Forhandlinger om samfunnsdebatten

Forhandlinger om samfunnsdebatten En analyse av møtet mellom researchere i Dagsnytt atten og rådgivere for de politiske partiene Emnekode: JB2900 Kandidatnummer: 441 Fordypningsoppgave Høgskolen i Oslo og Akershus Våren 2015 1

Innholdsfortegnelse 1. INTRODUKSJON... 3 INNLEDNING... 3 BAKGRUNN FOR VALG AV TEMA... 3 PROBLEMSTILLING... 4 OPPGAVENS OPPBYGNING... 4 OPPGAVENS BEGRENSNINGER... 5 2. BAKGRUNN OG TEORI... 5 RADIO- OG TV-DEBATTENS UTVIKLING I NORGE... 5 ET AVHENGIGHETSFORHOLD... 6 GATEKEEPER-TEORIEN... 6 DE PROFESJONELLE KILDENE... 7 MEDIEDRAMATURGI... 8 TRIANGELHYPOTESEN... 8 JOURNALISTIKK OG POLITIKK SMELTER SAMMEN?... 9 3. METODE... 9 INTERVJUER AV RÅDGIVERE OG RESEARCHERE... 9 BEGRUNNELSE FOR VALG AV INTERVJUOBJEKTER... 9 TILGANG OG UTVALG... 10 STRUKTUR... 10 ANONYMISERING... 11 DELTAGENDE OBSERVASJON... 11 VALIDITET OG RELIABILITET... 12 OMTALE AV YRKESTITLER... 13 4. RESULTATER OG ANALYSE... 13 DAGSNYTT ATTENS FORMAT... 13 DAGSNYTT ATTEN SOM MEDIEAKTØR... 14 REDAKSJONENS ARBEIDSHVERDAG... 14 RESEARCHERE SOM REGISSØRER... 15 NÅR TELEFONEN RINGER... 15 RÅDGIVERNES VURDERINGSKRITERIER... 16 RANG BLANT POLITIKERE... 17 USKREVNE SPILLEREGLER... 18 STØRRELSE OG POSISJON PÅVIRKER... 18 POLITIKERNE MØTER IKKE ALLTID REDAKSJONENS ØNSKER... 19 PÅVIRKNINGSMULIGHETER... 20 FELLES MÅL... 21 FORHOLDET MELLOM JOURNALISTIKK OG POLITIKK - SAMMENLIGNING MED THORBJØRNSRUDS OPPGAVE... 21 KONKLUSJON... 21 LITTERATURLISTE... 23 MUNTLIGE KILDER... 24 VEDLEGG... 25 2

1. Introduksjon Innledning I loggen som sendes ut til redaksjonen som lager debattprogrammet Dagsnytt atten på NRK (Norsk Rikskringkasting) etter hver sending av programmet, skriver en vaktsjef at mye spinn fra politiske rådgivere skapte en del surr en vårdag i 2015. I loggen deler redaksjonen tanker om sendingen og det redaksjonelle arbeidet gjennom dagen som har vært. Og under forberedelsene til denne dagens sending, hadde redaksjonen opplevd mye diskusjon fra politikerne som var forespurt om å delta i debatter. Politikerne og deres rådgivere mente mye om hvem som skulle møte hvem, hvilke temaer man skulle snakke om og hva det burde legges vekt på i debattene. Redaksjonens betraktninger rundt dette ble i loggen oppsummert med at de nok bare må konstatere at det med tiden ikke blir færre som ønsker å styre debattene i Dagsnytt atten. Bakgrunn for valg av tema Medieforsker Kjersti Thorbjørnsrud (2009) undersøkte i sin doktorgradsavhandling Journalistenes valg Produksjon interaksjon - iscenesettelse møtet mellom journalistikk og politikk under valgkampen før stortingsvalget i 2003. Hun konkluderer i avhandlingen med at politikere langt på vei føyer seg etter journalisters ønsker, for å få være med i TV- sendte debatter. Hun beskriver kommunikasjonen mellom politiske partier og Redaksjon EN i NRK som et asymmetrisk møte der redaksjonen i Redaksjon EN hadde stor makt og der partiene viste stor vilje til å tilpasse seg redaksjonens krav. Jeg har siden april 2014 arbeidet som researcher i NRKs debattavdeling og har blant annet vært involvert i produksjonen av Dagsnytt atten. Som researcher for programmet er kommunikasjon med politikere og deres rådgivere stor del av arbeidshverdagen og jeg opplevde ofte at redaksjonen gjorde seg betraktninger rundt hvordan denne kommunikasjonen foregår. Det finnes ingen forskning på interaksjonen mellom rådgivere og researchere i akkurat Dagsnytt atten. Thorbjørnsruds avhandling tar for seg forholdet mellom en debattredaksjon i NRK og de politiske partiene, og kommer derfor inn på mange av de samme interaksjonsmønstrene. Men min personlige opplevelse skilte seg ut fra Thorbjørnsruds konklusjon om at politikere i svært stor grad føyer seg etter debattredaksjonenes ønsker. Situasjonen jeg beskrev i innledningen til 3

denne oppgaven viser at det også blant andre medlemmer av Dagsnytt atten- redaksjonen finnes meninger og opplevelser som kan avvike fra Thorbjørnsruds funn. Thorbjørnsruds oppgave beskriver dessuten maktforholdet mellom de politiske partiene og en debattredaksjon i NRK i 2003. Det er over ti år siden, og situasjonen og forholdet mellom de to kan ha endret seg siden den gang. Det bestemte jeg meg for å undersøke. Problemstilling I denne oppgaven vil jeg forsøke å gi en beskrivelse av kommunikasjonen som skjer mellom rådgivere for politiske partier og researchere i Dagsnytt atten. Denne kommunikasjonen er en prosess, og målet med denne oppgaven er å gi et innblikk i denne prosessen. Ved å beskrive interaksjonen som skjer før en politisk debatt går på luften i Dagsnytt atten, vil jeg forsøke å belyse møtet mellom politikk og journalistikk i 2015. Problemstillingen for oppgaven er: Hva skjer i forhandlingene mellom researchere og rådgivere når en politiker blir forespurt om å delta i Dagsnytt atten? Oppgavens oppbygning I den første delen av denne oppgaven vil jeg presentere et utvalg av medieteorier om forholdet mellom journalistikk og politikk. Samspillet mellom politikere og journalister har alltid eksistert og det finnes mye teori om dette i både eldre og nyere medieforskning. Å ta for seg alle teorier på feltet ville være en svært omfattende oppgave. Jeg har derfor valgt ut de teoriene jeg mener er relevante for forholdene jeg skal analysere; mediedramaturgi, avhengighetsforholdet, utvelgelsesprosesser og kommunikasjonsstrategier. Jeg vil også gi et kort historisk tilbakeblikk på TV- og radio- debattens historie i Norge. I analysedelen vil jeg presentere beskrivelser fra intervjuer og egne observasjoner av interaksjonen mellom researchere og rådgivere. Jeg vil sammenligne disse med beskrivelser av interaksjonen mellom politikere og journalister i Thorbjørnsruds avhandling. Jeg vil også se på hvordan researcherne og rådgivernes tanker om kommunikasjonen avviker eller stemmer overens med prinsippene i de andre 4

