Innholdsfortegnelse 1. INNLEDNING... 2 2. INNSPILL FRA MØTER, SEMINARER OG WORK-SHOP... 3 2.1. Offentlig satsing på infrastruktur, med spesiell vekt på Grøtsund industrihavn:... 3 2.2. Den maritime næringen:... 5 2.3. Flyplass og flyrutetilbud:... 5 2.4. Kommunens strategiske tilrettelegging:... 6 2.5. Kompetanse:... 6 2.6. Samordning og koordinering... 7 2.7. Næringslivets utfordring og rolle... 7 3. REGIONAL SITUASJONSANALYSE... 7 3.1. Innledning... 7 3.2. Overordnede linjer... 8 3.3. Regionalt utgangspunkt og status... 9 3.4. Usikkerhetsfaktorer... 12 4. REGIONALE UTFORDRINGER... 13 5. LOKALE UTFORDRINGER OG MULIGHETER... 14 6. TROMSØ S STRATEGISK UTGANGSPUNKT... 16 7. VISJON, MÅLSETNING, STRATEGIER og TILTAK... 17 7.1. Visjon for Tromsø:... 17 7.2. Overordnet målsetning for Tromsø:... 17 7.3. Delmål:... 17 7.4. Fire strategiske satsingsområder:... 17 7.5. Tiltaksplan:... 17 1
1. INNLEDNING Olje- og gassektoren er i dag en nøkkelsektor i norsk økonomi. Den står for vel en femtedel av verdiskapingen, nesten halvparten av eksportinntektene og en fjerdedel av statens inntekter. Virksomheten har gitt betydelige lokale og regionale ringvirkninger. Stadig flere felt og rørledninger er blitt satt i drift. Det er etablert nye driftsorganisasjoner, baser og ilandføringsanlegg, og flere oljeselskaper er kommet til. Det har vokst fram en omfattende leverandørindustri, som nå har nesten like stor omsetning internasjonalt som nasjonalt. Rundt næringen er det også bygd opp et bredt sett av støttetjenester. Disse omfatter alt fra forsyninger, renhold og avfallshåndtering til IT, finans og eiendomsdrift. I tillegg kommer satsingen på petroleumsrettet utdanning, forskning og forvaltning. Stadig mer av denne aktiviteten flyttes nå til Nord-Norge. Byrådet i Tromsø ønsker, generelt, en offensiv næringspolitikk som skal bidra til at det skapes flere bedrifter og nye arbeidsplasser i Tromsø. Kommunens næringsarbeid, også mot petromaritim sektor, skal innrettes slik at kommunen blir en bedre tilrettelegger for fremtidens næringsliv, og samtidig fremmer en politikk med bedre rammevilkår for næringsdrivende. Kommunestyret i Tromsø kommune vedtok i sak 193/11 at byrådet skal fremme sak vedr. utarbeiding av en såkalt petromaritim strategiplan for kommunen. Denne planen skal dekke utviklingen av petroleumsnæringen, sett sammen med den maritime næringen i kommunen, og skal bidra til utviklingen av en petromaritim næringsklynge i Tromsø. I denne sammenheng vil Tromsø Havn KF være en viktig strategisk aktør for å nå Tromsø og nasjonens mål for nordområdepolitikken. Infrastrukturtiltak er spesielt viktig i denne sammenheng. Aksen Langnes lufthavn Breivika Grøtsund industriområde har en avgjørende betydning mht. utvikling av en petromaritim næringsklynge i Tromsø. I utarbeidelsen av den petromaritime planen har det blitt gjennomført samtaler med, og utvekslet dokumenter med sentrale næringsaktører som Tromsø Havn KF, Troms fylkeskommune, organisasjoner som NHO, Næringsforeningen i Tromsø-regionen, bedrifter lokalt (spesielt fra Energiklynge Nord), næringsmiljøer som er under etablering i byen, samt Universitetet i Tromsø (UiT). Deltakelse på ulike seminarer og konferanser relatert til olje- og gassektoren har også blitt gjennomført. I tillegg har innspill fra internasjonale aktører gitt viktige føringer mht. hvordan Tromsø skal posisjonere seg innen olje- og gassektoren i årene framover. Det foreliggende plandokumentet trekker derfor opp en strategi for å skape større ringvirkninger av olje- og gassvirksomheten i Tromsø-regionen. Plandokumentet viser først til de innspill som er gitt fra ulike offentlige og private aktører innen sektoren, og viser deretter til den økende interessen for petroleumsundersøkelser og olje- og gassutbygging i nord. Deretter følger en analyse av de overordnede utviklingslinjene, beslutningsstrukturene og regionale forutsetningene. De neste delene tar for seg sentrale usikkerhetsfaktorer og utfordringer. Avslutningsvis defineres en visjon, målsetninger, strategiske prioriteringer og tiltak. 2
Målet med strategiplanen er å gjøre Tromsø i stand til å ta en hovedrolle innen utviklingen av olje- og gassektoren i nord, utvikle kommunen til et attraktivt og foretrukket etableringssted for større virksomheter, samt å videreutvikle Tromsø som kompetanse- og logistikknutepunkt for nordområdene. Infrastruktur og arealtilrettelegging er viktige elementer i denne sammenheng. Vel så viktig vil det imidlertid være å utvikle Tromsø som en god vertskommune både for folk og næringsliv. 2. INNSPILL FRA MØTER, SEMINARER OG WORK-SHOP En lang rekke aktører, fra både privat og offentlig sektor har gjennom møter, samtaler, seminarer, konferanser, work-shops og skriftlige innspill, bidratt både mht. situasjonsbeskrivelsen, samt gitt forslag til strategisk posisjonering og tiltak. Innspillene kan oppsummeres i følgende punkter: 2.1. Offentlig satsing på infrastruktur, med spesiell vekt på Grøtsund industrihavn: Aksen Langnes Breivika (inkl. havn/industriområde, kompetansemiljø- og utvikling ved UiT og Arktisk senter) Grøtsund industrihavn er bærebjelken mht. utviklingen framover. En rask utbygging og utvikling, samt arealtilrettelegging på Grøtsund, er svært viktig. Det understrekes fra høyt kompetente miljøer, både nasjonalt og internasjonalt, at det offentlige / en institusjonell eier 1, må stå som eier av selve industriområde. Dette er viktig for å sikre uavhengighet og etableringsfrihet. Videre, så utpekes Tromsø som det eneste lokaliseringssted i nord med en tilfredsstillende infrastruktur for større etableringer. I denne sammenheng er det viktig å være klar over at den viktigste etableringsmagneten er de store nasjonale og internasjonale aktørene, som nå ser for seg at de må etablere seg i nord. Disse aktørene trekker til seg en rekke underleverandører, som igjen ønsker samarbeid med lokale bedrifter. Denne utviklingen er allerede i gang. Fra mange hold meldes det om at store bedrifter er på vei, eller vurderer etablering i Tromsø. De samme bedriftene er, selvfølgelig, også i kontakt med andre mulige etableringssteder i nord. Utbyggingen på Grøtsund, samt regulering av andre næringsarealer, er derfor en meget viktig faktor mht. valg av Tromsø som etableringssted. I det store bildet er også en klarere sektorinndeling av havnene viktig ikke minst mht. utvikling av næringsklynger. Det foreslås at hurtigrute- og cruisetrafikk legges til Tromsø sentrum. Videre, så må all logistikk, fryseri og servicefunksjoner for fiskerinæringen legges til Breivika, mens Grøtsund industrihavn utvikles iht. NTP / nasjonale mål og strategier, noe som også må forplikte sentrale myndigheter økonomisk. Det understrekes i denne sammenheng at man gjennomgående må tenke næringsklynger, dvs. en samling av kompetanse og servicefunksjoner, slik at det utvikles svært effektive logistikksystemer. Som en del av denne klyngetenkingen, er det et bredt ønske om å få Energiklynge Nord 2 og Tromsø Mekaniske AS inn på Grøtsund industrihavn. 3 1 Som Tromsø kommunen ved Tromsø Havn KF 2 Et Troms-basert bedriftsnettverk som tar sikte på å delta i olje & gass-markedet i Norge, samt se på mulighetene i Russland. Dette innebærer å utrede mulighetene for å få oppdrag sammen med medlemmene i gruppen, forsterke etterutdanning og igangsette kompetanse økende samarbeid, øke samarbeid mellom medlemmene og andre organisasjoner i Nord Norge/andre regioner, sikre klyngeeffekt gjennom aktivt samarbeid med det offentlige og 3
