44 LO-AKTUELT 11 2012
TEKST OG FOTO: SISSEL M. RASMUSSEN IT-sjef: Geir Faremo (40) er IKT-ansvarlig i 100 prosent stilling. Han klarer hverdagen uten hjelp, men har noen få timer personlig assistanse i uka. Når det mest uforutsigbare skjer Geir Faremo følte seg bare litt sliten. Nå var det helg. Han kunne slappe av. Det skulle bli lenge til neste arbeidsdag. Geir Faremo er 34 år og prosjektleder i Statkraft. Han trives godt i jobben. Geir og kona har akkurat flyttet inn i nytt hus et steinkast fra Nordmarka i Oslo. At denne fredagen i mars 2006 skal forandre livene deres, vet de ingenting om. Geir drar litt tidligere hjem fra jobb, han kjenner seg litt stiv og støl. Tror han brygger på noe. Føler seg sliten. Det er bare andre natta i det nye hvite huset. På soverommet er det kasser og esker overalt. Geir kollapser med det samme - på madrassen på golvet. Senga har de enda ikke rukket å få på plass. Han sover omtrent 12 timer i strekk. Det er langt på dag når Geir våkner. Da bærer ikke beina lenger. IT- SYSTEMFORVALTER I 1996 tok Geir Faremo en Bachleorgrad i Computersience i Seattle i USA. Nå er han i ferd med å avslutte en Mastergrad i Management på BI. Yrkeskarrieren startet som it-konsulent i et lite byrå som ble oppkjøpt og spist fl ere ganger. I 2003 begynte han som prosjektleder i Statkraft og ledet fl ere forskjellige it-prosjekter som systemforvalter. Han har vært ansatt i tre år når han blir sjuk. Alle tror det er forbigående. Han selv inkludert. Først utpå ettermiddagen lørdag orker ikke Geir lenger. Han vil på legevakta. Han er omtåket og har høy feber. Ute er det overskyet og mildt til mars å være. Det er så vidt han klarer å stå. Kona hjelper ham ut i bilen, den bittelille rustrøde Forden. Den nye Volvoen er ennå ikke levert. Det er først når han ser de alvorlige ansiktsuttrykkene til ambulansepersonalet på legevakta han skjønner at det er alvorlig. De kjører ham rett til akuttmottaket på Ullevål sykehus. PASIENT OG ARBEIDSTAKER Legene sier det er betennelse og hevelse i ryggmargen. De tror et virus har havnet i sentralnervesystemet. Hevelse er dårlig nytt for ryggmargen. De regner med det skal gå bra. Snart kan treningen starte. Til høsten er han nok tilbake. Nå er det gått seks år. Etter fire uker sender Ullevål sykehus Geir Faremo til Sunnaas. Rehabiliteringssykehuset på Nesodden utenfor Oslo. De er blant de beste på rehabilitering. Men de tror ikke helt på at Geir skal tilbake i arbeidslivet. «Du kan ikke forvente å være i full jobb» får Geir høre. Men det er det han vil. Han føler at de stempler ham som en som skal forbli en pasient. Men Geir har en jobb, og en arbeidsgiver som ikke vet hva godt han kan gjøre for ham. Sjefen er der, støtter og viser at de vil ha ham tilbake: «Det er ikke beina vi betaler deg for. Jobben venter på deg». Geir føler at Sunnaas ikke tar ham på alvor, men forteller ham at han uansett bør søke uføretrygd. At han skal satse på Plan B: «Vår erfaring er at du burde søke tidlig, det tar lang tid. Vi kan hjelpe deg med det». Geir blir opprørt. Han er ikke arbeidsudyktig. Han har en jobb som står og venter på ham. Det er dit han skal. Fra Sunnaas til Catosenteret i Vestby på opptrening. Snart har Geir vært sykemeldt i seks måneder. Det er på tide å dra hjem og på jobb. VIL IKKE PÅ SYKEHJEM Hjemme, i det nye hvite huset han knapt har sett, skal alt tilpasses en ny tilværelse. Det bygges rullestolrampe, trappeheis og dørstokker fjernes. Det er kommunen og bydelens ansvar. Bydelen vil plassere Geir på sykehjem mens han venter på at arbeidene skal bli ferdige. Geir protesterer, og Catosenteret lar ham få være der, til han kan dra hjem, fordi de har en ledig plass. Helt tilfeldig. Han er heldig. Det krever tilvenning å sitte og se Geir Faremo avdelingsleder for IKT ved Ulobas hovedkontor i Drammen. Har personalansvar for ni medarbeidere. Ansvarlig for infrastruktur, systemutvikling, leverandøroppfølging, innkjøp og anskaffelser. Avdelingen jobber blant annet med universell utforming av IT-systemer. A LO LO-AKTUELT 11 2012 45
