. Frank Rygh Paramedic og hva nå?.......... Trenger ambulansetjenestene i Norge Paramedic på ambulansene?
Innholdsfortegnelse: 1.0 Sammendrag. 1.1 Presentasjon av tema og problemstilling. 1.2 Fremgangsmåte og valg av metode. 1.3 Paramedic og hva nå? 1.4 Utdanningen på Lillehammer. 2.0 Trenger ambulansetjenestene i Norge Paramedic på bilene? 2
1.0 Sammendrag. Nasjonal Paramedic utdannelsen på Lillehammer er ment for å skulle spisskompetanse utdanne ambulansepersonell med fagbrev som ambulansearbeider med autorisasjon til Paramedic. Utdannelsen er på høyskole og gir kandidaten 20 vekttall etter endt utdannelse. Elever som gikk pilot kullet var plukket ut av forkjellige helseforetak i Norge som hadde forpliktet seg til dette gjennom prosjektet de var en del av. Det første kullet startet januar 2003. Jeg var den eneste fra mitt helseforetak som ble sendt på denne utdannelsen og fikk alle kostnader dekket med full lønn under utdannelsen. Jeg har ikke pr dags dato noe stilling som Paramedic i helseforetaket jeg jobber i. Jeg har fått 10.000 kr i lønnstillegg i året for denne utdannelsen. Dette lønnstillegget er det samme for andre kollegaer som har påtatt seg ekstra oppgaver, som for eksempel bilansvarlig ved tjenesten i Larvik. Jeg mener vi trenger en nasjonal kompetanse heving av dagens og fremtidens ambulansepersonell på høyskole nivå og at man gjennom bedriftsintern opplæring ikke vil kunne oppnå de likheter som er nødvendig for denne type videreutdannelse. Opplever lite entusiasme fra klinikken jeg jobber ved som trekker i retning av at flere i klinikken bør gå denne utdannelsen. 3
Innledning. 1.1. Presentasjon av tema og problemstilling. Denne oppgaven handler om det å utdanne seg til Nasjonal Paramedic ved Høyskolen i Lillehammer og om det og komme tilbake til et miljø som tenker annerledes i forhold til dette. Oppgaven omhandler også om det virkelig er nødvendig med denne utdannelsen for ambulansepersonell i Norge. Tittelen på oppgaven er: Nasjonal Paramedic og hva nå? Og med undertittel: Trenger ambulansetjenestene i Norge Paramedic på bilene? 4
1.1 Avgrensing og presisering av problemstilling. Jeg er ansatt ved Prehospitale tjenester Vestfold / Telemark og jobber ved stasjonen i Larvik. Vi er 15 fast ansatte og utfører cirka 4000 oppdrag i året. Denne oppgaven og emne er en subjektiv beskrivelse med bakgrunn i egne opplevelse og erfaringer. Trangen til å berøre dette emne har bare blitt større og større etter endt utdannelse. Noe av grunnen til at jeg velger denne oppgaven er at jeg håper mine synspunkter kan skape debatt omkring denne udannelsen i egen klinikk. Ønsker også at forståelsen for viktigheten rundt denne utdannelsen skal bli bedre i egen klinikk.. 1.2. Fremgangsmåte / valg av metode. Oppgaven baserer seg mest på egen erfaring og tanker rundt dette med å skulle være Paramedic i den klinikken jeg jobber i. Støtter meg til noe av det jeg vet er fakta fra andre tjenester med de forskjeller som finnes. Bruker også mye av den erfaringen jeg har gjort meg etter at jeg kom tilbake og var ferdig med denne utdannelsen 5
1.3 Paramedic og hva nå? Jeg opplever at jeg har en utdannelse fra en høyskole som fortsatt er i støpeskjeen og at prosessen enda ikke er ferdig. På mange måter føler jeg at utdannelsen ikke er endelig. Dette må også sees i sammenheng med at vi alle vet at det pågår en nasjonal utredning om dette med fremtidig utdannelse av ambulanse personell i Norge. Jeg føler meg flinkere til å tenke i videre forstand samtidig som jeg opplever meg selv som mer ydmyk for faget en før. Blitt mye mer klar over mine egne begrensinger også. Opplever anerkjennelse fra andre yrkesprofesjoner i helsevesenet. Jeg har ingen oppgaver som skiller seg ut fra mine kollegaer med bakgrunn i min utdannelse. Ser heller ikke behovet for denne differensieringen med bakgrunn i klinikkens organisering. Klinikken jeg jobber ved har ikke valgt å satse på frem til nå og utdanne ambulansearbeidere til Paramedic på høyskole nivå. Vi har heller ingen annen form for Paramedic utdannelse. Dette gjør at jeg ved min klinikk må selv og sørge for og opprettholde mine faglige kunnskaper i forhold til fagplanen til Nasjonal Paramedic. Dette er selvfølgelig sånn det skal være, men oppleves tungt da det er liten stimulans for dette i klinikkens miljø. Jeg skal kunne enormt mye om mange fag og forpliktelsene er derfor store i forhold til det å skulle være en verdig Paramedic, dette er min største utfordring i forhold til mine egne forpliktelser om det å skulle være Paramedic. En anestesiolog som leste fagplanen sa: Dersom