I dette bildet er det viktig at Tromsø kommune, Troms fylkeskommune og Tromsø Havn samordner sine strategier og fremtidsplaner, og samarbeider med næringslivet både regionalt og nasjonalt. Nøkkelfaktoren er Grøtsund industriområde. Dette utviklingsarbeidet utføres av Tromsø Havn, men behovet for økt involvering av partnere påpekes. Det er også viktig med kunnskapsinnhenting i en tidlig fase, for blant annet å sikre at utviklingen er i tråd med den teknologiske utviklingen på sokkelen. Det påpekes et behov for å utvikle Grøtsund på en måte som legger til rette for vekst både hos de store aktørene, og blant lokale og regionale bedrifter. Vedlikehold og service på subseainstallasjoner og rigger, samt tjenester knyttet til infrastruktur og maritime operasjoner er viktige satsingsområder i denne sammenheng. Grøtsund industriområde er med sin nærhet til bysenteret og Breivika havn, sin store arealtilgang og maritime kvaliteter, et ideelt industrielt og logistikkmessige knutepunkt også for den økende olje- og gassvirksomheten i Barentshavet og Nordvest-Russland. I denne sammenheng understrekes Tromsø kommunes store ansvar for at dette området, også i et 50 100-årsperspektiv, skal kunne fylle rollen som logistikknutepunkt for nordområdene. Viktigst i denne sammenheng er at kommunen, gjennom arealplaner for de tilliggende områdene, sikrer denne utviklingen. Videre, så er det helt nødvendig at man unngår etableringer på Grøtsund, som like godt kan skje på andre steder i byen. Dette betyr at en parallelt med å tilrettelegge for etableringer på Grøtsund, må forsere arbeidet med å klargjøre alternative industriområder. I et 30-årsperspektiv må det tilrettelegges 3 ganger mer industriareal, enn de 1240 dekar 4 som er tilgjengelig i dag. Bl.a. utpekes Tromsdals-fyllinga som et meget velegnet område til dette formålet. Et annet vesentlig punkt er at utviklingen går raskt. Mange aktører i nord posisjonerer seg nå mht. den omfattende utviklingen som kommer. Grunnet sin svært fordelaktige beliggenhet, oppfordres Tromsø i denne sammenheng til å markedsføre seg som rigghavn. Både havna i Breivika, og den nye industrihavna på Grøtsund, er velegnet til slike aktiviteter. I løpet av 2013 og 2014 skal bl.a. mange rigger inn til klassifisering og større serviceoppdrag. Tilbakemeldingene, spesielt fra oljeselskapene, er at hvis ikke Tromsø er klar til å ta i mot denne typen oppdrag da, vil regionen også tape det meste av slike oppdrag i framtida. Derfor påpekes det at; «toget går nå», og det er nå vi kan tilrettelegge for en positiv utvikling lokalt. forskningsmiljøer, samt være premissgiver og aktiv vedrørende utforming av Grøtsund industrihavn. Følgende bedrifter er medlemmer i bedriftsnettverket: JM Hansen AS (Tromsø), Spider Industrier AS (Tromsø), Maritim Sveiseservice AS (Tromsø), Teknor AS (Harstad), Imes AS (Tromsø), KGS Systemer AS (Tromsø), Mudenia Elektro AS (Kirkenes og Hammerfest), Troms Kraft Entreprenør AS (Tromsø), Tromsø Mekaniske AS, Tromsø Havn, Kuldeteknisk AS (Tromsø og Finnsnes), Refa Fløystad Group AS, Norut (Tromsø) og Kunnskapsparken Nord AS (Harstad) 3 Troms fylkeskommune har allerede bevilget 50 millioner kroner fra RUP-/RDA-midlene til dette formålet. Dette er midler som inngår som del av den totale finansieringen av Grøtsund industrihavn. 4 Dette tallet inkluderer vel 1000 dekar på Grøtsund, samt 240 dekar reserveareal i Breivika- og Skattøra-området. 4
Når det gjelder investeringer og eierskap på Grøtsund, er det en klar oppfatning av at Tromsø Havn må fylle begge disse funksjonene. Både veier inn på industriområdet, selve kaianlegget, samt sentrale og større deler av de bakenforliggende arealene må derfor være offentlig eid. Gjennom kommunalt eierskap kan området utnyttes til andre funksjoner også i framtiden. Omkvedet er at denne infrastrukturen må på plass, og da vil alle komme til Tromsø. Infrastruktur gir konkurransekraft, og det må investeres i denne infrastrukturen. Samtidig er det viktig å jobbe strategisk opp mot både oljeselskapene og de store kontraktørene, fordi førstnevnte ofte setter krav til lokalisering av bedrifter som skal drive vedlikehold, og sistnevnte er de som inngår allianser med lokale bedrifter. Videre, så vil det være lite hensiktsmessig med bebyggelsesplaner på Grøtsund. Næringen krever fleksibilitet, og selskaper flytter inn og ut av slike områder i tråd med oppdragsmengde og plassering. I denne sammenheng er det viktig at de private selskapene kan konkurrere fritt på den offentlige infrastrukturen. Disse selskapene vil ha ulike arealmessige behov, avhengig av størrelsen på oppdragene. Det bør derfor ikke bygges for mange faste installasjoner for nært opp til havneområdet. Bygging av haller o.l., gir mer fleksibilitet, og kan raskt flyttes ved behov. Også kontorlokaliteter bør eies av det offentlige, og heller leies ut til leietakerne i området. Ulike typer tilbakekjøpsavtaler kan være ett alternativ til dette, der operatører på området bygger, og selger lokalene tilbake til grunneier. Hovedtendensen viser at private aktører bygger langt rimeligere enn det offentlige. Kommunikasjonsmessig bør man strategisk snakke om utvikling av et logistikknutepunkt, og ikke et industriområde på Grøtsund. 2.2. Den maritime næringen: Den maritime næringen vi har går hand i hand med utviklingen innen petroleumsnæringen, og er en forutsetning for lokal næringsutvikling innen denne sektoren. De fleste av selskapene i Energiklynge Nord kommer fra denne sektoren, og disse selskapene er en forutsetning for at vi lokalt skal få utviklet en leverandørindustri regionalt. 2.3. Flyplass og flyrutetilbud: Flyplassutvidelse og arbeid for ruteutvidelse mot Avinor og ulike flyselskaper er viktig. Tromsø har Nord-Norges største lufthavn. I 2012 håndterte lufthavnen i overkant av 1,9 millioner passasjerer, og lufthavnen er i ferd med å nå sin kapasitetsgrense. At Tromsø lufthavn gjøres i stand til å møte regionens- og næringslivets behov på kort og lang sikt, er avgjørende for å sikre gode bo- og næringsforhold, rekruttering av kompetent arbeidskraft, og for å understøtte reiselivsnæringens positive utvikling. I september 2012 ble flyplassutvalget i Tromsø konstituert. Flyplassutvalgets deltakere inkluderer Tromsø kommune, Troms fylkeskommune og Avinor. Gjennom mobilisering og synliggjøring skal flyplassutvalget bidra til nødvendig opprustning og utvikling av infrastrukturen, og trafikkutviklingen ved Tromsø lufthavn. Utvikling av Tromsø lufthavn er en ubetinget prioritet for å understøtte den positive utviklingen i Tromsø og landsdelen. 5
