*** Tittelen på kapittel 5 foreslås endret til Hørsel og likevektssans med følgende undertitler:

Nasjonal kompetansetjeneste for vestibulære sykdommer Øre-nese-halsavdelingen Haukeland universitetssykehus 5021 Bergen Bergen 20. februar 2015 Helsedirektoratet Att. Ole Bjørn Herland Prosjektleder førerkort Universitetsgata 2 Pb 7000 St Olavs Plass 0130 Oslo Vedr. forskrift om helsekrav til førere av motorvogn Nasjonal kompetansetjeneste for vestibulære sykdommer er i e-post datert 16.12.2014 fra prosjektleder Ole Bjørn Herland med vedlagt høringsutkast bedt om å uttale seg i forbindelse med utarbeidelse av ny forskrift om helsekrav til bilførere. Forskriften skal oppdateres i samsvar med EU sitt regelverk (direktiv 2006/126/EC) som angir minimumskrav til fysisk og mental helse for å føre motorvogn. De enkelte medlemslandene har anledning til å introdusere strengere krav. Vi har derfor gjennomgått relevant regelverk og retningslinjer fra noen av de landene det kan være aktuelt å sammenligne seg med innenfor samme felt, dvs. vestibulære sykdommer, og satt opp følgende forslag til endring i høringsutkastet: Tittelen på kapittel 5 foreslås endret til Hørsel og likevektssans med følgende undertitler: *** Benign paroksysmal posisjonsvertigo Helsekrav oppfylt dersom anfall ikke forekommer i sittende stilling, som ved bilkjøring. Dersom anfall har forekommet under bilkjøring er helsekrav oppfylt etter 3 måneder uten anfall for førerkortgruppe 1 og etter 6 måneder uten anfall for førerkortgruppe 2 og 3. Vestibularisnevritt Helsekrav oppfylt når tilstanden vurderes som stabil og kompensert. Menières sykdom Diagnosen skal være stilt av spesialist i øre-nese-halssykdommer. Førerkortgruppe 1: Attest med inntil to års varighet under forutsetning av at anfallene opptrer med varselssymptomer som tillater bilfører å stanse kjøretøyet på en trygg måte. Attest med vanlig varighet etter to år uten vertigoanfall. Førerkortgruppe 2 og 3: Attest av behandlende spesialist i øre-nese-halssykdommer med inntil to års varighet under forutsetning av at anfallene opptrer med varselssymptomer som tillater bilfører å stanse kjøretøyet på en trygg måte, og at eventuell ervervsmessig kjøring ikke medfører trafikksikkerhetsrisiko. 1

*** Begrunnelsen for forslaget er utdypet nærmere i vedlegg som inkluderer en gjennomgang av regelverk og retningslinjer i 10 andre land (inkl. EU). Med vennlig hilsen Frederik Kragerud Goplen overlege, ph.d. Stein Helge Glad Nordahl leder, professor 2

Vurdering av trafikksikkerhetsrisiko ved svimmelhet og vestibulære sykdommer Svimmelhet er ikke en diagnose, men en samlebetegnelse på ulike opplevelser som kan være en normal reaksjon på en uvant situasjon (f.eks. sjøsyke) eller et symptom på en lang rekke sykdommer. Noen typer svimmelhet og vanlige årsaker er nevnt i tabellen nedenfor. I vurderingen av eventuell trafikksikkerhetsrisiko ved svimmelhet er det flere spørsmål som bør besvares: - I hvilken grad gir symptomene redusert kjøreevne? - Hvor stor er risikoen for å få akutte symptomer under bilkjøring? - Vil symptomer som oppstår under bilkjøring gjøre det vanskelig å stanse bilen på en trygg måte? - Hvor krevende, risikofylt og omfattende kjøring er det snakk om (førerkortklasse mv)? - Har bilføreren innsikt og vilje til å begrense kjøreaktiviteten når det er nødvendig på grunn av symptomene? Svaret på flere av disse spørsmålene vil avhenge av diagnose. For eksempel vil det hos en pasient med Menières sykdom kunne være risiko for å få vertigoanfall under bilkjøring, mens denne risikoen vil være svært lav ved vestibularisnevritt. Synkopetendens vil potensielt være mer alvorlig enn anfall av migreneaura der føreren kan stanse bilen og hvile til anfallet er over. Noen sykdommer følger et forutsigbart mønster, og ved symptomer som innevarsler et vertigoanfall kan bilføreren la bilen stå, på samme måte som han eller hun kan la bilen stå etter å ha drukket