Ensomhet på sykehjem har nettverkskontakt betydning for ensomhet blant sykehjembeboere?

Cand. San. Høgskolelektor Jorunn Drageset ABSTRACT Loneliness and social contacts in a sample of elderly individuals living in nursing homes were examined. Associations between social contacts and emotional and social loneliness were assessed. The sample consisted of 113 participants, aged 65-101 years, residing in Bergen, Norway. A survey design, based on interview, was used. Data were collected by use of The revised Social Provisions Scale, the Unidimentional Question of loneliness and Family and friendships Contact Scale. The results showed that the social provisions «attachment», «social integration» and «ressurance of worth» were met to a high degree. «Attachment» showed the highest score. They experienced adequate social contact. Nearly half of the respondents reported loneliness often and occasionally. High frequency of social contact with children and grandchildren had a statistical significant effect on low level of social isolation. KEY WORDS: Nursing home, loneliness, social contact, old Ensomhet på sykehjem har nettverkskontakt betydning for ensomhet blant sykehjembeboere? Introduksjon Meningsfulle sosiale relasjoner som sørger for trygghet og gir mulighet for vennskap og intimitet er viktig for velbefinnende hos eldre mennesker. Mennesker som taper sosiale relasjoner er utsatt for ulike emosjonelle problemer, deriblant ensomhet (1, 2). Artikkelen baseres på en undersøkelse om ensomhet blant personer på sykehjem (3). Mange sykehjembeboerne er i en alder der de kan ha opplevd ulike tap av betydningsfulle andre, som ektefelle, søsken, familie og venner. Samtidig kan flytting til sykehjem påvirke og innskrenke det sosiale nettverket, slik at relasjoner går tapt. Dette kan forårsake både emosjonell og sosial ensomhet (2, 4). For å studere og forstå ensomhet hos sykehjemsbeboere er det nødvendig å undersøke sosial kontakt. Dette omfatter frekvens av kontakt med ektefelle, barn, barnebarn, søsken, familie og tidligere venner. Studier om ensomhet og sosial kontakt blant eldre mennesker som bor i sykehjem er begrenset. Likeens forskning om sammenhenger mellom sosial kontakt (frekvens av kontakt med ektefelle, familie, venner) og emosjonell og sosial ensomhet. Hva er ensomhet? Townsend (1, 5) skiller mellom «isolasjon» (ekskludert fra familie og sosiale lag) og «desolation» (ved død eller sykdom frarøvet noen en elsker). Han hevder at den underliggende årsak til ensomhet hos eldre er «desolation» heller enn «isolation». Denne distinksjonen er parallell til Weiss (2, 4) som skiller mellom emosjonell og sosial ensomhet. Emosjonell ensomhet forårsakes av tap av nær tilknytning til andre mennesker. Sosial ensomhet forårsakes av tapte nettverksrelasjoner der personer deler felles interesse. Weiss har identifisert og beskrevet fire kategorier av sosiale relasjoner, der hver er assosiert med særlige typer av relasjoner. «Tilknytning» er relatert til relasjoner der personen får trygghet og sikkerhet. Fravær av slike relasjoner kan resultere i emosjonell ensomhet. «Sosial integrasjon» er knyttet til et nettverk av relasjoner der personene deler felles interesse og aktiviteter. Fravær av sosiale relasjoner kan resultere i sosial ensomhet. Weiss (2, 4) inkluderer «muligheten for å gi omsorg» i begrepet ensomhet. «Muligheten for å gi omsorg» er i motsetning til de andre relasjoner forskjellig ved at individet er giver i stedet for mottaker av omsorg og assistanse. Den fjerde relasjon, «bekreftelse av egen verdi», skjer i relasjoner hvor en opplever respekt og anerkjennelse. Manglende bekreftelse av egenverdi vil lett føre til lav selvfølelse. Weiss (6) fremhever viktigheten av å skille mellom emosjonell ensomhet og sosial ensomhet når ensomhet studeres hos eldre. Weiss (4) modell av sosiale relasjoner var utviklet i forhold til ensomhet. Andre hevder at modellen også dekker begrepet «sosial støtte» (7-10). Ensomhet og sosial støtte vil dermed representere motsvarende ytterpunkt på et kontinuum. Fravær av et tilgjengelig nettverk vil dermed resultere i ensomhet. Studier blant eldre (8-11) indikerer at sosiale relasjoner er viktige for emosjonelt velvære. Flytting fra familie og venner, enten fra eget hjem til institusjon eller fra institusjon til institusjon, kan utgjøre en påkjenning og føre til ensomhet (2, 4, 6, 12, 13). Funn er motstridende hvorvidt eldre mennesker foretrekker kontakt med familiemedlemmer eller med venner på samme alder. Townsend (5), Mancini & Blieszner (10) viser at kontakt med egne barn motvirker emosjonell og sosial ensomhet hos eldre mennesker. Bitzan & Kruzich (14) hevder derimot at kontakt med egne barn har mindre betydning for velbefinnende blant sykehjemsbeboere. De fant at kontakt med venner var signifikant assosiert med velbefinnende. Videre indikerer Peplau & Perlman (15) at eldre foretrekker regelmessig kontakt med venner på samme alder framfor familiemedlemmer. Eldre mennesker finner det mer emosjonelt tilfredsstillende å ha regelmessig kontakt med venner, basert på felles interesser, enn med familie der kontakten er basert på plikter. Bondevik & Skogstad (11) viste derimot, at høy frekvens av sosial kontakt med både familie, venner og tidligere naboer hadde signifikant sammenheng med lav grad av emosjonell ensomhet blant sykehjemsbeboere. Hyppig kontakt med venner og naboer var assosiert med lav grad av sosial ensomhet. Hensikten med studien er å kartlegge ensomhet og sosial kontakt, og undersøke sammenhengen mellom ensomhet og sosial kontakt hos kvinner og menn som bor i sykehjem. Forskningsspørsmålet ble formulert slik: hvilken sammenheng er det mellom sosial kontakt og emosjonell og sosial ensomhet? Metodisk tilnærming Utvalg Undersøkelsen var basert på survey, «korrelasjon design», ved bruk av strukturerte spørreskjemaer. Potensielle deltakere var dem som oppfylte inklusjonskriteriene: menn og kvinner som er innlagt på somatiske sykehjem, og hvor det har gått minst 6 måneder siden de ble innlagt. De skulle være mentalt klare og i stand til å føre en samtale. Det var ingen aldersbegrensning. Studien ble tilrådd av Regional komite for medisinsk forskningsetikk helseregion III, og Norsk samfunnsvitenskapelige datatjeneste. Forutsetning var at første møte med potensielle deltakere ble gjort av ansvarlig 9 JORUNN DRAGESET

10 sykepleier. Respondenter som møtte inklusjonskriteriene ble invitert til å delta av ansvarlig sykepleier. Av populasjonen med potensielle deltakere på sykehjem i Bergen kommune var det 6.5 % som møtte inklusjonkriteriene. Av 135 som møtte inklusjonkriteriene, var det endelige utvalg 113 respondenter, alder 65-101 år (svarprosent 86 %). Om lag 80 % av respondentene var kvinner. Gjennomsnittsalder var 83.7 år. Om lag 64 % var enker/enkemenn. Gjennomsnittlig oppholdstid for respondentene var 2 år og 9 måneder. Blant respondentene var det 63 % som hadde folkeskole som høyeste utdanning. Om lag 76 % bodde på enerom, og om lag 65 % hadde kontakt pr. telefon med familie og venner (3). Datasamling Ensomhet ble målt med to ulike spørreskjemaer: det flerdimensjonale reviderte spørreskjema «Social provisions scale» (SPS) Cutrona og Russel (16) og det endimensjonale spørsmål om ensomhet basert på Townsends teori (1, 5). I følge Weiss (2) er emosjonell ensomhet et resultat av mangler i «tilknytning», og sosial ensomhet et resultat av mangler i «sosial integrasjon». Emosjonell ensomhet er operasjonalisert som «tilknytning», og sosial ensomhet som «sosial integrasjon». Hver type relasjon har fire spørsmål. To svaralternativ indikerer tilstedeværelse av relasjonen og to indikerer fravær av relasjonen. Høy skår indikerer høy grad av tilstedeværelse av relasjonen, og følgelig lav grad av ensomhetsfølelse. I overensstemmelse med Weiss teori inneholder SPS «mulighet for å gi omsorg» og «bekreftelse av egenverdi». For hvert spørsmål er der fire svaralternativ: «stemmer helt», «stemmer delvis», «stemmer knapt», «stemmer ikke». Før utregning blir de negative uttalelsene reversert og summert med de positive. Det endimensjonale spørsmål om ensomhet («Hender det at du føler deg ensom?»), har vært nyttet i flere studier av eldre mennesker (11, 17, 19-21). Spørsmålet har fire svaralternativ: «ja», «ofte», «nei» og «aldri». «Ja» og «ofte» brukes for å måle tilstedeværelse av ensomhet. «Nei» og «aldri» brukes for å måle fravær av ensomhet. Høy skår indikerer at respondenten har lav grad av ensomhet.. Jeg brukte også: Sosialt nettverksskjema (17), som kartlegger frekvens av kontakt med familie og venner (dersom aktuelt). «Hvor ofte møter De vanligvis og tilbringer tid sammen med: 1) barn, 2) barnebarn, 3) søsken, 4) andre familiemedlemmer eller slektninger, 5) naboer, 6) andre venner eller bekjente, ektefelle? Svaralternativ for disse kategorier er: «ikke aktuelt», «praktisk talt aldri», «en eller få ganger pr. år», «omtrent månedlig», «omtrent ukentlig», «flere ganger ukentlig». Spørreskjemaene om ensomhet og «sosialt nettverkskjema» ble medbrakt av forsker. Forsker fyllte ut svaralternativ etter respondentens anvisning. Intervjuet varte fra ca. 1.5 til 2 timer. Funn Hyppighet av kontakt med sosialt nettverk 73 % av respondentene hadde kontakt med barn. Hovedvekten av denne kontakten var ukentlig og flere ganger ukentlig. 70 % hadde kontakt med barnebarn og 64 % med søsken. Kontakt med barnebarn var oftest ukentlig og månedlig, mens kontakten med søsken var en eller få ganger i året. 87 % hadde kontakt med andre familiemedlemmer. Denne kontakten var hyppigst representert ved kategoriene få ganger i året, månedlig og ukentlig. Likeens rapporterte 86 % av respondentene at de hadde kontakt med venner og bekjente. Hovedvekten av denne kontakt var månedlig, eller få ganger i året. 83 % svarte ja på kontakt med tidligere naboer, men denne ble rapportert til å være praktisk talt aldri, eller få ganger i året. 18 % hadde kontakt med ektefelle omtrent ukentlig, eller flere ganger ukentlig. Ensomhet Ved bruk av det endimensjonale spørsmålet rapporterte 46.9 % seg ensomme ofte og iblant (tabell I). Gjennosnittsverdi for «tilknytning», dvs. lav grad av emosjonell ensomhet, var 15.01 (4-16) og for «sosial integrasjon», dvs. lav grad av sosial ensomhet, 12.8 (4-16) (tabell II). Interkorrelasjon mellom SPS subskalaer «tilknytning», «sosial integrasjon» og «bekreftelse av egenverdi» og det endimensjonale spørsmålet «Hender det at du føler deg ensom?» var høy og signifikant (tabell III). Validitet og reliabilitet Bekreftende faktoranalyse (egenverdi >1.0. varimax rotasjon) ble brukt for å bekrefte de fire definerte dimensjonene av det reviderte SPS. Resultatet bekreftet fire dimensjoner av modellen. Med unntak av en påstand, definert som en del av «tilknytning» subskala, manifesterte alle enkelt påstander og spørsmål en faktorladning > 0.79 på de respektive subdimensjoner. Alpha coefficient for subskalaene «tilknytning», «sosial integrasjon», «bekreftelse av egenverdi» og «mulighet for å gi omsorg» var henholdsvis: 0.85, 0.92, 0.93, 0.92. Subskalaen «tilknytning» ble brukt for å måle emosjonell ensomhet, og «sosial integrasjon» for å måle sosial ensomhet. Det endimensjonale spørsmål «Hender det at du føler deg ensom?» brukes som kriterievaliditet i ulike ensomhetsskalaer (18). Faktoranalyse (varimax rotasjon) ble utført for å redusere antall nettverksvariabler (barn, barnebarn, naboer, annen familie, slekt, venner, ektefelle) og identifisere hvilken av nettverksvariabler som utgjorde samme faktor (samlebegrep). Resultatet bekreftet tre faktorer: faktor 1 (kontakt med barn og barnebarn), faktor 2 (kontakt med søsken, andre familiemedlemmer/slekt, naboer, andre venner/bekjente) faktor 3 kontakt med ektefelle. De tre faktorer ble brukt i regresjonsanalysen (tabell V og VI). Hvilken sammenheng er det mellom ensomhet og kontakt med sosialt nettverk? Flervariabel regresjonsanalyse (tabell V) viser at nettverksvariabelen (kontakt med søsken, annen familie/slektninger, naboer og venner/bekjente) har statistisk signifikant effekt (p < 0.05) på sosial integrasjon. Nettverkvariablen har positiv regresjonskoeffisient (regr. koef. 0.292) hvilket tilsier at dess mer kontakt dess bedre er sosial integrasjon, dvs. lav grad av sosial ensomhet. Etter justering for bakgrunnsvariablene: alder, kjønn, boforhold, sivilstand, utdanning, oppholdets varighet, telefonkontakt, viser funn at variabelen (kontakt med barn