2.4. Kommunens strategiske tilrettelegging: Kommunen har en meget viktig rolle mht. utvikling av bolyst og attraktivitet, som f.eks. tilrettelegging for boligutbygging, etablering av (internasjonal) barnehager, internasjonal skole, mottaksordninger for folk og bedrifter, samt satsing på idrett og kultur. Kommunen bør lage en infrastruktur- og demografianalyse, som dekker alt fra vei, arealer til boligformål, skoler, industri etc. Ringvirkningsanalyser, basert på erfaringer fra andre steder med høy vekst innen petroleumsnæringen, tilsier at Tromsøs befolkning kan øke med opp mot 20 000 innbyggere i løpet av 10 år hvis utviklingen innen olje- og gassektoren blir som tiltenkt. 5 Store selskaper er på vei, og dette har synergieffekter: Når de store selskapene kommer, så følger de små etter. Tromsø kommune oppfordres til å arrangere workshoper / danne arbeidsgrupper og utarbeide en NOUlignede dokument der vi ser på det veldig lange løp og etablerer en visjon for framtidens Tromsø. 6 Mht. profilering av Tromsø, så må det lages en felles strategisk kommunikasjonsplan, og det må drives felles markedsføring i tiden framover, der kommunen, fylkeskommunen, UiT, NHO, NFTR, Tromsø Havn m.fl. deltar. Vi må også bli bedre på samarbeid lokalt og regionalt, og bidra til å snakke opp andre steder i Nord-Norge, og håpe at de gjør det samme med oss. Hovedpoenget i er at alle skal kunne nyte godt av sine fortrinn, og fremme disse overfor aktuelle operatører eller kontraktører. I den utviklingen som nå skjer innen petroleumsnæringen og innen maritim sektor, er det plass til alle. For Tromsøs del er det viktig å invitere til et bredt samarbeid med nabokommuner, samt miljøene på Skjervøy, i Harstad og Narvik, samt Hammerfest, Alta, Kirkenes, Honningsvåg og Russland. Dette kan utvides til et bredt samarbeid i nord, som omfatter hele landsdelen og Barentsregionen. 2.5. Kompetanse: Kommunen har en viktig rolle mht. å legge press på utdanningsinstitusjonene for økt satsing på ingeniørutdanning og etablering av Arktisk Senter. Kommunen bør også tidlig i skoleløpet rette fokus mot kompetanse innen energi og maritim virksomhet - f.eks. med utdanningsmesser på ungdomskolen. Imidlertid, så er det ikke bare behov for ingeniører. Rundt 70 % av jobbene innen sektoren er relatert til mer operativt arbeid, 7 der det er naturlig å bygge videre på den kompetansen som eksisterende bedrifter har. Utdanning på videregående skolenivå er ofte tilstrekkelig, og på dette feltet er dialogen med fylkeskommunen viktig. Videre, så må det legges press på høyere myndighetsnivåer for at de skal bidra til den nødvendige kompetanseutviklingen. En foresightanalyse vedr. hvordan utviklingen går, og mht. hvor man vil være f.eks. i 2040, må gjennomføres. 5 Uttalelser i forbindelse med møter og samtaler med Aker Solution, Tristein AS, Johan P. Barlindhaug m.fl. 6 I denne sammenheng har kommunen blitt anmodet om å se Georgetown i Texas 100-årsplan. En annen inngang er å se på hva Trondheim kommune gjorde da de skulle rullere kommuneplanen: De inviterte NTNU studenter innen fag som ingeniør, jus, miljø etc. til å lage utviklingsscenarier. Opplegget var lagt opp som en konkurranse. I tillegg fikk kommunen mye gratistjenester. 7 Dokumentert i en rapport fra Rystad AS i 2012. 6
Som en del av denne kompetanseutviklingen, foreslåes det også at det utarbeides en kompetanse- /FOU-strategi likt det som er laget i Rogaland og Trøndelag. I tillegg foreslås det at det etableres lokale / regionale rekrutterings- og traineéordninger. 2.6. Samordning og koordinering Det det påpekes et sterkt behov for koordinering av de ulike miljøene i Tromsø. Det er i dag mange konstellasjoner, som hver har sine nettverk og kontakter. Det blir viktig å koordinere disse miljøene i fremtiden og skape tillit mellom aktørene. Dette må de nye strategiene som vedtas i de offentlige institusjonene også fokusere sterkt på. Tromsø kommune bør ta en sterkere lokal koordineringsrolle. Et viktig koordineringsområde er vedlikeholdsoperasjoner for borerigger. For å operere i Barentshavet er det spesielle krav til at riggene skal være rustet for arktiske forhold. Pr i dag er det bare 4 riggeiere som har rigger godkjent for Barentshavet. Noen av disse har Tromsø-miljøet dialog med i dag, mens mot andre må dialogen forsterkes. Denne typen vedlikeholdsoppdrag vil ha stor økonomisk betydning for næringslivet lokalt. Et nærliggende eksempel er serviceoppdraget på riggen Polar Pioner. Beregninger viser at ulike leverandører, gjennom dette Transocean-oppdraget, la igjen vel 46 mill. kroner lokalt. Vedlikeholdsoppdraget var hverken en såkalt klassing eller storservice, der oppdragsmengdene er atskilling større. 2.7. Næringslivets utfordring og rolle Bedriftene i regionen må oppfordres til å satse på å bli leverandør til petroleumssektoren. Dette vil kreve at man forbereder seg og kvalifiserer seg for oppdrag. Her er det også viktig og nødvendig at man tenker strategisk samarbeid med bedrifter nasjonalt og internasjonalt som allerede har sertifiseringer, erfaring og referanser fra bransjen. Mulighetene for næringslivet er store i en global bransje, og det næringslivet blir gode på i Tromsø kan de også bli gode på i resten av verden. 3. REGIONAL SITUASJONSANALYSE 3.1. Innledning Nord-Norge kom relativt seint med i olje- og gassvirksomheten. De første blokkene i Nordsjøen ble utlyst i 1965. Nord for 62. breddegrad ble det først lyst ut blokker ved 5. konsesjonsrunde i 1979, men de store innledende forhåpningene ble raskt omgjort til skuffelser. De få funn som ble gjort, besto i hovedsak av gass, som det ikke fantes teknologiske utbyggingsløsninger eller avsetningsmuligheter for. Det ble heller ingen regularitet i letevirksomheten. Den ble opprettholdt i Norskehavet, men i Barentshavet ble det full stopp i 1993. Interessen tok seg noe opp fra slutten av 1990-tallet med nye borekampanjer. Norne, som ble funnet i 1992, ble satt i produksjon i 1997, og i 2002 ble utbyggingen av Snøhvit godkjent. Snøhvit-utbyggingen skapte nye forventninger rundt olje og gass i landsdelen. Forventningene ble skrudd ytterligere opp da regjeringen i 2005 lanserte nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde. 7
