier fra andre land peker på at de unges etableringsstrategier på boligmarkedet er i endring (jf. Beer og Faulkner 2011). Et voksende antall unge blir boende lenger i foreldrehjemmet, og de utsetter førstegangskjøpet av bolig til de er i 30-årene. Lengre utdanningskarrierer har ført til at en økende andel unge møter boligmarkedet med stor studiegjeld (Andrew 2010). I tillegg knyttes endrede etableringsmønstre til økt arbeidsledighet, begrenset tilgang til offentlige velferdsordninger og nye mønstre for familieetablering (Beer og Faulkner 2011). Vanskeligstilte unge opplever også utfordringer knyttet til overgangen fra ulike institusjoner (barnevern, fengsel og helseinstitusjoner) til etablering i egen bolig (Simon 2008; Dyb 2009; Busch-Geertsema m.fl. 2010). Vi finner ikke like tydelige tendenser på endring i norske ungdommers boligetablering. Det generelle etableringsmønsteret har i stor grad ligget fast de seneste tiårene (Dommermuth 2009; Sandlie 2008;2011). Norske ungdom flytter hjemmefra i 20-årsalderen. Utflyttingstidspunktet har vært forholdsvis stabilt de siste fem tiårene. Når de unge flytter hjemmefra etablerer de seg hovedsakelig i en leid bolig. Om vi sammenligner med tidligere generasjoner, har imidlertid unge blitt boligeiere i stadig yngre alder. Etter årtusenskiftet har andel unge boligeiere økt markant. Selv om en betydelig andel får hjelp fra foreldre, gjennomfører majoriteten førstegangskjøpet uten slik hjelp. Etablering med partner ser ut til å ha større betydning for gjennomføring av boligkjøp enn hjelp fra foreldrene. Ikke alle unge klarer seg like godt på boligmarkedet. Selv om det generelle etableringsmønsteret viser at de fleste unge gjennomfører boligetableringen uten nevneverdige problemer, ser vi også tegn til at andelen som trenger offentlig støtte for å etablere seg i egen bolig øker. Andelen unge som mottar bostøtte og startlån har økt de seneste årene (Nordvik m.fl. 2011; Proba samfunnsanalyse 2012). Noe av denne endringen kan ses i sammenheng med regelendringer og ny praktisering av ordningene, men økningen betyr at stadig flere unge mottar boligøkonomiske støtteordninger. I tillegg peker kartlegginger av bostedsløse at andelen unge har vært økende siden kartleggingene startet opp i 1996 (Dyb og Johannessen 2009). Den siste kartleggingen ble gjennomført i 2008. Da utgjorde andelen under 25 år omkring én fjerdedel av det totale antall bostedsløse. En person 12

blir definert som bostedsløs når han eller hun mangler egen eid eller leid bolig, samt befinner seg i én av følgende situasjoner; mangler tak over hodet kommende natt, er henvist til akutt eller midlertidig overnatting, er under kriminalomsorgens og skal løslates innen to måneder, er i institusjon og skal skrives ut innen to måneder eller bor midlertidig hos venner, kjente eller slektninger (Ibid.:32). Også i Norge er det særlig vanskeligstilte med institusjonsbakgrunn som sliter med sin boligetablering (Taksdal m.fl. 2006; Bakketeig og Backe-Hansen 2008; Reime 2008). Den generelle utviklingen med at mange klarer etableringen på boligmarkedet uten store problemer, samtidig som at andelen vanskeligstilte er økende gir grunn til bekymring. Utviklingen kan føre til at vi er i ferd med å få økt polarisering og økt ulikhet mellom ulike grupper av unge voksne på boligmarkedet. Dette kan bety en økende andel unge som opplever at de ikke hører til og får delta i det gode selskap, som nyter godt av den velstandsutviklingen som har skjedd på boligmarkedet de seneste årene. Avsluttende kommentar Unge er en spesielt utsatt gruppe på boligmarkedet. Sårbarhet knyttet til de unges livssituasjon og begrensninger i boligtilbudet og i velferdstilbudet, gjør at en del unge står i fare for å marginaliseres og ekskluderes på boligmarkedet. Problemene unge møter på boligmarkedet kan være mangfoldige og komplekse, og de