ØMU kvinner og velferd, v/siri Jensen Valgt å snakke om hvordan et EU-medlemskap vil påvirke den norske velferdsstaten. Jeg vil ta utgangspunkt i kvinnenes relativt sterke stilling i Norge i dag. Når jeg sier relativt sterke stilling, mener jeg med det at kvinner i Norge som i resten av Norden - har en sterkere stilling både i arbeidsliv og politikk enn i mange land vi sammenlikner oss med. Det betyr ikke at jeg mener at det er likestilling i Norge. Følgende punkter ser jeg som et viktig grunnlag for kvinnenes stilling i Norge i dag (transp. 1): * Høy yrkesaktivitet og relativt lav arbeidsløshet, mulig men ikke nødvendigvis enkelt både å ha arbeid og familie * Sterk offentlig sektor - Arbeidsplasser for kvinner, relativt trygge, med rettigheter, arb.pl i distriktene - Tjenester som barnehager, eldreomsorg som gjør det mulig å være i arbeid * Universelle rettigheter, som at alle har krav på minstepensjon uavhengig av opptjening i yrkeslivet 1 og skattefinansierte ytelser - elementer av omfordeling - Støtte til eneforsørgere, det å være eneforsørger ikke identisk med å være fattig * Mindre lønnsforskjeller enn i mange andre land, relativt høye minstelønninger. Dette er det som kalles den skandinaviske eller nordiske velferdsstatmodellen, men et offentlig, statlig ansvar for innbyggernes velferd. Innafor denne modellen er det også utviklet en nordisk likestillingsmodell som har som målsetting at det skal være mulig å kombinere arbeid og familie, både for kvinner og menn. Begrensninger folk som faller utenfor, mer behovsprøving, større egenandeler trenger videreutvikling ikke nedbygging. Velferdsstatsmodellen er under press i Norge i dag, f.eks. fra forslaget til ny arbeidslivslov og Pensjonskommisjonens innstilling. Spørsmålet er hvilke konsekvenser det vil ha om Norge underlegger seg EUs pengepolitikk og økonomiske politikk vil det bli lettere eller vanskeligere å forsvare denne modellen? Diskusjonen handler ofte om hvorvidt det finnes bedre ordninger i andre EU-land enn i Norge. Det er klart at det kan. Norge er på ingen måte best på alt. Men det er ikke det saken gjelder. Spørsmålet er hvilken retning har den politikken som føres av EU som union og hvilke konsekvenser har den for kvinner både i Norge og EU? ØMU er redskap for en bestemt politikk. (transp. 2) I EU er markedsliberalismen grunnlovsfestet, og et fritt marked sikrer at markedsliberalistisk politikk tvinger seg fram. Fri flyt av kapital, arbeidskraft, varer og tjenester, bygger ned politisk styring og regelverk. 1 Full minstepensjon krever 40 års botid i Norge, dvs. at mange innvandrere ikke fyller kravene. Det foreligger nå forslag fra regjeringen om at disse, på bestemte betingelser, skal få 90% av minstepensjon.