Det er først de siste årene at olje- og gassvirksomheten i nord har begynt å få et større omfang og et mer langsiktig perspektiv. Letevirksomheten er blitt kraftig utvidet, det er gjort nye funn, og flere felt er i ferd med å komme i drift. Norne har fått nye satellitter. Marulk og Skuld settes i drift i 2012. Skarv og Goliat er også snart i produksjon. Deretter følger Aasta Hansteen (tidligere Luva) og flere andre prosjekter. En viktig milepæl var funnene av Skrugard og Havis. Samtidig har delelinjeavtalen med Russland skapt et nytt stort leteområde mot øst. Jfr. anslag som analysebyrået Rystad Energy AS har gjort, forventes det en mangedobling av aktiviteten fremover for regionen. Basert på funn som allerede er gjort, og nye funn på lengre sikt, anslås verdi pr. år å øke fra 30 milliarder i 2012 til 300 milliarder i 2030. 8 Også området rundt Jan Mayen skal åpnes, og det er satt i gang en kunnskapsinnhenting som skal kunne inngå i en eventuell prosess for åpning av Lofoten og Vesterålen. Denne aktivitetsøkningen på norsk side skjer parallelt med en tilsvarende økning på russisk side. Leting og utbygging blir prioritert både på Jamal-halvøya, i Karahavet og i Barentshavet. Dette vil bety økt utskiping og omlastingsaktivitet. Det vil også bli enda viktigere med et tett industrielt og forvaltningsmessig samarbeid på tvers av grensene. I tillegg er det en stigende internasjonal interesse for Arktis. Det fokuseres på klima- og miljøendringene, regionens naturressurser og nye sjøruter. Vi ser derfor nå konturene av en utvikling som vil omforme hele regionen og gi olje- og gassnæringen en langt mer framskutt plass enn tidligere. 3.2. Overordnede linjer Målet med den norske olje- og gassvirksomheten var i utgangspunktet var å sikre nasjonal kontroll, bygge opp et integrert oljemiljø og fremme en verdiskaping som kom hele det norske samfunnet til gode. Dette skulle sikres gjennom lovgivning, skattesystem, oppbygging av en nasjonal forvaltning og etableringen av Statoil som statens operative redskap. Liberaliseringen av olje- og gassnæringen på 1990-tallet hang sammen med inngåelsen av EØS-avtalen, og derav fjerning av alle ordninger som diskriminerte på nasjonalt grunnlag. Disse omleggingene har skapt nye vilkår for regioner som kommer seint med i den norske olje- og gassvirksomheten. Mens oppbyggingen på Vestlandet skjedde med en massiv politisk drahjelp, kan ikke Nord-Norge regne med å bli tilgodesett på samme måte. I dag er det blitt langt viktigere å opprettholde produksjonsnivået på norsk sokkel, støtte opp om den norske olje- og leverandørindustriens internasjonalisering og sikre de statlige oljeinntektene. Terskelen for deltakelse er også blitt mye høyere. Da Harstad tidlig på 1970-tallet ble utpekt som hovedbase for den framtidige oljevirksomheten i nord, var det fordi byen hadde en verkstedindustri. Oljeutbygging var ensbetydende med store stål- og betongkonstruksjoner. I dag er det avanserte undervannsløsninger, flerfasetransport og flytende produksjons-, lagrings- og losseenheter (FPSO) som dominerer bildet. Produksjonen av borerigger og flytere er i stor grad flyttet til utlandet. Det er de mest spesialiserte og kunnskapskrevende delene som er beholdt i Norge. Her har verfts- og ingeniørselskapene sør i landet skaffet seg et stort forsprang. En annen viktig forskjell mellom 1970-8 http://www.petro.no/modules/module_123/proxy.asp?c=14&i=19220&d=2 8
tallet og i dag er at klima- og miljøhensyn nå blir vektlagt langt sterkere, og at kompetansen innen kaldt-klima-teknologi har gjort store framskritt. Den norske oljeproduksjonen er nesten blitt halvert siden toppåret 2000. Gassproduksjonen har økt, men etter 2020 forventes det et fall også i gassproduksjonen. Det vil derfor bli ledig kapasitet i det norske transportsystemet for gass, hvor det allerede er investert 260 milliarder kroner i nærmere 8000 kilometer rør. Dette er verdens lengste rørnett til havs, og 20 prosent av Europas import av naturgass kommer fra Norge. For å kunne opprettholde leveransene og utnytte kapasiteten i det rørnettet som er bygd, foreslår Gassco å forlenge transportsystemet til Barentshavet, helt opp mot grenseområdet til Russland og videre mot Svalbard. I den statlige petroleumspolitikken legges det nå vekt på å øke utvinningen fra felt i drift, å få bygd ut ressursene i funn som ikke er besluttet utbygd, å opprettholde leteaktiviteten i areal som er åpnet, og å sørge for åpning av nye områder. Tilgang til nye lete- og utbyggingsområder er også en hovedsak for oljeselskapene. Områdene i nord, som lenge har vært definert som et reserveareal, står derfor øverst på ønskelisten. Ifølge Oljedirektoratet ligger mulighetene i nord. Oljedirektoratet mener at 20 prosent av ressursene på norsk sokkel ennå er uoppdaget, og av disse befinner to tredjedeler seg i områdene fra Lofoten og nordover. Det tidligere omstridte delelinjeområdet og Barentshavet Nord er da ikke tatt med. Innen petroleumsvirksomheten er det oljeselskapene som er i førersetet. De samlede investeringene på norsk sokkel var i 2011 på 146 milliarder kroner, og for 2012 er de anslått til å bli rekordhøye 186 milliarder kroner. Oljeselskapene skaper derfor gjennom leting, utbygging og drift et omfattende marked for ulike leverandører av varer og tjenester. Med mange felt i drift er de samlede driftskostnadene i dag høyere enn investeringskostnadene i forbindelse med nye utbygginger. Leverandørene inngår i et hierarki, der noen selskaper får hovedkontraktene, mens andre er underkontraktører i flere ledd. Oljeselskapene har ofte langvarige relasjoner til utvalgte samarbeidspartnere, som de har rammeavtaler med. Det finnes flere kontraktsformer med ulike grad av integrasjon mellom oppgavene som skal utføres. Bedrifter som skal levere til oljesektoren, må være godkjent og sertifisert etter Achilles sitt kvalifiseringssystem. 3.3. Regionalt utgangspunkt og status Nord-Norge har under 10 prosent av landets befolkning, og er en landsdel preget av store avstander og spinkle næringsmiljøer, med begrenset kompetanse og kapital. Petroleumsaktiviteten er likevel i ferd med å få et visst fotfeste i nord. Statoil opprettet kontor i Harstad allerede i 1976. Kontoret har hatt leteavdeling for de nordlige områdene og driftsansvaret for Norne og Snøhvit. Nylig er det blitt oppgradert til et fullverdig driftsområde for Nord-Norge. Oljeselskapene Total og Det Norske Oljeselskap er også etablert i byen, og det samme er Oljedirektoratet, som har vært til stede siden 1980. I tillegg har vedlikeholds- og modifikasjonsselskapet AIBEL nylig etablert seg i Harstad. På Melkøya har Statoil driftsorganisasjonen for Hammerfest LNG. Til sammen har Statoil vel 550 ansatte på Melkøya, inkl. andre ansatte og innleid personell. ENI Norge har opprettet, og bygger nytt regionskontor i Hammerfest, der driftsorganisasjonen for Goliat blir lokalisert. I første omgang vil vel 60 personer være på plass ved produksjonsstart i 2013. I Sandnessjøen har BP opprettet kontor og en 9