på tv hele dagen. I to uker sitter han hjemme. Det er nok. Da må han ut til livet igjen. Han starter med 40 prosent jobb. Øker hver måned. Ved årsskiftet 2006-2007 er han oppe i full stilling igjen. Statkraft har parkering i kjelleren og heis opp, men Geir har ingen bil han kan kjøre. Han tar drosje på Nav Arbeid sin regning. Søknaden om tilpasset bil leveres raskt. Nav er ikke like raske. Det tar over ett år før Geir får bilnøklene til sin nye Mercedes Vito og kan kjøre til jobben. Geir har mast omtrent daglig. Nav syns det var raskt ekspedert. Vanligvis tar det 18 måneder å få en bil, og det er Nav fornøyd med. Geir har fremdeles gullkort hos Oslo taxi. For å klare jobb og hverdag får Geir noen timer med personlig assistanse (BPA) i uka. Han tar ut timene samlet og får assistanse til for eksempel større innkjøp, skifting av lyspærer og annet forefallende arbeid. Etter at han ble skilt, bor han alene og klarer seg selv i det daglige. INGEN HINDRING FOR NY JOBB Statkraft omorganiserer, og for Geir betyr det at han må ta et valg om å være med på den nye veien eller finne på noe nytt. Da ramler en annonse ned i fanget hans. Det er første gang Geir Faremo hører om Uloba, og han blir litt nysgjerrig. Han søker likevel stillingen som IKT-leder og begynner i ny jobb i Drammen i september 2010. Hos Uloba er det universell utforming, og mye moro. Det mest uvante er at det er så mange her med funksjonsnedsettelser. Det er like uvant for meg som for alle andre, sier Geir. Uloba har jobbet med universell utforming i 20 år, og nå kommer de andre etter på grunn av lovbestemmelsene. Det gjelder også for IKT-området. Det betyr for eksempel at blinde skal ha tilgang til det alle seende har av IT-løsninger. Tidligere planla Geir det meste i detalj. Han har mange opplevelser hvor fysiske hindringer stopper mulighetene hans. Det gjelder eksempelvis offentlige kontorer, restauranter eller møterom. Eller som å bli henvist til en bakdør for rullestolbrukere, et helt annet sted enn inngangen for alle andre. Eller handikaptoalettet som har terskel foran døra. Taxiene som ikke tar deg med fordi du har rullestol. Men hos Uloba er hindringene fjernet. Alle har like fysiske forhold og muligheter. Det er ingen terskler og «takhøyde» måles i dørbredde. Dørene åpner seg når du nærmer deg. sissel.rasmussen@lomedia.no En arbeidsplass Uloba vil være en arbeidsplass for alle, uavhengig av om du har nedsatt funksjonsevne eller ikke. Det betyr universell utforming. 46 LO-AKTUELT 11 2012
TEKST OG FOTO: SISSEL M. RASMUSSEN God plass: Det store møterommet har stor gulvplass, slik at fl ere rullestoler kan passere hverandre og snu uten problemer. for alle Fasiten er klar, mener Vibeke Marøy Melstrøm, som er daglig leder i Uloba i Drammen. Ellers i samfunnet er vi vant til spesialtilpasning. Vår arbeidsplass er tilpasset alle, sier Melstrøm. Uloba mener de er best på universell utforming, ansette og tilrettelegge for folk med nedsatt funksjonsevne. Personer med nedsatt funksjonsevne er sterkt underrepresentert i arbeidsmarkedet. De siste tallene fra Statistisk sentralbyrås (SSB) Arbeidskraftsundersøkelse (AKU) viser at 42 prosent av funksjonshemmede er i arbeid. Det er en nedgang på 1 prosent fra året før. I befolkningen for øvrig er den yrkesaktive andelen 74 prosent. Funksjonshemmede utgjør 15-20 prosent av befolkningen. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm la fram regjeringens «Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne», tidligere i år. Hun etterlyser de gode eksemplene. Satsingen på sykefraværsarbeidet i IA-avtalen bærer frukter, og tallene viser nedgang. Nå er tiden inne for delmål 2 i det inkluderende arbeidslivet. Den politiske debatten vier stadig større oppmerksomhet mot likestilling for personer med ned- LO Uloba A Uloba er et samvirkeforetak, et andelslag bestående av rundt 900 andelseiere. Arbeidsgiver for opp mot 5 500 personlige assistenter. Administrativt ansatte: 95 (derav 25 rundt om i landet) Flesteparten har 80-100 prosent stilling. ⅓ av alle som har personlig assistanse er tilknyttet Uloba. BPA er Borgerstyrt personlig assistanse (eller Brukerstyrt) BPA betyr at funksjonshemmede selv leder egne personlige assistenter. Uloba mener BPA er et likestillingsverktøy som bør lov- og rettighetsfestes. Samarbeider med 150 kommuner/ bydeler. LO-AKTUELT 11 2012 47
TEKST OG FOTO: Fasit: Universell utforming er fasiten for inkludering, sier Vibeke Marøy Melstrøm. Striper: Gulvet har ledelinjer for blinde og svaksynte. Fargene er lettere å se for svaksynte, og veggen har blindeskrift. satt funksjonsevne, konkluderer forskerne Inger Lise Skog Hansen og Hilde Haualand i en ny Fafo-rapport, som legges frem i disse dager. EIES AV BRUKERNE Uloba er et andelslag, der andelseierne selv er arbeidsledere for sine personlige assistenter. Jobben som personlig assistent går ut på å yte service og praktisk assistansebehov, ut fra den funksjonshemmedes eget behov. Det gjelder tidspunkter og hva bistanden skal bestå av. I dag er det kommunen som bestemmer hvor mange timer som tildeles i personlig assistanse, og variasjonen er stor. Uloba har det formelle arbeidsgiveransvaret for assistentene. Administrasjonen har hovedkontor i Drammen, med vel 90 ansatte. SPECIAL FOR YOU Uloba skiller klart mellom funksjonshemmet og funksjonsnedsettelse. Det vanlige er å bli definert som funksjonshemmet, men mennesker har en funksjonsnedsettelse, og blir funksjonshemmet i møte med barrierer og fysiske hindringer i omgivelsene, understreker Vibeke Marøy Melstrøm. I samfunnet er det meste laget for gående, seende og hørende mennesker. Mennesker som trenger noe annet blir «spesialtilpasset». Det finnes handicaptoalett, rullestolinngang og handicap-parkering, blant annet. Problemet med det, er at du alltid blir annerledes. Svært mange bygninger er ikke konstruert med fasiliteter som gjør at du kan komme inn med en rullestol. For eksempel er rullestolinngangen på baksiden av huset, noe som kanskje fører deg inn et helt annet sted i huset, og du lurer på hvor du er når du kommer inn. Eller at alle stirrer på deg, fordi rullestolen din må løftes over en terskel for å komme dit du skal. Det er selvfølgelig bra at tilbudene finnes, men folk med funksjonsnedsettelser gleder seg over loven om universell utforming. Det betyr at de i framtida vil bli mer likestilt enn i dag. ARBEIDSPLASS FOR ALLE Hele 63 prosent av de rundt 95 administrativt ansatte i Uloba har en eller annen funksjonsnedsettelse. Uloba vil være en arbeidsplass for alle. Derfor er det ingen dørterskler. Dører åpnes og lukkes automatisk, det er nok gulvplass til å snu