Finansklagenemnda Skade Uttalelse FinKN-2016-268 22.6.2016 Storebrand Forsikring AS Bygning - innbo (kombinert) Sikrede tente på egen bolig i selvmordsforsøk fal. 4-9 (1), 4-14 og 8-1 (4). Sikrede tente på eneboligen sin i et forsøk på å ta sitt eget liv. Sikrede angret seg, hoppet ut fra 2. etasje, og kom seg over til naboen som varslet politiet. Sikrede meldte erstatningskrav under husforsikringen til selskapet. Selskapet avkortet sikredes erstatning med 75 %, prinsipalt under henvisning til ufullstendige opplysninger ved skadeoppgjøret, jf. fal. 8-1 (4), subsidiært forsettlig fremkalling av forsikringstilfellet, jf. 4-9 (1). Spørsmål om selskapet har anledning til å avkorte erstatningen med 75 % i henhold til 8-1 (4)/4-9 (1), eventuelt om det foreligger grunnlag for å redusere avkortningen etter 4-9 (1) andre og tredje pkt., eller (5), evnt. etter 8-1 (4) i.f. Saken reiser også spørsmål om selskapet har overholdt 4-14. Nemnda kom til at selskapet kunne avkorte erstatningen med 75 % under henvisning til svik ved skadeoppgjøret. SKADE: bygningstakst: kr 800.000 eks. mva. pluss innbo/løsøre. SELSKAPETS AVKORTNING/REGRESS: 75 %. Finansklagenemnda Skade bemerker: Spørsmålet er om selskapet kan avkorte med 75 % i erstatningsoppgjøret pga. bevisst uriktige opplysninger under skadeoppgjøret, jf. fal. 8-1 fjerde ledd og/eller at sikrede har fremkalt brannen forsettlig, jf. fal. 4-9 første ledd. Sikrede krever dekning for brannskade på hus. Selskapet avslår ansvar under henvisning til at sikrede har gitt gale opplysninger under skadeoppgjøret, jf. fal. 8-1 fjerde ledd, samt at han forsettlig har fremkalt forsikringstilfellet, jf. fal. 4-9. I denne sammenheng er det spørsmål om selskapet har oppfylt varslingsregelen i fal. 4-14. Nemnda ser først på spørsmålet om selskapet kan påberope seg bevisst uriktige opplysninger under skadeoppgjøret, jf. fal. 8-1 fjerde ledd. Det er klart at sikrede ga ufullstendige opplysninger ved at han ikke opplyste at han hadde fremkalt brannen da skaden ble meldt til selskapet. Spørsmålet er imidlertid om dette er gjort bevisst. Meldingen ble gitt 2-3 dager etter brannen. Sikrede har opplyst at han ikke husket hva som hadde skjedd. På skadetidspunktet hadde han vært sykmeldt og gått på medisiner for angstlidelse, depresjon og suicidalitet. På den annen side opplyste han til politiet at han mente han hadde tent på huset, og han er også ilagt et forelegg for overtredelse av brann- og eksplosjonsvernloven, som han har vedtatt. Ut fra dette mener nemnda det må legges til grunn at sikrede var bevisst at han ikke oppga til selskapet at han hadde tent på huset selv. I så fall er det vanskelig å se at han ikke også måtte forstå at de ufullstendige opplysningene kunne føre til at han fikk en erstatning han ikke hadde krav på, jf. 8-1 fjerde ledd. Ifølge 8-1 fjerde ledd andre pkt. kan sikrede få delvis erstatning hvis "sikredes forhold bare er lite klanderverdig, bare angår en liten del av kravet, eller hvis det ellers foreligger særlige grunner". I forhold til tilsvarende situasjoner har nemnda lagt til grunn delvis avkortning ved anvendelse av fal. 4-9 om forsettlig fremkallelse av forsikringstilfellet. Avkortningen har da vært redusert til 50 %, men sikrede hadde forsørgerbyrde. I denne saken har sikrede ikke forsørgerbyrde. Selskapet har tilbudt avkortning med 75 %, og nemnda mener dette må aksepteres. Side 1 av 6