driftsstøtteenhet for Skarv. BP har 10-15 personer ansatt ved sitt kontor og tar sikte på å styre all sin basevirksomhet i Norge fra Sandnessjøen. I tillegg kommer selskapene Dong og North Energy i hhv. Tromsø og Alta. Deler av nordnorsk næringsliv har klart å vinne innpass i olje- og gassnæringen. Leverandørnettverket Petro Arctic har spilt en aktiv rolle med sikte på å mobilisere til deltakelse. Ifølge den siste Levert-rapporten fra Kunnskapsparken Bodø var det i 2011 til sammen 211 nordnorske bedrifter 9 som hadde petroleumsrettede leveranser for i alt 3,75 milliarder kroner. Dette tallet inkluderer omsetningen til de store sørnorske og utenlandske selskapene som har vedlikeholds- og modifikasjonskontraktene for Norne og Snøhvit, noe som tilsier at andelen til de etablerte små og mellomstore bedriftene i landsdelen er langt lavere. Kun en håndfull av disse er spesialisert på petroleumsrettede varer og tjenester og har olje- og gassnæringen som et viktig marked. Blant bedriftene som har oppnådd leveranser, finner vi Momek, Miras, Aqua Rock, Rapp Bomek, Bodø Elektro, Norlense, Noweco, Mercur Solutions, Polarkonsult, Troms Offshore, NOFI, Vacumkjempen Nord-Norge, Perpetuum, Kraemer Offshore, Barlindhaug Consult og Akvaplan-NIVA. Troms fylkes andel av dette markedet utgjør vel 490 mill., der Tromsø alene har en omsetning på 309 mill. Snøhvitutbyggingen var et springbrett for flere av disse. Et annet viktig vendepunkt var V&Mkontraktene for Snøhvit og Norne, der Statoil stilte krav om lokal tilstedeværelse og bruk av nordnorske underleverandører. BP har gjort det samme for Skarv, og ENI Norge stiller tilsvarende krav når det gjelder Goliat. Dette har igjen ført til dannelsen av nye samarbeidsallianser mellom nordnorske bedrifter. Et annet nytt trekk er at et økende antall store oljeserviceselskaper etablerer seg i landsdelen. Aibel, ABB, BIS Industrier, Reinertsen, Apply Sørco, Oss-nor, Aker Solutions, Halliburton, Baker Hughes og MI Swaco har alle etablert seg i Hammerfest. Til sammen har de planer om å ansette flere hundre personer. I Harstad har Aibel bygd opp et kontor med 70 ansatte. Vi finner også bl.a. Bergen Group, Baker Hughes og Weatherford. I Tromsø er Aker Solutions i ferd med å bygge opp et stort kontor med 200-300 ansatte. I tillegg har Tromsø Havn KF inngått avtaler med ASCO (internasjonalt ledende operatør innen drift av forsyningsbaser og levering av logistikktjenester), los InterMoor (leverandør av fortøyningstjenester til borerigger og andre offshore operasjoner) og Tristein (tilbyr tjenester innen komplekse marine operasjoner). De store selskapenes inntog har til dels skjedd gjennom oppkjøp av etablerte nordnorske bedrifter. I Tromsø har Multiconsult overtatt Barlindhaug Consult, og Troms Offshore er blitt solgt til investeringsselskapet HitecVision. For de nordnorske bedriftene har oppkjøpene gitt tilgang på kapital, kompetanse og nettverk, og muligheter for ekspansjon på nye markeder. Det er også bygd ut en basestruktur i nord. Denne var i sin tid politisk bestemt. Oljeselskapene som opererte i nord, var pålagt å være med på å finansiere basene. I dag er alle de viktigste basene 9 Hvorav 106 i Nordland, 51 i Troms, og 54 i Finnmark. Dette er en økning på 22 bedrifter siden 2010-undersøkelsen. I Nordland har antall leverandørbedrifter økt med 20, mens antall bedrifter med leveranser har vært mer stabil i Troms og Finnmark. 10
overtatt av baseselskaper med hovedsete utenfor landsdelen. Det satses også på utbygging av nye baser og servicehavner. I tillegg til Tromsø Havns utbygging på Grøtsund, som også vil kunne fungere som offshorebase, finnes Polarbase i Hammerfest og Norbase i Harstad, der NorSea Group er operatør. Videre, så er Helgelandsbase, Vardø Barents Base og Kirkenesbase er knyttet til søsterselskapet Coast Center Base (CCB), der NorSea Group eier halvparten av aksjene. ASCO Norge fikk basekontrakten med BP i Sandnessjøen og bygger ut oljebase på Horvnes og prosjekt- og industriområde på Strendene. ASCO, i samarbeid med Tschudi Shipping, har også etablert ASCO Arctic Base på Skjervøy, i Hammerfest og i Kirkenes. I Kirkenes planlegges Kirkenes Industrial & Logistics Area (KILA) ved den såkalte Slambanken. En rekke bedrifter har etter hvert etablert seg på de nordnorske basene. Et fellestrekk ved basene er at en god del bedrifter kommer og går, avhengig av oppdragsvolum og tildeling av kontrakter. Basene er likevel et viktig samlingssted. De er også knutepunkter i oljevernberedskapen, der det er bygd ut depoter og flere opplærings- og øvelsessentre. I tillegg har ENI Norge, Statoil, NOFO og Fiskarlaget Nord har inngått avtale om at rundt 30 fiskefartøyer i Finnmark skal involveres i den kystnære oljevernberedskapen. Den økende interessen for olje, gass og nordområdene har gitt ringvirkninger langt ut over det som fanges opp ved å fokusere på leveranser og direkte støttefunksjoner. Petroleumsvirksomheten og de forventningene som nå er skapt, har gitt vekstimpulser på en rekke andre områder. Det bygges barnehager, skoler, boliger og kulturhus. Strømforsyningen rustes opp, og nye næringsområder og kontorbygg kommer til. Det er vekst innenfor bygg og anlegg, varehandel, transport, hoteller og konsulentvirksomhet. Selskaper som Acona, Rambøll, Sweco, COWI, Norconsult og Asplan Viak har økt sin tilstedeværelse i nord. Til sammen understreker dette behovet for god samordning og godt samarbeid i Nord-Norge. Minst like viktig er kompetanseoppbyggingen knyttet til utdanning, forskning og forvaltning. I alle de tre nordligste fylkene har det blitt satset på å styrke de petroleumsrettede fagutdanningene. Her har oljeselskapene og de største leverandørbedriftene i mange tilfeller vært viktige støttespillere for å kunne bedre egen rekruttering. Stangnes videregående skole i Harstad tilbyr videregående opplæring i brønnteknikk, og alle de høyere utdanningsinstitusjonene har profilert seg sterkere i retning av olje, gass og energi. Det er etablert en rekke nye utdanningstilbud både på bachelor- og masternivå. Universitetet i Nordland har startet master i energiledelse, Høgskolen i Narvik har et bredt tilbud av ingeniørutdanninger og spesialisering i prosessteknologi innenfor olje og gass, mens Universitetet i Tromsø (UiT) tilbyr utdanning i realfag, som geologi, fysikk, og energi, klima og miljø, ingeniørutdanninger innen prosess- og gassteknologi, automasjon, sikkerhet og miljø, samt innen økonomi, prosjektledelse og energirett mm. Universitetet i Tromsø har utdannet over 200 geologer og geofysikere. Ca. 2/3 av disse arbeider i dag i petroleumsindustrien. Gjennom den såkalte Y-veien samarbeider HiN og UiT om en utdanningsform der folk med yrkesfaglig utdanning og relevant fagbrev kan ta ingeniørutdanning. Nye forskningsprosjekter, forskningsgrupper og senterdannelser har også grodd fram, delvis sponset av oljeselskapene. Universitetet i Nordland har opprettet sitt Nordområdesenter, og Universitetet i Tromsø har flere relevante sentre eller prosjekter knyttet til petroleumsnæringen, bl.a. Senter for fjernmålingsteknologi, Senter for avfallhåndtering fra 11