en rullestol, det er heve- og senkepulter. Noe som etter hvert har blitt vanlig for alle kontorrotter som strever med musearmer og andre plager. Det er selvsagt heis i bygget. Paneler, skrivere, fax og lignende er plassert i høyder som nås fra sittende stilling. Tilpassede IT-programmer, elektroniske timelister som også blinde kan bruke, er utviklet i Uloba. Hjemmekontor, telefonmøter og videokonferanser er en selvfølge for Ulobas ansatte. Dette er også vanlig i mange bedrifter i dag. Vi har rutineregler som følges. Tar du ordet i møter, sier du navnet ditt. En person som er blind, ser ikke hvem som snakker. Om den som snakker bruker overhead, leses det som står høyt. Vi som «har skoen på, vet hvor den trykker», poengterer hun, og legger til at mange av deres ansatte også har «diskrimineringserfaring». For våre ansatte er det et fortrinn når vi skal lære opp andre til å lede egne assistenter. Det er dette vi jobber med, sier daglig leder. I stedet for at én og én skal ha spesialløsninger, for sine behov, finner vi løsninger som gjelder alle. Det mest grunnleggende sosiale behovet er å delta og jobbe, sier Vibeke Marøy Melstrøm. ÉN AV GRÜNDERNE Vibeke Marøy Melstrøm (45) er en av de fem gründerne som startet Uloba for 21 år siden. I 1990 satte de sammen «Arbeidsgruppa for Personlig Assistanse». Uloba ble stiftet i 1991. Selv havnet Vibeke i rullestol etter en bilulykke 20 år gammel, og begynte egentlig med dette arbeidet med det samme, sier hun selv. Samtidig tok hun sosionomutdanning, og hadde 20 pro- 48 LO-AKTUELT 11 2012
SISSEL M. RASMUSSEN Slagord: Dekor i trappeoppgangen viser Ulobas politiske engasjement. sent stilling på Sunnaas ved siden av jobben i Uloba. Målet var og er ikke et helsefaglig fokus, men deltakelse og å få bidra i samfunnet. Når du er 20 år og vil ut i livet og møter et system som er bygd opp for eldre og pleietrengende, er det vanskelig å få systemet til å tilpasse seg deg. Du vil ha utdannelse og jobb, og leve livet ditt slik du vil leve det. Det kreves av deg at du tilpasser deg systemet, definert inn i gruppen funksjonshemmet, sier Melstrøm. INGEN FORVENTNINGER Vibeke Marøy Melstrøm kunne gått til Nav og fått uføretrygd i morgen om hun ville. Det samme kunne 50-60 av hennes kolleger ha gjort. De fleste i omgivelsene tror de er uføretrygdet. En vanlig fordom er at en synlig funksjonsnedsettelse betyr nedsatt arbeidsevne. Når jeg er ute i en sosial sammenheng hvor folk ikke kjenner meg, er det min personlige assistent som blir spurt; «Hva jobber du med?» forteller Ann Kristin Krokan, som er redaktør for bladet «Selvsagt» og politisk rådgiver for Melstrøm. Krokan er selv rullestolbruker og kritisk til de virkemidlene arbeidsminister Hanne Bjurstrøm legger på bordet. Det stilles ingen forventninger til at vi skal være i jobb. Ordningen med lønnstilskudd, hvor Nav betaler deler av lønna di, var et prøveprosjekt. Erfaringene viste at få fikk varig arbeid etterpå. Hvis jeg søker en jobb, og kommer til arbeidsgiver og sier at Nav dekker store deler av lønna mi, vil ikke arbeidsgiver ha så stor tro på meg. Som funksjonshemmet stemples jeg som mindreverdig arbeidskraft. Det vi vet virker, er transport, funksjonsassistanse og personlig assistanse. Dette har vi i Uloba, og det er fullt mulig å overføre til andre bedrifter, sier Ann Kristin Krokan, som er 62 år og slett ikke har tenkt å gi seg med det første. ARBEIDSLIVETS BARRIERER I arbeidsdepartementets jobbstrategi fokuseres det på fire viktige barrierer som hindre for at personer med nedsatt funksjonsevne skal komme inn på arbeidsmarkedet. Det er diskrimineringsbarrieren, kostnadsbarrieren, produktivitetsbarrieren, samt informasjons- og holdningsbarrieren. Fafo-rapporten bekrefter disse barrierene. Arbeidsgivere kvier seg, og innkaller ikke til intervju, til tross for høyt kvalifiserte søkere og antidiskrimineringsregelverket. Det slås fast at et universelt utformet kollektiv- LO-AKTUELT 11 2012 49