alkohol. Begrepet svimmelhet betydninger og noen årsaker Nærsynkope/synkope Angst Balanseforstyrrelse Synsforstyrrelse Vertigo Kognitiv svikt, redusert psykomotorisk funksjon Ortostatisk hypotensjon eller legemiddelindusert hypotensjon Hjerterytmeforstyrrelse Subclavian steal syndrome Anemi Vasovagal reaksjon Hypoglykemi Hyperventilasjon Intoksikasjon (medikamenter, alkohol) Agorafobi Panikkangst Kronisk subjektiv svimmelhet / fobisk postural vertigo Alle nevrologiske sykdommer Ortopediske sykdommer Vestibulære sykdommer Diplopi/skjeling Migreneaura Benign paroksysmal posisjonsvertigo Vestibularisnevritt Menières sykdom Vestibulær migrene Bevegelsessyke / landgangssyke Hjerneslag MS Vestibularisschwannom Perilymfatisk fistel Cerebrovaskulær sykdom Alzheimers sykdom Aldersdemens Siden trafikksikkerhetsrisiko avhenger av diagnose, symptomer, sykdomsforløp og prognose, er det vanskelig å lage et enkelt sett regler for alle typer svimmelhet. Det er mulig å lage omfattende regelverk som tar høyde for en rekke ulike diagnoser og situasjoner, men uansett hvor detaljert dette lages, vil det være behov for skjønn, ofte utøvet av en relevant spesialist. Detaljnivå og rom for skjønn 3

er omdiskutert, og det finnes ingen internasjonal standard for vurdering av trafikksikkerhetsrisiko ved svimmelhet. De føderale lovene i USA og direktivene i EU er eksempler på regelverk som kun omtaler generelle symptomer og der verken svimmelhet eller vestibulære sykdommer er nevnt. I Storbritannia og Irland nevnes svimmelhet ( giddiness ) som symptom, men spesifikke diagnoser er for det meste utelatt. I andre land som Australia, Canada, Danmark, Frankrike og Sverige har man valgt å gi retningslinjer for noen vestibulære sykdommer, som Menières sykdom og benign paroksysmal posisjonsvertigo. Nasjonal kompetansetjeneste for vestibulære sykdommer er av den oppfatningen at det er hensiktsmessig å formulere regler som kan veilede leger i vurderingen av trafikksikkerhetsrisiko ved noen av de vanligste formene for vestibulær vertigo (BPPV, vestibularisnevritt) og de som erfaringsmessig gir mest symptomer (Menières sykdom). Vi vil likevel presisere at det ikke foreligger noen forskning som tilsier at disse sykdommene er forbundet med høy trafikksikkerhetsrisiko. Kompetansetjenesten har ikke laget forslag til regler for svimmelhet generelt. Her vises det til de generelle reglene i høringsutkastet inkludert kapittel 2 2 samt i kapittel 6 om kognitiv og nevrologisk funksjon: Ingen må føre motorvogn når vedkommende ikke er i stand til å kjøre på trafikksikker måte på grunn av sykdom, annen helsesvekkelse eller bruk av midler som gir svekket kjøreevne. Helsekrav er ikke oppfylt når det foreligger redusert oppmerksomhetsevne, redusert psykomotorisk tempo, nedsatt hukommelse, nedsatt evne til å forstå eller handle i forhold til ulike trafikkmønstre, redusert dømmekraft eller forlenget reaksjonstid, der slik svekkelse kan føre til økt trafikksikkerhetsrisiko. Helsekrav er ikke oppfylt når nevrologisk sykdom, skade eller operative inngrep gir endret funksjon av det sentrale eller perifere nervesystem med for eksempel svekket balanse, svekket koordinasjon, svekkede psykomotoriske funksjoner, svekkede kognitive funksjoner eller visuell neglekt og svekkelsen gir økt trafikksikkerhetsrisiko. Trafikksikkerhetsrisiko ved vestibulære sykdommer Det foreligger lite forskning når det gjelder vestibulære sykdommer og trafikksikkerhet. En spørreundersøkelse som sammenlignet kjørevaner, opplevde problemer under kjøring og forekomst av uønskede hendelser som bøtelegging og trafikkulykker blant pasienter med ulike vestibulære sykdommer og friske kontrollpersoner fant at pasientene oftere rapporterte problemer enn kontrollpersonene i utfordrende trafikale situasjoner [1]. Pasientene valgte til en viss grad å begrense bilkjøring til nærområder. De rapporterte også flere tilfeller der de hadde måttet kjøre inn til siden