og barnebarn) har statistisk signifikant effekt på «sosial integrasjon», dvs. lav grad av sosial ensomhet (p = 0.017) (regr. koef. = 0.239). Justert R2 har økt fra 0.084 til 0.253 når bakgrunnsvariablene er tatt med i analysen. Variabelen, kontakt pr. telefon med familie og venner/bekjente, er viktig variabel for sosial integrasjon, dvs. lav grad av sosial ensomhet (p > 6.013) (regr. koef. 1.611) (tabell VI). Flervariabel regresjonsanalyse av subskalaen «tilknytning» og nettverksvariabler viser at ingen av nettverksvariabler har statistisk signifikant effekt på «tilknytning» tabell (V og VI). Ved justering for bakgrunnsvariabler er variabelen telefonkontakt viktig variabel for «tilknytning», dvs. lav grad av emosjonell ensomhet. Justerte R2 har økt fra 0.021 til 0.104. Verdiene er henholdsvis (p = 0.001) (regr. koeff. = 1.452). VÅRD I NORDEN 2/2002. PUBL. NO. 64 VOL. 22 NO. 2 PP 9 14

Drøfting Barn og ektefelle er viktige nettverkskontakter Barn, barnebarn, for dem som hadde det, representerte hyppigst kontakt. Disse funnene er ikke uventet, og samsvarer med andre studier om ensomhet i sykehjem (11,14). Barn betyr mye for eldres støttenettverk selv om mange presiserte at de ikke ønsket å belaste barna med sine problemer og plikter. Dette er i overensstemmelse med resultatene til Peplau & Perlman (15). Ukentlig og flere ganger ukentlig kontakt med ektefelle kan tyde på at ektefellekontakten representerer en vesentlig faktor når det gjelder nettverkskontakt. Beboerne var tilfreds med den kontakten de hadde og forventet ikke mer Det er ikke uventet at kontakt med tidligere naboer og søsken er redusert blant eldre sykehjembeboere. Det kan reflektere forhold som redusert fysisk og mental helse, geografisk avstand og flytting. Andre årsaker kan være redusert mulighet til å opprettholde kontakten eller at de ikke er videre interessert i denne typen kontakt. Likeens kan den reduserte kontakten skyldes at naboer og søsken er døde. Hovedvekten av vennekontakt var månedlig eller sjeldnere. På tross av dette gav mange utrykk for at de var tilfreds med den kontakten de hadde og at de ikke forventet mer. Venner var i denne studien venner de hadde hatt før de flyttet til sykehjemmet. Dersom vennene var av samme generasjon som respondentene, noe som er realistisk og naturlig, kan det tenkes at noen av dem var så helsemessig svake at de ikke klarte å reise på besøk. Dessuten er det sannsynlig at eldre mennesker tilpasser sine standarder for sosial kontakt til de realitetene som er, og at de er mer effektive enn yngre til å gjøre dette (2). Likeledes beskriver Tornstams i sin aldringsrteori (19) at en i eldre år vil definere virkeligheten annerledes enn yngre, deriblant bli mer opptatt av sitt indre liv, og mindre opptatt av overfladiske sosiale kontakter. Ensomhet hos beboerne Tap eller «desolation», slik Townsend (5) definerer det, kan ha hatt betydning for ensomhet, når 64 % var enker/enkemenn. Med en gjennomsnittsalder på 83.7 år er sannsynligheten stor for at ektefelle og venner er rammet av sykdom eller er døde. Dette kan være medvirkende til at nær halvparten var ensomme ofte og iblant. Flere forskningsarbeid viser at ensomhet er nært knyttet til tap av ektefelle og venner blant 80-åringer og eldre (20-23). Andre moment som kan være medvirkende til ensomhet er tap av egen funksjonsevne på ulike områder (5, 13). Hovedvekten av respondentene var avhengig av hjelp til daglig stell (3). Selv om alle har bodd på sykehjemmet over seks måneder, kan flytting fra eget hjem til institusjon utgjøre en påkjenning relatert til tap (2, 4, 6, 12). Selv om det ikke er belegg for i denne studien å si at ensomhet er knyttet til tap slik det hevdes i teorien til Townsend (1, 5) er det stor sannsynlighet for at det er en medvirkende faktor. Respondentene har relasjoner som imøtekommer behovet for «tilknytning». Weiss (2, 4) hevder at det er partner og nære venner som gir følelse av intimitet, trygghet og sikkerhet. Respondentene gav utrykk for at det var ektefelle og barn, dersom de hadde det, eller nære fortrolige venner som møtte deres behov for nære relasjoner. Weiss (2, 4) hevder at ulike