medieteoriene jeg har presentert i teoridelen. Avslutningsvis vil jeg oppsummere forskjeller og likheter på Thorbjørnsruds konklusjon og resultatet av min analyse. Oppgavens begrensninger En viktig forskjell på analysegrunnlaget i Thorbjørnsruds avhandling og i min oppgave, er at hun undersøkte interaksjonen mellom partier og en debattredaksjonen i en periode der partiene drev valgkamp, mens jeg ser på interaksjonen utenom en slik periode. Thorbjørnsrud peker selv på at forhandlingene, konfliktene, tilpasningen og strategiene for å slippe til i fjernsynsstudioene intensiveres i denne perioden (2009 s. 2). Dette gjør at det er grunn til å tro at eventuelle forskjeller i hennes funn og i mine delvis kan skyldes dette forholdet. Vi har dessuten sett på interaksjonen i forkant av programmer som til en viss grad har ulike profiler. Dagsnytt atten har færre seere og sendes oftere enn det Redaksjon EN gjorde. Det kan ha innvirkning på hvordan partier og redaksjonene i de to programmene forholder seg til hverandre. Likevel er begge programmene arenaer for samfunnsdebatt og sendes på NRK. Derfor mener jeg det er relevant å bruke Thorbjørnsruds avhandling som utgangspunkt for en analyse av hvordan forholdet mellom researchere i Dagsnytt atten og rådgivere for politiske partier. 2. Bakgrunn og teori Radio- og tv- debattens utvikling i Norge Mye har skjedd med debatt- sendinger på TV og radio siden NRK startet opp på 1960- tallet. De første TV- sendte debattene var lagt opp i tett samarbeid med politikerne. Ledelsen i de ulike partiene bestemte i stor grad form og innhold, og NRK fulgte deres instruksjoner om hvordan disse debattene skulle gjennomføres (Bastiansen 2006 i Thorbjørnsrud 2009). Den politiske journalistikken var preget av ærbødighet og respekt for autoriteter, med få kritiske spørsmål (Thorbjørnsrud 2009 s. 7). Utover 70- og 80- tallet endret den politiske journalistikken seg, og fjernsynsdebattene ble mer journaliststyrt. NRKs monopol tok slutt i 1992 og kommersielle kanaler kom etter hvert på banen og tok opp konkurransen om å dekke valgkamp og politikk. De nye aktørene sto for en mer folkelig og popularisert politisk journalistikk, der respekten for autoritet ble mindre og målet om høye seertall større (Thorbjørnsrud 2009 s. 8). 5

I samme periode ble partienes fundament utfordret av at velgernes tilhørighet ble svekket. Man fikk mindre trofaste velgere, og medlemstallene til partiene sank utover 80- og 90- tallet (Aardahl 2003 i Thorbjørnsrud 2009). For å tilpasse seg den nye tiden ble partiene nødt til å legge om sine strategier. Både internasjonalt og i Norge har studier vist at partiene i økende grad har utviklet egen medieekspertise, stadig flere er ansatt som medie- og pr- konsulenter i partienes egen stab, samtidig som eksterne konsulenter hyres inn for å profilere partienes saker i mediene (Thorbjørnsrud 2009). Et avhengighetsforhold Det har til alle tider eksistert et forhold mellom politikk og journalistikk, og dette forholdet er diskutert av en rekke medieforskere. Det de fleste teorier slår fast, er at de to aktørene er avhengig av hverandre. Det eksisterer et bytteforhold der informasjon fra politikere byttes mot oppmerksomhet som mediene kan tilby (Thorbjørnsrud 2009). Hvem som har mest makt i dette avhengighetsforholdet, er det ulike meninger om. Eide og Hernes (1987) beskriver forholdet som en offentlig defineringskamp, der mediene langt på vei legger føringer for hva som skal være viktig og uviktig og som bestemmer hvor søkelyset bør settes. Thorbjørnsrud (2009) trekker frem at flere studier peker på en utviklingen der mediene har fått mer makt, og at det har skapt et høyere konfliktnivå mellom politikk og journalistikk enn tidligere. En modell som nyanserer teorien om det asymmetriske maktforholdet, er en markedsmodell som går ut på at det oppstår en form for balanse mellom de to aktørene som er preget av gjensidige bindinger (Eide og Hernes 1997). Journalister kontrollerer fora politikerne ønsker tilgang til, mens politikerne kontrollerer informasjonen journalistene vil ha tak i. Slik har begge parter noe den andre parten ønsker seg og dette skaper en form for maktbalanse mellom dem. Gatekeeper- teorien David Manning White skrev i 1950 en artikkel der han presenterer teorien om journalister som gatekeepere, som senere har blitt en svært viktig teori i et aktørorientert syn på utvelgelsesprosessen av nyheter. Gatekeeperteorien White presenterte, tar utgangspunkt i at nyhetsproduksjon er et resultat av journalistenes subjektive preferanser. Det er journalistenes holdninger, erfaringer og verdier som 6