Selskapet har også påberopt seg fal. 4-9 om forsettlig fremkallelse av forsikringstilfellet. Nemnda behøver ikke ta standpunkt til denne påstanden, og heller ikke til spørsmålet om selskapet i så fall har tilfredsstilt varslingsregelen i fal. 4-14. Selskapet har imidlertid anført at et varsel om anvendelse av fal. 8-1 inkluderer et varsel om å anvende 4-9 fordi faktum er det samme under begge bestemmelsene. Nemnda er ikke enig i en slik anførsel. Etter fal. 4-14 må selskapet "uten ugrunnet opphold" gi forsikringstakeren beskjed om sitt "standpunkt". Dette betyr ifølge Rt-2013-1235, avsnitt 53 at selskapet "har gjort seg opp en mening om det foreligger en fritaksgrunn". Faktum er ikke tilstrekkelig til å frita for ansvar, jf. også FinKN-2013-591 og FinKN-2009-239. Hensikten med bestemmelsen er at sikrede skal få tilstrekkelig informasjon til å skjønne hvilke innsigelser selskapet påberopte seg, og til å kunne imøtegå disse i en klage, jf. FinKN-2011-123 med nærmere referanser. Dette vil avhenge av hvilken rettsregel som påberopes. Konklusjon: Selskapet gis medhold. Uttalelsen er enstemmig. Ved behandlingen deltok Trine-Lise Wilhelmsen (leder), Birgitte Hagland, Line Merete Lileng, Elisabet Okkenhaug, Anne Glæsel, Valentina Beqiri Faye-Schjøll og Paal Bjønness. Saken gjelder Saken gjelder erstatningskrav etter brannskadet hus, og spørsmål om selskapet har anledning til å avkorte erstatningen med 75 % under henvisning til fal. 8-1 (4) og 4-9 (1), eventuelt om det foreligger grunnlag for å redusere avkortningen etter 4-9 (5), 4-9 (1) andre og tredje pkt./4-12 eller 8-1 (4) i.f. Saken reiser også spørsmål om selskapet har overholdt 4-14. Faktum Natten den 26.1.15 kl 02:10 fikk politiet melding om brann i sikredes hus. Politiet ble varslet av naboen, som hadde blitt oppsøkt av sikrede. Sikrede hadde hoppet ut av et vindu på loftet i huset sitt, og kommet seg over til naboen. Inngangsdør og verandadør i første etasje var låst, og politiet måtte bryte seg inn i sikredes hus. Av politirapporten fremgikk at brannårsaken etter all sannsynlighet var åpen flamme, og at arnestedet var gulvet i åpningen mellom stuen og gangen til inngangsdøren. Det ble gjort funn av brennbar væske samt lighter ved arnestedet. Sikrede blåste i et alkometer på stedet som viste 0,62, hvilket indikerte en alkoholpromille på 1,24. Sikrede nektet først for å ha straffeskyld for at brannen hadde oppstått, og forklarte at han hadde vanskelig for å huske hva som hadde skjedd. Sikrede opplyste også at han hadde drukket sprit og gikk på medisiner. Kvelden før brannen hadde politiet påtruffet sikrede to ganger. Først ved siden av en bil på en bro sammen med ekskjæresten kl 23:30. Ekskjæresten hadde da opplyst politiet at sikrede hadde dratt til broen for å hoppe fra den. Politiet kjørte så sikrede til legevakten, men påtraff ham igjen kl 01:11, etter å ha fått melding om at sikrede gikk i K gate og kunne utgjøre en fare i trafikken. Politiet kjørte da sikrede hjemover. Etter brannen ble sikrede innlagt på medisinsk avdeling for moderat/alvorlig røykskade, samt skader på overkropp og arm. Han ble deretter henvist til psykiatrisk avdeling, hvor det fremkom av epikrisen at "Pasienten satte fyr på huset selv i suicid hensikt". Forut for brannen hadde sikrede vært sykmeldt, og gått til behandling og blitt medisinert for angstlidelse, depressiv lidelse og suicidalitet. Den 28.1.15 forklarte sikrede til politiet at han trodde at han selv hadde tent på huset for å ta sitt eget liv. Han sa at han ikke erindret å ha gjort det, men trodde at han hadde gjort det. Side 2 av 6
