Tema: Den nye reguleringsstaten The Regulatory State Norsk forvaltning av EØS-politikken, våren 2013. Samling Oslo. Foreleser: Noralv Veggeland
EU en reguleringsstat. EU en nesten ren reguleringsstat; styrer ved regulering lovgivning, regelverk, avtaler og kontrakter. EU har et relativt lite budsjett. De finansielle intervensjonene er ubetydelige. Den uavhengige europeiske sentralbanken (ECB) spiller i dag en betydelig rolle med sin finansielle makt men alltid etter forutgående reguleringer. Konferer krisehandteringen innenfor rammen av Eurosonen reguleringskrav til budsjett og lån. Finanspakten.
Norge en reguleringsstat? Norge en blanding av å være en tradisjonell intervensjonistisk stat og en reguleringsstat. EØS-avtalen fremmer reguleringsstatens styringsformer. Typisk for europeiske land EU fremmer utbyggingen av den regulerende styringsformen.
Reguleringsstaten Privatisation and deregulation [and globalisation] have created the conditions for the rise of the regulatory state to replace the interventionist state of the past. Reliance on regulation rather than public ownership, planning or centralised administration characterises the methods of the regulatory state (G. Majone 1994) klassisk introduksjon. Det store spørsmålet: Hvordan kan de nye reguleringsstaten ha blitt skapt av privatisering og deregulering? Det er tilsynelatende motsigelsesfylt, men er det ikke som vi skal se.
EU/EØS er nesten rene reguleringsregimer 1. EU/EØS er nesten et rent reguleringsregime, som sammen med andre reformideer (NPM), har ekspandert reguleringsstatens orden inn i medlemslandene og EØS. Regulering for disse formål: Skape markeder (de-regulering), korrigere markeder (re-regulering), Regulering som krisehåndtering (akt:finanskrise og krise i EURO-sonen), Styrer som regulerer hybridinstitusjoner slik som offentlige selskap og foretak (selvregulering), Reguleringer som utvikler rettighetssamfunnet, Reguleringer (grenseoverskridende) som motvirker risikosamfunnet, for eksempel miljø, mat, helse, arbeid, rammeprogram, Intereg osv.) 2. Regulering følges av rettslig overvåking og kontroll. (EU-kommisjonen, ESA EFTA-domstolen) 3. Norge i dag en blanding av en intervensjonistisk stat i tradisjonell forstand og en reguleringsstat: Som i andre land, et konfliktfylt forhold.
Den intervensjonistiske stat Bakgrunn: Internasjonal økonomisk krise i 1920-30-årene. John Maynard Keynes begrunnet behovet for en intervensjonistisk stat med sin General Theory (1935). Plan eller marked. Staten må finansielt intervenere for å sørge for effektiv etterspørsel gjennom finanspolitikken, lønnspolitikk og sentralplanlegging. Sosialdemokratiet adopterte modellen etter krigen. For sterk vekst i nasjonaløkonomien - Senke offentlig forbruk (i dag øke styringsrenten). For lav vekst - øke offentlig forbruk (i dag senke styringsrenten). Intervensjonistiske stat vs. den nye reguleringgsstaten.
Det weberske byråkrati Byråkratiet kjennetegnes idealtypisk av: Rasjonalitet og fakta, ikke skjønn Nøytralitet Faglig spesialisering Ansettelse etter kvalifikasjoner Arbeidsfordeling i henhold til regler Myndighetshierarki Fast lønn Skriftlig saksbehandling og arkivering Reglene skal være: Generelle, faste, uttømmende, kan læres Dette byråkratiet administrerte den intervensjonistiske stat som etter hvert ble til den moderne velferdsstaten. Fra 1970-årene endret organiseringen seg reguleringsstaten bygges opp.
Offentlig sektor og markedet Intervensjonistisk stat Reguleringsstaten Intervensjoner: Reguleringer: Institusjonelle Lov og regelverk Finansielle Rammebusjettering Direkte kontroll Rammelovgivning Sektor Avtaler og kontrakter Direkte eierskap Privatisering, statlig forretningsdrift Fagbasert Profesjonell (universell) lederskap lederskap Blandingsøkonomi Markedsgjøring (offentlig og privat) (økonomisme: Privatsektor er modell for både organisasjon og funksjon - NPM)
Ulike strategiske valg Ulike europeiske land og forvaltningstradisjoner vektlegger ulike M- strategier innen for EU/EFTA/EØS s regulatoriske rammer: Grovt sett slik: Modifisering og lite reform kontinentale land og spesielt Tyskland og de sliter fortsatt med høy ledighet. Den kontinentale modellen. Minimalisering og nedbygging av offentlig sektor anglo-saksiske land og spesielt UK og de sliter med sosial ulikhet og finansieringskrise. Den anglo-saksiske modellen. Markedifisering og med ommfattende foretaksorganisering, konkurranseutsetting og NPM anglo-saksiske land (UK) og de sliter med høye transaksjonskostnader. Også Norden, og Norge fra begynnelsen 1990-årene. Den anglo-saksiske modellen. Modernisering og seleksjon mellom de andre strategiene Norden og Norge som prises for sin flexicurity (fleksibelt arbeidsmarked og sosial sikkerhet). Den skandinaviske velferdsstatsmodellen er modernisert. Den nordiske modellen. Den norske modellen.
Reguleringsregimer Hvilke reguleringsregimer former i dag norsk offentlig sektor (og naturligvis med virkninger også i privat sektor)? Internasjonale avtaler med EØS-avtalen i front. EØS-regimet EU-reguleringer: Forordninger, direktiver, vedtak, og anbefalinger. Offentlige foretak og selskaper særlovgivning eller aksjelovgivningen. Partnerskap, offentlig offentlig, offentlig privat, mellom forvaltningsnivåer, over grenser - avtaler og kontrakter. Kontrakting og NPM i offentlig virksomhet; Innsatsstyrt finansiering, outsourcing, personlige ansettelsesvilkår. Monetær økonomi, frittstående Sentralbank, dvs. organisert som armslengde organ, engelsk arm s length body.
Reguleringskommunene i et flernivåstyringssystem og samspill Iverksettere av nasjonal regulering og EØS-lovgivning; omfattende og uoversiktlig. Tilhører reguleringsstaten: Underlagt diverse tilsyn og kontrollinstanser, og rapporteringsinstanser. Typiske: Kommunerevisjonen, ESA, KOFA (Klage nemnda for Offentlige Anskaffelser) og KOSTRA - KOmmune-STat- Rapportering. (Benchmarking) Etablering av partnerskap og kontraktinngåelse. Interkommunalt avtale festet samarbeid (samarbeidskommuner). Interkommunale selskap. Kommunale selskap.
Reguleringsstaten svekket i EU? Finanskrisen har krevd statlig intervensjoner i form av finansiell støtte til bankene. Reguleringsregimet ikke tilstrekkelig til krisehåndtering. Krisen i Eurosonen viste problemet med EU som en felles europeiske regulerende myndig men uten en felles finanspolitikk. Det var ikke noe optimal currency area. Intervensjonene måtte eventuelt skje i det enkelte medlemsland men underlagt euroregimet var anledningene svært begrenset. Den intervenerende troikaen (ECB, EU og IMF) krevde kun budsjettkutt i offentlig sektor i allerede kriserammede land. To sentrale institusjoner opprettet: Finanspakten, Stability and Growth Pact (SGP) (regulerende) og ESM European Stability Mechanism (finansiell og intervensjonistisk).