avgjør hvilke saker som slipper til i mediene (White 1950). Teorien bygger på en case- studie White gjennomførte i en nyhetsredaksjon, der han fulgte en vaktsjef i en amerikansk lokalavis gjennom en uke. Han ba vaktsjefen begrunne hvorfor han utelot eller beholdt saker i avisen. Ifølge White var vaktsjefens holdninger, erfaringer og personlige meninger det som i de fleste tilfellene avgjorde hvilke saker han beholdt i avisen. White mente at denne utvelgelsesprosessen også var gjeldene for journalistene i redaksjonen. Journalistene er gatekeepers som vokter porten mellom aktører som vil nå publikum og publikum (White 1950). De profesjonelle kildene De store aktørene innen politikk og samfunnslivet er profesjonelle kilder (Allern 1997). I de fleste store konserner, organisasjoner og departementer er det i dag slik at man har man egne avdelinger for informasjon og samfunnskontakt. De som arbeider i disse avdelingene er også profesjonelle kilder. Man kan si at de profesjonelle kildene har profesjonelle kilder som har som jobb å gjøre sine arbeidsgivere til enda mer profesjonelle kilder. Allern (1997) oppsummerer arbeidet til informasjonsarbeidere i fire hovedpunkter. De bistår sin organisasjon eller arbeidsgiver med strategisk kommunikasjonsrådgivning, publisering/direkte kontakt med publikum, mediekontakt og sponsing/profilering. Arbeidsoppgavene vil variere fra organisasjon til organisasjon og fra departement til departement, men felles for arbeidet til de som arbeider i kommunikasjonsavdelingene er målet om å få arbeidsgiver til å fremstå på best mulig måte. Bli aldri hissig, sint eller utålmodig. Da fremstår man som en som ikke kan kontrollere seg selv, og som har tapt diskusjonen. Nærbilder av sinte menn ser aldri bra ut (Cappelen 1998 s. 121). Slik lyder et av rådene for hvordan man bør og ikke bør opptre i en TV- eller radio- debatt i boken Bruk Pressen av Anders Cappelen. Den regnes som en av Norges viktigste bøker innen kommunikasjonsstrategi, og er skrevet med støtte fra blant annet Norges Handelsorganisasjon (NHO) (Allern 1997). Det at NHO støtter utgivelsen av en slik bok, sier noe om hvor viktig næringslivet og andre store aktører i samfunnet vurderer det å håndtere pressen på en god måte. De fleste samfunnstopper er 7

bevisst på og trent i møte med media og hvordan de skal fremme sin agenda på best mulig måte. Mediedramaturgi Jeg har nå presentert teorier som sier noe om journalistenes makt over hvem som slipper til i mediene, om de profesjonelle aktørenes strategier for å slippe til mediene og om avhengighetsforholdet som til enhver tid eksisterer mellom de to. Felles for teoriene er at de presenterer to aktører som ønsker å styre hva som når ut til publikum - hva som er på dagsordenen. Eide og Hernes (1987) mener at mediedramaturgi er det viktigste strategiske elementet for å påvirke dagsordenen, både for presse og for politikere. Å bruke de dramaturgiske virkemidlene gir aktørene muligheten til å definere hva som skal være viktig og uviktig i samfunnet. Poenget kan utdypes ved å ta utgangspunkt i at massemedia også er en arena for konflikt. [ ] I første akt introduseres en strid, i andre akt følger en konfrontasjon og i tredje akt en refleksjon (Eide og Hernes 1987 s. 55). Mediene fungerer som dramaturg og bruker blant annet akt- modellen Eide og Hernes (1987) beskriver til å sette sammen en et show som fanger publikum. En sak med de tre aktene representert vil sannsynligvis få mer oppmerksomhet enn en sak uten dem. Dette er noe også politikere og deres rådgivere har lært seg. Anerkjennelsen av medienes politiske kraft er så innebygget i politikere og publikums hverdagsrutiner at dette maktaspektet knapt vies oppmerksomhet (Eide og Hernes 1987 s. 60). Triangelhypotesen En annen teori om mediene som dramaturger er triangelhypotesen (Eide og Hernes 1987). Den går ut på at massemediene utøver sin makt gjennom å provosere aktører til å reagere på hverandre. Mediene venter ikke på at en aktør skal komme på banen for å reagere på utspillet til en annen aktør, men tar kontakt med aktørene og inviterer dem til å reagerer på hverandre. Media gjør dermed aktørene til sine medspillere ved å gjøre dem til motspillere i en konflikt (Eide og Hernes 1987 s.133). 8

Journalistikk og politikk smelter sammen? Journalistikk og politikk henger altså tett sammen og er avhengig av og påvirker hverandre. Men er de så avhengig av hverandre at de egentlig er én institusjon? En som har augmentert for at forholdet mellom de to er så tett at skillet mellom dem er i ferd med å viskes ut, er Timothy E. Cook. Han utarbeider i boken Governing with The News: The News Media as a Political Institution (2005) en modell der han ser på mediene som en politisk institusjon som ikke er skilt ut fra makthaverne og politikken. Han begrunner dette med at oppgavene til mediene er så sammenfallende med regjeringens oppgaver at de to ikke er separate institusjoner. Cook (2005) mener at journalister i stor grad er med på å ta politiske avgjørelser, fordi de kan påvirke budskapene som når publikum og dem som tar beslutninger. Modellen til Cook er omdiskutert, særlig det at han ser på mediene og politikk som én institusjon. Men den understreker likevel hvor tett forholdet mellom politikk og journalistikk ofte er, og gir et bilde av hvordan de to institusjonene er avhengig av hverandre og ikke kan eksistere alene. 3. Metode Intervjuer av rådgivere og researchere For å kunne beskrive kommunikasjonen som skjer mellom researchere og rådgivere i forbindelse med at en politiker er forespurt om å delta i Dagsnytt atten, har jeg intervjuet de sentrale aktørene i denne prosessen. Å gjennomføre kvalitative intervjuer er blant annet egnet for forskningsprosjekter der man ønsker å få kartlagt prosesser og sosiale relasjoner (Østbye mfl 2013), og det er det som er formålet i denne oppgaven. Jeg har intervjuet fire rådgivere for fire ulike politiske partier som har ulike posisjoner i det politiske landskapet. Jeg har snakket med rådgivere fra et regjeringsparti, et støtteparti og et lite og et stort opposisjonsparti. Jeg har også intervjuet to researchere i Dagsnytt atten. Dette er mennesker som har sentrale posisjoner i prosessen jeg beskriver, de er en del av systemet og vil derfor kunne gi beskrivelser av det. Begrunnelse for valg av intervjuobjekter På hjemmesidene til de politiske partiene står det sjeldent telefonnummer til politikerne i partiet. Det står derimot hvilken rådgiver man skal kontakte for å komme i kontakt med den aktuelle politikeren. Denne strukturen for hvordan man skal kontakte politikere finnes også i NRKs registre for kontaktinformasjon til politikere. Det er lagt 9