du kan dette etter endt utdannelse har jeg ingen betenkeligheter med å slippe deg til. Hva slags forpliktelser er ikke det? Helt klart at jeg til stadighet opplever at jeg ligger bakpå i forhold til dette, og at jeg burde lese mye mer en det jeg gjør. Vi har gjennom vår utdannelse også vært innom andre fag som ikke tradisjonelt har ligget til ambulansepersonell utdannelsene i Norge frem til i dag. Dette tror jeg også bidrar sterkt til sammenfallende tankegang med andre profesjoner innen helsefagene. Jeg opplever til stadighet at jeg har nytte av dette og at det sånn sett bidrar til en følelse av en udannelse med noe mer en bare blålys orientert undervisning. Dette gjør også sitt til at denne udannelsen på høyskolen skiller seg vesentlig ut fra lignende bedriftsinterne opplæringsmodeller. 6
Det vil alltid være faglige forskjeller blant utøvere, selv med samme bakgrunn og skole. Det er selvsagt flere årsaker til det, men tror den viktigste årsaken til dette ligger i refleksjon over egne kunnskaper og holdninger. Det er også etter min mening en vesentlig forskjell i det å sørge for stadig repetisjon og påfyll, kontra det og ikke gjøre det. Det er også en forskjell i de enkeltes forutsetninger. Her slet jeg en del med tanke på minimal skolegang fra før. Men igjen opplever jeg at denne utdannelsen jeg fikk har løftet meg mange ganger, med bakgrunn i eget ståsted. Miljøet for slik videre utdannelse er også meget viktig for faglig utvikling. Jeg opplever at vi har et veldig bra miljø for utvikling, men dessverre ikke for denne utdannelsen da klinikken vår frem til nå ikke har en fremtidig visjon omkring denne utdannelsen. Opplevde i begynnelsen etter skolen at det var et stort press på meg ute på samhandlende ulykker med andre kollegaer. Tror i ettertid at det var meg selv som skapte dette presset da jeg trodde at alle forventet at nå kommer han med høyskolen Men det er jo selvfølgelig ikke slik det er. Opplever fortsatt re - sertifiseringene like vriene enda. Men mener sterkt at den største forskjellen på meg før og etter utdannelsen er at jeg har fått en større teoretisk plattform og at jeg gjennom det er flinkere til å reflektere over mine svake og gode sider og at det forhåpentligvis gjør at jeg er en bedre utøver en jeg var. 7
1.4 Utdanningen på Lillehammer. Som en av landets første var det med enorme forventninger vi møtte opp 26 elever ved Høyskolen i Lillehammer januar 2003. Daværende ambulansesjef i Akershus Steinar Olsen brukte ord og setninger som historiske og milepæl i sin åpningstale. Vi var tross alt landets første elever og veldig stolte av dette. Utdanningen vi gikk i gjennom var meget bra og var sterkt preget av meget engasjerte mennesker på alle plan. Lærerne fra Høyskolen var kanskje de som imponerte meg mest med tanke på at de ikke hadde særlig erfaring og kunnskap om denne yrkesgruppen de nå skulle lære opp. Dette merket vi nesten ikke og jeg vil si lærerkreftene var meget profesjonelle i måten de taklet dette på. Skolen hadde også knyttet til seg de beste forelesere som var og få tak i, med få unntak. Den første bolken vi gikk løs på var helserett, og dette var et skikkelig sjokk for de fleste av oss tror jeg. Dette fordi det ikke hadde vært noen særlig selektiv utplukking av testpiloter til det første kullet. Dette var veldig synlig da det for min del var mange og sammenligne seg med. De fleste av de som gikk kullet jeg var en del av, var mennesker som hadde lang erfaring, med liten eller ingen formell skole bakgrunn. Mens de elevene som hadde minst erfaring var de som gjorde det best i de teoretiske fag gjennom hele studiet. Dette fordi de hadde en mye mer solid teoretisk plattform og bakgrunn med tanke på skole erfaring osv. Men de slet mye mer på den praktiske uka i Stavanger da de ikke hadde samme erfaringsbaserte kunnskaper som mange av oss andre hadde. Derfor mener jeg personlig at selekteringen for denne utdannelsen bør være preget av erfaring og formell skole kompetanse. De fleste av de andre foreleserne var enkelt personer og organisasjoner de fleste av oss visste hvem var fra før. Dette er ikke så veldig rart da det ikke er et særlig stort miljø på dette i lille Norge, men kan huske av oss nok var veldig kritiske til dette, ikke til instruktørene men til denne formen for organisering. I ettertid ser jeg at dette er helt nødvendig for å sikre de beste lærerkrefter som finnes i dette tross alt lille miljøet som er i Norge. Høgskolen i Lillehammer Det ble ganske fort synlig at ganske mange av elevene hadde problemer på hjemmebane i egen klinikk. Dette gikk på forskjellige finaniseirings ordninger og den praktiske avviklingen av studiet for den enkelte elev. Det var konstante uroligheter om dette gjennom hele studiet for enkelte. Det som er litt til ettertanke for min del er at det er i dag de samme helseforetakene som ikke har engasjert seg ved at de sender minst elever til utdanningen i dag. Det er sikkert mange og komplekse årsaker til dette, men jeg tror at noe av dette handler om dårlig forankring i fagmiljøene og det ustanselige økonomiske presset som ligger på helseforetakene. 8