typer relasjoner møter ulike mellommenneskelige behov. Han mener at en personlig strategi for å motvirke emosjonell ensomhet er å gå inn i et nytt intimt forhold, hvis det ikke er mulig å reintegrere det som er tapt. Andre relasjoner enn den som mangler kan, etter Weiss teori, ikke spille en kompensatorisk rolle. Funn tyder på at andre betydningsfulle forhold kan spille en kompensatorisk rolle. Dette er i uoverensstemmelse med Weiss teori. Denne uoverensstemmelsen betyr nødvendigvis ikke at teorien ikke er gyldig for denne gruppen, men at operasjonaliseringen av teorien ikke er spesifikk for «tilknytning». I et senere arbeid stadfester Weiss (6) at en «tilknytningsperson» ikke nødvendigvis er en intim eller «betrodd» person, men heller en person som fremskaffer emosjonell og perseptuell trygghet. Tilgjengelig pleier kan for noen beboere være betydningsfull, spesielt for dem med lite eller ingen nettverk. Høy grad av «sosial integrasjon» er et interessant funn når en tar i betraktning at den eldres sosiale nettverk blir redusert med alderen. Respondentene hadde hyppigst kontakt med egne barn, slik at disse ivaretar mange av relasjonene. Kontakt med tidligere venner var mindre hyppig, noe som blant annet kan skyldes redusert fysisk helse eller vanskeligere tilgjengelighet. Weiss (2) hevder at nytt vennenettverk motvirker sosial ensomhet. Noen andre relasjoner kan ikke kompensere for tap av vennenettverk. Mulige forklaringer på høy grad av «sosial integrasjon», kan være at beboere deltok i ulike sosiale arrangement og aktiviteter på sykehjemmene. På samme måte som aktiviteter danner fellesskap, kan det knytte nye vennskapsbånd. Weiss (6) foreslo i et senere arbeid at sosial ensomhet kan bli møtt av hvilken som helst nye personer. Funn i denne studie kan tolkes å være i samsvar med Weiss syn. Behov for/ønske om at noen har bruk for ens omsorg, «muligheten for å gi omsorg», viser lavest gjennomsnittsverd (tabell II). Eldre menneskers mulighet til å gi sosial støtte til andre minsker med alderen, av naturlige årsaker (10). Mange av respondentene var i en situasjon med stort behov for hjelp (3), med gav likevel utrykk for et ansvar for andres velbefinnende (barn, barnebarn, familie, venner). Noen definerte seg selv i en hjelperrolle, først og fremst overfor den de delte rom med. Andre var kommet i en alder hvor omgivelsene ikke lenger forventet deres hjelp. De var her fritatt fra de rollene de hadde tidligere, i forhold til ektefelle og barn. Enkelte forskere har foreslått å fjerne subskalaen «muligheten for å gi omsorg», da de mener den er for kompleks for eldre mennesker (24, 25). Cutrona & Russel (16) fant derimot at «muligheten for å gi omsorg» var viktig og verdifull for eldre mennesker. Eldre som står overfor tap og rolleendring, kan oppleve det å gi sosial støtte som viktig for sitt velbefinnende. Dette syn er støttet av Felton & Berry (9). For å få frem endringer i roller og ansvar vil det være nyttig å måle denne subskala. Den lave skår i studien (tabell II) får nettopp frem slike endringer som kan skyldes alder. Dette kan gjenspeile eldres reduserte mulighet til å gi sosial støtte. Weiss (2, 4) hevder, basert på studier av voksne personers behov og relasjoner, at individets alder og faser i livssyklusen er medvirkende til opplevelsen av hvilke relasjoner som er spesielt viktige. Det kan stilles spørsmål ved om eldre har andre forventninger til sosiale relasjoner enn yngre. Tilgjengelig nettverk er bestemt utfra deres aktuelle nåværende situasjon. Mancini & Blieszner (10) påpeker at Weiss teori om sosiale relasjoner mangler detaljerte data på hvilke variasjoner som oppstår gjennom menneskers ulike stadier. De antar muligheten for at eldre ikke diskriminerer mellom ulike sosiale relasjon på samme måte som yngre mennesker. På bakgrunn av funn i denne studien i Bergen, er det vanskelig å finne ut hvilken sosiale relasjoner som dekker behovet for «tilknytning», «sosial integrasjon», «muligheten 11 JORUNN DRAGESET