2 I tillegg til gjennom grunnloven sikres denne gjennom EUs sentralbank og Euroen. Sentralbanken skal bare styre med hensyn til lav prisstigning, ikke med tanke på å redusere arbeidsløsheten, og det er forbudt for landene å påvirke banken politisk. Men det er ikke slik at fritt marked ikke krever politisk styring. Det krever tvert imot sterk styring fra EUs side, gjennom vedtak i Ministerrådet og overvåkning fra kommisjonens side, for å sikre at alle politiske hindringer for det frie markedet ryddes av veien. Eks. tjenestedirektivet, La oss nå se på de punktene som er viktige for kvinners stilling. 1. Høy yrkesaktivitet og lav arbeidsløshet. Yrkesaktiviteten blant kvinner i EU er 55%, i Norge litt under 70%. I 2003 var arbeidsløsheten for kvinner i Norge 4%, i EU 10% og i EU15 (dvs. de gamle EUlanda før utvidelsen) 9%. Forskjellen mellom arbeidsløsheten i EU og Norge er større når det gjelder kvinner enn når det gjelder menn. I EU er kvinneledigheten størst, i Norge er menns ledighet større enn kvinners (i alle fall den registrerte). Så lenge Sentralbanken i EU bare skal ta hensyn til prisstigningen og ikke sysselsetting, da hjelper det lite med fine formuleringer om betydningen av å øke sysselsettingen. 2. Sterk offentlig sektor. En sentral del av EUs økonomiske politikk er reduserte offentlige utgifter, dvs. redusert offentlig sektor. (transp. 3) Den økonomiske unionen krever at underskudd på statsbudsjettet ikke skal være mer enn 3% av BNP ellers blir en straffet med bøter. Dette har tvunget fram kutt i sosiale rettigheter i mange land. (Noen hevder at dette ikke vil berøre Norge fordi vi har oljepengene og ikke vil få slike underskudd. Forslaget til Pensjonskommisjonen går ut på å låse alle oljeinntektene i et pensjonsfond som ikke skal kunne brukes til andre ting. På den måten vil dette kunne regnes som gjeld til framtidas pensjonister, og vips forsvinner ethvert overskudd. Dette er noe av hensikten med dette nye gjeldsbegrepet, innført fra EU å presse fram ytterligere reduksjoner i offentlige utgifter). Det frie markedet fører også til press for utjevning av skattene mellom medlemslanda. Dette er blitt forsterket med opptak av nye medlemsland. Noen av de nye medlemslanda har et skattenivå for bedrifter som ligger langt under de gamle og trekker til seg investeringer og arbeidsplasser. Andre land vil da bli tvunget av konkurransen til å senke sin skatt, ev. gå inn for at EU etablerer felles regler. Resultatet vil uansett være ytterligere reduksjon i offentlige inntekter og press på velferdsytelser. Og EU presser for reduksjon av skatt for høytlønte. Anbefalinger for Sverige, sitert etter de økonomiske retningslinjene (se nedenfor): gjennomføre yderligere reformer af skatte- og understøttelsessystemet for at øge incitamentet til at arbejde, især for grupper, der betaler høj reel marginalskatt. Lavere skatter gir lavere offentlige inntekter og press for kutt i sosiale ytelser og privatisering av offentlige tjenester. Men også uavhengig av ev. skatteharmonisering og underskudd er politikken hele tiden press for reduksjon av offentlige utgifter. Ministerrådet (finansministrene)vedtar årlig retningslinjer
3 for den økonomiske politikken, både for EU samlet og for det enkelte land. I vedtaket om perioden 2003-2005 legges det stadig vekt på å - redusere offentlige utgifter - øke konkurranseutsetting av offentlig virksomhet og øke bruk av OPS offentlig/privat samarbeid, dvs. at private selskaper tar på seg investering, utbygging og (ofte) drift, mens det offentlige leier anlegg og tjenester fra privat sektor gjennom kontrakter som varer i flere tiår. - pensjonsreform I sentralbankens nyhetsbrev for april 2003 heter det at medlemmene bør minimalisere den offentlige sektorens oppgave og konkurranseutsette omsorgstjenester så langt som mulig. I en sammenlikning banken gjør av effektivitet i offentlig sektor, hevder de at Sverige skal kunne spare mye. Det at de bruker for mye på utdanning, helse og arbeidsløshetstiltak tyder på lav effektivitet. Resultatet av privatisering og konkurranseutsetting er dyrere og dårligere tjenester, eller tjenester etter folks lommebok, og utrygge arbeidsplasser. I Norge er flertallet av de ansatte i offentlig sektor kvinner, og i praksis er det fortsatt kvinnene som er mest avhengig av de offentlige tjenestene for å kunne være i jobb. 3. Universelle rettigheter, skattefinansierte ytelser med omfordeling fra de rikeste til folk