Sikrede meldte ifra om brannen til selskapet per telefon den 28.1.15. Selskapet rekvirerte takst. Takstmann befarte skadestedet den 29.1.15 og utferdiget skadetakst. Følgende fremkom under "Regress - Ansvar Identifikasjon": Iflg tilbakemelding fra K Lensmannskontor er FT selv ansvarlig for ild påsettelse. Ft skal nå være på Psykiatrisk post. Det er ikke mottatt skriftlig fra politi enda men skadested er frigitt. Takstmannen konkluderte med at det var liten tvil om at brannen var påsatt. Av rapporten fremkom at huset fremsto som et velholdt hus frem til brannen. Utbedringskostnader ble estimert til kr 800.000 eks. mva. Selskapet engasjerte utreder, som kontaktet politiet 29.1.15. Den 4.2.15 varslet selskapet sikrede om mulig avkortning etter fal. 4-9 og/eller 8-1 (4). Sikrede sendte skademelding med tapsliste for innbo og løsøre til selskapet datert 13.2.15. Under "Hva er skadet og hvordan oppsto skaden? (Gi en kort beskrivelse av de skadede ting og hvordan de er skadet eller ødelagt, evt. tapt)" hadde sikrede skrevet "Brann og røyk. Andre og 3. etasje". Under "Hva er sannsynlig skadeårsak?" hadde sikrede skrevet "Brann". Sikrede sendte et brev til selskapet datert 17.2.15, hvor han opplyste at han nok hadde forårsaket brannen selv, og beskrev sine anliggender. Den 5.3.15 tilskrev selskapet sikrede og underrettet ham om at selskapet avventet politiets standpunkt før selskapet fattet sitt vedtak. Den 9.3.15 ble sikrede idømt fengsel i 21 dager, bot på kr 10.000, samt fradømt retten til å føre motorvogn i 22 måneder og å måtte avlegge ny førerprøve i forbindelse med en utforkjøring 13.9.14. Av dommen fremgikk at sikrede var uten arbeid, og hadde kr 1,7 mill. i gjeld på huset. I brev sendt 8.5.15 avkortet selskapet erstatningen med 100 % under henvising til fal. 8-1 (4), og sa opp sikredes forsikringsavtaler, jf. 8-1 (5). Sikrede klaget deretter saken inn for sekretariatet for Finansklagenemnda den 20.5.15. Den 4.6.15 ble sikrede ilagt forelegg for overtredelse av brann- og eksplosjonsvernloven 42, jf. 5 (1), på kr 4.000 for brannen. Sikrede vedtok forelegget 9.6.15. Partenes anførsler Sikrede bestred selskapets avslag, og fremholdt at han ikke tente på huset for å få utbetalt en erstatning, men for å ta sitt eget liv. Sikrede hevdet at han ikke hadde vært fullt tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Sikrede viste til at han forut for brannen hadde vært sykmeldt for angst og depresjon, og fremla epikriser og medisinsk dokumentasjon for å vise sin tilstand. Sikrede opplyste også at han forut for brannen hadde mistet førerkortet og var ilagt bot, og senere hadde kjørt utfor og totalvraket bilen sin. Årsaken til dette var ifølge sikrede at han gikk på medisiner som tilsvarte en promille på 1. Han avventet dom for det siste forholdet, og fryktet en større bot og fengsel, samt at han kom til å miste jobben sin. Samme dag som brannen hadde kjæresten hans også gjort det slutt, og han beskrev at han så svart på alt. Han påpekte også at han hadde varslet naboen, slik at brannvesenet ble varslet for å hindre at huset brant helt ned. Sikrede anførte på den bakgrunn at det var urimelig at han ikke skulle få noe dekket av forsikringen. Sikrede viste også til at hans økonomiske situasjon ikke var god. Selskapet avslo først kravet under henvising til svik ved skadeoppgjøret, jf. fal. 8-1 (4), og sa opp sikredes forsikringer, jf. 8-1 (5). Selskapet viste til at sikrede hadde innrømmet ovenfor politiet å ha tent på boligen, og anså sikrede for å være fullt tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Selskapet hevdet at sikrede ved ikke å opplyse at han hadde påtent huset sitt da han meldte skaden pr. tlf. til Side 3 av 6