på grunn av symptomer. Risikoen for å bli stoppet av politiet eller bøtelagt var noe lavere blant pasientene enn kontrollpersonene. Forekomsten av ulykker var generelt lav blant pasientene, og skilte seg ikke fra kontrollpersonene. Inntrykket fra denne studien var at pasientene i stor grad var klar over at de hadde problemer med kjøring og derfor begrenset denne aktiviteten. En annen studie som sammenlignet kjøreferdigheter hos pasienter med bilateral vestibulopati og friske kontrollpersoner fant få praktiske forskjeller [2]. Det er altså et visst grunnlag for å hevde at pasienter med ulike vestibulære sykdommer opplever subjektivt redusert kjøreevne og derfor begrenser sin kjøreaktivitet, uten at det hittil er vist at kjøreevnen er objektivt redusert eller at sykdommene gir økt risiko for ulykker. Pasientens eget ansvar for å begrense kjøreaktivitet ved forutsigbare vestibulære sykdommer er blitt sammenlignet med ansvaret for å ikke kjøre under påvirkning av alkohol eller trafikkfarlige medikamenter [3]. Det sentrale her synes å være bilførerens evne til å vurdere egne symptomer og avstå fra å kjøre, eller å kjøre inn til siden dersom symptomer skulle oppstå under kjøring. 4

Spesiell medisinsk vurdering kreves likevel i de tilfellene der symptomene oppstår uforutsigbart. De kritiske spørsmålene er hvor stor risiko det er for å oppleve akutte symptomer under bilkjøring og om symptomutviklingen er slik at den vil kjøre det vanskelig å stanse kjøretøyet på en trygg måte. Disse spørsmålene er avhengig av diagnosen. Menières sykdom Menières sykdom er en kronisk sykdom i det indre øret som medfører vertigoanfall samt fluktuerende hørselstap og tinnitus. Sykdommen har et varierende forløp, men ofte blir vertigoanfallene svakere over tid samtidig som hørselen blir dårligere på det affiserte øret. Perioder med vertigoanfall etterfølges ofte av perioder med mindre plager. Vertigo er en følelse av å være i bevegelse selv om ingen reell bevegelse finner sted. Vertigo kan også være en feiloppfattelse av reelle bevegelser. Uansett kan vertigo føre til desorientering, feilvurderinger og forlenget reaksjonstid under bilkjøring. Selv om det ikke er dokumentert økt risiko for trafikkskader ved Menières sykdom, er det åpenbart ikke tilrådelig å kjøre bil under et Menièreanfall eller i en periode med mer eller mindre kontinuerlige vertigosymptomer. Menière-pasienter har vanligvis gode perioder der vertigosymptomene er minimale eller fraværende, og der bilkjøring kan anses å være trygt. Sykdommen kan anses som stabil etter en gitt periode (f.eks. ett år) uten vertigoanfall. Dette innebærer dog ingen garanti mot fremtidige anfall. I denne situasjonen er trafikksikkerhetsrisikoen hovedsakelig knyttet til det å få et vertigoanfall under bilkjøring, og da særlig et anfall som oppstår så raskt at det ikke er mulig å stanse kjøretøyet på en trygg måte. Erfaringsmessig er dette en uvanlig situasjon ved Menières sykdom. Vertigoanfall har en tendens til å komme i serier eller i perioder med økt svimmelhet, øresus, trykkfølelse eller hørselstap. Helt uanmeldte anfall synes å være sjelden, og selv om et slikt anfall skulle oppstå under bilkjøring, vil det vanligvis være tid nok til å kjøre inn til siden av veien på en trygg måte. Unntaket fra dette er Tumarkin-anfall, det vil si vertigo som oppstår så plutselig at pasienten faller, vel og merke uten å ha snublet eller besvimt. Tumarkin-anfall rammer et mindretall av Menièrepasientene og er uforenlig med bilkjøring. Anfallene kan likevel opphøre etter en tid med eller uten behandling. Etter ett år uten anfall er sykdommen å anse som stabil og risikoen for å få et anfall fall i forbindelse med bilkjøring regnes som svært liten. Det er likevel nødvendig å stille strengere krav til ervervsmessig kjøring, passasjer- og tungtransport siden selv svært sjeldne anfall i disse yrkene vil kunne være forbundet med betydelig risiko. Benign paroksysmal