opp til at man, i de fleste tilfeller, skal ta kontakt med en pressevakt eller rådgiver før man eventuelt får snakke med politikerne. En henvendelse til politikere går ikke direkte til politikeren, men gjennom en rådgiver. I Dagsnytt atten- redaksjonen er det som oftest researchere som tar seg av henvendelser til personer man ønsker som deltagere i programmet. Dette er selvsagt ikke alltid tilfelle, men min erfaring tilsier at det som oftest er slik. Kommunikasjonen rundt forutsetninger for at en politiker skal delta i Dagsnytt atten, foregår dermed mellom researchere i redaksjonen og rådgivere i de politiske partiene. Derfor har jeg i denne oppgaven valgt å se på kommunikasjonen mellom disse to gruppene. Tilgang og utvalg For å komme i kontakt med rådgivere for politiske partier som har erfaring med kommunikasjon med Dagsnytt atten, tok jeg kontakt med dem som stod oppført som øverste ansvarlig for kommunikasjons- /informasjons- /presseavdelingene ved de ulike partiene. Jeg presenterte oppgavens formål, forutsetningene for intervjuet og min personlige tilknytning til NRK. Jeg opplevde å få rask tilbakemelding på forespørselen om deltagelse i intervju til forskningsprosjektet, og ble henvist til aktuelle personer i partiene som hadde anledning til å møte meg for et intervju. Nyhetsredaktør i NRK Per Arne Kalbakk er informert om og har gitt sin godkjennelse til gjennomføringen av intervjuer med ansatte i NRK. Jeg tok derfor kontakt direkte med journalister jeg hadde kjennskap til at jobbet som researchere i Dagsnytt atten. Alle intervjuene i denne oppgaven er altså gjennomført med formell adgang, jeg har fått en bekreftelse på at en er velkommen til å gjøre intervju eller feltarbeid (Østbye mfl 2013 s. 121). Jeg har også fått tillatelse fra redaksjonssjef i Halvor Tretvoll, redaksjonssjef i NRK Debatt til å referer fra en intern sendingslogg av Dagsnytt atten. Den aktuelle sendingsloggen ble det referert til i innledningen av denne oppgaven. Struktur Intervjuene jeg gjennomførte var semistrukturerte og ble tatt opp med en båndopptaker. Dette hadde intervjuobjektene gitt tillatelse til på forhånd. Jeg hadde 10

utarbeidet en intervjuguide 1 med temaer som jeg mente det var viktig at intervjuobjektet fikk kommenterte, basert på å ha satt meg inn i teorier om forholdet mellom politikk og journalistikk. Spørsmålene eller temaene vi ønsker å belyse, skal være motivert av den overordnede problemstillingen (Østbye mfl 2013 s. 106). Jeg lot samtalen i intervjuene flyte ganske fritt, slik at intervjuobjektene hadde rom for å komme med andre betraktninger enn de som omhandlet spørsmålene jeg i utgangspunktet hadde formulert. Dette opplevde jeg som fruktbart, det ga andre interessante svar enn dem jeg fikk på spørsmålene som var utarbeidet på forhånd. Jeg gjennomførte intervjuene med én og én person, og møtte intervjuobjektene der det passet for dem. Intervjuenes lengde var mellom 20 og 45 minutter. Intervjuene med rådgivere ble gjennomført på samme dag. Anonymisering Østbye (mfl 2013 s. 131) skriver at det er vanlig å anonymiserer uttalelser fra kvalitative intervjuer, og heller bruke fiktive navn eller en kort beskrivelse av personens funksjon når man gjengir sitater fra intervjuobjekter. For at rådgivere og researchere som er intervjuet i denne oppgaven ikke skal risikere at deres uttalelser i intervjuet får følger for deres arbeid og forhold til arbeidsgiver, er alle anonymisert. Dette er også et valg jeg har tatt fordi jeg mener at det kan bidra til at researchere og rådgivere er mer oppriktige og beskriver det kommunikasjonen slik de opplever den, ikke slik det er forventet at de skal oppleve den. Intervjuguiden og de forutsetninger jeg hadde presentert for intervjuobjektene, var på forhånd levert til Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjeneste og prosjektet har blitt godkjent der. Jeg har fått tillatelse fra rådgiverne som er intervjuet til å gjengi om partiet de representerer er i posisjon eller i opposisjon. Dette ønsket jeg å gjøre for å se på om dette forholdet påvirket måten de kommuniserte på. Deltagende observasjon Som jeg nevnte i innledningen i denne oppgaven, har jeg selv arbeidet som researcher i Dagsnytt atten i perioden april 2014 til april 2015. Da denne oppgaven ble skrevet arbeidet jeg som vikar i NRK Kulturnytt. Jeg har med andre ord en formell arbeidstilknytning til NRK, og har dermed et forhold til både ansatte og ledelsen på 1 Vedlegg: Temaliste for intervjuer av politiske rådgivere og researchere i NRK 11

huset. Dette er alle parter som er delaktige i undersøkelser og arbeidet med denne oppgaven informert om. Det at jeg har arbeidet i Dagsnytt atten, har gitt fordeler og utfordringer i arbeidet med denne oppgaven. Jeg kjenner personene som arbeider i redaksjonen og jeg har selv vært en del av kommunikasjonsprosessen jeg beskriver. Med tanke på å få tilgang til materiale og intervjuobjekter i NRK, var dette en fordel. Jeg visste hvem jeg skulle kontakte for å få tilgang til materialet jeg trengte, og hadde oversikt over strukturen i redaksjonen jeg omtaler. Men min tilknytning til redaksjonen gjør også at jeg har måttet være bevisst på å ikke la personlige erfaringer overskygge funn som bryter med disse erfaringene. Det har vært viktig å møte intervjuobjektene med et åpent sinn, og å stille åpne spørsmål. Ifølge Kjersti Thorbjørnsrud (2010) finnes det knapt komparative studier av politiske og journalistisk kultur, av de uformelle relasjoner og praksiser som preger forholdet mellom journalister. Min rolle som researcher i Dagsnytt atten gjør at jeg har førstehåndskunnskap om hvordan redaksjonen er strukturert og hvordan arbeidet der foregår. Jeg har vært en deltagende observatør, selv om observasjonen inntil nylig har blitt gjort uten at jeg hadde som agenda å være nettopp det. Mine erfaringer derfra kan derfor bidra til å beskrive prosessen denne oppgaven vil belyse. Når jeg videre i denne oppgaven skriver om funn og observasjoner fra researcherne mener jeg researcherne som er intervjuet i denne oppgaven, ikke meg selv. Jeg kommer til å påpeke det de gangene jeg trekker frem egne erfaringer fra arbeidet som researcher. Validitet og reliabilitet Østbye mfl (2013) peker på at reliabilitet (nøyaktig og pålitelig behandling av data) og validitet (i hvor stor grad metoden gir relevant innsikt i forholdet man undersøker) er viktige forutsetninger når man gjennomfører kvalitative undersøkelser (Østbye mfl 2013). Analysen i denne oppgaven er basert på seks intervjuer, en intern sendingslogg og feltobservasjoner fra redaksjonsarbeidet i Dagsnytt atten. Dette materialet er på mange måter begrenset, og gir ikke et fasitsvar på hvordan kommunikasjonen mellom 12