petroleumsindustrien og skipstrafikk i nordlige farvann, Senter for sikre operasjoner i nord (SESiNOR). Et nytt teknologibygg ved UiT vil stå ferdig høsten 2014 og tilby moderne fasiliteter og infrastruktur for ingeniør-, teknologi- og fysikkutdanning. Universitetet i Tromsø har også stilt seg i spissen for etablering av et nasjonalt senter for petroleumsvirksomhet i arktiske strøk. Et økende antall nasjonale forsknings- og forvaltningsinstitusjoner har i de seinere årene etablert seg i Tromsø. Flyttingen av Norsk Polarinstitutt til Tromsø og opprettelsen av Polarmiljøsenteret og seinere Framsenteret har hatt stor betydning. Dette har gjort Tromsø til det nasjonale tyngdepunktet når det gjelder arktisk ressurs- og miljøforskning. Økt petroleumsvirksomhet og maritime operasjoner i nord styrker også behovet for bedre overvåking, kontroll, varsling og beredskap. Her spiller Kystvakten en viktig rolle. Stadig mer av virksomheten vil skje ved hjelp av satellittfjernmåling, sensorteknologi, signalanalyse og kobling av data fra mange kilder. Dette er et område hvor Tromsø står sterkt, med forskningsmiljøene ved Universitetet i Tromsø og Norut og bedrifter som Kongsberg Spacetec og Kongsberg Satellite Services. Det siste viktige tilskuddet er etableringen av et permanent sekretariat for Arktisk Råd i Tromsø og Barents Watch - et offentlig overvåkings- og informasjonssystem for de nordlige havområder. 3.4. Usikkerhetsfaktorer Økt leteaktivitet, nye funn og flere felt i produksjon har skapt et taktskifte i nord, og deler av oljeindustrien er i ferd med å flytte nordover. Når selskapene velger å etablere brohoder i landsdelen, er det fordi de regner med å operere her i mange år framover, fordi det stilles krav om lokal tilstedeværelse, og fordi det er viktig for deres politiske legitimitet. Den nordnorske oljehistorien er imidlertid en historie med mange nedturer. Dagens positive trender kan også snu. Det er flere usikkerhetsfaktorer knyttet til den framtidige olje- og gassvirksomheten i nord: 1. En viktig usikkerhet er om det faktisk blir gjort nye og interessante funn. Hver boring koster i dag i snitt over en halv milliard kroner. Kostnadene er raskt voksende, og de øker jo lenger nord en kommer. Petroleumsvirksomhet i nord er mer krevende på grunn av store avstander, vanskelige logistikkforhold, kulde, mørketid, ising, muligheter for drivis, sårbart miljø og strengere sikkerhetskrav. Oljeindustrien opererer globalt og vurderer ulike områder og prospekter opp mot hverandre. Skal de satse i nord, må de ha leteområder, tilstrekkelige funn og priser som kan gi lønnsomhet. Statoil hevder å ha knekket koden i Barentshavet. I det siste året har fire av åtte boringer i Barentshavet gitt funn. Men hvis det igjen blir mange tørre brønner, kan interessen raskt avta. 2. En annen usikkerhetsfaktor er olje- og gassprisene. Det forventes økt internasjonal etterspørsel etter både olje og gass. Nedstengning av atomkraftverk og forurensende kullkraftverk vil øke behovet for gass. Skifergassrevolusjonen har imidlertid rystet hele gassmarkedet. Snøhvit ble bygd ut for å kunne innta det amerikanske markedet, og en stor del av gassen fra Shtokman skulle gå samme vei. USA har imidlertid passert Russland som verdens største gassprodusent, og landet er i ferd med å trappe opp sin eksport. Mye tyder også på at det er betydelig mengder skifergass både 12
i Europa og Kina. Videre skjer det en storstilt utbygging av produksjons- og mottaksanlegg for LNG en rekke steder i verden. Gassprisene blir frikoblet fra oljeprisene, prisene utlignes mellom verdensdeler, og de har i det siste sunket lavere enn de har vært på over ti år. Både Gazprom og Statoil er allerede blitt tvunget til å reforhandle sine langsiktige kontrakter. Dette kan gjøre hele debatten om rørtransport versus LNG mindre relevant. I stedet kan prispress og høy usikkerhet føre til at videre gassutbygging i nord blir stilt på vent. 3. En tredje usikkerhet er knyttet til internasjonale klima- og miljøreguleringer. Foreløpig står oljeinteressene sterkt i Norge. Oljeselskapene presser på for å få tilgang til nye arealer. Bildet preges av et kappløp mot Arktis. Selskapene skaffer seg lisenser og driver letevirksomhet ved Grønland og i de arktiske delene av Canada, Alaska og Russland. Det utvikles ny teknologi for å kunne operere i isfylte farvann og langt fra land. Importlandene er også opptatt av forsyningssikkerhet. Men klima- og miljøargumenter kan komme til å spille en stadig viktigere rolle. Klimaendringene skjer raskest i Arktis, og endringene vil ha store virkninger i andre deler av verden. Når Arktis kommer høyere på den globale agendaen, er sannsynligheten stor for at vernehensyn vil bli sterkere artikulert. En større oljekatastrofe i Arktis vil kunne føre til at det innføres svært strenge restriksjoner. Videre utbygging på norsk sokkel kan også bli forpurret dersom en åpningsprosess av Barentshavet Nord truer med å sette Svalbardtraktaten og norsk suverenitet på spill. 4. En fjerde usikkerhetsfaktor er forholdet til Russland. Russland sitter med jokeren i nord. Det er Russland som har de desidert største ressursforekomstene. Russiske myndigheter er også opptatt av å øke produksjon, som i økende grad må komme fra arktiske områdene og offshore. Russland er i dag avhengig av vestlig teknologi og kompetanse for å kunne operere til havs. De har heller ikke erfaring med ukonvensjonelle olje- og gassressurser. Imidlertid så har russisk politikk svingt mellom isolasjonisme og åpenhet, mellom ressursnasjonalisme og invitasjon av utenlandske partnere. Med økt utbygging på begge sider av grenselinjen i Barentshavet blir samarbeidsrelasjonene av kritisk betydning. Norge er henvist til et naboskap med en stormakt, som ikke alltid er like forutsigbar. 4. REGIONALE UTFORDRINGER Internt i landsdelen er særlig fire utfordringer fremtredende mht. en videreutvikling av olje- og gassvirksomheten: 1. Knapphet på kompetanse utgjør en alvorlig flaskehals: Petroleumsnæringen har stort behov for fagarbeidere, ingeniører og andre teknikere. Det tar tid å utdanne folk med relevant kompetanse. Ungdomskullene i nord er små, frafallet i videregående skole er høyt, og det er få som satser på realfag. Bransjen må derfor hente mye arbeidskraft utenfra. De store utbyggingene, prosjektformen og skiftordningene legger til rette for det. Samtidig blir en økende del av virksomheten automatisert, med muligheter for fjernstyring. Det satses også på hurtigutbygginger, slik Skuld er et eksempel på. Dette gjør at virksomheten nok kan drives i nord, 13
men at den lokale forankringen lett blir svak. De sysselsatte blir ikke bofaste, og selskapene som kommer, blir primært postkasseselskaper i landsdelen. 2. Svak infrastruktur: Økningen i olje- og gassvirksomheten stiller høye krav til transport og logistikk. Det skal fraktes store godsmengder og mer personell. Det betyr at det er økt behov for bedre havner, veier og flyplasser. Siden landsdelen er preget av store avstander og få befolkningskonsentrasjoner, melder det seg her flere utfordringer i nord enn i andre deler av landet. Narvik er det nordligste knutepunktet for jernbanen, og det norske linjenettet går bare til Bodø. I resten av landsdelen spiller småflyplasser, sjøtransport og vogntog en nøkkelrolle. Tromsø har det beste kommunikasjonstilbudet og størst overnattingskapasitet. Ellers er kommunikasjonene mangelfulle og prisene høye. Det er statlige støtteordninger for utbygging av fiskerihavner, men ingen tilsvarende ordninger for industrihavner, der ansvarsforholdene er mer uklare. 