kan ha stor innvirkning på øvrige livsområder. Dette gir utfordringer når politiske løsninger skal utformes. I en mer generell velferdspolitisk sammenheng vil bruk av ulike typer støtteordninger, politiske føringer for ordningene og strukturer i hjelpeapparatet ha betydning for i hvilken grad bolig og boligpolitiske tiltak fremmer inkludering eller marginalisering i de unges etableringsprosjekter. Effekten av den boligpolitiske innsatsen vil avhenge av hvordan hjelpebehov defineres og i hvilken grad denne innsatsen ses i sammenheng med andre velferdspolitiske tiltak. De unges behov for boligpolitiske tiltak vil omfatte virkemidler som tildeling av bolig, økonomiske støtteordninger, veiledning og praktiske oppfølgingstjenester. 13

Tilgang på rimelig og tilpassede boliger vil være en viktig forutsetning for at unge mennesker skal kunne etablere seg med egen bolig. Til tross for boligens sentrale betydning for folks velferd, har boligpolitikken hatt en tvetydig rolle i den generelle velferdspolitikken. Bolig er velferdsstatens markedsvare, og den enkelte er ansvarlig for å sikre sin egen velferd gjennom egne forutsetninger. Dette innebærer også at det primært er opptil den enkelte å definere hva som er en tilfredsstillende bosituasjon for sin husholdning. Sosiale forventninger om hva som er en akseptabel bosituasjon legger imidlertid føringer på de unges boligpreferanser, og dermed i hvilken grad de opplever å være inkludert og deltagende i velstandsutviklingen på boligmarkedet. Denne artikkelen peker på noen faktorer som kan ligge til grunn for marginaliseringsprosesser i de unges boligetablering. Dette kan være strukturelle barrierer i møtet med boligmarkedet eller hjelpeapparatet, individuelle forutsetninger til å forsere disse barrierene og kulturelle prosesser som stempler de unge som mer eller mindre ønsket. Vi vet imidlertid lite om hvordan disse faktorene slår ut i konkrete prosesser eller mekanismer som fører unge inn og ut av vanskeligstilte posisjoner på boligmarkedet. Dette krever nærmere empiriske undersøkelser av både gode og negative etableringskarrier. Boligetablering innebærer en risiko som har stor betydning for de unges velstandsutvikling. Selv om eierlinjen har blitt fremmet som et viktig virkemiddel for å bekjempe fattigdom og motivere til sosial mobilitet, kan eierboliger også føre til sosiale forskjeller innen og mellom ulike generasjoner. Hvordan påvirker for eksempel tidspunktet for førstegangskjøp velstandsutviklingen for ulike boligeiere innen samme og ulike generasjoner? Overgangen fra institusjon til egen bolig er sårbar for vanskeligstilte unge. Hva er det som gjør at noen lykkes i disse overgangene, mens andre opplever at problemene opprettholdes og eventuelt forsterkes? Noen unge har negative opplevelser i møte med boligmarkedet og hjelpeapparatet. Hva består disse opplevelsene av og hvordan påvirker slike opplevelser selvbildet til de som rammes? Hvilke sammenhenger finnes for eksempel mellom de unges tilgjengelige boligtilbud og deres identitet? Både den generelle velferdspolitikken og de boligpolitiske tiltakene har som mål å fremme inkludering og deltakelse i samfunnet. I hvilken grad og på hvilken måte blir kunnskap på ulike velferdsfelt vevd inn i hverandre? På hvilken måte forsterker eller motvirker forståelsen og innsatsen i hjelpeapparatet ulike marginaliseringsprosesser? 14