med lav inntekt eller uten inntekter. På tross av at det hevdes at sosialpolitikk er opp til det enkelte medlemsland, har EU klare vedtak om pensjonsreform i de felles retningslinjene for den økonomiske politikken. Folk skal tvinges til å stå i arbeid lenger gjennom reduserte pensjoner. Pensjonsordninger skal - i mindre grad finansieres av det offentlige gjennom skatter og i større grad gjennom private pensjonsfond både kollektive som tjenestepensjoner og individuelle. - ansvaret skal skyves over på den enkelte gjennom innskuddsbaserte istedenfor ytelsesbaserte ordninger - gå fra universelle rettigheter der det finnes til rettigheter opparbeidet gjennom yrkesaktivitet - større samsvar mellom inntekt og pensjon og mindre omfordeling. Målet er å åpne et stort marked for private forsikringer, redusere det offentliges utgifter og ansvar til et minimum og ellers erstatte offentlige ordninger med forsikringsbaserte tjenestepensjoner. Kampen om PK i Norge går etter de samme linjene. Nei til kutt mot privatisering Nei til alleårsregel forsvar besteårsregelen Dette er i stikk motsatt retning av en velferdsstatmodell, og resultatet vil være at de som har svakere tilknytning til arbeidslivet blir de som taper. 4. Lisboaprosessen og den europeiske syken. (transp 4) EU vedtok på sitt rådsmøte i Lisboa i 2000 at EU skal bli den mest konkurransedyktige og kunnskapsbaserte økonomien i verden innen 2010. Målsettingen er nå noe revidert, fordi en ser at dette ikke var mulig å nå. For å øke den økonomiske veksten er USA modellen, og økonomene snakker om den europeiske syken som hindrer at EU når de samme resultater.
4 Den europeiske syken består av * For høye minstelønner, særlig ønsker en seg lavere minstelønninger for kvinner og ungdom, det argumenteres med at det vil gjøre det lettere for disse å få jobb. Resultatet vil nettopp være amerikanske tilstander der det å ha jobb ikke nødvendigvis betyr at du har nok å leve av begrepet the working poor de arbeidende fattige, betyr nettopp at i USA er det mange som har jobber de ikke kan leve av. Barbara Ehrenreich har skrevet en bok som beskriver hvordan man (ikke) kan klare seg på lønna si, Kjøpt og underbetalt, om (ikke) å klare seg i Amerika. Nogle, spesielt lavtuddannede eller personer der bor i dårligere stillede områder, må konstatere at de er for dyre at ansætte ( ) og at lønningerne bedre skal avspeijle produktiviteten. Sitat retninglinjene for den økonomiske politikken 2003-2005. Det siste understrekes også i retningslinjene til flere enkeltland, og det oppfordres til å forhandle fram lønnsystemer som gjør dette mulig. Dette handler om større grad av markedslønn, et prinsipp som truer kampen for likelønn. Eks. dommen mot FO. * For gode rettigheter, særlig ønsker en seg - Lavere pensjon og arbeidsløshetstrygd. Pensjoner har jeg snakket om, lavere arbeidsløshetstrygd og innskrenking av periodene en kan få trygd skal sikre at folk må ta de jobbene der lønna ikke er til å leva av. - Svakere oppsigelsesvern og mer midlertidige ansettelser, skal gjøre det lettere å bli kvitt folk, større fleksibilitet som det heter. Argumentet er som i Norge at det vil gjøre det lettere for arbeidsgivere å ansette folk. En oppblødning av restriktive bestemmelser om sikkerhed i ansættelsen, bedre regulering og en mer fleksibel arbejdstilretteleggelse (..). Sitat retninglinjene for den økonomiske politikken 2003-2005. * For sterke fagforeninger, særlig ønsker en seg - Et nytt tjenestedirektiv som slår fast at lønns- og arbeidsforhold skal følge det landet arbeiderne kommer fra, ikke der de jobber. Og håndheves fra opprinnelseslandet. Slik kan fagforeninger og opparbeidede rettigheter undergraves fullstendig gjennom sosial dumping. Forslaget møter stor motstand, men det er ikke tilfeldig at det fremmes av kommisjonen. - at det lempes på det som i EU kalles gunstighetsregelen, nemlig regelen om at det ikke skal være mulig lokalt å inngå avtaler som er dårligere enn den sentrale tariffavtalen. Denne er nå under direkte angrep i Tyskland og Frankrike. Slik undergraves den kollektive styrken i fagbevegelsen og arbeidsfolk utleveres til lokal arbeidsgiver. På alle disse områder angripes lønn, arbeidsforhold og sosiale rettigheter direkte av EUs politikk helt uavhengig av alle forsikringer om at dette er medlemslandenes som har avgjørelsesmyndighet. Ja, det enkelte land bestemmer detaljene i utformingen retningen og retningslinjene er fastlagt.