3. Mangel på helhetlig tilrettelegging: Med store utbygginger oppstår det et press på utbyggingsområdene. Det er mye som skal planlegges og samordnes. Oljeselskapene håndterer sine prosjekter, men de må følges opp gjennom offentlige planprosesser, arealdisponering, utbygging av tjenestetilbud og styrking av infrastrukturen. Megaprosjekter krever omfattende koordinering på tvers av sektorer og nivåer. Dette er det vanskelig å få til. Ting skal skje raskt, og beslutningssystemene er ikke tilpasset en situasjon som krever helhetlige grep. Dermed oppstår det flaskehalser. 4. Fortrengningseffekter og ulikheter: Oljevirksomheten er på nasjonalt nivå i ferd med å skape en todelt industri: Den består av de virksomhetene som gjør det meget godt innen olje- og gassektoren, og de som blir skviset på grunn av høyt kostnadsnivå og stigende valutakurser. Oljevirksomheten presser opp lønninger, trekker til seg mange av de beste hodene, og øker bo- og levekostnadene i de områdene hvor den ekspanderer. Dette kan bli enda mer aksentuert i Nord- Norge, hvor mange av de tradisjonelle næringene sliter med lav lønnsomhet og allerede konkurrerer med offentlig sektor om arbeidskraften. Sjansene er også store for at det blir voksende ulikheter mellom oljebyene og de øvrige delene av landsdelen. Disse utfordringene må tas på alvor dersom olje- og gassvirksomheten skal gi positive ringvirkninger i Nord-Norge. 5. LOKALE UTFORDRINGER OG MULIGHETER Tromsø-området har en del utfordringer, men som relativt sett også er en styrke for regionen: 1. Næringsstruktur: Tromsø-området er preget av lite industriell virksomhet, men har en del solide bedrifter knyttet til maritim sektor og offshore. Innen olje- og gassektoren er det få bedrifter som har hatt direkte leveranser/oppdrag, men konstellasjonen Energiklynge Nord jobber aktivt for at de bedriftene som deltar i dette samarbeidet skal bli sertifisert for ulike typer oppdrag. Etableringen av leverandørnettverket Petro Arctics kontor i Tromsø, vil bidra til å styrke dette arbeidet. Tross dette er næringsstrukturene knyttet til olje- og gassektoren relativt svak. 14
2. Infrastruktur: Tromsøs største fordel er byens havnefasiliteter. Mye av logistikken knyttet til den petromaritime næringen går sjøveien. Her står Tromsø sterkere enn andre byer / tettsteder i Nord-Norge. Det må imidlertid tilrettelegges for ytterligere havne-/baseutbygging i nær framtid. Hyppige flyavganger til Oslo, med forbindelser videre ut i verden, er også et fortrinn Tromsø har sammenlignet med andre steder. Direkteruter til større destinasjoner i utlandet mangler imidlertid. Byen har også gode og relativt stor overnattingskapasitet. De infrastrukturmessige utfordringene er i hovedsak knyttet til veinettet til byen, samt kapasiteten på flyplassen. 3. Kompetanse: Tromsø har høy kompetanse innen miljøovervåkning / satellitt, geologi, operasjoner i arktiske strøk, konsekvensutredninger mm.. Ved UiT arbeides det for å oppskalere utdanningstilbudene rettet mot petroleumsnæringen. Imidlertid mangler det utdanningstilbud på videregående skolenivå, og byen har heller ikke noen sterke ingeniørmiljøer, bortsett fra selskaper som Multiconsult og Rambøll, samt det miljøet som Aker Solution nå er i ferd med å bygge opp. Det er stor interesse blant ungdom for petroleumsrettede studier og det er viktig at offentlig myndigheter både nasjonalt, regionalt og lokalt legger til rette for en kapasitetsøkning i hele verdikjeden av utdanningsløpet. 4. Logistikkforutsetningene: Relativt sett har Tromsø store fortrinn v.v. andre steder i Nord-Norge mht. vareflyt inn og ut av byen. Både mht. vei,- fly- og sjøtransport står vi sterkere enn andre steder. Samtidig har vi bedrifter i byen som er dyktige innen denne typen logistikk. Logistikk vil imidlertid være en utfordring for den petromaritime næringen i nord, grunnet lange fraktavstander. Sammenlignet med en del andre byer og tettsteder i nord, har imidlertid Tromsø visse logistikkmessige fordeler knyttet til flyavganger, båtfrakt og til en viss grad veitransport. 5. Boliger: Det er for tiden mangel på boliger i Tromsø, og det bygges for lite til å dekke etterspørselen de kommende årene. Skulle utviklingen innen olje- og gassektoren bli som forventet, vil det bli en prekær boligmangel hvis ikke boligbyggingen økes betydelig. Dette kan virke negativt inn på bedrifters vilje til å etablere seg i byen. Lokale styrker en oppsummering av Tromsøs fire fortrinn: 10 1. De gode havnefasilitetene, både i Breivika og den nye av industrihavnen på Grøtsund. 2. De anerkjente og tunge kompetansemiljøene ved UiT, Framsenteret og Forskningsparken inkludert kompetansen til lokale bedrifter 3. Den gode infrastrukturen både langs sjø, veinettet og ved lufthavnen. 4. Høy bolyst / attraktivitet, gjennom et mangfoldig arbeidsliv, gode utdanningsmuligheter, og et bredt fritidstilbud etc. 10 Også basert på tilbakemeldinger fra bedrifter som har etablert seg i Tromsø 15
6. TROMSØ S STRATEGISK UTGANGSPUNKT OG POSISJON I nord-norsk- og nordområdemessig sammenheng tillegges Tromsø en avgjørende rolle. Ikke bare er Tromsø utnevnt som hovedsete for Arktisk Råd, men også byens kompetansemiljøer, infrastruktur og størrelse, er svært viktig for at man nasjonalt skal kunne utvikle næringen i nord. Både nasjonale miljøer og internasjonale aktører påpeker at hvis ikke Tromsø fungerer, 11 så vil heller ikke nordområdene fungere. Dette er et meget viktig budskap i strategisk sammenheng. På bakgrunn av dette, skal Tromsø ta en aktiv og tydelig hovedrolle som tilrettelegger for petroleumsutviklingen i nord. Samtidig som Tromsø tar denne pådriverrollen, skal også byen framstå som svært inkluderende overfor andre satsingssteder i landsdelen. Med utgangspunkt i at Statoil har etablert sin driftsorganisasjon i nord i Harstad, og at det er vedtatt et ilandføringsanlegg i Honningsvåg, er det en klar formening om at det nå er levert politisk,,. Framtidige etableringer i nord vil utelukkende være basert på kommersielle vurderinger. Det betyr at det er de stedene som er best på kommersiell tilrettelegging, som også vil tiltrekke seg de større operatørene og kontraktørene. På dette feltet har Tromsø betydelige fortrinn, og gjennom det utviklingsprosjektet som nå etableres, skal en også jobbe for å få nye driftsorganisasjoner til byen. Det påpekes midlertid at vi må samarbeide når vi kan, og konkurrere når vi må. Bl.a. er Statoils driftsorganisasjon i Harstad svært viktig, grunnet sin størrelse. For næringslivet i landsdelen, vil det ha stor betydning at dette miljøet også tillegges en innkjøpsfunksjon, slik at innkjøp til Statoils operasjoner i nord, i størst mulig grad gjøres i landsdelen. Tromsø-miljøet må derfor støtte arbeidet for å få en generell styrking av driftsmiljøet i Harstad. På lik linje må Tromsø-miljøet også støtte andre satsingssteder i nord, som f.eks. Karlsøy kommunes satsing på beredskap fordi denne type satsinger kommer hele landsdelen til gode. Med dette som bakteppe, må det bygges gode regionale, nasjonale og internasjonale relasjoner, og vi må ta sikte på å lære av de som har fått det til før oss. Kjernepunktene i en petromaritim strategiplan for Tromsø kommune, favner de fire punktene nevnt over, som igjen kan forkortes til satsingsområdene infrastruktur, logistikk, kompetanse og bolyst. På disse områdene, som representerer Tromsøs relative fortrinn, er det fortsatt en del tiltak som må gjøres for at byen skal være godt rustet til å ta en ledende posisjon innen utviklingen av den petromaritime næringen i nord. De tiltakene som skal igangsettes, skal baseres på strategier, som igjen er basert på en visjon, en overordnet målsetning, samt delmål. Definering av målsetninger og en visjon for Tromsø i petromaritim sammenheng, er en viktig del av dette planarbeidet. 11 Dvs. tar en hovedrolle i utviklingen i nord, og tilrettelegger for større oppdrag. 16