selskapet den 28.1.15 og i skademelding av 13.2.15, hadde gitt selskapet mangelfulle opplysninger som var egnet til å gi ham en erstatning han ellers ikke hadde krav på, jf. 8-1 (4). Etter at saken ble klaget inn for sekretariatet for Finansklagenemnda, anførte selskapet også avkortning med 100 % for forsettlig fremkallelse av forsikringstilfellet, jf. fal. 4-9, under henvisning til at sikrede hadde tent på boligen selv. I fht. 4-14 Selskapet viste til at det faktiske grunnlag for avslaget rommet både forsettlig fremkallelse av forsikringstilfellet og uriktige opplysninger ved skadeoppgjøret, og påpekte at sikrede var blitt varslet om det faktiske grunnlaget for avslaget i avslagsbrevet, samt at konsekvensen av det faktiske grunnlag var det samme uavhengig av hvilken hjemmel som lå til grunn for avslaget. Selskapet fremholdt at ordlyden i 4-14 ikke ga grunnlag for at selskapets varsel også måtte inneholde lovhjemmel. Selskapet var av den oppfatning at de nemndsuttalelser sekretariatet hadde vist til ikke var sammenliknbare med den foreliggende. Selskapet gjorde derfor gjeldende at anførselen var i behold i henhold til 4-14, og viste i den forbindelse til FinKN-2015-475 og FSN-4976, samt LG- 1999-2165. I fht. 4-9 (1)/(5) Selskapet anførte at sikrede som utgangspunkt ikke hadde krav på erstatning ettersom han hadde antent boligen sin. Selskapet hevdet at sikrede var tilregnelig med henvisning til at politiet hadde funnet ham strafferettslig tilregnelig, samt at selskapets rådgivende lege hadde vurdert sikrede som tilregnelig ut ifra journalnotater. Selskapet anførte at selv med depresjon og selvmordsforsøk måtte sikrede forstå at det var en risiko for brann når han tente på huset, og at det måtte legges til grunn at han ved å tenne på huset i selvmords hensikt også hadde akseptert konsekvensen av slik påtenning, jf. AKN-2004. Selskapet gjorde derfor gjeldende at unntaksbestemmelsen i 4-9 siste ledd ikke fikk anvendelse. 4-12 Selskapet reduserte avkortningen til 75 %, jf. 4-12 og AKN-2180. Selskapet viste til at sikrede ikke var fysisk skadet etter brannen, ikke hadde forsørgeransvar, eller annen gjeld utover knyttet til boligen. 8-1 (4) Selskapet anførte at sikrede hadde tilbakeholdt opplysningen om at han hadde fremkalt brannen bevisst, og viste til at han var klar over påtenningen ved meldingen til selskapet. Han måtte således ha forstått at slik melding ville kunne gi en erstatning han ikke hadde krav på. Selskapet kom imidlertid til at avkortningen kunne lempes til 75 % etter de samme hensyn som i forhold til 4-12. Sekretariatets vurdering 4-14 Sekretariatet var i tvil om selskapet hadde anledning til å påberope 4-9 (1), når dette først ble gjort i forbindelse med klagen for sekretariatet for Finansklagenemnda, jf. fal. 4-14. Sekretariatet bemerket at selskapets "standpunkt" etter 4-14 innebar at selskapet måtte påberope alle forhold det ønsket å påberope som grunnlag for en reaksjon etter kap. 4, jf. Ot.prp. nr. 49 s. 71-72. Selskapet hadde således ikke hadde adgang til å la være å påberope et avkortningsgrunnlag, for så å ha det i reserve om det først påberopte grunnlag ikke førte frem, jf. forarbeidene og Rt-1995-283. Dette antok sekretariatet gjaldt den avslagsgrunn selskapet faktisk brukte, og ikke hvilket faktisk grunnlag som lå til grunn for anførselen, jf. Rt-2013-1235, avsnitt 53, samt FinKN-2013-591 og FinKN-2009-239. Sekretariatet viste også til at sikrede måtte få tilstrekkelig informasjon til å skjønne hvilke innsigelser selskapet påberopte seg, og til å kunne imøtegå disse i en klage, jf. FinKN-2011-123 med nærmere referanser. Side 4 av 6
Slik sekretariatet tolket LG-1999-2165, mente retten at sikredes faktiske fremkalling av forsikringstilfellet kunne subsumeres under 8-1 (4) i de tilfeller hvor sikrede ikke opplyste om sin fremkalling til selskapet i skadeoppgjøret. Dette var imidlertid ikke det samme som at en anførsel om 8-1 (4) innebar en anførsel om 4-9, slik at det var unødvendig å anføre 4-9 ovenfor sikrede. Sekretariatet bemerket at fal. 8-1 (4) og 4-9 var ulike avslagsregler med ulike vurderingstema. Selv om skyldkrav og beviskrav var tilnærmet like, og et "fra det mer til det mindre" prinsipp kunne tilsi at en sviksanførsel konsumerte