5 5. Jobb og familie (transp 5) Kvinner (og menn) krever kortere arbeidstid og mulighet til å kombinere jobb og familie, både for kvinner og menn. De nordiske landa har høyest fertilitet kvinner får flest barn nettopp fordi dette er mulig. I f.eks. Italia er fertiliteten veldig lav, kvinner velger bort barn. I denne situasjonen går EU-kommisjonen inn for lengre arbeidstid og anbefaler endring av EUs arbeidstidsdirektiv. 48 timers uke skal ikke lenger være maksimum, gjennomsnittsberegning skal gjøre lenger arbeidstid, opp til 65 timer pr uke, lovlig. Samtidig presser konserner som Siemens gjennom lengre arbeidstid, og delstater i Tyskland øker arbeidstida i offentlig sektor. Disse forslagene er ikke tilfeldige. Den økonomiske unionen innebærer at de enkelte landa har frasagt seg mulighetene til å styre økonomien ved hjelp av rentepolitikk eller økning av offentlige budsjetter. Den eneste veien som er åpen er å øke utbyttinga av arbeidsfolk og presse utgiftene ned gjennom kutt i sosiale rettigheter og tjenester. Lenger arbeidstid og mer midlertidige jobber gjør det vanskeligere å kombinere barn og jobb. En undersøkelse fra Sverige viser at økning i midlertidige ansettelser førte til nedgang i barnefødsler, kvinner uten fast jobb kan ikke ta sjansen på å bli gravide. Samtidig skal ytelser bli mer avhengig av rettigheter du tjener opp i jobben, slik at de som ikke klarer kombinasjonen kommer dårligere ut. Det er ikke tvil om at sterkere underlegging under et slikt politisk system vil gjøre det vanskeligere å slåss for kvinners rettigheter, og få til et system som begrenser markedet slik at det er mulig å kombinere jobb og familie både for kvinner og menn. Forslag som svekker vanlige folks rettigheter fremmes også i Norge, men da er det politikerne her som avgjør og kampen står her. Forslaget til ny arbeidslivslov og nytt pensjonssystem skal legges fram for Stortinget vi kan øve press direkte her. Hvis framtida skal avgjøres i Bryssel, står vi mye svakere. 6. Solidaritet (transp 6) EU og økonomisk union handler ikke om utjevning og mer velferdsstat for de dårligst stilte landa. Nedskjæringene rammer også de som står svakest fra før. Også i Øst-Europa mister arbeidsfolk rettigheter. For å oppfylle kravene til å bli med, har flere land gjennomført kutt i pensjonene. Et typisk eksempel er Ungarn som har hevet pensjonsalderen, innført regler om at pensjonen ikke lenger skal følge lønningene og overført deler av pensjonsordningen fra offentlige til private fond. EU kan ha bra likestillingsdirektiver knytta til arbeidslivet - og det er sjølsagt viktig. Men slike direktiver er svært ofte dirigert fra hensynet til lik konkurranse. Og om slike direktiver skal virke i praksis må kvinner ha mulighet til å kreve sin rett, og i EU- systemet må det gjøres av den enkelte kvinne. Fagforeninger har ikke mulighet til å reise sak. Da er jobbtrygghet en forutsetning. Er du midlertidig ansatt, eller med svakt oppsigelsesvern, kan slike rettigheter fort være ingenting verd. Nettopp det kampen om AML handler om også.
Når vi skal vurdere konsekvensene av EU-medlemskap kan vi derfor ikke bare se på direktivene, vi må se på hva som skjer i praksis i EU på de områdene som er avgjørende for kvinners stilling: yrkesaktivitet, offentlig sektor og faglige og sosiale rettigheter. 6