rådgivere og researchere fungerer. Men det gir likevel et grunnlag for å beskrive prosessen med bakgrunn i sentrale aktørers opplevelser av den, og å forsøke å sammenstille disse beskrivelsene for å se etter mønstre. Jeg har tatt opp intervjuene i denne oppgaven med en båndopptaker, og gjengir intervjuobjektenes svar nærmest ordrett. Dette er ifølge Østbye (mfl 2013) et grep som øker reliabiliteten til metoden. Jeg har vært bevisst på at intervjuobjektene kan la seg påvirke av min tilknytning til NRK, og har understreket for dem at denne oppgaven er et uavhengig forskningsprosjekt. Dette er et grep jeg har gjort for å styrke undersøkelsens validitet. Omtale av yrkestitler Personene som er ansatt i ulike partier og som er intervjuet i denne oppgaven har ulike stillingstitler. De er kommunikasjonsrådgivere, kommunikasjonssjefer, politiske rådgivere og pressekontakter. Jeg vil i resten av oppgaven kalle dem kommunikasjonsrådgivere eller rådgivere. Det er i noen partier en forskjell på en kommunikasjonsrådgiver og en politisk rådgiver. Dette varierer imidlertid fra parti til parti, og arbeidsoppgavene deres går, når det er snakk om kommunikasjon med Dagsnytt atten- redaksjonen, ut på mye av det samme. Jeg mener derfor det er uproblematisk å omtale dem med en fellesbetegnelse i denne oppgaven. Journalistene som jobber i Dagsnytt atten- redaksjonen omtales internt som reportere eller researchere. Jeg vil i denne oppgaven bruke sistnevnte tittel. 4. Resultater og analyse Dagsnytt attens format Dagsnytt atten er et debatt- og aktualitetsprogram som sendes mandag til fredag klokken 18.00 på NRK2 og på radio NRK P2 og i NRK Alltid nyheter. Programmet er direktesendt og sendes fra studio på NRK Marienlyst i Oslo. Programmet ble sendt for første gang i 1990 og hadde den gang navnet Atten Tretti. Navnet ble endret til Dagsnytt atten i 1993, i forbindelse med at Dagsrevyen skiftet sendetid til kl.19.00 (NRK.no 28.01.2002). I studio møtes ofte viktige politiske aktører og andre aktører i samfunnsdebatten til samtale og debatt. Ikke alle innslagene i en sending er debatter, det forekommer også intervjuer med aktuelle kulturpersonligheter og intervjuer om aktuelle forsknings- og nyhetstemaer. Dagsnytt atten utgjør sammen med programmene Aktuelt, Debatten, Ukeslutt, Søndagsavisa og NRK.no sin debattside Ytring, avdelingen NRK Debatt og magasin. 13

Dagsnytt atten som medieaktør Dagsnytt atten er en arena hvor politikere har gode muligheter for å presentere, belyse og diskutere saker de er opptatt av. Samtidig er Dagsnytt atten- redaksjonen ikke et ukritisk mellomledd som lar politikere slippe til denne arenaen uten videre. De er journalister som er opptatt av å ivareta journalistenes samfunnsoppdrag, men er også i likhet med resten av mediebransjen avhengig av å nå publikum og å sikre en viss andel seere og lyttere. Redaksjonens arbeidshverdag I den daglige produksjonen av Dagsnytt atten, er det som oftest 7 personer involvert i det journalistiske arbeidet i redaksjonen. En vaktsjef har ansvaret for sendingen fra morgen av og frem til klokken 12, og en ny vaktsjef har ansvaret resten av dagen og under sending. En programleder er tilstede hele dagen. Tre researchere arbeider med innhold til sendingen fra kl.09.00 til kl.16.30. En kveldsreporter er tilstede fra kl.12.30 til kl.19.00. Kveldsreporteren bidrar også til å fylle sendingen, og har under sending som oppgave å følge med på om det skjer ting i nyhetsbildet eller i sakene som diskuteres i studio som det er relevant å melde fra om. Kl.09.00 kommer vi på jobb og redaksjonen fordeler dagens aviser. De leser vi raskt gjennom og det er hver enkelt researchers jobb å finne frem til de sakene man tror kan bli gode debatter eller interessante intervjuer. Det kan være kronikker, nyhetssaker eller kultursaker. Det krever litt trening å vite hvilke saker som har potensiale til å bli gode debatter (Intervju researcher 11.05.15). Kl.09.30 samles redaksjonen til et morgenmøte hvor vaktsjef presenterer sakene som er på den politiske dagsordenen denne dagen, eventuelle store hendelser eller andre viktige saker i nyhetsbildet. Deretter presenterer researcherne de sakene fra avisene som man mener har potensiale til å bli gode debatter og intervjuer. Etter gjennomgangen velger redaksjonen, med vaktsjef og programleder i spissen, ut de sakene man vil prioritere å forsøke å få på plass i sendingen. Når sakene er valgt ut og man har fått tildelt en sak, begynner man ganske fort å ringe rundt. Hvis man vet at man trenger en politiker som det kan være vanskelig å få tak i, ringer man gjerne så fort som mulig for å høre om de kan stille. Dette skjer før jeg egentlig har fått satt meg inn i saken (Intervju researcher 14.05.15). Researchernes oppgave resten av dagen er å ringe og booke inn aktuelle aktører til debatter og saker og å skrive et opplegg for intervjuet/debatten. Et opplegg er et kort 14

manus med forslag til hva programleder kan si under innslaget i sending. Det inneholder en topp (overskrift på saken), en intro (kort beskrivelse av saken) og forslag til spørsmål til deltagerne i saken. Når aktørene er booket inn og opplegget er klart, overleverer researcherne opplegget til programleder. Det innebærer å gi en muntlig oppsummering av bakgrunnen for saken, hva aktørene mener om saken og hvor de eventuelle konfliktlinjene ligger. Researchere som regissører Researcherne trekker frem at utvelgelsen av hvilke saker som får plass i en sendingen først og fremst baseres på de sakene som er i nyhetsbildet, men at de også ser etter elementer som gir sakene spenning og konflikt. Ifølge triangelhypotesen (Eide og Hernes 1987) er mediene en aktør som er med på å fremprovosere konflikter ved at de selv tar kontakt med aktører som man tror kan være uenig med en aktørs utspill. Thorbjørnsruds (2009) skriver at journalister velger debattanter ut fra hvem som gjør seg godt i debattformatet, hvem som er flinke til å snakke for seg og som er profilerte blant publikum. Disse to teoriene stemmer godt overens meg egne og andre researcheres beskrivelser av jakten på debattanter til Dagsnytt atten. Når man har kontaktet aktøren som er utgangspunkt for saken, begynner man å se etter de man tror kan mene noe annet om den samme saken. Det er gjerne folk som har ment noe om tema før. De debattantene man helst vil ha er de som har en tydelig mening, er flink til å debattere og som er kjente for folk. (Intervju researcher 11.05.15). Researcheren tar ofte kontakt med personer som i utgangspunktet ikke har kommet med en offentlig ytring om sitt synspunkt i en sak. Kanskje var ikke vedkommende en gang klar over utspillet fra en politiker, forslaget som skal behandles i Stortinget eller kronikken som stod på trykk i Aftenposten den aktuelle dagen. Researcheren oppsøker de potensielle motstemmene og gjør dem til aktører i debatten. Når telefonen ringer Dagsnytt atten- redaksjonen starter altså dagen med å kartlegge hvilke debatter de ønsker seg til dagens sending. Researcherne ser deretter etter de aktørene som de mener gjør seg godt i formatet. Journalistene forsøker å ta regi over hvordan debattene i sendingen skal se ut. Men er rådgiverne og politikerne villige til å føye seg etter redaksjonens ønsker? 15