posisjonsvertigo Benign paroksysmal posisjonsvertigo (BPPV) er en sykdom i det indre øret som gir anfall av vertigo og nystagmus ved endringer av hodets stilling. Sykdommen har vanligvis et godartet forløp med spontan tilbakegang over tid, men kan også behandles ved hjelp av reposisjonsmanøvrer for raskere bedring. Tilbakefall er vanlig og mindretall av pasientene har hyppige plager. Pasienter med BPPV opplever ikke vertigoanfall i ro og sjelden i sittende stilling som ved bilkjøring. Hos flertallet av pasientene vil det således ikke være symptomer under bilkjøring, som dermed kan skje trygt. Hos et mindretall av pasientene vil symptomer likevel kunne opptre i forbindelse med hodebevegelser under kjøring. I slike tilfeller vil også prognosen vanligvis være god, slik at bilkjøring kan gjenopptas etter en periode uten symptomer. Unntaksvis kan BPPV være forbundet med vedvarende eller hyppig residiverende symptomer i den grad at bilkjøring ikke er tilrådelig. 5

Vestibularisnevritt Vestibularisnevritt er en akutt, idiopatisk sykdom som lammer balansenerven på en side. Symptomene er akutt vertigo med kvalme, brekninger og falltendens. Symptomene er ofte uttalte i begynnelsen, men avtar gradvis i løpet av dager, uker og måneder. Tilbakefall er uvanlig, men noen pasienter kan få BPPV fra samme øre senere i forløpet, og dette anses å være en kjent komplikasjon til sykdommen. Det typiske forløpet ved vestibularisnevritt er altså akutt debut, deretter gradvis bedring og sjelden tilbakefall. Omtrent halvparten av pasientene er symptomfrie etter noen måneder. Den andre halvparten har varierende restsymptomer. Disse er oftest lette, og utgjør ikke nødvendigvis noen fare ved bilkjøring. Et lite mindretall har vedvarende restsymptomer som gir redusert kjøreevne og som kan representere en trafikksikkerhetsrisiko. Det er vanskelig å måle objektivt når tilstanden har stabilisert seg i tilstrekkelig grad til at bilkjøring kan skje trygt. Nystagmusundersøkelser eller undersøkelser av balanse i oppreist stilling er antakelig av liten verdi. I tvilstilfeller vil en praktisk kjøretest med kjørelærer antakelig være den beste metoden. I de fleste tilfeller vil pasienten selv kunne forsøke seg fram med korte kjøreturer og gjenoppta vanlig aktivitet når symptomene ikke lengre er plagsomme under kjøring. Regelverk og retningslinjer i noen andre land Siden det i liten grad foreligger forskning som dokumenterer trafikksikkerhetsrisiko ved svimmelhet eller vestibulære sykdommer, må regelverk på dette til en viss grad baseres på skjønn og ekspertuttalelser. Det kan i tillegg være lærerikt å se til hvilke regler som foreligger i andre land (tabell). Noen av disse regelverkene og retningslinjene er gjennomgått nedenfor. Gjennomgåtte regelverk og retningslinjer Australia Austroads & National Transport Commission. Assessing fitness to drive for commercial and private vehicle drivers. 30.06.2014 Canada Canadian Medical Association. CMA Driver s Guide. 8th edition. 2012 Danmark Ministeriet for Sundhed og Forebyggelse. Sundhetsstyrelsens vejledning om vurdering av helbredskrav til fører af motorkøretøjer. J.nr. 3-5010-223/1 EU Minimum Standards of Physical and Mental Fitness for Driving a Power-driven Vehicle. EU Directive 2006/126/EC. Annex III Frankrike Arrêté du 31 août 2010 modifiant l'arrêté du 21 décembre 2005 fixant la liste des affections médicales incompatibles avec l'obtention ou le maintien du permis de conduire ou pouvant donner lieu à la délivrance de permis de conduire de durée de validité limitée. DEVS1019542A Irland Road Traffic (Licencing of Drivers) Regulations. S.I. No. 537/2006 New Zealand New Zealand Transport Agency. Medical Aspects of Fitness to Drive A Guide for Medical Practitioners. Juli 2009 Storbritannia Driver and Vehicle Licensing Agency. At a glance guide to the current medical standards of fitness to drive. 