12 for å gi omsorg» og «bekreftelse av egenverdi» hos deltakerne. Generelt har de eldre realistiske forventninger til sosiale relasjoner. Når tre av fire sosiale relasjoner har høy gjennomsnittsverdi (tabell II), kan det tyde på at de har relasjoner som imøtekommer de ulike behov. Dette kan tyde på at respondentene klarer å opprettholde tidligere relasjoner med betydningsfulle andre. På den andre side kan de være fleksibel nok til å opprette nye relasjoner, noe som er både aktuelt og realistisk. Derfor kan de ulike behov for sosiale relasjoner bli dekket av samme person, og noen ganger av kompensatoriske personer. Kontakt med barn og barnebarn har betydning for lav grad av sosial ensomhet Weiss (2) var noe usikker på den originale definisjonen av sosial ensomhet, definert som fravær av vennenettverk. Senere hevder Weiss (6) at sosial tilknytning kan bli møtt på flere måter, enten gjennom arbeidsfellesskap eller kontakt med familie/slekt. Funn i denne studien i Bergen viser at hyppig kontakt med barn og barnebarn reduserer sosial ensomhet. Dette samsvarer med funn blant hjemmeboende eldre (5, 9, 10). Det er naturlig å anta at det er vanskeligere å oppnå samme støtten med fjern familie og slekt, spesielt dersom det er lange reiseavstander. Thorsen (21) og Dykstra (26) viser til at støtte fra barn ikke på samme måten er assosiert med reiseavstand. Barn representerte den hyppigste kontakten blant sykehjembeboerne. Det er naturlig å anta at eldre sykehjembeboeres reduserte mulighet for sosialt initiativ pga. synkende fysisk kapasitet kompenseres ved at barna i noen grad øker kontakten. Telefonkontakt har betydning for lav grad av sosial og emosjonell ensomhet Tabell I Frekvens og prosentfordeling (%) for det endimensjonale spørsmål om ensomhet (n = 113). Blant respondentene var det mange som hadde tilgang til telefon. Det kan representere en trygghetsfaktor å kunne ta kontakt ved behov, samtidig kan kontakt med familie og nære venner bidra til psykisk velbefinnende. Familie og vennekontakt kan gi støtte og råd, samtidig som informasjon kan utveksles. Likeens kan kontakt oppnås til tross for fysisk inkapasitet. Antall % 1. Ja, ofte 22 19.5 2. Ja, iblant 31 27.4 3. Nei, sjelden 38 33.6 4. Nei, aldri 22 19.5 Total 113 100.0 Konsekvenser for praksis Funn i studien indikere at hovedvekten av respondentene var tilfreds med sine relasjoner og opplevde en tilfredsstillende sosial støtte. «Tilknytning» til noen eller mange, enten i nåtid eller fortid, er med på å dekke behovet for intimitet og trygghet, og derigjennom forebygge emosjonell ensomhet. En konsekvens blir derfor at geriatrisk pleiepersonell må rette sin oppmerksomheten på opplevelsen av ensomhet og mot ulike sosiale relasjonenes betydning. Omsorgspersonell må være oppmerksom på at eldre har hatt ulike former for tap. Kunnskap om personens bakgrunn gir grunnlag for bedre å forstå han/henne. Tilrettelegge, arrangere og støtte opp om sosial kontakt med familie og venner, dersom det er relevant, kan virke forebyggende for ensomhet. Egen telefon som er lett tilgjengelig er av stor betydning. Hovedtyngden av de gamle søker å innstille seg på de sosiale relasjoner de har, og de har en realistisk holdning til sosial kontakt. Kvaliteten i omsorgen til sykehjemsbeboerne vil avhenge av en tilfredsstillende oppmerksomhet rettet mot hver enkelt, med hensyn til ensomhet og sosial kontakt. Nevnte forhold kan øke beboernes velbefinnende i ulike livsfaser. Tabell II Gjennomsnittsverdier, standardavik (SD) og verdiområde på subskala i SPS og total SPS (n = 113). Skala Gj.snitt SD Min - max Median Tilknytning 15.06 2.03 4 16 16.0 Sosial integrasjon 12.8 3.38 4 16 14.0 Mulighet for å gi omsorg 8.9 4.35 4 16 8.0 Bekreftelse av egenverdi 13.78 2.75 4 16 15.0 Sosiale relasjoner 50.6 9.20 16 64 51.0 Tabell III : Korrelasjonsmatrise (Pearsons r) for SPS total, subskalaer, og det endimensjonale spørsmål om ensomhet (n = 113) Tilknytning Sosial Mulighet Bekreftelse av Ensomhet integrasjon for å gi egenverdi omsorg Tilknytning 1.000 Sosial integrasjon.544** 1.000 Mulighet for å gi omsorg.265**.295** 1.000 Bekreftelse av egenverdi.520**.515**.323** 1.000 Ensomhet.200*.237*.301**.298** 1.000 SPS total.696**.775**.730**.750**.360** Tosidig p-verdi: * p < 0.05, ** p < 0.01 VÅRD I NORDEN 2/2002. PUBL. NO. 64 VOL. 22 NO. 2 PP 9 14