Referanser Andersson, L., N. Jacobsson og A. Kotsadam (2012): A Field Experiment of Discrimination in the Norwegian Housing Market: Gender, Class and Etnicity, Land Economics, 88 (2), s. 233-240. Andrew, M. (2010): The Changing Route to Owner-Occupation: the impact of student dept, Housing Studies, 25 (1), s. 39-62. Arnaud, C.A. (1993): The role of housing in social integration strategies for disadvantaged young people, Community development journal, vol. 28(4), s. 334-341. Bakketeig, E. og E. Backe-Hansen (2008): Forskningskunnskap om ettervern. NOVArapport 17/08. Beer, A. og D. Faulkner (2011): Housing Transitions through the Life Course. Polity press. Bengtson, B. (1995): Bostaden välfärdsstatens marknadsvara. Acta Universitatis Upsaliensis. Bliksvær, Trond (2010): Funksjonshemming og retten til bustad - mellom omsorgspolitikk og bustadpolitikk, i Tidsskrift for velferdsforskning, nr. 1. Borgersen, T. A. og D. E. Sommervoll (2006): Boligpriser, førstegangsetablering og kredittilgang, Økonomisk forum, nr. 2, s. 27-36. Bourdieu, P. (1986): The Forms of Capital, i Richardson, J. G. (red.): Handbook of Theory and Research for the Sociology of Education. Greenwood press. Busch-Geertsema, V., W. Edgar, E. O Sullivan og N. Pleace (2010): Homelessness and Homeless Policies in Europe: Lessons from Research. A Report prepared for the Consensus Conference on Homelessness. Calvert, E. (2010): Young People s Housing Transitions in Context. Centre for Population Change: University og Southampton. Clapham, D. (2005): The Meaning of Housing: A pathways approach. Policy press. Coles. B. (1995): Youth and social policy: Youth citizenship and young careers. UCL Press. Dommermuth, L. (2009): Når flytter de unge hjemmefra?, Samfunnsspeilet, nr. 1. Doling, J. og R. Ronald (2010): Home Ownership and Asset Based Welfare, Journal of Housing and the Built Environment, 25 (2), s. 165-173. Dyb, E. (2009): Imprisonment: A Major Gateway to Homelessness, Housing Studies, 24(6), s. 809-24. Dyb, E. og K. Johannessen (2009): Bostedsløse i Norge 2008 - en kartlegging. NIBR-rapport 2009:17. 15

Ezzy, D. (1993): Unemployment and mental health: A critical review, Social Sciences and Medicine, 37 (1), s. 41-52. Ford, J., R. Burrows og S. Nettleton (2001). Home Ownership in a Risk Society: A social analysis of mortgage arrears and possessions. Bristol: The Policy Press. Ford, J., J. Rugg og R. Burrows (2002). Conceptualising the contemporary role of housing in the transition to adult life in England. Urban Studies, 39:2455 2467. Giddens, A. (1999): Den tredje vei: fornyelsen av sosialdemokratiet. Pax Forlag as. Goffman, E. (1963): Stigma: Notes on the Management of Spoiled Identity. Prentice-Hall. Grannovetter, M (1973): The Strength of Weak Ties, American Journal of Sociology, Vol. 78, nr. 6, s. 1360-130. Gurney, C. (1999). Pride and prejudice: Discourses of Normalisation in Public and Private Accounts of Home Ownership. Housing Studies, 14:163 183. Harloe, Michael (1995): The People s Home? Social rented housing in Europe & America. Blackwell. Heggen, K. (2004): Risiko og forhandlinger: Ungdomssosiologiske emner. Abstrakt forlag as. Hellevik, T. (2005): På egne ben: Unges etableringsfase i Norge. NOVA-Rapport 22/05. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. Hellevik, T. og R. A. Settlesten Jr. (2011): Life Planning among Young Adults in 23 European Countries: The Effects of Individual and Country Security. Jones, G. (1987). Leaving the Parental Home: An analysis of Early Housing Careers. Journal of Social Policy, 16:49 74. Kredittilsynet (2007): Boliglånsundersøkelsen 2006. Kroner, M. J. (2007): The role of housing in the transition process of youth and young adults: A twenty-year perspective, New directions for youth development, vol. 113, s.51-75. Langsether, Å. (2005): Bolig med kommunens bistand. En studie av kommunal bistand til boligsøkende for å skaffe dem bolig i det private leiemarkedet. NOVA-rapport 17/05. Langsether, Å. og H. C. Sandlie (2006): Boforhold i leiemarkedet, i Gulbrandsen, L. (red.): Bolig og levekår i Norge 2004. NOVA-rapport 3/06. Langsether, Å., T. Hansen og J. Sørvoll (2008): Fragmentert og koordinert: Organisering av boligsosialt arbeid i norske kommuner. NOVA-rapport 18/08. Lister, R. (2006): Investing in the Citizen-Workers of the Future: Transformations in Citizenship and the State under New Labour, i Piersen, C. og F. G. Castles (red.): The Welfare State Reader. Polity. Malpass, P. (2008): Housing and the New Welfare State: Wobbly Pillar or Cornerstone?, Housing Studies, 23 (1), s. 1-109. 16