I møte med rådgiverne som er intervjuet i denne oppgaven, var det første spørsmålet jeg stilte: "Hva skjer når Dagsnytt atten ringer?". I flere av intervjuene var svaret raskt at men det er jo ikke alltid det er den veien det går, det er nesten like ofte vi som ringer dem for å foreslå en debatt. Dette kan tyde på at det ikke bare er journalister som har en formening om hvilke saker som bør fylle en Dagsnytt atten sending. Men la oss ta det første senarioet først: en researcher fra Dagsnytt atten ringer for å spørre om en politiker fra partiet kan delta i en debatt. Når vi får en telefon vurderer vi umiddelbart hvor aktuelt det er for oss å stille i den forespeilede debatten. Det er det jo ikke alltid. Det avhenger av om det er en god og/eller viktig sak for oss. Det gjør vi en vurdering vi gjør før vi ser om det er praktisk mulig for representantene våre å møte i debatten (Intervju rådgiver 13.05.15). I den første telefonsamtalen er det jeg som svarer mest på spørsmål. Da vil pressekontakten eller rådgiveren vite nøyaktig hva det skal dreie seg om. Hvilke aktører skal være med i saken, og ofte er det en sak som har flere sider og da vil de gjerne vite om vi skal snakke om alt eller bare holde oss til noen av delene. Og dersom vi da sier at vi skal forholde oss til en av tingene i saken, så må vi da love at vi ikke skal gå på de andre osv. Så den første samtalen er en slags forhandling. Om hva som skal være med og hva som ikke skal være med (Intervju researcher 11.05.15). Svarene fra rådgiverne på spørsmål om hva de gjør når Dagsnytt atten, var i stor grad like. Før de sier ja til å sende en politiker, gjøres en vurdering av flere faktorer. Rådgiverne svarte også at de ikke opplevde det som problematisk å velge å ikke stille til en debatt, selv om den forespurte politikeren i utgangspunktet har anledning til å stille. Dette gir grunnlag for å stille spørsmål ved om Thorbjørnsruds (2009) konklusjon om at politikere i stor grad føyet seg etter ønskene debattredaksjonen og stilte til debatt de gangene de fikk en forespørsel, også er gjeldende for deltagelse i Dagsnytt atten. Rådgivernes vurderingskriterier I intervjuene med rådgiverne for de politiske partiene tegnet det seg et mønster over hva de vurderer før de avgjør om en politiker fra partiet skal stille i en debatt i Dagsnytt atten. Selv om vurderingene naturlig nok vil variere noe fra parti til parti, fantes det hovedtrekk som gikk igjen. Jeg har basert på disse utarbeidet fire hoved- vurderingskriterier som rådgivere oppgir som de viktigste faktorer de vurderer når de skal avgjøre om partiet skal sende en politiker til en debatt i Dagsnytt atten. Vurderingskriteriene er: 1. En god sak for partiet. 2. Et tema som er viktig for partiet. 3. Praktisk gjennomførbart. 16

4. Hvem som er motdebattant. Kriteriene er ikke rangert etter hvor viktig de regnes som. En god sak for partiet blir beskrevet som en sak der man vet at man kan komme godt ut av. "Noen saker har vi stort engasjement for, det er gjerne vi som har fremmet saken. De debattene vil vi veldig gjerne med i" (Intervju rådgiver 13.05.15). Det andre kriteriet skiller seg fra det første ved at partiene er mer villige til å stille til debatt om tema fordi det er en sak partiet tradisjonelt er opptatt av, selv om det ikke er de som har fremmet saken som skal debatteres. Man kan også være villig til å stille til debatt selv om man ser at det ikke nødvendigvis er ens egen politiker som vil komme best ut av debatten. Hvis en sak skal debatteres på bakgrunn av en kronikk som noen av oss har skrevet, må vi selvfølgelig stille. Er det noe vi har sluppet så har vi ansvar for å stille, selv om det er saker som ikke har gått så bra for oss (Intervju rådgiver 13.05.15). Rådgiverne oppga også at de opplevde at dersom et tema som blir regnet som et kjerneområde for partiet skal debatteres, argumenterer redaksjonen i Dagsnytt atten mer enn i andre saker for hvorfor partiet bør stille. Det tredje punktet handler om at det må være praktisk mulig for partiet og den forespurte politikeren å delta i debatten. Toppolitikerne er ofte på reise og kan ha møter lagt til kveldstid. Ikke alle stortingsrepresentanter bor i Oslo og de bor ofte langt fra NRKs distriktskontorer (Intervju rådgiver 13.05.15). Rang blant politikere Det fjerde kriteriet handler om en vurdering av den foreslåtte motdebattantens politiske posisjon. Så er det dette med at hvis parlamentarisk leder fra oss skal stille, da skal ikke han stille mot en hvem som helst i et annet parti. Man må finne en på det samme nivået. Er det en komiteleder vi sender, stiller vi også litt flere krav til hvem vedkommende skal møte. Vi er veldig opptatt av hvem vi skal debattere mot. Hvis det er en rådgiver i et annet parti som skal stille, så tar vi en vurdering på om vi også drar det ned et nivå og forsøker å treffe på det nivået (Intervju rådgiver 13.05.15). Partileder møter partileder, nestleder møter nestleder og talsmenn møter talsmenn. Vi er opptatt av det. Så hvis vi blir spurt om å stille i en debatt om en sak og vi får beskjed om at to partiledere stiller, er det naturlig at vi stiller med partileder (Intervju rådgiver 13.05.15). En av rådgiverne pekte på at denne rangvurderingen er et resultat av at de travleste politikerne må prioritere når de skal stille til debatt, og at det da blir naturlig å velge debattene der det er motdebattanter på samme nivå. 17