Tabell IV: Faktoranalyse av nettverksvariabler (frekvens av kontakt) etter varimax rotasjon (n = 113). Faktorladninger Faktorer Faktor nr. 1 2 3 Kontakt med barn.910.059.023 Kontakt med barnebarn.878.197.064 Kontakt med søsken -.407.553.420 Kontakt med andre familie- medlemmer/slekt -.412.509 -.004 Kontakt med naboer.199.700 -.145 Kontakt med andre venner/bekjente.161.738.004 Kontakt med ektefelle.122.053.941 Egenverdi 2.015 1.646 1.092 Prosent forklart varians 28.7% 23.5% 15.5% uthevet = faktorladning over.50 Etter varimax rotasjon viste tre faktorer egenverdi større en 1.00. Totalt forklarer disse tre faktorene 67.8 % av total varians i instrumentet nettverk (frekvens av kontakt). Faktor 1 er særlig preget av variabler fra nær familie (barn, barnebarn), faktor 2 fra variabler fra slekt/venner (familiemedlemmer eller slektninger, søsken, naboer, andre venner og bekjente), og faktor 3 fra ektefelle. I senere analyse blir variabler med faktorladning på minst.50 summert til egne sumvariabler. Bo alene er referanseverdi for «dummy»variabelen boforhold. Enke/enkemann er referanseverdi for «dummy»variabelen sivilstand. Godkjent for publisering 20.10.2001 Høgskolelektor Jorunn Drageset Høgskolen i Bergen Haukelandsbakken 45 NO 5009 BERGEN mail jorunn.drageset@hib.no Referanser 1. Townsend P. The family life of old people. London: Routledge & Kegan Paul 1957. 2. Weiss RS. Loneliness. The experience of emotional and social isolation. Massachusetts: The Massachusetts Institute of Technology 1973. 3. Drageset J. Ensomhet på sykehjem? Hvilken betydning har behov for assistanse til utførelse av basale daglige aktiviteter (ADL) og kontakt med sosialt nettverk for ensomhet? et survey blant 113 kvinner og menn som bor på sykehjem. Hovedfagsoppgave i Helsefag, Universitet i Bergen 2000. 13 Tabell V. Flervariabel lineær regresjonsanalyse av subskalaen «sosial integrasjon» som avhengig variabel, og nettverksvariablene som uavhengige variabler. Modell A: Ujustert for bakgrunnsvariabel Modell B: Justert for bakgrunnsvariabler Regr. koef. Std. feil p-verdi Regr. koef. Std. feil p-verdi Konstant 9.944.879.000 16.876 4.478.000 barn og barnebarn.132.087.132.239.098.017 søsken,annen familie,.292.086.001.164.086.060 naboer og venner,. ektefelle -.077.169.648 -.081.333.808 alder -.080.043.064 kjønn (mann = 1 kvinne = 2) -.040.753.957 boforhold: bo med ektefelle (1) -5.639 1.804.002 (alene = 0) bo med andre (1).916.707.198 sivilstand: gift (1).491 1.648.767 (enke/enkemann = 0) ugift (1) 2.630 1.084.017 skilt (1) -.577 1.052.585 utdanning.632.299.037 varighet (i måneder).013.011.216 telefonkontakt ja = 1 nei = 2-1.611.634.013 (R 2 =.108) (Justert R 2 =.084) (F = 4.421) (p =.006) (R 2 =.340) (Justert R 2 =.253) (F = 3.923) (p =.000) Modell A (tabell V) viser at når nettverksvariabler (kontakt med barn, barnebarn,) holdes konstant har kontakt med (familie, venner, naboer, søsken) statistisk signifikant effekt på «sosial integrasjon» (p =.001). Modell B (tabell V) viser at når en justerer for bakgrunnsvariabler, har kontakt med (barn, barnebarn) statistisk signifikant effekt på «sosial integrasjon» (p =.017) (regr. koef. =.239). Ingen av regresjonskoeffisientene i modell A endrer fortegn i modell B og effekten av ujustert og justert analyse viser således omtrent de samme effekter av nettverksvariabler på «sosial integrasjon». JORUNN DRAGESET

Tabell VI. Flervariabel lineær regresjonsanalyse av subskalaen «tilknytning» som avhengig variabel, og nettverksvariablene som uavhengige variabler. Modell A: Ujustert for bakgrunnsvariabel Modell B: Justert for bakgrunnsvariabler Regr. koef. Std. feil p-verdi Regr. koef. Std. feil p-verdi Konstant 14.178.505.000 17.071 2.942.000 barn og barnebarn.067.054.212.063.065.329 søsken,annen familie,.080.053.113.023.086.682 naboer og venner,. ektefelle -.150.105.155 -.088.219.968 alder.009.028.728 kjønn (mann = 1 kvinne =2) -.759.494.128 boforhold: bo med ektefelle (1) -1.856 1.185.119 (alene = 0) bo med andre (1).601.711.400 sivilstand: gift (1).542 1.083.618 (enke/enkemann = 0) ugift (1).601.711.400 skilt (1).314.691.651 utdanning.043.196.825 varighet (i måneder).067.007.359 telefonkontakt ja = 1 nei = 2-1.452.417.001 (R 2 =.048) (Justert R 2 =.021) (F = 1.817) (p =.148) (R 2 =.208) (Justert R 2 =.104) (F = 2.003) (p =.028) Modell A, tabell (VI) viser at ingen av nettverksvariablene har statistisk signifikant effekt på «tilknytning» når andre variabler holdes konstant. Modell B, tabell (VI) viser at når det justeres for bakgrunnsvariabler, endrer effekten seg lite i forhold til nettverksvariabler. 