Jeg opplever at det er svært få av våre ledere som har lest fagplanen for utdannelsen og da er det heller ikke lett å tale for den når sårt tiltrengte kroner skal fordeles i budsjettene. Kun gjennom engasjerte ledere kan vi nå frem til forhandlingsbordet. Det er også en voldsom overgang i det å komme fra et miljø som tenker enhetlig i forhold til dette med denne utdannelsen, og til et miljø som ikke er opptatt av dette i det hele tatt. 2.0 Trenger ambulansetjenestene i Norge Paramedic på ambulansene? Historisk sett har vi hatt en voldsom positiv utvikling av faget og kravet til kompetanse de siste 10 år. Medisinsk utvikling og forskning er en sterk medvirkende årsak til at kompetansekravene er i konstante utviklende prosesser. Jeg mener de krav som settes til dagens ambulansepersonell er ikke sammenfallende med dagens krav til utdannelse. Videreutdannelse av ambulansearbeidere med fagbrev og autorisasjon er etter min mening den beste veien å gå med tanke på dagens situasjon i Norge. Dette fordi det sikrer at personell som tar denne videre utdannelsen også har de nødvendige tekniske og faglige praktiske ferdigheter som er en viktig del av dette yrket. Det ville ikke vært det samme om man hadde rekruttert kandidater til Paramedic utdannelse på høyskole som for eksempel var utdannet sykepleiere uten ambulanseutdannelse i tillegg. Behovet for denne utdannelsen er etter mitt skjønn påtrengende nødvendig. Om det skal hete Paramedic eller ikke er jeg mindre opptatt av. Paramedic er etter mitt skjønn en noe dårlig tittel beskrivelse av en yrkesprofesjon da det blir brukt i mange sammenhenger om svært forskjellig utdannet personell. Kan også stille meg bak de som mener at denne utdannelsen som i dag finnes på høyskolen ikke er tilstreklig sett ut i fra et akademisk synspunkt. Men jeg er oppriktig bekymret for at denne utdannelsen ikke må bære preg av at den blir for akademisk anlagt med tanke på praktikken i faget som jeg mener er minst like viktig. Mye av dagens oppdrag er rene transport oppdrag hvor det ikke stilles de samme akuttmedisinske ferdigheter som ved en rekke øyeblikkelige oppdrag. På de oppdrag som er av ren transport messig karakter er det etter mitt skjønn ikke behov for personell med denne utdannelsen. Men for at en slik differensiering skal kunne finne sted må man også eventuelt skille ut og differensiere biltjenesten med rene transportbiler. Dette ville også etter min oppfattelse være gunstig med tanke på beredskapssituasjonen. 9
Paramedic utdannelsen inneholder også andre fag som er vesentlig for å kunne møte de krav og utfordringer som stilles til den enkelte utøver. Dette er kanskje den største forskjellen fra de bedriftsinterne utdannelser som er like mangfoldige og forskjellige som det finne helseforetak. Paramedic utdannelsen bidrar også sterkt til en solid yrkesprofesjon hvor utøveren lærer å bruke iboende ferdigheter og kunnskap gjennom refleksjon. For den faglige statusen på generelt nivå er det også viktig med denne utdannelsen, merker godt at jeg gjennom dette har en totalt forskjellig anerkjennelse hos andre yrkesprofesjoner innen helse, uten at dette nødvendigvis kvalifiserer meg til å være noe faglig sterkere en før. Jeg mener derfor at det er helt påtvingende nødvendig med en nasjonal ensrettet videreutdannelse for ambulansepersonell på høyskole nivå. Kun gjennom dette kan yrkesgruppen få den faglige statusen og kompetanse hevningen som er nødvendig. Dette tror jeg også vil få veldig store konsekvenser for annen viktig kompetanse hevning internt i de forskjellige helseforetak. Dette fordi jeg tror dette vil påføre de akuttmedisinske tjenestene en vesentlig vilje og motivasjon gjennom bedre utdannet personell. Det er også med stor glede jeg har lest rapporten fra sosial og helsedirektoratet som etter en utredning anbefaler at det etableres en høyskole utdannelse for ambulansepersonell med skolesteder i hver helseregion. Dette vil sikre fremtidens ambulansepersonell en kvalitetsmessig og riktig utdannelse som etter min mening er helt nødvendig. 10