Det handler jo også om at de som oftest blir spurt er de som er travlest. Da kan de ikke møte hver gang Dagsnytt atten ringer. Da blir det en vurdering hvem de møter. Toppolitikerne har nesten ikke noe fri og må prioritere litt. Statsministermøter møter statsministerkandidat, statsråd møter potensiell statsråd det er klassiske mønstre (Intervju 13.05.15). Researchernes svar bekrefter også rådgivernes beskrivelser av at politikere og rådgivere er opptatt av posisjonen til de andre deltagerne i en debatt. Det har masse å si. Jo høyere status de har, jo færre vil de møte. Det er veldig sjelden en toppolitiker, i hvert fall en regjeringspolitikker eller en statsråd, vil komme og diskutere med noen i opposisjonen som er langt nede i systemet. En stortingerepresentant som er sjelden i mediene for eksempel, som sitter i en komité som det ikke ofte kommer saker fra som debatteres eller er kontroversielle og interessante. Så ja, det skjer veldig ofte at en statsråd bare vil møte andre toppolitikere (Intervju researcher 11.05.15). Rådgiveren for et av partiene skilte seg imidlertid ut fra de andre når det kom til spørsmålet om hvor viktig det er hvem som er motdebattant. Noen er veldig opptatt av at leder bare møter leder, statsråd bare møter statsråd. Det har vi bestemt oss for å legge helt av oss. Vi sier ytterst sjeldent sier til å stille i en debatt på grunn av personene som er med eller tema for debatten (Intervju 13.05.15). Denne rådgiveren representerte et opposisjonsparti. Hans uttalelse ga grunnlag for å se nærmere på om partiets posisjon påvirker hvordan man forholder seg til rangvurderingen. Dette vil jeg komme tilbake til på neste side. Uskrevne spilleregler På spørsmål om hvorfor man er opptatt av hvem man møter, svarte en av rådgiverne at han opplevde det som uskrevne regler. Det er vel kanskje en gammel greie, sånn er det bare, vi forsøker å finne samme nivået på politikere. Hvis vi forsøker å utfordre en partileder i et annet parti med en stortingsrepresentant, så ville de aldri ha gått med på det. Med mindre det er en sak som soleklart er veldig god for vedkommende. Er det en nestleder i et parti så vil man at han eller hun skal møte en nestleder i et annet parti. Så det er en del spilleregler vi forholder oss til alle sammen, som vi ikke snakker om, men som bare er der (Intervju 13.05.15). Også blant de andre rådgiverne var svaret at de er opptatt av rang fordi de andre partiene er opptatt av det. Det er veldig sjelden jeg får en konkret grunn for hvorfor de ikke vil stille mot en foreslått motdebattant. Det er mer sånn at de prøver å forklare at jeg må forstå at de ikke kan bruke tiden sin på å diskutere med alle og enhver. Vi kommer hvis vi får debattert mot noen viktige (Intervju researcher 15.05.15). Størrelse og posisjon påvirker Rådgivere i denne oppgaven er anonymisert, og det går ikke frem hvilket parti de representerer. Rådgiverne har imidlertid gitt tillatelse til at det oppgis hvilken posisjon 18

partiet de arbeider for har. Rådgivernes svar på i hvor stor grad det er viktig for dem at politikeren som er forespurt til å delta i en debatt møter en politiker på samme nivå, tegnet et mønster av forholdet mellom partiets posisjon og viktigheten av rang- elementet. Mønsteret har jeg skissert i tabellen under. Modellen bygger ikke på store tall, men beskriver et mønster jeg fant i intervjumaterialet. Stort parti Lite parti I posisjon Svært opptatt av rang Noe opptatt av rang I opposisjon Noe opptatt av rang Lite opptatt av rang En researcher beskrev forskjellen på å henvende seg til partiene ut i fra om de er i posisjon eller i opposisjon slik: "I opposisjon vil de mye oftere komme. I posisjon har de ofte mer å gjøre og flere henvendelser, og det kan være vanskeligere å få dem til å stille i mindre saker" (Intervju 15.05.15). De fleste rådgiverne oppga at det var vanskelig å si om de merket stor forskjell på å være i posisjon og i opposisjon. Men rådgiveren for et av opposisjonspartiene oppsummerte sin opplevelsen av forskjellen slik: Jeg opplever forskjellen i at når man er i opposisjon har man ikke råd til å være kresen. Når man sitter i regjering bestemmer man jo, da er man mer interessant å få i studio og man kan være mer kresen, stille mer urimelige krav og være tøffere i forhandlinger med redaksjonen enn det man kan når man er i opposisjon (Intervju 13.05.15). Politikerne møter ikke alltid redaksjonens ønsker Thorbjørnsrud (2009) beskriver i sin avhandling de politiske partienes vilje til å delta i TV- sendte debatter som svært stor. Tilbud om deltagelse i TV- debattene prioriteres uansett først, om det kommer på kort varsel, om det har blitt trukket tilbake og gitt igjen, om temaet for debatt er endret og om man ender opp med å diskutere med en helt annen enn man var forespeilet på forhånd (Thorbjørnsrud 2009 s. 268). Rådgiverne og researcherne som er intervjuet i denne oppgavens svar, viser et litt annet bilde. Rådgiverne for de politiske partiene vurder flere faktorer før de avgjør om de ønsker å stille i en debatt i Dagsnytt atten. Et vurderingskriterium som blir regnet som viktig, særlig for partiene som er store og i posisjon, er hvem som er deltagere i debatten. Det er forventet at politikeren de sender får møte en politiker på samme nivå. 19

Påvirkningsmuligheter Ifølge Gatekeeper teorien er det journalistene som er portvaktene som bestemmer hvilke saker og budskap som når publikum (White 1950). Men som Eide og Hernes (1987) trekker frem, har informasjonsarbeiderne lært seg måter de kan påvirke utvelgelsesprosessen på. Cappelen (1998) oppfordrer informasjonsrådgiverne til å tenke som journalister. Thorbjørnsrud (2009) skriver at felles for alle partiene var at de la opp sine kommunikasjonsstrategier i forkant av stortingsvalget i 2003, var at de fokuserte på å tenke som journalister. I intervjuene med rådgivere trakk flere frem at kommunikasjonen med redaksjonen til Dagsnytt atten ofte oppstår når de selv tar kontakt med redaksjonen og foreslår debatter. Rådgiverne bruker begrepet innsalg eller snakker om å selge inn en sak når de omtaler hvordan de går frem når de har forslag til en debatt de ønsker at skal debatteres i Dagsnytt atten. Det finnes ulike måter å selge inn en sak på. Vi prøver å sette oss inn i hvordan journalistene tenker. Vår strategi vil være å presentere saken på en best mulig måte. Jeg har på forhånd tenkt ut hvem vår politiker kan møte, og hvor konfliktlinjene ligger. I tillegg legger jeg gjerne vekt på at den og den politikeren jo står veldig godt mot hverandre. Det vet også researcherne i Dagsnytt atten. Vi er jo begge opptatt av å få til en god debatt, gjerne med temperatur (Intervju rådgiver 13.05.15). Rådgiverne oppga at de stort sett opplevde at Dagsnytt atten redaksjonen setter pris på forslagene til debatter og er åpne for innspill. Journalister er travle mennesker. De har dårlig tid og mange de skal ringe. Ofte er sakene tungt materiale, og de er avhengig av å få hjelp fra folk utenifra for å forstå saken, de er avhengig av innspill. Så jeg opplever at det er stor åpenhet for det. Det er et avhengighetsforhold begge veier, der vi er avhengig av å få det i vår retning og de er avhengig av hjelp og kunnskap til å lage debatten (Intervju 13.05.15). Researcherne oppga, og mine erfaringer tilsier, at denne typen henvendelser og innspill fra rådgivere blir tatt godt imot i redaksjonen. Rådgivernes beskrivelser av hvordan de går frem for å selge innen en sak til Dagsnytt atten, bekrefter teorien om at PR- og informasjonsarbeidere har som strategi å tenke som journalister (Eide og Hernes 1987, Cappelen 1998, Thorbjørnsrud 2009). 20