14 4. Weiss RS. The provisions of social relationships. In: Rubin Z. (ed.) Doing unto others. New Jersey: Prentice-Hall Inc. Englewood Cliffs 1974: 17-26. 5. Townsend P. Isolation, desolation and loneliness. In: Shanas E, Townsend P, Wedderburn D. (eds.) Old people in three industrial societies. New York 1968: 259-287. 6. Weiss RS. Reflections on the present state of loneliness reaserch. In: Loneliness. Theory, reaserch, and applications. Hojat M, Crandall R.(eds.) CA, Newbury Park: Stage Publications 1987: 1-16. 7. Cutrona C. Objective determinants of perceived social support. Journal of Personality and Social Psychology 1986; 50: 349-355. 8. Cutrona C, Russel D, Rose J. Social support and adaptation to stress by elderly. Journal of Psychology and Aging 1986; 1: 47-54. 9. Felton BJ, Berry CA. Do the sources of the urban elderly s social support determine its psychological consequences? Psychology and Aging 1992; 1: 89-97. 10, Mancini JA, Blieszner R. Social provision i adhultood: Consept and measurement in close relationships. The Journals of Gerontology 1992; 47: 14-20. 11. Bondevik M, Skogstad A. Loneliness among the oldest old, a comparision between residents living in nursing homes and residents living in the community. International Journal of Aging and Human Devlopement 1996; 43: 181 197. 12. Dimond M, King K, Forced BM. Relocation and the elderly: Identifying Facilitators and Barrriers to Adjustment, ANA Publication, NP, 1979; 59: 134-153. 13. Rodgers BL. Loneliness: Easing the pain of hospitalised elderly. Journal of Gerontological Nursing 1989; 15: 16-21. 14. Bitzan EJ, Kruzich JM. Interpersonal relationships of nursing home residents. The gerontological society of america 1990; 30: 385-389. 15. Peplau LA, Perlman D. Perspectives on loneliness. In: Peplau LA, Perlman D. (eds.). Loneliness: A sourcebook of current theory, reasearch and theraphy, New York: John Wiley and Sons Intersience. 1982; 1-18. 16. Curtona CE, Rusell D. The provisions of social relationships and adaption to stress. In: Jones WH, Perlman D. (eds.). Advances in Personal Relationships. A Research Annual I. Greenwich, Connection: Jai Press Inc. 1987; 37-67. 17. Andersson L. Intervention against loneliness in a group of elderly woman: a process evaluation. Human relation 1984; 37: 295-310. 18. Russel DW. The measuremenet of loneliness. In: Peplau A., Perlman D. (eds.). Loneliness A Sourcebook of interscience Publication, New York, 1982; 81 105. 19. Tornstam L. Gero-transcendence: A meta-theoretical reformulation of the disengagement theory. Aging: Clinical and Experimental Research. Milano, 1989; 1: 55-63. 20. Berg S, Mellstrøm D, Persson G, Svanborg A. Loneliness in the Swedish aged. Journal of Gerontology 1981; 36: 342-349. 21. Thorsen K. Ensomhet og depresjon i eldre år. Rapport nr. 9 Oslo: 1983. 22. Tornstam, L Ruth J-E, Ørberg. P. Ensomhetopplevelser hos äldre IV: Et sociohistoriskt perspektiv. Gerontontologia 1990; 4: 157-176. 23. Holmen K, Ericsson K, Winblad B. Loneliness and living conditions of the oldest old. Scandinavian Journal of Social Medicine 1994; 22: 15-19. 24. Andersson L, Stevens N. Associations between early experiences with parents and well-being in old age. Journal of Gerontology 1993; 48: 109-116. 25. Holahan CK, Holahan CJ. Selfefficacy, social support and depression in aging: A Longitudinal Analyses. Journal of Gerontology 1987; 42: 65-68. 26. Dykstra PA. Loneliness among the never and formerly married: The importance of supportive friendships and a desire for independence. Journal of Gerontology: Social Sciences 1995; 50 B: 321-329. VÅRD I NORDEN 2/2002. PUBL. NO. 64 VOL. 22 NO. 2 PP 9 14