TEKST OG FOTO: SISSEL M. RASMUSSEN Riktig høyde: Resepsjonen i Uloba har skranke i riktig høyde for de som sitter. transportsystem vil ha stor betydning for økt yrkesdeltakelse. Når det gjelder kostnader, tror mange arbeidsgivere at bedriften blir påført ekstra utgifter med tilrettelegging. Her har det offentlige ordninger som dekker mange dokumenterte utgifter. Produktivitetsbarrieren: Til tross for tilrettelegging vurderer mange arbeidsgivere det slik at mennesker med nedsatt funksjonsevne har lavere arbeidsevne og produktivitet enn andre ansatte. Det er her arbeidsminister Bjurstrøm vil sette inn lønnstilskuddsordninger. I det holdningsskapende arbeidet vektlegger departementet at personer med nedsatt funksjonsevne alt for ofte blir oversett som verdifull arbeidskraft. I Uloba mener de at Bjurstrøm her bekrefter at funksjonshemmede ikke er likeverdige arbeidstakere, siden hun vil at Nav skal betale store deler lønna deres. Pengene fra regjeringen skal først og fremt gå til de 22 000 under 30 år som ønsker seg jobb. LOVVERKET Fra 2005 har arbeidsmiljøloven inneholdt et vern mot diskriminering på bakgrunn av nedsatt funksjonsevne, og en forpliktelse for arbeidsgivere til å sørge for individuell tilrettelegging. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven trådte i kraft 1.1.2009, og erstatter den juridiske forpliktelsen fra arbeidsmiljøloven. Lovens formål er å fremme likestilling og likeverd, sikre like muligheter og rettigheter til samfunnsdeltakelse og hindre diskriminering. Loven omfatter både diskriminerende handlinger og holdninger, samt utestengning som følge av manglende tilgjengelighet. Loven inkluderer en aktivitetsog rapporteringsplikt for arbeidsgivere i privat sektor som sysselsetter mer enn 50 ansatte, samt arbeidsgivere i offentlig sektor. Ordningen er ikke godt kjent, men LO, Unio og Akademikerne mente at en slik plikt burde gjelde for alle bedrifter. VEGRING Fafo-forskerne Skog Hansen og Haualand konkluderer med at aktivitets- og rapporteringsplikten kan bety økt bevissthet om funksjonshemmede i arbeidslivet. De mener også at en tydeligere diskrimineringslovgivning vil kunne bedre arbeidet for likestilling og like muligheter. Loven fastslår en aktivitetsplikt for arbeidsgivere med krav om konkrete og målrettede tiltak. og en rapporteringsplikt, der virksomhetene skal rapportere hva som er gjort for å oppfylle aktivitetsplikten. Ingen av virksomhetene oppgir definerte mål for arbeidet. De to forskerne registrerte også stor vegring fra de utvalgte virksomhetene mot å delta i undersøkelsen. Både i offentlig og privat sektor ga bedriftenes representanter tydelig uttrykk for at dette var noe de egentlig ikke ville snakke om. Det kan tolkes dit hen at enkelte virksomheters motvilje mot å delta i studien, er et uttrykk for prioriteringen av arbeidet med likestilling for personer med nedsatt funksjonsevne, skriver Fafo- forskerne i sin rapport. sissel.rasmussen@lomedia.no Kilder: Fafo-rapport «Diskriminerende barrierer i arbeidslivet». Arbeidsdepartementets «Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne». Likestilling og diskrimineringsombudet, LDO. 50 LO-AKTUELT 11 2012