en anførsel om forsettlig fremkalling, fant ikke sekretariatet tilstrekkelig grunnlag for dette i de gjennomgåtte rettskilder. Sekretariatet viste også til at det var uttrykt tvil om dette i juridisk teori, jf. Brynildsen m.fl. "Forsikringsavtaleloven med kommentarer" 3. utg. s. 196. Sekretariatet påpekte også at en slik tolkning av 4-14 ville medføre at selskapet i et tenkt tilfelle ville ha anledning til å påberope 4-9 (1) etter at selskapet eventuelt ikke ble hørt med 8-1 (4), f.eks. etter en nemndsbehandling. Det ville i så tilfelle være vanskelig for sikrede å innrette seg og imøtegå selskapets innsigelser hvilket ville støte mot de hensyn som lå bak 4-14. Sekretariatet fant det derfor tvilsomt at selskapet først kunne påberope svik etter 8-1 (4) og først forsettlig fremkallelse etter 4-9 (1), når selskapet fikk kunnskap om de forhold som begrunnet innsigelsene på samme tid. 4-9 (1) og (5) 4-12 For det tilfelle at selskapet hadde sin anførsel om fal. 4-9 (1) i behold, antok sekretariatet at sikrede som utgangspunkt ikke hadde krav på erstatning ettersom det var på det rene at han hadde tent på boligen sin. Sekretariatet ba imidlertid selskapet vurdere om sikredes sinnstilstand gjorde at unntaksregelen i 4-9 siste ledd kom til anvendelse. Sekretariatet viste til at spørsmålet om sikrede forsto rekkevidden av sine handlinger skulle avgjøres etter en konkret vurdering, og at man ikke uten videre skulle legge det strafferettslige tilregnelighetsbegrep til grunn, jf. Brynildsen m.fl. "Forsikringsavtaleloven med kommentarer" 3. utg. s. 157. Dersom unntaksregelen ikke kom til anvendelse, viste sekretariatet til at selskapet kunne pålegges delvis ansvar etter 4-9 (1) andre og tredje pkt., dersom sikrede ikke hadde utvist svik i anledning fremkallelsen av forsikringstilfellet. Bestemmelsen viste til 4-12 som anviste at det i lempingsvurderingen skulle hensyntas hvilken virkning avkortningen fikk for sikrede. 4-12 kunne også komme til anvendelse, selv om det eventuelt forelå svik ved skadeoppgjøret etter 8-1 (4), ettersom sistnevnte ikke krevde vinnings hensikt, kun at man måtte forstå at man kunne få en erstatning man ikke hadde krav på. Lagt til grunn at sikrede tente på huset for å ta livet sitt, fremsto det ikke å foreligge sviks hensikt i forhold til ildpåsettelsen av huset etter hva sekretariatet kunne se. Sekretariatet viste til at tidligere nemndspraksis hadde lagt til grunn at en sinnstilstand i form av depresjon og selvmordshensikt tilsa at skadefølger kom mer på avstand, og således svekket graden av forsettet, jf. AKN-2180. I slike saker hadde nemnda funnet å lempe avkortningen med 50 %. 8-1 (4) Sekretariatet fant at sikrede hadde gitt ufullstendige opplysninger ved at han ikke hadde opplyst at han hadde fremkalt brannen ved melding om skaden til selskapet. Tatt i betraktning at meldingen var gitt kort tid etter brannen, sikredes sinnstilstand, samt at sikrede selv beskrev at han ikke husket hva som skjedde, fant sekretariatet det uklart om dette ble gjort bevisst fra sikredes side. Sekretariatet var derfor i tvil om selskapet hadde oppfylt bevisbyrden for svik i skadeoppgjøret etter 8-1 (4). For det tilfellet at bevisbyrden likevel skulle anses oppfylt, stilte sekretariatet spørsmål ved om sikredes sinnstilstand tilsa at han likevel kunne få delvis erstatning etter 8-1 (4) siste pkt. Spørsmålet for Finansklagenemnda Skade Side 5 av 6
Finansklagenemnda Skade bes ta stilling til om selskapet har anledning til å avkorte erstatningen med 75 %. Tidligere nemndspraksis: 2013-591 2009-239 2011-123 2010-052 5407 4976 2015-175 2012-650 AKN 806 1992 2180 2004 2018 Tidligere rettspraksis: HR-2013-2105-A/Rt-2013-1235 HR-1995-19-A/Rt-1995-283 LG-1999-2165 Side 6 av 6