Felles mål Alle som er intervjuet i denne oppgaven forteller at de stort sett opplever kommunikasjonen og forholdet mellom de politiske partiene og redaksjonen i Dagsnytt atten som godt. Det blir trukket frem at man har en god dialog, at tonen er hyggelig og at diskusjonene som oppstår som oftest er saklige (Intervju rådgivere 13.05.15). Det fremgikk også av intervjuene at man er opptatt av å ikke forsøke å lure hverandre, og at målet for begge parter er å få til gode debatter. Vi prøver alle så godt vi kan å lage gode debatter, gjerne med temperatur. Det er det vi lever av alle sammen (Intervju rådgiver 13.05.15). Jeg er hyggelig, jeg er ærlig og jeg prøver ikke å holde noe tilbake. Jeg forsøker å gi politikerne og rådgiverne all informasjon de trenger å ha på forhånd for at de ikke går fra studio etter sending og føle seg lurt (Intervju researcher 11.05.15). Forholdet mellom journalistikk og politikk - sammenligning med Thorbjørnsruds oppgave Thorbjørnsruds avhandling fra 2009 har vært et viktig sammenligningsgrunnlag for denne oppgaven. Hennes avhandling konkluderte med at forholdet mellom journalistikk og politikk, basert på undersøkelser av forholdet mellom Redaksjon EN og politikere, var et asymmetrisk forhold. Journalistene kunne nærmest få hvem de vil til å stille når de ville. Min analyse av forholdet mellom journalistikk og politikk, basert på undersøkelser av forholdet mellom researchere i Dagsnytt atten og rådgivere i politiske partier viser et mindre asymmetrisk forhold. Journalistene har mye makt, tar dramaturgiske grep og avgjør til syvende og sist hvem som får slippe til i sendingene. Men politikerne og deres rådgivere, er ikke like villige til å tilpasse seg som det Thorbjørnsrud beskriver. De har egne vurderingskriterier som ligger til grunn for om de velger å stille til en debatt, de kommer med innspill om hva som bør debatteres og hvem som bør gjøre det. Konklusjon Problemstillinger for denne oppgaven er: Hva skjer i forhandlingene mellom researchere og rådgivere når en politiker blir forespurt om å delta i Dagsnytt atten? Basert på intervjuer med rådgivere og researchere, samt egne erfaringer rundt dette, har jeg forsøkt å gi en beskrivelse av kommunikasjonen og forhandlingene som foregår mellom dem. 21

Forhandlingene går ut på at researcherne ser etter politikere som passer i formatet og som kan bidra til å skape konflikt og spenning i debattene redaksjonen i Dagsnytt atten ønsker seg. Rådgiverne har på sin side også tanker om hva som bør være debatter i Dagsnytt atten, og forsøker å selge inn sine saker ved å sette seg inn i hva journalistene ser etter. Når en politiker blir spurt om å delta, er det ikke en selvfølge at han eller hun stiller, selv om det er praktisk mulig. Rådgiverne og politikerne i de politiske partiene vurdere også andre forhold, som jeg har sammenstilt i fire hovedkriterier. Om det er en god sak for parti, en viktig sak for partiet, om det er praktisk gjennomførbart og hvem som er motdebattant. Hvor viktig det siste poenget er, avhenger av posisjonen og størrelsen til partiet. På tross av uenigheter og diskusjoner, oppgir samtlige rådgivere og researcher at de som oftest opplever kommunikasjonen med den andre parten som nødvendig, ryddig og at den har en hyggelig tone. 22

Litteraturliste Allern, Sigurd (1997): Når kildene byr opp til dans. Oslo: Pax Forlag Cappelen, Anders (1998): Bruk pressen. Oslo: InfoFokus AS Cook, Timothy E. (2005): Governing with the News. The News Media as a Political Institution. Second edition. Chicago: The University of Chicago Press Eide, Martin, Hernes, Gudmund (1987): Død og pine! Om massemedia og helsepolitikk. Oslo: Fagbevegelsens senter for forskning, utbedring og dokumentasjon Engen, Astrid Lund (2006): All makt hos journalisten? Masteroppgave i statsvitenskap. Tromsø: Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø. NRK.no (28.01.2002): Dagsnytt 18. URL: http://www.nrk.no/programmer/radio/dagsnytt/1604483.html [Lesedato: 27.05.2015] Thorbjørnsrud, Kjersti (2009): Journalistenes valg Produksjon interaksjon iscenesettelse. Oslo: Det humanististiske fakultet Universitet i Oslo White, David Manning (1950): The Gate keeper : A Case Study In the Selection of News. Journalism Quarterly 27, 383-390 Østbye, Helge, Helland, Knut, Knapskog, Karl, Larsen, Leiv Ove og Moe, Hallvard (2013): Metodebok for mediefag. Bergen: Fagbokforlaget 23

Muntlige kilder Rådgiver i politisk parti 1 (13.05.2015) [Intervju med rådgiver] Rådgiver i politisk parti 2 (13.05.2015) [Intervju med rådgiver] Rådgiver i politisk parti 3 (13.05.2015) [Intervju med rådgiver] Rådgiver i politisk parti 4 (13.05.2015) [Intervju med rådgiver] Researcher i NRK Dagsnytt atten (11.05.2015) [Intervju med researcher] Researcher i NRK Dagsnytt atten (15.05.2015) [Intervju med researcher] 24

Vedlegg Temaliste for intervjuer av politiske rådgivere og researchere i NRK 25