27.11.2014 Sverige Transportstyrelsens föreskrifter och allmänna råd om medicinska krav för innehav av körkort m.m. TSFS 2010:125 USA Code of Federal Regulations. ecfr 391.41 Australia I Australia er det utarbeidet detaljerte retningslinjer for bilkjøring ved vestibulære sykdommer. Man har to ulike standarder for privat og kommersiell bilkjøring. Kjøretillatelse kan være ubegrenset eller begrenset og underlagt periodisk kontroll og råd fra behandlende lege. Det er ikke angitt nærmere hvor ofte slik periodisk kontroll skal utføres annet enn for visse sykdommer. F.eks. er det for hjertesykdommer anbefalt at intervallet ikke overstiger 12 måneder. For begrenset tillatelse til kommersiell bilkjøring kreves råd fra behandlende spesialist i øre-nese-halssykdommer eller 6

nevrologi. Det presiseres at det skal tas hensyn til hva slags kjøreoppgaver det gis tillatelse for. Hovedregelen er at den som lider av gjentatte, uvarslede anfall av vertigo ikke skal føre motorvogn. Benign paroksysmal posisjonsvertigo (BPPV) er omtalt spesielt, og det er her bemerket at pasienter med denne tilstanden sjelden opplever anfall i sittende stilling ( upright ), som ved bilkjøring. Under denne forutsetningen gis ubegrenset kjøretillatelse til både privat og kommersiell kjøring. Den som har BPPV og opplever gjentatte, plutselige og uttalte anfall i sittende stilling mister retten til ubegrenset kjøretillatelse. Begrenset tillatelse underlagt periodisk kontroll kan først gis etter henholdsvis 3 eller 6 måneder uten anfall for privat og kommersiell kjøring. For kommersiell kjøring kreves dessuten råd fra spesialist i øre-nese-halssykdommer eller nevrologi. Menières sykdom medfører i Australia at man mister retten til ubegrenset kjøretillatelse for kommersiell kjøring. Har man hatt anfall siste 2 år, mister man også retten til ubegrenset kjøretillatelse for privat kjøring. Dette vil i praksis si at de fleste Menière-pasienter får en begrenset tillatelse som må fornyes regelmessig etter råd fra behandlende lege, som for kommersiell bilkjøring må være spesialist i øre-nese-halssykdommer eller nevrologi. For å få en slik begrenset tillatelse er det en forutsetning at anfallene opptrer med tilstrekkelige varselssymptomer til at bilføreren kan stanse på en trygg måte. Canada Canadas ulike provinser (territorier) har egne regelverk, men den Kanadiske legeforeningen har utarbeidet retningslinjer som inkluderer audio-vestibulære sykdommer. Disse retningslinjene er rådgivende. De vestibulære sykdommene deles inn i tre typer: Pasienter med et enkeltstående tilfelle av ensidig vestibulær dysfunksjon, som vestibularisnevritt eller labyrintitt, rådes til ikke å kjøre bil før tilstanden har roet seg ( subsided ) og de akutte symptomene har opphørt ( resolved ). Pasienter med anfallsvis vestibulær dysfunksjon, som Menières sykdom eller annen anfallsvis vestibulopati, rådes til å stanse kjøretøyet ved første tegn til akutt anfall inntil symptomene har roet seg. Den som har tendens til langvarige anfall med uttalte symptomer rådes til å vurdere å unngå å kjøre lange distanser alene. Pasienter med plutselige anfall uten varselssymptomer, særlig de som har Tumarkin-anfall (fall uten synkope), bør ikke kjøre inntil symptomene er under kontroll eller har avtatt i minst 6 måneder. Pasienter med benign paroksysmal posisjonsvertigo anses å kunne kjøre trygt med mindre de er følsomme for horisontale hodebevegelser. Er de det, anbefales de ikke å kjøre før tilstanden har roet seg eller respondert på behandling. Pasienter med kronisk, bilateral vestibulopati anses i de fleste tilfeller å kunne kjøre trygt fordi de ikke har akutte vertigoanfall. Likevel kan disse pasientene være mer avhengige av visuell og proprioseptiv informasjon, og enkelte med sterkt redusert vestibulær funksjon kan ha problemer med å kjøre i mørke eller på ujevne underlag. I tvilstilfeller tilrås en vurdering av praktiske kjøreferdigheter av instruktør. Danmark I Danmark er det utformet