Mulder, C. H. og D. Manting (1994): Strategies of Nest-Leavers: Settling Down Versus Flexibility, European Sociological Review, vol. 10, no. 2, p.155-172. Nordvik, V., I. L. Skog Hansen, C. Koren og B. Lescher-Nuland (2011): Den norske bostøtten effekter av en reform. NOVA-rapport nr. 2/11. NOU (2011:15): Rom for alle. Kommunal- og regionaldepartementet. Olsen, G. M. (2012): Housing, housing policy, and inequality, i B. Greve (red.): The Routledge Handbook of the Welfare State. Routledge. Proba samfunnsanalyse (2012): Virkninger av startlån. Rapport 2012-01. Reime, M. A. (2008): Den sårbare overgangen om å flytte fra barnevernsinstitusjon til egen bolig. Styve Gard. Kirkens sosialtjeneste. Røed Larsen, E. (2002): Boligutgiftene i Norge på 1990-tallet: Systematiske observasjoner av livsfase, geografi og husholdningstype. SSB-Rapport 2002/4. Statistisk sentralbyrå. Sandlie, H. C. (2008): To må man være: Om ungdoms boligetablering på 1990-tallet. Avhandling for graden dr.polit. ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. Sandlie, H. C. (2010): Bolig og levekår i Norge 2007. NOVA-rapport 2/10. Sandlie, H. C. (2011): Hvordan går det med ungdommens etablering på boligmarkedet?, Tidsskrift for ungdomsforskning, 11(2), s. 49-69. Saunders, P. (1990): A Nation of Home Owners. Unwin Hyman. Sen, A. (1985): Commodities and Capabilities. North-Holland. Sen, A. (2000): Social Exclusion: Concept, Application, and Scrutiny. Social Development Papers No. 1. Office of Environment and Social Development Asian Development Bank Simon, A. (2008): Early access and use of housing: care leavers and other young people in difficulty, Child and Family Social Work, vol 13 (1), s. 91-100. Skog, O. J. (2006): Skam og skade: Noen avvikssosiologiske temaer. Gyldendal akademisk. Sletten, M. A. (2011): Å ha, å delta, å være en av gjengen: Velferd og fattigdom i et ungdomsperspektiv. NOVA-Rapport 11/11. Stamsø, M. A. (2008): Housing and the Welfare State in Norway, Scandinavian Political Studies, 32 (2), s. 195-220. Stephens, M. og S. Fitzpatrick (2008): Welfare Regimes, Housing Systems and Homelessness: How are They Linked?, European Journal of Homelessness, nr. 2, s. 201-212. Søholt, S. og K. Astrup (2009): Etniske minoriteter og forskjellsbehandling i leiemarkedet. NIBR-rapport 2009:2. Sørvoll, J. (2011): Norsk boligpolitikk i forandring 1970-2010. NOVA-rapport 16/11. 17

Taksdal, A., J.-K. Breivik, K. Ludvigsen og B. Ravneberg (2006): På randen av å bo - Erfart kunnskap om livet og flyttingene mellom psykiatri, rusomsorg, gater, hospitser og egne boliger. Rapport nr. 1. Rokkansenteret. Torgersen, U. (1987): Housing: the wobbly pillar under the welfare state, i Turner, B., J. Kemeny og L. J. Lundqvist (red.): Between state and market: housing in the postindustrial era. Almqvist & Wiksell International. Townsend, P. (1979): Poverty in the United Kingdom: A survey of household resources and standards of living. Penguins books. Vassenden, A., T. Lie og K. Skoland (2012): Man må ha en plass å bo : En sosiologisk studie av vanskeligstilte i et boligeierland. Rapport IRIS-2012/029. Warde, A. (1992): Notes on the Relationship between Production and Consumption, i Burrows, R. og C. Marsh (red.): Consumption and Class: Division and Change. St. Martin s Press. Ytrehus, S., H. C. Sandlie og I. L. Skog Hansen (2008): På rett vei: Evaluering av Prosjekt bostedsløse to år etter. Fafo-rapport 2008:6. Øverby, E. og T. Hammer (2006): Strategier for et inkluderende arbeidsliv, i Hammer, T. og E. Øverby (red.): Inkluderende arbeidsliv? Erfaringer og strategier. Gyldendal akademisk. 18