7. VISJON, MÅLSETNING, STRATEGIER og TILTAK 7.1. Visjon for Tromsø: Tromsø Kompetanse- og logistikknutepunktet for nordområdene 7.2. Overordnet målsetning for Tromsø: Tromsø skal være det foretrukne etableringssted, og det industrielle tyngdepunktet for kompetanse, engineering og logistikkoperasjoner i nordområdene. 7.3. Delmål: 1. Det skal utvikles en sterk petromaritim næringsklynge i byen det kommende tiåret. 2. Grøtsund industrihavn, med nærliggende havner, skal utvikles til det mest effektive logistikknutepunkt i nord. 3. Få flere bedriftsetableringer relatert til petroleum og den maritime næringen til Tromsø. 4. Få etablert en eller flere nye driftsorganisasjoner i Tromsø. 5. Flyplass og veinettet i Tromsø skal bygges ut slik at de er dimensjonert til de behov den petromaritime næringen har. 6. Gjennom tett samarbeid med universitet, forskningsinstitusjoner/andre kompetansemiljøer, bedrifter, videregående skoler, og grunnskolen, skal Tromsø styrke sin posisjon som kompetansebyen i nord. 7. Utbygging av boliger skal være dimensjonert det økte behovet i boligmarkedet. 8. Tromsø skal ha det beste skole- og barnehagetilbudet i nord for internasjonale familier. 9. Tromsø skal være en av landets beste kommuner mht. kultur-, idretts- og friluftslivstilbud. 7.4. Fire strategiske satsingsområder: 1. Infrastruktur: Satsing på utbygging og utvikling av veier, havner og lufthavn 2. Logistikk: Etablering og utvikling av havner og industriområder til effektive logistikksentra i tillegg til arbeidet med å få etablert en eller flere nye driftsorganisasjoner i Tromsø. 3. Kompetanse: I tillegg til økt satsing på engineering og FOU der Tromsø har naturlige fortrinn, skal eksisterende kompetansemiljøer videreutvikles, og nye bedrifter,- kompetanseinstitusjoner- og utdanningstilbud etableres med ordninger som favner skoleløpet fra barneskole til universitet. 4. Bolyst: Tilrettelegge for utstrakt boligbygging, gode barnehagetilbud, utvikling av den internasjonale skolen, samt utvikling av kommunens kultur og idrettslivet. 7.5. Tiltaksplan: Det etableres i første omgang et 3-årig prosjekt, med egen prosjektleder og styringsgruppe. Prosjektets formål er å gjennomføre tiltakene i denne planen, samt å være pådriver overfor de eksterne miljøene som, iht. planen, det skal jobbes opp mot. Etter prosjektets avslutning, skal denne funksjonen integreres som en del av Tromsø kommunes næringsarbeid. Dette arbeidet omfatter også den videre oppfølging av tiltakene i denne planen. 17
Strategisk satsingsområde Infrastruktur: Tiltak Tidsrom Ansvar og finansiering 1. Videre utvikling av Grøtsund Industrihavn a. Finansiering i et samspill mellom offentlige og private aktører, der det offentlige eier og utvikler arealer og infrastruktur, mens private investerer i bygg og anlegg. 2013 2015 Tromsø Havn 2. Tilrettelegging og regulering av flere og større arealer til havne- og industriformål, og, der det er hensiktsmessig, legge til rette for etablering av større og strategisk viktige selskaper tilknyttet petromaritime næringer 2013 2014 Tromsø kommune 3. Arbeide opp mot sentrale og regionale myndigheter mht. finansiering av vei og mot Avinor mht. flyplassutvidelse. 2013 2018 Tromsø kommune Logistikk: 1. Bidra til utviklingen av en lokal petromaritim næringsklynge. 2013 2020 Energiklynge Nord, m.fl. 2. Jobbe for etablering av driftsorganisasjoner. 2013-2016 Styringsgr. 3. Gjennom flyplassutvalget, arbeide opp mot flyselskaper for bedre flyrutetilbud både internasjonalt, nasjonalt og regionalt. 2013 2016 Flyplassutvalget 4. Arbeide for å gi lokale bedrifter mulighet til å etablere seg på Grøtsund industrihavn. 2013-2016 Kommunen mfl. Kompetanse: 1. Bidra til et allianseprogram for regionale bedrifter mht. samarbeid på større oppdrag. 2014 2016 Kommunen m.fl. 2. Arbeide for at flere regionale og lokale bedrifter skal bli sertifisert for oppdrag innen petroleumsnæringen, bl.a. gjennom leverandørutviklingsprogrammer. 2014 2016 Energiklynge Nord, kommunen m.fl. 3. Utfordre UiT og Troms fylkeskommune mht. hvordan de i Tromsø kan bedre og videreutvikle utdannings- og forskningstilbudet rettet mot petroleumsnæring. 2013 2015 Tromsø kommune 4. Sammen med UiT og andre næringsmiljøer, etablere lokale rekrutterings- og traineeordninger, og videreutvikle mottaksordningen for arbeidsrelaterte tilflyttere. 2014 2015 Tromsø kommune m.fl. 5. Jobbe for flere petroleumsrelaterte selskaper i Tromsø, inkl. FOU-relaterte virksomheter. 2013-2016 Kommunen, UiT mfl. 18
Strategisk satsingsområde Bolyst: Tiltak Tidsrom Ansvar og finansiering 1. Tilrettelegging for et bredt kultur- og idrettsliv 2013 2018 Tromsø gjennom å videreutvikle dagens tilbud og kommune gjennom nye kommunale planer for henholdsvis idrett og kultur. I tilknytning til dette må det utarbeides en infrastruktur- og demografianalyse, inkl. work-shops og arbeidsgrupper. Kommunikasjon og markedsføring: 2. Legge til rette for flerspråklige barnehager, samt bidra til videreutvikling av den internasjonale skolen. 1. Samordning av aktivitet og strategiarbeid i Tromsø kommune, Troms fylkeskommune og næringslivet i Tromsø-regionen, gjennom etablering av en koordinerende markedsføringsfunksjon i kommunen, som også sørger for koordineringen av de mange små, og fragmenterte miljøene lokalt. 2014-2018 2013 2018 Tromsø kommune, den. Int. skolen m.fl. Tromsø kommune 2. Den koordinerende funksjonen skal jobbe for utvikling av kunnskap, gi strategisk slagkraft og fundere en felles kommunikasjonsstrategi. 2013 2014 Styringsgruppe og prosjekt 3. Entydig kommunikasjon der tydeliggjøring av Tromsøs fortrinn er viktigst (logistikk, kompetanse, infrastruktur og bolyst). a. Tromsø som logistikknutepunkt for nordområdene b. Tromsø tar en aktiv og ledende rolle som tilrettelegger for petroleumsutviklingen i nord. c. Framsnakking av Nord-Norge d. Strategisk alliansebygging med andre byer/tettsteder i Nord- Norge/Barentsregionen. 2013 2018 Styringsgruppe og prosjekt 4. Være aktivt tilstedeværende der det skjer påvirke og utvikle nettverk - Drivkrefter (folk) og fremdrift «toget går nå» 2013 2018 Styringsgruppe og prosjekt 5. Strategisk arbeid mot oljeselskaper, leverandørindustrien og riggselskaper 2013-2018 Styringsgruppe og prosjekt 19