regler for svimmelhet inkludert Menières sykdom. Hovedregelen er at uvarslede anfall av balanseforstyrrelser og svimmelhet, som innebærer trafikksikkerhetsrisiko, er hindrende for anbefaling av førerkort. Det betyr at hvis anfall av svimmelhet er varslet og ikke ekstremt voldsomme, anbefales tidsbegrenset førerkort til privat kjøring (gruppe 1) i 2 år og deretter 5 år hvis tilstanden er stabil, deretter ingen tidsbegrensning hvis tilstanden er i ro. Reglene spesifiserer ikke hva som menes med at tilstanden er stabil eller i ro. Ved aktiv mb. Menière anbefales ikke førerkort til gruppe 2. Med aktiv sykdom menes anfall innenfor de siste 12 måneder eller for ervervskjøring av buss/minibuss 24 måneder. Pasienter med vestibularisnevritt anbefales ikke å kjøre bil før det foreligger subjektiv og objektiv kompensasjon, dvs. fravær av nystagmus og svimmelhet ved kraftig hodebevegelse. 7

BPPV angis å ikke ha større betydning for kjøreevne og trafikksikkerhet hvis det kun oppstår symptomer ved fremover- og bakoverbøyning. EU EU-direktiv 2006/126/EC gir kun generelle regler som ikke omfatter svimmelhet eller forstyrrelser i likevektssansen. Frankrike Det franske regelverket omtaler likevektsforstyrrelser ( troubles de l équilibre ), herunder Menières sykdom, benign paroksysmal posisjonsvertigo, labyrintitt-lignende tilstander og kronisk instabilitet. Det gis ikke bestemte regler for disse utover at spesialistvurdering anbefales/kreves avhengig av diagnose. Irland Det irske regelverket nevner ikke vestibulære sykdommer spesielt, men diskvalifiserer personer med tilbøyelighet til plutselig illebefinnende, som tap av bevissthet, besvimelse eller svimmelhet som kan påvirke førerens evne til å kontrollere kjøretøyet og stanse det på en trygg måte. Regelverket sier også at spesiell forsiktighet må utvises når det gjelder risikovurdering i forbindelse med større kjøretøyer / yrkeskjøring. New Zealand I New Zealand foreligger retningslinjer vedrørende alvorlig, invalidiserende svimmelhet, vertigo og Menières sykdom. Det angis her kun at disse pasientene ikke bør kjøre inntil tilstanden er tilstrekkelig behandlet. Storbritannia Britiske regler omtaler kun svimmelhet ( giddiness ). Problemstillingen som reguleres er tilbøyelighet til plutselige anfall av uprovosert eller uvilkårlig, uttalt svimmelhet. Førere av bil og motorsykkel skal slutte å kjøre når diagnosen er stilt. Kjøring tillates når symptomene er under kontroll. Hvis vedkommende forblir asymptomatisk gjeninnføres førerkort til 70 år. For førere av lastebil og buss nektes eller inndras førerkort dersom tilstanden er plutselig eller invalidiserende. Under hensyntagen til den tilgrunnliggende diagnosen og om den med sannsynlighet kommer til å utløse flere anfall, må vedkommende være symptomfri og tilstanden helt under kontroll i 1 år fra siste anfall før ny søknad om førerkort. Sverige Det svenske regelverket inkluderer et kapittel om hørsel og likevektssans. Det presiseres her at overraskende anfall av balanseforstyrrelse eller svimmelhet som innebærer en trafikksikkerhetsrisiko utgjør et hinder for innehav av førerkort. Denne regelen er altså uavhengig av diagnose og presiserer heller ikke når anfallene innebærer en trafikksikkerhetsrisiko annet enn at anfallene er overraskende. Menières sykdom som er klinisk aktiv utgjør et hinder for innehav av visse typer førerkort. Det er her ikke spesifisert hva som menes med klinisk aktiv. Dette spørsmålet skal vurderes individuelt av lege (spesialist i øre-nese-halssykdommer). Referanser 1. Cohen HS, Wells J, Kimball KT, Owsley C (2003) Driving disability and dizziness. J Saf Res 34:361 369 8

2. MacDougall HG, Moore ST, Black R a., Jolly N, Curthoys IS (2009) On-road assessment of driving performance in bilateral vestibular-deficient patients. Ann N Y Acad Sci 1164:413 418 3. Moualed D, Masterson L, Waddell A (2012) Meniere s disease and driving. Clin Otolaryngol 37:169 170 9